To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2009-47754
Documentdate : 03.12.2009

LB-2009-47754 Gyldighet av UNEs vedtak. Tvil om asylsøkerens troverdighet. Utl § 15 .1 ( Ny Utl § 73 1.-3. ledd) og § 8.2 ( Ny Utl § 38)

UNEs vedtak om avslag på asylsøknad fra afghansk mann var gyldig. Vilkårene for asyl forelå ikke og heller ikke for returvern etter utlendingsloven § 15 eller opphold på humanitært grunnlag etter lovens § 8. Lagmannsretten fant at det forelå alvorlig tvil om den begivenhet asylhistorien hadde sitt utgangspunkt i. Utviklingen av asylhistorien under rettsbehandlingen, hvor nye forhold ble påberopt på et sent stadium, bidro også til å svekke asylsøkerens troverdighet.
Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl, vern mot utsendelse og opphold på humanitært grunnlag.

       A er afghansk statsborger og meldte seg som asylsøker i Norge 29. september 2002. Registreringsskjema ble fylt ut påfølgende dag ved Oslo politidistrikt. Asylintervju ble gjennomført 15. oktober 2002.

       Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl i vedtak 29. august 2003. Etter As klage ble saken behandlet av Utlendingsnemnda (UNE) som fattet vedtak i saken 27. september 2005. Klagen ble behandlet og avgjort av nemndsleder alene.

       UNE opprettholdt UDIs avslag på asyl, da A i medhold av utlendingsloven § 17 første ledd første punktum jf § 16 ikke ble ansett som flyktning, jf flyktningkonvensjonen art 1A.

       Opphold ble av samme årsak ikke innvilget i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum, fordi UNE ikke kunne se at A ville bli returnert til et område hvor han kunne frykte forfølgelse.

       Opphold etter § 15 første ledd annet punktum ble heller ikke innvilget, på det grunnlag at UNE ikke anså Kabul som utrygt for asylsøkere uten et individuelt beskyttelsesbehov.

       UNE fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn eller at A hadde slik tilknytning til riket som skulle tilsi at vilkårene for å innvilge arbeids- eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 21 annet ledd var tilstede.

       Etter å ha mottatt endelig avslag på sin asylsøknad, forlot A etter egne opplysninger Norge. Han ble på nytt registrert som asylsøker 22. juli 2006, og det ble gjennomført nytt asylintervju. I intervjuet fremkom flere nye opplysninger.

       I mai 2007 søkte A om frivillig retur med IOM til Afghanistan. Han trakk søknaden tilbake 10 dager senere, og begrunnet dette med opplysninger om at hans far var drept i hjemlandet.

       I UDIs brev 11. desember 2007 til UNE ble det vist til at registreringen av den nye asylsøknaden hadde skjedd ved en feiltakelse. Dette fordi A ikke hadde sannsynliggjort at han hadde vært i hjemlandet, hvilket er et vilkår for ny registrering av søknad. På denne bakgrunn ble søknaden ansett som anmodning om omgjøring, og avslått ved UNEs vedtak 17. januar 2008. UNE fant etter en samlet vurdering at det heller ikke denne gangen var fremkommet opplysninger i saken som tilsa at A fylte vilkårene for å bli innvilget asyl i Norge, eller at han var vernet mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd, og heller ikke at han fylte vilkårene for opphold på humanitært grunnlag etter § 8 annet ledd.

       A innga 1. april 2008 stevning mot staten v/ Utlendingsnemnda ved Øst-Finnmark tingrett med påstand om at UNEs vedtak kjennes ugyldig. Det ble samtidig fremsatt begjæring om midlertidig forføyning med krav om utsatt iverksettelse. UNE ga deretter utsatt iverksettelse frem til dom forelå i første instans. Staten v/Utlendingsnemnda innga tilsvar med påstand om frifinnelse.

       Etter begjæring fra staten ble saken 12. juni 2008 besluttet overført Oslo tingrett.

       Tingretten avsa dom 28. januar 2009 med slik slutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/ Utlendingsnemnda med 50 000 - femtitusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. Utgifter til rettstolk dekkes av det offentlige.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt opprinnelig saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anken over tingrettens saksbehandling er senere frafalt. Staten v/Utlendingsnemnda har tatt til gjenmæle og påstått anken forkastet.

       A innga 20. mars 2009 begjæring om midlertidig forføyning til Borgarting lagmannsrett, med påstand om at han skulle gis oppholdstillatelse inntil saken er rettskraftig avgjort. Staten v/Utlendingsnemnda gjorde gjeldende at det ikke var grunnlag for å gi utsatt iverksettelse av Utlendingsnemndas vedtak 27. september 2005. Ved lagmannsrettens kjennelse 20. mars 2009 ble begjæringen ikke tatt til følge. A ble deretter uttransportert til Afghanistan, hvor han nå oppholder seg.

       Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 5. og 6. november 2009. Begge parter var representert ved prosessfullmektigene. For staten fulgte rådgiver i UNE Mariann Eide forhandlingene i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd. A fulgte forhandlingene via videolink fra den norske ambassade i Kabul. Det ble avgitt partsforklaring og avhørt seks vitner, hvorav to sakkyndige vitner. Partsavhøret og ett av vitneavhørene ble gjennomført via videolink fra Kabul. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       UNEs vedtak er ugyldig på grunn av uriktig lovanvendelse og bevisvurdering, samt saksbehandlingsfeil som har innvirket på vedtaket.

       Det gjøres prinsipalt gjeldende at A har rett til å få innvilget asyl etter utlendingsloven §§ 16 og 17. Han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av sine familierelasjoner. Familien er mistenkt for drapet på krigsherren C, og det er i tillegg strid om et landområde tilhørende As familie, som Cs tilhengere har tatt kontroll over.

       Flere av As familiemedlemmer i Afghanistan er drept, og han frykter selv å bli drept ved retur til landet. Dette underbygges også av hendelser han og hans familie har vært utsatt for etter at han ble uttransportert til Afghanistan. To av hans søstre er forsøkt bortført, han er selv overfalt og knivstukket, og hans onkel har mottatt trusselbrev, alt på bakgrunn av konflikten med B.

       Subsidiært gjøres gjeldende at han har rett til arbeids- og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 15 første ledd første og annet punktum og på humanitært grunnlag etter lovens § 8 annet ledd. A risikerer å bli utsatt for blodhevn i Afghanistan. Tingrettens vurdering av dette spørsmål er feil, når det er lagt til grunn at blodhevn ikke rammer hazaraer.

       Når det gjelder saksbehandlingsfeil, anføres at vedtaket ikke tilfredsstiller forvaltningslovens krav til begrunnelse. Det er i vedtaket ikke presisert hvilke av flyktninggrunnene i flykningkonvensjonen artikkel I A A er vurdert opp mot, og dette har hatt avgjørende innvirkning på vedtakets innhold.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 27. september 2005 er ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter sakens omkostninger til A for tingrett og lagmannsrett.

       Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Staten gjør gjeldende at vedtaket bygger på korrekt faktum og riktig rettsanvendelse. Det er heller ingen feil ved skjønnsutøvelsen eller vedtakets begrunnelse.

       Det anføres at A ikke oppfyller vilkårene for asyl i Norge etter utlendingsloven §§ 16 og 17, og heller ikke - verken på individuelt eller generelt grunnlag - oppfyller vilkårene for vern etter utlendingsloven § 15.

       Det foreligger heller ikke slike særlige grunner som nevnt i utlendingsloven § 8 annet ledd. I alle fall forelå slike omstendigheter ikke på vedtakstidspunktet. Vurderingen er dessuten underlagt forvaltningens diskresjonære skjønn.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og bemerker:

       Som det fremgår ovenfor, er A etter tingrettens dom uttransportert til Afghanistan, hvor han nå oppholder seg. Det er for lagmannsretten påberopt flere forhold knyttet til hans nåværende opphold i hjemlandet. I anken til lagmannsretten ble det dessuten påberopt en konflikt vedrørende et landområde i Baymandistriktet mellom As familie og tilhengere av Hazebe-Whadatpartiet. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.

       Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om vilkårene for asyl, jf utlendingsloven §§ 16 og 17, og vern mot retur på grunn av fare for forfølgelse etter § 15 første ledd første punktum.

       Vedtak om rett til opphold på asylgrunnlag bygger på et rettsanvendelsesskjønn som i utgangspunktet kan prøves fullt ut av domstolene. Det er dog lagt til grunn i rettspraksis at det bør vises varsomhet med å sette til side forvaltningens vurderinger på områder som forutsetter spesialkompetanse, hvilket blant annet gjør seg gjeldende for avgjørelser truffet av utlendingsmyndighetene som krever særskilt landkunnskap, jf blant annet Rt-1991-586 .

       Flyktning i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel I A, jf utlendingsloven § 16, er den som:

       ... med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, befinner seg utenfor det land han er borger av, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt, er uvillig til å påberope seg dette lands beskyttelse.

       Spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse, må avgjøres ut fra en objektiv vurdering. Det er dermed ikke tilstrekkelig at asylsøkeren selv frykter for forfølgelse. « Forfølgelse » er i denne sammenheng begrenset til å omfatte alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, jf Ot.prp.nr.75 (2006-2007) punkt 5.2.2.1. Det må foretas en fremtidsrettet vurdering, hvor det sentrale er om asylsøkeren ved retur til hjemlandet risikerer å bli utsatt for slik forfølgelse.

       Det må videre foreligge årsakssammenheng mellom en objektivt begrunnet frykt for forfølgelse og de forfølgelsesgrunner som er nevnt i konvensjonen, jf ovenfor. I St.meld.nr.39 (1987-1988) Om innvandringspolitikken, side 35, heter det blant annet:

       Dette betyr at flere praktisk viktige fluktårsaker i verden i dag ikke dekkes av konvensjonen. Det kan f.eks. dreie seg om en mer eller mindre utsatt sivilbefolkning som flykter fra krig, borgerkrig eller indre uro. Det betyr også at fare som skyldes konflikter mellom stridende grupper, lovløse og kaotiske tilstander eller myndighetshandlinger som generelt setter befolkningen i fare normalt ikke leder til flyktningestatus. Også personer som risikerer tortur eller en umenneskelig straff som ledd i straffefølgning, kanskje for en handling som ikke er straffbar overhodet i Norge, faller utenfor definisjonen. Det samme gjelder forskjellige former for diskriminering overfor f.eks. etniske eller religiøse minoriteter, dersom diskrimineringen ikke antar mer systematiske former.

       Utlendingsnemnda har i vedtaket 27. september 2005 begrunnet avslaget på asylsøknaden fra A slik:

       Klageren har opplyst at han frykter forfølgelse fra den lokale kommandanten B i hjembyen X, da klagerens folk i sin tid drepte kommandantens bror. Han har fortalt at kommandanten har stor makt i klagerens hjemby og i Kabul.
       Ut fra asylforklaringen finner ikke nemnda at det er opplyst om forhold knyttet til hans individuelle situasjon som i tilstrekkelig grad bidrar til å underbygge at det foreligger en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur. Det vises til at klageren har opplyst at hans familie ikke var involvert i drapet på Bs bror og at B ville hevne seg på alle av klagerens folk. Videre at verken klageren eller hans brødre etter det opplyste har vært beskyldt for å ha hatt noe med drapet å gjøre. Nemnda har sett hen til at klageren ikke har vært aktiv i Hezbe-Harakhat. Han her heller ikke for øvrig markert seg på andre måter som skulle gjøre kommandant B spesielt interessert i ham. Videre har klageren heller aldri vært utsatt for overgrep eller trusler fra Hezbe-Wahdat eller kommandant B. Nemnda finner på dette grunnlag at klageren ikke kan sies å ha en velgrunnet frykt for forfølgelse ved retur.
       Nemnda har merket seg opplysningene fra klageren om at hans familie er spesielt markant og utsatt fordi hans to eldste brødre i sin tid ble arrestert av den avdøde kommandanten C, men finner ikke å tillegge dette avgjørende vekt. Det vises til begrunnelsen ovenfor.
       Samlet sett finner nemnda at det følgelig ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til hjemlandet risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.
       Nemnda mener etter dette at klageren ikke er å anse som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.
       Retur skal ikke finne sted til et område hvor klageren kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, jf utlendingsloven § 15 første ledd første punktum. Det stilles krav om at det må foreligge forfølgelse, og at denne har sin årsak i en konvensjonsgrunn. I praksis innebærer bestemmelsen beskyttelse til en videre personkrets enn den som omfattes av konvensjonens flyktningdefinisjon ved at det stilles mindre strenge krav til bevis og risiko for beskyttelse enn for anerkjennelse som flyktning i henhold til utlendingsloven §§ 16 og 17. Selv med et noe senket bevis- og risikokrav, kan ikke nemnda se at klageren er omfattet av vernet mot retur til hjemlandet etter denne bestemmelsen. Det vises for øvrig til asylvurderingen ovenfor.

       Ved behandlingen av omgjøringsbegjæringen heter det i Utlendingsnemndas vedtak 17. januar 2008 blant annet:

       Nemnda har i sin vurdering sett hen til de opplysninger som fremkommer i forbindelse med klagerens andre søknad om asyl, sett opp mot hans anførsler ved første asylsøknad. I forbindelse med første gangs søknad om asyl oppga klageren som grunnlag for å søke asyl at han ved retur til hjemlandet ville bli utsatt for hevn fra en lokal kommandant ved navn B tilknyttet Hezbe-Wahdat på bakgrunn av at klagerens folk i sin tid ble mistenkt for å stå bak drapet på Bs bror, C. Rundt to år forut for første søknad skal klagerens eldste bror ha blitt arrestert og torturert av kommandant C. I forbindelse med det andre asylintervjuet har klageren opplyst at denne broren ble drept av kommandant B sammen med to av hans fettere to måneder forut for asylintervjuet av 13.11.2006. B er kommandant for organisasjonen Hezbe-Wahdat, og har mye makt i den provinsen klageren kommer fra. Dette fikk klageren vite av sin onkel på morssiden som bor i Paimuri. Klagerens foreldre ble advart av hans onkler mot å delta i begravelsen, da dette kunne være farlig for dem.
       Klageren har ikke direkte blitt truet, men hele familien hans er i fare grunnet denne mannen. Klageren anfører at han kommer til å bli drept dersom han må komme tilbake til hjemlandet.
       I brev av 14.06.2007 opplyste klageren at han en måned tidligere hadde søkt om frivillig retur med IOM, men at han etter ti dager hadde trukket denne søknaden tilbake. Grunnen til dette var at han hadde fått beskjed fra sin familie om at faren nå var drept. På grunn av dette var han nå redd for sitt eget liv. Klageren viste til at familien hadde oppholdt seg i Iran, men at de hadde blitt uttransportert tilbake til Afghanistan. Deretter flyktet de til Pakistan, hvor de nå befinner seg. Kort tid etter at familien hadde kommet tilbake fra Afghanistan, hadde faren blitt drept. Klageren anser seg selv som sjanseløs ved en eventuell retur.
       Nemnda fastholder sin vurdering av klagerens individuelle beskyttelsesbehov. Det vises igjen til at klageren og hans familie ikke var involvert i drapet på Bs bror, og at B i følge klagerens opplysninger ville hevne seg, ikke bare på klageren, men på « alle av klagerens folk ». Under intervjuet i 2002 opplyste klageren at han ikke var fast medlem av Harakatorganisasjonen, mens han i forbindelse med det siste asylintervjuet opplyser at han var medlem, og at han var sliten under intervjuet i 2002, og at dette var årsaken til at han kom med uriktige opplysninger vedrørende dette. Uavhengig av dette kan nemnda ikke se at klageren skal ha hatt en slik posisjon i denne organisasjonen som skulle tilsi at han av denne grunn skulle være spesielt utsatt i denne konflikten. Det vises til klagerens opplysning om at han ikke hadde noen spesiell stilling i organisasjonen, og at han ikke gjorde noe spesielt i organisasjonen, men at alle i hans familie var mistenkt for å være medlemmer fordi hans onkel var medlem. Nærmere informasjon om hvilke aktivitet denne onkelen hadde for organisasjonen fremkommer heller ikke. For øvrig vil nemnda bemerke at klageren også ellers har gitt få opplysninger om omstendighetene rundt drapet på broren, herunder hvor og hvordan dette skal ha skjedd og hva som skal ha skjedd i tiden etter drapet. I forbindelse med asylintervjuet i 2002 opplyste klageren at broren var lam og sengeliggende som følge av at han hadde blitt utsatt for tortur. Klageren opplyser nå at broren ikke var helt lam, og at han hadde fått legebehandling og blitt frisk for to år siden, og at dette var grunnen til at det var mulig for ham å ta seg fra Iran til Afghanistan.
       Nemnda er kjent med at det foregår blodhevn i Afghanistan, som oftest der en person eller familiens ære er krenket. I klagerens tilfelle har han opplyst at C hadde fiendskap til alle i området, og at han ønsker å hevne seg mot alle. Klagerens opplysning om at hans familie skal være mer utsatt enn andre fordi hans to brødre ble arrestert forut for drapet av politiske grunner, bidrar etter nemndas oppfatning ikke i tilstrekkelig grad til å sannsynliggjøre at klageren vil være i fare for reaksjoner ved retur. Det vises til at klagerens forklaring rundt disse forholdene fremstår som vag og unyansert og med få detaljer. Nemnda har også merket seg at flere av klagerens familiemedlemmer på morssiden fremdeles er bosatt i hjemområdet. Det forekommer ikke opplysninger om at disse har vært utsatt for reaksjoner som følge av drapet på C. Med hensyn til klagerens opplysning om at hans far også skal ha blitt drept, inneholder denne heller ingen informasjon med hensyn til bakgrunnen for drapet eller hvem som skal ha utført dette eller om drapet kan knyttes til den konflikten som klageren tidligere har forklart seg om.

       Nemnda viste deretter til at A på forskjellige tidspunkter hadde gitt avvikende opplysninger om personalia og slektskapsforhold, og at han ikke hadde gitt noen plausibel forklaring på dette. Nemnda fant at dette svekket As troverdighet.

       Etter lagmannsrettens syn har det ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å fravike vurderingene ovenfor. Det er ingen holdepunkter for at UNE har bygget på en uriktig forståelse av asylreglene eller reglene om returvern, og heller ikke foretatt en uriktig bevisvurdering, verken hva angår grunnlaget for asyl eller risikoen for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

       Som nevnt innledningsvis har A i anken til lagmannsretten påberopt en konflikt vedrørende et landområde i Baymandistriktet mellom As familie og tilhengere av Hazebe-Whadatpartiet. Forholdet er imidlertid ikke underbygget bevismessig under ankeforhandlingen, og ble heller ikke berørt i As partsforklaring.

       A har videre påberopt flere forhold fra den senere tid. Han gjør gjeldende at hans søstre er forsøkt bortført, at han selv er overfalt og knivstukket i Kabul, og at hans onkel, som han har oppholdt seg hos i Kabul, har mottatt trusselbrev. Alle hendelsene hevdes å være initiert av B, og utført av folk i hans krets.

       Når det gjelder spørsmålet om det foreligger asylgrunnlag, har de ovennevnte forhold bare betydning i den utstrekning de kan kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Spørsmålet om returvern skal imidlertid vurderes ut fra dagens situasjon.

       Lagmannsretten tar ved bevisvurderingen utgangspunkt i at det i saker av denne karakter svært ofte vil være vanskelig for asylsøkeren å frembringe uavhengige bevis om forhold i hjemlandet. Ut fra dette kan det ikke stilles så strenge krav til bevis at bevisførsel fra asylsøkerens side om slike forhold i praksis blir avskåret. Dette innebærer imidlertid ikke at påstander om faktiske begivenheter uten videre må legges til grunn av utlendingsmyndighetene og domstolene. Det må foretas en helhetsvurdering, hvor det sentrale spørsmål blir om asylhistorien alt i alt fremstår som troverdig.

       I nærværende sak er det fra utlendingsmyndighetene uttalt at As troverdighet er svekket fordi han i asylsaken har gitt avvikende opplysninger om flere forhold, jf ovenfor. Tingretten har vurdert disse omstendigheter på tilsvarende måte, jf dommen side 7. Lagmannsretten bemerker at enkelte av de avvikende opplysninger, herunder om søsken, nok kan skyldes misforståelser, og legger derfor ikke avgjørende vekt på disse forhold.

       For lagmannsrettens troverdighetsvurdering er det særlig to forhold som tillegges vekt. For det første vises til at A i asylintervjuet 15. oktober 2002 opplyste at to av hans brødre ble arrestert av C for « ca to år siden », og at C senere ble drept av « folk i mitt område ». Landrådgiver Geir-Aage Neerby har forklart for lagmannsretten at C ifølge UNHCR døde i 1997. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at opplysninger om begivenheter av denne karakter lar seg verifisere i Afghanistan. Selv om tidsangivelsene i asylintervjuet ikke er eksakte, reiser opplysningen om tidspunktet for Cs død etter lagmannsrettens syn alvorlig tvil omkring selve den omstendighet som bærer As asylhistorie. Selv med en romslig forståelse av hans tidsangivelse for brødrenes arrestasjon, er denne vanskelig å forene med at arrestasjonen i tilfelle fant sted før Cs død i 1997.

       Hertil kommer at A for lagmannsretten forklarte at hans brødre ble beskyldt for drapet på C, og at dette var bakgrunnen for at de ble arrestert.

       For det annet vises til utviklingen av asylhistorien for øvrig, hvor nye elementer er brakt inn på et sent stadium i saken, herunder den såkalte landkonflikten, jf ovenfor. Når det gjelder denne konflikten, er det fra statens side anført at det i tingretten, i tilknytning til spørsmålet om utbredelsen av blodhevn, ble dokumentert fra retningslinjer fra UNHCR, hvor blant annet « land and water issues » ble trukket frem som konflikter som kan gi grunnlag for blodhevn i Afghanistan. Det forhold at den påberopte konflikt verken er nevnt for utlendingsmyndighetene eller under behandlingen for tingretten, er i utgangspunktet egnet til å reise tvil om de reelle forhold. Når anførselen ikke engang forsøkes underbygget bevismessig for lagmannsretten, medfører dette at tvilen om realiteten forsterkes, og innebærer dessuten en ytterligere svekkelse av As troverdighet.

       De episoder A har påberopt fra den senere tid, må vurderes i lys av det ovenstående. Etter lagmannsrettens syn er ingen av forholdene underbygget bevismessig på en slik måte at de kan tillegges avgjørende vekt.

       Når det gjelder det påståtte forsøk på kidnapping av to av As søstre, er dette i så liten grad opplyst med hensyn til tid, sted og omstendigheter for øvrig, at det ikke gir grunnlag for å trekke noen slutninger.

       Med hensyn til overfallet, har A forklart at han ble angrepet av 4 - 5 menn på gaten i Kabul. Mennene kom ut av en bil og angrep ham med slag og spark. Da overfallet ble oppdaget av mennesker på en bussholdeplass i nærheten, skal disse ha grepet inn. Før angriperne forlot stedet, ble A stukket med kniv. Det er fremlagt fotografier for lagmannsretten som viser to mindre sårskader, henholdsvis på As høyre underarm og venstre overarm. Det er også fremlagt kopi av en erklæring som er opplyst å komme fra et sykehus som behandlet A for skadene. Det er også fremlagt en oversettelse av erklæringen, som ble opplyst å komme fra et translatørbyrå. Det fremkommer imidlertid ikke hvilket byrå det dreier seg om og hvem som har foretatt oversettelsen. Dokumenter av denne karakter kan vanskelig tillegges særlig vekt som bevis, jf også nedenfor. A har, med støtte fra sin onkel Kadim Hossain, forklart at det var folk med forbindelse til B som sto bak overfallet.

       Med hensyn til trusselbrevet til As onkel, bemerkes at dette er fremlagt i kopi, sammen med en oversettelse foretatt av en lokal ansatt ved Den norske ambassade i Kabul. I tilknytning til at ambassaden av As prosessfullmektig ble bedt om å verifisere dokumentets ekthet, skrev ambassaden i oversendelsesbrevet at verken ektheten eller innholdet kunne verifiseres, og tilføyde at afghanske dokumenter har svært lav notoritet. Ifølge oversettelsen går brevet i korte trekk ut på at brevskriveren ber onkelen utlevere A. I så fall vil onkelens familie bli spart. Brevet har ingen adressat eller underskrift.

       Særlig på bakgrunn av den tvil som i utgangspunktet knytter seg til As asylhistorie, jf ovenfor, kan de to sistnevnte forhold ikke i tilstrekkelig grad bidra til å underbygge at han har vært eller vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

       Lagmannsretten finner det etter dette klart at vilkårene for asyl etter utlendingsloven §§ 16 og 17 ikke var oppfylt på tidspunktet for UNEs vedtak.

       Spørsmålet om vern mot utsendelse i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum skal avgjøres ut fra situasjonen i dag. Ut fra konklusjonen på asylspørsmålet ovenfor, var vilkårene for vern mot utsendelse etter denne bestemmelse ikke oppfylt på vedtakstidspunktet. Det følger av drøftelsen ovenfor at det ikke er grunnlag for å trekke en annen konklusjon i dag.

       Når det gjelder spørsmålet om returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, er vilkåret at det er nærliggende fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling eller miste livet av flyktninglignende grunner. Bestemmelsen verner en noe videre krets enn paragrafens første ledd første punktum.

       Fare for dødsstraff eller tortur faller typisk inn under bestemmelsen, sammen med andre alvorlige menneskerettighetsbrudd. Tilsvarende handlinger er omfattet av EMK artikkel 3.

       Også etter denne bestemmelse kreves årsakssammenheng mellom tilhørighet til en vernet gruppe og faren for overgrep. Etter rettspraksis omfattes ikke fare for overgrep som rammer mer tilfeldig og ikke er rettet mot spesielle personer eller grupper. En generell risiko for vilkårlige overgrep i hjemlandet er således ikke tilstrekkelig for vern etter denne bestemmelse, jf blant annet Rt-1993-1591 . Det kreves dessuten uansett at faren for overgrep må være nærliggende. Ved vurderingen skal lagmannsretten ta utgangspunkt i dagens forhold.

       I UNEs vedtak 27. september 2005 heter om dette spørsmål:

       Retur skal heller ikke finne sted til område hvor klageren av lignende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling, jf. utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Bestemmelsen må tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelse i henhold til EMK artikkel 3, der det fremgår at « Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff », jf utlendingsloven § 4. Så vel kravet til arten av den faren som truer som påregneligheten av at den skal inntreffe, er etter denne bestemmelsen noe strengere enn etter flyktningkonvensjonen.
       Til anførselen fra advokat Buland i klage av 02.09.2003 hvor det anføres at klageren kommer fra Bamyan, hvor sikkerhetssituasjonen generelt er verre enn i Kabul, bemerkes det at retur er vurdert i forhold til Kabul.
       Nemnda mener at den generelle situasjonen i Kabul ikke er av en slik karakter at det vil være sikkerhetsmessig uforsvarlig for asylsøkere uten et individuelt beskyttelsesbehov å returnere dit. I denne forbindelse vises det til at landets sentralmyndigheter, i samarbeid med en omfattende internasjonal tilstedværelse, synes å ha god kontroll i byen. Ca 3 millioner afghanere har returnert frivillig fra nabolandene i løpet av de siste årene. Mange har returnert til Kabul, selv om de ikke har tilknytning til byen. Det rapporteres ikke om kriminalitets- eller sikkerhetsproblemer som tilsier at afghanere flest er mer utsatt enn det som ellers er normalt i en storby av tilsvarende størrelse. Det bemerkes for øvrig at denne vurderingen er i samsvar med hva som er lagt til grunn i flere nemndmøtevedtak i Utlendingsnemnda.
       Heller ikke etter en individuell vurdering av de anførte forhold, finner nemnda at klageren er i en nærliggende fare for å bli drept eller utsatt for umenneskelige forhold ved retur til Kabul. Nemnda har i denne vurderingen sett hen til det faktum at klagerens to brødre, som i sin tid ble arrestert, etter det opplyste har kunnet leve med sine familier i Kabul uten å ha vært utsatt for overgrep fra verken B eller Hezbe-Whadat. I klage av 02.09.2003 mottok nemnda nye opplysninger, hvor det fremkom at klagerens brødre med familier har måttet flytte til Iran på grunn av problemer i Kabul. I klagen fremkommer imidlertid verken opplysninger om hvilke typer problemer klagerens brødre skal ha hatt i Kabul, ei heller hvem som skal stå bak disse. Nemnda finner derfor ikke at de nye opplysningene tilsier at familiens reise ut fra Kabul har årsak i hendelser som kan knyttes til kommandant B eller Hezbe-Wahdat, og har derfor kommet til at opplysningene ikke tillegges avgjørende vekt i vurderingen av om klageren er vernet mot retur.

       Situasjonen i Kabul er i dag annerledes enn beskrevet i nemndas vedtak med hensyn til de individuelle forhold, blant annet fordi A siden mars 2009 selv har oppholdt seg der. Når det gjelder de hendelser som A har påberopt i tilknytning til oppholdet i Kabul, vises til drøftelsen ovenfor.

       Når det gjelder anførslene om risikoen for at A skal bli utsatt for blodhevn, har lagmannsretten hørt flere vitneforklaringer om dette tema. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å gå detaljert inn i spørsmålet om blodhevnens generelle utbredelse og ytringsformer i Afghanistan, da det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at A er i en situasjon hvor det foreligger konkret fare for at han kan bli utsatt for dette. Det vises for så vidt til det som er uttalt om risikoen for forfølgelse ovenfor.

       Det er etter lagmannsrettens syn ikke holdepunkter for at A vil være mer utsatt for alvorlige overgrep i Afghanistan enn befolkningen ellers, og risikoen for eventuelle overgrep kan heller ikke betegnes som nærliggende. Vilkårene for vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum er dermed ikke oppfylt.

       Når det gjelder spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, jf utlendingsloven § 8 annet ledd, heter det om domstolenes kompetanse til å prøve vedtak etter denne bestemmelse i Rt-2009-851 avsnitt 43 blant annet:

       Jeg ser så på omfanget av domstolens kompetanse til å prøve gyldigheten av forvaltningens anvendelse av utlendingsloven § 8 andre ledd. Dette har tidligere vært vurdert i rettspraksis, senest i Rt-2008-681 . I dommens avsnitt 46 konkluderes det med at det ikke er grunn til å fravike den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i tidligere avgjørelser om at det hører under nemndas frie skjønn å avgjøre om arbeids- eller oppholdstillatelse skal gis av humanitære grunner. Dette innebærer at domstolene ikke kan prøve den konkrete rettsanvendelsen ut over det som følger av de alminnelige regler om myndighetsmisbruk. Jeg legger dette til grunn.

       Lagmannsretten legger til grunn at forholdene på vedtakstidspunktet er avgjørende ved vurderingen av om det foreligger myndighetsmisbruk, jf Rt-2007-1815 . Domstolene har imidlertid adgang til å ta i betraktning senere fremkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf Rt-2009-851 avsnitt 48.

       I UNEs vedtak 27. september 2005 heter det:

       Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har en særlig tilknytning til riket, kan arbeids- eller oppholdstillatelse innvilges med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd og forskriftens § 21 annet ledd. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende hos de fleste søkere. Aktuelle tema i en konkret helhetsvurdering vil blant annet være om retur til hjemlandet er utilrådelig for klageren og om avgjørelsen vil berøre innvandringspolitiske hensyn. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at retur til hjemlandet er utilrådelig. Nemnda har merket seg opplysningene om at klagerens familie befinner seg i Iran. Selv om klagers nærmeste familie oppholder seg i Iran, mener likevel nemnda at klageren må anses å ha god tilknytning til Kabul i og med at han tidligere har bodd i byen i en periode og at hans forlovede befinner seg der med sin familie. Det rapporteres om et presset boligmarked i Kabul som resultat av at antall innbyggere har økt dramatisk siste årene. Generelle sosiale og økonomiske problemer i tilknytning til mangel på bolig og arbeid er i utgangspunktet ikke forhold som i seg selv kan gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Klageren har etter det opplyste mangelfull utdannelse og begrenset yrkesbakgrunn. Dette deler han med mange afghanere, og er således ikke tillagt avgjørende vekt i vurderingen.
       Nemnda mener for øvrig at klageren ikke har en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør innvilges etter ovennevnte bestemmelse. Nemnda bemerker at botid i Norge i forbindelse med søknad om asyl i utgangspunktet ikke danner slik særlig tilknytning.
       På bakgrunn av ovennevnte mener nemnda at det ikke foreligger slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter nevnte bestemmelse.

       Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å sette vedtaket til side som grovt urimelig. Bestemmelsen om at opphold skal kunne innvilges ut fra sterke rimelighetsgrunner, er en unntaksbestemmelse i forhold til lovens alminnelige regler om beskyttelse, og er ment som en sikkerhetsventil for konkrete tilfeller som ikke omfattes av andre oppholdsbestemmelser. Det kan særlig tas hensyn til blant annet helsemessige forhold, humanitære forhold ved retursituasjonen og tilknytningen til Norge, jf blant annet NOU 2004:20 Ny utlendingslov, avsnitt 9.6.2.2. UNE har vurdert As situasjon ved retur til Kabul, og andre spesielle forhold av betydning for spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag kan ikke ses å være påberopt.

       Det bemerkes for øvrig at det ikke er noen holdepunkter for at vedtaket innebærer en urimelig forskjellsbehandling av A, eller at vedtaket er vilkårlig. Etter dette er det ikke grunnlag for å sette vedtaket til side ut fra de ulovfestede regler om myndighetsmisbruk.

       Lagmannsretten kan heller ikke se at det hefter noen saksbehandlingsfeil ved UNEs vedtak med hensyn til begrunnelse. Både vedtaket 27. september 2005 og vedtaket 17. januar 2008 tilfredsstiller forvaltningslovens krav. Det fremgår av vedtakene hvilket faktum som er lagt til grunn og hvilke rettsregler som er anvendt.

       Anken blir etter dette å forkaste, idet lagmannsretten ut fra sitt resultat ikke har grunnlag for å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

       Staten v/Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd.

       Motparten kan imidlertid helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig, jf bestemmelsens tredje ledd.

       Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c) skal det særlig legges vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak for omkostningsansvar.

       Saken er utvilsomt av stor velferdsmessig betydning for A. Når det gjelder styrkeforholdet mellom partene, heter det i Inst. O nr. 110 (2004-2005) side 62 at det spesielt skal legges vekt på om den vinnende part er « stat, kommune eller annen sterk motpart ». Det fremgår samme sted at spørsmålet om unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse vil bero på en konkret skjønnsmessig avgjørelse.

       Lagmannsretten legger til grunn at det ikke i seg selv er tilstrekkelig for fritak at saken har velferdsmessig betydning og at den vinnende part er staten. Det antas herunder at det i den samlede vurdering er relevant å legge vekt på hvorvidt den tapende part hadde god grunn til å få saken prøvd. I Schei m.fl., Tvisteloven, bind I, side 910 heter det om bestemmelsen blant annet:

       « God grunn til å få saken prøvd » er uttrykkelig nevnt i tredje ledd bokstav a, men må være et alminnelig minstekrav. En part som har tapt en sak det ikke var fyldestgjørende grunn til å anlegge, eller forgjeves brukt rettsmidler mot en avgjørelse han burde slått seg til ro med, er det ingen grunn til å frita.

       A hadde etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig god grunn til å bringe saken inn for lagmannsretten. Saken er behandlet i to omganger av utlendingsmyndighetene, og det fremgår av tingrettens dom at avgjørelsen ikke bød på tvil. Lagmannsretten har heller ikke funnet avgjørelsen tvilsom, og de momenter som er brakt inn i saken under behandlingen for lagmannsretten, ga i seg selv ikke grunnlag for ny prøving av saken.

       Det forhold at A allerede er uttransportert fra landet, og således neppe vil være i stand til å dekke idømte sakskostnader, kan heller ikke være tilstrekkelig grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Situasjonen for A kan ikke ses å skille seg vesentlig fra den andre asylsøkere opplever, i de tilfelle søksmål om gyldigheten av avslag på asylsøknad ikke fører frem, og hvor vedkommende må forlate landet.

       Advokat Thaulow har inngitt oppgave over sakskostnader på 62 500 kroner, som i sin helhet utgjør salær. Oppgaven er inklusive merverdiavgift. Omkostningene anses nødvendige, og oppgaven legges til grunn.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom til staten v/Utlendingsnemnda 62.500 - sekstitotusenfemhundre - kroner.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo