To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2008-133506
Documentdate : 08.06.2009

Asyl - Utlendingsloven § 17 første ledd. Flyktningkonvensjonens artikkel 1 A

Etiopisk borger som hadde vært journalist i hjemlandet, ble pågrepet av etiopisk politi mens han dekket studentdemonstrasjoner i 2001. Han ble torturert under avhør. Han ble sluppet fri etter å ha betalt bestikkelser og flyktet til Norge. Lagmannsretten kom til at han ikke fylte vilkårene for asyl, men retten kom til at han hadde rett til vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd 1. punktum. I motsetning til ved asylvurderingen skulle da hans politiske virksomhet i Norge tas i betraktning. Denne var ikke ubetydelig.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE's) avslag på søknad om asyl samt nemndas vedtak om at utlendingslovens § 15 første ledd annet punktum ikke anses til hinder for retur til Etiopia.

       A, født *.*.1967, kom til Norge 10. juni 2001. Han har opplyst å være etiopisk borger og tilhøre amharafolket. Den 12. juni 2001 søkte han om asyl i Norge. Søknaden ble avslått ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 29. juli 2002, og direktoratet kom videre til at det ikke var grunnlag for å gi ham oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriftens § 21, idet det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Utlendingsloven § 15 første ledd kunne ikke anses for å være til hinder for retur til Etiopia. A påklaget vedtaket, og Utlendingsdirektoratet gav klagen oppsettende virkning.

       Utlendingsnemnda traff 7. juni 2006 slikt vedtak:

         Klagen fra A over Utlendingsdirektoratets vedtak av 29.07.2003 (skal være 2002, rettens anm.) tas ikke til følge. Vedtaket er enstemmig.

       Utlendingsnemnda har senere ved vedtak av 2. juli 2007, 14. august 2007 og 30. mars 2009 avslått As begjæringer om omgjøring av vedtaket av 7. juni 2006.

       Den 30. november 2007 tok A ut søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda med krav om at vedtaket av 7. juni 2006 skulle kjennes ugyldig.

       Oslo tingrett avsa 18. juni 2008 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 7. juni 2006 er ugyldig.
2. Utlendingsnemndas beslutninger av 2. juli og 14. august 2007 er ugyldige.
3. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes innen 2 - to - uker å betale 141 772 - etthundreogførtientusensyvhundreogsyttito - kroner til A i saksomkostninger.

       Tingretten tok ikke standpunkt til om det var grunnlag for å gi A asyl, men kom til at det forelå en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia, og retten fant derfor at A hadde vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.

       Staten v/Utlendingsnemnda har rettidig anket dommen til lagmansretten. A har inngitt tilsvar.

       Ankeforhandling ble holdt dagene 5. - 8. mai 2009. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. I tillegg møtte førstekonsulent Anette Lølandsmo fra Utlendingsnemnda. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble ført 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

       Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Domstolene kan bygge på et annet faktum enn Utlendingsnemnda la til grunn. Retten har full prøvingskompetanse, men bør være varsom med overprøving der det folkerettslige innholdet av flyktningkonvensjonen er uklart, jf. Rt-1991-586 (Abdidommen). I tillegg bør retten være varsom med overprøving der Utlendingsnemndas avgjørelse bygger på særlig kunnskap og bredt erfaringsgrunnlag.

       Beviskravet i asylsaker er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103 og Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 85. Når det gjelder kravet til forfølgelse, må det dreie seg om et overgrep av mer alvorlig karakter, jf. St.meld.nr.39 (1987-1988) side 35. Det vises også til utlendingsloven 2008 § 28 og § 29 og til Bunæs m.fl. Utlendingsrett, side 204. Forfølgelsen må være individuelt betinget. En generelt urolig situasjon i landet danner ikke grunnlag for flyktningstatus, jf. Rt-1993-1591 .

       Ved risikovurderingen er spørsmålet om det foreligger reell risiko for forfølgelse ved retur til Etiopia. Når det gjelder forståelsen av begrepet « well founded fear », vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86.

       Myndighetene har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88. Det dreier seg om en fremtidsrettet vurdering. Vurderingen må baseres på hvilken aktivitet det er sannsynlig at A vil utføre ved retur til Etiopia. Vurderingen skal dessuten ta utgangspunkt i situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86.

       Frykten må være velbegrunnet ut fra objektive kriterier. Det kan i enkelte tilfeller legges vekt på en forsterket subjektiv frykt, og tidligere overgrep kan være en indikasjon på risiko for forfølgelse ved retur, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88.

       As rolle som journalist har vært mindre fremtredende enn han selv hevder. Han har forklart seg ulikt om når han begynte som journalist i avisen Kibrit. Han nevnte ikke at han hadde arbeidet i avisen Abay før navnet på avisen dukket opp på en liste over Ethiopian Free press Journalists i eksil. As navn er ukjent for Mulat. Han er også ukjent for journalisten Tamrat som var ansatt i Kibrit på samme tid. A har forklart seg uriktig om Kibrits opplagstall.

       Brevene fra etiopisk politi til As ektefelle i Etiopia, er ikke ekte, jf. verifiseringsrapportene.

       Ved risikovurderingen må det legges til grunn at A, når han kommer tilbake til Etiopia, vil fortsette som uavhengig journalist. Det må foretas en samlet vurdering av hva slags type journalistisk virksomhet han kommer til drive med. Ved vurderingen må det tas hensyn til at han tidligere har journalisterfaring fra Etiopia, men den er kortvarig og svært begrenset. Han var en ordinær skribent som skrev om det redaktøren bestemte at han skulle skrive om.

       A har også noe journalisterfaring fra Norge, men det dreier seg bare om 5-6 artikler for magasinet Hiber, som for øvrig nå er nedlagt. Han har videre deltatt i rundt 10 radioinnslag og ett innslag på radiokanalen til Ginbot 7 om en demonstrasjon i Oslo 14. september 2008.

       Det kan ikke legges til grunn at han vil bli redaktør og således være mer utsatt enn en vanlig journalist.

       A har aldri hatt noen lederposisjon i mediamiljøet i Etiopia. Det må antas at han som journalist vil forholde seg på samme måte som de øvrige selvstendige journalistene.

       Når det gjelder den konkrete risikovurderingen, må det legges til grunn at det eksisterer en privat myndighetskritisk presse i Etiopia. Den er imidlertid liten. Deler av den er sterkt myndighetskritisk. Det gjelder særlig den amhariske delen av pressen. Det vises til vitnet Skjerdal som forklarte at det er 20-30 aviser med nyhetsdekning og kritisk stoff. Avisen Awramba Times, som har tilknytning til organisasjonen Ginbot 7, er et eksempel. Redaktøren var fengslet, men har fått ny lisens.

       Internasjonale rapporter fra 2005 og frem til i dag tegner et relativt entydig bilde av forholdene for pressemiljøet. Myndighetenes reaksjoner retter seg hovedsakelig mot redaktører og utgivere. Rapportene varsler om ulike former for reaksjoner overfor redaktørene, som avhør, kortvarige fengslinger, bøter og fengselsstraffer. Det foreligger ingen rapporter om tortur av journalister. Det finnes bare rapporter om mindre alvorlige reaksjoner, som ikke er forfølgelse, overfor ordinære skribenter.

       I følge vitnet Skjerdal sitter tre journalister fengslet i dag, og det er ikke sannsynlig at slike tilfeller underrapporteres.

       Da myndighetene synes å ha god kontroll med situasjonen, er det lite trolig at valget i 2010 vil medføre en forverret situasjon.

       Overgrepene mot A i 2001 er ingen indikasjon på fremtidig risiko. Arrestasjonen var et ledd i en massearrestasjon. Myndighetene var ikke spesielt ute etter ham.

       Det kan ikke utelukkes at A ved retur vil bli utsatt for avhør og kortere fengslinger, men det er ikke tilstrekkelig til å gi asyl.

       En eventuell risiko for forfølgelse som skyldes As politiske aktivitet i Norge, danner ikke grunnlag for asyl. Det dreier seg ikke om et såkalt « brotilfelle » hvor virksomheten i Norge er en naturlig fortsettelse av hans virksomhet i Etiopia.

       Når det gjelder retten til vern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, gir forarbeidene anvisning på et noe lavere beviskrav enn ved asylsøknader, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103 , men forskjellen bør ikke overdrives, se Borgarting lagmannsretts dom av 9. februar 2000 ( LB-2000-2412) . Vilkårene etter bestemmelsen er uansett ikke oppfylt.

       Det er enighet om at As politiske virksomhet i Norge er relevant ved vurderingen etter § 15 første ledd.

       Partene er enige om at hvis det foreligger fare for forfølgelse og en konvensjonsgrunn, så foreligger årsakssammenheng. I et slikt tilfelle har § 15 første ledd annet punktum ingen selvstendig betydning.

       Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

       Det er et autoritært regime i Etiopia som sprer en fryktkultur, og den generelle menneskerettssituasjonen er dårlig, jf. rapporter fra Landinfo (sist endret 3. april 2008) og US State Department Country Reports on Human Rights Practices - 2006 og 2008 Human Rights Reports: Ethiopia.

       Regimet benytter et bredt repertoar av « straffemekanismer » og målgruppen er « aktører med stemme ».

       Det er ikke rettssikkerhet i Etiopia, og domstolene er sterkt politisert.

       Risikosituasjonen går i bølger. Valget i 2005 var et veiskille i den forstand at det etter valget skjedde en klar innstramning. Det vises blant annet til arrestasjonen av 40 medlemmer av organisasjonen Ginbot 7, inkludert en 80 år gammel mann, som skjedde nylig. Fortsatte innstramninger må ses i sammenheng med det kommende valget i 2010.

       Det er vedtatt nye undertrykkende lover som for eksempel ny NGO-lov, medielov og antiterrorlov. Vitnet Tronvoll beskrev dette som en institusjonalisering av ettpartistaten.

       Når det gjelder hvilken risiko for forfølgelse som skal til, vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og 88. Det må opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, men samtidig må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Det skal være trygt å returnere.

       Det vises til Einarsen, Retten til vern som flyktning, side 427-428.

       Det fremgår av UNHCR sin håndbok pkt 45 at hvis en person tidligere er blitt utsatt for forfølgelse som beskrevet i flyktningkonvensjonen, bør det presumeres at det er velbegrunnet frykt for at det kan skje igjen. Det samme følger av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 hvor det fremgår at tidligere overgrep ofte kan være en indikasjon på at utlendingen risikerer forfølgelse ved retur. EUs statusdirektiv bruker uttrykket « serious indication ».

       Når det gjelder A, er det ikke omtvistet at han ble torturert i Etiopia før han dro til Norge. Behandlingen var av en slik art at det er tale om forfølgelse. Utlendingsdirektoratets vedtak er uriktig på dette punktet. Arrestasjonen av A skyldtes ikke bare at han var « feil mann på feil sted ». Han ble arrestert og torturert fordi han var journalist. Retten skal derfor ta som utgangspunkt at det foreligger presumsjon for « well founded fear ».

       Etiopiske myndigheter overvåker etiopiske borgere i utlandet. Hvis man er registrert som en som bedriver opposisjonell virksomhet, risikerer man å bli innkalt til politiet. Det betyr at man blir brakt til en politistasjon med den økte faren for tortur som det medfører. På 90-tallet skjedde det stadig vekk at folk ble arrestert på flyplassen. Det er lite erfaringsmateriale angående hvordan A vil bli mottatt på flyplassen. Etiopia ønsker ikke å motta tvangsreturnerte. Få har returnert, enten det er frivillig eller tvangsmessig.

       Hvis A henvender seg til ambassaden i Stockholm for å få pass, må han regne med at det gjøres undersøkelser om ham. Det er sannsynlig at etiopiske myndigheter vil vite hvem som kommer inn i landet. Man står overfor et valg i 2010, og myndighetene vet at utenlandsmiljøene er aktive. Det har vært intern strid i regimet.

       A har deltatt i radioinnslag i Ginbot 7 Radio og kanalen Addis Dimts. Han har drevet propagandaarbeide for partiet CUD og har vært hovedansvarlig for de store demonstrasjonene i Norge. Disse har fått pressedekning i Norge. A er omtalt av vitnet Skjerdal i etiopisk presse (The Africa Monitor). Han har en fortid i avisen Kibrit, og i tillegg kan arrestasjonen i 2001 medføre problemer for ham hvis han blir sendt tilbake. Han kan også få problemer fordi han brukte bestikkelser for å komme ut av fengslet.

       Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

       Også i perioden etter retur vil det være fare for at A utsettes for forfølgelse. Det må legges til grunn at han fortsetter sin virksomhet som regimekritisk journalist. Han plikter da ikke å drive selvsensur, selv om alle journalistene ellers gjør det.

       Til tross for den selvsensuren journalistene utøver, har ca 100 journalister flyktet fra landet. Avisen The East African har rapportert at redaktøren Mesfin Kebede måtte gi opp på grunn av « increasingly hostile environment ». Det er dagligdags å bli anholdt. Vilkårlige arrestasjoner skjer stadig. Det benyttes trusler mot journalister, og det er rapportert tilfeller av vold. Det er dessuten fare for tortur eller andre typer overgrep i fengsel. Det er riktig at de fleste overgrepene gjelder redaktører, men også vanlige journalister er nevnt i rapportene.

       Det foreligger flere særlige risikomomenter, men det er spesielt fare for vold på politistasjoner, jf. US State Departement, 2008 Human Rights Reports: Ethiopia. A har tidligere vært torturert i en slik situasjon.

       Som kritisk journalist vil A være særlig utsatt når han skal rapportere fra eventuelle demonstrasjoner foran valget i 2010.

       Når det gjelder begrepet « forfølgelse », vises til Einarsen, Retten til vern som flyktning, side 287. Ved tortur er risiko for en enkelt krenkelse nok. Dette ville være en krenkelse av EMK artikkel 3. Bestemmelsen er alt overtrådt når offeret utsettes for korporlig avstraffelse. Ved fangenskap vil nesten enhver maktbruk være brudd på artikkel 3. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) har lagt til grunn at slag under føttene og hardt slag i brystet er nok. Det vises for øvrig til dommen i EMD Application no. 5310/71 og til Retningslinjer for nye asylkriterier fra 13. januar 1998.

       Risiko for krenkelse av artikkel 3, som gjelder umenneskelig eller nedverdighende behandling eller tortur, er i seg selv tilstrekkelig for å konstatere fare for forfølgelse.

       Ved vurderingen om det foreligger fare for forfølgelse, skal det foretas en konkret helhetsvurdering, jf. Ot.prp.nr.75 side 81.

       Det er en åpenbar fare for manglende etterforskning av eventuelle overgrep. At overgripere ikke blir stilt til ansvar (impunity), er en selvstendig og alvorlig krenkelse av artikkel 3, jf. EMD Chember v. Russia (Application no. 7188/03).

       I den foreliggende situasjonenen det en klar fare for at A igjen vil bli utsatt for vilkårlige og ulovlige fengslinger i strid med EMK art 5 og SP art 9 og 10. Det vises til Einarsen Retten til vern som flyktning side 307 følgende.

       Det foreligger videre klar fare for at A blir straffedømt på grunn av sine ytringer i strid med EMK artikkel 10.

       Det er også fare for at A blir straffeforfulgt uten at fundamentale rettssikkerhetsgarantier er ivaretatt, i strid med EMK artikkel 6 og SP artikkel 14.

       Det er klar risiko for krenkelser av EMK artikkel 8 og SP artikkel 23 hvis A returneres. Det er fare for at han blir utsatt for trusler, trakassering og overgrep mot familiemedlemmer.

       Sist er det klar risiko for at han utsettes for ulovlige razzia og inntrengen i hans hjem i strid med EMK art 8 og SP artikkel 17.

       Det vises for øvrig til faren for krenkelse av SP artikkel 25, som sikrer genuint frie valg og andre demokratiske rettigheter, samt foreningsfriheten, jf. EMK art 11 og SP art 22.

       Konklusjonen er at det foreligger fare for forfølgelse av A.

       Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88.

       Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

       Prinsipalt:

1. Anken forkastes.
2. Utlendingsnemndas vedtak av 30. mars 2009 er ugyldig.
3. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

       Subsidiært:

1. A har rett til vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

       Lagmannsretten bemerker:

       Vilkårene for asyl

       Flyktning som er i Norge eller på norsk grense har etter søknad rett til asyl, jf. utlendingsloven § 17 første ledd. Flyktning etter loven er utlending som går inn under flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1A, jf. protokoll 31. januar 1967, jf. utlendingsloven § 16 første ledd.

       Definisjonen av flyktning i konvensjonens artikkel 1 A er en person som

         på grunn av at han med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse.

       Det fremgår at det må foreligge tre vilkår for at asyl skal innvilges. Det må foreligge en velbegrunnet frykt, frykten må gjelde forfølgelse og forfølgelsen må skyldes en av de såkalte konvensjonsgrunnene, rase, religion, nasjonalitet osv. Den relevante konvensjonsgrunnen i den foreliggende saken er at A kan bli forfulgt på grunn av sin politiske oppfatning.

       I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 sies følgende om forståelsen av begrepet velbegrunnet frykt:

         Når det gjelder hva som ligger i vilkåret om en velbegrunnet frykt for forfølgelse, må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er om risikoen er reell.

       På siden 86 i proposisjonen sies om kravet til risiko:

         Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse.

       Om bevisbyrden heter det på side 88 i proposisjonen:

         Foreligger det tvil om bedømmelsen vil tvilen komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har bevisbyrden for at det er trygt å returnere.

       I stortingsmelding St.meld.nr.39 (1987-1988) er det fremhevet at det er de som risikerer forfølgelse av mer alvorlig karakter som vernes. Personer som er utsatt for overgrep eller diskriminering av mer lempelig karakter, omfattes ikke. Det samme er sagt i utlendingsloven 2008 § 29 første ledd bokstav a) som bruker uttrykket « alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjonen --- ».

       Bunæs m. fl. tolker uttrykket forfølgelse slik i Utlendingsrett (2004):

  Alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter vedrørende liv, frihet og/eller helse vil være omfattet. Det kan dreie seg om fare for fengsling over tid, fysisk vold, voldtekt, fysisk eller psykisk tortur. ---------
  Trakassering, diskriminering og forskjellsbehandling vil i utgangspunktet falle utenfor. ------
  Å bli kontrollert av politiet, innkalt til avhør og risikere korte fengslinger vil i utgangspunktet falle utenfor begrepet forfølgelse.

       Lagmannsretten legger denne forståelsen til grunn.

       Når det gjelder hvor lang frihetsberøvelsen må være før man kan snakke om forfølgelse, synes Einarsen i Retten til vern som flyktning, (s. 309) å anta at grensen ligger et sted mellom tre til seks måneder. Lagmannsretten slutter seg til dette.

       Domstolenes prøvingskompetanse i asylsaker

       Det er på det rene at domstolene har full prøvingskompetanse i asylsaker slik at både faktum, rettsanvendelse og skjønnsmessige sider kan overprøves. I Rt-1991-586 er det imidlertid uttalt at utenfor kjerneområdet for flyktningebegrepet vil det være opp til norske myndigheter å gjøre seg opp en samvittighetsfull oppfatning av hvorledes flyktningebegrepet bør praktiseres og legge dette til grunn i sin praksis. Domstolenes prøvelsesrett vil da neppe kunne bli mer omfattende enn ved prøving av forvaltningsvedtak truffet etter fritt skjønn. Også den nærmere avgrensning av kjerneområdet må i første omgang tilligge forvaltningsmyndighetene, og domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve de standpunkter som inntas.

       I samme dom er det uttalt at ved de subjektive sur placetilfeller, hvor forfølgelsesrisikoen er utløst av egen virksomhet etter utreise fra hjemlandet, vil myndighetene som hovedregel ikke være forpliktet til å innvilge asyl. Dette i motsetning til de objektive sur placetilfellene hvor risikoen er utløst av endrete forhold i hjemlandet.

       Generelt om menneskerettighetssituasjonen i Etiopia

       Det nåværende etiopiske styret har bakgrunn i Ethiopian Peoples Revolutionary Democratic Fronts (EPRDF) maktovertakelse i 1991 da Mengisturegimet tapte kontrollen.

       Forholdene i landet ble markert verre etter valget i 2005. Rett etter valget pågikk trakassering av opposisjonspolitikere og deres støttespillere. I mai 2006 startet en rettssak hvor lederen for CUD (Coalition for Unity and Democracy) Hailu Shawel, og en rekke journalister, ble tiltalt. I følge Amnesty International ble de tiltalte regnet som samvittighetsfanger, og flere av dem opplyste under rettssaken å ha blitt torturert til å komme med falske tilståelser.

       I Landinfos rapport om Etiopia (siste endret 3. april 2008) er det vist til at menneskerettighetssituasjonen i landet, fra flere kilder, beskrives som dårlig. Forhold det ofte pekes på, er drap begått av sikkerhetsstyrkene, overgrep mot fanger i forvaring, vilkårlig arrestasjon, fengsling uten lov og dom samt langvarig varetektsfengsling og begrenset presse- og organisasjonsfrihet. Særlig utsatt er aktivister og medlemmer innen CUD, OF, ONLF og enkelte partier i UEDF-koalisjonen. Svært fulle fengselsceller er et sentralt problem, i tillegg til manglende sanitære forhold og medisinsk behandling. Politiet hevdes å benytte tortur i følge Amnesty International.

       Når det gjelder presse- og ytringsfrihet, skriver Landinfo følgende i rapporten:

         I følge loven er det ytrings- og pressefrihet i Etiopia. Denne friheten er imidlertid under sterkt press. Selvsensur er utbredt. Etter valget i 2005 har en rekke kilder, blant annet Reporters Without Borders, meldt om langt færre muligheter for å utøve en kritisk journalistikk i landet. Det påfølgende året var Etiopia det landet i verden med den mest negative utviklingen innen pressefrihet ifølge Committee to Protect Journalists. Ifølge Amnesty International ble alle private aviser som hadde kritisert myndighetene i forbindelse med valget stengt og mange journalister forlot landet. Blant de 38 som i juni 2007 ble dømt for statsfiendtlig virksomhet etter urolighetene etter valget i 2005 var seks journalister og tre forleggere ifølge US Department of State (2008).

       Av US State Departments rapport, 2008 Human Rights Reports: Ethiopia, fremgår det at det er restriksjoner på pressefriheten, og at journalister blir arrestert, fengslet og trakassert. Det nevnes at det er uttallige troverdige rapporter om at sikkerhetspersonell har torturert, slått og mishandlet fengslede og innsatte. Politietterforskere benytter vanligvis fysisk mishandling for å få frem tilståelser. Også i politiets « detention senters » blir de innsatte utsatt for fysisk mishandling. Det er vanlig at myndighetene holder folk fengslet uten arrestordre. Etter loven skal fengslede få fengslingsspørsmålet prøvet av en domstol innen 48 timer, men loven ble vanligvis ikke respektert på dette punktet.

       State Department opplyser videre i sin rapport at myndighetene i løpet av året fikk journalister dømt for artikler de hadde skrevet. Journalister var videre blitt forsøkt skremt, trakassert, arrestert og holdt fengslet på grunnlag av siktelser for ærekrenkelser og for å være en trussel mot den alminnelige orden samt forakt for retten. Det gis flere eksempler i rapporten, blant dem er behandlingen av redaktøren for The Reporter, Amare Aregawl. Han ble både fengslet og angrepet fysisk utenfor sønnens skole.

       Selv om det altså foreligger flere rapporter om de vanskelige forholdene for journalister i Etiopia, synes ingen journalister å være drept i landet i perioden 1992 til 4. april 2008. Det vises til den internasjonale organisasjonen Committee to Protect Journalits (CPJ) sin rapport, Jounalists killed. CPJ har imidlertid i sin rapport, Attacks on the Press in 2005 - Ethiopia, fra februar 2006, beskrevet problemene kritiske journalister og redaktører står overfor. Det har vært publisert lister over redaktører og utgivere som det var planer om å stille for retten. Statseide media har offentliggjort bilder av journalister som skal være på myndighetenes « wanted list ». Offentligheten er bedt om å følge med i hva disse driver med og varsle myndighetene.

       Ethiopian Free Press Jornalists' Association (EFJA) ble forbudt fra 2003 til slutten av 2004, men føderal høyesterett uttalte da at forbudet var ulovlig.

       US Department of State har i sin rapport, Country Reports on Human Rights Practices - 2006, når det gjelder ytringsfriheten, opplyst at myndighetene fortsetter å trakassere og stille journalister for retten. Majoriteten av private media som eksisterte i 2005, ble stoppet på en effektiv måte ved at flere publikasjoner ble stengt, og ved at media utøvet utstrakt selvsensur på grunn av arrestasjoner og fordi det ble reist tiltale mot journalister.

       I den tilsvarende rapporten fra State Department for 2007 er det opplyst at bare 18 aviser med ahmarisk og engelsk språk, som hadde fokus på politikk og forretningsliv, ble publisert. Til sammen hadde de et ukentlig opplag på ca 100 000. De åtte avisene som var stengt, hadde til sammen hatt et opplag (total weekly circulation) på ca 400 000. Ellers var beskrivelsen av forholdene for media forholdsvis lik den for det foregående året. Også i rapporten fra 2008 rapporteres det om arrestasjoner, fengslinger og trakassering av journalister.

       Committee to Protect Journalists meldte i en rapport av 5. august 2008 at avisen Awramba Times hadde opplyst å ha mottatt to oppringninger fra høytstående politifolk hvor de ble bedt om å stoppe dekningen av organisasjoner som arbeidet mot grunnloven. Det ble siktet til organisasjonen Ginbot 7 som er basert i Nederland. I en annen melding fra CPJ, datert 26. august 2008, fremgår det at redaktøren for avisen, Reporter, var blitt arrestert.

       Det er på det rene at det skal være valg i Etiopia i 2010. Lagmannsretten legger til grunn at det ytterligere kan vanskeliggjøre situasjonen for de myndighetskritiske avisene i landet. Professor Kjetil Tronvoll har forklart at det ikke er noen tegn til liberalisering i landet, og han antar at situasjonen frem mot valget vil bli mer « militant ».

       Oppsummeringsvis synes det å være dekning for å si at vilkårene for kritisk journalistikk og opposisjonell politisk virksomhet heller er blitt verre enn bedre fra 2001, da A flyktet, og frem til i dag, men den aller verste tiden var etter valget i 2005. Tortur brukes fortsatt både av politi og det militære. Likeledes benyttes fortsatt fengsling som en måte å disiplinere media. Men selv om den alminnelige situasjonen kan beskrives på denne måten, må det analyseres konkret om det er risiko for at A vil bli utsatt for alvorlige overgrep, og hvor stor denne risikoen i tilfelle er.

       Risikoen for at A vil bli utsatt for forfølgelse hvis han må vende tilbake

       Når det gjelder bakgrunnen for at A forlot Etiopia, har Utlendingsnemnda gjengitt hans forklaring slik:

         Klageren forklarte at etter at han var ferdig med sitt treårige studie i litteratur og journalistikk i 1985, begynte han å jobbe i et avistrykkeri, som trykket flere aviser. Han jobbet da på si som journalist. Han etablerte etter hvert sin egen trykkeribedrift, som kona i det vesentlige drev og hadde ansvar for. I 1998 begynte han å jobbe full tid som journalist i ukeavisen Kibrit. Der skrev han særlig om politikk og økonomi, og han både intervjuet folk og skrev kommentarer/vurderende artikler. Det var hans arbeidsgiver som bestemte hva han skulle skrive om og dekke for avisen. Avisen ble trykket i ca 90 000 eksemplarer i Addis Abeba, og for det meste solgt i løssalg på gata. Den eksisterer ikke lenger fordi det ble interne stridigheter i ledelsen og det ikke lenger var økonomi til å utgi avisen.
         Klageren ble av sin arbeidsgiver bedt om å dra til 6 Kilo universitetet for å dekke studentdemonstrasjonene den dagen han ble arrestert. Politiet hadde omringet universitetet og han ble sammen med andre journalister fra den uavhengige etiopiske pressen og utenlandske journalister sluppet inn på baksiden av universitetsområdet av studentene som da hadde kontrollen med all ankomst til området. Studentene ønsket å la seg intervjue for å få presentert sin situasjon og sine krav til myndighetene. Klageren hadde avsluttet et intervju med en student og begynt på intervju med en annen, da soldater stormet inn på universitetsområdet. Soldatene, som var informert om at det var journalister på området, så lett hvem disse var, og klageren ble slått i ryggen og tatt kvelertak på, og han ble fratatt fotoapparat og opptaksutstyr. Som følge av det som hendte ble det aldri publisert noen artikler eller annet stoff fra klageren fra hans reportasjetur til universitetet i forbindelse med studentdemonstrasjonene.
         Sammen med en annen journalist ble han tatt med i en bil. Han så også at 2-3 andre journalister fra andre publikasjoner ble tatt. Senere ble han transportert vekk sammen med ca 30 andre i en stor lastebil. Han ble brakt til en politi-/etterforskningsstasjon hvor han ble bundet på hender og føtter. Under avhørene ble han slått og torturert med skarpe og spisse metallgjenstander mellom fingrene og tærne. Etter to dager ble han overført til Worda 8 politistasjon. Etter tre dager klarte han å komme seg vekk derfra etter å ha betalt penger til en politimann som syntes synd på ham på grunn av de smertene han hadde etter torturen under forhørene. Politimannen ba om 2000 birr, og fikk det til å se ut som om det var betalt kausjon for klageren. Det var klagerens kone som kom med pengene, som ble tatt ut av den bedriften klageren eide. Politimannen var på vakt da klageren slapp ut, og han hadde sannsynligvis gjort avtaler med andre tjenestemenn om at klageren skulle få gå fritt ut av fengslet uten å bli pågrepet.

       Utlendingsnemnda la As forklaring til grunn.

       As forklaring for lagmannsretten sammenfaller i det alt vesentlige med forklaringen gjengitt ovenfor. Staten har imidlertid nå anført at As aktivitet som journalist i Etiopia ikke har vært så fremtredende som han har hevdet, og at risikoen ved retur derfor er mindre. Det er i denne forbindelse anført at A har gitt ulike forklaringer om når han ble ansatt i avisen Kibrit.

       I egenerklæringsskjemaet som avgis i forbindelse med asylsøknaden, nevnte ikke A Kibrit, men forklarte at han i perioden 1992 til 1993 (etiopisk tidsregning) var journalist med « Addis Abeba Azmeraye forlags tjeneste A/S » som arbeidsplass. Det er opplyst at det oppgitte tidsrom svarer til tiden 2000 til 2001 i vår tidsregning.

       For Utlendingsnemnda opplyste A at han begynte å jobbe full tid som journalist i ukeavisen Kibrit i 1998 etter vår tidsregning, og det samme sa han i tingretten. For lagmannsretten har han opplyst at riktig tidspunkt for når han begynte i avisen, er september 1999 (11. februar 1992 etiopiske tid), og han var ansatt frem til han dro til Norge.

       Lagmannsretten finner ikke å burde legge særlig vekt på at A har forklart seg noe ulikt om tidspunktene for ansettelse. Han har forklart at han først begynte å skrive ved siden av arbeidet i trykkeribedriften. Det kan derfor være misforståelser rundt når han begynte full tid. I tillegg kommer at omregningen fra etiopiske tidsregning til vår tidsregning ikke er helt enkel.

       Staten har videre vist til brev av 2. april 2004 fra Den norske ambassaden i Nairobi hvor det fremgår at utlendingsattacheen hadde fått opplyst fra leder av den etiopiske journalistforeningen som ble forbudt i 2003, Kefle Mulat, at han ikke kunne huske As navn. Etter å ha gjort undersøkelser, opplyste Mulat at A aldri hadde vært medlem av journalistforeningen. Han hadde god kjennskap til avisen Kibrit, men kjente ikke til at A hadde arbeidet der. Mulat sa også at A ikke kunne ha vært arrestert i forbindelse med demonstrasjonene i april 2001, for da ville han ha hatt kunnskap om det.

       A har etter dette presisert at han aldri har hevdet at han kjente Mulat personlig og at han heller aldri har sagt at han var personlig medlem av journalistforeningen, bare at hans avis var medlem.

       Lagmannsretten er enig med staten i at opplysningene fra Mulat tyder på at As journalistiske virksomhet har vært begrenset, i hvert fall når det gjelder signerte artikler.

       Lagmannsretten legger også til grunn at A har gitt uriktige opplysninger om Kibrits opplagstall. Avisen hadde neppe et opplag på 90 000 eksemplarer. Den ville i så fall vært den største avisen i Etiopia på den tiden. Lagmannsretten bygger her blant annet på Terje Skjerdals forklaring. Skjerdal har også hatt kontakt med en journalist ved navn Tamrat, som var ansatt i Kibrit i to år fra 1999. Tamrat kjente ikke til A, men lurte på om han kunne ha vært freelancemedarbeider.

       A har ikke kunnet legge frem noen utgave av Kibrit hvor han har hatt artikler, men han har fremlagt et eksemplar av avisen hvor han omtales som ansatt og hvor avisen etterspør hvor det er blitt av ham. Avisen er fremvist i original. Det er også fremlagt et brev datert 9. april 2007 fra Dawit Kebede, leder av organisasjonen Ethiopian Freepress journalists in Exile, hvor det bekreftes at A har arbeidet for Kibrit og avisen Abay til 2001, og at han er et vel ansett medlem av organisasjonen.

       Lagmannsretten legger til grunn at A har skrevet for Kibrit, og at det således er riktig at han en periode var journalist i Etiopia. As forklaring, slik den fremgår ovenfor, legges til grunn av lagmannsretten med det forbehold at omfanget av hans journalistiske virksomhet kan være mindre enn A selv har hevdet. Han har forklart at han har skrevet minst 170 artikler.

       A har også forklart at hans ektefelle er blitt utsatt for trusler og overgrep. For å bekrefte dette er det fremlagt brev fra etiopisk politi til ektefellen. Ett brev er datert 31. mai 2002 og er fra Addis Ababa City Administration, Police Commission, Zone 5 Woreda Police Station til Mrs. B. I brevet vises det til at mottakerens ektemann var journalist og ble arrestert, og at han forsvant fra fengslet på en ulovlig måte. Det står videre at politiet mener As ektefelle prøver å gjemme seg for politiet, og hun trues med arrest hvis mannen ikke melder seg.

       Et annet brev er fra 31. oktober 2002 fra samme politistasjon. I brevet minnes det om at hun var fengslet en måned fordi hun ikke var villig til å gi politiet opplysninger om mannen. Det er blant annet opplyst at etterforskningen i saken fortsetter.

       I brev av 2. april 2004 fra Den norske ambassaden i Nairobi er det meddelt at den tyske ambassaden har opplyst at politiet ikke utsteder denne typen brev. Lagmannsretten legger dette til grunn. Brevene kan med andre ord ikke anses som ekte. På denne bakgrunn finner lagmannsretten heller ikke å kunne legge til grunn As forklaring om at ektefellen er utsatt for forfølgelse fra politiets side. Det er også lagt vekt på at Landinfo i sin rapport av 11. - 20. november, Etiopia - myndigheter og politisk opposisjon i 2006, i sin oppsummering på side 7 i rapporten, har opplyst at familiemedlemmer til myndighetskritikere i hovedsak ikke er utsatt for alvorlige overgrep eller langvarig fengsling på grunn av slektskap med politiske aktivister.

       Det sentrale spørsmålet i saken er om det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse fra etiopiske myndigheters side hvis han reiser tilbake til Etiopia og fortsetter å arbeide som journalist i den delen av media som ikke er knyttet til myndighetene. Det bør også forutsettes at han fortsatt vil skrive artikler som er kritiske mot myndighetene. Avisen Kibrit gis ikke ut lenger, så det må forutsettes at A får en stilling i en annen avis, og at han som tidligere først og fremst dekker de sakene og aktuelle hendelsene hans redaktør ber ham dekke. Det bør videre legges til grunn at han opptrer på lik linje med de øvrige kritiske journalistene som er i virksomhet i dag. Lagmannsretten anser dette for det mest sannsynlige scenarioet hvis A vender tilbake. Også på dette punktet er det nettopp det mest sannsynlige retten skal bygge på. Det kan ikke forutsettes at A bryter med den redaksjonelle linjen for hva man bør skrive om og hvor myndighetskritisk man bør være.

       Det bemerkes for ordens skyld at det ikke er grunnlag for å anta at A innen den tid som skal vurderes av retten, vil kunne gå inn i en stilling som redaktør, med den økte risiko det medfører. Det vises til det som er sagt ovenfor angående hans tidligere karriere som journalist og omfanget av den.

       Når det gjelder den konkrete vurderingen av hva som kan skje med A hvis han sendes tilbake til Etiopia, legger lagmannsretten til grunn at han ble utsatt for forfølgelse i flyktningekonvensjonens forstand før han dro til Norge. Det vises til det som er sagt ovenfor om dette. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 understreker Justisdepartementet at tidligere overgrep ofte kan være en indikasjon på at utlendingen risikerer forfølgelse ved retur. Lagmannsretten legger dette til grunn.

       Lagmannsretten er ikke enig med staten i at A ble arrestert og pågrepet fordi han var « feil mann på feil sted ». Pågripelsen og den etterfølgende mishandlingen skjedde fordi A arbeidet som journalist og er et eksempel på hva journalister i Etiopia risikerte i sitt arbeide i 2001. Det som skjedde med A ligger imidlertid åtte år tilbake i tid.

       Lagmannsretten antar at selve returtidspunktet vil være kritisk for A. Hva som vil skje med ham da, er avhengig av hvilke opplysninger de etiopiske myndighetene har om ham og hvor alvorlig disse opplysningene blir ansett. Det er svært usikkert hva som skal til før en som returneres får problemer. Dette skyldes at ytterst få etiopiere er blitt returnert de siste årene, noe retten antar skyldes at retur er blitt ansett for å være risikofylt. Det vises til vitnet Holms forklaring om at erfaringstallene er svært små.

       Professor Tronvoll har forklart at A mest sannsynlig vil måtte forklare seg til politiet ved retur. Hvis politiet har en « file » på ham, vil han mest sannsynlig bli anholdt og brakt til en politistasjon.

       Lagmannsretten konkluderer med at det på tilbakevendingstidspunktet er en viss fare for at A vil bli tatt inn til avhør og at det er en viss risiko for at det kan oppstå en situasjon som ligner på den han ble utsatt for i 2001.

       Det må videre vurderes hvilken risiko A vil bli utsatt for hvis han fortsetter sitt arbeide som myndighetskritisk journalist etter retur. Vurderingen vanskeliggjøres fordi vitnene som er ført har hatt forskjellig syn på hvor farlig dette er.

       Høyskolelektor Terje Skjerdal har vist til at det arbeider rundt 200-300 slike journalister i Etiopia. Han har intervjuet mange journalister i forbindelse med sin forskning. Skjerdal anser risikoen for å bli innbrakt av politiet og holdt noen dager for relativt stor, men at fengsling over noe lengre tid ikke er særlig sannsynlig. Redaktørene er mest usatt blant annet fordi de etter presselovene er ansvarlige for hva som kommer på trykk.

       Informasjonskonsulent Nuland har forklart at han har god kjennskap til over 50 journalister. Han har særlig kjennskap til den engelskspråklige pressen. Han har ikke møtt noen journalister som er blitt arrestert på grunn av det de har skrevet. Han er også av den oppfatning at den generelle menneskerettighetssituasjonen i Etiopia er bedre enn den beskrivelsen som gis av de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene.

       Landrådgiver Knut Holm fra Landinfo har bekreftet at mange som tilhører opposisjonen i landet blir trakassert og blir utsatt for kortvarige fengslinger, men i de fleste tilfellene må man opp på ledernivå før man blir interessant for myndighetene.

       Professor Tronvoll synes å vurdere faren som noe større enn det for eksempel Skjerdal gir uttrykk for.

       Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at, hvis man ser bort fra As journalistiske og politiske virksomhet i Norge, vil det ikke være reell grunn til å frykte for at A igjen vil bli utsatt for tortur eller andre krenkelser av EMK artikkel 3 hvis han returneres. Det samlede bevisbilde trekker i retning av at først og fremst de med en særlig høy profil som opposisjonell journalist, vil bli utsatt for slik behandling. Situasjonen som førte til at A ble utsatt for tortur, ligger langt tilbake i tid. Situasjonen var spesiell i den forstand at den var opphetet og til dels dramatisk.

       Lagmannsretten legger til grunn at A vil kunne bli utsatt for trakassering, i form av innbringelse til politistasjonen, avhør og advarsler hvis han tar opp arbeidet som kritisk journalist. Han kan også bli utsatt for fengslingsperioder av kortere varighet, men at det ikke er reell grunn til å frykte for at han blir utsatt for fengslinger av slik varighet at han kan anses for å være utsatt for forfølgelse. Det er heller ikke tilstrekkelig grunn til å frykte kortere fengslinger over tid og med stor hyppighet.

       Lagmannsretten kan heller ikke se at det er reell fare for krenkelser av EMK artikkel 8 (Retten til respekt for privatliv og familieliv) og SP artikkel 17 og 23 av et slikt omfang og styrke at man står overfor forfølgelse.

       Det legges således til grunn at vilkårene for å innvilge asyl ikke er oppfylt. Utlendingsnemndas vedtak er derfor ikke ugyldig på dette punktet. Som alt nevnt, har lagmannsretten i denne vurderingen ikke trukket inn betydningen av den virksomheten A har stått for i Norge, jf. det som er sagt innledningsvis om såkalte subjektive sur placetilfeller.

       Rett til vern etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum

       I følge utlendingsloven § 15 første ledd første punktum må en utlending ikke sendes til noe område der han/hun kan frykte for forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område.

       Utlendingsloven § 15 første ledd første punktum tar sikte på å gjennomføre flyktningekonvensjonen artikkel 33 som sier at en flyktning ikke skal returneres til:

         .....områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.

       Domstolene har kompetanse til å overprøve alle sider av vedtak fattet i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.

       Som ved prøvingen av om vilkårene for asyl er til stede, er det sentrale spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse hvis A returneres til Etiopia. Forarbeidene, jf. Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 103 , må forståes slik at beviskravet er noe lavere etter denne bestemmelsen enn i asylsaker, og det er antatt at også kravet til risiko er noe lavere.

       Lagmannsretten legger til grunn at ved vurderingen etter § 15 første ledd første punktum skal også As virksomhet i Norge tas i betraktning i tillegg til asylgrunnene som det er redegjort for ovenfor.

       Etter at han kom til Norge er A blitt medlem av CUD (---). Partiet har i et brev av 2. februar 2006 bekreftet at A er i PR-komiteen. I tillegg deltar han i demonstrasjoner, pengeinnsamlinger og har ulike ansvarsområder som å spre informasjon om CUD.

       A har også skrevet artikler for bladet Hibir. Under den administrative behandlingen av saken ble det fremlagt fire artikler fra 2006. Artiklene er kritiske mot det sittende styret i Etiopia.

       I brev av 16. mars 2007 har NOAH redegjort for at A har laget radiorapporter for kanalen Addis Dimts. Det er blant annet nevnt et innslag fra 24. februar 2007 hvor han forteller om en demonstrasjon foran Stortinget og i regjeringskvartalet knyttet til de fengslede CUDP-lederne. Ytterligere opplysninger angående hans arbeide for Addis Dimts er gitt i NOAHs brev av 29. juni 2007, hvor det fremgår at han har hatt flere innslag, og at han gjennom noen av dem identifiseres ved navn. Innslagene er klart opposisjonelle i forhold til den sittende regjeringen. Han skal også ha levert en muntlig rapport på Tensae Radio, og han står som kontaktperson på en plakat som oppfordrer til demonstrasjoner mot det sittende regimet.

       Oppsummeringsvis legger lagmannsretten til grunn at A har drevet en ikke ubetydelig opposisjonell virksomhet mot det sittende regimet i Etiopia mens han har vært i Norge, og at han gjennom dette arbeidet er blitt eksponert ved navn.

       Lagmannsretten legger videre til grunn at de etiopiske myndighetene følger med i hva som skjer i eksilmiljøene i utlandet, også i Norge. Det vises i denne forbindelse til professor Tronvolls forklaring. Men både Johan Helland ved Christian Michelsens Institutt og landrådgiver Knut Holm mener at man skal ha hatt en svært fremtredende opposisjonell rolle før man anses som en trussel fra myndighetenes side. Helland har likevel påpekt at man har lister på flyplassene over folk man ønsker å snakke med.

       Slik lagmannsretten har vært inne på ovenfor i forbindelse med asylvurderingen, er det vanskelig på grunnlag av de sakkyndige vitneprovene som er gitt i saken, å vurdere hvor stor faren for A er ved retur til Etiopia. Lagmannsretten er kommet til at hans klart opposisjonelle virksomhet mens han har vært i Norge, som omfatter både journalistisk og politisk virksomhet, har medført en økende fare for forfølgelse. Det vises i denne forbindelse til beskrivelsen ovenfor av hvor omfattende virksomheten har vært og det faktum at han har stått frem med fullt navn i flere sammenhenger.

       Når man foretar en samlet vurdering av asylgrunnene som knytter seg til As virksomhet før han kom til Norge og den forfølgelsesrisikoen som knytter seg til hans virksomhet her i landet, er lagmannsretten - under noe tvil - kommet til at det er velbegrunnet frykt for forfølgelse i Etiopia i en slik grad at utlendingsloven § 15 første ledd første punktum hindrer retur. Det vises til det som er sagt ovenfor om at beviskravet og kravet til risiko er noe mer lempelig etter denne bestemmelsen. Det vises også til at det er norske myndigheter som må bevise at det er trygt å returnere. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt.

       Det følger av det som er sagt ovenfor at lagmannsretten, som tingretten, er kommet til at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig for så vidt gjelder vurderingen etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.

       Sakskostnader

       Selv om Utlendingsnemndas vedtak ikke er opphevet for så vidt gjelder spørsmålet om A skal gis asyl i Norge, må A anses for å ha vunnet saken i det vesentlige slik at sakskostnadsspørsmålet skal avgjøres etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Det vises til at han har fått medhold i at vedtaket om at han skal returneres til Etiopia er ugyldig. Unntakene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bør, etter sakens art og omstendighetene for øvrig, etter lagmannsrettens mening ikke få anvendelse, selv om saken har budt på en viss tvil.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse, og statens anke blir derfor å forkaste i sin helhet.

       Når det gjelder sakskostnader for lagmannsretten, har As prosessfullmektig levert sakskostnadsoppgave på 110 812 kroner hvorav 3 000 kroner er utlegg og resten salær. Tallene er inkludert merverdiavgift. Salærkravet tas til følge.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.

 

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda 110.812 - etthundreogtitusenåttehundreogtolv - kroner til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo