To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2013-108356
Documentdate : 23.01.2014

Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven. Utlendingsforskriften. Beviskrav. Bevisbedømmelse.

Mann ankommet Norge fra Somalia i 1997 fikk opphold på humanitært grunnlag og i den forbindelse også utlendingspass som ble fornyet frem til 2002, jf utlendingsloven § 64 annet ledd annet punktum. I 2001 søkte han om asyl og oppga en annen identitet. Ved utløpet av forlengelsen ble passet flere ganger nektet fornyet med henvisning til at det var tvil om identiteten, sist ved vedtak i 2010, jf. utlendingsforskriften § 12-5 jf. § 12-1 første ledd bokstav b. Etter søksmål mot UNEs vedtak i klagesaken, kom tingretten til at vedtaket var ugyldig. Etter statens anke kom lagmannsretten til samme resultat fordi UNE hadde lagt til grunn et for høyt beviskrav enn det var grunnlag for etter forskriftsbestemmelsen. Lagmannsretten uttalte at beviskravet må være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Også uttalelser om den konkrete bevisbedømmelsen.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om avslag på søknad om utlendingspass.

A, som kom fra Somalia til Norge i 1997, fikk ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 22. april 2005 permanent bosettingstillatelse, jf. dagjeldende utlendingslov § 12 og ditto utlendingsforskrift § 43 første ledd.

Han har senere søkt om utlendingspass to ganger og fikk begge ganger avslag, senest i januar 2010. Dette vedtaket ble etter hans klage opprettholdt av UNE i vedtak 14. oktober 2010. A tok 12. november 2012 ut stevning mot staten ved UNE med krav om ugyldighet av vedtaket. Oslo tingrett avsa 5. april 2013 dom i saken med slik slutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak 14. oktober 2010 er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale, innen 2 - to- uker, 34 125 - trettifiretusenetthundreogtjuefem - kroner i saksomkostninger til A.

Fra tingrettens dom hitsettes:

«A søkte om asyl i Norge 17. oktober 1997. Han hadde ikke pass eller andre identifiksjonspapirer som kunne bekrefte hans identitet.

Ved Utlendingsdirektoratet (UDI)s vedtak 25. mars 1998 fikk A innvilget arbeidstillatelse etter tidligere utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 21 første ledd. UDI samtykket også i utstedelse av utlendingspass, jf. utlendingsforskriften 1990 § 70. Arbeidstillatelsen har flere ganger blitt fornyet.

Saksøker fremmet ny søknad om asyl 19. mars 2001. Han oppga da identiteten B med fødselsår 1978. Det er på det rene at personen som fremmet søknad om asyl 19. mars 2001 er samme person som søkte om asyl 17. oktober 1997, og søknaden ble avvist under henvisning til at han allerede hadde fått innvilget oppholdstillatelse i Norge.

A ble innvilget permanent bosettingstillatelse 22. april 2005.

Ved vedtak 21. mars 2006 avslo UDI søknad om fornyet utlendingspass i medhold av utlendingsloven 1988 § 19 fjerde ledd, jf. utlendingsforskriften 1990 § 71, jf. § 68, § 65 annet ledd bokstav e). Det ble vist til at det var tvil om saksøkers identitet. Vedtaket ble ikke påklaget.

Saksøker søkte igjen om fornyet utlendingspass 17. april 2009. Ved UDIs vedtak 28. januar 2010 fikk han igjen avslag på søknaden.

A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda (UNE) og det ble anført at A led av en alvorlig sinnslidelse og at søknaden av 19. mars 2011 var et utslag av en irrasjonell handling. Av brev 6. mai 2010 fra Lovisenberg Diakonale Sykehus til UDI fremgår det blant annet:

Pasienten har siden 2005 vært tilknyttet X Distrikt psykiatriske senter (DPS). Han kom i kontakt med DPS etter innleggelse på psykiatrisk institusjon på grunn av akutt psykose (vrangforestillinger og hørselshallusinasjoner). Pasienten har etter dette hatt flere innleggelser både med og uten tvang.

Diagnose: F 20,0 Paranoid schizofreni

F 19,1 Skadelig bruk av flere stoffer

(...)

Pasienten har Paranoid schizofreni som i stor grad reduserer hans funksjonsnivå.

Det antas at pasienten også hadde denne lidelsen i 2001.

UNE opprettholdt UDIs vedtak 14. oktober 2010.

Partene er enige om at sitatet gir en dekkende beskrivelse av sakens bakgrunn. Øvrige relevante omstendigheter fremgår av det følgende.

Staten har anket tingrettens dom og A har tatt til motmæle. Ankeforhandling er holdt i Borgarting lagmannsretts hus 14. januar 2014. Ankemotparten møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Bevisførselen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har sammenfatningsvis anført:

Tingrettens dom er uriktig i det tingretten feilaktig har funnet at vilkåret i utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b ikke er oppfylt. Staten gjør gjeldende at det er tvil om ankemotpartens identitet. Tingretten har blandet sammen bevistema og selve beviskravet. Ankemotparten har uomtvistelig oppgitt to forskjellige identiteter. Det er tvil om begge idet ingen av dem er dokumentert.

Det er uklart om ankemotparten var i en slik psykisk tilstand som påstått ved innlevering av søknad om asyl i 1997 og/eller i 2001. For det ene er det klart at han har vært vurdert som strafferettslig tilregnelig i tiden omkring den siste asylsøknaden, samt i flere senere straffesaker. For det andre gjøres det gjeldende at alvorlige psykiske problemer ved innlevering av den siste søknaden ikke er egnet til å fjerne en tvil om hans identitet.

Heller ikke det at ankemotparten har en søster med tilsvarende navn som han, er egnet til å fjerne tvilen. Hun har ikke selv kunne dokumentere sin identitet, og UNE er dessuten ikke bundet av faktum som er lagt til grunn for hennes del i enkeltvedtak vedrørende henne.

Tingrettens feilaktige forståelse av utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b vil innebære en uthuling av bestemmelsen da det kun unntaksvis ikke vil være mulig å påvise sannsynlighetsovervekt for noen av flere oppgitte identiteter.

Sterke samfunnsinteresser, herunder hensynet til notoriteten til norske pass, tilsier at norske myndigheter bare skal utstede pass til personer man kjenner identiteten til. Utstedelse av pass betyr at norske myndigheter går god for vedkommendes identitet. Dette har kommet til uttrykk, og er lagt til grunn i UNEs vedtak i saken. Det å oppgi to forskjellige identiteter er i seg selv en omstendighet som skaper tilstrekkelig tvil om vedkommendes identitet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har sammenfatningsvis anført:

Tingrettens dom er korrekt når man har kommet til at UNEs vedtak 14. oktober 2010 er ugyldig.

A ble innvilget oppholdstillatelse 25. mars 1998, og det ble samtidig innvilget utlendingspass. Av en eller annen grunn, mest sannsynlig fordi han var i en forvirringstilstand på grunn av psykisk sykdom, fremmet han en søknad om asyl 19. mars 2001 under navnet B. På grunn av denne søknaden ble A nektet fornyelse av utlendingspasset. Denne nektelsen har ikke hjemmel idet vilkåret for nektelse i utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b ikke er oppfylt.

UNE vet at opplysningene som ble gitt i 2001 vitterlig er uriktige. Av den grunn foreligger ikke slik identitetstvil som gir grunnlag for avslag. Det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å sannsynliggjøre sin identitet. Den tvil som alltid vil eksistere for mennesker som kommer fra land uten sentraladministrasjon og hvor identitetsdokumenter er uten notoritet, faller ikke inn under utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b. A fremmet søknaden i 2001 i en forvirringstilstand som følge av psykisk sykdom. Han har en bevislig biologisk søster som er innvilget norsk statsborgerskap. Det er intet grunnlag for å hevde at han oppga uriktig identitet da han først kom til Norge. En samlet vurdering av disse tre omstendigheter gjør at det ikke er slik tvil om hans identitet at § 12-1 første ledd bokstav b kommer til anvendelse.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes sakens omkostninger

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og ser slik på saken:

Det følger av utlendingsloven 2008 § 64 annet ledd første punktum at «(e)n utlending som har eller gis oppholdstillatelse i riket på grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget oppholdstillatelse som flyktning, skal gis utlendingspass ..» på vilkår fastsatt i bestemmelsen ellers. Partene er enige om, og lagmannsretten legger til grunn at ankemotparten på grunn av forhold knyttet til opprinnelseslandet Somalia, ikke har krav på utlendingspass etter denne bestemmelsen. Han fikk i 1998 utlendingspass i medhold av neste punktum i § 64 annet ledd, der det heter at slikt pass også kan «utstedes i andre tilfeller etter nærmere regler fastsatt av Kongen».

Utlendingsforskriften 2009 § 12-5 er en slik regel. Den fastslår i første ledd at «(e)n utlending gis utlendingspass når vilkårene i lovens § 64 annet ledd er oppfylt». Av § 12-5 femte ledd følger det ved en henvisning til § 12-1 første ledd bokstav b at utlendingspass «kan nektes utstedt når det» (§ 12-5 femte ledd) ... «er tvil om utlendingens identitet» (§ 12-1 første ledd bokstav b).

Som allerede nevnt, fikk ankemotparten utlendingspass i 1998, som ble forlenget flere ganger. Men han ble nektet fornyelse av utlendingpasset i 2006, i 2008 og senest i vedtak av UDI 29. januar 2010. Dette er det påklagede vedtak som ble opprettholdt ved UNEs vedtak 14. oktober samme år, som er til prøving i saken her.

Det sentrale spørsmål i saken er om det foreligger slik tvil om ankemotpartens identitet at det gir grunnlag for denne nektelsen av å fornye utlendingspasset, jf. utlendingsforskriften § 12-5 femte ledd bokstav a, jf. § 12-1 første ledd bokstav b.

Dette reiser igjen to spørsmål: Det ene gjelder beviskravet; hvilken grad av tvil er etter regelverket nødvendig som grunnlag for å nekte utstedelse eller fornyelse av utlendingspass. Det andre gjelder om det i denne saken er tilstrekkelig tvil til å oppfylle lovens krav. Det siste spørsmålet beror også på om utlendingsmyndighetene har lagt riktig faktum til grunn for nektelsen. Lagmannsretten har full prøvingsrett i disse spørsmål. Avgjørelsen av spørsmålet om utlendingsmyndigheten vil bruke hjemmelen til å nekte utlendingen pass hvis det etter loven foreligger identitetstvil, tilhører forvaltningens frie skjønn med tilsvarende begrenset prøvingsrett for domstolene. Det skjønnet er ikke til prøving i saken her.

Beviskravet. Tvilsbegrepet i utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b.

Tvilen må knytte seg til søkerens identitet. Identitetsbegrepet omfatter en persons navn, fødselsår/alder, klantilhørighet, familie- og slektskapsforhold.

Lagmannsretten oppfatter partene slik at de - uansett hva som er innholdet i beviskravet etter forskriftsbestemmelsen - er enige om at det er søkeren som har bevisbyrden og tvilsrisikoen knyttet til godtgjøringen av sin identitet. Lagmannsretten legger også det til grunn.

Sett fra ankemotpartens side er spørsmålet om han behøver å bevise sin identitet som helt sikker, ut over enhver tvil, eventuelt ut over rimelig og fornuftig tvil eller om det er tilstrekkelig at han godtgjør identiteten som overveiende sannsynlig, eventuelt mer sannsynlig enn en annen identitet. Problemet kan også formuleres som et spørsmål om utlendingsmyndigheten ved en hvilken som helst tvil om identitet, kan legge et for søkeren ufordelaktig faktum til grunn for nektelse av utlendingspass, eller om tvilen må ha en viss kvalitet, jf. straffeprosessens krav om at rimelig og fornuftig tvil, i motsetning til teoretisk tvil, skal tillegges betydning. Jo større krav lovens bestemmelse stiller til sikkerhet om identitet, desto mindre krav vil det stilles til den tvil bestemmelsen i utlendingsforskriften nevner.

Staten har med rette påpekt at forskriftens ordlyd ikke oppstiller eller på annen måte gir holdepunkt for noe krav om kvalifisert tvil.

Etter lagmannsrettens syn har staten med rette også påpekt at forarbeidene til utlendingsloven gir liten veiledning om hvilken grad av tvil som må til etter forskriftsbestemmelsen, jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 359, avsnitt 13.10.1 og 13.10.2.

Det synes ikke å foreligge rettspraksis som avklarer beviskravet. Borgarting lagmannsretts dom 26. oktober 2009 (LB-2009-29465) er av staten tatt til inntekt for at det stilles krav om sikkerhet for identiteten. Det vil si at så å si enhver tvil om identitet er tilstrekkelig etter forskriftsregelen. Lagmannsretten i saken her er ikke enig i det. Lest i sammenheng er den del av dommen som staten har vist til, ledd i en vurdering av utlendingsmyndighetens konkrete bevisbedømmelse, og ikke en uttalelse om beviskravet eller om hvilken grad av tvil som kreves etter utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b.

En rekke vedtak av UNE knyttet til den aktuelle bestemmelsen er fremlagt og gjennomgått av staten, som har anført at denne forvaltningspraksis konsekvent bygger på at regelverket stiller krav om tilnærmet sikkerhet for at den identitet søkeren oppgir er den riktige. Lagmannsretten kan vanskelig se bort fra at anførselen stemmer med det som rent faktisk har vært utlendingsmyndighetenes praksis, men må konstatere at beviskravspørsmålet ikke er klart stilt, drøftet eller avgjort i de vedtak som er gjennomgått. Tilnærmet like formuleringer preger begrunnelsen i flere av dem, og formuleringene er i beste fall uklare med hensyn til om de knytter seg til beviskravet eller til selve bevisbedømmelsen. Det ligger ikke i dette noen kritikk av de aktuelle vedtakene, men det svekker dem som grunnlag for å slutte seg til statens syn på beviskravet i nærværende sak.

Staten har videre anført at reelle hensyn tilsier at beviskravet i identitetsspørsmål knyttet til utstedelsen av utlendingspass, må være strengt. Lagmannsretten er ikke uenig i at det isolert sett kan ha grunner for seg. Det er grunn til å kreve stor sikkerhet for at den som får utlendingspass er den vedkommende hevder å være. Statens utstedelse av pass er jevngodt med at staten går god for hvem søkeren er, det vil si for søkerens identitet. Et spørsmål for seg er hvilken vekt man i en regeltolkning kan legge på et slikt reelt hensyn når andre sentrale rettskilder som ordlyd og forarbeider ikke gir veiledning. Det kommer lagmannsretten tilbake til i sin samlede vurdering. Vurderingen må også foretas på bakgrunn av de tolkningsmomenter som gjennomgås i det følgende.

I Justisdepartementets rundskriv GI-2010-11 heter det blant annet:

«- - -

Det vises til UDIs brev av 24.09.2009, hvor UDI redegjorde for en planlagt endring av praksis etter tidligere utlendingslov § 10 og § 21, jf. tidligere utlendingsforskrift § 67 og § 71, jf. § 65 annet ledd bokstav e, slik at det ved vurderingen av om reisedokumentet skal fornyes, skal stilles krav til at utlendingens identitet er sannsynliggjort, også der årsaken til identitetstvilen var kjent for utlendingsmyndighetene da reisedokumentet ble innvilget første gang. Bestemmelsene er videreført i gjeldende utlendingslov § 64, jf. forskriftens § 12-3 og § 12-7, jf. § 12-1 første ledd bokstav b og § 12-5 femte ledd bokstav a.

Praksis i UDI i dag er at førstegangs søknad om reisedokument ikke innvilges der utlendingens identitet ikke er sannsynliggjort. UDI hadde imidlertid en annen praksis i perioden mellom 1990 og begynnelsen av 2000-tallet ved vurderingen av søknader om reisedokument, hovedsakelig utlendingspass, til utlendinger uten sannsynliggjort identitet. I denne perioden ble det i en del tilfeller innvilget reisedokumenter til søkere selv om det forelå tvil om identiteten. Disse reisedokumentene har senere blitt fornyet selv om utlendingens identitet ikke har blitt sannsynliggjort, der årsaken til identitetstvilen var kjent for utlendingsmyndighetene da reisedokumentet ble innvilget første gang.

 - - -»

Det sentrale temaet for rundskrivet har ikke direkte betydning for det spørsmål som drøftes her, men uttalelsene i annet hele avsnitt i sitatet gjelder sannsynliggjøring av identitet blant annet etter utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b. Rundskrivet bruker uttrykket «sannsynliggjort». Det er lagmannsrettens syn at uttrykket - rettslig sett - i alminnelighet betyr godtgjort med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er altså ikke i juridisk terminologi nødvendig å bruke «sannsynlighetsovervekt for» eller «overveiende sannsynlig» som uttrykk for at noe legges til grunn som mer sannsynlig enn noe annet. Det som i rundskrivet sies om tvil strider ikke mot en slik forståelse av «sannsynliggjort». Slik forstått trekker rundskrivet i retning av at tvil er det samme som «ikke sannsynliggjort» med alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Lagmannsretten peker på at kravet til sannsynliggjøring av identitet på et beslektet rettsområde - statsborgerloven og statsborgerforskriften - er omtalt i Arbeids- og inkluderingsdepartementets rundskriv AI-2009-80. Det heter der blant annet:

«2. Bevisbedømmelsen ved vurderingen av identitetsvilkåret i statsborgerloven

Statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a fastsetter som vilkår for norsk statsborgerskap at søkerens identitet må være dokumentert eller på annen måte klarlagt. Statsborgerforskriften § 1-1 og § 1-2 gir utfyllende bestemmelser om hva som menes med dokumentert eller på annen måte klarlagt.

Hovedregel

Statsborgerforskriften § 1-1 skal forstås både som en angivelse av søkerens opplysningsplikt, og som en nærmere angivelse av beviskravet. Statsborgerforskriften § 1-1 spesifiserer søkerens opplysningsplikt i tilknytning til identitetsvilkåret i statsborgerloven. Det framgår av bestemmelsen at søkeren oppfyller sin opplysningsplikt ved å framlegge et originalt gyldig pass. Søkeren kan imidlertid også pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. statsborgerloven § 29. Videre gir statsborgerforskriften § 1-1 anvisning på beviskravet ved vurdering av den enkelte søkers identitet etter statsborgerloven. Hovedregelen er at det må være åpenbart at det framlagte passet viser søkerens rette identitet for at identitetsvilkåret i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a skal anses som oppfylt. Med åpenbart menes her kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Dette betyr at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og det som regnes som sikkert. I de sakene søkeren legger fram sitt pass må UDI i hvert enkelt tilfelle vurdere om beviskravet er oppfylt. I denne vurderingen må UDI vurdere om passet er ekte/originalt, gyldig og om søkeren faktisk er passets rette eier, for at passet skal kunne legges til grunn som tilstrekkelig bevis for søkerens identitet.

Unntak

I nærmere angitte tilfeller, jf. statsborgerforskriften § 1-2 første ledd, er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt. Med alminnelig sannsynlighetsovervekt menes her at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at den opplyste identiteten er riktig. Også i disse sakene har søkeren en opplysningsplikt, jf. blant annet statsborgerloven § 29. Plikten innebærer at søkeren må legge fram alle opplysninger, herunder dokumentasjon på identitet som er tilgjengelige for søkeren og som det etter en konkret vurdering er rimelig å kreve av søkeren, slik at UDI etter en helhetsvurdering kan avgjøre om det er «alminnelig sannsynlighetsovervekt» for at søkerens opplyste identitet er riktig.»

Etter lagmannsrettens syn viser rundskrivet at kravet til bevis for identitet etter det aktuelle regelverket ifølge departementet er noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men ikke et krav som tilsvarer straffeprosessens regel om at fornuftig og rimelig tvil skal kunne utelukke et faktum som ellers fremstår som sannsynliggjort.

I denne forbindelse kan også nevnes at passloven (lov 19. juni 1997 nr. 82) § 3 krever at den som søker pass «godtgjør sin identitet og sitt norske statsborgerskap» uten at det i loven stilles særlige krav til kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

Som en alminnelig betraktning vil lagmannsretten videre peke på at det før nevnte hensynet til at staten ikke på feilaktig grunnlag skal gå god for noens identitet, må veies mot søkernes behov for utlendingspass. Et for strengt beviskrav for å anse søkerens identitet å være klarlagt, vil øke faren for uriktige vedtak. En avveining av disse motstridende hensyn tilsier etter lagmannsrettens syn at beviskravet - om det skal være en kvalifisert sannsynlighetsovervekt - uansett ikke kan legges opp til at det må etableres nærmest full sikkerhet for korrekt identitet.

Lagmannsretten finner den samlede vurdering vanskelig, men legger til grunn at det er få holdepunkter i rettskildene for å skjerpe beviskravet ut over alminnelig sannsynlighetsovervekt for at en identitet skal legges til grunn, og at det således etter utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b ikke «er tvil om utlendingens identitet» når dennes riktighet er godgjort å være mer sannsynlig enn det motsatte.

Har UNE for sin bevisbedømmelse lagt til grunn et riktig beviskrav?.

Sentralt i UNEs begrunnelse for det omstridte vedtaket 14. oktober 2010 står følgende:

«I tilfeller hvor klager ikke har dokumentert sin identitet må det være en rimelig forutsetning for utstedelse av utlendingspass at norske myndigheter kan legge til grunn de opplysningene utlendingen gir om sin identitet. I hvilken utstrekning klageren ellers har fremstått som troverdig i sin forklaring vil være sentralt.

UNE viser til at klageren har oppgitt to ulike navn og to ulike fødselsår i Norge. Det foreligger ingen dokumentasjon på hvorvidt noen av disse identitetene er klagerens rette. UNE mener at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for å anta at opplysningene som gitt i Norge ved første gangs asylsøknad er korrekte, like lite som man kan vite om opplysningene som gitt ved andre gangs søknad er korrekte. UNE har merket seg anførslene om at klageren har en søster med navn C og det anføres at dette underbygger at klagerens identitet som først oppgitt er riktig. UNE kan ikke se hvordan disse opplysningene underbygger klagers opplysning om navn, og viser til at UNE ikke er bundet av det faktum som er lagt til grunn i andre utlendingssaker. UNE har videre sett hen til klagerens helseopplysninger og anførslene om at det ikke kan vektlegges at klageren oppga uriktige opplysninger om navn fordi han var psykotisk. UNE mener at de fremlagte opplysningene om klagerens psykiske helseproblemer ikke er egnet til å fjerne den tvil som er skapt om hans identitet.

Etter UNEs vurdering foreligger det tvil om identiteten etter utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b.»

Det fremgår ikke av dette eller av andre deler av UNEs begrunnelse hvilket beviskrav som er lagt til grunn knyttet til tvilsbegrepet i utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b. I retten har staten hevdet at rimelig og fornuftig tvil gir tilstrekkelig grunnlag for etter skjønn å nekte utstedelse av utlendingspass etter bestemmelsen. Av det siterte sammenholdt med UNEs begrunnelser i den forvaltningspraksis som staten har gjennomgått, slutter lagmannsretten at UNEs syn og praksis bygger på at søkeren må godtgjøre sin identitet utover rimelig og fornuftig tvil, det vil si langt ut over vanlig sannsynlighetsovervekt.

Det fremgår av forrige hovedavsnitt at lagmannsretten er uenig i en slik forståelse av utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at UNE i avgjørelsen av klagesaken har lagt til grunn et beviskrav som er strengere enn det etter loven er grunnlag for. Av denne grunn må det omtvistede vedtak kjennes ugyldig.

Bevisbedømmelsen. Har ankemotparten sannsynliggjort sin identitet?

Det er etter konklusjonen i forrige hovedavsnitt ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på om UNE har lagt til grunn et uriktig faktum for sin avgjørelse.

Etter bevisførselen og partenes prosedyre finner lagmannsretten likevel grunn til å bemerke:

Det vil som utgangspunkt ikke være noe til hinder for at utlendingsmyndighetene i praksis stiller krav til dokumentasjon som vilkår for sannsynliggjøring av identitet. Men det kan ikke av dét sluttes at mangel på dokumentasjon uten videre vil føre til at identiteten ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. En slik automatisk følge av manglende dokumentasjon vil for det første stride mot prinsippet om en fri bevisbedømmelse. For det andre vil en slik følge virke urimelig og vilkårlig når det er tale om personer som etter forholdene i opprinnelseslandet er avskåret fra å kunne fremlegge relevant, tilstrekkelig dokumentasjon.

Det er heller ikke uriktig å legge vekt på i søkerens disfavør at han har oppgitt to forskjellige identiteter. Men også i disse tilfellene må det etter en helhetsvurdering av alle opplysninger i saken konkret vurderes om identiteten er tilstrekkelig sannsynliggjort likevel. Og ganske særlig finner lagmannsretten det uten relevans for vurderingen å trekke opplysninger i tvil ut fra rent teoretiske muligheter. I saken her er det for så vidt fra statens side argumentert med slike teoretiske muligheter både for ankemotpartens del og for hans søsters del. Lagmannsretten kommer straks mer konkret tilbake til dette.

Utlendingsmyndighetene utstedte i første omgang utlendingspass på grunnlag av ankemotpartens opplyste identitet ved ankomst til Norge i 1997. Passet ble forlenget i flere perioder frem til 2002, men ble da ikke fornyet på grunn av at A året før hadde inngitt en asylsøknad der han oppgav en annen identitet.

Staten har anført at det å oppgi en annen identitet enn den som først er oppgitt i seg selv skaper så stor usikkerhet om identiteten at det utgjør «tvil» som omtalt i utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b. Lagmannsretten er ikke uenig i at det kan være et utgangspunkt i den videre bevisbedømmelse. Men hvis den andre identiteten på et senere tidspunkt, og etter det som da er opplyst, fremstår som så usannsynlig at den i praksis kan utelukkes å være korrekt, kan lagmannsretten vanskelig se at det likevel er slik tvil om den første identiteten at det uten videre berettiger til nektelse av utlendingspass. Staten har i denne sammenheng blant annet vist til at ankemotparten kan tenkes å ha en helt annen (tredje) identitet, forskjellig både fra den først oppgitte og fra den han senere oppga i forbindelse med asylsøknaden i 2001. Dette fremstår som en teoretisk tvil. Det samme gjelder statens anførsel at søsterens identitet heller ikke er sikker, selv om hun altså har fått norsk statsborgerskap.

Det er etter DNA-prøver og -analyser i 2011 klart - og ikke bestridt av staten - at ankemotparten er biologisk bror av en person som har godtgjort sin identitet i tilstrekkelig grad til å oppnå norsk statsborgerskap. Når søsteren bekrefter at hun har vokst opp i Somalia, i familie med ankemotparten, finner lagmannsretten det vanskelig å legge til grunn at hans opprinnelig oppgitte identitet ikke er korrekt, og at det er tvil om hans identitet i regelverkets forstand.

Lagmannsretten legger til, som en kommentar til UNEs bevisbedømmelse som sitert ovenfor, at UNE riktig nok «ikke er bundet av det faktum som er lagt til grunn i andre utlendingssaker», men nemnda kan og bør innta og drøfte et slikt faktum som et moment i sin egen bevisbedømmelse. UNE har i det omstridte vedtaket begrenset seg til å mene at nemnda ikke «kan ... se hvordan disse opplysningene underbygger klagerens opplysninger om navn, . . ».

Det er etter omstendighetene ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til ankemotpartens psykiske helsetilstand da ny asylsøknad ble inngitt i 2001, eller til hvilken betydning den måtte ha som motiv for søknaden sammenlignet med andre mulige motiver.

Alt i alt fremstår det for lagmannsretten som klart mer sannsynlig at ankemotpartens identitet er den han opprinnelig oppgav da han kom til landet i 1997, enn at han har en annen identitet.

Avslutning. Saksomkostninger

Ankemotparten har vunnet saken og har krav på erstatning for saksomkostninger etter tvistemålsloven § 20-2 annet ledd jf. første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for unntak etter § 20-2 tredje ledd. Advokat Henriksen har oppgitt saksomkostninger for lagmannsretten på til sammen 66 625 kroner. Beløpet gjelder i sin helhet salær til prosessfullmektigen og omfatter merverdiavgift med 25 %. Staten har ikke reist innsigelser mot oppgaven. Lagmannsretten legger det oppgitte beløpet til grunn og godkjenner kravet som å gjelde nødvendige omkostninger som det har vært rimelig å pådra, jf. § 20-5 første ledd.

Det er ingen grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Anken blir etter dette forkastet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Anken forkastes.
  2. I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Utlendingsnemnda innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen 66.625 kroner - sekstisekstusensekshundreogfemogtyve - kroner til A.
Latest changes
  • Ny: LB-2013-108356 Pass- og fremmedkontroll. Utlendingsloven. Utlendingsforskriften. Beviskrav. Bevisbedømmelse. (1/30/2014)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om utlendingspass.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo