To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2013-13648
Documentdate : 27.09.2013

Asyl. Opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og § 38.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak i august 2009 samt etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, sist ved beslutning av mars 2012, om ikke å innvilge asyl for en person samt hans kone og tre barn som følge av at mannen mente seg forfulgt i hjemlandet, republikken Tsjetsjenia i den russiske føderasjonen. Ved ankomst til Norge hadde mannen i asylintervjuet opplyst at bakgrunnen for forfølgelsen var tilknytningen til en fetter, som jobbet for den tsjetsjenske motstandsbevegelsen under krigen i Tsjetsjenia fra 1994 til 1996. Fetteren hadde fått asyl i Frankrike. Mannen anførte at andre fetter var bortført og drept. Asylsøknadene og søknader om opphold på humanitært grunnlag, ble avslått. Avgjørelsen ble bragt inn for Oslo tingrett. Under første dag av hovedforhandlingen fremkom det opplysninger om et nytt forfølgelsesgrunnlag, som ikke tidligere var nevnt for UNE. Mannen anførte nå at han kunne være forfulgt av myndighetene som følge av at hadde arbeidet for foreningen «Fanger i konsentrasjons– (infiltrasjons) leirer» fra januar 1999. Tingrettssaken ble stanset og det ble sendt en ny anmodning til UNE om omgjøring som ikke førte frem. Lagmannsretten forkastet mannen og familiens anke. Lagmannsretten fant at vilkårene for å få asyl ikke var oppfylt da asylforklaringene ikke var noenlunde sannsynliggjort. Når det gjaldt spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag hører dette til forvaltingens frie skjønn. Lagmannsretten kom til at UNE hadde bygget avgjørelsen på et korrekt faktum. Vedtaket fremstod heller ikke som åpenbar urimelig og det led ikke av saksbehandlingsfeil. Etter dette ble anken forkastet.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 5. august 2009 samt etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, sist ved beslutning av 20. mars 2012. Asylsøkerne er A (senere A) født *.*.1979, B (senere B) født *.*.1985, og deres tre barn C født *.*.2004, D født *.*.2007 og E født *.*.2008.

       Når det gjelder de nærmere omstendigheter vedrørende faktum hitsettes fra tingrettens dom:

       A (heretter A) er fra byen Groznyj i republikken Tsjetsjenia i den russiske føderasjonen. Han kom til Norge i september 2008, og søkte asyl 10.10.2008. I asylintervjuet 27.10.2008, forklarte han at to fettere av han nettopp hadde blitt drept på hjemstedet, at de samme drapsmennene var ute etter han, og at bakgrunnen for forfølgelsen var tilknytningen til en annen fetter, F (heretter F), som jobbet for den tsjetsjenske motstandsbevegelsen under krigen i Tsjetsjenia fra 1994 til 1996.  

       As kone, B (heretter B), og deres tre barn C, D og E, søkte asyl i Norge 01.12.2008 på grunnlag av forfølgelsen av A.  

       Asylsøknadene og søknader om opphold på humanitært grunnlag, ble avslått i utlendingsdirektoratets (UDIs) vedtak av henholdsvis 31.10.2008 og 30.02.2009. Vedtakene ble påklaget, men opprettholdt i UNEs vedtak av 05.08.2009. UNE bemerket at sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia hadde blitt betraktelig bedre de siste årene, og at et flertall av tsjetsjenske borgere bistod opprørsgeriljaen under krigen i 1994 til 1996, uten at disse nå var i fare for «forfølgelse» i konvensjonens forstand. Videre bemerket UNE at As tilknytning til F, lå langt tilbake i tid, og ikke var tilstrekkelig for at A kunne anses å være i fare i dag.  

       Saksøkerne anmodet om omgjøring av vedtakene, men anmodningen ble avslått i UNEs vedtak av 09.10.2009. Som ny dokumentasjon ble det lagt frem legeattester for å underbygge at As fettere ble drept i september 2008. UNE konkluderte med at det ikke var holdepunkter for at F var i myndighetenes søkelys, og at A derfor heller ikke kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.  

       Avslagene ble igjen anmodet omgjort den 24.11.2009, men ikke tatt til følge i UNEs vedtak av 16.12.2009. Som ny dokumentasjon ble det bl.a. lagt frem et skriv fra F, samt en bekreftelse på Fs politiske aktiviteter, utstedt 14.04.2008, av Said–Emin Ibragimov, president i organisasjonen «Peace and Human Rights». UNE kom frem til at saken i det vesentligste sto i samme stilling som tidligere. Som et nytt moment i vurderingen, viste UNE til at A og B fikk utstedt innenrikspass den 29.01.2008, noe UNE fant underlig dersom de var i myndighetenes søkelys.  

       Den 25.06.2010 mottok UNE ny omgjøringsbegjæring, men begjæringen ble ikke tatt til følge i UNEs vedtak av 08.07.2010. Vedlagt omgjøringsbegjæringen var bl.a. kopi av Fs asylintervju, fotografier av F, og legeerklæringer vedrørende As helse, og et av barnas psykiske helse. UNE viste igjen til at saken i det vesentligste sto i samme stilling som tidligere, herunder at Fs rolle i krigen fra 1994 til1996, ikke kunne medføre at saksøkerne hadde et beskyttelsesbehov. 

       Asylsøkerne angrep UNEs avgjørelse ved stevning til Oslo tingrett 23. februar 2011 med påstand om at UNEs vedtak og beslutninger var ugyldige. Hovedforhandling var planlagt gjennomført 15.– 19. desember 2011. Under første dag av hovedforhandlingen fremkom det imidlertid opplysninger om et nytt forfølgelsesgrunnlag, som ikke tidligere var nevnt for UNE. På denne bakgrunn begjærte partene saken stanset i medhold av tvisteloven § 16–17 første ledd, slik at UNE fikk anledning til å foreta en forsvarlig behandling av de nye opplysningene. Det ble sendt en ny omgjøringsbegjæring. Dette førte til UNEs beslutning 20. mars 2012 hvor UNE fant at vilkårene for omgjøring av tidligere vedtak ikke var oppfylt. 

       Saken for tingretten fortsatte 26. – 28. november 2012. Oslo tingrett avsa 6. desember 2012 dom med slik domsslutning:  

1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.  
2. A og B betaler en for alle, alle for en, sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med kr 62 500 – kronersekstitotusenfemhundre innen 2 – to – uker – fra dommens forkynnelse. 

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A og B har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 3.–5. september 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner inklusive partsrepresentanten for UNE som fulgte forhandlingene. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

De ankende parter, A og B, har i hovedtrekk anført:

1. Tingrettens bevisbedømmelse er uriktig.

       Ankende parter risikerer fremtidig forfølgelse dersom de tvinges til retur til hjemlandet.

       A ble forsøkt pågrepet av maskerte menn. Samme dag ble hans to fettere bortført. De ble funnet drept to dager senere. Flere nære slektninger av familien har således blitt utsatt for bortføring og drap. Hele As familie anses som opprørere av hjemlandets myndigheter.

       A antar at årsaken til forfølgelsen er hans slektskap og tidligere bistand til feltkommanderende F som for tiden er bosatt i Frankrike. Dessuten arbeidet A med å dokumentere menneskerettighetskrenkelser i hjemlandet.

       Forfølgelse av familien er dokumentert gjennom erklæringer fra flere respekterte menneskerettighetsorganisasjoner og vitner som har personlig kjennskap til familiens problemer i hjemlandet.

       Ifølge Landinfo og andre viktige kilder er menneskerettighetssituasjonen i Tsjetsjenia svært vanskelig.

       Landinfos rapporter beskriver at stigmatiserte familier er utsatt for risiko for overgrep fra myndighetene. A har fremlagt relevant dokumentasjon som underbygger asylgrunnlaget.

       Ankende parter frykter derfor at de ved retur vil bli utsatt for fortsatt forfølgelse og de risikerer drap, bortføring, tortur og andre grove menneskerettighetsbrudd.

       Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven at det ikke gjelder noe krav til sannsynlighetsovervekt, men at det samtidig kreves at det anførte grunnlag for asyl fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Ot.prp.nr.75 (2006–2007) side 414. I Rt–2011–1481 sluttet Høyesterett seg til dette prinsipp.

       Asylsøkeren og myndighetene har delt ansvar for å belyse faktum.

       Det gjøres gjeldende at ankende parters forklaringer må anses som «noenlunde sannsynlig», og at de har oppfylt sin del av plikten til å sannsynliggjøre sine asylanførsler.

       I forhold til risikovurderingen vises det til NOU 2004:20 side I19. Det fremkommer her at dersom det er mulig å fastslå en l0 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningebeskyttelse. Det samme fremkommer i Vevelstads kommentarutgave til utlendingsloven på side 163.

2.2 Særlig om utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

       A risikerer fremtidig forfølgelse, og oppfyller vilkårene for beskyttelse i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

       Det anføres at A ved retur risikerer brudd på EMK art. 2, art. 3, art. 5 og art. 13 – brudd på retten til liv, forbud mot tortur, retten til frihet og sikkerhet og retten til et effektivt rettsmiddel.

       Den aktuelle konvensjonsgrunnen er «politisk oppfatning», jf utlendingsloven § 30 første ledd bokstav d. Konflikten i Nord-Kaukasus er en politisk konflikt, og A er av myndighetene assosieres med opprørerne.

       A har også en velbegrunnet frykt. Frykten gjelder en av konvensjonsgrunnene.

       Ved vurderingen av om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse er det uten betydning om ankende part har de kjennetegn eller den oppfatning som fører til forfølgelsen, jf. § 28 første ledd bokstav a, såfremt forfølgeren mener at søkeren har kjennetegnet eller oppfatningen, jf utlendingsloven § 30 annet ledd.

       Det er myndighetene som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, jf Ot.prp.nr.75 (2006–2007) side 88.

2.3 Saksbehandlingsfeil.

       Vedtakene og beslutningene er også ugyldige fordi det foreligger saksbehandlingsfeil.

       UNE har tatt feil av faktum og har ikke foretatt tilstrekkelige undersøkelser

       Det vises til Graver «Alminnelig forvaltningsrett», hvor det på side 382 fremgår følgende:

       Dersom det foreligger brudd på utredningsplikten. varslingspliken og kravene til en kontradiktorisk saksbehandling, stilles heller ikke store krav til mulighetene for innvirkning for vedtaket. Slike feil er alltid grove, og vil lett kunne ha virket inn på avgjørelsen, se f.eks. Rt–1965–1215.

       Saksbehandlingsfeilen må anses å ha virket inn på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

2.4. Utlendingsloven § 38.

       Familiens situasjon er svært vanskelig. A frykter uttransportering til hjemlandet. Han er overbevist om at han straks vil bli drept. Derfor er han nå på flukt i Europa sammen med sønnen C.

       Overlege Vaage har beskrevet at situasjonen for sønnen er svært alvorlig og at det åpenbart foreligger et medisinsk grunnlag for å gi asyl på et humanitært grunnlag.

       Det anføres at vedtakene og beslutningene må kjennes ugyldig, ettersom forvaltningen ikke har vurdert hensynet til barnets beste forsvarlig og ettersom forvaltningens avveining av hensynet mot motstående hensyn var uriktig, jf utlendingslovens § 38 tredje ledd.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak, datert 5. august 2009 og etterfølgende beslutninger om å nekte omgjøring kjennes ugyldig.  
2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten.  

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten gjør gjeldende at tingretten har foretatt en korrekt vurdering når den har lagt til grunn at A ikke risikerer forfølgelse ved retur til Tsjetsjenia, jf utlendingsloven § 28. UNEs vedtak er således ikke ugyldig. A generelle troverdighet er dessuten begrenset. Asylhistorien kan ikke legges til grunn, hvilket også tingretten har kommet til.

       UNEs vurdering av ikke å innvilge A og familien opphold på humanitært grunnlag er også korrekt jf utlendingsloven § 38. Vurderingen bygger her på et fritt forvaltningsskjønn, med tilhørende begrensninger i prøvingsadgangen.

       Tingretten har videre foretatt en korrekt vurdering når det er lagt til grunn at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil.

       Det er nedlagt slik påstand:  

1. Anken forkastes.  
2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten er kommet til at anken må forkastes, og bemerker:

       Saken gjelder gyldigheten av UNEs vedtak av 5. august 2009 om å nekte asyl og oppholdstillatelse, og nemndas siste beslutning av 20. mars 2012 om å nekte omgjøring av tidligere vedtak.

       Utlendingsloven av 15. mai 2008 nr. 35 trådte i kraft 1. januar 2010 og erstattet utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64. Vedtakene i saken er truffet både før og etter den nye lovens ikrafttredelse. Tradisjonelt er det vedtakstidspunktet som er det avgjørende for hvilken lov som kommer til anvendelse ved asylvurderingen. Da den den nye loven ikke er antatt å endre den materielle rettstilstanden for spørsmålene som skal behandles vil retten, av praktiske grunner, i det følgende ta utgangspunkt i utlendingsloven av 2008 for gyldighetsvurderingen.  

1.
       Spørsmålet er om vilkåret i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a for å få asyl er oppfylt. Bokstav b er frafalt. Asylantene har videre påberopt rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket. Det er her særlig lagt vekt på at utlendingsmyndighetene ikke har foretatt en forsvarlig vurdering av «barnets beste».

       Det er A som anfører at han er forfulgt i hjemlandet. Om han innvilges asyl vil dette i så fall også gjelde for hele familien. Når det gjelder anførselen om oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, gjelder dette direkte for samtlige familiemedlemmer.

       Lagmannsretten vurderer først vilkårene for asyl i forhold til utlendingsloven § 28.

       Første ledd i § 28 bokstav a lyder slik:

       En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

       Domstolene har full prøvingsrett. Ved prøvingen skal faktum på vedtakstidspunktet legges til grunn, men det kan legges vekt på nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf Rt–2012–1985.

       Det fremgår av forarbeidene at ved vurderingen av om det foreligger frykt for forfølgelse må det opereres med en lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er om risikoen er reell. I Rt–2011–1481 avsnitt 45 og 46 er rettstilstanden oppsummert slik av førstvoterende:

       Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår  som noenlunde sannsynlig (lagmannsrettens understrekning), og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
       Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning ved bevisvurderingen. Forklaringer som gravis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

2.
       Lagmannsretten går så over til se på de konkrete forholdene i saken.

       Den generelle sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia er vanskelig, men lagmannsretten finner ikke at den i seg selv gir grunnlag for vern for søkerne etter § 28 første ledd bokstav a. Det er heller ikke lagt til grunn av Utlendingsnemnda eller tingretten, og er ikke påberopt av de ankende parter.

       I asylintervjuet i oktober 2008 forklarte A at årsaken til at han søkte asyl var at bevæpnete, maskerte menn med maskingevær og kamuflasjeuniform hadde stormet foreldrenes hus og spurt etter A, som ikke var hjemme. Man ble kort tid senere klar over at inntrengerne deretter hadde stormet huset til As onkel (fars bror), og bortført As to fettere. De hevdes at de kort tid senere ble funnet drept. A har i asylintervjuet anført at bakgrunnen for forfølgelsen var tilknytningen til en annen fetter, F (heretter F), som jobbet for den tsjetsjenske motstandsbevegelsen under den første krigen i Tsjetsjenia fra 1994 til 1996. A hjalp F i denne perioden ved å levere matvarer til ham.

       Som det er redegjort for tidligere i avgjørelsen, anførte A et supplerende asylgrunnlag da saken ble behandlet av Oslo tingrett i desember 2011. Han forklarte da at han hadde arbeidet for foreningen «Fanger i konsentrasjons- (infiltrasjons) leirer» (senere Foreningen) fra januar 1999, og at dette kunne være en årsak til at myndighetene nå vil ha tak i ham. Lederen for foreningen, H (i passet oppført med navnet H), har bl.a. i en bekreftelse 27. september 2010 forklart at A er et viktig vitne for å bekrefte militære forbrytelser utført av den russiske hær i Tsjetsjenia. Han har også gitt opplysninger om As arbeide i en bekreftelse 20. november 2011.

       H har som vitne for lagmannsretten forklart at A hadde deltatt i arbeidet med å samle inn bevis på forbrytelser og folkemord i Tsjetsjenia. Han var et viktig vitne for de sakene Foreningen skulle føre for EMD. Han hadde dessuten vært vitne til forbrytelser begått av den russiske hæren, og av disse grunner måtte han flykte fra Tsjetsjenia. Det ble videre opplyst at Foreningen ikke kunne gi fullstendig informasjon i saken til A eller andre av hensyn til sikkerheten til vitner, deres slektninger og de fornærmedes familier som i dag befinner seg i fare i Tsjetsjenia.

       Både H og A har forklart at Foreningen hadde kontorer i Groznyj, at det var ca 70 ansatte, og at kontorene ble ødelagt under den andre krig i Tsjetsjenia. Når det gjaldt innsamling av informasjon om krigsforbrytelser, har A forklart at flere ansatte reiste rundt i en bil, gjerne 4–5 personer, og samlet inn informasjon om krigsforbrytelser. Konkret skal arbeidet ha bestått i å ta opp forklaringer fra etterlatte, samt ta bilder og video for å dokumentere krigsforbrytelser og overgrep begått av russiske styrker. A forklarte at han hadde liten kjennskap til hva de øvrige ansatte i Foreningen arbeidet med. Han hadde en lønn på 6000 rubler pr. måned og han arbeidet mye for Foreningen, og helt frem til han måtte flykte.

       For tingretten var det ikke fremlagt dokumentasjon om Foreningens eksistens, som registreringsbevis, styresammensetning eller vedtekter. For lagmannsretten hadde H medtatt kopi av registreringsbeviset. Deler av teksten ble oversatt fra russisk til norsk av tolken som var til stede i retten. Lagmannsretten legger etter dette til grunn, noe staten nå ikke bestrider, at en slik forening har eksistert og muligens eksisterer i dag, hvor den i så fall drives fra Hs kontor i Wien.

       Det er imidlertid ikke fremlagt dokumentasjon som kan opplyse noe om virksomhetens omfang i form av budsjetter, regnskap, finansiering eller stønader. Heller ikke informasjon om saker som Foreningen har vært part i, eksempelvis stevninger, innkallinger eller avsagte dommer i EMD, har blitt dokumentert, eller på annen måte blitt belyst gjennom bevisførselen. Når det gjelder Foreningens arbeid mot EMD opplyste H at samtlige saker Foreningen hadde fremmet, var kommet i retur fra domstolen med den begrunnelse at den enkelte krenkede selv må reise sin sak for Menneskerettsdomstolen.

       Det er videre anført at den kjente og avdøde menneskerettighetsforkjemperen Natalia Estimirova var tilknyttet Foreningen, men heller ikke dette er på noe som helst vis dokumentert. Videre bemerker retten at det sakkyndige vitnet, Marit Mageli i Landinfo, aldri hadde hørt om Foreningen før denne saken kom opp.

       Etter lagmannsrettens oppfatning har det ikke fremkommet noe som tilsier at Foreningen driver virksomhet i noe særlig omfang. Det har heller fremkommet opplysninger som tilsier at russiske myndigheter, eller dagens regime i Tsjetsjenia, har fokus på Foreningen eller dens ansatte.

       Når det gjelder As arbeid for foreningen, har han forklart om arbeidet i generelle vendinger. Som tidligere nevnt, har han forklart at han og andre ansatte i hans «gruppe» innhentet informasjon i form av intervjuer, fotograferte mv. På spørsmål fra statens prosessfullmektig om hvordan materialet videre ble bearbeidet og overlevert til overordnete svarte han unnvikende og ga uttrykk for at dette var noe som måtte avklares via H. Han har også forklart at han var vitne til at aktivisten G ble bortført fra Grozny i august 2008. Han overvar pågripelsen tilfeldig. Det skjedde åpenlyst på en trafikkert gate/kryss i sentrum av Grozny. Ved risikovurderingen legger lagmannsretten liten vekt på denne hendelsen.

       Når det gjelder As tilknytning til Foreningen, foreligger det ingen dokumentasjon som bekrefter dette ut over forklaringen fra H. Det er heller ikke fremlagt noe skriftlig materiale innhentet av A under sitt arbeid, som kan bevise at han har dokumentert krigsforbrytelser. Det er lagt frem enkelte bilder av drepte mennesker som angivelig skal skrive seg fra hans arbeid, men det foreligger ingen opplysninger om hvor bildene er tatt. Slike bilder kan man hente bl.a. på internett, og har etter lagmannsrettens mening liten eller ingen bevisverdi.

       A har forklart at han arbeidet i Foreningen frem til han flyktet i september 2008. I en slik situasjon kan det være vanskelig eller umulig å få med seg papirer mv. Hans overordnede i Foreningen, H, har imidlertid forklart at Foreningen har sendt ca 120 000 saker til EMD domstolen. I en slik kontekst finner lagmannsretten det påfallende at det ikke er lagt frem noen dokumentasjon på As arbeide. Dette også ut fra det faktum at det er anført at A arbeidet for Foreningen i ca 10 år, og at hans hovedoppgave nettopp var å innhente slik dokumentasjon. Det er dessuten redegjort for at han skulle være et viktig vitne for Foreningen i saker for Menneskerettighetsdomstolen.

       Opplysninger om As tilknytning og arbeid for Foreningen ble først gitt etter flere avslagsvedtak fra UNE. Dette svekker den generelle troverdigheten av As forklaring.

       Det alternative asylgrunnlaget avviker markant fra det som kom frem under asylintervjuet i oktober 2008. Som tidligere nevnt, fremholdt A da at årsaken til forfølgelsen var hans tilknytning til fetteren F som hadde ytet bistand til opprørene under den første krig mellom 1994–1996. Først etter avslagsvedtakene, og etter at stevning var inngitt tingretten, ble det opplyst om arbeidet i Foreningen. At dette asylgrunnlaget blir anført så sent i prosessen, er etter rettens syn med på å svekke forklaringens troverdighet ytterligere.

       Lagmannsretten kan heller ikke se at det er gitt noen plausibel forklaring på hvorfor A ikke opplyste om arbeidet for Foreningen i asylintervjuet eller i de senere omgjøringsbegjæringene. Dersom A skulle være i livsfare, kan ikke retten forstå at han skulle fortie Foreningens eksistens. Det virker også som en oppkonstruert begrunnelse at H skal ha nektet ham å gi slike opplysninger. Foreningens formål var jo nettopp å gjøre det kjent, ikke minst for europeiske land, hva som hadde foregått av krigsforbrytelser i Tsjetsjenia. Om man legger til grunn H forklaring om at et stort antall saker ble forsøkt anlagt ved EMD domstolen, må man dessuten ta det for gitt at russiske myndigheter var kjent med Foreningens arbeide. Eventuelt kunne navn vært anonymisert. Det er også påfallende at opplysningene ble fortiet dersom det, slik anført av de ankende parter, skjedde en informasjonslekkasje om Foreningen i 2008, ettersom informasjonen om Foreningen da uansett måtte ha blitt kjent.

       Basert på ovennevnte gjennomgang av bevisbildet mener lagmannsretten at As tilknytning og arbeid for Foreningen i beste fall fremstår som meget begrenset. Hans asylforklaring vedrørende dette forhold fremstår ikke som noenlunde sannsynliggjort, og denne asylforklaringen legges ikke til grunn av lagmannsretten.

3. 
       Retten vil etter dette ta stilling asylgrunnlaget som A anførte i sitt asylintervju i oktober 2008 om at han måtte flykte fordi han bistod sin fetter F under første krig. I ettertid har retten forstått A slik at han også mener at alene en familiemessig tilknytning til F kan utsette ham for fare og forfølgelse.

       Basert på forklaringen fra Marit Magerli i Landinfo og såkalte «Terminnotater» fra Landinfo om risikobildet i Tsjetsjenia, legger lagmannsretten til grunn at bistand ytt under første krig eller tidlig i andre krig, ikke medfører at man i dag er ettersøkt av verken det russiske eller det tsjetsjenske regime, ledet av Ramzan Kadyrov. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det er opprørsvirksomhet eller menneskerettighetsarbeid fra senere faser som det i så fall kan være grunn til å beskytte.

       Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at A har ytt en slik innsats under første krig at han kan anses å være i fare. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynlig at fetter F hadde en slik fremtredende posisjon i den første krigen til at As familiemessige tilknytning til ham i dag representerer noen fare for forfølgelse fra myndighetene i Tsjetsjenia. Retten har i tillegg til informasjonen fra Landinfo også tatt i betrakting As opplysning om at han i perioden etter den første krigen og frem til han flyktet i 2008 ikke har hatt noen problemer med myndighetene i Tsjetsjenia. At myndighetene etter så lang tid helt uten videre skulle interessere seg for A, fremstår således som lite troverdig. Til dette kommer at As generelle troverdighet er svak bl.a. fordi han etter lang tid presenterte en alternativ asylhistorie.

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta stilling til om As to fettere ble drept den dagen myndighetene angivelig kom for å ta A. Retten finner heller ikke grunn til å legge særlig vekt på opplysningen om at en tredje onkel av A skulle vært bortført i mai 2013. For det første fordi det ikke foreligger sikker informasjon om hendelsen i det hele tatt har funnet sted og fordi A i asylintervjuet opplyste at faren kun hadde to brødre. I retten forklarte han at årsaken til denne opplysningen var at den tredje onkelen for en rekke år siden hadde flyttet for seg selv, og ikke ville ha noe med familien å gjøre. Han var utstøtt av familien. Lagmannsretten finner denne forklaringen lite troverdig.

       Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd a er etter dette ikke oppfylt.

4. 
       A og B har videre anført at avslaget på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 er grovt urimelig, og innebærer myndighetsmisbruk.

       Avgjørelser etter § 38 er underlagt forvaltningens frie skjønn, jf bl.a. Rt–2012–1985, avsnitt 140 flg. Høyesterett uttalte følgende om prøvingskompetanse i avsnitt 142 hvor det heter:

       Domstolenes prøvingskompetanse beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte lovbestemmelse. Utlendingsloven § 38 første ledd er en «kan»–bestemmelse. Den gir myndighetene adgang til å innvilge opphold på humanitært grunnlag når det foreligger sterke menneskelige hensyn. Men mindre noe annet følger av Norges internasjonale forpliktelser, har ingen rett til opphold i Norge på grunnlag av bestemmelsen. Ordlyden viser altså at skjønnsutøvelsen er såkalt «fritt skjønn». I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt–2012–1025 avsnitt 68.

       UNE har i det siste vedtaket 20. mars 2012 vurdert asylsøkernes helsemessige forhold. Det forelå på dette tidspunkt kun en skriftlig helseerklæring vedrørende C og som ble vurdert. UNE la likevel til grunn for vedtaket at A har PTSD. Overlege Vaage har som familiens lege observert barna og hatt samtaler med familien. Hun ga i sin vitneforklaring uttrykk for at familien er sterkt preget av det de har opplevd i Tsjetsjenia, og at dette i særlig grad gjelder A.

       UNE opplyser i vedtaket at det først er når en klager har alvorlige sinnslidelser at det kan være aktuelt å innvilge opphold med bakgrunn i § 38, og konkluderte med at A ikke lider av en slik alvorlig sinnslidelse.

       Hensynet til barnets beste er også forsvarlig og grundig vurdert. Det fremgår at hensynet til barnets beste er tillagt vekt som et sentralt hensyn. UNE har vurdert barnas tilknytning til Norge herunder varigheten av oppholdet her. Tilknytningen til landet er også sett i sammenheng med barnas situasjon for øvrig, hvor det det er særlig er sett hen til opplysninger om barnas helse. UNE har også vurdert sikkerhetssituasjonen i barnets hjemland og at denne ikke er av en slik karakter at hensynet til barets beste skulle tilsi at en hjemreise ville være uforsvarlig.

       Etter tingrettens behandling av saken har A tatt med seg den eldste sønnen, C, og oppholdt seg først i Sverige og senere i Tyskland, hvor de to fortsatt befinner seg. Det er opplyst at C psykiske helse ikke er bra. Det har ikke vært bevisføring rundt spørsmålet. For øvrig må dette anses som etterfølgende forhold i forhold til vedtakstidspunktet som lagmannsretten ikke kan hensynta.

       Lagmannsretten kan etter dette ikke se at vurderingen i forhold til A, barna eller den samlede familie bygger på et feil faktum eller at den fremstår som åpenbar urimelig. Skjønnet er bredt og saklig og bygger på UNEs praksis. Forhandlingen i lagmannsretten tilsier heller ikke at UNE har oversett noe i sine vurderinger. 

       Anførselen om myndighetsmisbruk kan etter dette ikke føre frem.  

5. 
       A har også anført at UNEs vedtak lider av saksbehandlingsfeil ved at UNE har unnlatt å oppfylle sin utredings- og informasjonsplikten, jf forvaltningsloven § 17. Videre at begrunnelsen er mangelfull ved at betydningen av å være fetter av F som ledet en «bataljon av selvmordsbombere» ikke er omtalt i vedtaket.

       Når det gjelder utredings- og informasjonsplikten, har A særlig pekt på to forhold, nemlig at UNE burde ha funnet frem til Foreningen og dens betydning. Videre at UNE burde ha kontaktet F som nå etter det opplyste har fått asyl i Frankrike og spurt ham om forhold som angår saksforholdet.

       Innledningsvis bemerker lagmannsretten at UNEs beslutning 20. mars 2012 fremstår som gjennomarbeidet og hvor alle de forhold som A har påberopt, er drøftet. Et forvaltningsvedtak kan imidlertid ikke berøre samtlige brev, notater og innspill. Som et klart utgangspunkt er det derfor ikke en saksbehandlingsfeil om ikke all tilgjengelig informasjon er nevnt eller omtalt i vedtaket.

       Under saksbehandlingen oppfordret UNE A flere ganger om å fremlegge dokumentasjon om sin tilknytning til Foreningen. Om dette heter det bl.a. i de to siste avsnitt på side 5 i vedtaket: 

       Den mannlige klageren anføres å være et av de viktigste vitner som organisasjonen 
       Forening for fanger i konsentrasjons- (infiltrasjons)leire vil føre i forbindelse med saker for EMD, mot Russland. UNE mener det er rimelig å legge til grunn at klageren kan fremskaffe dokumentasjon på dette fra foreningens prosessfullmektig eller fra EMD. Til tross for gjentatte oppfordringer fra UNE er imidlertid slike dokumenter ikke fremlagt. 
       Etter UNEs kjennskap vil opplysningene i saker som behandles for EMD også gjøres kjent for motparten, i dette tilfellet russiske myndigheter. Den informasjon som klageren i disse sakene var opplyst å skulle viten om, må således antas å være kjent for russiske myndigheter. UNE mener det ikke kan være forbundet med større fare ved å fremlegge slik dokumentasjon for norske utlendingsmyndigheter, enn det er å gjøre dette tilgjengelig for russiske myndigheter. Det foreligger således ingen gode grunner for at klageren ikke kan fremlegge dokumentasjon på at han faktisk er et sentralt vitne i en rekke saker for EMD, slik som anført av H i brev 10.01.12.

       Utover dette har Landinfos ekspert på bl.a. Tsjetsjenia blitt forespurt om sitt kjennskap til Foreningen, men hun har, som tidligere nevnt, ikke tidligere hørt om dens eksistens.

       Basert på ovennevnte kan ikke lagmannsretten se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil fra UNEs side vedrørende dette forholdet.

       Når det gjelder anførselen om at UNE burde ha tatt nærmere kontakt med F, er det særlig vist til et brev til UNE fra A 22. februar 2010 hvor han gir opplysninger om Fs telefonnumre i Paris og at han kan kontaktes «dersom dette trengs».

       Som lagmannsretten har pekt på innledningsvis under dette punkt, vil det som regel alltid være en avveining av hvor mye informasjon som eventuelt skal innhentes. Spørsmålet må også vurderes opp mot andre hensyn som effektivitet og ressursbruk.

       F var innkalt som vitne til lagmannsretten, men ble frafalt av A. Lagmannsretten er av den oppfatning at F neppe kunne tilført saken nye opplysninger utover den informasjon UNE allerede hadde mottatt om ham, bl.a. av A. Det er følgelig ikke sannsynliggjort at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at han ikke ble kontaktet direkte av UNE. Under enhver omstendighet ville en slik feil ikke ha ført til annet resultat.

       Det er videre anført som en saksbehandlingsfeil at UNE i vedtaket ikke nærmere har vurderte hvilken betydning det var for A å være fetter av F som leder av en «bataljon av selvmordsbombere». Utsagnet skal etter det opplyste ha vært publisert i en avis med navnet «Rossijskaja Gazeta» i mai 2003 og senere publisert på internett. A har opplyst at uttalelsen om F sannsynligvis er «plantet» for å sverte F.

       UNE har i vedtaket 20. mars 2012 gjennomgått Fs politiske stilling i Tsjetsjenia og hvilken risiko han eventuelt utgjør for A. Om dette heter det i de to første hele avsnitt på side 8 i vedtaket 20. mars 2012:

       UNE finner det ikke sannsynliggjort at klagerens fetter, F, er av en særlig interesse for dagens myndigheter. Klageren oppholdt seg på hjemstedet og opplevde ikke problemer med myndighetene pga sin tilknytning til F eller sitt eget arbeid som sjåfør for ham, fra klageren avsluttet arbeidet som sjåfør og frem til den anførte husransakelsen i 2008. F unndro seg samarbeid med myndighetene så tidlig som i 2001. Etter det opplyste opplevde klagerne heller ikke problemer i denne forbindelse. 
       Det forhold at det gikk så lang tid fra F forsvant for russiske myndigheter uten at hans famille opplevde noen form for reaksjoner pga ham, til den anførte husransakelsen omtrent 7 år senere, gir klare holdepunkter for at myndighetene ikke har en særlig interesse i F som det anføres i saken. UNE finner det derfor heller ikke sannsynliggjort at klageren, ved retur til Tsjetsjenia, risikerer forfølgelse på bakgrunn av sin tilknytning til F.

       Det fremgår av ovennevnte at den nevnte uttalelsen fra avisen Rossijskaja Gazeta ikke er særskilt kommentert. Dette kan ikke anses som en saksbehandlingsfeil, og under enhver omstendighet er det lagmannsrettens oppfatning at en henvisning til den aktuelle uttalelsen, ikke ville endret UNEs bærende begrunnelse, nemlig at A gjennom en rekke år ikke hadde opplevd noen form for reaksjoner fra myndighetenes side pga. sin tilknytning til F. Den nevnte artikkelen var publisert i 2003, mao ca 5 år før den anførte husransakelsen i 2008.

       Anken må etter dette forkastes.

       I samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20–2 første ledd skal asylsøkerne representert ved A og B dekke statens omkostninger ved anken. Lagmannsretten kan ikke se grunnlag for å gjøre unntak etter bestemmelsens tredje ledd. Det pekes på at tredje ledd er en «kan» bestemmelse, og at det det må foreligge tungtveiende grunner som gjør det rimelig at den tapende part helt eller delvis blir fritatt for å dekke motpartens sakskostnader. Lagmannsretten er av den oppfatning at asylsøkerne gjennom UNEs fem vedtak og tingrettens dom har fått en svært grundig behandling av sin sak. Det foreligger således ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig at de ikke skal dekke statens kostnader med saken for lagmannsretten.

       Statens prosessfullmektig har fremsatt krav om sakskostnader med 62 500 kroner inklusive merverdiavgift. Lagmannsretten har ikke bemerkninger til beløpet, jf tvisteloven § 20–5 første ledd, og det legges til grunn.

       Lagmannsretten har ingen bemerkninger til tingrettens omkostningsfastsettelse.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:   

1.       Anken forkastes.  
2.       A og B betaler en for alle, alle for en, sakskostnader til Staten ved Utlendingsnemnda med kr 62.500 – kronersekstitotusenfemhundre innen 2 – to – uker – fra dommens forkynnelse.

Latest changes
  • New: LB-2013-13648 Asyl. Opphold på humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og § 38. (10/7/2013)

    The case concerned a family from Chechnya claiming asylum. Their grounds for seeking asylum were found not to be reasonably probable.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo