To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2010-195609
Documentdate : 20.12.2011

Utlendingsrett. Asyl. Iransk konvertitt

Lagmannsretten kom til at kvinne som kom fra Iran og som hadde konvertert til kristendommen, var vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 28 jf. § 73. Hun var også mistenkt av myndighetene i Iran for lekkasje av hemmelig informasjon.

Saken gjelder spørsmål om den ankende part, som er iransk borger og har fått avslag på søknad om asyl, er vernet mot retur etter utlendingsloven § 28 jf. § 73 jf. EMK art. 3.

A er etnisk kurder, født *.*.1977 i Naghadeh i Iran.

Hennes far var politisk opposisjonell og flyktet fra Iran i 2002. Han ble innvilget asyl i Norge 9. desember 2003.

A og hennes mor og søsken søkte 14. mars 2004 om familiegjenforening med faren. Moren og den yngre broren ble innvilget opphold i Norge, mens A og hennes tre søstre fikk avslag på søknaden. A fikk endelig avslag på søknaden om familiegjenforening ved vedtak av Utlendingsnemnda (UNE) 8. juli 2004.

Den 22. september 2004 søkte A om visum til Norge. Hun fikk avslag på søknaden ved vedtak av UDI 10. november 2004. Avslaget var blant annet begrunnet med at hun kom fra et land med stor emigrasjon, og at hun ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til hjemlandet.

A kom til Norge 19. desember 2005 og søkte asyl 9. januar 2006. Asylsøknaden var begrunnet med at hun var mistenkt av myndighetene i Iran for lekkasje av hemmelige opplysninger i forbindelse med sitt arbeid med maskinskrivning av rapporter for lederen av domstolen/justisforvaltningen i byen Mahabad.

A fikk avslag på sin søknad om asyl ved UDIs vedtak 25. september 2007. Ved vedtak av UNE 8. januar 2008 ble klage over UDIs vedtak ikke tatt til følge. Nemnda fant at A ikke hadde sannsynliggjort at hun var i en reell fare for forfølgelse, og at hun ikke kunne anses som flyktning i henhold til utlendingsloven av 1988 § 16 jf. flyktningkonvensjon av 28. juli 1951 artikkel 1 A. Etter nemndas mening fremkom det motstridende opplysninger i søknad om familiegjenforening, egenerklæring og asylintervju som i vesentlig grad bidrar til å svekke hennes troverdighet. Nemnda la også vekt på at « det er lite sannsynlig at klageren ville bli betrodd oppgaven med å maskinskrive hemmeligstemplede brev og rapporter med en far som var kjent av myndighetene for opposisjonell politisk aktivitet ».

UNE fant også at det ikke forelå slike sterke menneskelige hensyn eller slik særlig tilknytning til riket som kan gi grunnlag for å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven av 1988 § 8 annet ledd.

Den 24. januar 2008 begjærte advokat Tveter på vegne av A omgjøring av vedtaket. Vedlagt omgjøringsbegjæringen fulgte kopi av identitetskort/adgangskort ved domstolen hvor A arbeidet, kopi av personalrapport samt kopi av ansettelsesbevis som dokumentasjon på ansettelsesforholdet i justisforvaltningen.

UNE besluttet å ikke omgjøre vedtaket 8. februar 2008. I beslutningen uttalte UNE:

(...) Nemnda kan ikke se at det har fremkommet nye opplysninger som tilsier at klageren er vernet mot retur til Iran som følge av anførslene knyttet til de fremlagte dokumentene vedrørende klagerens ansettelsesforhold i justisforvaltningen. Selv om klageren bekrefter sitt ansettelsesforhold i justisforvaltningen, fastholder nemnda sin vurdering om at det er lite sannsynlig at klageren – med en far som var kjent av myndighetene for opposisjonell politisk aktivitet – var betrodd oppgaven å skrive hemmeligstemplede brev og rapporter. Nemnda viser videre til at klageren reiste ut fra Iran på eget pass, noe som indikerer at landets myndigheter ikke har et ønske om å pågripe klageren.

A gikk i kirkeasyl i Åsnes kirke i Hedmark i februar 2008. Hun konverterte til kristendommen og lot seg døpe i Åsnes kirke 1. september 2008.

Ny begjæring om omgjøring av UNEs vedtak ble sendt av advokat Humlen 30. mars 2009. Heller ikke denne begjæringen ble tatt til følge av UNE, jf beslutning av 3. desember 2009. Vedrørende konvertering til kristendommen uttalte UNE:

[...] selv om klageren er å anse som en reell konvertitt, i den betydning at hun er personlig kristen, er heller ikke dette tilstrekkelig for å anse henne som flyktning i flyktningskonvensjonen eller utlendingslovens forstand. Utlendingsnemnda legger ikke til grunn at konvertitter på generelt grunnlag risikerer forfølgelse i Iran.
[...]
Utlendingsnemnda finner det ikke sannsynliggjort at klager ved retur til Iran vil engasjere seg i kristen religionsutøvelse på en slik måte at hun i fremtiden risikerer forfølgelse fra iranske myndigheter.
[...]

Ved brev 13. april 2010 varslet advokat Humlen UNE om at stevning for overprøving av saken vil bli tatt ut. I svarbrev 27. april 2010 uttalte UNE:

Utlendingsnemnda anser et varsel etter tvl § 5-2 som en anmodning om omgjøring.

Varselet inneholder ikke nye opplysninger eller anførsler, og UNE kan ikke se at det er grunnlag for [å] en endret vurdering av saken. Utlendingsnemndas vedtak av 08.01.2008 og beslutning av 08.02.2008 og 03.12.2009 opprettholdes.

Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning 3. juni 2010 tok A ut søksmål mot staten ved Utlendingsnemnda. Under hovedforhandlingen for tingretten la hun i hovedsaken ned slik påstand:

Prinsipalt:
1. Utlendingsnemndas vedtak av 8. januar 2008 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket av 8. januar 2008 datert 8. februar 2008, 3. desember 2009 og 17. april 20101 er ugyldige.1 Skal være 27. april 2010. (Lagmannsrettens anm.)
2. Saksomkostninger ilegges saksøkte.

Subsidiært:
1. Saksøker er vernet mot retur etter lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her av 15. mai 2008 § 28.
2. Utlendingsnemndas vedtak av 8. januar 2008 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket av 8. januar 2008 datert 8. februar 2008, 3. desember 2009 og 17. april 2010 er ugyldige.
3. Saksomkostninger ilegges saksøkte.

Oslo tingrett avsa 23. september 2010 dom med slik domsslutning:
1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker å betale sakens omkostninger med 65 500 – sekstifemtusenfemhundre – kroner til staten ved Utlendningsnemnda.

Oslo tingrett avsa samtidig kjennelse med slik slutning:
1. - Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker å betale saksomkostninger med 5 000 – femtusen kroner til staten ved Utlendingsnemnda.

Tingretten fant ikke grunn til å betvile at A hadde hatt arbeid ved domstolen i Mahabad, men fant det lite sannsynlig at hun hadde hatt til oppgave å skrive konfidensielle rapporter, og at hun var utsatt for forfølgelse på grunn av anklager om lekkasje. Tingretten la til grunn at « A har konvertert til kristendommen og at hun deltar i det alminnelige menighetslivet i Åsnes kirke », men fant det « ikke sannsynlig at hun ved retur til Iran vil ha en slik utadrettet virksomhet som kan medføre noen risiko for forfølgelse ».

Ved ankeerklæring 28. oktober 2010 har A anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett.

Etter at det var kommet ny begjæring om omgjøring, ble det holdt nytt nemndsmøte om saken 17. august 2011. Behandlingen av saken ble denne gangen begrenset til « spørsmålet om kristne og konvertitters situasjon i Iran ». Ved beslutning av UNE 22. august 2011 ble omgjøringsanmodningen ikke tatt til følge.

Ankeforhandling ble holdt 22. og 23. november 2011 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten var representert ved prosessfullmektig og en representant for UNE som ga forklaring. Det ble i tillegg avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det sentrale spørsmål er om A, som følge av at hun har konvertert fra islam til kristendommen, vil risikere å komme i en forfølgelsessituasjon ved retur til hjemlandet. Apostasi kan i henhold til iransk praksis medføre dødsstraff som den ultimate reaksjon. Mer vanlig er det at staten bruker pågripelser og arrestasjoner kombinert med alvorlige trusler. I samsvar med det som Landinfo legger til grunn i sine rapporter, har situasjonen siden 2009 forverret seg i betydelig grad. Det er allment kjent at det foregår mishandling og overgrep på iranske politistasjoner og i fengsler. Det må legges til grunn at A ikke vil fornekte sin tro, og at hun vil misjonere utadrettet for kristendom ved retur til hjemlandet. Hun vil da risikere alvorlig forfølgelse og reell fare for nedverdigende og inhuman behandling.

Det anføres videre at hun på grunn av sin politiske familieforankring og risiko for forfølgelse på grunn av mistanken om å være kilde til opplysninger om hemmelige prosesser i domstolsapparatet, må anses å være særlig sårbar ved retur. Dette må kumulativt trekkes inn i risikovurderingen.

A mener på denne bakgrunn at hun har rettskrav på beskyttelse, og at vedtaket av 8. januar 2008 og senere beslutninger om ikke å omgjøre avslaget er ugyldige.

I anken til lagmannsretten ble det også gjort gjeldende at UNEs avgjørelse om ikke å innvilge opphold på humanitært grunnlag var basert på feil faktum og at dette kan ha påvirket vedtaket. Denne anførsel ble frafalt under ankeforhandlingen og er ikke noe tema for lagmannsretten.

A har nedlagt slike påstander:

I krav om midlertidig forføyning:
1. Vedtak om avslag på asyl av 08.01.2008 og senere beslutninger om å ikke omgjøre vedtaket datert 08.02.2008, 03.12.2009 og 17.04.2010 effektueres ikke før det foreligger rettskraftig dom.
2. Saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett ilegges staten v/Utlendingsnemnda.

I hovedsaken:

Prinsipalt:
1. Saksøker er vernet mot retur etter lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her av 15. mai 2008 (ul.) § 28, jf. ul. § 73, jf. EMK art. 3.
2. Utlendingsnemndas vedtak av 08.01.2008 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutninger om å ikke omgjøre vedtaket av 08.01.2008 datert 08.02.2008, 03.12.2009, 27.04,2010 og 22.08.2011 er ugyldige
3. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten ilegges staten v/Utlendingsnemnda.

Subsidiært:
1. Utlendingsnemndas vedtak av 08.01.2008 om avslag på asyl og opphold på humanitært grunnlag, samt beslutninger om å ikke omgjøre vedtaket av 08.01.2008 datert 08.02.2008, 03.12.2009, 27.04,2010 og 22.08.2011 er ugyldige
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten ilegges staten v/Utlendingsnemnda.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har foretatt en riktig vurdering av faren for forfølgelse på grunn av konvertering til kristendommen. Staten bestrider ikke at A er reell konvertitt, men mener at det er svært lite sannsynlig at hun vil drive utadrettet misjonering ved retur til Iran og at hun vil engasjere seg i kristen religionsutøvelse på en slik måte at hun i fremtiden risikerer forfølgelse fra iranske myndigheter. Det kan ikke oppstilles noen presumsjon om at hennes forklaring skal legges til grunn.

Avgjørelsen av om det foreligger « en velbegrunnet frykt for forfølgelse », jf. utlendingsloven av 15. mai 2008 § 28 bokstav a, beror på en objektiv vurdering av risikoen. Det kreves en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Kortvarige fengslinger kan i utgangspunktet ikke regnes som forfølgelse.

Staten slutter seg i det alt vesentlige også til tingrettens vurderinger om hvorvidt det er sannsynlig at A har hatt befatning med konfidensielle rapporter, og om hun er mistenkt for å ha lekket opplysninger fra disse. Staten fester ingen lit til As opprinnelige asylforklaring. Hun har gitt motstridende opplysninger, blant annet om ansettelsesforhold, og det er lite detaljer i forklaringene. Videre er det påfallende at opplysninger om innkalling til avhør og arrestordre kommer på et sent stadium av saken. Staten mener videre at det er lite sannsynlig at A ville ha fått arbeide med konfidensiell informasjon. Dette må tas i betraktning ved bevisvurderingen.

Domstolene har full kompetanse i denne typen saker, men bør utvise en viss varsomhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes faglige vurderinger, som bygger på inngående landkunnskap og et bredt erfaringsmateriale.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:

Det rettslige grunnlaget for kravet om vern mot retur er utlendingsloven av 15. mai 2008 § 28 om oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl) og § 73 om vern mot forfølgelse ved tilbakesending. § 28 første og andre ledd lyder slik:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Første ledd bokstav a er sammenfallende med definisjonen av flyktning i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A.

Det sentrale spørsmål i saken er om A har « en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av [...] religion ».

Hvilke krav til bevis og risiko som lovgiver har forutsatt, fremgår av NOU 2004:20 Ny utlendingslov og Ot.prp.nr.74 (2006-2007). I utredningen på side 118, høyre spalte, punkt 6.2.4.3 Risikovurderingen, uttales:

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt – i betydningen mer enn 50% risiko for at forfølgelse vil finne sted – kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

I proposisjonen på side 414, venstre spalte, uttales:

[...] Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkernes forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. [...]

I Høyesteretts dom av 16. november ( HR-2011-02133-A ) har førstvoterende i avsnitt 45 og 46 gitt følgende oppsummering av rettstilstanden for vernet mot utsending og for retten til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Partene er enige om at spørsmålet om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, må baseres på en fremtidsrettet vurdering på grunnlag av de opplysninger som foreligger på domstidspunktet. Lagmannsretten er enig i det og viser til Bunæs m.fl., Utlendingsrett side 203.

Når det gjelder situasjonen for kristne – og spesielt for konvertitter – i Iran, tar lagmannsretten utgangspunkt i den beskrivelse som er gitt av vitnet Are Hovdenakk i Landinfo - utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon – og de rapporter fra Landinfo som er fremlagt i saken. Landinfo har utgitt rapporter/temanotater om situasjonen for kristne og konvertitter i Iran, senest 7. juli 2011. I rapport fra 1. mars 2011 meldte Landinfo om at situasjonen for konvertitter i Iran hadde blitt gradvis forverret siden 2009. Av rapporten fra juli 2011 fremgår følgende (side 18):

Situasjonen tilspisset seg ytterligere høsten 2010 etter at flere sentrale iranske ledere ytret seg krenkende om landets kristne innbyggere. Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei erklærte at Irans fiender ønsker å ødelegge landets religiøse og sosiale verdier gjennom spredning av Baha'i og kristne hjemmekirker. Guvernøren i Teheran, Morteza Tamadon, angrep evangeliske kristne for å stå bak en « kulturell invasjon » og advarte at « det endelige slaget mot kristne » var nært forstående (Compass Direct News 2011). President H Ahmadinejad tok på sin side til orde for « å stanse fremveksten av kristendommen i Iran » (United States Commission on International Religious Freedom – USCIRF 2010). Disse verbale angrepene fremsto for kristne iranere som et klarsignal til den islamske revolusjonsgarden om å gå til aksjon mot kristne (Compass Direct News 2011).

Av rapporten fremgår videre (side 19):

Vitneutsagn fra 2010 og 2011 tyder på at det har skjedd en betydelig forverring. For eksempel meldte det iranske kristne nyhetsbyrået Mohabat News den 27. desember 2010 om brutal behandling av fanger. En 23 år gammel mannlig konvertitt og aktivt medlem av en hjemmekirke i byen Karaj fortalte hvordan han ble forhørt, bakbundet, hengt opp etter en krok og slått med ledninger og vannslanger under gjentatte forhør om hans forhold til hjemmekirken (Mohabat News 2010). En pastor i pinsemenigheten i Kermanshah skal ha blitt mishandlet under et fengselsopphold. Da ektefellen besøkte ham i fengselet, observerte hun merker i ansiktet som hun mente måtte være forårsaket av tortur (International Committee of Jurists 2010).

I punkt 9.3 i rapporten av 7. juli 2011 – under overskriften « Anklager om apostasi » – skriver Landinfo blant annet følgende:

Det skal ha blitt mer vanlig at konvertitter tiltales for apostasi. For eksempel uttalte en advokat som forsvarte en gruppe pinsevenner som ble arrestert i Racht i oktober 2009 og i Rasht og Teheran i juni 2010, at antallet nylig konverterte kristne som ble tiltalt for apostasi hadde økt og at han representerte ti av dem (FIDH 2010, s. 26).
Formell apostasitiltale har vært relativt sjeldent i Iran, men trusler om apostasitiltale mot konvertitter har blitt fremmet under rettsprosessen som et pressmiddel for å tvinge konvertitter til å erklære at de angrer og ønsker å gå tilbake til islam. I mange saker har domstolen enten valgt å løslate konvertitten uten påtale, eller reist tiltale for andre forhold, for deltakelse i ulovlige hjemmekirker eller kontakt med utenlandske medier. Andre anklager kan være « handlinger mot statens sikkerhet », « fornærmelse mot islam » og « propaganda mot systemet » (FIDH 2010, s. 26). I noen tilfeller har domstolen gjort alvor av truslene om dødsdom for frafall fra islam. [...]
[...]
Også den norske ambassaden i Teheran har opplyst at anklager mot kristne som oftest er basert på vagere bestemmelser i straffeloven, for eksempel propaganda mot regimet eller handlinger i strid med nasjonal sikkerhet (epost, mars 2011). Fra tid til annen rapporteres det at kristne blir anklaget for apostasi, men det er ytterst sjelden at apostasianklager blir ført for domstolen eller at det blir avsagt dom. I løpet av 2010 og de første månedene av 2011 registrerte ambassaden ni dommer mot kristne. I åtte av disse sakene ble straffen satt til ett års fengsel. [...]

Lagmannsretten viser videre til at det britiske Home Office, UK Border Agency, i en « Operational Guidance Note » om Iran, datert november 2011, skriver følgende under punkt 3.8.12:

Converts who can demonstrate that in Iran or in the UK they have and will continue to practise evangelical or proselytising activities because of their character or their affiliation to evangelical churches or who would wear in public outward manifestations of their faith such as a visible crucifix, will attract the adverse notice of the authorities on return to Iran and schould be considered at risk of persecution. In such cases a grant of asylium will be appropriate.

I en rapport fra FNs menneskerettighetskomite om situasjonen i Iran, fra komiteens sesjon i Geneve 17. oktober – 4. november 2011 bemerker komiteen blant annet (punkt 14 og 23):

The Committee is deeply concerned about reports of the widespread use of torture and cruel, inhuman or degrading treatment in detention facilities, particularly of those accused of national securityrelated crimes or tried in Revolutionary Courts, some of which have resulted in the death of the detainee. The Committee is also concerned that coerced confessions have been used as the primary evidence to obtain convictions in court (art. 7).
[...]
The Committe is concerned about discrimination against members of the Christian minority, including arrests based on charges of proselytizing as well as a ban on conducting Christian services in the Farsi language. The Committee also notes with concern that individuals who have converted from Islam have been arrested, and that article 225 of the draft Penal Code aims at making the death penalty mandatory for convicted male apostates (art. 18).

Ifølge Hovdenakk, som senest var i Iran kort tid før ankeforhandlingen for å få oppdatert informasjon om forholdene i landet, er det antatt at det er anslagsvis 200 000 kristne i Iran og at det av disse er rundt 10 000 konvertitter. Det finnes flere etablerte kirkesamfunn for bestemte etniske grupper som armenere og assyrere. Disse er beskyttet av grunnloven og får lov til å operere, men kan ikke ta opp medlemmer utenom gruppen.

Utenom de etablerte kirkesamfunn finnes det mer uformelle miljøer av kristne - såkalte hjemmekirker eller husmenigheter, som kan bestå av 10 – 15 medlemmer som møtes hjemme hos medlemmene. Enkelte av disse miljøene får operere, men er under streng overvåkning og må levere medlemslister til myndighetene.

I de siste par år har det vært en økning i antall arrestasjoner av kristne i Iran. Arrestasjonene gjelder stort sett medlemmer av hjemmekirker. Ifølge oppgaver fra Landinfo ble det i 2008 arrestert 78 kristne. Høsten og romjulen 2010 ble hele husmenigheter – ikke bare ledende medlemmer – arrestert. I 2010 var antallet 125, hvorav 76 bare i desember. Flere ble sluppet ut fra fengsel etter få dager/uker, mens sentrale medlemmer fikk dommer på lengre tid – noen fikk dommer på ett års fengsel.

Ifølge Hovdenakk er det formelt religionsfrihet i Iran, og apostia er ikke nevnt i den iranske straffelov. Uttalelser fra religiøse ledere, som anser frafall fra islam som stor synd, tillegges imidlertid stor vekt i rettshåndhevelsen. Den tidligere lederen Khomeini har uttalt at apostia bør straffes med døden. Det er likevel sjelden det tas ut en formell apostiatiltale, og enda sjeldnere at det blir avsagt dom for dødsstraff. Sist en ble henrettet for apostia, var i 1990. Mer vanlig er det at konvertitter trues med apostiatiltale for å fremtvinge underskrift på at de går tilbake til islam. Det ble avsagt en dødsdom i 2010, men denne er opphevet av iransk høyesterett. Dommen er nå oversendt til øverste leder.

I siste halvår har det ifølge Hovdenakk vært færre arrestasjoner. Siste kjente gruppearrestasjon av hjemmekirkemedlemmer fant sted i mars, men Hovdenakk anser situasjonen i dag fortsatt for å være utrygg og uforutsigbar.

Hovdenakk har videre forklart om kummerlige og uhygieniske forhold i fengslene. De er overbefolkede, slik at innsatte for å få plass til å sove må overnatte ute i luftegårdene. Det foregår omfattende mishandling av innsatte.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at konvertering fra islam til kristendom i dagens situasjon, slik den er beskrevet av Landinfo, i seg selv ikke synes å medføre en umiddelbar frykt for forfølgelse. Det er først og fremst ledere i hjemmekirkesamfunn som risikerer arrestasjon og fengselsopphold. Det har som nevnt ikke vært rapportert noen gruppearrestasjon siden mars i år. Situasjonen er imidlertid – som påpekt av Hovdenakk – uforutsigbar, og må fortsatt anses som utrygg for kristne konvertitter. Det kan ikke ses bort fra muligheten for at det kan komme en ny bølge av arrestasjoner.

Spørsmålet om A, dersom hun blir sendt tilbake til Iran, risikerer forfølgelse på grunn av sin kristne tro, må vurderes på bakgrunn av hvordan hun må forventes å opptre – om hun vil stå åpent frem, aktivt fortelle om sin tro og forsøke å etablere fellesskap med andre kristne, eller om hun vil holde sin tro for seg selv.

A har selv forklart at hun vil leve som en kristen, dele sin tro med andre og etablere en menighet selv. Hun vet det er farlig, men hun vil ikke miste sin tro.

Soknepresten i Åsnes, Marco Kanehl, har som vitne forklart at A har fått opplæring tilsvarende konfirmantundervisningen for å forberede dåpen. Det har vært tydelig for soknepresten at det var et ekte og dypt ønske av henne å kunne kalle seg kristen og bli døpt. Det var viktig for henne å bli døpt på sin fødselsdag. Hun har deltatt i gudstjenester, nattverd og bibelstudium. Ifølge soknepresten har hun « vokst i sin tro », og overgangen til kristendommen har medført en stor forandring i livet hennes. Hun har vært åpen om sin tro; hun har blant annet latt seg intervjue i en lokalavis og i regionavisen Østlendingen. Hennes slektninger i Norge har isolert henne og har kuttet forbindelsen med henne.

Lagmannsretten legger på grunnlag av bevisførselen til grunn As forklaring om at hun etter en eventuell retur til Iran vil leve åpent som en kristen, at hun vil delta i kristen religionsutøvelse og forsøke å etablere en egen hjemmemenighet dersom hun ikke finner et allerede eksisterende miljø i nærområdet.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke holdepunkter for å legge til grunn, slik UNE har gjort i beslutningen av 22. august 2011, at det fordi A har fremstått for nemnda som « en stille og beskjeden person », ikke er sannsynlig at hun vil ha en utadrettet virksomhet.

Lagmannsretten trekker foreløpig ingen konklusjon når det gjelder spørsmålet om A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion, men behandler først anførselen om at hun også risikerer forfølgelse på grunn av mistanke om å ha lekket hemmelige opplysninger, og at dette kumulativt må trekkes inn i risikovurderingen.

Lagmannsretten legger i samsvar med As forklaring til grunn at hun, før hun reiste til Norge, arbeidet som sekretær ved domstolen i byen Mahabad. Dette er heller ikke bestridt fra statens side. Det fremgår av fremlagt UDI-rapport at A under asylintervju 30. januar 2006 leverte to originale ID-kort/adgangskort på hennes navn, utstedt av « Forvaltning og ansettelsesavdeling for iransk rettspleie i byen Mahabad ». Videre er det fremlagt ansettelsesbevis som viser at hun i mai 2004 hadde vært ansatt i mer enn to år ved hovedkontoret for rettsadministrasjonen i Mahabad og fra mars 2005 ved hovedkontoret « for ledelse for rettsadministrasjonen ».

Bevisførselen i saken gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å konkludere med at A har liten generell troverdighet. At det er enkelte unøyaktigheter og motstridende opplysninger om arbeidsforhold når man sammenholder med søknader om familiegjenforening og visum, er forklarlig blant annet på bakgrunn av manglende engelskkunnskaper og det faktum at hun har fått hjelp av utenforstående til å utforme klager. Hennes forklaring om at hun har vært innkalt til avhør, og at det har vært utstedt arrestordre på henne, må – slik lagmannsretten ser det – legges til grunn. Hun har hele tiden fra hun redegjorde for asylgrunnen i forbindelse med ankomstregistreringen, forklart at hun er blitt mistenkt for å stå bak lekkasje av hemmelig informasjon. Det er ikke noe påfallende ved at det tok lang tid – mer enn ett år fra UNEs vedtak – å fremskaffe en kopi av arrestordren. Det er ikke holdepunkter for å legge til grunn at dette ikke er en reell arrestordre. Det er etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke påfallende at hun før hun reiste til Norge, fikk permisjon av sin nærmeste sjef, i og med at denne (i motsetning til sjefens overordnede) ikke skal ha vært klar over mistanken.

A har for lagmannsretten forklart at hun hadde til oppgave å skrive inn på datamaskin håndskrevne rapporter hun fikk fra sin sjef i domstolen. Noen av rapportene handlet om at en person var drept i sammenheng med politiets virksomhet. Rapportene ble skrevet slik at det fremgikk at de involverte tjenestemenn og dommere hadde utført sine oppgaver korrekt. Rapportene var hemmelige fordi de inneholdt identiteten til de myndighetspersoner som hadde vært involvert i aksjonen, og til den som hadde attestert at alt hadde foregått på riktig måte. En av de personene som var drept i en politiaksjon, var en kjent politisk opposisjonell, og det førte til store protester da det ble kjent at han var drept av politiet. A kommer selv fra en familie som er kjent for politisk aktivitet; hennes far fikk asyl i Norge i 2003. Hun har derfor fryktet at hun skulle bli mistenkt for lekkasjene.

Lagmannsretten legger As forklaring på dette punkt til grunn, jf. det som er sitert ovenfor om tvilsfordelsprinsippet som skal legges til grunn når asylsøkeren fremstår som troverdig.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse, mistenkt for lekkasje av taushetsbelagt og sensitiv informasjon, dersom hun vender tilbake til Iran. Slik saken står for lagmannsretten, anføres ikke dette som et selvstendig forfølgelsesgrunnlag. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det heller ikke noen forfølgelsesgrunn som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ( »rase, religion, nasjonalitet ... eller ... politisk oppfatning ») knyttet til risikoen for forfølgelse på dette grunnlag. I og med at A allerede må antas å være i myndighetenes søkelys på grunn av mistanken, er det imidlertid stor sannsynlighet for at hun, og dermed hennes trosutøvelse, blir gjenstand for mer omfattende kontroll og overvåkning. Det må derfor være relevant å ta hensyn til dette ved vurderingen av faren for forfølgelse på grunn av religion.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at A, når man tar i betraktning at hun aktivt vil delta i kristen religionsutøvelse, slik det er lagt til grunn ovenfor, kombinert med den økte overvåkning og kontroll som sannsynligvis vil finne sted som følge av mistanken om lekkasje av hemmelig informasjon, har en velbegrunnet frykt for arrestasjon og fengsling på grunn av religion. Hva en eventuell dom vil kunne gå ut på, er det vanskelig å ha noen begrunnet mening om. Etter hva som er opplyst av Landinfo, mener lagmannsretten at det er en reell risiko for at A kan bli idømt en straff på ett års fengsel, kanskje av lengre varighet. Uansett må risikoen for å bli utsatt for mishandling under fengselsopphold anses som reell for henne. Dette, sammenholdt med de foran nevnte forhold i iranske fengsler, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at hun har en velbegrunnet frykt for en alvorlig forfølgelse i utlendingslovens forstand. Hun har følgelig krav på vern mot retur etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. § 73.

Den ankende part har dermed fått medhold i sin prinsipale påstand, punkt 1.

Punkt 2 i den ankende parts påstand i hovedsaken går ut på at UNEs vedtak av 8. januar 2008 og fem etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, senest beslutning av 22. august 2011, er ugyldige. Det er anført at vedtaket om avslag på søknaden om asyl ikke opphører, selv om det fastslås at den ankende part har returvern. Vedtaket er basert på feil faktum og må kjennes ugyldig.

UNEs beslutning av 22. august 2011 innebar ingen full, ny prøving av saken. I den innledende saksfremstilling i beslutningen er det opplyst at behandlingen av saken i nemndsmøtet var begrenset til « spørsmålet om kristne og konvertitters situasjon i Iran ». Den ankende part har ikke redegjort nærmere for hva som er grunnlaget for anførselen om ugyldighet, og lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å konstatere ugyldighet.

Påstanden om ugyldighet knyttet til beslutningen av 22. august 2011 tas ikke til følge.

UNEs brev/beslutning av 27. april 2010 er et kortfattet svar på et brev fra As advokat med varsel om å anlegge søksmål. Det er ikke foretatt noen nye vurderinger av faktisk eller rettslig karakter som kan prøves av domstolene. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at brevet av 27. april 2010 ikke gir grunnlag for å fastslå noen ugyldighet.

Når det gjelder de øvrige vedtak/beslutninger, vedtaket av 8. januar 2008 og beslutningene av 8. februar 2008 og 3. desember 2009 om ikke å omgjøre vedtaket av 8. januar 2008, mener lagmannsretten at A har tilstrekkelig rettslig interesse, selv om det er slått fast at hun – på bakgrunn av de forutsetninger lagmannsretten har lagt til grunn – har vern mot utsendelse. Partene er enige om at domstolene i denne saken har full kompetanse til å prøve alle lovbestemte vilkår, herunder den konkrete anvendelse av disse. Lagmannsretten er enig i det. Gyldigheten må imidlertid vurderes på grunnlag av faktum på avgjørelsestidspunktet og den lov som gjaldt på avgjørelsestidspunktet – utlendingsloven av 1988. Også avslag på begjæring om omgjøring av vedtak kan bringes inn for domstolene, jf. Rt-2007-667 . Temaene i saken er etter lagmannsrettens oppfatning ikke av en slik karakter at domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens rettsanvendelsesskjønn, jf. Rt-2007-1573 avsnitt 49.

I stevningen til Oslo tingrett er det anført at både avslaget på søknaden om asyl og beslutningene om ikke å omgjøre « er ugyldige som følge av at UNE både har lagt feil faktum til grunn og foretatt en uriktig rettsanvendelse på faktumet ». Tingrettens dom er anket med grunnlag i feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. Den ankende part har for øvrig i liten grad gått nærmere inn på hvilke ugyldighetsgrunner som påberopes.

Vedtaket av 8. januar 2008 er avsagt før A konverterte til kristendommen. Det samme gjelder beslutningen av 8. februar 2008. Vedtaket gjelder derfor bare spørsmålet om fare for forfølgelse på grunn av mistanke om lekkasje av taushetsbelagt informasjon. Vedtaket gjaldt også spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag, men dette er som nevnt ikke noe tema for lagmannsretten. Den ankende part har ikke redegjort nærmere for hva som er grunnlaget for anførselen om ugyldighet, og lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å konstatere ugyldighet.

I beslutningen av 3. desember 2009 konkluderer UNE med at verken forholdene knyttet til As arbeidssituasjon eller hennes konvertering til kristendommen, hver for seg er tilstrekkelig til å konstatere at hun risikerer forfølgelse ved retur til Iran. Beslutningen er fattet før de siste Landinforapportene, hvor det blant annet fremkommer at situasjonen for konvertitter i Iran ble ytterligere tilspisset høsten 2010. På bakgrunn av dette har lagmannsretten ikke grunnlag for å ta standpunkt til om nemndas vurdering hviler på uriktig rettsanvendelse. Nemnda har ikke tatt standpunkt til betydningen av « kumulasjonsrisikoen », til tross for at dette ble tatt opp som et eget punkt i advokat Humlens omgjøringsbegjæring av 30. mars 2009. Det kunne derfor være et spørsmål om det foreligger saksbehandlingsfeil. I og med at det ikke er anket over saksbehandlingen og det må antas at beslutningen uansett blir omgjort av UNE (se nedenfor), finner ikke lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på dette.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vedtakene – verken det opprinnelige avslaget eller de senere beslutninger om ikke å omgjøre – ikke er ugyldige.

Midlertidig forføyning

Begjæringen om midlertidig forføyning er ikke avgjort forut for avgjørelsen av hovedsaken, men behandles samtidig med hovedkravet. Den ankende part har ikke kommet inn på hvilke forutsetninger som da ligger til grunn for begjæringen, men lagmannsretten legger til grunn at begjæringen må forstås slik at den bare er aktuell for det tilfellet at A ikke får medhold i hovedsaken. Når denne forutsetningen bortfaller, har begjæringen ikke lenger noen aktualitet. Saken om midlertidig forføyning skal da heves.

Sakskostnader

Det sentrale spørsmålet i saken – både for tingretten og lagmannsretten – har vært om A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 jf. § 73. Hun har ikke fått medhold i at avslaget på asylsøknaden og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre er ugyldig, men dette antas å ha mindre praktisk betydning, og mye taler for at A må anses for å fått medhold i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til dette, idet lagmannsretten finner at A skal tilkjennes sakskostnader, uansett om § 20-2 eller § 20-3 gis anvendelse. Det foreligger uansett tungtveiende grunner for å tilkjenne henne fulle sakskostnader. Lagmannsretten viser i denne sammenheng særlig til at A har fått medhold i det sentrale spørsmålet i saken, at saken er av stor velferdsmesssig betydning for henne, og det ulike styrkeforhold partene imellom, jf. tvisteloven § 20-3 annet punktum jf. § 20-2 tredje ledd annet punktum bokstav c.

Advokat Humlen har fremlagt kostnadsoppgave på totalt 120 150 kroner, hvorav salær inklusive merverdiavgift 119 250. Det fremgår av oppgaven at advokaten har brukt 53 timer på saken, og at det er benyttet en timesats på 1 800 kroner. I tillegg kommer ankegebyr på 23 220 kroner. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5. Oppgaven legges til grunn.

Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til, tilkjennes A også sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Som det fremgår av stevningen (side 2, tredje avsnitt), har det sentrale rettslige spørsmålet også for tingretten vært om A har krav på beskyttelse. Advokat Humlen v/advokatfullmektig Erik Osvik fremla for tingretten oppgave hvor salær inklusive mva er oppgitt til 116 976 kroner. Oppgaven inkluderer utgifter med 6 880 kroner inklusiv mva. Det er ikke oppgitt hvor mange timers arbeid som ligger til grunn for oppgaven, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd siste punktum. Selv om oppgaven er mangelfull på dette punkt, finner lagmannsretten at beløpet kan legges til grunn som nødvendig og rimelig å pådra ut fra betydningen av saken.

Sum salær og kostnader for tingrett og lagmannsrett utgjør dermed 260 346 kroner. Av dette beløpet anses skjønnsmessig 2 000 kroner å knytte seg til begjæringen om midlertidig forføyning.

Saken om midlertidig forføyning blir hevet, jf. lagmannsrettens bemerkninger ovenfor, og etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 annet ledd første punktum skal staten tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner taler for å frita A for ansvar for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Dersom begjæringen om midlertidig forføyning hadde vært avgjort før hovedsaken – på grunnlag av de samme faktiske omstendigheter som er lagt til grunn i hovedsaken – er det sannsynlig at A hadde fått medhold i begjæringen. Når dette sammenholdes med sakens store velferdsmessige betydning for A, finner lagmannsretten at sakskostnader knyttet til begjæringen om midlertidig forføyning ikke skal tilkjennes staten. Det er ikke helt på det rene at forføyningen hadde blitt tatt til følge om den var avgjort tidligere, jf. Schei m.fl.: Tvisteloven kommentarutgave side 919, og lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å tilkjenne A sakskostnadene med begjæringen etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-4.

Dommen og kjennelsen er enstemmige.

Domsslutning

1. A er vernet mot retur etter lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her av 15. mai 2008 § 28, jf. § 73.

2. For øvrig forkastes anken.

3. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda til A 258.346 – tohundreogfemtiåttetusentrehundreogførtiseks – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

 

 

 

Slutning i kjennelse

 

 

1. Saken om midlertidig forføyning heves.

2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

 

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo