To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2011-23448
Documentdate : 22.12.2011

Utlendingsloven av 2008 § 28 første ledd bokstav a) og b).

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på asylsøknad, og etterfølgende beslutning om ikke å ta begjæring om omgjøring til følge. Lagmannsretten fant ikke å kunne sette UNEs vurdering av ankemotpartens generelle troverdighet til side. Det kunne ikke legges til grunn som « noenlunde sannsynlig » at ankemotparten hadde deltatt i eller bistått i en opprørsbevegelse i Tsjetsjenia. Ankemotparten kunne heller ikke på grunn av sin brors engasjement sies å være utsatt på en måte som ga flyktningstatus etter utlendingsloven § 28. Det heftet dermed ikke feil av betydning for de vedtak av UNE som var påstått ugyldige, og staten v/UNE ble å frifinne. (Sammendrag ved Lovdata.)

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 16. september 2009 om avslag på asylsøknad, og etterfølgende beslutning 7. mai 2010 om ikke å ta begjæring om omgjøring til følge.

Saken ble reist ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett datert 7. juni 2010. Begjæringen om midlertidig forføyning ble avgjort ved tingrettens kjennelse 16. juli 2010. Begjæringen ble ikke tatt til følge.

Fra tingrettens kjennelse gjengis følgende fremstilling av saken:

Saksøker er etnisk tsjetsjener med russisk statsborgerskap. Han søkte asyl ved Politiets Utlendingsenhet 3. oktober 2007, og har forklart at han kom til Norge samme dag. Han oppgav at han var forfulgt av myndighetene i Tsjetsjenia på grunn av sin bistand til opprørerne. Han er etter det opplyste ugift og uten barn. Hans mor og en bror bor på hjemstedet, mens faren er død. Han har to gifte søstre som bor i Tsjetsjenia, samt en bror og to onkler i Norge.

UDI avslo asylsøknaden i vedtak av 14. februar 2008. Avslaget ble begrunnet med at saksøker ikke ble ansett for å være flyktning i henhold til utlendingsloven 1988 § 16 første ledd, jf. flyktningkonvensjonen art. 1A. Direktoratet viste i sin begrunnelse til at de reaksjoner saksøker var blitt utsatt for fremsto som vilkårlige overgrep i forbindelse med konfliktsituasjonen, og ikke uttrykk for at myndighetene var ute etter å ramme ham i en slik grad at det kan karakteriseres som forfølgelse i loven og konvensjonens forstand. Det ble lagt til grunn at saksøkeren kunne bosettes seg andre steder i Russland uten å risikere reaksjoner av en slik art at de kan oppfattes som forfølgelse. Hans bistand til geriljaen ble anset som så marginal at den ikke tilsa noen fare for systematisk og individuell forfølgelse. Når det gjaldt saksøkerens frykt for å bli kalt inn til militærtjeneste, viste UDI til at straff for å ikke møte opp til slik tjeneste ikke er forhold som er omfattet av flyktningkonvensjonen art. 1A. UDI avslo også å innvilge arbeids- eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven 1988 § 8 annet ledd og utlendingsforskriften 1990 § 21 annet ledd.

Saksøkers advokat påklaget 6. mars 2008 vedtaket og begjærte utsatt iverksettelse. Utlendingsnemnda besluttet å behandle klagen i nemndmøte ved personlig fremmøte av saksøker. Ved Utlendingsnemndas vedtak av 16. september 2009 ble UDIs vedtak enstemmig opprettholdt.

En person som ifølge saksøker er hans fetter fikk endelig avslag på sin søknad om asyl samme dato. Fetteren søkte om frivillig retur til Russland via International Organization of Immigration (« IOM ») og returnerte deretter til Russland. Saksøker søkte om tilsvarende frivillig retur etter Utlendingsnemndas vedtak, men trakk søknaden 28. april 2010 etter å ha fått aksept for retur av IOM. Saksøkers advokat begjærte 26. april 2010 omgjort Utlendingsnemndas vedtak. I Utlendingsnemndas beslutning av 7. mai 2010 ble vedtaket opprettholdt.

Oslo tingrett avsa 7. desember 2010 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 16. september 2009 og beslutning av 7. mai 2010 er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler sakskostnader til A med kr 124 030,- -ethundreogtjuefiretusennullhundreogtretti-.

Staten har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i lagmannsrettens hus i Oslo 15. og 16. desember 2011. Staten var representert ved prosessfullmektig og ved rådgiver i statens utlendingsnemnd (UNE) Mats Nordberg, som ga forklaring. Ankemotparten møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble gitt forklaring av fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Om sakens bakgrunn og omstendigheter for øvrig vises til referatet av partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Staten v/Utlendingsnemnda har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Den ankende part kvalifiserer ikke til status som flyktning etter norsk utlendingslov (2008-loven) eller FNs flyktningkonvensjon, jf. § 28 bokstav a), og det er heller ikke grunnlag for hans krav om vern mot retur til hjemlandet, jf § 28 bokstav b). Det er uten betydning for saken om den vurderes etter 1988 loven eller 2008-loven. Saken reiser heller ikke særlige rettslige spørsmål, men beror på vurdering av faktiske forhold.

Hovedspørsmålene i saken knytter seg for det ene til søkerens troverdighet med hensyn til de forhold han påberoper som grunnlag for asyl, og for det andre til om han risikerer forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia på grunn av brorens rolle i opprørsbevegelsen i landet. Etter statens syn er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at ankemotparten har bistått opprørerne i landet på en måte som gjør at han ved retur dit nå, utsettes for forfølgelse, eller at hans forhold til broren, som bisto tidligere president Mashkadovs opprørsbevegelse, gjør ham utsatt på en måte som berettiger til flyktningstatus.

Hva gjelder den ankende parts troverdighet, må det fremheves at han gjennomgående har forklart seg vagt og lite konkret for utlendingsmyndigheten. Det gjelder gjennom hele perioden fra han kom til Norge i 2007 og frem til han forklarte seg direkte for UNE i møte 18. august 2009.

Mangelen på troverdighet vises i utviklingen av asylhistorien. Han burde ha forstått at de opplysningene han ikke ga til å begynne med ville hatt betydning for de vedtak som er fattet. Mangelen på troverdighet rammer også opplysningene om at han selv ble bortført, om arrestasjonen av en navngitt venn og om angiveri. Det samme gjelder opplysningen om skriftlig innkalling til avhør. Alt dette ble opplyst etter at avslag på asyl var vedtatt av Utlendingsdirektoratet (UDI). Det svekker også troverdigheten at hans fetter søkte på grunnlag av opplysninger om i det vesentlige identiske faktiske forhold, og at fetteren godtok frivillig retur, og reiste tilbake til hjemlandet, selv om han nå er tilbake i Norge og søker på nytt. Det er heller ikke troverdig når den ankende part opplyser at han ble innkalt til militærtjeneste idet alle tilgjengelige opplysninger tilsier at dette ikke skjer i Tsjetsjenia. Hans forklaring om manglende identitetsdokumenter trekker i samme retning. Også dokumenter som er fremlagt i saken, svekker troverdigheten. Det gjelder særlig ambulansejournal med beskrivelse av skader, den skriftlige erklæring fra byrået « Objektiv » datert 12. januar 2011 og en erklæring datert 24. mars 2010 fra B.

En bred helhetsvurdering av omstendighetene i saken tilsier at troverdigheten av den ankende parts opplysninger – hva de omhandler og tidspunktet de er satt frem på – gjør at de ikke kan legges til grunn for vurderingen av hans søknad om asyl. Av samme grunn kan det heller ikke legges til grunn at han med rette frykter for forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia. Det bestrides imidlertid ikke at opplysningene – om de skulle legges til grunn – ville gi grunnlag for asyl.

Brorens deltakelse i opprørsvirksomheten i Tsjetsjenia øker ikke risikoen for den ankende part ved retur til og opphold i hjemlandet.

Det er etter statens syn ikke feil ved det faktum UNE har lagt til grunn for sine vedtak eller ved den begrunnelse som er gitt. Og om det skulle være noen feil, gjøres det subsidiært gjeldende at de ikke har vært bestemmende for innholdet i de vedtak som angripes, jf. forvaltningsloven § 41.

Staten har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendningsnemnda tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende: UNEs vedtak i saken er ugyldige fordi de bygger på feil faktisk grunnlag. Tingrettens dom er riktig idet den legger til grunn og bygger på de opplysninger ankemotparten har gitt til norsk utlendingsmyndighet og som – slik også staten erkjenner – gir grunnlag for asylstatus og frykt for forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia. Det kreves ikke at ankemotparten selv skal gjøre forfølgelsesfaren overveiende sannsynlig. Det er tilstrekkelig at hans opplysninger fremstår som noenlunde sannsynlige, jf. Høyesteretts dom 16. november 2011 i sak HR-2011-2133-A. Dessuten senkes beviskravet med alvoret i en eventuell uriktig avgjørelse.

Forfølgelsesfaren skal være gjenstand for en helhetsvurdering med to elementer, nemlig spørsmålet om hva som har skjedd og spørsmålet om hva som kan komme til å skje. De to hovedgrunnene for at ankemotparten frykter forfølgelse er egen bistand til opprørerne og brorens bistand til opprørerne. Tingretten har vurdert dette annerledes enn UNE.

UNEs vurdering av at asylforklaringen ikke er troverdig. Søkerens forklaring underbygges av andre opplysninger i saken, herunder vitneforklaringer om forholdene i Tsjetsjenia og skriftlige erklæringer med en vurdering av UNEs begrunnelse, herunder særlig en skriftlig erklæring – « memorialrapporten » – fra representanter for Memorial, en menneskerettighetsorganisasjon som vitterlig har kunnskap om forholdene i landet.

UNEs vurdering om at det er usannsynlig at pass beslaglegges ved husundersøkelser, tilbakevises i rapporten. På dette punkt har UNE også forsømt sin plikt til opplysning av saken, jf. lovforarbeider og rettspraksis. UNE har heller ikke trodd på ankemotpartens opplysninger om at han oppholdt seg hos slektninger i tiden uten innenrikspass. På dette punkt viser memorialrapporten et motsatt syn. UNE tillegger ankemotpartens angivelig mangelfulle kunnskap om opprørsbevegelsen og dens ideologi betydning for en negativ vurdering av ankemotpartens troverdighet. Også denne vurderingen fratas gyldighet av memorialrapporten.

UNEs vedtak bygger videre på at ankemotpartens bistand til opprørerne har vært beskjeden. Det er feil, selv om staten nå erkjenner at om hans egen forklaring legges til grunn, vil det gi grunnlag for asyl. Uansett er den forfølgelsen han risikerer av alvorlig karakter. Her vises til tingrettens referat av hva det sakkyndige vitnet Julie Wilhelmsen forklarte i tingretten, Landinfos eget temanotat om sikkerhetssituasjonen og den lave terskelen for å bli mistenkt av regimet for bistand til opprørere. Dette siste ble også bekreftet av den landinforådgiver som gav forklaring lagmannsretten. Det er viktig å bygge på riktig beviskrav i vurderingen, jf. den nevnte høyesterettsavgjørelse 16. november 2011.

Ankemotpartens bror har tilhørt tidligere president Maskhadovs tilhengere, og tilhører dermed helt klart en utsatt gruppe. Som bror er også ankemotparten utsatt. Heller ikke landinfovitnet utelukket dette. Det vises videre til sittende president Khadyrovs uttalelser om at alle opprørere er uhelbredelig syke og derfor må tas av dage. Ifølge uttalelsene er også foreldre av opprørere ansvarlige.

De feil som UNE har gjort i sin saksbehandling og bevisbedømmelse har klart virket inn på vedtakets innhold.

Når det gjelder opplysninger og fremlagte erklæringer, er ankemotpartens syn at UNEs mistenkeliggjøring av dem bygger på en feilvurdering. For eksempel er likhetstrekk i ankemotpartens og hans fetters opplysninger om bakgrunn osv. ikke bevis for at noen av dem ikke uttaler seg sant. Det er naturlig at det er likhetstrekk mellom deres historier. Det kan heller ikke ses bort fra feilkilder i språkforståelse og i oversettelse av ankemotpartens forklaringer. Ambulanseprotokollen som dokumenterer ankemotpartens skader etter at han hadde vært bortført og mishandlet er ikke noe falsum. Skulle en mistanke om det være berettiget, burde UNE ha igangsatt undersøkelser for å bringe det på det rene. Det er heller ikke slike uoverensstemmelser eller motsigelser som det staten har påstått i det som er forklart om hvordan ankemotpartens familie livnærte seg i Tsjetsjenia.

Erklæringen fra organisasjonen « Objektiv » søkes også urettmessig diskreditert av UNE. Det er ikke bevis for at H. D. C tar seg betalt for slike erklæringer at uidentifiserte kilder bekrefter rykter om dette overfor den norske utlendingsattachéen i ambassaden i Moskva. Det er heller ikke ført bevis for at det B bekrefter om ankemotpartens tilhørighet til hans geriljagruppe i erklæring 24. mars 2010, er uriktig. Uansett anfekter erklæringen ikke ankemotpartens troverdighet.

Når et vedtak bygger på et uriktig faktum, er vedtaket ugyldig.

Ankemotparen har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter As sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten og ser slik på saken:

Partene er enige om, og lagmannsretten legger til grunn at det er uten betydning for avgjørelsen om man anvender utlendingsloven 1988 eller 2008 selv om sistnevnte lov vil måtte anvendes på nektelsen av å omgjøre i vedtak 7. mai 2010, mens 1988-loven får anvendelse på UNEs vedtak 16. september 2009.

Utlendingsloven av 2008 § 28 første ledd bokstav a) og b) lyder:

§ 28. Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl)
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Saken reiser for det første spørsmål om hvilke faktiske omstendigheter som skal legges til grunn for vurderingen om rett til asyl etter utlendingsloven 2008 § 28 bokstav a). Dette beror på en bevisbedømmelse der beviskravet ikke er alminnelig sannsynlighetsovervekt, men om de faktiske omstendigheter som retten til asyl krever er « noenlunde sannsynlig(e) », jf. Høyesteretts dom 16. november 2011 avsnitt 45 ( HR-2011-2133-A). Avsnittet lyder i sin helhet:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Det kan diskuteres hvordan dette beviskravet er å forstå idet ordet noenlunde rent språklig ikke gir særlig veiledning. Ut fra den sammenheng avsnitt 45 i dommen er skrevet i, særlig de forutgående avsnitt i dommen, legger lagmannsretten til grunn at Høyesterett ikke har ment å lempe eller skjerpe, men å oppsummere det beviskrav som følger av loven og forarbeidene.

Bevisbedømmelsen må skje på grunnlag av en « betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt », se avsnitt 42 og henvisningen til lovens forarbeider.

Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment. Lagmannsretten vil i den forbindelse peke på dommens sitat fra FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:

Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Etter lagmannsrettens syn bidrar dette sitatet til en presisering som ikke kommer klart frem i ovennevnte høyesterettsdoms oppsummering av beviskravet. Det siktes til forutsetningen om at tvilen ikke bør komme søkeren til gode uten at « saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig ». Beviskravet kan derfor ikke uten videre senkes der sakens opplysning hemmes av mangel på troverdighet hos søkeren. Det reduserte beviskravet, i realiteten en regel om tvilsrisiko, gjelder der troverdighet er tilstede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere en større grad av sannsynlighet.

På grunn av ankemotpartens prosedyre, vil lagmannsretten peke på at avsnitt 45 i høyesterettsdommen muligens kan misforstås dit hen at beviskravet for forfølgelse senkes i takt med graden av alvoret av konsekvensen av en « eventuell uriktig avgjørelse ». Særlig de to siste setningene i avsnittet synes å være utgangspunkt for ankemotpartens anførsel. Men siden dommen oppsummerer gjeldende rett, legger lagmannsretten til grunn at denne delen av avsnittet sikter til faregraden eller styrken av risikoen for at forfølgelsen blir en realitet. Det er nemlig sikker rett at jo alvorligere den konkrete forfølgelse som fryktes er, desto mindre kreves av risiko eller konkret faregrad for at forfølgelsen faktisk vil finne sted. Er forfølgelse for eksempel i form av fare for å bli drept eller henrettet uten lov og dom først noenlunde sannsynliggjort, kreves det ikke særlig høy risiko for at dette faktisk vil skje, mens en forfølgelse i form av fengsling eller mindre tvang krever en noe høyere faregrad for at det faktisk vil finne sted ved retur. Som eksempelet viser, ligger dette poenget et litt annet sted i vurderingen enn det alminnelige kravet til sannsynliggjøring av asylgrunnen. I lovforarbeidene, i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) er dette skillet blant annet uttrykt slik (avsnitt 5.2.3.):

Når det skal fastlegges om det foreligger en slik forfølgelsesfare at søkeren har krav på internasjonal beskyttelse, må det tas stilling til både hvilke krav som skal stilles til sannsynliggjøring av faktum, herunder krav til bevis, og hvilke krav som skal stilles til faregraden (risikoen) for forfølgelse.

I saken her står ankemotpartens generelle troverdighet sentralt, idet staten for lagmannsretten har sagt seg enig i at om man legger hans opplysninger til grunn, vil det gi ham rett til asyl. Lagmannsretten bemerker at prøvelsen av det UNE har lagt til grunn, herunder troverdighetsvurderingen, ikke rammes av den tilbakeholdenhetsregel som fremholdes i rettspraksis når det gjelder vurderinger som krever særlig sakkyndighet i utlendingssaker.

Å bedømme en persons «generelle troverdighet» er i utgangspunktet en vanskelig vurdering. Grunnlaget for vurderingen vil være det inntrykk personen selv skaper hos den som skal vurdere og troverdigheten av de opplysninger vedkommende gir. Disse to elementene vil i praksis ikke alltid være klart avgrenset. Opplysningene må holdes opp mot andre opplysninger, og opplysningenes fullstendighet og indre sammenheng må vurderes. Et moment i vurderingen kan også være på hvilket tidspunkt opplysningene blir gitt. Endelig nevnes at troverdighetsvurderingen må være en samlet vurdering av flere momenter som nevnt ovenfor. I denne vurderingen kan, slik lagmannsretten straks kommer inn på, enkelte momenter være mer sentrale og ha større betydning enn andre momenter. Vurderingen må dessuten ta høyde for at enkelte ting kan være vanskelig å huske nøyaktig, og at forklaringer av den grunn kan stemme dårlig eller virke usammenhengende. Det vises til avsnitt 46 i nevnte høyesteretts dom, som lyder slik

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Et sentralt punkt i troverdighetsvurderingen er etter lagmannsrettens mening spørsmålet om ankemotpartens identitet. Den er ikke dokumentert på annen måte enn ved kopi av to sider av et russisk innenrikspass og kopi av et førerkort. Kopier lar seg manipulere og er ikke egnet som grunnlag for dokumentverifisering. Ankemotparten har gitt forklaring på hvorfor han ikke har vært i besittelse av sitt originale innenrikspass, et dokument som alle russiske statsborgere har og er pålagt å ha med seg. I et område som Tsjetsjenia, der makthaverne utøver en betydelig kontroll med innbyggerne, vil det være av stor betydning også for borgerne selv å kunne dokumentere sin identitet når det kreves. Ankemotpartens forklaring er at passet hans ble beslaglagt under en husundersøkelse eller ransaking i hans hjem på et tidspunkt han ikke selv befant seg der. Ifølge UNEs erfaring ligner ankemotpartens forklaring på den som gis av « et stort antall asylsøkere som opplyser å være hjemmehørende i Tsjetsjenia ». Samlet sett finner lagmannsretten i likhet med UNE at opplysningene ankemotparten har gitt om innenrikspasset svekker hans generelle troverdighet. Uten at det har særlig betydning for denne konklusjonen, bemerker lagmannsretten også at det ikke er tilfredsstillende forklart når, hvordan og hvorfor kopien av deler av innenrikspasset som ankemotparten hadde med seg til Norge ble tatt.

Den svekkelsen av troverdigheten som knytter seg til ankemotpartens identitet er etter lagmannsrettens syn forholdsvis betydelig, og må gis stor vekt i vurderingen av den generelle troverdighet. Både regelverk og rettspraksis knyttet til utlendingssaker viser at identitetsspørsmålet er grunnleggende og spesielt viktig. Det forstår også asylsøkere selv. En side av dette er som nevnt at svekkelsen veier tungt når den samlede vurderingen av ankemotpartens generelle troverdighet skal foretas. En annen side er at den åpner veien for skepsis også til andre deler av det ankemotparten har opplyst, og som – om det skulle være uriktig – isolert sett ikke så tydelig svekker den generelle troverdigheten. I denne kategorien kommer ankemotpartens opplysninger om hvordan familien har livnært seg i Tsjetsjenia. Selv om det kan stilles spørsmål om disse opplysningene henger sammen, må det erkjennes at det ut fra referatet i UNEs vedtak 16. september 2009 kan synes som de til dels motstridende opplysningene om dette knytter seg til forskjellige tidsepoker.

Lagmannsretten finner ellers at det svekker ankemotpartens generelle troverdighet at han ikke har flere, eller mer konkrete, opplysninger om sin reise fra Tsjetsjenia til Norge i september/oktober 2007. Det samme gjelder hans forklaring om hvordan midler ble stillet til rådighet for reisen. Han hevder å ha betalt 3 000 amerikanske dollar for transporten. Dette er en ikke ubetydelig sum etter tsjetsjenske forhold. Det samme gjelder beløpet på 5 000 euro som han forklarer at familien klarte å samle inn og betale for at han skulle løslates etter å ha blitt bortført og mishandlet i 2005.

Også troverdigheten av opplysningen om at han ble bortført og mishandlet i 2005 svekkes ved de forhold som trekkes frem av UNE i tredje hele avsnitt på side 11 i vedtaket. Opplysningen om dette kom først etter at asylsøknaden var avslått av UDI, det vil si i forbindelse med klage over UDIs vedtak. Den fremlagte ambulanseprotokoll fra 2005, omtalt i vedtaket på side 4 første hele avsnitt er, slik lagmannsretten ser det ikke egnet til å gjenopprette troverdigheten av ankemotpartens opplysning om bortførelsen, eller om de forhold som ifølge ham førte til at han ble bortført, jf. referatet i UNEs vedtak på side seks siste avsnitt. Lagmannsretten ser det slik at heller ikke den innkallingen til avhør som han har fremlagt, kan føre til noen annen vurdering.

Videre bemerker lagmannsretten at opplysningen om militærtjeneste som ankemotparten hevder han vil få innkalling til og bli tvunget til å avtjene, strider mot det som vitnet fra Landinfo har forklart for lagmannsretten, og som bekreftes av det skriftlige materialet i saken. Således tilsier alle foreliggende opplysninger at myndighetene, til tross for alminnelig verneplikt ikke innkaller eller tvangsavhenter tsjetsjenere til militærtjeneste.

Allerede de forhold som her er påpekt, og som svekker ankemotpartens troverdighet, tilsier at også riktigheten av de øvrige opplysninger han har gitt, fremstår som tvilsom. Det gjelder hans deltakelse i eller støtte til opprørsbevegelsen i tiden frem til han forlot Tsjetsjenia, og det gjelder forholdet til broren som jobbet for tidligere president Maskhadovs opprørere. Denne personen er innvilget asyl i Norge. Lagmannsretten skyter her inn at den uten korrigerende opplysninger, finner det påfallende at hverken broren eller de to onklene, som alle tre er opplyst å ha lovlig opphold i Norge, har møtt som vitner eller avgitt erklæringer i saken. Selve brorskapet som grunnlag for flyktningstatus kommer lagmannsretten tilbake til avslutningsvis nedenfor.

Lagmannsretten finner heller ikke at ankemotpartens opplysninger om arrestasjonen av en navngitt venn, om at denne vennen skal ha tystet på ankemotparten og at det var grunnlaget for bortføringen av ham i 2005, styrker hans troverdighet.

Det samme gjelder likheten i forklaring – og i anført grunnlag for asyl – som ble oppgitt av ankemotpartens fetter: samme type bistand til opprørsbevegelsen, samme forklaring på at han ikke hadde originalt innenriks pass, om bortføring i 2005 og om at han ble satt fri mot løsepenger. Fetteren returnerte forøvrig frivillig etter endelig avslag på sin søknad om asyl samme dag som ankemotparten. Også ankemotparten innrettet seg opprinnelig på å returnere, men endret senere standpunkt. Ved fornyet søknad etter igjen å ha kommet til Norge, la fetteren frem originalt innenrikspass fra 2007, hvilket gir grunn til å tro at også ankemotparten hadde dette før han forlot Tsjetsjenia samme år.

Ankemotparten har gitt opplysninger i skjema for ankomstregistrering 4. oktober 2007 der asylgrunn oppgis å være at han « har problemer med Khadyrov fordi søker har hjulpet geriljasoldater med mat m.v. ». Dette er utbygget og konkretisert i egenerklæringen 7. oktober 2007 og i asylintervjuet 19. november samme år. Han har også forklart om disse forholdene direkte for UNE i møte i august 2009.

De opplysningene ankemotparten har gitt, fremstår etter sitt innhold ikke som usannsynlige. Men samlet gir hans opplysninger om hva han har opplevd i Tsjetsjenia og vil oppleve ved retur til landet likevel grunn til spørsmål om troverdighet. Lagmannsretten er for så vidt enig med UNE i at ankemotpartens kunnskap om den bevegelsen han angivelig bisto, fremstår som vag og temmelig begrenset.

Det er for lagmannsretten fremlagt en erklæring datert 24. mars 2010 fra emir B som etter sitt innhold bekrefter ankemotpartens deltakelse i Bs geriljagruppe. Det opplyses at ankemotparten « was a member of my guerilla group » og at « (h)e used to help us a lot during our struggle against the Russian occupation ». Lagmannsretten bemerker at erklæringen synes å inneholde standardformuleringer, og at den er nummerert og datert for hånd. Erklæringen er opplyst å ha blitt sendt fra Tsjetsjenia direkte til ankemotpartens bror før hovedforhandling i tingretten. Den ble ikke fremlagt der, angivelig ved en feil fra prosessfullmektigens side. Det er uklart om erklæringen var kjent for ankemotparten før han forklarte seg i tingretten. Den synes ikke å ha vært nevnt eller omtalt av noen der og ble først fremlagt etter at sluttinnlegg for lagmannsretten var inngitt.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene at erklæringen ikke gir nevneverdig troverdighet til ankemotpartens forklaring om sin bistand til opprørerne. Det samme gjelder en annen skriftlig erklæring i saken som er datert 12. januar 2011, og som stammer fra en organisasjon som benevnes « Objektiv ». Ankemotparten navngis i erklæringen og omtales som en som « er utsatt hvis han er returnert til Russland » og dette er « basert på fakta som er samlet i vår organisasjons arkiv ».

Utlendingsattachéen ved den norske ambassaden i Moskva har samlet opplysninger fra anonyme kilder blant annet om « Objektiv » og dens sentrale leder, en kvinne ved navn C. En av kildene opplyser at han og andre « er blitt fortalt at C skriver brev/bekreftelser for asylsøkere i Norge i mot betaling ». Lagmannsretten kan vanskelig ha en oppfatning av korrektheten i en slik opplysning, men kan heller ikke etter omstendighetene legge utslagsgivende vekt på selve erklæringen fra « Objektiv » i vurderingen av ankemotpartens generelle troverdighet.

Endelig vil lagmannsretten komme inn på det som i saken har vært omtalt som « memorialrapporten ». Memorial er en av de få organisasjonene som arbeider med menneskerettigheter i Russland og i Tsjetsjenia. Det dokumentet som er lagt frem i saken her, er en udatert, ikke undertegnet erklæring fra flere personer, herunder ett av sakens vitner, Akhmed Gisaev. Han har sammen med en annen av Memorials medarbeidere hospitert ved den norske Helsingforskomitéen i Oslo. Erklæringen inneholder synspunkter på og innvendinger mot deler av UNEs vurderinger i det omtvistede vedtaket. Ankemotparten har med styrke fremholdt at erklæringen fratar vedtaket gyldighet både på enkelte punkter og sett samlet når det gjelder troverdighetsvurderingen av ham.

Lagmannsretten har vanskelig for å se at erklæringen, også når den suppleres med vitnet Gisaevs forklaring, på utslagsgivende måte gjendriver eller rokker ved UNEs vurderinger. Utsagnene i erklæringen gjelder for det meste hva som er « mulig », og ikke hva som etter en vurdering fremstår som sannsynlig i ankemotpartens forklaring på sentrale punkter. Noe avgjørende grunnlag for å sette UNEs vurdering av ankemotpartens troverdighet til side kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke utledes av erklæringen.

Lagmannsretten finner etter dette ikke å kunne sette UNEs vurdering av ankemotpartens generelle troverdighet til side. Det kan ikke legges til grunn som « noenlunde sannsynlig » at ankemotparten har deltatt i eller bistått opprørsbevegelsen i Tsjetsjenia fra 2005 frem til han reiste fra landet høsten 2007. Det er dermed ikke grunnlag for at det angrepne vedtaket bygger på uriktige faktiske omstendigheter og av den grunn er ugyldig.

Spørsmålet blir så om ankemotparten er utsatt på en måte som gir flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 på grunn av brorskapet med D.

Lagmannsretten bemerker at det ikke er fremlagt dokumentasjon for at angjeldende person virkelig er ankemotpartens bror, men finner likevel dette tilstrekkelig sannsynliggjort ved den forklaring som er gitt i lagmannsretten av tidligere president Maskhadovs sønn. Sønnen er innvilget asyl i Norge. Retten legger også til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at D var en støttespiller for president Maskhadov. Derimot finner lagmannsretten det ytterst uklart om og i hvilken grad ankemotparten på grunn av disse omstendigheter har noe å frykte ved retur til Tsjetsjenia. Hans opprinnelige standpunkt å returnere etter UNEs avslag i 2009, svekker – både objektivt og subjektivt – grunnlag for frykten. Det synes å være tilnærmet enighet om at Maskhadovs opprørsbevegelse, etter at det nåværende styret i landet ble etablert i 2003, ikke er det primære mål for myndighetenes kamp mot regimets motstandere. Det svekker også det objektive grunnlaget for frykten at fetteren var en god stund – etter det lagmannsretten forstår i nærmere et halvt år – i Tsjetsjenia før han som nevnt igjen returnerte til Norge for å søke om asyl, og da med et originalt innenrikspass. Det er for lagmannsretten opplyst at søknaden er avslått.

Lagmannsrettens samlede vurdering er at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort - « noenlunde sannsynlig » – at ankemotparten på grunn av brorens engasjement som nevnt har en velbegrunnet frykt som beskrevet i utlendingsloven § 28 bokstav a) eller at han står i reell fare som beskrevet i lovens § 28 bokstav b).

Etter dette hefter det ikke feil av betydning for de vedtak av UNE som er påstått ugyldige, og staten v/UNE blir å frifinne.

Staten har vunnet saken og har påstått seg tilkjent saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten tar kravet til følge, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd jf. første ledd. Retten har vurdert om det er grunnlag for unntak etter paragrafens tredje ledd, men har kommet til at så ikke er tilfelle. Lagmannsretten tilkjenner etter dette staten saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett idet lagmannsrettens resultat legges til grunn for avgjørelsen av saksomkostninger også for tingretten, jf. § 20-9 annet ledd. Heller ikke for denne delen av saksomkostningene finner lagmannsretten grunnlag for unntak etter § 20-2 tredje ledd. Staten har oppgitt omkostningene for tingretten til samlet 81 125 kroner inkludert merverdiavgift. For lagmannsretten er omkostningene oppgitt til samlet 79 900 kroner, også dét inkluderer merverdiavgift. Begge beløp gjelder salær til prosessfullmektigen. Lagmannsretten finner at beløpene dekker nødvendig arbeid og er rimelige. De legges til grunn for omkostningsavgjørelsen, jf. § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen 79.900 – syttinitusennihundre – kroner til staten v/Utlendingsnemnda.
  3. Til dekning av saksomkostninger for tingretten betaler A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen 81.125 – åttientusenetthundreogtjuefem – kroner til staten v/Utlendingsnemnda.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo