To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2009-195109
Documentdate : 27.08.2009

Asyl. Ugyldighet. Utlendingsloven § 17, § 15 og § 8 annet ledd

Lagmannsretten kom til at Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknader om asyl etter utlendingsloven §17 første ledd, vern mot utsendelse etter lovens § 15 og opphold på humanitært grunnlag etter lovens § 8 annet ledd ikke var ugyldige. Det ble lagt til grunn at asylsøkerne ved retur til Tsjetsenia ikke ville være mer utsatt for alvorlige overgrep enn befolkningen ellers, og at det ikke var noen nærliggende risiko for overgrep, herunder for blodhevn.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl, vern mot utsendelse og opphold på humanitært grunnlag.

       A og hans ektefelle B kom 23. desember 2001 til Norge hvor de søkte om politisk asyl. De er begge etniske ingusjere og var ikke i besittelse av gyldige reisedokumenter da de kom til landet.

       A er født *.*.1962 i Tselinograd i Kasakstan hvor han bodde frem til 1970. Fra 1970 til 1992 bodde han i Vladikavkaz i Nord-Ossetia. Han har forklart at høsten 1992 ble ca 70 000 etniske ingusjere utvist fra Nord-Ossetia og tatt til fange. Det var slik at slektningene til mange av fangene innløste dem fra fangenskapet og at noen ble løslatt av russiske soldater. Selv ble han holdt i fangenskap og utsatt for vold i en uke og deretter utvekslet med en osseter - 10 ingusjere ble løslatt mot en osseter. Etter at han ble befridd, kom han sammen med en rekke andre flyktninger til Ingusjetia. Først var flyktningene plassert privat hos lokalbefolkningen, men etter hvert kom de til flyktningeleiren « Kamaz » som ble etablert utenfor byen Nazran.

       B er født *.*.1962 i Groznyj i Tsjetsjenia hvor hun har bodd i hele sin barndom, ungdom og mesteparten av sitt voksne liv. I årene 1995 og 1996 oppholdt hun seg sammen med sin familie ved to anledninger i perioder på 2 - 3 måneder i flyktningleiren Kamaz i Ingusjetia. Våren 1999 flyktet B på nytt til den nevnte flyktningeleiren. Hun møtte A i leiren, og 28. november 1999 giftet de seg. De bodde sammen i denne leiren til de i desember 2001 reiste til Norge.

       A anførte i sin asylsøknad det fangenskapet som han ble utsatt for i 1992 og dessuten at han i juli 2001 forsøkte å reise hjem til Vladikavkas, men at han ble anholdt av en vaktpost og fratatt passet. Det var meningen at han skulle sendes til et fengsel i byen Mosdok på grunnlag av påstander om at han hadde deltatt i krigen mot Russland. Etter ett døgn ble han imidlertid løslatt ved at ektefellen bestakk de militære. Da han senere returnerte til vaktposten for å hente passet sitt, ble han igjen anholdt. Han ble banket opp og ektefellen måtte på nytt betale ham ut. Han reiste deretter tilbake til flyktningleiren Kamaz i Ingusjetia og dro sammen med ektefellen og hennes kusine med falske pass til Norge 23. desember 2001.

       As søknad om asyl ble avslått ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 31. januar 2003. Utlendingsdirektoratet fant at klageren i dagens situasjon ikke risikerte forfølgelse fra russiske føderale myndigheter på grunn av forhold knyttet til konflikten mellom Nord-Ossetia og Ingusjetia i 1992. Direktoratet mente at heller ikke den anførte episoden fra 2001 kunne karakteriseres som noen form for systematisk forfølgelse mot hans person, men derimot som en vilkårlig og enkeltstående hendelse og følgelig ikke som uttrykk for at russiske myndigheter var ute etter å ramme han. Direktoratet viste til at A og ektefellen som etniske ingusjere ville kunne bosette seg i Ingusjetia eller et annet sted i Den russiske føderasjonen uten å risikere forfølgelse eller umenneskelig behandling.

       Utlendingsdirektoratets vedtak ble påklaget til Utlendingsnemnda som i vedtak av 21. november 2003 opprettholdt direktoratets avgjørelse. Utlendingsnemnda viste til direktoratets avgjørelse og tilføyde:

       Nemnda er kjent med at konflikten vedrørende det ingusjiske minoritetsområdet Prigorodnyj og ingusjernes tidligere deler av byen Vladikavkas i Nord-Ossetia ikke er løst ennå. Et uforholdsmessig stort antall ingusjere har fortsatt ikke vært i stand til å vende tilbake til Prigorodnyjdistriktet, og det er generelt stor motstand i Nord-Ossetia mot ingusjernes retur. Det er derfor ikke usannsynlig at klageren har blitt stoppet og holdt igjen ved en vaktpost da han i juli 2001 forsøkte å reise fra Nazran til Vladikavkas. Det er heller ikke uvanlig at løslatelser skjer mot betaling. Etter nemndas oppfatning er imidlertid dette ikke forhold som tilsier at klageren har vært utsatt for en spesifikk forfølgelse. Klageren har ikke utvist noen aktivitet eller holdninger som skulle tilsi at han skulle være spesielt utsatt for forfølgelse. Nemnda kjenner til fengselet i Mosdok, som er russernes militære hovedkvarter, men finner grunn til å trekke i tvil at det skal være grunnlag for at klageren kan bli sendt dit på falske anklager om deltakelse i krigen. Rettssystemet i Russland fungerer uansett på en slik måte at klageren vil få en rettferdig rettergang hvor saken vil bli belyst. Det er derfor tvilsomt at han vil bli domfelt for forhold han ikke har begått.
       Klageren er ingusjer og har ingen tilknytning til Tsjetsjenia ut over at hans ektefelle har vært bosatt der. Etter nemndas oppfatning vil klageren og hans ektefelle trygt kunne ta opphold i Ingusjetia. De vil kunne få bostedsregistrering i Ingusjetia og vil som ingusjere ikke stå i fare for å bli tvangssendt til Tsjetsjenia.

       B anførte i sin asylsøknad at hun frykter arrestasjon eller forsvinning ved retur til Groznyj, fordi hennes familie i 1996 tillot den tsjetsjenske kommandanten Ruslav Gelajev og hans menn å oppbevare våpen i kjelleren. I 1995 ble den ene broren hennes drept av russiske soldater som skjøt de som hadde blitt igjen for å forsvare husene sine. I 1995 og 1996 bodde B sammen med sin familie 2 - 3 måneder i flyktningleiren Kamaz i forbindelse med krigsutbruddene. Da russiske soldater i 1999 inntok Groznyj, ble det opprettet lister over folk som hadde hjulpet tsjetsjenske opprørere/separatister. På grunn av våpenoppbevaringen i 1996, havnet familien på disse listene. Familien forlot derfor på nytt landet og søkte opphold i flyktningleiren Kamaz i Ingusjetia. Naboer som returnerte til Groznyj, fortalte at russiske militærkjøretøy stadig kjørte forbi huset deres på utkikk etter B og hennes bror. Ved enkelte anledninger overnattet B og familien hos venner, fordi hun var redd for å bli bortført eller forsvinne. B har forklart at familien ikke registrerte seg i flyktningleiren i frykt for å bli tatt og bortført. Dersom hun ble oppført på en liste, ville det være enklere for føderale myndigheter å lokalisere henne. Hun forklarte at hun har hørt om mange tilfeller hvor helt uskyldige mennesker ble utsatt for bortføring eller bare « forsvant ».

       Bs søknad om asyl ble avslått ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 31. januar 2003. Utlendingsdirektoratet mente etter en samlet vurdering at B ikke hadde sannsynliggjort at hun ved retur til hjemlandet risikerte å bli utsatt for handlinger som kunne karakteriseres som forfølgelse i lovens forstand. Det ble uttalt at hennes frykt, som bygget på at hennes naboer for anslagsvis to og et halvt år siden kunne fortelle om at det daglig kjørte russiske beltevogner forbi deres hus, ikke ga tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn at klageren er ettersøkt av russiske styrker for det nevnte forhold. Utlendingsdirektoratet uttalte at:

       ... søkeren uansett som etnisk ingusjer kan bosette seg i Ingusjetia eller et annet sted i Den russiske føderasjon uten å risikere forfølgelse eller umenneskelig behandling. Både søkeren og hennes mann er etniske ingusjetere og har ingusjetisk som sitt morsmål.

       Utlendingsdirektoratets vedtak ble også her påklaget til Utlendingsnemnda som i vedtak av 21. november 2003 opprettholdt direktoratets avgjørelse. Nemnda viste til at Bs søknad om asyl knytter seg til en frykt for forfølgelse i Tsjetsjenia på grunn av at hennes familie i 1996 tillot opprørere å oppbevare våpen hos seg. Det ble vist til at dette var 7 år tilbake i tid og at det hadde gått 4 år siden naboene fortalte at russiske beltevogner daglig kjørte forbi familiens hus og så etter henne og broren. Nemnda uttalte at:

       ... det ikke var tilstrekkelig sannsynlig at klageren i dagens situasjon er i de russiske myndighetenes søkelys. Hun har bodd i en flyktningleir i Nazran fra høsten 1999 til desember 2001 uten at hun har hatt problemer med russerne på grunn av familiens våpenoppbevaring.

       Det heter videre i nemndas vedtak:

       Nemnda legger ut fra klagerens forklaring til grunn at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.
       Retur skal ikke finne sted til område hvor klageren kan frykte forfølgelse eller hvor vedkommende av liknende grunner som angitt i flyktningkonvensjonen står i nærliggende fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling eller miste livet, jf utlendingsloven § 15 første ledd. Nemnda kan ikke se at klageren er i en slik situasjon. FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) anbefaler at etniske tsjetsjenere som kommer direkte fra Tsjetsjenia ikke returneres til Russland. Andre etniske grupper er ikke omfattet av anbefalingen. Nemnda legger til grunn at klageren og ektefellen som etniske ingusjere kan bosette seg i Ingusjetia eller i andre deler av Russland. Vilkårene for vern mot hjemsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd er etter dette ikke til stede.

       Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) innga 6. april 2004 på vegne av de to asylsøkerne en begjæring om omgjøring av vedtakene. Det ble anført at det ikke var forsvarlig å returnere klagerne til Ingusjetia som følge av den generelle situasjonen der, og heller ikke til andre deler av Russland idet B er ettersøkt av russiske myndigheter, og at de ikke har noe bosted eller grunnlag for å livnære seg der. Ved brev av 21. april 2004 er det innsendt kopi av en innkalling av B til politiet, som hennes mor skal ha mottatt. Organisasjonen hevdet at en retur av disse asylsøkerne vil stride mot utlendingsloven § 15. Utlendingsnemnda traff 15. juli 2004 beslutning om å gi utsatt iverksettelse inntil omgjøringsanmodningen var vurdert. Asylsøkerne søkte 25. august 2004 om midlertidig arbeidstillatelse og fikk 10. januar 2005 innvilget slik tillatelse frem til nemnda hadde tatt stilling til omgjøringsbegjæringen. Utlendingsnemnda ga i et brev av 22. mars 2006 partene avslag på søknad om omgjøring og ga blant annet uttrykk for følgende:

       Det at B i 1996 gjemte våpen tilhørende opprørsoldater i sin kjeller anses ikke å være handlinger som vil medføre alvorlige reaksjoner. Det vises til at dette var i en periode med krigshandlinger, og at det var mange som bisto geriljasoldater (både ved å gi husly, mat og ved å skjule våpen), uten at dette for de aller fleste har medført forfølgelse i ettertid. Det er derfor etter nemndas vurdering lite sannsynlig at føderale myndigheter i 2006 skal være interessert i henne fordi hun i 1996 oppbevarte våpen, forhold som ligger tilbake til den første krigen i Tsjetsjenia. Hun oppholdt seg også som registrert flyktning i flyktningeleir i to år uten at det skjedd noe. Den mottatte innkallingen til vitneavhør endrer ikke på denne vurderingen. Det fremgår ikke av innkallingen hva vitneavhøret gjelder, og det har etter nemndas vurdering formodningen mot seg at det har sammenheng med klagerens handlinger i 1996. Etter den landkunnskapen nemnda sitter inne med er det ikke vanlig at personer som innkalles for å avgi vitneprov er mistenkte for å stå bak alvorlige forhold. Er de det, vil politiet uten videre forsøke å foreta arrestasjon og ikke gå veien om innkalling som vitne.

       NOAS innga på vegne av asylsøkerne 17. juni 2006 en ny begjæring om omgjøring av vedtakene som nekter dem opphold i landet. Det ble blant annet anført at Utlendingsnemnda ikke hadde tatt stilling til opplysninger fremsatt i omgjøringsanmodningen av 6. april 2004 og at vurderingene rundt faren ved hjemsendelse ikke var korrekte. Omgjøringsbegjæringen ble avslått i nemndas beslutning av 6. september 2006. Nemnda bemerket at man tidligere hadde vurdert det forhold at Bs mor hadde fått overlevert en innkalling fra politiet. Nemnda la til grunn at det ikke kunne utelukkes at den fremlagte innkalling var ekte. Men ut fra en helhetsvurdering av saken, mente man at det ikke var trolig at innkallingen hadde sammenheng med Bs bistand til geriljaen.

       NOAS innga 7. februar 2007 en ytterligere begjæring om omgjøring av vedtakene. Det ble nå anført at det ikke medførte riktighet som anført av nemnda i beslutning av 22. mars 2006 at B hadde oppholdt seg som registrert flyktning i flyktningleir i to år uten at det skjedde henne noe. Hun hadde tvert imot opplyst at hun ikke hadde registrert seg, og at de levde svært varsomt. Omgjøringsbegjæringen ble avslått ved beslutning av 21. mai 2007. Det ble bemerket at spørsmålet omkring hvorvidt klageren oppholdt seg i flyktningleiren som registrert eller uregistrert flyktning ikke hadde vært av avgjørende betydning for avgjørelsen av saken.

       Advokat Håkon Elvenes innga 21. november 2007 en fjerde begjæring om omgjøring av vedtakene, og det ble samtidig søkt om oppholdstillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 21 c. Omgjøringsbegjæringen ble avslått i brev av 21. august 2008 fra Utlendingsnemnda hvor det heter:

       Det fremkommer ingen nye opplysninger i brevet fra klageren datert 12.10.2007 som tilsier at nemndas vedtak av 21.11.2003 bør omgjøres. Nemnda er klar over at situasjonen for etniske ingusjere i Nord-Ossetia har vært vanskelig. Nemnda er likeledes klar over konfliktene i Tsjetsjenia og den usikkerhet som har rammet alle bosatt i Tsjetsjenia. Klagerne er imidlertid etniske ingusjere, russiske statsborgere, og kan derfor bosette seg i øvrige deler av Den russiske føderasjon.

       Asylsøkerne representert ved advokat Håkon Elvenes innga 30. mai 2008 stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Ofoten tingrett for å få prøvet gyldigheten av vedtakene. Ved Ofoten tingretts beslutning 4. juni 2008 ble saken overført til behandling ved Oslo tingrett.

       Oslo tingrett avsa 9. oktober 2008 dom med slik domsslutning:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 21. november 2003 vedrørende B og A kjennes ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda pålegges å betale B og A saksomkostninger med kr 106 088 - etthundreogsekstusenogåttiåtte - som forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Det bemerkes at gjengivelsen ovenfor i hovedsak bygger på fremstillingen i tingrettens dom.

       Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

       Ankeforhandling ble holdt 30. juni - 2. juli 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Vedtakene om avslag på søknadene om asyl er gyldige, og staten skal derfor frifinnes.

       Vedtakene er ikke beheftet med saksbehandlingsfeil. Saken har vært tilstrekkelig opplyst både hva gjelder ankemotpartenes individuelle forhold og den generelle situasjonen i Nord-Kaukasus. Ankemotpartene har hatt alle muligheter til å komme med supplerende opplysninger gjennom hele saksbehandlingen. Saken har også vært grundig vurdert i forbindelse med fire omgjøringsbegjæringer, etter endelig avslag fra UNE. Vedtakene er tilstrekkelig begrunnet, jf forvaltningsloven § 25.

       UNEs vedtak bygger på et korrekt faktum. Ankemotpartenes forklaringer om deres individuelle forhold er lagt til grunn, og det er foretatt en bred og korrekt vurdering av situasjonen i Nord-Kaukasus.

       Det anføres at en eventuell saksbehandlingsfeil uansett ikke har hatt betydning for resultatet, jf forvaltningsloven § 41

       Videre bygger UNEs vedtak på en korrekt rettsanvendelse. Verken B eller A er personer som med rette frykter for forfølgelse av de grunner som er nevnt i flyktningkonvensjonen artikkel I A, og de er derfor ikke å anse som flyktninger i henhold til utlendingsloven § 16.

       Bs tidligere bistand til tsjetsjenske opprørere medfører ikke at hun risikerer å bli utsatt for handlinger som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens forstand.

       As påberopte episode fra 2001, kan heller ikke karakteriseres som forfølgelse i lovens forstand.

       Det anføres at ankemotpartene etter dette ikke oppfyller vilkårene for asyl, jf utlendingsloven § 17.

       Det forligger heller ikke grunnlag for vern mot retur til Den russiske føderasjon etter utlendingsloven § 15 første ledd, og heller ikke slike sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til riket som tilsier at tillatelse skal gis etter lovens § 8 annet ledd. Spørsmålet om det skal gis opphold etter sistnevnte bestemmelse, hører for øvrig under forvaltningens frie skjønn.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

       Ankemotpartene, B og A, har i hovedtrekk anført:

       Ankemotpartene har rett til å få innvilget asyl etter utlendingsloven §§ 16 og 17 sammenholdt med flyktningkonvensjonen artikkel 1A.

       Subsidiært anføres at det foreligger asyllignende grunner, og at ankemotpartene ikke kan returneres til Russland fordi de risikerer tap av livet, eller å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, alternativt annet punktum, og EMK artikkel 3.

       Sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Russland for øvrig er for dårlig til at de kan bosette seg der.

       Ankemotpartene risikerer ved retur å bli utsatt for vilkårlig pågripelse og fengsling, ulike former for trakassering - inklusive vold, forsvinning og tap av livet. Myndighetene der vil ikke gi dem effektiv beskyttelse.

       Dessuten vil blodhevn kunne ramme dem begge.

       Atter subsidiært gjøres gjeldende at det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, som tilsier at ankemotpartene skal få opphold i riket på humanitært grunnlag, jf utlendingsloven § 8 annet ledd.

       Atter atter subsidiært gjøres gjeldende at UNEs vedtak må kjennes ugyldige på grunn at saksbehandlingsfeil, jf forvaltningsloven §§ 17, 25 og 41. Saken var ikke så godt opplyst som mulig før UNEs vedtak ble truffet. At mer enn 40 russere og tsjetsjenere ble drept av gruppen som brukte huset til B som base, kom ikke frem under den forvaltningsmessige behandlingen av saken. Dette kom først frem i tingretten.

       UNEs vedtak og senere beslutninger tilfredsstiller ikke kravene til begrunnelse av enkeltvedtak. Avgjørelsene om avslag på søknad om på opphold på humanitært grunnlager vilkårlige.

       Om ikke tidligere, foreligger i alle fall nå inngangsvilkårene sterke menneskelige hensyn og/eller sterk tilknytning til riket for både B og A. Dette er gjenstand for domstolskontroll, både i forhold til anførselen om saksbehandlingsfeil og i forhold til anførselen om uriktig rettsanvendelse. Rettsanvendelsesfeilen gjelder det forhold at UNE ikke har vurdert inngangsvilkårene og avveiningen mot samfunnshensyn i to omganger.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda pålegges å betale ankemotpartene saksomkostningene for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

       Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten, og bemerker:

       Ankeforhandlingen har i det vesentlige dreid seg om vedtakene vedrørende B, og lagmannsrettens behandling nedenfor vil derfor i stor grad gjelde disse vedtak. Det er enighet mellom partene om at dersom vilkårene for asyl eller opphold er til stede for B, vil tilsvarende gjelde for A. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at A har opprettholdt selvstendige anførsler, og disse behandles særskilt nedenfor.

       Det anses hensiktsmessig å behandle ankemotpartenes anførsler om saksbehandlingsfeil først.

       Som gjengitt ovenfor, ga B i asylintervjuet 24. mai 2002 opplysninger om at hun frykter arrestasjon eller forsvinning ved retur til Groznyj, fordi hennes familie i 1996 tillot den tsjetsjenske kommandanten Ruslav Gelajev og hans menn å oppbevare våpen i kjelleren. Disse opplysninger er lagt til grunn av utlendingsmyndighetene, herunder i UNEs vedtak 23. november 2003 og ved behandlingen av de fire omgjøringsbegjæringene.

       For så vidt gjelder de påberopte feil knyttet til sakens opplysning, er det gjort gjeldende at viktige opplysninger om konsekvensene av handlingene til opprørsgruppen som hadde tilhold i et hus B eide, ikke fremkom under utlendingsmyndighetenes behandling av saken. Disse opplysninger besto i korte trekk av at våpnene som ble oppbevart ble benyttet til angrep på en tidligere politiskole, hvor mer enn 40 mennesker, både russere og tsjetsjenere, ble drept. Det er ikke omtvistet at opplysningene om konsekvensene av opprørsgruppens handlinger først fremkom under behandlingen i Oslo tingrett.

       Innledningsvis bemerkes at opplysningene om konsekvensene av opprørsgruppens handlinger - så langt lagmannsretten kan forstå - bare kunne komme fra B selv. Det er ingen grunn til å anta at disse opplysninger kunne vært innhentet på noen annen måte av norske myndigheter, hvilket B også måtte være klar over. Under disse omstendigheter er det vanskelig å forstå at hun ikke fremkom med opplysningene på et langt tidligere tidspunkt. I den utstrekning B anså opplysningene som sentrale eller i alle fall viktige for vurderingen av hennes individuelle situasjon, burde disse fremkommet allerede i asylintervjuet.

       For øvrig bemerkes at de opplysninger som ble gitt i asylintervjuet, ikke ga grunnlag for at norske myndigheter på eget initiativ skulle foreta nærmere undersøkelser knyttet til Bs individuelle forhold.

       Det er gjort gjeldende at B ikke forsto at alle viktige opplysninger måtte tas med i asylintervjuet. I denne forbindelse er det anført at side 2 i intervjuskjemaet, som inneholder veiledning til søkeren, ikke ble oversatt for henne. Det er for øvrig opplyst at tolkingen skjedde pr telefon, og at det ikke var til stede noen « verge » til tross for at det i intervjuskjemaet er angitt « Verge: 9767 ».

       Den aktuelle side 2 lyder innledningsvis slik:

Veiledning: Til opplesning for søkeren:
A. Etter norsk lov er De pliktig til å gi utlendingsmyndighetene opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf ul § 44 annet ledd.
B. Formålet med intervjuet er å avklare om De har behov for beskyttelse mot forfølgelse eller lignende overgrep. De har krav på asyl dersom De med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe, eller politisk oppfatning. Dernest er det et formål å avklare om det foreligger andre forhold som tilsier at De bør gis tillatelse til opphold i Norge.
C. Opplysningene må gis så utførlig som mulig av hensyn til behandling og avgjørelse av søknaden. Det er i Deres egen interesse at opplysninger ikke holdes tilbake.

       Det har etter lagmannsrettens syn sterk formodning mot seg at veiledningen, herunder det ovenfor siterte, ikke ble oversatt for B. Det fremgår uttrykkelig at orienteringen skal leses opp for søkeren, og det ville være en alvorlig forsømmelse av intervjuer å unnlate dette. Bs initialer finnes dessuten nederst på samtlige sider av skjemaet, også den siden som hevdes ikke å være oversatt. For øvrig har B forklart at hun av intervjuer ble bedt om å konsentrere seg om sin egen situasjon, idet den generelle situasjonen i området ble opplyst å være vel kjent for utlendingsmyndighetene. Hun hadde også forut for intervjuet hatt møte med advokat, og lagmannsretten anser det sannsynlig at spørsmålet om hva som var viktig å få frem under intervjuet, var tema i dette møtet.

       Ut fra det ovenstående er det etter lagmannsrettens syn sannsynlighetsovervekt for at orienteringen ble oversatt for B. Under enhver omstendighet anses det ikke tvilsomt at hun ble gjort kjent med viktigheten av at alle sentrale opplysninger av betydning for behandlingen av asylsøknaden fremkom i intervjuet.

       Hertil kommer at B i forbindelse med søknadene om omgjøring - i alt fire søknader over et tidsrom på ca tre og et halvt år - heller ikke ga disse opplysningene. Når hun gjennom UNEs vedtak 23. november 2003 var gjort kjent med hvilket faktisk grunnlag utlendingsmyndighetene bygget på, hadde hun klar foranledning til å gi eventuelle supplerende opplysninger. I forbindelse med omgjøringssøknadene hadde hun bistand fra blant andre NOAS, og det må legges til grunn at hun i tilknytning til begjæringene har gjennomgått sakens faktum flere ganger, uten at de aktuelle opplysninger har fremkommet.

       Disse forhold er egnet til å svekke troverdigheten av de opplysninger som er gitt, men lagmannsretten legger likevel opplysningene til grunn i vurderingene knyttet til vedtakets innhold nedenfor. Uansett må B selv bære risikoen for at opplysningene ikke fremkom under utlendingsmyndighetenes behandling av saken, og noen saksbehandlingsfeil fra utlendingsmyndighetenes side knyttet til dette foreligger ikke.

       Avslutningsvis bemerkes at angivelsen av et vergenummer på intervjuskjemaet må bero på en inkurie. Lagmannsretten antar at verger bare benyttes ved asylintervjuer hvor asylsøkeren er mindreårig, jf også skjemaets veiledning bokstav M. Dette gir uansett ikke grunn til en annen vurdering i forhold til de opplysninger som fremkom i intervjuet, og tilsvarende gjelder det forhold at tolkingen foregikk pr telefon.

       Når det gjelder anførslene om mangelfull begrunnelse av UNEs vedtak, forstås disse å gjelde så vel vedtaket 21. november 2003 som de senere vedtak om avslag på søknadene om omgjøring. Lagmannsretten oppfatter videre at anførslene knytter seg til avgjørelsen om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Begrunnelsen i vedtaket 21. november 2003 lyder på dette punkt slik:

       Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse gis etter utlendingsloven § 8 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere. Det må skje en avveining mellom omstendigheter som taler hhv. for og mot at det innvilges en tillatelse. Aktuelle tema vil være om retur til hjemlandet er utilrådelig for klageren og om avgjørelsen vil berøre innvandringspolitiske hensyn.
       Nemnda finner etter en samlet vurdering at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at det bør innvilges oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd.

       Nemndas begrunnelse er knapp, men dette må etter lagmannsrettens syn ses på bakgrunn av at det ikke synes å være påberopt spesielle omstendigheter - alder, sykdom eller lignende - som skulle foranledige en nærmere drøftelse. Ankemotpartenes situasjon ved retur til Ingusjetia eller andre deler av den Russiske føderasjon, som har betydning for vurderingen vedrørende opphold på humanitært grunnlag, er behandlet i vedtaket for øvrig. Samlet sett fremstår begrunnelsen på dette punkt som tilstrekkelig. Slik saken er opplyst, er det uansett ingen holdepunkter for at eventuelle mangler ved begrunnelsen skulle ha innvirket på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41. Tilsvarende gjør seg gjeldende i forhold til vedtakene om avslag på begjæringene om omgjøring av vedtaket.

       Når det gjelder vedtakets innhold, behandles først spørsmålet om vilkårene for asyl, og vern mot retur på grunn av fare for forfølgelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.

       Vedtak om rett til opphold på asylgrunnlag bygger på et rettsanvendelsesskjønn som i utgangspunktet kan prøves fullt ut av domstolene. Det er dog lagt til grunn i rettspraksis at det bør vises varsomhet med å sette til side forvaltningens vurderinger på områder som forutsetter spesialkompetanse, hvilket blant annet gjør seg gjeldende for avgjørelser truffet av utlendingsmyndighetene som krever særskilt landkunnskap, jf blant annet Rt-1991-586 .

       Flyktning i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel I A, jf utlendingsloven § 16, er den som:

       ... med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse ».

       Spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse, må avgjøres ut fra en objektiv vurdering. Det er dermed ikke tilstrekkelig at asylsøkeren selv frykter for forfølgelse. « Forfølgelse » er i denne sammenheng begrenset til å omfatte alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.2.1. Det må foretas en fremtidsrettet vurdering, hvor det sentrale er om asylsøkeren ved retur til hjemlandet risikerer å bli utsatt for slik forfølgelse.

       Det må videre foreligge årsakssammenheng mellom en objektivt begrunnet frykt for forfølgelse og de forfølgelsesgrunner som er nevnt i konvensjonen, jf ovenfor. I St.meld.nr.39 (1987-1988) Om innvandringspolitikken, side 35, heter det blant annet:

       Dette betyr at flere praktisk viktige fluktårsaker i verden i dag ikke dekkes av konvensjonen. Det kan f.eks. dreie seg om en mer eller mindre utsatt sivilbefolkning som flykter fra krig, borgerkrig eller indre uro. Det betyr også at fare som skyldes konflikter mellom stridende grupper, lovløse og kaotiske tilstander eller myndighetshandlinger som generelt setter befolkningen i fare normalt ikke leder til flyktningestatus. Også personer som risikerer tortur eller en umenneskelig straff som ledd i straffefølgning, kanskje for en handling som ikke er straffbar overhodet i Norge, faller utenfor definisjonen. Det samme gjelder forskjellige former for diskriminering overfor f.eks. etniske eller religiøse minoriteter, dersom diskrimineringen ikke antar mer systematiske former.

       Utlendingsnemnda har, med utgangspunkt i de ovennevnte bestemmelser, begrunnet vedtaket om avslag på asylsøknaden slik:

       Utlendingsnemnda har vurdert klagerens anførsler, men finner ikke at vilkårene for asyl er oppfylt. Klageren har forklart at hun frykter forfølgelse i Tsjetsjenia på grunn av at hennes familie i 1996 tillot opprørerne å oppbevare våpen hos seg. Nemnda viser til at dette er 7 år tilbake i tid og at det også er gått 4 år siden naboene fortalte at russiske beltevogner daglig kjørte forbi familiens hus og så etter klageren og broren. Nemnda mener det ikke er tilstrekkelig sannsynlig at klageren i dagens situasjon er i de russiske myndigheters søkelys. Hun har bodd i en flyktningleir i Nazran fra høsten 1999 til desember 2001 uten at hun har hatt problemer med russerne på grunn av familiens våpenoppbevaring.
       Nemnda legger ut fra klagerens forklaring til grunn at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

       Det har etter lagmannsrettens syn ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å fravike denne vurdering. Det er ingen holdepunkter for at UNE har bygget på en uriktig forståelse av asylreglene, og heller ikke at nemnda har foretatt en uriktig bevisvurdering når det gjelder risikoen for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

       Det som i ettertid er forklart om konsekvensene av opprørsgruppens handlinger, gir ikke grunnlag for en annen konklusjon. Særlig på bakgrunn av forklaringene fra de landkyndige vitner, Marit Mageli fra Landinfo og Jakub M. Godzimirski fra NUPI, legger lagmannsretten til grunn at det på vedtakstidspunktet var liten interesse fra russiske myndigheter i forhold til de som deltok i det som kalles « Den første krigen » i 1994-96. Et unntak ble oppgitt å være for personer som hadde en sentral rolle og/eller hadde deltatt i det som ble betraktet som terrorhandlinger. Den rolle B hadde, fremstår objektivt sett som så perifer i forhold til de omfattende krigshandlinger som fant sted i Tsjetsjenia i den aktuelle periode at dette i seg selv gjør det lite sannsynlig at hun flere år senere skulle være spesielt utsatt for myndighetenes interesse. Det pekes i denne forbindelse også på at B etter det opplyste, verken på det aktuelle tidspunkt eller senere, har vært politisk aktiv.

       Lagmannsretten bemerker for øvrig at det i tilfelle er en konkret handling - samtykke til disponering av et hus hvor det ble oppbevart våpen for en opprørsgruppe - som ville være grunnlaget for en eventuell forfølgelse fra russiske myndigheters side. Det er ingen holdepunkter for at Bs etnisitet, eller andre forhold nevnt i flyktningkonvensjonen artikkel I A, ville utløse en eventuell forfølgelse, og det ville dermed uansett ikke foreligge slik årsakssammenheng som kreves etter denne bestemmelse for å bli ansett som flyktning, jf ovenfor.

       Den fremlagte innkalling til vitneavhør hos politiet fra 2003 kan heller ikke føre til et annet resultat. Innkallingen er vurdert av UNE i vedtaket 22. mars 2006, og nemnda fant det ikke nødvendig å foreta en verifikasjon av dokumentets ekthet. Det er heller ikke nødvendig - eller mulig - for lagmannsretten å foreta en nærmere vurdering av innkallingens ekthet. Selv om det legges til grunn at dokumentet er ekte, er lagmannsretten enig med UNE i at dette ikke er egnet til å underbygge at B på det tidspunkt var i myndighetenes søkelys på grunn av hennes handlinger i 1996.

       Lagmannsretten finner det etter dette klart at vilkårene for asyl etter utlendingsloven §§ 16 og 17 ikke var oppfylt på tidspunktet for UNEs vedtak.

       Spørsmålet om vern mot utsendelse i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum skal avgjøres ut fra situasjonen i dag. Ut fra konklusjonen på asylspørsmålet ovenfor, var vilkårene for vern mot utsendelse etter denne bestemmelse ikke oppfylt på vedtakstidspunktet. Det foreligger ingen omstendigheter som tilsier en annen konklusjon i dag. Spørsmålet om årsakssammenheng står i samme stilling som på vedtakstidspunktet, og faren for å bli utsatt for forfølgelse fra myndighetenes side er etter lagmannsrettens syn enda mindre i dag. For det første har det gått ytterligere nærmere seks år siden de aktuelle handlinger fant sted, og for det annet var flere av dagens makthavere, herunder president Kadyrov, blant de sentrale opprørere fra « Den første krigen ».

       Når det gjelder spørsmålet om returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, er vilkåret at det er nærliggende fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling eller miste livet av flyktninglignende grunner. Bestemmelsen verner en noe videre krets enn paragrafens første ledd første punktum.

       Fare for dødsstraff eller tortur faller typisk inn under bestemmelsen, sammen med andre alvorlige menneskerettighetsbrudd. Tilsvarende handlinger er omfattet av EMK artikkel 3.

       Også etter denne bestemmelse kreves årsakssammenheng mellom tilhørighet til en vernet gruppe og faren for overgrep. Etter rettspraksis omfattes ikke fare for overgrep som rammer mer tilfeldig og ikke er rettet mot spesielle personer eller grupper. En generell risiko for vilkårlige overgrep i hjemlandet er således ikke tilstrekkelig for vern etter denne bestemmelse, jf blant annet Rt-1993-1591 . Det kreves dessuten uansett at faren for overgrep må være nærliggende. Ved vurderingen skal lagmannsretten ta utgangspunkt i dagens forhold.

       Staten har i tilknytning til returvernet anført at ankemotpartene i dag kan returneres til Tsjetsjenia, og at det dermed ikke oppstår spørsmål om relokalisering til andre deler av Russland. Det er i denne forbindelse vist til anbefalinger fra UNHCR datert 2. juni 2009, som omhandler midlertidige retningslinjer for vurdering av behovene for internasjonal beskyttelse for asylsøkere fra Tsjetsjenia. Etter en redegjørelse for de aktuelle forhold i Tsjetsjenia, heter det i anbefalingen blant annet:

       UNHCR anbefaler ikke lenger at asylsøknader framsatt av tsjetsjenere skal vurderes på grunnlag av at det foregår generell voldsutøvelse eller, for å bruke ordlyden i posisjonspapiret av 2003, « utbredte og alvorlige brudd på menneskerettighetene og humanitær lovgivning » i Republikken Tsjetsjenia.

       Etter det opplyste har endringene i anbefalingene medført at den tidligere kollektive stans i utsendelse til Tsjetsjenia er opphørt. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ankemotpartene, dersom opphold i Norge ikke gis, vil bli returnert til Tsjetsjenia, og ikke til Ingusjetia eller andre deler av den russiske republikk.

       På bakgrunn av blant annet beskrivelsene i ovennevnte anbefalinger fra UNHCR, legger lagmannsretten til grunn at Nord-Kaukasus også i dag en urolig region, og at det fortsatt forekommer menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia.

       Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid ikke holdepunkter for at ankemotpartene ved retur til Tsjetsjenia vil være mer utsatt for alvorlige overgrep enn befolkningen ellers, og heller ikke at risikoen for eventuelle overgrep kan betegnes som nærliggende. Det vises for så vidt til det som er uttalt ovenfor i forhold til asylspørsmålet og spørsmålet om vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.

       Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkter for at ankemotpartene risikerer å bli utsatt for blodhevn ved retur til Tsjetsjenia. Det er ingen konkrete opplysninger i saken som tilsier at dette er en reell - og langt mindre en nærliggende - risiko. Grunnlaget for anførselen oppfattes alene å være det faktum at blodhevn forekommer i Tsjetsjenia, og at det i det aktuelle angrepet i 1996 ble drept både russere og tsjetsjenere.

       På bakgrunn av de landkyndiges forklaringer legger lagmannsretten dessuten til grunn at blodhevn tradisjonelt utøves overfor den umiddelbare gjerningsmann, og bare i forhold til menn. Det er således i utgangspunktet ingen grunn til å anta at B, som kvinne, og med perifer tilknytning til den aktuelle hendelse, bærer noen risiko for blodhevn. At A, alene på bakgrunn av at han på et langt senere tidspunkt giftet seg med B, skulle risikere å bli gjenstand for blodhevn, er det overhodet ingen objektive holdepunkter for.

       Vilkårene for vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum er etter dette ikke oppfylt, verken for B eller A.

       Som nevnt innledningsvis, har A gjort gjeldende selvstendige anførsler om rett til opphold og vern mot utsendelse. Grunnlaget er knyttet til konflikten mellom Nord-Ossetia og Ingusjetia i 1992, og er beskrevet i saksfremstillingen ovenfor. Lagmannsretten finner det klart at de påberopte forhold ikke gir A grunnlag for asyl eller vern mot utsendelse. Det er ingen holdepunkter for at UNEs vedtak 21. november 2003 bygger på en uriktig bevisvurdering eller rettsanvendelse. Slik saken har vært lagt opp for As vedkommende, finner lagmannsretten ikke grunn til å drøfte problemstillingene nærmere.

       Når det gjelder spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, jf utlendingsloven § 8 annet ledd, har lagmannsretten ovenfor tatt stilling til anførslene knyttet til saksbehandlingen. Når det gjelder domstolenes kompetanse til å prøve vedtak etter denne bestemmelse, heter det i HR-2009-1330-A avsnitt 43 blant annet:

       Jeg ser så på omfanget av domstolens kompetanse til å prøve gyldigheten av forvaltningens anvendelse av utlendingsloven § 8 andre ledd. Dette har tidligere vært vurdert i rettspraksis, senest i Rt-2008-681 . I dommens avsnitt 46 konkluderes det med at det ikke er grunn til å fravike den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i tidligere avgjørelser om at det hører under nemndas frie skjønn å avgjøre om arbeids- eller oppholdstillatelse skal gis av humanitære grunner. Dette innebærer at domstolene ikke kan prøve den konkrete rettsanvendelsen ut over det som følger av de alminnelige regler om myndighetsmisbruk. Jeg legger dette til grunn.

       Det følger av det ovenstående at lagmannsretten ikke kan prøve UNEs rettsanvendelse for så vidt gjelder vilkårene « sterke menneskelige hensyn » eller « særlig tilknytning til riket ».

       Ankemotpartene har påberopt at det foreligger en rettsanvendelsesfeil ved at UNE ikke vurderte inngangsvilkårene og avveiningen mot samfunnshensyn « i to omganger ». Dette er en del av den konkrete rettsanvendelsen som domstolene ikke kan prøve. Det bemerkes likevel at en oppdeling av vurderingen som anført ikke er i samsvar med gjeldende rett. I Rt-2008-681 avsnitt 43 heter det, under henvisning til interne retningslinjer som er fulgt opp og lovfestet i utlendingsloven 2008 § 38, blant annet:

Innvandringspolitiske hensyn er således sentrale både i forhold til vurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn og om det skal gis tillatelse til opphold på dette grunnlag. Om helhetsvurderingen i asylsaker uttales:

« Utlendingslovens § 8 annet ledd gir anvisning på en todelt skjønnsmessig vurdering: først vurderes om det foreligger « sterke menneskelige hensyn », og i så fall om det bør innvilges tillatelse. I praksis går vurderingene over i hverandre. Det foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering.

       Lagmannsretten legger til grunn at forholdene på vedtakstidspunktet er avgjørende ved vurderingen av om det foreligger myndighetsmisbruk, jf Rt-2007-1815 . Domstolene har imidlertid adgang til å ta i betraktning senere fremkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf HR-2009-1330-A avsnitt 48.

       Slik saken er opplyst er det etter lagmannsrettens syn klart at det ikke er grunnlag for å sette vedtaket til side som grovt urimelig. Bestemmelsen om at opphold skal kunne innvilges ut fra sterke rimelighetsgrunner, er en unntaksbestemmelse i forhold til lovens alminnelige regler om beskyttelse, og er ment som en sikkerhetsventil for konkrete tilfeller som ikke omfattes av andre oppholdsbestemmelser. I NOU 2004:20 Ny utlendingslov heter det i avsnitt 9.6.2.2 blant annet:

I forhold til den kategori saker hvor det ikke forekommer relevante beskyttelseshensyn, men hvor opphold innvilges som følge av andre humanitære hensyn, er det særlig fire underkategorier av hensyn som kan tenkes relevante:
1. Helsemessige forhold
2. Humanitære og sosiale forhold ved retursituasjonen
3. Tilknytningen til Norge gjennom familie og/ eller botid
4. Hensynet til at en enslig mindreårig vil være uten forsvarlig omsorg ved retur

       Når det gjelder den humanitære og sosiale situasjonen for ankemotpartene ved retur til Tsjetsjenia, foreligger ikke spesielle opplysninger ut over det som knytter seg til grunnlaget for asylsøknadene, jf ovenfor. Med hensyn til tilknytningen til riket, hadde de oppholdt seg i Norge i ca to år på vedtakstidspunktet. Disse omstendigheter kan etter lagmannsrettens syn ikke medføre at avslaget på opphold på humanitært grunnlag kan anses kvalifisert urimelig. Andre omstendigheter av de kategorier som er nevnt ovenfor, eller lignende forhold, kan ikke ses å være påberopt.

       Det er heller ingen holdepunkter for at vedtaket innebærer en urimelig forskjellsbehandling av ankemotpartene, eller at vedtaket er vilkårlig. Anførslene her er for øvrig ikke nærmere underbygget.

       Etter dette er det ikke grunnlag for å sette vedtaket til side ut fra de ulovfestede regler om myndighetsmisbruk.

       Anken har etter dette ført frem, og staten v/Utlendingsnemnda blir å frifinne.

       Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra motparten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd.

       Motparten kan imidlertid helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig, jf bestemmelsens tredje ledd.

       Avgjørelsen har ikke budt på tvil for lagmannsretten, og saken har i hovedsak stått i samme stilling bevismessig etter saksanlegget. Tredje ledd bokstav a) kommer dermed ikke til anvendelse, og bokstav b) er ikke aktuell. Etter bokstav c) skal det særlig legges vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak for omkostningsansvar.

       Saken er utvilsomt av stor velferdsmessig betydning for ankemotpartene. Når det gjelder styrkeforholdet mellom partene, heter det i Inst. O nr. 110 (2004-2005) side 62 at det spesielt skal legges vekt på om den vinnende part er « stat, kommune eller annen sterk motpart ». Det fremgår samme sted at spørsmålet om unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse vil bero på en konkret skjønnsmessig avgjørelse.

       Lagmannsretten legger til grunn at det ikke i seg selv er tilstrekkelig for fritak at saken har velferdsmessig betydning og at den vinnende part er staten. Det antas herunder at det i den samlede vurdering er relevant å legge vekt på hvorvidt den tapende part hadde god grunn til å få saken prøvd. I Schei m.fl., Tvisteloven, bind I, side 910 heter det om bestemmelsen blant annet:

       « God grunn til å få saken prøvd » er uttrykkelig nevnt i tredje ledd bokstav a, men må være et alminnelig minstekrav. En part som har tapt en sak det ikke var fyldestgjørende grunn til å anlegge, eller forgjeves brukt rettsmidler mot en avgjørelse han burde slått seg til ro med, er det ingen grunn til å frita.

       Slik saken er opplyst, hadde B og A etter lagmannsrettens syn ikke god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Saken var grundig behandlet av utlendingsmyndighetene, herunder i tilknytning til fire omgjøringsvedtak over et tidsrom på ca tre og et halvt år. Som nevnt ovenfor har lagmannsretten ikke funnet avgjørelsen tvilsom, og saken står i det vesentlige i samme stilling som for tingretten, både faktisk og rettslig. Det forhold at ankemotpartene fikk medhold av et flertall i tingretten, gir ikke grunnlag for en annen vurdering.

       Når det gjelder omkostningene for lagmannsretten, er det imidlertid staten som er ankende part. Ankemotpartene har således ikke hatt innflytelse på at saken gikk til behandling i ankeinstansen. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten etter en samlet vurdering under tvil at ankemotpartene bør fritas for omkostningsansvaret for lagmannsretten.

       Når det gjelder omkostningene for tingretten, skal lagmannsrettens resultat legges til grunn, jf tvisteloven § 20-9 annet ledd.

       Ankemotpartene skal dermed i utgangspunktet erstatte statens fulle omkostninger for tingretten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Spørsmålet om helt eller delvis å frita for erstatningsansvaret, skal vurderes etter de samme regler som ovenfor. Særlig på bakgrunn av lagmannsrettens syn på saksanlegget ovenfor, finnes etter en samlet vurdering ikke tilstrekkelig grunn til å frita for dekning av statens omkostninger for tingretten, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c.

       Advokatfullmektig Lindholm har krevd saksomkostninger for tingretten med 50 000 kroner, som i sin helhet er salær. Beløpet er eksklusive merverdiavgift. Omkostningene anses nødvendige, og oppgaven legges til grunn, jf tvisteloven § 20-5 tredje ledd.

       Dommen er enstemmig.

       Ankeforhandlingen ble avsluttet i rettsferien, 2. juli 2009. På grunn av dommernes ferieavvikling har det ikke vært mulig å avsi dommen innen lovens frist, jf tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
2. I saksomkostninger for tingretten betaler B og A in solidum til staten v/Utlendingsnemnda 50.000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo