To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2010-147688
Documentdate : 27.07.2011

Asylsak. Utlendingsloven av 1988

Utlendingssak. Anke over dom der Staten v/ Utlendingsnemnda ble frifunnet. Irakisk asylsøker hadde ikke krav på asyl (utl. 1988 § 17) eller vern mot retur (utl. 1988 § 15). Lagmannsretten fant ikke å kunne legge til grunn at hans homofile legning var kjent på hans hjemsted og at han av den grunn ville stå i fare for forfølgelse i utlendingslovens og flyktningekonvensjonens forstand. Eventuell tvil i så måte ikke kunne komme ham til gode fordi han til utlendingsmyndighetene i Norge og to andre vesteuropéiske land hadde gitt uriktige og /eller innbyrdes motstridende opplysninger om sitt beskyttelsesbehov og andre forhold av av avgjørende betydning for hans asylsøknader.

Red. anm.: se Rt-2012-494 for senere saksgang.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak av 27. august 2007 og 21. oktober 2009. I vedtaket fra 2007 kom UNE til at A (A) ikke hadde rett til asyl i henhold til utlendingsloven (utl. 1988) § 17 første ledd første punktum, jf. § 16, at han ikke hadde vern mot retur etter utl.1988 § 15 første ledd første eller annet punktum, og heller ikke rett til opphold etter utl. 1988 § 8 annet ledd, og tok følgelig ikke klagen over Utlendingsdirektoratets(UDIs) vedtak til følge. I vedtaket fra 2009 konkluderte UNE med at det ikke var grunnlag for å omgjøre det tidligere vedtaket.

Den ankende part er borger av Irak. Han søkte asyl i Norge den 9. juli 2002 under identiteten A (A), født *.*.Ifølge A kom han til Norge samme dag som han søkte asyl. Asylintervju ble gjennomført den 7. august 2002. Som asylgrunn viste han til at han er Feylikurder fra området Kanaqin i Irak, og at han frykter irakiske myndigheter etter at han den 5. mai 2002 ble dømt for landsforræderi til 25 års fengsel og konfiskering av all eiendom.

Ved fingertrykksundersøkelser ble det kjent at han hadde søkt asyl under en annen identitet i Nederland den 7. mai 1998 (B, født *.*.1975). Han er også blitt registrert med en tredje identitet i Tyskland (C, født *.*.1985). Nederlandske myndigheter har opplyst at As asylsøknad i Nederland ble avslått den 13. november 1998, og at hans klage over vedtaket ble avslått den 13. desember 2001. A påklaget det siste avslaget den 10. februar 2002, men forsvant fra Nederland rundt 28. mai 2002 før den siste klagen ble endelig avslått den 12. februar 2003 . Ifølge A var han i Tyskland i 2002.

Før asylsøknaden i Norge var behandlet, var A tilbake i Nederland i juni 2003, hvor han på ny søkte om asyl den 12. august 2003. Han ble akseptert tilbake fra Nederland av Norge i Dublinsak i 2003. Da A igjen forsvant fra Norge, henla Utlendingsdirektoratet (heretter også UDI) saken den 11. februar 2005. Den 16. februar 2005 anmodet nederlandske myndigheter på ny norske myndigheter om tilbaketakelse, etter at A igjen hadde søkt asyl i Nederland den 16. februar 2005. Han ble på ny akseptert tatt tilbake, og ankom Norge den 13. oktober 2005.

I brev av 18 . november 2005 opplyste A for norske myndigheter at han er homofil, og oppga dette som asylgrunn i tillegg til det tidligere anførte forholdet knyttet til at han er feylikurder og på denne bakgrunn dømt for landsforræderi. Det ble vist til at homofili ikke er akseptert i Irak, og at forholdet medfører en fare for ham ved retur.

I UDIs vedtak av 12. april 2006 ble As asylsøknad avslått iht. utlendingsloven (1988) § 17 første ledd, jf. § 16 første ledd. UDI fant at det heller ikke var grunnlag for vern mot retur etter utlendingsloven § 15 første ledd 1. eller 2. pkt, eller for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 andre ledd.

A påklaget UDIs vedtak i brev av 26. april 2006. I et brev til UDI av 16. november 2006 vedla A en legeuttalelse av 30. oktober 2006, hvor det ble opplyst om at A i Irak hadde et sidesprang med en mann, som ble oppdaget av hans kone, og at A derfor ble truet på livet av hustruens familie og beboere i området generelt. Han flyktet fra Irak da det ble spørsmål om dødsstraff. UDI oversendte saken til Utlendingsnemnda (heretter også UNE) for klagebehandling den 20. november 2006.

I UNEs vedtak av 27. august 2007 (sak DUF 2002 034953 00 – 001) ble klagen forkastet. I likhet med UDI fant UNE ikke å kunne legge As anførsel om homofili til grunn som troverdig. Videre fant UNE at sanksjoner han eventuelt ville risikere ved retur, ikke ville være av en slik karakter at forfølgelseskriteriet kunne anses som oppfylt.

A anmodet vedtaket omgjort først den 14. oktober 2008 og deretter den 16. mars 2009. UNE avviste anmodningene ved beslutninger av henholdsvis 1. november 2008 og 21. oktober 2009.

På bakgrunn av at A hadde brutt opplysningsplikten i utlendingsloven §§ 37 og 44 bl.a. ved å ha opplyst at han ikke hadde søkt asyl i noe annet land, ble han utvist fra Norge i 5 år ved UDIs vedtak av 12. juli 2006. Etter As klage ble vedtaket opprettholdt av UNE 27. august 2007 (sak DUF 2002 034953 00 – 004). Dette vedtaket er ikke påklaget.

Ved stevning av 10. desember 2009 tok A ut søksmål mot staten v/UNE med påstand om at UNEs avgjørelser av henholdsvis 27. august 2007 og 21. oktober 2009 er ugyldige. Det ble også begjært midlertidig forføyning med krav om at A har rett til å oppholde seg i Norge i påvente av rettens avgjørelse i ugyldighetsspørsmålet. Begjæringen om midlertidig forføyning ble frafalt i prosesskriv av 18. januar 2010, da UNE gav utsatt iverksetting før hovedforhandlingen i tingretten.

Oslo tingrett avsa 7. juli 2010 dom med slik domsslutning:

1.

Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2.

A, født *.*.1977, dømmes til å betale sakskostnader med 78 000 – syttiåttetusen – kroner til Staten v/Utlendingsnemnda. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 7. – 8. juni 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feil, og bygger på feil i så vel lovanvendelsen som bevisbedømmelsen.

Prinsipalt gjøres gjeldende at A har krav på asyl i Norge i medhold av utl.1988 § 17 første ledd første punktum, jf. § 16 første ledd jf. flyktningekonvensjonen art 1 A. A er homofil og er dermed medlem av en spesiell sosial gruppe. Homofile var og er utsatt for forfølgelse i Irak, og A frykter med rette at dette også vil bære tilfelle for hans vedkommende. Frykten bestyrkes ved at hans legning er kjent både i hans egen og hans avdøde kones familier. Etter at han har levd som åpen homofil i Norge i flere år må det videre antas at hans legning er kjent i det irakske miljøet i Norge, som har igjen sine forbindelseskanaler til hjemlandet.

Under enhver omstendighet må A som følge av sin homofile legning, og det forhold at denne er kjent i hans og hans avdøde kones familier, ha krav på vern mot utsendelse etter utl.1988 § 15 første ledd. Grunnene er de samme som anført prinsipalt. Retur til et annet område enn hans hjemtrakter i Kanaqin er ikke tilrådelig da han som feylikurder tilhører en minoritetsgruppe. Hans homofile legning vil uansett raskt bli oppdaget, og han vil bli utsatt for umenneskelig behandling, og risikere å miste livet. Det påpekes at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt ved vurderingen av den fare for forfølgelse som asylsøkeren vil utsettes for ved en retur.

Det anføres dessuten at utsendelse vil innebære krenkelse av retten til familieliv, jf. EMK Art. 8. A kan ikke fortsette sitt nåværende familieliv ved å bosette seg i Irak. Retten til familieliv må gjelde homofile så vel som heterofile, og må også innebære rett til å slippe å ha heterofilt familieliv.

Tingretten har tatt feil når den har lagt betydelig vekt på at A ikke fra først av påberopte seg sin homofili som asylgrunn. Det er en kjent sak at det tar tid innen en homofil er klar til å vedkjenne seg sin legning, enn mer når vedkommende kommer fra en kultur der homofili er sterkt tabubelagt og det er forbundet med fare for forfølgelse, ja endog livsfare. Ved asylintervjuet møtte A en ukjent landsmann, tolken, og var rimeligvis redd for å tilkjennegi sin legning.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Utlendingsnemndas vedtak av 21.10.09 og 27.08.07 er ugyldige.

2.

Staten v/Utlendingsnmnda erstatter As sakskostnader.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig.

A fyller ikke vilkårene for å anses som flyktning etter utl.1988 § 16 første ledd jf. flyktningekonvensjonen art. 1 A. Det er ikke sannsynliggjort at han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på sitt hjemsted. Et homofilt kjæresteforhold i Norge er ikke i seg selv nok til å endre denne konklusjonen. Tingretten har korrekt kommet til at det ikke kan legges til grunn at A skal være avslørt som homofil i Irak, eller at han som følge av dette skal være blitt truet på livet av familie eller andre, eller at han som følge av dette skal være blitt domfelt på grunnlag av falske anklager om landsforræderi fremsatt av en onkel.

As generelle troverdighet er lav. Han har gjentatte ganger gitt uriktige opplysninger til norske og utenlandske myndigheter, og har flere ganger endret sin forklaring på hvorfor han søker asyl. Hans troverdighet er derfor så svekket at hans forklaring ikke kan legges til grunn for vurderingen.

Regelen om vern mot retur i utl.1988 § 15 første ledd første punktum viser til vurderingstemaet under asylvurderingen, men stiller i praksis et noe redusert krav til bevis og risiko. På grunn av asylforklaringens manglende troverdighet, er vilkårene ikke oppfylt.

Når det gjelder forfølgelsesbegrepet påpekes for øvrig av et eventuelt brudd på retten til familieliv etter EMK art. 8 ikke blir regnet for forfølgelse.

A har heller ikke krav på vern mot retur etter § 15 første ledd annet punktum. Han har ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort et individuelt beskyttelsesbehov, og det er heller ikke grunnlag for å anta at den generelle sikkerhetssituasjonen for homofile i de kurdiske selvstyreområdene gir A krav på vern mot retur.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Staten v/Utlendingsnemnda vert frifunnen.

2.

Staten v/Utlendingsnemnda vert tilkjent sakskostnadene.

Lagmannsretten bemerker:

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for tingretten. Lagmannsretten nevner i den forbindelse at A ikke lenger gjør gjeldende at han skal være dømt for landsforræderi i Irak. Staten har på sin side presisert at det ikke bestrides at A er homofil.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Det er på det rene, og er utdypet av det sakkyndige vitnet, landrådgiver Håken Nilson, at homofili er sterkt tabubelagt og ikke akseptert i Irak. Homofile kan ikke leve ut sin legning i åpenhet, og må i praksis holde den skjult også overfor sin familie. Så lenge den homofile slik holder seg innenfor de rådende kulturelle og religiøse normene, er han ikke utsatt for særskilt fare. Dersom homofilien blir kjent, risikerer den homofile ulike reaksjoner, fra tvungen heterofil ekteskapsinngåelse til utstøting, isolasjon og fysisk avstraffelse. Blir legningen kjent utenfor familien, innebærer det øket risiko for alvorlige sanksjoner med formål å gjenopprette familiens ære. Det er også referert eksempler på at væpnede grupper har begått alvorlige overgrep mot homofile, herunder drap. Imidlertid ligger Kanaqin i den delen av Diyalaprovinsen som grenser opp til det kurdiske selvstyreområdet, og er de facto styrt av kurderne. Dette innebærer at risikoen for lovløse tilstander av nevnte slag er liten, selv om homofile ikke kan påregne myndighetenes aktive beskyttelse.

Utlendingsloven av 1988 § 17 og § 15 verner utlending som regnes som flyktning slik dette er definert i flyktingekonvensjonen artikkel 1 A, jf. utlendingsloven § 16 første ledd. Kriteriet kan formuleres som at vedkommende må ha en velgrunnet frykt for forfølgelse i sitt hjemland, i vårt tilfelle på grunnlag av det eller de forhold som er angitt som grunn.

Forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand er å forstå som alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig til å oppfylle kriteriet « forfølgelse» i flyktningekonvensjonens forstand, jf. utl.1988 §17 første ledd og § 15 første ledd, jf. § 16 at A ved en retur vil måtte avfinne seg med de begrensninger som religion og kultur legger på homofil praksis i Irak. Det vises her også til UNEs praksis, herunder til de avgjørelser som er særskilt påberopt fra As side. Derimot må det ut fra vitnet Nilsons redegjørelse anses på det rene at homofile hvis legning er kjent i Irak, utsettes for en reell og nærliggende fare for slik forfølgelse.

Det springende punkt i saken er derfor om A kan høres med sin forklaring om at hans homofili er kjent i hans familie, og presumptivt også i en videre personkrets på hans hjemtrakter. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Den tvil som måtte herske omkring de faktiske forhold i saken, kan ikke lede til noen annen konklusjon. Dette fordi As troverdighet må anses som så svak at det ikke er grunnlag for å la slik tvil komme ham til gode.

Ved bedømmelsen av As troverdighet har lagmannsretten merket seg at han overfor så vel nederlandske og tyske som norske myndigheter har gitt uriktige og/eller innbyrdes motstridende opplysninger om forhold av avgjørende betydning for hans asylsøknader. Det vises til tingrettens omfattende redegjørelse i så måte.

Han har operert med tre ulike identiteter i henholdsvis Norge, Nederland og Tyskland. Han har forklart seg usant og forskjellig om sin asylhistorikk. Han har gitt varierende opplysninger om egne familieforhold og egen familiesituasjon.

Han har videre gitt ulike opplysninger om sitt beskyttelsesbehov. I asylintervjuet 7. august 2002 anga han således som asylgrunn at han hadde flyktet etter at han som feylikurder samme år var dømt til 25 års fengsel for landsforræderi. Konfrontert av UDI med at han hadde oppholdt seg i Nederland siden 1998, endret han i klagen 26. april 2006 forklaringen derhen at det var i 1993 han ble dømt, for så for tingretten å gjøre gjeldende at dommen bygget på falske anklager fra slektninger som ønsket å kvitte seg med ham etter at de var blitt klar over hans homofili.

Han har nå for lagmannsretten medgitt at han ikke har fått noen dom for landsforræderi, og at det således er behovet for beskyttelse i egenskap av homofil som danner grunnlaget for hans krav om asyl, respektive vern mot retur. Lagmannretten bemerker at med dette faller også et moment som kunne tale for at hans homofili er kjent innen familien.

Først i brev til UDI 18. november 2005 opplyste A at han var homofil og anga dette som asylgrunn ved siden av den opprinnelig anførte begrunnelse om sitt behov for beskyttelse i egenskap av feylikurder domfelt for landsforræderi. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det for en kurder kan være en stor overvinnelse å tilkjennegi sin homofili, men bemerker at dersom det hadde vært riktig at den allerede var kjent i hjemlandet, burde det fremstå som et mindre problem å oppgi det som ifølge anførslene i dag er den reelle asylgrunnen.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ikke risikerte eller vil risikere forfølgelse av den karakter som omhandles i utlendingsloven § 17 og § 15 jf. § 16. Det har vært antatt at kravet til bevis og risiko for forfølgelse er noe lavere etter § 15 enn etter § 17, noe også så vel UNE som tingretten har vært oppmerksom på. Lagmannsretten er enig med tingretten i at A etter de faktiske forhold i saken heller ikke oppfyller vilkårene for vern mot retur til hjemlandet etter utlendingsloven § 15. Det kan ikke legges til grunn at hans homofili er kjent på hjemstedet. Med sitt kjennskap til hjemlandets sosiokulturelle normer må han forutsettes å ville innrette sin livsførsel slik at han unngår forfølgelse for sin seksuelle legnings skyld.

Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at det ikke kan antas å innebære brudd på retten til respekt for privatliv og familieliv etter EMK art 8 å sende A tilbake til Irak.

Det vil på denne bakgrunn bli avsagt dom for at anken forkastes.

Staten har fått medhold fullt ut og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for helt eller delvis å frita for erstatningsansvaret i medhold av tredje ledd.

Advokat Breivik Furuseth har inngitt kostnadsoppgave for lagmannsretten på 78.000 kroner inkludert merverdiavgift. Det er ikke kommet innvendinger mot kravet. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, og legger oppgaven til grunn.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Dette skyldes stort arbeidspress i lagmannsretten sammen med det forhold at ferietiden inntraff før fireukersfristen var omme. Partene ble informert om problemet ved ankeforhandlingens avslutning og underrettet nærmere med epost.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.

Anken forkastes.

2.

I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten v/Utlendingsnemnda 78.000 – syttiåttetusen – kroner innen 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.



Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo