To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2011-34382
Documentdate : 24.11.2011

Utlendingsrett. Utlendingsloven. Utvisning. Barnekonvensjonen artikkel 3 og 37. EMK artikkel 2 og 3

Lagmannsretten forkastet anken i en sak om utvisning etter tidligere utlendingslov § 29 første ledd bokstav c og någjeldende utlendingslov § 70. Utlendingen var født og oppvokst i de kurdiske områdene om områdene i Irak. Han kom til Norge i 2006 og var da i følge egne opplysninger om at han var født i 1992, 14 år gammel. Statens anførsel om at senere opplysninger gjorde at man måtte legge til grunn at han var eldre, førte ikke fram. Utvisningsvedtaket truffet da han var over 17 år gammel, bygget på at han hadde flere dommer for tildels alvorlige forhold i Norge. Da hans familie i Irak ikke ville ta i mot ham, ble uttransporteringen utsatt til han var fylt 18 år. Anførsler om at utvisningsvedtaket var ugyldig basert på barnekonvensjonen og EMK førte ikke fram.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning og behandles både etter utlendingsloven av 1988 (1988-loven) og utlendingsloven av 2008 (2008-loven) som trådte i kraft 1 januar 2010.

    A, som er kurder med irakisk statsborgerskap, søkte 15 desember 2006 om asyl i Norge. Ved registreringen 18 desember 2006 oppga han å være født *.*.1992 og at han hadde reist fra Irak for « litt over 7 mnd siden ». Han var uten pass eller annet godkjent reisedokument. Han opplyste at han hadde betalt USD 9.000 for å bli smuglet til Norge, penger han hadde fått ved å selge en eiendom han hadde fått av Kurdic Democratic Party (KDP) da faren ble drept i 1999.

    Ved ankomsten ble A plassert på Vårli asylmottak for mindreårige i Moss, og Anne Mette Dalby ble oppnevnt som verge. A ble av legen ved Vårli 21 februar 2007 henvist til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUPP) i Moss på grunn av selvskading og fordi han kunne true og plage de yngre barna på mottaket. Han ble satt på venteliste, men BUPP holdt seg orientert om utviklingen, og psykologspesialist og klinisk sosionom ga veiledning til de ansatte ved Vårli.

    I asylintervjuet 1 mars 2007 på Vårli opplyste A at han var født og hele sitt liv hadde bodd i X eller X1 i Kurdistan. Han har også tilknytning til Zakho eller Zaxo. X er et småsted i nord ikke langt fra grensa til Tyrkia, mens Zakho er en stor by som i følge Wikipedia har rundt 500.000 innbyggere. A har forklart at det tar rundt 40 minutter med bil fra X til Zakho.

    A opplyste at faren som hadde vært offiser i « Peshmerga » – en politiliknende styrke organisert av KDP – og en eldre bror var drept av en landmine i 1999. Han har senere opplyst at KDP ga jordstykket til ham og broren fordi faren hadde dødd som martyr. Moren giftet seg på ny i 2000 eller 2002 med en mann han ikke hadde sett før bryllupet. Han og en yngre bror bodde først hos moren og den nye mannen i X, men den nye mannen mislikte ham og behandlet ham dårlig. Han lot ham ikke gå på skole, men utnyttet hans arbeidskraft som gjeter. Han brukte også fysisk vold mot ham og broren og brant ham med sigaretter på hånden. Senere har han forklart at « stefaren » hadde stukket ham med kniv i magen slik at han måtte sy åtte sting og var på sykehus i fjorten dager. Moren og den nye mannen flyttet etter et års tid til Erbil.

    Erbil, også kalt Arbil og Irbil og også Hawler eller Hewler, er en stor by lenger sør som i følge opplysinger hentet fra nettet har rundt 1,5 millioner innbyggere. Det tar etter det A har forklart for lagmannsretten to – tre timer med bil fra X til Erbil.

    A har forklart at han og broren ikke ble med til Erbil da den nye ektemannen ikke ville forsørge dem. Han opplyste at de bodde vekselvis hos to onkler på farssiden. Den ene onkelen i X likte ikke ham og broren og ville at de skulle bo hos moren. Den andre onkelen i Zakho var grei, men barna hans likte ikke ham og broren. Det ble derfor mye flytting fram og tilbake. Mange ganger overnattet han hos venner eller i moskéen. Alle vennene gikk på skole, mens han hang på gatene. Han har senere opplyst at han drev med sniffing av lim og begynte med selvskading. Livet var vanskelig, derfor bestemte han seg for å reise. For å finansiere reisen til Norge solgte onkelen i X med samtykke fra moren det jordstykket de hadde fått av KDP. Han har senere opplyst at salget innbrakte rundt USD 10.000. Dette gjorde at han kunne finansiere kryssingen av grensa til Tyrkia og komme seg videre. Det gikk fram at det først var meningen at både han og broren skulle reise sammen, men at pengene ikke strakk til for begge.

    Ved registreringen forklarte A at han ikke hadde slektninger i land i Europa, men i asylintervjuet opplyste han at han hadde to fettere fra fars side i Norge. Det var noe han først hadde fått vite etter at han hadde kommet til Norge. Han hadde besøkt dem i vinterferien.

A har etter ankomsten til Norge hatt kontakt med følgende personer fra Irak:

B, født *.*.1981, den gang med adresse 0000 Y, nå bor han 0000 Z, har opplyst at hans far var bror til As far og at han og A er fettere, men det var ikke noen kontakt mellom brødrene fordi X der As far bodde var under Sadams kontroll, mens stedet der hans far bodde var under kurdisk kontroll.

C, født *.*.1976 med adresse 0000 Æ har i avhør på Æ lensmannskontor opplyst at han er usikker på om de er slektninger, men har forklart at hans og As foreldre er «fra samme plass».

D, født *.*.1969 med adresse 0000 Drammen, har opplyst å være i « storfamilie » med A.

    As asylsøknad ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) 12 april 2007. UDI la til grunn at forholdene i de kurdiske områdene i Irak ikke dannet grunnlag for et generelt beskyttelsesbehov. UDI fant heller ikke at A hadde vært utsatt for reaksjoner fra myndighetene, grupper eller enkeltpersoner som kunne karakteriseres som forfølgelse. Han fylte derfor ikke vilkårene for å kunne anses som flyktning. UDI la videre til grunn at A ikke var vernet mot utsending etter de to alternativene i 1988-loven § 15. UDI fant heller ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn som kunne danne grunnlag for oppholds- og arbeidstillatelse etter 1988-loven § 8 andre ledd vurdert opp mot barnekonvensjonen artikkel 3. Vedtaket innebar at han hadde plikt til å forlate landet, men det ble opplyst at en klage ville bli ansett som en begjæring om utsatt iverksetting.

Den 16 april 2007 ble det holdt et møte med A, vergen, ledelsen for Vårli, barnevernet, BUPP og en saksbehandler fra UDI. UDI ba der BUPP om en uttalelse om As psykiske helse.

Etter klage fra As daværende advokat 21 april, samtykket UDI 23 april 2007 i utsatt iversetting inntil klagen var endelig avgjort.

    Den 30 april 2007 hadde BUPP en samtale med A og hans primærkontakter på Vårli. Etter selvskading natt til 2 mai 2007, henviste legevakten ham til BUPP for utredning av suicidalfare, og A ble innlagt på Veum psykiatriske sykehus. I brev 7 mai 2007 svarte BUPP på UDIs anmodning om en uttalelse. I uttalelsen ble det redegjort for hva A hadde sagt om hvordan han hadde hatt det i Irak og hvilke tanker han gjorde seg om framtida etter avslaget. BUPP konkluderte med at behandlingstiltak innenfor psykiatrien ikke ville være mulig dersom man ikke trygget A i forhold til omsorgssituasjonen hans, og at en tilbakesending til Irak nå « uten at man har sikret seg at han kommer til omgivelser som ivaretar han både i forhold til omsorg og i forhold til hjelpebehov, vil medføre ytterligere påkjenninger for han, hvilket vil være svært alvorlig ».

    Sykehuset Østfold ga 8 mai 2007 en kort uttalelse til UDI hvor det blant annet het at « UPS kan ikke utelukke at A har alvorlige psykiske vansker som et resultat av hans livssituasjon og bakgrunn ». Etter anmodning fra UDI ga Sykehuset Østfold 25 juni 2007 en lengre uttalelse hvor det het at A etter dialog med vergen ble utskrevet 8 mai 2007 fordi han ville tilbake til Vårli og sykehuset ikke fant grunnlag for å bruke nødrett for å holde ham tilbake da han ikke ble vurdert som aktiv suicidal. Når det gjaldt hans psykiske helse skrev sykehuset at A bare hadde vært innlagt i seks dager og at vurderingen var preget av det. Sykehuset opplyste at de diagnoser som ble stilt under oppholdet var:

F.32.0 Depressiv mild episode
Z.60.3 Livskrise
Z.61.7 Skremmende opplevelser i barnealder

Den 11 mai 2007 ble A flyttet fra Vårli til Aleris ungplan, et bofellesskap for unge på Heistad i Grenland.

    UDI fant ikke å kunne innvilge opphold i Norge på bakgrunn av de nye opplysninger som nå forelå om As helse og sendte 19 juli 2007 klagen til Utlendingsnemnda (UNE).

    Den 24 september 2007 iverksatte Aleris et særtiltak utarbeidet i samarbeid med Vårli og UDI som innebar at A skulle bo sammen med en voksenperson og med støtte fra andre voksne søke å få A inn i et positivt miljø og engasjere ham i aktiviteter i påvente av klagebehandlingen.

    Den 2 oktober 2007 ble A pågrepet for knivstikking. Ved Nedre Telemark tingretts dom 7 november 2007 ble han dømt til fengsel i ett år, hvorav ni måneder ble gjort betinget, for blant annet legemsbeskadigelse med kniv.

    På bakgrunn av domfellelsen ga UDI 27 november 2007 forhåndsvarsel om utvisning.

    Etter behandling i full nemnd, men uten at han hadde møtt personlig, fant UNE 13 desember 2007 at A ikke kunne anses som flyktning med rett til asyl eller at han var vernet mot utsending etter 1988-loven § 15 på grunnlag av individuelle omstendigheter. UNE fant imidlertid at det forelå sterke menneskelige hensyn etter 1988-loven § 8 andre ledd og barnekonvensjonen som ga grunnlag for opphold på humanitært grunnlag i ett år, det vil si til han var 16 år og sju måneder. Oppholdet kunne fornyes, men ga ikke grunnlag for familiegjenforening.

    Etter løslatelse fra soning av dommen fra Nedre Telemark tingrett, plasserte barnevernet A i et Ungplantiltak i Tromsø der han et halvt år gikk på Tromsdalen ungdomsskole.

    Ved Nord-Troms tingretts dom 22 desember 2008 ble A dømt til 100 timer samfunnsstraff for blant annet legemsfornærmelse og kjøp av narkotika i Tromsø.

    På grunnlag av den siste domfellelsen, ga Troms politidistrikt 4 februar 2009 A et tillegg til forhåndsvarsel om utvisning.

    Etter siktelse for nye straffbare forhold i Tromsø i april 2009, plasserte barnevernet A i et bokollektiv på Eidsvold. Der var han i fire måneder.

    UDI traff 20 august 2009 vedtak om å utvise A på grunnlag av dommene fra Nedre Telemark tingrett 7 november 2007 og Nord-Troms tingrett 22 desember 2008. UDI traff samme dag vedtak om avslag på søknad om fornyet oppholdstillatelse under henvisning til at det samme dag var truffet vedtak om utvisning. Utvisningsvedtaket ble påklaget til UNE og 26 oktober 2009 ble det gitt utsatt iverksetting.

    Ved Nord-Troms tingretts dom 7 september 2009, mens han satt i varetekt, ble A dømt for den legemsfornærmelsen og bruken av narkotika som han var siktet for i Tromsø fra april 2009. Straffen som også omfattet reststraffen fra dommen fra Nedre Telemark tingrett og de 95 timer som ikke var gjennomført av samfunnsstraffen fra Nord-Troms tingrett, ble satt til fengsel i ett år. Etter anke fra A gjorde Hålogaland lagmannsrett 26 oktober 2009 fem måneder av straffen betinget.

    I tiden mellom tingrettens dom fra 7 september og lagmannsrettens fra oktober ble A 10 september 2009 gitt påtaleunnlatelse for å blant annet trusler og ha oppført seg truende mot personer ansatt ved kollektivet på Eidsvold.

    Etter behandling i full nemnd der A ikke var til stede, tok UNE 8 desember 2009 ikke klagen over utvisningen til følge. A var da 17 år og sju måneder.

    I forbindelse med vurderingen av hvordan utvisningen kunne iverksettes hadde Barnefaglig enhet i UDI den 7 januar 2010 en telefonsamtale med As mor i Irak hvor også hennes nye ektefelle deltok. Det gikk fram av referatet at moren ikke var villig til å ta imot ham med uttalelser som: « Hvis dere sender ham tilbake, vil vi bare skyte ham. Kan dere ikke plassere ham hos en kamerat? » Morens ektefelle uttalte: « Dere snakker med den falske faren til G. Hvis dere sender ham tilbake, vil jeg drepe ham. Jeg er stefar. Fattig. Mor har sukkersyke og er svak. Trenger medisiner ».

    Fordi moren ikke var villig til å ta i mot ham, ble det i samsvar med norsk praksis som også er forankret i en tolkingsuttalelse fra FNs barnekomité, om ikke å sende mindreårige til hjemlandet uten at barnet er sikret omsorg der, bestemt at utsending skulle utstå til A var 18 år i mai 2010.

    Under soningen i Tromsø fengsel av straffen idømt av Hålogaland lagmannsrett i oktober 2009 fram til løslatelsen 29 mars 2010, var det flere tilfeller av selvskade. Fengselslege Per Johannesen henviste ham med diagnose « alvorlig suicidalitet » til Universitetssykehuset i Nord-Norge. Der var han innlagt fra 8 til 10 februar 2010.

    I epikrise fra universitetssykehuset 12 februar 2010 heter det:

    Ønsker ikke å snakke om tiden mellom 12 og 14 års alder, da han fartet om i Europa, man kan anta at han har opplevd en del traumatiske hendelser. Har en del mareritt og har det vanskelig når han er alene med tanker, selvskading gir ham mest sannsynlig noe avledning. Vi ser at selvskadingen har vært verst på natta, og sammenfaller med dårlig søvn med tidlig oppvåkning og mareritt. Flere ting peker i retning av posttraumatisk stressyndrom, men han er ikke blitt utredet under dette oppholdet. Får derfor diagnosene:

    F43 Tilpasningsforstyrrelser og reaksjon på alvorlig belastning

    F51.9 Uspesifisert ikkeorganisk: Emosjonell søvnforstyrrelse INA

I et notat fra fengselslege Per Johannesen 8 mars 2010 til fengselslederen heter det blant annet om A:

Siste er at han skal ut av fengsel ultimo mars-10 og overføres til Trandum asylmottak for videresending til sannsynligvis Kurdistan.

Både barne og ungdom og voksenpsykiatrien i Tromsø har vist svært liten interesse for å gå inn i hans problemer.

De bekrefter dog, på bakgrunn av kort opphold at det foreligger en personlighetsforstyrrelse.

Jeg er siker på at det foreligger en meget alvorlig personlighetsforstyrrelse. Han har i tillegg svære posttraumatiske forstyrrelser rel. til voldsopplevelser og drap på nære fam. medlemmer i hjemlandet.

Han er en tikkende bombe hva angår alvorlig selvbeskadigelse og har så lite selvkontroll at han i gitt situasjoner, og kunne være en risiko for andre.

Vi sender en meget psykisk skadet person ut av landet.

Her ville han kunne mottatt adekvat hjelp for behandlingsbare tilstander.

I og med at vi vet dette burde slik informasjon tilflyte de myndigheter med ansvar for utsendelse slik at de fatter et vedtak med all nødvendig informasjon.

I brev til barnevernet i Tromsø 12 april 2010 skrev Johannesen blant annet om sine forgjeves forsøk på å få til behandlingstiltak:

Det er mulig det er riktig at hans personlighetsskader og de posttraumatiske skader er av en slik styrke at behandling er vanskelig; henimot umulig, men jeg kan ikke se i hans papirer at det er gått inn med stor psykiatrisk tyngde på noen av de steder han har vært plassert.

Min vurdering er at han, ved å bli sendt til hjemlandet uten alvorlige forsøk på behandling, er en tikkende bombe både med hensyn til selvbeskadigelse og med hensyn til å skade andre.

Selv med store doser sterke medikamenter klarte vi ikke å indusere søvn; det forteller noe om graden av psykisk forstyrrelse.

Denne pas. har minimal kontakt med egne følelser og har aldri mottatt hjelp for å bedre dette.

Etter løslatelse fra soningen 29 mars 2010, ble A fengslet etter 2008-loven § 106 og overført til Trandum asylmottak i påvente av at han skulle bli 18 år.

As daværende advokat ba 1 april 2010 om at utvisningsvedtaket ble omgjort og ba om utsatt iverksetting. Han vedla epikrisen fra Universitetssykehuset i Nord-Norge og notatet 8 mars 2010 fra fengselslege Johannesen samt referatet av telefonsamtalen med moren.

Etter vedtak av politiadvokat i Politiets utlendingsenhet 9 april 2010 ble A etter avtale overført til Kriminalomsorgen og plassert i Ila fengsel. Overføringen var begrunnet slik:

Ovennevnte har siden han kom til Trandum utvist en økende grad av ustabil, truende og manipulerende atferd overfor de ansatte på Trandum. Han har videre skadet seg selv ved å rispe seg i armen, og har truet med å skade seg selv ytterligere.

Han er på grunnlag av sin atferd blitt vedtatt utelukket fra fellesskap, og overført til sikkerhetsavdeling.

Han er vurdert av lege på Trandum, men ble ikke overført til psykiatrisk sykehus. Det fremgår av legerapport at han i perioder kan ha behov for sterk skjerming og tett oppfølging. Trandum har ikke ressurser eller personell med denne typen kompetanse.

Ovennevnte vurderes å innebære en fare for seg selv og andre. Overføring til Kriminalomsorgen vedtas da det anses nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet.

(...) Det vises til at Ila fengsel har en godt utarbeidet helse- og miljøarbeiderstab, de har bemanning til å ivareta forsvarlig tilsyn av ovennevnte, og de har flere innsatte under 18 år.

    As begjæring om omgjøring og utsatt iverksetting av utsendingen ble behandlet av nemndleder i UNE 12 april 2010. A var da 17 år og 11 måneder. Bergjæringen ble ikke tatt til følge med blant annet denne begrunnelse:

    Videre har UNE sett hen til anførselen om at klagerens familie ikke ønsker å ta imot klageren ved en retur, uten å tillegge dette nevneverdig vekt. UNE viser til at klageren ikke kan returneres til hjemlandet før han fyller 18 år med mindre foreldre eller andre omsorgspersoner er villige til å motta ham. Etter fylte 18 år kan klageren returneres uten slik bistand, og det står han da også fritt å velge hvor i hjemlandet han vil oppholde seg. Den uttrykte misnøye fra stefar på grunn av deres økonomiske situasjon vil i så fall ikke utgjøre noen trussel mot ham. Det er ikke fremsatt generelle trusler mot klageren utover det som følger av økonomi og problemer rundt hans oppførsel hjemme.

    A reiste sak mot Staten ved UNE 16 april 2010 med påstand om at UNEs vedtak 8 desember 2009 og den etterfølgende beslutningen 12 april 2010 var ugyldig. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning mot gjennomføringen av vedtaket for å kunne oppholde seg i Norge i påvente av at ugyldighetsspørsmålet ble rettskraftig avgjort. Ved Oslo tingretts kjennelse 5 mai 2010 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge. Borgarting lagmannsrett forkastet As anke i kjennelse 6 mai 2010.

A ble uttransportert til Irak via Nederland 7 mai 2010, dagen etter at han var fylt 18 år.

Oslo tingrett avsa 1 desember 2010 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

    A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 27 og 28 oktober 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. A og staten møtte ved sine prosessfullmektiger. A forklarte seg på telefon fra Athen, Hellas, der han nå oppholder seg etter å ha reist fra Irak et par måneder etter tilbakekomsten dit. Fem vitner ga forklaring. Bevisføringen ellers går fram av rettsboken.

Saksforholdet for øvrig går fram av tingrettens dom og det lagmannsretten skriver nedenfor.

A har i hovedtrekk anført:

    Utvisningsvedtaket og den etterfølgende beslutning bygger for det første på en feil vurdering av barnets beste og er ikke forsvarlig etter barnekonvensjonen artikkel 3. Lagmannsretten må vekte annerledes. Etter barnekonvensjonen er det bare anledning til å legge vekt på alderen på tidspunktet for vedtaket, ikke på at han ville bli eldre. UDIs uriktige vurdering av barnets beste er ikke reparert av UNE i klagevedtaket. En tolkningsuttalelse fra FNs barnekomité går ut på at utvisning forutsetter at det på forhånd er sørget for et forsvarlig mottak. Det var ikke adgang til å omgå dette ved å bygge på at hvis moren ikke ville ta imot ham, så ville han først bli uttransportert når han var over 18 år. Beslutningen 12 april 2010 inneholder ikke noen barnets bestevurdering ettersom den bygget på uttransportering etter 18 år. Dette fører i seg selv til ugyldighet.

    Det er ikke dekning for flere av UNEs formuleringer om forholdene i Irak og at omsorg fra familien er like gunstig som behandling. Klan og slektsstrukturen i de kurdiske områdene er sterkt presset. A trenger langvarig profesjonell behandling. Vitnet Mykløens lokale kontakter har basert på opplysninger fra en hjelpeorganisasjon stasjonert i Erbil, formidlet til henne at han ikke vil klare seg i Irak.

For det andre er utvisningen uforholdsmessig etter 1988-loven § 29 andre ledd og 2008-loven § 70. Domstolene kan prøve forholdsmessigheten fullt ut.

    Selv om de objektive grunnvilkår for utvisning er til stede, må lovbruddene ikke vurderes isolert. Det må foretas en vurdering basert på at han bare så vidt var over den kriminelle lavalder da det første og alvorligste forholdet fant sted. De allmennpreventive betraktningene utvisningsinstituttet bygger på må vurderes annerledes for barn. Lovbruddene er videre så sterkt knyttet til hans oppvekst og de påkjenninger han hadde vært utsatt for etter at faren døde, at de ikke kan betraktes som så alvorlige at de står i forhold til hvor alvorlig utvisningen er for ham. Vi må ta barn som kommer til Norge som de er og ta i betraktning at mange av dem, kanskje de fleste, er sterkt traumatisert. Det må også tas i betraktning at han i Norge ikke fikk noe adekvat behandlingstilbud verken i Moss, Grenland eller Tromsø.

    UNE har en grunnleggende feil forholdsmessighetsvurdering mellom lovbruddene og barnets beste. Hans psykiske lidelser er et selvstendig moment og er tillagt for liten vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Alvorligheten i lovbruddene må også vurderes på bakgrunn av at han var psykisk syk og ikke mottok adekvat behandling i Norge. Terskelen for sykdom er lavere for barn, for dem er det ikke bare alvorlig sinnslidelse som er til hinder for utvisning. Hans personlighetsforstyrrelse trenger langvarig behandling. Det kan han ikke få i Irak. Det er ikke grunnlag for, slik UNE har gjort, å bygge på at klan, slekt og familie skal ta seg av ham. Realiteten er at han ikke har noen der som han kan støtte seg til. Ingen av nemndas medlemmer hadde kompetanse til å vurdere hans psykiske helse.

    Ved forholdsmessighetsvurderingen må det legges vekt på at han snakker, leser og skriver godt norsk. Han har nær familie i Norge som har sagt seg villig til å ta seg av ham. Fetteren B i Alsvåg som driver flere utesteder/kiosker har tilbudt ham jobb. I Irak har han gått på selvstyr, han har begrenset skolegang derfra og kan verken lese eller skrive kurdisk.

    For det tredje er utvisningen og uttransporteringen i strid med EMK artikkel 2 og 3 og barnekonvensjonen artikkel 37. Både på vedtaks- og tidspunktet for uttransporteringen var det en reell risiko for at A ville bli drept eller utsatt for tortur eller for nedverdigende eller umenneskelig behandling i Irak. Når det gjelder forbudet mot umenneskelig behandling må det foretas en alderssensitiv vurdering, forfølgelse fra private blir mer relevant. Han har mottatt konkrete drapstrusler fra mors nye ektefelle. Trusler og forfølgelse fra « kin », familien, gir et særlig behov for vern. Vi kan ikke bygge på at politiet/de kurdiske selvstyremyndighetene vil beskytte ham, de tar gjerne hensyn til slektstilknytning og lokale avhengighetsforhold.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 8. desember 2009 med etterfølgende beslutning datert 12. april 2010 kjennes ugyldig.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger.

Staten ved Utlendingsnemnda har i hovedtrekk anført:

    Domstolene kan prøve både tolking og subsumsjon, men bør vise en viss tilbakeholdenhet med å sette til side utlendingsforvaltningens faktavurderinger.

    Når grunnvilkåret er oppfylt kan utvisning besluttes. Den påkjenning et vedtak om utvisning normalt fører med seg, og som ofte vil være betydelig, er dermed ikke tilstrekkelig til å hindre utvisning.

    A er dømt for så alvorlig og gjentatt volds- og narkotikakriminalitet at det skal svært mye til for at utvisning kan anses for å være uforholdsmessig, jf Rt-2009-1432 premiss 37.

    Det hindrer ikke utvisning at A var ung da de straffbare handlinger ble begått. Han hører ikke til den kretsen som har hatt sin barndom i Norge og er heller ikke kvoteflyktning. Dette er grupper staten har et større ansvar for enn for en i As situasjon.

    At A var psykisk syk da handlingene ble begått hindrer heller ikke utvisning. Det må som UNE har gjort bygges på at han « ikke har villet eller evnet å ta imot noe av den særdeles omfattende hjelp som er tilbudt ham i Norge ».

    As var over 18 år da utvisningsvedtaket ble truffet. Dette er en alder som stemmer med det han har opplyst til Motivasjonskollektivet. Også øvrige deler av hans forklaring trekker i retning av at han minst var nesten 18 år ved ankomsten. Men selv om man subsidiært legger til grunn den alder han oppga ved ankomsten, 14 år og sju måneder, er ikke dette en alder som seg selv gjør det uforholdsmessig å utvise ham. Da UNE traff sitt vedtak var det i så fall bare fem måneder til 18 år, og han var over 18 da han ble uttransportert.

    Vurderingen av om utvisning er uforholdsmessig vil på vedtakstidspunktet nødvendigvis måtte bygge på prognoser om framtida. I en etterfølgende sak om gyldigheten må prøvingen rettes mot det fakstiske grunnlag for prognosen, jf Rt-2009-851 premiss 29. Ettersom han – med mindre moren ville ta i mot ham – ikke ville bli uttransportert før etter fylte 18 år, må dette legges til grunn ved vurderingen.

    As tilknytning til Norge er svak. Oppholdstid etter at vedtak om utvisning er truffet skal tillegges mindre vekt. Den manglende tilknytningen sammenholdt med hans omfattende kriminalitet gjør det vanskelig å se at utvisningen har brutt ham opp fra noe positivt. Tilknytningen til Irak er sterkere enn til Norge.

    Forholdet til stefaren har ikke direkte betydning ved forholdsmessighetsvurderingen. Stefaren utgjør ikke noen trussel nå. A er ikke mishandlet etter at han ikke lenger bodde hos moren og stefaren. Det er ti år siden og nå kan han ta opphold hvor han vil. Han kan også lettere øve motstand. I tillegg kan lokale myndigheter gi beskyttelse.

    A har utvilsomt psykiske problemer i samsvar med opplysningene fra Sykehuset i Østfold og Universitetssykehuset i Nord-Norge, men ikke « meget alvorlige personlighetsforstyrrelse » slik fengselslege Johannesen mener. Hans tilstand er ikke mer alvorlig enn at han vil kunne få hjelp av den psykiatriske helsetjeneste i Kurdistan. At hjelpen ikke er like god som i Norge har ikke betydning.

    Etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 er hensynet til « barnets beste » et « grunnleggende hensyn ». Det betyr ikke at ikke andre forhold kan tillegges avgjørende vekt. Vurderingen av barnets beste og den konkrete interesseavveiningen hører under forvaltningens skjønn, se Rt-2009-1261 premiss 77. Det domstolene kan prøve er om hensynet er forsvarlig vurdert; at forvaltingen har avveid de relevante hensyn på en annen måte enn retten selv ville ha gjort, gjør ikke vurderingen uforsvarlig.

    Med den alder staten prinsipalt gjør gjeldende var A over 18 da UNE traff sitt vedtak. Om man bygger på den alder han oppga ved ankomsten er hensynet til « barnets beste » inngående drøftet og forsvarlig vurdert i vedtaket. Det var aldri aktuelt å uttransportere ham før 18 år med mindre omsorgspersoner sto klare til å ta imot ham.

    Det som er anført i forhold til EMK artikkel 2 og 3 og barnekonvensjonen artikkel 37 kan ikke føre fram. Det er ikke bevismessig grunnlag for drapstrusler etter EMDs krav om « real risks » og en vurdering bygget på « substantial grounds ». Det er heller ingen risiko for at stefaren skal gjøre alvor av de trusler han har satt fram etter at A nå er over 18 år og kan ta opphold et annet sted. Lokale myndigheter kan også gi tilstrekkelig beskyttelse.

Begjæringen om omgjøring var basert på As helsemessige forhold. Dette og hensynet til hans alder ble forsvarlig vurdert.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsretten bemerker:

As alder

    Lagmannsretten bemerker innledningsvis at A ved ankomsten oppga å være født *.*.1992. Dette har hele tiden vært lagt til grunn av utlendingsforvaltningen uten at det er tatt noen prøver av ham eller foretatt undersøkelser med sikte på å bringe alderen på det rene. På bakgrunn av at UNE i sitt vedtak 8 desember 2009 på side 5 har gjengitt en rapport fra barneverntjenesten 18 september 2009 der det skal gå fram at A « overfor personalet på Motivasjonskollektivet har fortalt at han er 19 år gammel », har staten nå gjort gjeldende at A minst er ett år eldre enn han oppga ved ankomsten. Rapporten er ikke lagt fram for lagmannsretten, men det går av den gjengitte konklusjonen fram at barnevernet fortsatte å behandle A som mindreårig; det samme gjorde UNE i vedtaket. Det som nå etter statens mening er kommet i tillegg, er As nye forklaring om at han forlot Irak da han etter egne opplysninger bare var tolv år gammel og den betydning det har for troverdigheten av hans historie for øvrig. Lagmannsretten er enig i at de nye opplysninger kunne ha gitt grunn til nærmere undersøkelser og at de kan skape en viss tvil om hvor gammel han er, men finner likevel ikke at anførselen om at A er født tidligere enn han selv har oppgitt kan føre fram på det grunnlag som nå foreligger. Lagmannsretten legger således til grunn at han var mindreårig da de avgjørelser saken gjelder ble truffet.

Lovgrunnlaget

    Saken gjelder gyldigheten av As utvisning fra Norge. UDIs utvisningsvedtak som ble truffet 20 august 2009 og UNEs vedtak i klagesaken av 12 desember 2009 reguleres av 1988-loven. På den etterfølgende beslutningen 12 april 2010 kommer 2008-loven til anvendelse. Lagmannsretten legger til grunn at de to utlendingslovene er sammenfallende for spørsmålene i saken her. Ettersom de samme ugyldighetsgrunner er gjort gjeldende mot både utvisningsvedtaket og den etterfølgende beslutningen, vil de bli behandlet under ett.

    Lagmannsretten finner grunn til å presisere at selv om utvisningsvedtaket ikke står seg, betyr ikke det at A er sikret opphold i Norge. Det må i tilfelle vurderes om det er grunnlag for opphold etter reglene om asyl og opphold på humanitært grunnlag.

    Partene er enige om at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt, idet A « er ilagt straff (...) for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder », jf 1988-loven § 29 første ledd bokstav c) og 2008-loven § 66 første ledd bokstav c). Spørsmålet er om utvisningen er å anse som et uforholdsmessig tiltak, jf 1988-loven § 29 andre ledd og 2008-loven § 70. Dette må avgjøres etter en samlet vurdering av alvoret i de straffbare handlinger han er dømt for og hans personlige forhold, herunder hans alder, helsetilstand, tilknytning til Irak og Norge med videre. Domstolene har full kompetanse til å prøve forholdsmessigheten av utvisningen, se som eksempel Rt-2009-side 546 avsnitt 26.

    Ved vurderingen av alvoret av de straffbare handlinger som ligger til grunn for utvisningsvedtaket, skal det etter forarbeidene til 1988-loven ses hen både til strafferammen og den faktisk utmålte straff og gjentakelsesfaren kan trekkes inn som et relevant moment, se Ot.prp.nr.46 (1986-1987 ) side og 131:

    Isteden foreslår departementet en regel som gir anvisning på når adgangen til å utvise på grunn av straffbare forhold ikke bør benyttes, jfr. lovutkastet § 29 annet ledd med motiver. Dette må bli skjønnspreget, men det er til gjengjeld vurderingstemaer som utlendingsmyndighetene har forutsetninger for å vurdere, og rammene for de hensyn som skal tas, kan angis temmelig klart i loven. For det første skal både « forholdets alvor » og « utlendingens tilknytning til riket » ha betydning. Under « forholdets alvor » kan for øvrig faren for gjentakelse komme inn. Det skal videre vurderes om utvisning vil være et « uforholdsmessig tiltak » ikke bare overfor utlendingen selv, men også overfor de nærmeste

I forarbeidene til 2008-loven er det i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 289 gitt en oversikt over de hensyn utvisningsinstituttet bygger på:

    Så vel alminnelige folkerettslige grunnsetninger som spesielle traktatregler bygger på at statene på visse vilkår skal kunne utvise utlendinger. De aller fleste stater har regler om utvisning i en eller annen form, og i Norge har utvisningsinstituttet lange tradisjoner, blant annet av hensyn til å beskytte samfunnet mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare, og for å bidra til respekt for norske lover og regler. Det er en grunnleggende del av innvandringsreguleringen å kunne holde utenfor landets grenser personer som er uønsket her på grunn av kriminalitet eller visse andre forhold. Det ville videre kunne stride mot den alminnelige rettsfølelse og svekke folks tillit til utlendingspolitikken dersom det ikke var rom for å utvise utlendinger som begår kriminalitet eller som truer grunnleggende nasjonale interesser. Manglende eller svært begrenset utvisningsadgang kunne også gitt press mot et mer restriktivt regelverk for de ulike asyl- og innvandringsgrunnlag. Departementet mener at det kan bidra positivt til samfunnsinkluderingen av det store flertallet lovlydige innvandrere at det finnes utlendingsrettslige reaksjonsmuligheter overfor de relativt få som bryter forutsetningene for opphold i Norge. Adgang til utvisning kan også ha en allmennpreventiv effekt. Trusselen om utvisning kan i seg selv forebygge uorden og kriminalitet.

Vedtakstidspunktet, nye opplysninger og etterfølgende forhold

    Lagmannsretten er enig med Oslo tingrett i at overprøvingen av utvisningsvedtaket og den etterfølgende beslutningen i utgangspunktet må skje på grunnlag av den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, men slik at nye omstendigheter kan tillegges vekt dersom de er egnet til å kaste lys over forholdene på vedtakstidspunktet. Dette har Høyesterett lagt til grunn i Rt-2009-851 der det i premiss 47 er vist til premiss 33 i Rt-2007-1815 som gjaldt overprøving av Trygderettens kjennelse. I premiss 48 i samme sak viste Høyesterett til premiss 34 i saken fra 2007 « der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet. »

    Kriteriet « kaste lys over » er ikke særlig presist, men lagmannsretten regner med at omstendigheter, problemstillinger, temaer og andre forhold som inngikk i de vurderinger forvaltningen bygget på i vedtaket kan suppleres med nye bevis om tiden før vedtaket. Det samme gjelder etterfølgende omstendigheter som kan knyttes til forhold som var til vurdering da vedtaket ble truffet, men ikke omstendigheter som er kvalitativt nye og etablerer en helt ny situasjon. I en utvisningsak gjengitt i Rt-2007-667 hadde farens rolle i forhold til en psykisk syk sønn vært et tema da utvisningsvedtaket ble truffet, men ikke funnet å være avgjørende. Spørsmålet var om omstendigheter inntruffet etter utlendingsnemndas vedtak kunne vektlegges. I premiss 50 svarte Høyesterett med denne begrunnelse bekreftende på at nye opplysninger som støttet den opprinnelige vurderingen kunne tas i betraktning:

    Opplysningene støtter den vurdering om manglende uforholdsmessighet som den angrepne beslutningen bygger på. Jeg kan ikke se at domstolene ved prøving av forvaltningsvedtak skal måtte se bort fra etterfølgende bevis om slike forhold.

    Mange utlendingssaker gjelder prognoser om framtida, typisk hva man har å frykte ved tilbakekomst til hjemlandet, hvordan det vil gå med barna om far blir utvist og liknende vurderinger. I As tilfelle foreligger det « etterfølgende bevis » om hvordan det har gått med ham etter uttransporteringen. Lagmannsretten anser at disse opplysningene om nåtidige forhold kan inngå i prøvingen av om utvisningen var uforholdsmessig.

    Uten at det er problematisert nærmere ser Høyesterett ut til å ha bygget på nåtidige forhold i Rt-2009-534 som gjaldt vedtak truffet i april 2005 om utvisning av en mor med barn. Flertallet som kom til at det var grunnlag for å utvise mor, bygget således i premiss 70 på tingrettens vurderinger i en sivil sak mellom foreldrene der far hadde blitt tilkjent den daglige omsorgen og forelderansvaret til de to jentene. Dommen i den sivile saken var avsagt i mai 2007 og bygget således på forhold inntruffet etter utvisningsvedtaket. Høyesteretts flertall i utvisningssaken bygget uten videre på det som var uttalt i den sivile saken. Mindretallet, som kom til at utvisning ville være uforholdsmessig, bygget i premiss 89 uten videre på jentenes alder på domstidspunktet.

    Lagmannsretten bemerker at mor i nevnte sak gjengitt i Rt-2009-534 brakte saken inn for EMD, som i dom 28 juni 2011 i sak 55597/09 konkluderte med at « the applicant's expulsion from Norway with a twoyear reentry ban would entail a violation of Article 8 of the Convention.» Uten at det utrykkelig er sagt, ser drøftelsen i EMD ut til å bygge på en nåtidsvurdering av barnas forhold.

    Lagmannsretten legger etter dette til grunn at i tillegg til kriteriet « kaste lys over », jf også det som følger av Rt-2007-667 , er det adgang til å trekke inn i prøvingen forhold som med sikkerhet vil inntreffe, slik som økt alder.

    De hensyn som skal ivaretas i barnekonvensjonen er etter lagmannsrettens mening av en slik art at det følger direkte av konvensjonen at det er nåtiden som teller. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at det i flere lagmannsrettsdommer er lagt til grunn at når det gjelder barnets beste i utvisningssaker, er det nåsituasjonen på domstidspunktet som skal legges til grunn, se Borgarting lagmannsretts dom 26 november 2010, sak LB-2010-40764 , og henvisningen til Borgarting lagmannsretts dom 19 januar 2010, sak LB-2008-84594 . Med nåsituasjonen på domstidspunktet som avgjørende for barnets beste, vil det lett kunne bli en spenning mellom hva som i så måte har vekt i forhold til på den ene side vedtakstidspunktet og på den andre side domstidspunktet. Problemstillingen illustreres i saken her ved at A var under 18 år på vedtakstidspunktet, men mer enn 18 år på tidspunktet da han ble uttransportert. Nå som lagmannsretten skal avsi dom, er han godt over 18 år. Økt alder er som nevnt noe som med sikkerhet vil inntreffe, noe som i seg selv tilsier at dette er et forhold som kan tillegges vekt.

As bakgrunn i Irak og hvordan han kom til Norge

    As bakgrunn i Irak har vært et moment i asylsøknaden og er nå anført som grunnlag for at han ikke skal utvises.

    A er usikker på når moren etter farens død i 1999 giftet seg på ny. Han har sagt at det kan ha vært i 2000 eller i 2002. I 2000 var han i tilfelle åtte år, i 2002 ti år. Den nye ektefellen er i saken omtalt som stefar. Lagmannsretten bruker også denne betegnelsen, men i anførselstegn « stefar » fordi det er tvilsomt om betegnelsen er adekvat. Det skyldes at A etter sin forklaring bodde sammen med moren og « stefaren » i bare rundt ett år og at « stefar » aldri kan sies å ha hatt noen reell farsrolle. Etter kurdisk skikk er det heller ikke vanlig at barna følger med sin mor som er blitt enke inn i det nye ekteskapet. Det er den avdøde fars familie – først og fremst onklene – som tar seg av barna. Dette synes ikke å være omstridt og er lagt til grunn av UNE i vedtaket på side 14 der det blant annet heter: « Barn og ungdom tilhører i utgangspunktet fars familie ». Det er opplyst at denne tradisjonen nå har kommet under et visst press ettersom mange unge fedre er omkommet i krig eller krigsliknende handlinger og levekårene fremdeles er preget av situasjonen slik den utviklet seg under Sadam Husseins styre og senere. As fetter B har således forklart i lagmannsretten at det er mange barn og unge i Irak « som ingen passer på ». C har i politiavhør forklart at « (n)år faren dør og mor finner en annen mann – så er det onklene [fars brødre] som blir nærmeste familie, dersom de kan ta i mot. Nå er det vanskelig i Irak å ta i mot andres barn, selv om det er kulturen vår. »

    Lagmannsretten tviler ikke på det A har forklart om at « stefar » mislikte ham og behandlet ham dårlig og mishandlet ham slik det er gjengitt fra asylintervjuet innledningsvis. Det er likevel grunn til stille spørsmål ved opplysningen om at « stefaren » har stukket ham med kniv. Lagmannsretten kan ikke se at knivstikking fra « stefar » er en opplysning som kom fram for utlendingsforvaltningen før UNE traff sitt vedtak i desember 2009 . Vitnet Dalby har forklart at dette var noe han første gang fortalte henne i Tromsø etter at han hadde fått utvisningsvedtaket, det vil si etter august 2009. A selv har på telefon fra Athen forklart at « stefarens » knivstikking ikke har kommet fram skriftlig, men at han hadde forklart det da saken var oppe for tingretten. For lagmannsretten er det lagt fram bilder som viser merker etter brannsår og kutt flere steder på kroppen, men det er ikke mulig å skille mellom hva som stammer fra selvskading og senere og hva som er påført av andre.

    Etter det A hadde forklart bygget UNE i framstillingen av saken, se side 2 i vedtaket, på at han hadde « vekslet på å bo » hos onklene. Lagmannsretten legger på bakgrunn av asylintervjuet og det A senere har forklart – senest for lagmannsretten – til grunn at han ikke egentlig bodde hos onklene, men at hans nærvær i en viss grad ble tålt i den forstand at han kunne komme til dem og vaske seg og få noe mat, men at livet for største delen besto av en tilværelse « på gata », at han overnattet i moskéen eller hos venner og tilfeldige kjente og at han drev med sniffing av lim og begynte med selvskading.

    Ved ankomsten til Norge i desember 2006 oppga A at han hadde krysset grensa til Tyrkia med sikte på å komme seg til Europa en gang tidligere, men at han ikke hadde truffet noen som ville hjelpe ham videre fordi straffen for å smugle mindreårige er strengere enn for å smugle voksne. Han ble tatt av politiet og sendt tilbake til Irak. Han oppga at da han reiste fra Irak gang nummer to, hadde han vært i Tyrkia i fem måneder og hadde brukt omtrent sju dager på veien til Norge. På spørsmål svarte han at han ikke hadde søkt om asyl eller avgitt fingeravtrykk i andre land og heller ikke hadde fått visum til andre land enn Norge.

    For lagmannsretten er det på initiativ fra As prosessfullmektig kommet fram nye opplysninger som er egnet til å kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf også det som går fram av epikrisen fra Universitetssykehuset i Nord-Norge 12 februar 2010 om at han ikke ønsket å snakke « om tiden mellom 12 og 14 års alder, da han fartet om i Europa ». A har på telefon fra Athen opplyst at han oppholdt seg flere steder i Europa før han etter nærmere to år kom til Norge i desember 2006. Etter et par uker i Tyrkia, antakelig som tolvåring i 2004, kom han til Hellas; der var han i rundt 20 dager. Han reiste så gjennom Italia til Frankrike og oppholdt seg i Paris i tre måneder. Derfra reiste han til Sveits; der ble han tatt på grensa og sendt til asylmottak og avga fingeravtrykk. Han fikk midlertidig oppholdstillatelse og var på mottaket i rundt ni måneder, men fordi det etter hans forklaring bare var voksne der, og han ikke fikk den omsorgen han trengte, reiste han til Norge. A har for lagmannsretten forklart at han ved ankomsten sa at han kom direkte til Norge og at det er « vanlig » og er noe « alle » sier fordi asylsøkere ellers risikerer å bli sendt tilbake til det første landet de kom til. Fordi A ved ankomsten ikke fortalte at han forlot Irak og dro til Europa som tolvåring, har utlendingsforvaltningen bygget på at han oppholdt seg der onklene bodde to år lenger enn det nå viser seg å være dekning for.

As forhold etter utvisningen

    Lagmannsretten finner at det også er anledning til å legge vekt på opplysningene som er kommet fram på initiativ fra As prosessfullmektig, om hvordan det er gått med A etter at han ble uttransportert fra Norge. En av anførslene mot utvisning var en prognose om framtida, nemlig det A fryktet å bli utsatt for av « stefaren ». Utlendingsforvaltningen bygget på at A fordi han ble uttransportert etter fylte 18 år, var i stand til å stå på egne ben.

    Som det går fram over ble A uttransportert fra Norge 7 mai 2010, dagen etter at han var fylt 18 år. A har på telefon fra Athen forklart seg om det som har hendt etter uttransporteringen. Prosessfullmektigen har også ført vitnene Margreth Olin Mykløen og B, fetteren i Alsvåg om den etterfølgende utviklingen. På bakgrunn av interesse for saker som gjelder mindreårige er Mykløen i ferd med å lage en TV-dokumentar om mindreårige flyktningers skjebne. Hun besøkte A etter at han var overført til Ila og under uttransporteringen fulgte hun med ham og politiet på flyet til Amsterdam der han ble satt på et direktefly til Irak. I Irak engasjerte hun lokale fotografer som fulgte ham der. Hun har flere ganger møtt ham i Athen og holder jevnlig kontakt med ham på telefon fra Norge.

    A har forklart at han var et par måneder i Irak. Først oppholdt han seg i Erbil rundt to uker. Han var ikke i kontakt med moren og « stefaren ». Han møtte sin yngre bror en gang i Zakho; broren bor dels hos venner og dels sammen med moren og « stefaren ». Broren advarte ham om hva som kunne skje om han oppsøkte moren og « stefaren » i vendinger som at « broren sa at stefar ville drepe meg » og liknende hvis han oppsøkte dem. For det meste oppholdt han seg i Ø, en liten landsby litt nord og øst for X nærmere grensa mot Tyrkia. Der ventet han på at vannstanden i en elv han måtte over for å krysse grensa, skulle bli lav nok slik at han kunne komme seg videre til Europa. I Athen bodde han først på « gata », mens han nå bor sammen med jevnaldrende kurdere i en forlatt bygning der de ikke har vann eller strøm. Han har prøvd å komme seg videre med båt til Italia.

Helse, sykdom og belastninger

    Når det gjelder As helsemessige forhold og de belastninger han har vært utsatt, for viser lagmannsretten foruten det han selv har forklart, til det som er gjengitt innledningsvis fra hans opphold i Sykehuset Østfold, Universitetssykehuset i Nord-Norge og fengselslege Johannesen.

    Johannesen har for lagmannsretten forklart at han var skuffet over at universitetssykehuset vegret seg for å gi A behandling. Sykehuset har formidlet til ham at det skyldtes at det var vanskelig med behandling i As situasjon. Det var i tilfelle nødvendig med langvarig behandling og det å sette i gang behandling kunne aktivisere mange ting. Med utsiktene til utvisning hengende over seg, kunne det være farlig. I stedet konsentrerte sykehuset seg om mangelen på søvn som ble sett på som viktig for å forebygge selvskading. Selv hadde Johannesen erfaring for at A vegret seg for å snakke om traumer, og at han var engstelig for å snakke mye om farens og brorens død og om « stefaren ». Han oppfattet at As selvskading førte med seg en utladning som gjorde at han fikk sove etterpå.

    Personlig mener Johannesen at A lider av en alvorlig personlighets- og tilpasningsforstyrrelse som er vanskelig å behandle, og med aktiv behandling kan man i det første forløpet frykte forverring.

Forholdsmessigheten

    Som nevnt innledningsvis under lagmannsrettens bemerkninger er partene enige om at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt. Spørsmålet er om utvisningen er å anse som et uforholdsmessig tiltak. Dette må som nevnt avgjøres etter en samlet vurdering av alvoret i de straffbare handlinger han er dømt for og hans personlige forhold, herunder hans alder, helsetilstand, tilknytning til Irak og Norge med videre. Domstolene har full kompetanse til å prøve forholdsmessigheten av utvisningen.

    Lagmannsretten kan ikke se at domstolenes prøvingsrett i forhold til barnekonvensjonen er begrenset slik staten har gjort gjeldende. Den saken det er vist til, Rt-2009-1261 premiss 77, gjaldt prøving etter 1988-loven § 8 andre ledd der domstolenes prøvingsrett er begrenset.

    Alder er en viktig del av det som kan betegnes som personlige forhold. A var 17 år og fire måneder da UDI 20 august 2009 traff vedtak om utvisning og 17 år og sju måneder da UNE 8 desember 2009 ikke tok klagen over utvisningen til følge. Hans begjæring om omgjøring av utvisningsvedtaket ble ikke tatt til følge 12 april 2010, da var han 17 år og 11 måneder. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, jf 2008-loven § 70 gjaldt for ham da de avgjørelser saken gjelder ble truffet. Artikkel 3 sier at i alle forhold som gjelder barn under 18 år skal « the best interest of the child be a primary consideration », i norsk oversettelse « barnets beste [skal] være et grunnleggende hensyn ». Hensynet til barnets beste er derfor et viktig, men ikke nødvendigvis det avgjørende hensyn i saker som berører barns interesser. Hvor stor vekt hensynet til « barnets beste » skal ha, varierer fra saksområde til saksområde. I utvisningssaker er det tunge mothensyn.

    Lagmannsretten kan ikke se at det følger av ordlyden i barnekonvensjonen artikkel 3 eller av andre bestemmelser i konvensjonen at det ikke kan treffes vedtak om utvisning av et barn på 17 år. UDIs og UNEs vedtak bygget utvilsomt på at med mindre moren ville ta i mot ham, ville A i samsvar med fast norsk praksis ikke bli utransportert så lenge han var mindreårig. Det er i samsvar med FN barnekomités Generelle kommentar nr. 6 (2005) om « Treatment of unaccompanied and separated children outside their country of origin », se side 23:

    In the absence of the availability of care provided by parents or members of the extended family, return to the country of origin should, in principle, not take place without advance secure and concrete arrangements of care and custodial responsibilities upon return to the country of origin.

    Uttalelsen bekrefter at barnekonvensjonen ikke er til hinder for å nekte å gi opphold til eller utvisning, men det er en forutsetning at den mindreårige kan ivaretas i hjemlandet. Da telefonsamtalen med mor var negativ, ble konsekvensen derfor at uttransporteringen ble utsatt til han ikke lenger var mindreårig. Tatt i betraktning at de avgjørelser saken gjelder ble truffet etter han var fylt 17 år, er hensynet til konvensjonen etter lagmannsrettens mening ivaretatt. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvordan det kunne stilt seg når det er mange år fram til en eventuell utvisning kan iverksettes.

    Lagmannsretten viser ellers til at den over i avsnittet om « Vedtakstidspunktet, nye opplysninger og etterfølgende forhold » har lagt til grunn at barnekonvensjonen bygger på at det skal foretas en nåtidsvurdering av de forhold som kan ha betydning for om artikkel 3 er overholdt.

    Selv om barnekonvensjonen ikke er til hinder for utvisning, må As alder da han kom til Norge og at han var under 18 år da de straffbare forhold ble begått, tillegges vekt, dog slik at vekten blir mindre dess mer han nærmer seg 18 år. Som nevnt varierer betydningen av « barnets beste » fra saksområde til saksområde og i utvisningssaker er det tunge mothensyn. Lagmannsretten kommer tilbake til dette.

    Som det går fram i innledningen er A domfelt flere ganger under sitt opphold i Norge. Den alvorligste dommen er Nedre Telemark tingretts dom 7 november 2007 som gjaldt overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ, jf § 232, hvor strafferammen er fengsel i inntil ni år. A ble funnet skyldig i den 2 oktober 2007, da han var 15 år og fire måneder, å ha påført en annen to knivstikk i ryggen med punktering av en lunge og store indre blødninger hos fornærmede til følge. Det går fram av domspremissene at skadene var livstruende og at resultatet kunne ha blitt fatalt om ikke fornærmede hadde mottatt hurtig medisinsk behandling. I samme dom ble A også domfelt for drapstrusler framsatt noen dager før knivstikkingen, for heleri, for kjøring uten førerkort, for naskeri og for å ha båret kniv på offentlig sted uten aktverdig grunn. Strafferammen for disse forbrytelsene varierer fra fengsel i tre måneder til fengsel i tre år.

    Nord-Troms tingretts dom 22 desember 2008 gjaldt blant annet en legemsfornærmelse, som den gang hadde en strafferamme på bøter eller fengsel i inntil seks måneder, begått 29 august 2008 da han var 16 år og fire måneder. Volden ble av retten karakterisert som grov som følge av at fornærmede var uten mulighet til å verge seg mot angrepet. For øvrig ble A domfelt for kjøp av et mindre kvantum hasj, for et simpelt bedrageri, for å ha unnlatt å stanse for politiet, for kjøring uten førerkort og for et naskeri, alt begått i tidsrommet fra april til juli 2008. Strafferammen for disse forbrytelsene varierer fra fengsel i seks måneder til fengsel i tre år.

    Nord-Troms tingretts dom 7 september 2009 gjaldt legemsfornærmelse og bruk av hasj begått i april 2009 da han var 16 år og 11 måneder. Hålogaland lagmannsrett gjorde fem måneder av den utmålte straffen på ett års fengsel betinget. Strafferammen for legemsfornærmelsen var den gang bøter eller fengsel inntil seks måneder, mens rammen i legemiddelloven er bøter eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler.

    Påtaleunnlatelsen 10 september 2009 er begrunnet prosessøkonomisk fordi « ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse », dette på grunn av bestemmelsene om straffeutmåling i straffeloven § 64 fordi alle forholdene var begått forut for Nord-Troms tingretts dom fra september 2009. Påtaleunnlatelsen gjaldt drapstrusler, hvor strafferammen er fengsel i inntil tre år, samt at han fire ganger hadde opptrådt skremmende overfor ansatte ved Motivasjonskollektivet der han var bosatt, samt for besittelse av et mindre kvantum hasj, alt begått i tiden fra mai til august 2009, det vil si etter fylte 17 år.

    Lagmannsretten er enig med tingretten når den framhever at « særlig (må) legemsbeskadigelsen A ble dømt for i november 2007 [Nedre Telemark tingretts dom] betegnes som et alvorlig straffbart forhold », og at det har støtte i klare uttalelser fra lovgiver at det i utvisningssaker skal ses alvorlig på kriminelle handlinger som « kan utgjøre en fare for andre ». Dette var den bærende begrunnelsen, som har overføringsverdi også til andre saker etter § 29, for å innlemme blant andre straffeloven § 228 første ledd med en strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks måneder i 1988-loven § 29 tredje ledd som ellers hadde en ramme på mer enn ett år, se Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 6, (jf også side 9):

    Hensikten med forslaget om å senke nedre strafferamme for utvisning er for det første i større grad å beskytte dem som er utsatt for vold og trakassering av utlendinger i Norge ved en utvidet mulighet til å utvise utlendinger som er ilagt straff eller særreaksjon for straffbare handlinger som viser at de kan utgjøre en fare for andre. Motivet er å beskytte personer som er utsatt for vold og trakassering, ikke bare i nære relasjoner, men generelt.

    Lagmannsretten er som det går fram over, enig med As prosessfullmektig i at man ved vurderingen av straffedommene som utvisningsgrunnlag må ta i betraktning As unge alder da de straffbare handlinger ble begått, hans bakgrunn og de belastninger han hadde vært utsatt for. Det er likevel slik at det dreier seg om tre straffedommer som hver for seg kunne dannet grunnlag for utvisning. Alle dommene gjelder dessuten to eller flere forhold som også hver for seg kunne dannet grunnlag for utvisning. Påtaleunnlatelsen har også vekt i den helhetsbedømmelsen som må foretas. De straffbare forhold sammenholdt med det personlighetsavviket som er beskrevet foran, gjør at faren for gjentakelse må sies å være svært stor og at man kan frykte svært alvorlige straffbare handlinger. Lagmannsretten viser for så vidt til fengselslegens bruk av betegnelsen « tikkende bombe ».

    Hensynet til « å beskytte samfunnet mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare » er et viktig hensyn, jf det som foran er sitert fra Ot.prp.nr.75 (2006-2007) på side 289. Faren for at A skal gjenta straffbare handlinger taler derfor med stor styrke for utvisning. Det hadde vært grunn til å legge større vekt på As alder på tidspunktet for de straffbare handlinger hvis det hadde dreid seg om en enkelt eller færre handlinger innenfor et avgrenset tidsrom. De mange lovbrudd A har begått under oppholdet i Norge viser at straffene han er ilagt ikke har hatt noen preventiv effekt, og det til tross for at han ikke bare risikerte straff, men også utfordret grunnlaget for fortsatt opphold i Norge. Når straff ikke har virket og gjentakelsesfaren må vurderes som stor, kommer hensynet til samfunnsbeskyttelsen inn med stor tyngde uavhengig av alder. Lagmannsretten finner også at det lett vil « kunne stride mot den alminnelige rettsfølelse og svekke folks tillit til utlendingspolitikken » dersom A ikke blir utvist. Får han bli i Norge og det viser seg at han faller tilbake til straffbare handlinger, er det lett å tenke seg at det vil bli oppfattet som svært negativt. Det vil i sin tur føre til et « press mot et mer restriktivt regelverk for de ulike asyl- og innvandringsgrunnlag ». Det vil neppe « bidra positivt til samfunnsinkluderingen av det store flertallet lovlydige innvandrere » om A ikke blir utvist. Domstolene må også legge til grunn lovgivers forutsetning om at « utvisning kan også ha en allmennpreventiv effekt » og at « Trusselen om utvisning kan i seg selv forebygge uorden og kriminalitet. »

    Lagmannsretten må konstatere at med de lovbrudd A er dømt for og med den gjentakelsesfare han representerer, er han i kjerneområdet for den gruppe § 29 første ledd bokstav c) sikter mot.

    As helsetilstand er et moment i vurderingen. Det går fram av UNEs vedtak 8 desember 2009 at det normalt kreves en alvorlig sinnslidelse for at sykdom/helse alene skal gi grunnlag for opphold, men for barn stilles det noe lempeligere krav. Når barnet ikke har en alvorlig sinnslidelse, skal det foretas en konkret vurdering av om barnets helsetilstand gjør det uforholdsmessig tyngende å bli utvist fra Norge.

    A har hatt mye kontakt med norsk helsevesen mens han har vært her. Det er ikke grunnlag for å si at helsevesenet har forsømt seg ved ikke å sette i gang behandling. Lagmannsretten må legge til grunn at A har et personlighetsavvik som er en tilstand som generelt er vanskelig å behandle. Generelt faller det etter lagmannsrettens mening utenfor det ansvar helsevesenet har å gå inn i behandlingen av utlendinger som kommer til Norge med ulike personlighetsavvik med mindre de ellers har relativt tungtveiende grunner for opphold her. Til As anførsel om at det psykiske helsevernet og behandlingstilbudet i Irak er dårlig, bemerker lagmannsretten at det er normalsituasjonen at helsetjenesten i det land man kommer fra er dårligere enn hva som kan forventes i Norge. Selv om det etter bevisføringen må legges til grunn at tilbudet i de kurdiske områdene er atskillig bedre en i Irak for øvrig, vil A neppe kunne få noe særlig hjelp for sitt personlighetsavvik. Men som nevnt er As personlighetsavvik vanskelig tilgjengelig for behandling uavhengig av hvor han oppholder seg. Selv om A var mindreårig da han begikk de straffbare handlingene og da han ble besluttet utvist og det for barn må foretas en mer konkret vurdering av hvilken betydning sykdom/helse skal ha, mener lagmannsretten at dette må vurderes opp mot As mange dommer. De siste forholdene, inkludert påtaleunnlatelsen, er dessuten begått i nær voksen alder; han var rundt 17 år, noe som betyr at alderen har mindre vekt enn om han hadde vært yngre.

    Dette fører over til hvilken vekt As alder da han kom til Norge og den tilknytning han har etablert til landet skal ha. Lagmannsretten peker på at de saker som er gjengitt i Norsk Retstidende og som gjelder utlendinger som har arbeids- og oppholdstillatelse, ikke gir så stor veiledning ettersom terskelen for utvisning etter 1988-loven § 29 tredje ledd er en strafferamme på ett år og i tillegg noen særskilt nevnte straffebestemmelser. Det betyr at tilknytningen i utgangspunktet er mye sterkere enn for A. I saker som gjelder utlendinger uten arbeids- og oppholdstillatelse, er det gjennomgående barn som etablerer tilknytningen.

    Det er riktig som staten har påpekt, at tilknytning til Norge etter at det er gitt avslag på asyl/opphold på humanitært grunnlag i utgangspunktet ikke skal telle med. Men A fikk opphold i ett år 13 desember 2007 og kunne ikke uttransporteres før fylte 18 år. Det betyr etter lagmannsrettens mening at hele oppholdet må telle med.

    Tingretten har sett alder og botid som et relevant moment i vurderingen. Lagmannsretten er som det går fram over enig i det. Tingretten har pekt på at de som « har tilbrakt sine barneår i Norge og bodd her i lang tid vil i sin alminnelighet ha fått en sterk tilknytning til riket ». Lagmannsretten viser også til Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24:

    I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utlendingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge.

    A kom til Norge da han var 14 år og kan ikke sies å ha tilbrakt sin barndom i Norge. I Rt-2005-238 kom flertallet til at en gutt som flyktet med sine foreldre fra Vietnam ni år gammel og senere kom til Norge som kvoteflyktning, skulle utvises. Men det dreide seg om mer alvorlige straffbare handlinger enn de A har gjort seg skyldig i og de var begått i voksen alder. Det som har generell interesse er mindretallets uttalelser i premiss 33 og flertallets i premiss 52 om at alder på tolv år ved ankomst til Norge ikke var til hinder for utvisning og påpekingen av det straffbare forholds grovhet og karakter:

(33) Noen absolutt aldersgrense kan heller ikke utledes av høyesterettspraksis, forvaltningspraksis eller praksis av Den europeiske menneskerettsdomstol. Som eksempler nevner jeg sakene i Rt-1996-561 og Rt-1996-568 , som begge gjaldt utlendinger som kom til Norge 12 år gamle. Høyesterett fant i begge saker utvisningsvedtaket gyldig, og utlendingenes klager til EMD ble avvist som « inadmissible ».

(52) For øvrig er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende, og jeg slutter meg til hennes generelle bemerkninger om betydningen av at utlendingen kom til Norge i ung alder. Det ligger i dette at forholdsmessigheten i en slik sak i betydelig grad vil stå på vurderingen av det straffbare forholds grovhet og karakter.

    Saken inntatt i Rt-2009-432 gjaldt utvisning av utlending med bosettingstillatelse og ble bedømt etter 1988-loven § 30 tredje ledd. Han hadde kommet til Norge som 14-åring og var i mellom 22 og 24 år gammel da de straffbare handlinger ble begått. Det dreide seg om flere voldsforbrytelser og å ha truet et vitne til å endre forklaring i en straffesak mot ham. Høyesterett anså at dette var alvorlig kriminalitet som gjorde at vedtaket om utvisning for fem år ikke var uforholdsmessig. Høyesterett antok at han også hadde tilknytning til hjemlandet etter å ha bodd der til han var nesten 14 år gammel. Høyesteretts uttalelser om beskyttelse mot vold, betydningen av alvorlig kriminalitet og tilknytningen til hjemlandet har generell interesse:

(36) Forebygging og beskyttelse mot vold har også stått sentralt ved endringer av utlendingsloven de senere årene. Dette fremgår blant annet av Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 6 og 9. Denne typen kriminalitet anses som alvorlig i utlendingslovsammenheng.

(37) Ved alvorlig kriminalitet skal det mye til før utvisning blir ansett som et uforholdsmessig tiltak, jf. Rt-2009-546 avsnitt 30 med henvisning til Rt-2007-667 avsnitt 34. Dette er utgangspunktet for vurderingen også i denne saken.

(39) Lav alder ved ankomst til Norge og botiden her er to forhold som er tillagt stor vekt i forholdsmessighetsvurderingen. I Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24, som jeg oppfatter som en beskrivelse av gjeldende rett, heter det for eksempel:

    « I saker der utlendingen har bodd lenge i Norge og i tillegg kom til landet som barn, kreves det svært mye av det straffbare forholdet før utledingsmyndighetene reagerer med utvisning. En av grunnene til dette er blant annet at det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge. »

(40) As sak faller etter min mening i ytterkant av uttalelsen. For det første var han ikke så ung da han kom til Norge at han kan sies å ha hatt sin « barndom » i Norge. Dernest er det grunn til å tro at uttalelsen om samfunnets ansvar i første rekke sikter til ansvar for ungdomskriminalitet. Staten har anført at etter hvert som utlendingen blir eldre, må det forventes at man i større grad er ansvarlig for – og i større grad kan bebreides for – egne straffbare handlinger. Det er jeg enig i. A var mellom 22 og 24 år gammel da de straffbare forholdene han er dømt for ble begått, og hans straffbare handlinger kan ikke karakteriseres som ungdomskriminalitet.

    Når det gjelder As tilknytning til Norge må lagmannsretten konstatere at A under oppholdet her aldri har bodd utenfor institusjon og ikke kan sies å ha noen annen nevneverdig tilknytning enn til Anne Mette Dalby som i sin tid var hans verge, hans fetter B, samt i en viss grad også til Mykløen. I As tilfelle er det ikke grunnlag for å si at « det norske samfunn må ta et større ansvar for den kriminelle løpebane når utlendingen har hatt sin barndom i Norge.» De gjentatte lovbruddene viser at han under hele oppholdet i Norge har hatt store tilpasningsvansker. Hans tilhørighet til det norske samfunnet må betegnes som svak.

    Tilknytningen til Norge må veies mot As tilknytning til Irak og hans forhold for øvrig.

    Det er ikke grunn til å tvile på at A i sin barndom ble utsatt for trusler og vold av « stefar » i Irak, men det gjør ikke utvisningen uforholdsmessig. Vurderingen må som tingretten har pekt på være framtidsrettet. Grunnen til at han ikke ble utvist før fylte 18 var at mor og « stefar » ikke ville ta imot ham. Spørsmålet er hva A risikerte ved å bli utvist til Irak etter at han ikke lenger var mindreårig.

    Utvisningsvedtaket bygget på en prognose om framtida. Den etterfølgende utvikling har slik lagmannsretten ser det bekreftet at vurderingen var forsvarlig.

    Lagmannsretten legger etter As forklaring til grunn at han etter at han kom tilbake til Irak har hatt kontakt med sin yngre bror, som har formidlet truende uttalelser fra « stefaren », gjengitt foran. A møtte verken mor eller « stefar ». I utskrift av en telefonsamtale han har hatt med Mykløen, sier A at han ikke har sett sin mor på « seks eller syv år », at han « har glemt henne » og ikke har lyst til å treffe henne fordi: « Så lenge hun klarer seg uten sønnen sin. Så jeg klare meg uten mor uansett. Jeg liker ikke så mye mamma. Jeg snakker ikke så mye om mamma, du vet. Jeg vet ikke, det var lenge sida ». Dette stemmer med at han reiste fra Irak som tolvåring i i 2004. Når han nå er over 19 år, er det slik han har forklart seg ikke lenger aktuelt å bo sammen med moren eller oppsøke henne. Dette har på den annen side betydning for om A har noe å frykte fra « stefar ». Lagmannsretten legger som UNE til grunn at truslene fra « stefar » den gang og senere har dreid seg om å holde A vekk fra ham og hans husstand for å slippe de byrder som ellers følger med ansvaret for å forsørge sin nye ektefelles barn. Det er i så måte ikke uten betydning at « stefars » vegring må sies å være i samsvar med kurdisk kultur. Når A ikke lenger er mindreårig og det ikke er aktuelt å bo sammen med mor og « stefar » og han selv er innstilt på å holde avstand, har han ikke lenger noe å frykte fra « stefar ».

EMK artikkel 2 og 3 og barnekonvensjonen artikkel 37 a

    Lagmannsretten finner det klart at det også etter EMK artikkel 2 og 3 og barnekonvensjonen artikkel 37 a skal foretas en nåtidsvurdering av de forhold som kan ha betydning. Dette illustreres klart nok i et tilfelle hvor det etter et vedtak om utvisning, men før uttransporteringen har funnet sted, har oppstått en ny situasjon i hjemlandet som gir grunn til frykt for drap eller tortur fra myndighetenes eller andres side.

Lagmannsretten finner det klart at anførslene knyttet til EMK artikkel 2 og 3 og barnekonvensjonen artikkel 37 a ikke kan føre fram og viser til framstillingen over.

Konklusjon

    Lagmannsretten konkluderer med at UNEs vedtak om utvisning 8 desember 2009 og beslutningen 12 april 2010 om ikke å omgjøre vedtaket og gi utsatt iverksetting ikke er ugyldige og at anken blir å forkaste.

Sakskostnader

    Staten ved UNE har vunnet saken og har som utgangspunkt krav på å få dekket sine sakskostnader, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter tredje ledd kan den tapende part helt eller delvis fritas for kostnadsansvaret hvis « tungtveiende grunner gjør det rimelig ». Det skal etter bokstav a) legges særlig vekt på om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom og etter bokstav b) på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier at det gis fritak. Lagmannsretten finner ikke at det var god grunn til å få prøvd anken i saken. Den velferdsmessige betydningen for A er stor og styrkeforholdet er ulikt, men det vil svært ofte være tilfelle i saker mot staten. Unntakene må etter lagmannsrettens mening ikke praktiseres slik at den tapende part i saker mot staten blir fritatt for kostnadene i noen særlig større grad enn i saker mellom private parter. Det gjelder ikke minst i saker med en godt begrunnet tingrettsdom. Lagmannsretten finner ikke at tungtveiende grunner gjør det rimelig med fritak av kostnadene forbundet med anken.

    Advokat Stub har levert kostnadsoppgave der han har krevd erstattet 12 timers arbeid til og med tilsvaret, 30 timers saksforberedelse og ankeforhandling med 11 timer, alt etter sats 1.200 kroner per time som i alt blir 63.600 kroner. Med tillegg av 500 kroner for utdrag er kravet til sammen 64.100 kroner. Det har ikke kommet innvendinger mot oppgaven som legges til grunn som rimelig og nødvendig for en forsvarlig utførelse av saken.

    Lagmannsretten skal ved vurderingen av kostnadsansvaret for tingretten legge sitt resultat til grunn. Tingretten fant « (e)tter en samlet vurdering » det rimelig å frita A fra kostnadsansvaret. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. A erstatter staten ved Utlendingsnemnda sakskostnadene for lagmannsretten med 64.100 -sekstifiretusenetthundre- kroner innen to uker etter forkynningen av dommen.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo