To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2009-79447
Documentdate : 09.12.2009

Ugyldighet. Utlendingsloven § 15. 1. ledd ( Ny Utl § 73.1.-3. ledd)

Iransk statsborger, født i 1970, søkte asyl i Norge i 2004. Søknaden ble avslått av UDI og UNE som fant at hans påstander om fengsling og mishandling ikke hadde sin årsak i noen av konvensjonsgrunnene. Han ble heller ikke ikke innvilget opphold på humanitært grunnlag, og ble ikke ansett for å være vernet mot hjemsendelse. Søksmålet for tingretten førte ikke frem. For lagmannsretten ble det kun anført at UNEs vedtak var ugyldig da det var lagt feil faktum til grunn ved vurderingen etter utlendingsloven § 15 første ledd 2. punktum. Anken ble forkastet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak.

       A er født *.*.1970 i Teheran i Iran. Han er ugift og har ikke barn. Han kom til Norge 5. oktober 2004 og søkte asyl dagen etter. Han har opplyst at han ikke har vært medlem eller hatt tilknytning til politiske, religiøse og/eller andre grupper/organisasjoner i Iran. Han er utdannet dataingeniør og arbeidet i tre år på Imam Khomeini flyplass i Teheran med ulike arbeidsoppgaver.

       Byggingen av flyplassen begynte i 1994. Den ble åpnet 7. mai 2004, men stengt dagen etter. Flyplassen ble bygd av et konsortium av tyrkiske og østerrikske selskaper, og konservative politiske krefter i Iran mente at dette innebar en fare for rikets sikkerhet. I 2004 ble samferdselsministeren avsatt. Flyplassen ble gjenåpnet i 2007.

       I politirapporten av 6. oktober 2004 er asylgrunnen opplyst å være:

       « Søker ønsker asyl i Norge fordi han er siktet for å spionere for Israel mens han jobbet som dataingeniør på den nye flyplassen i Teheran. Han satt tre måneder i fengsel men slapp ut da han pantsatte huset for å kunne betale kausjon. Han ble innkalt til avhør, men møtte ikke opp. Han er redd han vil bli drept dersom han reiser tilbake. »

       Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 20. mars 2007. Det ble lagt til grunn at As opplysninger om fengsling og mishandling ikke hadde sin årsak i noen av konvensjonsgrunnene. Han fikk heller ikke innvilget opphold på humanitært grunnlag, og han ble ikke ansett for å være vernet mot tilbakesendelse.

       Avslaget ble påklaget 29. mars 2007. Klagen ble behandlet av Utlendingsnemnda (UNE) i nemndmøte hvor klageren møtte sammen med sin advokat og forklarte seg. UNE vedtok 21. mai 2008 å ikke ta klagen til følge. Vedtaket ble begjært omgjort 13. oktober 2008, uten at begjæringen førte til omgjøring.

       Ved stevning 6. februar 2009 reiste A søksmål ved Oslo tingrett med påstand om at UNEs vedtak 21. mai 2008 skulle kjennes ugyldig. Han ba samtidig om midlertidig forføyning for at han kunne bli i Norge inntil det forelå rettskraftig dom i saken. I tilsvar 24. februar 2009 la staten ned påstand om frifinnelse, og om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge. Under hovedforhandlingen 18. mars 2009 ble partene enige om å begjære forføyningssaken hevet.

       Oslo tingrett avsa 25. mars 2009 dom med slik slutning:

1. Staten ved Utlendingsnemndas frifinnes.
2. A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale staten ved Utlendingsnemnda kr 62 500 - seksitotusenfemhundre i sakskostnader.

       Det ble samtidig avsagt kjennelse med slik slutning:

1. Forføyningssaken heves.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke i forføyningssaken.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt 17. november 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektiger og avga forklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Dessuten møtte rådgiver Jessica Fagerlund, UNE. Det ble avhørt to vitner.

       Ankesaken er begrenset til prøving av gyldigheten av UNEs vedtak vedrørende utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført det samme som for tingretten, og fremhevet følgende for lagmannsretten:

       I saker etter utlendingsloven vil det ofte være få konkrete bevis. Dette skyldes blant annet at den som er på flukt, vil ha vanskelig for å få med seg dokumentasjon. Søkerens forklaring må derfor legges til grunn dersom det ikke er holdepunkter for noe annet. Tvil om sakens fakta skal komme klageren til gode dersom UNE finner klagerens generelle troverdighet tilfredsstillende.

       As forklaring må legges til grunn. Han har fastholdt en detaljert forklaring som virker troverdig. Vitneforklaringene og de fremlagte artiklene om forholdene i Iran er forenlige med hans forklaring, og bevisførselen viser at det ikke er hold i UNEs innvendinger mot forklaringen. Forklaringen er forenlig med den generelle kunnskapen om Iran. At det kan fremkomme misforståelser, endringer eller suppleringer er naturlig. Disse uoverensstemmelsene skyldes enten misforståelser, at feil faktum er notert eller uriktige tolkninger. Det er ikke holdepunkter for at As forklaring ikke er troverdig. Han har gitt en detaljert forklaring som stemmer med de opplysningene en har om forholdene ved Imam Khomeini flyplass. Legeerklæringene viser at han ble utsatt for tortur. A viste dessuten fram merker fra torturen under ankeforhandlingen. Ved vurderingen av hans troverdighet må en foreta en helhetsvurdering. UNE har vært mest opptatt av å finne fram til uoverensstemmelser i de forklaringene som er nedtegnet.

       Dersom lagmannsretten finner at As forklaring må legges til grunn, innebærer dette at UNEs vedtak er basert på uriktig faktum. Vedtaket må da kjennes ugyldig, da feilen må ha virket bestemmende for vedtakets innhold. Når feilen er så graverende som her, må den uansett føre til opphevelse av vedtaket. Domstolen kan ikke rette opp feilen ved å vurdere utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum på bakgrunn av As forklaring.

       Det er imidlertid ikke tvilsomt at A vil være i livsfare dersom han vender tilbake til Iran, og at han således fyller vilkårene for vern mot tilbakesendelse. Han har i grove trekk fortalt at han ble anholdt på flyplassen i 2003 av overvåkingskontoret på arbeidsplassen som er tilknyttet sikkerhetstjenesten - Herasat- sammen med ca. 30 kolleger i sin avdeling, og at han deretter ble overlatt til etterretningstjenesten. Dette skjedde etter at det hadde forekommet omfattende korrupsjon i forbindelse med byggingen av flyplassen. Han hadde dessuten fått opplysninger om at det hadde landet et fly som hadde uran i lasten, og at det hadde vært en uranlekkasje som hadde den følge at et stort område rundt flyplasen ble evakuert. Han satt seks måneder i fengsel. I den perioden ble han voldtatt, slått og brent med sigaretter. Han slapp ut etter press fra folk og journalister, etter at moren ga sikkerhetstjenesten skjøtepapirer på huset sitt som garanti for at han ikke skulle flykte.

       A ble pålagt månedlig meldeplikt og utreiseforbud etter løslatelsen. Da han ble innkalt for å klargjøre saken, bestemte han seg for ikke å møte og flyktet til Norge. Han visste at en kollega av ham var blitt innkalt til et tilsvarende møte, og at ingen hadde sett noe til ham etter dette.

       Det ble nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 21.05.08 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.

       Ankemotparten, staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført det samme som for tingretten, og fremhevet følgende for lagmannsretten:

       A har ikke godtgjort med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at han har vært utsatt for overgrep av en slik art, et slikt omfang eller under slike omstendigheter som er anført. Det foreligger således ingen feil ved UNEs bevisvurdering når nemnda ikke har festet lit til hans forklaring om hva han har vært utsatt for. A har liten troverdighet ved oppklaring av faktum. Forklaringen er svært generell, og den er endret på vesentlige punkter. Dette gjelder både historien om korrupsjonsmistanker, uranlekkasje, arrestasjonen, fengslingen og torturen samt siktelsen om spionasje, løslatelsen og innkallingen til hovedforhandling. Vitneforklaringene støttet ikke hans forklaring, utover de mer generelle trekk ved forholdene i Irak. De små objektive medisinske funnene som er dokumentert ved legeerklæringene, er ikke bevis på hvordan plagene er oppstått.

       Saken for lagmannsretten omhandler kun spørsmålet om vern mot tilbakesendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum, hvor det skal foretas en fremtidsrettet vurdering. De forhold som A har vært utsatt for i Iran, er uansett ikke avgjørende, men kun ett av momentene ved vurderingen.

       Dersom lagmannsretten skulle komme til at As forklaring må legges til grunn, skal UNEs vedtak ikke kjennes ugyldig. Selv om nemnda har lagt feil faktum til grunn, er dette ikke avgjørende for vedtakets gyldighet så lenge ankende parts forklaring uansett ikke vil innebære vern mot tilbakesendelse. Lagmannsretten har full prøvelsesrett vedrørende subsumsjonen og skal foreta en selvstendig vurdering av As forklaring opp mot vilkårene i utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum. Selv om hans forklaring om hva han ble utsatt for i Iran, legges til grunn av lagmannsretten, står han ikke i noen nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling ved retur til Iran.

       Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/ UNE tilkjennes sakskostnader også for lagmannsretten.

       Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes.

       Påstanden om at UNEs vedtak 21. mai 2008 er ugyldig, er begrunnet med at nemnda har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av hvorvidt A er vernet mot tilbakesendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Bestemmelsens første ledd lyder slik:

       « Utlending må ikke i medhold av loven sendes tilbake til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke være trygg for å bli sendt videre til et slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som angitt i flyktningkonvensjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling. »

       Utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum gir vern til personer som ikke omfattes av flyktningkonvensjonen. Det sentrale ved bestemmelsen er behovet for beskyttelse, ikke årsaken til risikoen for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Annet punktum oppstiller et strengere kriterium for vern enn første punktum, ved at det er et vilkår at personen står i « nærliggende fare » for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Det fremgår av forarbeidene at både kravet til arten av den faren som truer og kravet til påregneligheten av at faren skal inntreffe, er noe strengere enn etter flykningkonvensjonen, se Ot.prp.nr.46 (1986-1987) side 202 .

       Lagmannsretten legger til grunn at domstolene fullt ut kan prøve utlendingsmyndighetenes generelle tolkning av § 15 første ledd annet punktum og subsumsjonen, herunder kravene til bevis og risiko. Faren for overgrep skal vurderes på tidspunktet for UNEs vedtak.

       UNE fant at det forelå en rekke forhold ved As asylintervju og forklaring til nemnda som gjorde hans forklaring lite troverdig, og behandlet således ikke hvorvidt han ville hatt vern mot tilbakesendelse dersom hans forklaring var lagt til grunn. Tingretten fant det ikke nødvendig å foreta en generell vurdering av As troverdighet, og uttalte at selv om en la til grunn hans forklaring om at han og mange av hans kolleger ble arrestert og fengslet i tilknytning til forhold på flyplassen, og at vold og overgrep forekommer i iranske fengsler, innebærer ikke dette at han har rett til vern mot tilbakesendelse.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at det har forekommet massearrestasjoner i store bedrifter i Iran basert på overvåking fra Herasat, at det har funnet sted ulike former for tortur i fengselet, og at det oppsto mistanke om korrupsjon under arbeidene på flyplassen. Disse opplysningene fra A ble også bekreftet av de to vitnene, landrådgiver Sissel Wiborg og førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik, uten at vitnene kunne verifisere konkrete forhold knyttet til tidspunktet for arrestasjonen av A. Lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å tvile på at han ble arrestert under arbeidet på flyplassen, og at han senere ble løslatt mot meldeplikt og kausjon.

       I likhet med tingretten finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta stilling til As generelle troverdighet, da lagmannsretten er kommet til at han ikke har vern mot tilbakesendelse selv om hans forklaring legges til grunn. Det bemerkes imidlertid at det nevnte sitatet fra politirapporten 6. oktober 2004 om spionasje til fordel for Israel, ikke samsvarer med hans senere mer nyanserte forklaring, og at forskjellen neppe kan skyldes tolkeproblemer.

       Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at det er utarbeidet noen siktelse eller tiltale mot A for spionasje eller korrupsjon, eller medvirkning til dette. Det vises til at han forklarte at han ikke tror at myndighetene mistenker ham for disse forhold, og at det kun var ansatte i fengselet i Teheran som anklaget ham for spionasje til fordel for Israel, og som mishandlet ham. Han har selv nektet å ha vært spion og delaktig i korrupsjon.

       Dessuten finner lagmannsretten det usannsynlig at han ville blitt løslatt mot kausjon og meldeplikt dersom myndighetene mistenkte ham for disse forhold, jf. vitneforklaringen til landrådgiver Sissel Wiborg. Det vises også til at det er gått fire og et halvt år fra A ble arrestert i november/desember 2003 til UNE fattet sitt vedtak, slik at hans kjennskap til rykter om uranlekkasje og korrupsjon ikke kan anses for å utgjøre noen stor risiko for ham ved retur til Iran. At en kollega som ble innkalt til sikkerhetspolitiet, ikke skal ha blitt sett senere, kan ikke tillegges særlig betydning for spørsmålet om hva som vil skje med A etter retur til Iran.

       Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at As forklaring om hva som skjedde i Iran og etterfølgende konsekvenser av dette, tilsier at det på vedtakstidspunktet forelå en nærliggende fare for at en tilbakesendelse ville medføre at han ble drept eller utsatt for umenneskelig behandling.

       A har opplyst at han har brutt oppmøteplikten overfor myndighetene og trosset utreiseforbudet, noe lagmannsretten ikke finner grunn til å betvile. Selv om det ikke foreligger noen underliggende siktelse eller tiltale, antar lagmannsretten at disse forhold representerer selvstendige brudd på straffebestemmelser, og således kan medføre en viss straffereaksjon ved tilbakekomst til Iran. Den straffen som da eventuelt vil bli ilagt, vil imidlertid klart ikke være et slikt omfang eller art at vern mot tilbakesendelse kan gis etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

       Ankende part har særlig pekt på fem forhold som UNE mener svekker As forklaring, og hvor ankende part mener at utlendingsmyndighetene har tatt feil. Sett hen til det som er fremkommet ovenfor, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å gå inn på disse.

       På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at A ikke står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling dersom han reiser tilbake til Iran.

       Anken blir etter dette å forkaste.

       Ankende part har ikke fått medhold. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes staten v/ Utlendingsnemnda etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd da det ikke er grunnlag for annet etter bestemmelsens tredje ledd eller § 20-4.

       Advokatfullmektig Andreas Dale har i samsvar med tvisteloven § 20-5 tredje ledd lagt frem kostnadsoppgave på kr 62 500, som i sin helhet gjelder salær tillagt merverdiavgift. Kostnadene anses nødvendige og legges til grunn.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens sakskostnadsavgjørelse og tiltrer tingrettens begrunnelse.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/ Utlendingsnemnda 62.500 -sekstitotusenfemhundre- kroner innen to uker etter dommens forkynnelse.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo