To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2013-14235
Documentdate : 02.05.2013

Beskyttelse (asyl). utl. § 28. Risiko for kjønnslemlestelse.

Spørsmål om asyl for en familie som var etniske somaliere. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at Utlendingsnemndas avslag var gyldig. Begge foreldrene var sterkt i mot omskjæring av døtre. Etter en samlet, konkret vurdering fant lagmannsretten at det forelå en viss risiko for at datteren på 11 år ville bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet, men at risikoen ikke var tilstrekkelig høy til at hun hadde krav på vern mot hjemsendelse.
Henvisninger: lov-2008-05-15-35-§28 (Utlendingslov § 28), lov-2008-05-15-35-§73 (Utlendingslov § 73).

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om asyl i Norge, samt etterfølgende beslutninger om å nekte omgjøring av vedtak.

       B kom til Norge 6. februar 2008 og ble registrert som asylsøker 8. februar. Han opplyste å ha statsborgerskap i Somalia og forklarte at han var født i Shalambood i Shabelada Hoose, Sør-Somalia. Videre oppga han å tilhøre klanen ashraf. Han var ikke i besittelse av pass eller andre dokumenter som kunne bekrefte hans identitet.

       Som asylgrunnlag oppga B at han var redd for å dra tilbake til Somalia da han kunne bli drept av « bandittene »/« fundamentalistene ». Han opplyste at hans far 6. oktober 2007 ble drept av Shariadomstolen etter at faren var utnevnt til å styre Marka for den nye regjeringen. Det ble skutt mot familiens hus, og både faren og broren ble drept.

       Det ble foretatt språktest av B 8. februar 2008. Språkanalysen konkluderte med at han åpenbart snakker nordsomalisk. I asylintervju 8. mars 2008 opplyste han at hans far tidligere hadde jobbet nord i Somalia og at dialekten derfra preget farens språk. I følge B kunne dette være årsaken til at han brukte enkelte ord fra den nordsomaliske dialekten.

       Asylintervjuet viste at han hadde noe, men begrenset kunnskap om Shalambood som han hevder er hans hjemby i Somalia. Han manglet blant annet sentral kunnskap som navn på flere bydeler, skoler og moskéer. Videre viste asylintervjuet at han manglet en del kunnskap om klanen ashraf og at han hadde svært liten kjennskap til sin fars slekt.

       B fikk ved vedtak av 21. april 2010 fra Utlendingsdirektoratet (UDI) avslag på sin søknad om asyl.

       Vedtaket ble påklaget 7. mai 2010. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket, og saken ble sendt til Utlendingsnemnda (UNE) til avgjørelse.

       A kom til Norge som asylsøker 19. september 2008 sammen med sin datter, C, og to sønner, D og E. A opplyste ved ankomst at hun og barna var somaliske statsborgere. Hun oppga å være født i Mogadishu og at hun tilhørte klanen Majerteen. Familien var ikke i besittelse av pass eller andre dokumenter som kunne bekrefte deres identitet.

       A oppga som asylgrunn at det var farlig å leve i Somalia og at hun flyktet fra sin mann som slo henne og ikke var god mot henne. Hun fryktet både regjeringen og ektemannen.

       I asylintervju 29. september 2008 opplyste hun at hun hadde giftet seg som 14-åring med en mann fra Libanon, uten familiens samtykke. Han drev forretninger i Somalia og hun traff ham på en kafé i Mogadishu. Hun rømte med ham til Etiopia. De bodde i Addis Abeba. Hun fikk tre barn som alle ble født i Mogadishu. Det var ektemannen som ønsket at fødslene skulle skje der. Videre opplyste hun i asylintervjuet at den første tiden hadde de det bra sammen, men at ektemannen etter hvert mishandlet både henne og barna. Hun kunne heller ikke gå ut. Både hun og barna måtte oppholde seg innendørs hele tiden.

       Asylintervjuet viste at A hadde svært mangelfulle kunnskaper om Mogadishu, som hun hevder var hennes hjemsted frem til hun rømte til Etiopia som 14-åring. Blant annet kjente hun ikke til andre bydeler enn Towfiqdistriktet, og hun visste ikke navnet på moskeer og markeder. Heller ikke kunne hun forklare hvor havet ligger, til tross for at Mogadishu er en kystby. Hun oppga bare byer i Nord-Somalia da hun ble spurt om hvilke byer i Somalia hun kjente navnet på. Asylintervjuet viste også at hun ikke hadde noen kunnskaper om Addis Abeba, hvor hun opplyste å ha bodd fra 1995/1996 til 2008.

       Av asylintervjuet fremgår at hun fikk vite at det var svært viktig for behandlingen av hennes søknad at hennes geografiske eller etniske tilhørighet kunne sannsynliggjøres, og hun ble tilbudt en språkanalyse. Hun ønsket imidlertid ikke å foreta språktest.

       Ved UDIs vedtak 12. desember 2008 fikk A avslag på sin søknad om asyl.

       Vedtaket ble påklaget 16. januar 2009, og 16. februar 2009 gjennomførte A en språktest. Språkanalysen konkluderte med at hun åpenbart snakker nordsomalisk.

       UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket, og saken ble sendt til UNE til avgjørelse.

       A og B er samboere. De har fire felles barn som alle er født i Norge. Tre av barna, en gutt og tvillinggutter, er født henholdsvis *.*.og *.*.2010. Det yngste barnet er født *.*.2013.

       As og Bs advokat anmodet i brev 26. mai 2010 om at klagene på UDIs vedtak ble behandlet sammen.

       Ved UNEs vedtak av 25. februar 2011, som gjelder begge klagerne og samtlige barn som på det tidspunkt var født, ble klagene ikke tatt til følge.

       Nemnda fant ikke å kunne legge til grunn Bs forklaring om geografisk tilhørighet. Etter nemndas syn hadde han ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort sine opplysninger om bosted i Shalambood i Nedre Shabelle. Fra vedtaket gjengis blant annet:

        I asylintervjuet fremstår han med noe kjennskap om lokale forhold, eksempelvis stemmer hans opplysninger om elven Shabelle, andre klaner i området, og « sandstoppprosjektet ». Samtidig svarte han ikke i asylintervjuet på sentrale spørsmål som det forventes at en med hans bakgrunn burde kunne besvare. Dette gjelder for eksempel klantilhørighet til tidligere maktperson Indha Adde (Hawiye – Habr Gidir – Eyr) og hvor ulike markeder ligger. I nemndmøtet hadde han påfallende bedre geografiske kunnskaper, deriblant nettopp klantilhørigheten til Indha Adde. Dette kan tyde på at klageren har lært seg opp om området i ettertid. Språktestens konklusjon tilsier også at han ikke er fra Sør-Somalia. Klageren benektet heller ikke språktestens konklusjon om at han snakker nordsomalisk. Nemnda finner imidlertid ikke å feste lit til hans forklaring om hvordan han har tilegnet seg den nordsomaliske dialekten. Nemnda merket seg også hans tilnærmet totale mangel på kunnskap om sin egen nære slekt, og at klageren, tiltross for at han har forklart å ha minimal skolegang, har lært seg å lese og skriver arabisk. Nemnda stiller seg sterkt tvilende til hans forklaring om at han har lært dette ved selvstudium etter at han kom til Norge, ved å studere Koranen på arabisk. Nemnda bemerker for øvrig at den er kjent med at det forekommer undervisning i arabisk på enkelte skoler i Nord-Somalia. Klageren har også forklart at hans far arbeidet i en årrekke i Nord-Somalia. 

       Videre heter det i vedtaket:

        Tvil omkring hans bosted sees av nemnda i sammenheng med hans øvrige forklaring. Nemnda mener at hans detaljerte forklaring om hvordan hans far og bror ble skutt samtidig som klageren og hans søster unnslapp på mirakuløst vis, gjennomgående har så store svakheter at nemnda ikke fester lit til denne. Klageren kunne for eksempel forklare seg relativt detaljert om hendelsesforløpet, bekledningen til de som skjøt og hvilke våpen de bar tiltross for at angrepet var voldsomt og kom plutselig. Nemnda finner det lite trolig at man kunne komme levende i fra en slik hendelse som klageren beskrev. Det er også usannsynlig at klageren og søsteren etter angrepet kunne gjemme seg i de nære omgivelsene i landsbyen uten å bli oppdaget. Nemnda har i tillegg merket seg at klageren var den eneste av familien som flyktet ut av landet. Dette tiltross for at han har forklart at hele familien hans var i konstant livsfare. 

       Nemnda fant at heller ikke A i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort sin geografiske tilhørighet. Om dette heter det i vedtaket blant annet:

        Nemnda er enig med UDIs vurdering om at anført tilhørighet til Mogadishu ikke kan legges til grunn. Nemnda slutter seg til UDIs vedtak i sin helhet. I tillegg bemerker nemnda at klageren også under nemndmøtet hadde begrensede kunnskaper om byen, og at enkelte av hennes svar gjennom prosessen naturlig plasserte henne i Nord-Somalia. For eksempel tilkjennega hun i asylintervjuet klanene Issaq og Darod blant de klanene som bor i området, hvilket er unaturlig da Mogadishu klart har vært dominert av Hawiye-klanen. Videre kjente hun kun til navnet på byer som ligger i det som kalles Somaliland (Nordvest-Somalia). Resultatet i språkanalysen, som sier at hennes dialekt hører hjemme i Nord-Somalia, underbygger også at hun ikke kommer fra Sør-Somalia. 
        Klageren hadde noe geografiske kunnskaper om sitt anførte hjemsted Mogadishu, men hun hadde ingen kunnskaper om de sikkerhetsmessige forholdene i byen i den tiden hun angivelig hadde bodd der, dvs. frem til hun var 14 år. 
        --- 
        Hennes forklaring om at hun ikke kjente til naboene og deres klantilknytning, fremstår videre som lite troverdig sett hen til betydningen klantilhørighet har hatt for den enkelte somalier, og særlig med tanke på sikkerhetssituasjonen. Nemnda merket seg også at klageren ikke hadde kunnskap om naboene forble i området eller om de flyktet, etter at borgerkrigen brøt ut. 

       Videre uttaler nemnda:

        Nemnda har herunder også vektlagt at hun fremstår med svekket generell troverdighet på vesentlige punkter etter sin forklaring i nemnda. Nemnda fester ikke lit til at klageren har bodd i 12 år i Addis Abeba i fangenskap, slik opplyst. Heller ikke er det troverdig at hun har levd i total isolasjon fra omverden, det være seg aviser og TV. Det er herunder en viss motstrid i forklaringene, idet hun i nemnda har redegjort for diverse tjenestefolk og lærere som kom og gikk i huset. Klageren snakker og skriver for øvrig flytende engelsk. Nemnda har også merket seg at det er stor motstrid mellom asylintervjuet og forklaringen i nemndmøtet hva gjelder reisevirksomhet til Mogadishui den perioden hun bodde i Addis. 

       Av vedtaket fremgår at UNE anså både As og Bs troverdighet for å være svekket i en slik grad at heller ikke deres øvrige asylforklaring kunne legges til grunn. Nemnda mente at det forelå sterk tvil om deres identitet, geografiske tilknytning og klantilhørighet, men la til grunn at de begge er etniske somaliere. Etter en helhetlig vurdering kom UNE til at vilkårene i utlendingsloven § 28 for å anse klagerne som flyktninger, ikke var oppfylt. Det var ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

       I vedtaket vurderte UNE også om As datter C, født *.*.2002, skulle gis beskyttelse som følge av risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Om dette forhold uttaler nemnda blant annet:

        Inngrepet utføres som regel på barn, uten bedøvelse, av ufaglærte personer og under kritikkverdige hygieniske forhold. Nemnda legger videre til grunn at kjønnslemlestelse er utbredt i hele Somalia selv om det i den senere tid har skjedd en nedgang. Videre praktiseres omskjæring i høy grad blant etniske somaliere, og er ikke begrenset til kun det geografiske området « Somalia ». 
        --- 
        Vurderingen av hvor stor risikoen er for at datteren vil bli omskåret, har nemnda sett i lys av klagernes opplysninger under nemndmøtet: Mor uttrykte i nemndmøtet at hun nå var sterkt i mot inngrepet, men at presset fra omgivelsene ville bli stort ved en eventuell retur, og datteren risikerte å bli sosialt utstøtt. Selv ble hun omskåret da hun var 6 år. Inngrepet skjedde uten bedøvelse utført av en nabokvinne. – – -. 
        På nærmere spørsmål fra nemnda om hvem, i deres tilfelle, som skulle presse på, svarte hun at presset særlig ville komme når datteren skulle gifte seg. Det var ingen mann som ville ha en jente som ikke var omskåret. For øvrig risikerte datteren å bli utsatt for mobbing og erting fra andre småjenter i oppveksten. Småjenter snakker sammen, og alle ville få vite at hun ikke var omskåret. 
        Mors samboer forklarte at han så på jenta som sin egen datter. I hans familie er det tradisjon at kvinner omskjæres. Han er sterkt imot omskjæring, både på grunn av kunnskap ervervet etter at han kom til Norge og sitt livssyn. Han var for øvrig imot omskjæring også før han forlot hjemlandet. Nå er de begge enige om at samboers datter ikke skal omskjæres her i Norge. Begge er klar over at det er straffbart i Norge. 
        Hvis klageren og samboer må returnere, vil både de og datteren bli utsatt for et press fra omgivelsene. Tradisjonen er sterk, og hvis naboene får vite dette, vil ryktet spre seg og datteren kan risikere stigmatisering og erting. Senere, når datteren gifter seg, vil mannen kunne levere henne tilbake. Det at hun er frisk og hel kan bli et problem for henne, men det kommer an på mannens holdninger. 
        Klageren understreket at han er sterkt imot omskjæring av jenter. Han har kunnskapene, men allikevel neppe makten og innflytelsen som skal til for å forhindre at datteren blir omskåret ved en retur. Han kommer ikke fra en sterk klan. I Norge nyter han anseelse og respekt. Han har tittel som mullah og leder bønnen i moskeen i X i Nord-Norge. 

       Etter en totalvurdering kom nemnda frem til at det neppe foreligger en reell risiko for kjønnslemlestelse av C ved retur, til tross for opplysningene om at en høy prosentandel av kvinnene i Somalia og andre somalisktalende land er omskåret. Etter dette fylte ikke C vilkårene for å anses som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b, og hun hadde ikke rett til beskyttelse etter § 28 annet ledd. Fra nemndas vurderinger her gjengis:

        Klagerne fremstår begge som særlig ressurssterke personer med sterke og klare holdninger mot kjønnslemlestelse. De er begge flerspråklige og A har opplyst at hun har fått de tre eldste barna med en mann som ikke er etnisk somalier. Mao har klagerne begge vært under annen påvirkning enn den somaliske kulturen. De har begge forklart at de gjennom årene også har endret syn og holdning til kjønnslemlestelse av kvinner, og at dette har forsterket seg etter at de kom til Norge. De har videre forklart at de har lite eller ingen familie, og minimal kontakt med disse, slik at det presset de eventuelt vil bli utsatt for i all hovedsak vil komme fra omgivelsene for øvrig. Nemnda har oppfattet det slik at det anførte presset i all vesentlighet vil bestå av mobbing og erting gjennom oppvekst og ungdom. Senere, når hun blir voksen, kan hun risikere å ikke bli gift. Nemnda merket seg at mors samboer ikke uttalte seg kategorisk når det gjaldt fare for kjønnslemlestelse ved giftemål. Det vises til hans forklaring ovenfor hvor han uttrykker at det kommer an på en eventuell ektemann sine holdninger. 
        Alt sammenholdt er nemnda i liten tvil om at disse foreldrene sammen er i stand til å forhindre at datteren blir utsatt for overgrep i form av kjønnslemlestelse. Begge ga uttrykk for at faren for ikke å bli gift var det som ville ramme henne hardest. Nemnda bemerker herunder at et eventuelt giftemål ligger langt frem i tid. Tradisjoner og holdninger er i ferd med å endre seg i den tredje verden. Dette gjelder for eksempel også i Somalia. Selv om utviklingen skjer langsomt, er tradisjonen med omskjæring gradvis i ferd med å svekkes og omfanget minskes, også blant etniske somaliere. Nemnda finner det lite sannsynlig at klagerne, med sine kunnskaper og ressurser, nå vil kjønnslemleste datteren på grunn av en risiko for utstøtelse som ligger så vidt langt frem i tid som et eventuelt giftemål gjør. Hva gjelder eventuell erting fra lekekamerater og venner, er dette forhold som mange barn av ulike årsaker utsettes for. Det er ikke trolig at dette vil påvirke disse klagernes sterke holdninger mot kjønnslemlestelse i en slik grad at inngrepet utføres. 

       I UNEs vedtak er det også fremholdt at klagerne ikke anses vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.

       A og B begjærte 11. april 2011 omgjøring av UNEs vedtak. Begjæringen ble avslått ved UNEs beslutning av 29. mai 2011. Det ble 27. juli 2011 fremsatt en ny anmodning om omgjøring. UNE avslo anmodningen ved beslutning av 20. oktober 2011.

       A og B sendte 1. mars 2012 varsel om stevning til UNE, som oppfattet varselet som en anmodning om omgjøring og ba om en nærmere begrunnelse. Slik begrunnelse ble gitt ved brev av 23. mars 2012.

       Ved stevning til Oslo tingrett 26. mars 2012 reiste A og B søksmål mot staten v/ Utlendingsnemnda med påstand om at nemndas vedtak var ugyldige.

       Anmodningen om omgjøring ble avslått av UNE ved beslutning av 24. april 2012.

       Oslo tingrett avsa 23. november 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. B og A betaler 62500 – sekstitotusenfemhundre – kroner i sakskostnader til staten v/ Utlendingsnemnda innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. 

       A og B har ved ankeerklæring 20. desember 2012 anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett med prinsipal påstand om at de begge er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, jf. EMK art. 3. I anken er det subsidiært nedlagt påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 25. februar 2011 og nemndas etterfølgende beslutninger er ugyldige. I anketilsvar fra staten v/ Utlendingsnemnda er det prinsipalt nedlagt påstand om at staten frifinnes, subsidiært at anken forkastes.

       Prosesskriv med endret påstand og med tillegg av begjæring om midlertidig forføyning ble fremsatt av de ankende parter 24. januar 2013. Som en ny prinsipal anførsel ble det nedlagt påstand om at C er vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 73, jf. § 28 første ledd bokstav a. Subsidiært ble det nedlagt påstand om at Utlendingsnemndas vedtak av 25. februar 2011 og etterfølgende avslag på omgjøringsbegjæringer for C er ugyldige. Videre ble det nedlagt påstand om at Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende avslag for A, B og de øvrige barna er ugyldige. I sak om midlertidig forføyning ble det nedlagt påstand om at Utlendingsnemnda skal pålegges å ikke iverksette vedtaket av 25. februar 2011 inntil rettskraftig dom foreligger.

       I prosesskriv 8. februar 2013 fra ankemotparten ble det tatt forbehold om å begjære avvisning av deler av påstanden. Videre fremsatte ankemotparten 11. februar 2013 prosesskriv hvor det ble nedlagt påstand om at begjæringen om den midlertidige forføyning skal forkastes.

       I prosesskriv 25. februar 2013 fra de ankende parter ble også C ført opp som part i ankesaken.

       Ankeforhandling ble holdt 11. og 12. april 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og B møtte med sin prosessfullmektig, advokatfullmektig Margrethe Willoch, og rettslige medhjelper, advokat Arild Humlen. De ankende parter avga begge forklaring. Staten var representert ved rådgiver i Utlendingsnemnda, Roar Kristoffersen, som møtte med sin prosessfullmektig, advokat Ståle Hovda. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

       De ankende parter, A, B og C har i hovedtrekk anført:

       Det gjøres gjeldende at det foreligger en reell risiko for at C kan bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til Somalia. Hun har derfor et absolutt vern mot retur etter utlendingsloven § 73, jf, § 28 første ledd bokstav a og b. Kjønnslemlestelse kvalifiserer som « forfølgelse » i utlendingslovens og Flyktningkonvensjonens forstand. Videre anses kjønnslemlestelse som brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 3.

       Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for at den som hevder å ha et vern mot retur eller søker asyl kan risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet. For faktum er beviskravet « noenlunde sannsynlig », jf. Høyesteretts praksis.

       Risikovurderingen er en prognosevurdering. Ved fastleggelsen av risikoterskelen skal det tas hensyn til overgrepets alvor, og det må legges til grunn at kjønnslemlestelse er blant de alvorligste forfølgelsesgrunner som foreligger. Under 10% risiko er tilstrekkelig for å få flyktningbeskyttelse i dette tilfellet, jf. NOU 2004:20.

       Det er staten som har bevisbyrden for at det er trygt for C å returnere til Somalia.

       Sannsynligheten for omskjæring er opp mot 98% i Somalia og for etniske somaliere. Uavhengig av hvor i Somalia C returneres, vil risikoen for C for omskjæring være stor.

       Det vil foreligge et betydelig press for omskjæring av C fra familien og samfunnet rundt. Foreldrene har begrensede muligheter til å stå i mot et slikt press. Det er ikke riktig å anse A eller B som særlig ressurssterke. De vil tvert i mot være i en sårbar situasjon ved retur. Omskjæringsrisikoen avgjøres ikke av foreldrene. I det somaliske samfunn er klanstrukturene av vesentlig betydning. Ved retur vil de måtte tilpasse seg klanstrukturen, og klanen og omgivelsene vil utøve et press for omskjæring av C. At asylsøkerne eventuelt ikke vil vende tilbake til sine familier i Somalia, fjerner derfor ikke risikoen for kjønnslemlestelse. Det vil heller ikke være mulig å skjule at C ikke er omskåret. Nettopp fordi hun har bodd flere år i Vest-Europa, vil spørsmålet om omskjæring komme opp ved retur til Somalia.

       Det må legges til grunn at C frykter omskjæring. Hensynet til barnet selv veier tungt, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd. C vil ikke kunne beskytte seg selv. Hun er et barn og vil svare ærlig på spørsmålet om hun er omskåret.

       Det kan være momenter ved foreldrenes forklaringer i denne saken som gir grunn til tvil, men denne tvilen skal ikke gå ut over C. Hennes sak står på egne ben.

       Det foreligger ikke grunnlag for å avvise ankende parters påstand om at C er vernet mot retur. Lagmannsretten har anledning til å gi dom for vern mot retur, jf. rettspraksis.

       Under enhver omstendighet er UNEs vedtak og etterfølgende avgjørelser ugyldige.

       UNE har lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av den risiko som foreligger for at C kan bli omskåret ved retur til Somalia.

       Også UNEs rettsanvendelse er feil. UNE har anvendt et for strengt beviskrav ved vurderingen av den risiko som foreligger for at C kan bli omskåret. Det er den objektive faregraden på utvisningstidspunktet som skal vurderes. UNEs vedtak er også feil ved at UNE ikke har vurdert hva C selv mener. Det vises til utlendingsloven § 28 tredje ledd.

       Under forutsetning av at C er vernet mot retur, må UNEs vedtak anses ugyldig i forhold til resten av familien. Det vises til at returvernet er en endring av vesentlige forutsetninger for vedtaket også for de øvrige familiemedlemmene.

       UNEs vedtak er uansett ugyldig som følge av at feil faktum er lagt til grunn i spørsmålet om A og B har krav på asyl. Det vises til at UNE har lagt til grunn en uriktig og ensidig vurdering av de anførte beskyttelsesgrunnlag og de ankende parters troverdighet.

       Når det gjelder kravet om midlertidig forføyning, gjøres det gjeldende at hovedkravet er sannsynliggjort. C risikerer å bli utsatt for kjønnslemlestelse dersom hun må returnere til Somalia. Uansett er UNEs vedtak ugyldig. Det foreligger også sikringsgrunn. En gjennomføring av UNEs vedtak vil ha svært alvorlige konsekvenser og vil kunne føre til uopprettelige skader ved at C risikerer å bli omskåret ved retur til Somalia.

       Det er nedlagt slik påstand:

        I sak om midlertidig forføyning 
1. Utlendingsnemnda pålegges å ikke iverksette vedtak av 25. februar 2011 i sak mot A, B og barna C, D, E, F, H og I inntil rettskraftig dom foreligger. 
2. Sakskostnader tilkjennes. 
        I hovedsaken: 
1. Prinsipalt: 
        C er vernet mot retur i h.h.t. ul. § 73 jf. § 28. 
        Subsidiært: 
        Utlendingsnemndas vedtak av 25. februar 2011 og etterfølgende avslag på omgjøringsbegjæringer for C er ugyldige. 
2. Utlendingsnemndas vedtak av 25. februar 2011 og etterfølgende avslag på omgjøringsbegjæringer for A, B og barna D, E, F, G, H og barn født *.*.2013 er ugyldige. 
3. Staten v/ Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger. 

       Ankemotparten, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

       Staten er ikke uenig i det rettslige utgangspunkt som de ankende parter har skissert.

       Det gjøres gjeldende at UNEs vedtak og etterfølgende avgjørelser er gyldige.

       Ved vurderingen av As og Bs asylgrunnlag, er geografisk tilknytning og klantilhørighet av stor betydning. Klan er viktig for etniske somaliere, blant annet med tanke på den enkeltes sikkerhet.

       Staten bestrider ikke at de ankende parter er etniske somaliere, men deres geografiske tilhørighet er omtvistet. UNE har ikke tatt stilling til om de kommer fra Nord-Somalia eller et annet land. Det er kun lagt til grunn at de ikke er fra Sør-Somalia.

       Retursituasjonen skal vurderes ut fra asylsøkernes hjemsted. Når det ikke er klarlagt hvor hjemstedet er, er UNE avskåret fra å vurdere retursituasjonen. I denne saken har asylsøkerne ikke vært åpne med hensyn til sin geografiske opprinnelse, og etter statens syn må de ankende parter da selv ta risikoen for at domstolen kan gripe feil.

       Det anføres fra statens side at samlet sett er verken As eller Bs opplysninger om geografisk tilhørighet troverdige. De har begge mangelfulle og til dels feilaktige kunnskaper om det sted hver av dem hevder å komme fra. Videre har de begge vist en markant økning i sine kunnskaper etter de første asylintervjuene. De har en påfallende merkunnskap i nemndsmøtet. Dette må anses som en klassisk utvikling. Asylsøkeren forstår etter hvert hva han bør vite mer om.

       Det må legges til grunn at både A og B generelt har en svekket troverdighet.

       UNE har også vurdert risikoen for omskjæring av C, og det på en god måte.

       Staten er enig med de ankende parter i at det er stor utbredelse av omskjæring blant etniske somaliere. Dette er utgangspunktet, men det må foretas en konkret vurdering når det gjelder risikoen for at C vil bli omskåret ved retur.

       Ved den konkrete vurderingen må det sees hen til flere faktorer som samlet tilsier at risikoen er svært liten i denne saken. A og B har begge uttrykt en klar holdning mot omskjæring. De tar sterk avstand fra denne tradisjonen. Videre må de begge anses forholdsvis ressurssterke. Det vises blant annet til at de behersker andre språk enn somalisk og at B er leder for den lokale moské i Norge. Dessuten har de begge forklart at det ikke er aktuelt å vende tilbake til sine familier. De vil derfor ikke oppleve noe press om omskjæring fra familie.

       At de ankende parter vil oppleve noen former for reaksjoner – som ubehag eller mobbing – ved en eventuell retur til Somalia, er ikke usannsynlig. Men spørsmålet om omskjæring vil først komme på spissen når C blir så gammel at det er aktuelt med giftemål. Det er ingen grunn til å tro at foreldrene – med den holdning de har uttrykt – skal presse henne til å gifte seg med en som vil at hun skal omskjæres.

       Ved risikovurderingen må det også tas hensyn til at situasjonen i dag er annerledes enn tidligere. Det er blitt stadig mer fokus på omskjæring og hvilket alvorlig inngrep det er.

       Etter statens syn må påstanden om at C har et vern mot retur etter utlendingsloven § 73 avvises. Det foreligger ikke aktuell søksmålsinteresse for en slik påstand, jf. tvisteloven § 1-3 annet ledd. Det fremgår av UNEs vedtak at utlendingsloven § 73 er vurdert, og det er i ankesaken ikke anført noen nye momenter. Dersom lagmannsretten skulle mene at det foreligger tilstrekkelig risiko for at C vil bli omskåret ved retur, vil UNEs vedtak og etterfølgende beslutninger være ugyldige i forhold til alle familiemedlemmene.

       Begjæringen om midlertidig forføyning kan ikke tas til følge. Det vises til at det i denne saken ikke er sannsynliggjort noe hovedkrav.

       Det er nedlagt slik påstand:

        I hovedsaken: 
1. Påstand om vern mot retur etter utlendingsloven § 73 for C avvises, subsidiært; Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes. 
2. For øvrige påstandspunkter; anken forkastes. 
        I forføyningssaken: 
        Begjæringen tas ikke til følge. 
        For begge sakene: 
        Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger. 

Lagmannsretten bemerker:

       Utlendingsloven § 28 første og annet ledd lyder slik:

 En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen 
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller 
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. 
 En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl). 

       Bestemmelsen regulerer hvem som skal anerkjennes som flyktning og som derved har rett til asyl.

       Utlendingsloven § 73 første ledd har innledningsvis følgende ordlyd:

        En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav a, 

       Bestemmelsens annet ledd første punktum lyder slik:

        En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav b. 

       Ved anvendelse av asylreglene må det skilles mellom bevisspørsmål knyttet til faktum og den farevurdering som normalt står sentralt. Om bevisbyrde, beviskrav og risikovurdering heter det i lovforarbeidene, Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 88:

        Det fremgår i kapittel 5.1.7 at departementet mener man bør operere med samme beviskrav når man vurderer beskyttelsesspørsmålet som når man vurderer om det skal gis flyktningstatus. Skillet i dagens regelverk med ulike terskler for anerkjennelse som flyktning og for å ha vern mot retur blir derfor opphevet. 
        Det er en særegenhet ved asylsaker at de ofte må avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte være ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Det må derfor foretas en helhetlig fri bevisbedømmelse. Foreligger det tvil om bedømmelsen vil tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har bevisbyrden for at det er trygt å returnere. 
        I utgangspunktet er det søkeren som har ansvaret for å sannsynliggjøre sine anførsler så langt dette er mulig. Myndighetene må kunne kreve at den som påberoper seg beskyttelsesreglene, legger frem de opplysninger vedkommende kan om relevante forhold. Samtidig følger det av forvaltningsloven § 17 at forvaltningen har en plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Idet myndighetene har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, forutsetter et eventuelt avslag at myndighetene har foretatt en grundig saksbehandling og ved behov innhentet opplysninger som er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig vurdering. Samtidig har utlendingsmyndighetene ikke kun et ansvar for å ivareta søkerens beskyttelsesbehov. Det er også en målsetting at det skal treffes riktige vedtak, og at det av hensyn til innvandringskontroll og likebehandling ikke innvilges beskyttelse til personer som ikke trenger det. I praksis må det imidlertid foretas en avveining mellom grundighet i saksbehandlingen og effektiv ressursutnyttelse. En del saker vil måtte avgjøres på bakgrunn av de opplysninger som foreligger uten at de er optimalt opplyst og uten at det er hensiktsmessig å gjennomføre ytterligere undersøkelser. Eventuell tvil om beskyttelsesbehov vil også i slike tilfeller måtte komme søkerne til gode. 
        Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å fastsette egne bevisbestemmelser i loven. Departementet er enig med Regjeringsadvokaten i at det må foretas en samlet vurdering av bevisene i saken, og utlendingens generelle troverdighet er ett av de elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede vurderingen. 
        Når det gjelder hva som ligger i vilkåret om en « velgrunnet frykt for forfølgelse », må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav om sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er, som utvalget bemerker, om risikoen er reell. 

       Videre gjengis fra NOU 2004:20 Ny utlendingslov (side 118):

        Beviskravet må tilpasses den konkrete situasjon som søkeren befinner seg i med henblikk på faktiske muligheter for å føre bevis, og vedkommendes generelle troverdighet. Det vil videre være vesentlig å se hen til hvilken type overgrep søkeren eventuelt risikerer og hvilken grad av risiko som foreligger for at et slikt overgrep eventuelt vil inntreffe dersom det anførte faktum legges til grunn. 

       I dom inntatt i Rt-2011-1481 har Høyesterett uttalt følgende om vernet mot utsending og retten til asyl etter utlendingsloven:

(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a: 
(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør diskuteres jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. 
(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfelle der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. 

       Det er anket over så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen i foreliggende sak. Lagmannsretten bemerker at den har full prøvelseskompetanse i saken.

       Lagmannsretten legger til grunn, etter det som foran er gjengitt fra lovforarbeidene og Høyesteretts praksis, at selv om asylsøkeren har bevisbyrden for asylgrunnen, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. En lavere grad av sannsynlighet vil være tilstrekkelig.

       Det skal foretas en helhetlig, fri bevisbedømmelse der asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i asylsøkerens forklaring kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses eller suppleres av nye opplysninger, vil kunne bidra til å svekke asylsøkerens generelle troverdighet, jf. det som foran er sitert fra avsnitt 46 i Høyesteretts dom.

       Lagmannsretten er enig i Utlendingsnemndas vurderinger hva angår de ankende parters troverdighet. Etter en totalvurdering fremstår verken As eller Bs opplysninger om blant annet geografisk tilhørighet troverdige. De har begge mangelfulle og til dels feilaktige kunnskaper om det sted hver av dem hevder å komme fra. Lagmannsretten viser her blant annet til at B, som i følge hans egen forklaring skal ha bodd i Shalambood helt frem til høsten 2007, har mangelfulle kunnskaper om denne byen. Han har blant annet gitt feil opplysninger om sentrale forhold som bydeler og antall skoler og moskéer. Dessuten er det etter lagmannsrettens syn påfallende at han har særdeles liten kunnskap om sin egen slekt. Også hans opplysninger om at han klarte å rømme fra en alvorlig skyteepisode hvor både hans far og bror skal ha blitt drept, fremstår som lite troverdig. Han har videre gitt en lite sannsynlig forklaring på språktestens konklusjon. Under ankeforhandlingen hevdet han at årsaken til hans nordsomaliske dialekt måtte være at han i fem år hadde jobbet på en kafé i Shalambood hvor det var mange fra Nord-Somalia, og at hans far tidligere hadde tjenestegjort i Nord-Somalia i noen år.

       Når det gjelder A, er lagmannsretten enig med staten i at det ville være rimelig å forvente atskillig mer kunnskap fra hennes side om Mogadishu. Som det fremgår av asylintervjuet, kunne hun kun navnet på én bydel, og hun visste ikke navn på verken markeder eller moskéer. Videre har hun ikke gitt noen beskrivelse av hvordan det var å bo i Mogadishu da borgerkrigen herjet i denne byen på begynnelsen av 1990-tallet. Slik lagmannsretten ser det er hennes manglende kunnskaper påfallende selv om hennes egen forklaring om at hun rømte fra Mogadishu i en alder av 14-15 år, legges til grunn. Hun har opplyst at hun beveget seg utenom hjemmet mens hun skal ha bodd der. I følge forklaringen gikk hun på skole, reiste med buss og møtte i smug libaneseren hun giftet seg med. Også det forhold at hun bare vet navnet på byer i Nord-Somalia, svekker hennes forklaring om at hennes tilhørighet var Mogadishu. For øvrig er lagmannsretten enig med UNE i at det ikke kan festes lit til hennes forklaring om at hun bodde tolv år i Addis Abeba i isolasjon fra omverdenen.

       Lagmannsretten tilføyer at både B og A har vist en økning i sine kunnskaper etter de første asylintervjuene. Lagmannsretten er enig med staten i at de har en påfallende merkunnskap i nemndsmøtet, men ikke kunnskaper ut over hva som kan tilegnes fra åpne kilder.

       Lagmannsretten er etter dette enig med Utlendingsnemnda i at ingen av dem har opplyst om troverdige forhold knyttet til den enkeltes individuelle situasjon som i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort en påregnelig risiko for forfølgelse ved retur.

       Som det fremgår foran har Utlendingsnemnda også vurdert spørsmålet om asyl etter utlendingsloven § 28 opp mot As datter Cs risiko for kjønnslemlestelse.

       Lagmannsretten legger til grunn at kjønnslemlestelse må anses som et inngrep av en slik art og omfang at det faller inn under definisjonen 'forfølgelse på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe' i utlendingslovens og Flyktningkonvensjonens forstand. Kjønnslemlestelse anses også som brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 3.

       Spørsmålet er om det foreligger en velbegrunnet frykt for at C vil bli kjønnslemlestet ved retur. Dersom dette er tilfellet, legger lagmannsretten til grunn at A, B og samtlige av barna vil ha krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

       Om risikovurderingen uttales i forannevnte NOU (side 118-119):

        I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt i betydningen mer enn 50% risiko for at forfølgelse vil finne sted kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10% risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy. 

       Når det gjelder faregraden, vil det avgjørende være om risikoen fremstår som reell. Det innebærer at faren for kjønnslemlestelse må være over et visst minimum. I UK Border Agency: « Operational guidance note » for Somalia er risikoen for kjønnslemlestelse blant annet beskrevet slik (pkt. 3.12.11):

        The societal requirement for any girl or woman to undergo FGM [Female Genital Mutilation] is strong. In general, uncircumcised, unmarried Somali woman, up to the age of 39, will be at real risk of suffering FGM. The risk will be greatest in cases where both parents are in favour of FGM. Should both patents oppose FGM, the question of whether the risk will reach the requisite level will need to be determined by reference to the extent to which the parents are likely to be able to withstand the strong societal pressures. Unless the parents are from a socioeconomic background that is likely to distance them from mainstream social attitudes, or there is some particular feature of their case, the fact of parental opposition may well as a general matter be incapable of eliminating the real risk to the daughter that others (particularly relatives) will at some point inflict FGM on her. 

       Lagmannsretten bemerker at uttalelsen gjelder Somalia. Da de ankende parters geografiske tilhørighet ikke er klarlagt, kan det ikke uten videre antas at Somalia er hjemlandet til denne familien. De kan like gjerne komme fra et annet land hvor det bor grupper av somaliere. Ut fra bevisførselen legger imidlertid lagmannsretten til grunn at risikoen for omskjæring av døtre generelt sett er stor blant etniske somaliere.

       Når det gjelder faren for kjønnslemlestelse ved en eventuell retur til Somalia, viser lagmannsretten til vitneforklaringen fra Safia Abdi Haase. Hun arbeider i Norge i stiftelsen Amathea. Dette er en landsdekkende helsestjeneste som tilbyr veiledning i henhold til lov om svangerskapsavbrudd. Stiftelsen har de senere år hatt økt fokus på kvinnehelse i et minoritetsperspektiv. Safia Haase er leder for et prosjekt i Norge hvor målet er å søke å forebygge kjønnslemlestelse, og hun arbeider også med slike prosjekter i Mogadishu.

       Safia Haase forklarte at omskjæring er svært utbredt i hele Somalia. I følge vitnet løper også kvinner som returnerer til Somalia etter å ha bodd i utlandet, en stor risiko for omskjæring. Det har imidlertid betydning hvilket miljø døtrene tilhører. Akademisk utdannede miljøer eller miljøer som er mer europeiske, vil kunne klare å beskytte døtrene mot omskjæring. Omskjæring finner som oftest sted på grunn av manglende kunnskaper. Det er særlig blant fattige mennesker, hvor døtrene skal giftes bort med medgift m.v., at det er vanskelig å motstå omskjæring. De som jobber med vitnets prosjekter i Mogadishu søker å få til holdningsendringer. De sprer informasjon om at kjønnslemlestelse av døtre må unngås, og de opplyser om at det er en misforståelse at religionen påbyr omskjæring.

       Lagmannsretten viser også til vitneforklaringen fra Grethe Neufeldt. Hun er seniorrådgiver i Landinfo og har som spesialområde landene som ligger på Afrikas horn, herunder Somalia. Neufeldt ga under ankeforhandlingen uttrykk for at det er nærliggende å anta at det er kvinner som kommer fra mer ressurssterke familier eller familier som har levd i eksil og er påvirket av andre samfunn, for eksempel i Vesten, som ikke kjønnslemlestes. Videre forklarte hun at presset på omskjæring av døtre i Somalia først og fremst kommer fra familien. Det er særlig den kvinnelige del av den nærmeste familien, dvs. mor, bestemor og tanter, som er opptatt av at omskjæring skal skje. Vitnet var ikke kjent med at for eksempel nabokvinner har sørget for omskjæring av jenter, dersom jentas foreldre er motstandere av kjønnslemlestelse.

       Slik vitnet så det, er det nå på gang holdningsendringer i Somalia, selv om dette foreløpig er i startfasen. I hvert fall i Mogadishu mente vitnet at det er i ferd med å skje en gradvis endring av synet på kjønnslemlestelse. Andre land på Afrikas horn er kommet lenger i kampen mot omskjæring. Vitnet opplyste at i hovedstaden i Eritrea har man lyktes med å redusere omskjæring av døtre fra rundt 80% til 30%.

       Lagmannsretten legger ut fra denne bevisførselen til grunn at selv om kjønnslemlestelse er svært utbredt i Somalia, og i stor grad også skjer blant etniske somaliere utenom dette landet, vil det kunne være mulig å unngå at en datter blir omskåret ved retur til hjemlandet. Dette vil særlig gjelde hvor begge foreldrene er motstandere av kjønnslemlestelse, og man ikke returnerer til familien – hvorfra et press for omskjæring vil være størst. Foreldrenes bakgrunn og ressurser vil også kunne ha betydning.

       Både A og B har gitt uttrykk for at de er sterkt imot omskjæring. Lagmannsretten viser særlig til det de begge uttalte om kjønnslemlestelse i nemndsmøtet, jf. foran side 5-6, hvor det blant annet fremgår at B opplyste at han var motstander av omskjæring også før han forlot hjemlandet. Under ankeforhandlingen har de begge gjentatt at de er motstandere av omskjæring. Lagmannsretten finner at den klart uttrykte motstanden må tillegges atskillig vekt ved den konkrete risikovurderingen.

       A og B kom begge til Norge i 2008. De har således bodd flere år her i landet hvor holdningene mot kjønnslemlestelse er sterk og hvor omskjæring endog er straffbart. Deres holdninger må antas å være styrket gjennom den tiden de har bodd her. Slik lagmannsretten ser det må de også på annen måte anses for å være påvirket av vestlig kultur og holdninger. Det vises blant annet til sakens opplysninger om at A både snakker og skriver engelsk flytende. Etter lagmannsrettens syn må også disse forhold vektlegges ved risikovurderingen. Det må kunne legges til grunn at det for foreldre som har bodd en tid i et vestlig land, vil være lettere å motstå et press om omskjæring av datteren ved retur til hjemlandet.

       Ved den konkrete risikovurderingen må det videre tillegges vekt at både A og B har forklart at det er lite aktuelt å returnere til sine familier. A opplyste under ankeforhandlingen at hun, som følge av at hun rømte hjemmefra med den libanesiske mannen, ikke kan oppsøke familien sin. Hun har ingen kontakt med dem, og hun mente at de ville drepe henne hvis de finner henne. B har på sin side forklart at han heller ikke har noen kontakt med sin familie, dvs. mor og søster. Han vet ikke om de fortsatt lever.

       Ut fra bevisførselen må dessuten A og B anses som mer ressurssterke enn det de selv gir inntrykk av. Slik lagmannsretten ser det, må det blant annet legges til grunn at de begge har en utdannelse over det nivå de selv har opplyst. De behersker begge et fremmedspråk. Som nevnt foran snakker og skriver A engelsk flytende. Lagmannsretten finner det ikke troverdig at hun har lært seg engelsk kun gjennom samtaler med den libanesiske mannen hun var gift med, slik hun har hevdet under ankeforhandlingen. B både leser og skriver arabisk. At han skal ha lært seg dette ved selvstudium av Koranen etter at han kom til Norge – slik han forklarte i nemndsmøtet – er lite troverdig. Ved vurderingen av hvor ressurssterke de faktisk er, må det også vektlegges at B har en sentral posisjon her i Norge i det somaliske miljø i X, hvor han er mullah. Lagmannsretten kan vanskelig se at en slik lederposisjon ville bli gitt til noen som ikke fremstår som ressurssterk. Ved en retur til hjemlandet må det således etter lagmannsrettens syn kunne legges til grunn at verken A eller B mangler styrke til å kunne motstå et press fra omgivelsene om omskjæring av C.

       For øvrig har lagmannsretten merket seg at verken A eller B i sine forklaringer under nemndsmøtet uttrykte frykt for at noen ville omskjære C mot deres vilje ved en eventuell retur, selv om de ville bli utsatt for press. A forklarte til nemda at datteren risikerte å bli sosialt utstøtt. Videre risikerte C å bli utsatt for mobbing og erting. Presset ville særlig komme når datteren skal gifte seg, da det i følge A ikke er noen mann som vil ha en jente som ikke er omskåret. B forklarte til nemnda at C vil risikere stigmatisering og erting fordi hun ikke er omskåret. Når hun blir så gammel at hun skal gifte seg, vil mannen kunne levere henne tilbake (foran s. 5-6). Deres forklaringer støttes av vitneforklaringen til Safia Haase, som uttalte at C vil bli helt utestengt fra kontakt med jevnaldrende dersom de får vite at hun ikke er omskåret.

       Lagmannsrettens samlede vurdering er etter dette at det nok foreligger en viss risiko for at C vil bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet, men at denne risikoen - særlig hensett til foreldrenes klare holdninger – ikke er tilstrekkelig høy til at hun har krav på vern mot hjemsendelse.

       Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 er derved ikke oppfylt. Videre er det ikke grunnlag for de ankende parters påstand om at C er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73, jf. den prinsipale påstand under pkt. 1.

       Dette innebærer at Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende avgjørelser er gyldige.

       Som det fremgår foran har ankemotparten prinsipalt nedlagt påstand om at ankende parters prinsipale påstand under pkt. 1 må avvises som følge av at det ikke foreligger aktuell søksmålsinteresse etter tvisteloven § 1-3 annet ledd. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til avvisningspåstanden, da ankemotparten – etter det resultat lagmannsretten foran er kommet til – uansett må bli å frifinne på dette punkt. For øvrig blir anken å forkaste.

       Hva angår de ankende parters krav om midlertidig forføyning, forutsetter dette at det er sannsynliggjort et hovedkrav, jf. tvisteloven § 34-2. Som følge av det resultat lagmannsretten er kommet til, er det i denne saken ikke sannsynliggjort noe hovedkrav. De ankende parters begjæring tas derfor ikke til følge.

       Staten v/ Utlendingsnemnda har vunnet ankesaken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 krav på å få dekket sine sakskostnader fra de ankende parter. Lagmannsretten har vurdert, men finner ikke at det er grunn til å gjøre unntak etter bestemmelsens tredje ledd. Det bemerkes at styrkeforholdet mellom partene ikke alene kan begrunne slikt unntak, jf. Rt-2011-586. Etter lagmannsrettens syn er det ikke andre momenter som i denne konkrete saken tilsier at de ankende parters kostnadsansvar skal lempes. Advokat Hovda har fremlagt en sakskostnadsoppgave på kr 62.500, hvorav kr 50.000 utgjør salær og det resterende beløp er merverdiavgift. Omkostninger i tilknytning til forføyningssaken utgjør isolert 10% av det totale sakskostnadsbeløpet. Det er ikke fremsatt innsigelser mot kostnadsoppgaven. Lagmannsretten anser beløpet som en nødvendig kostnad ved saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Etter dette må de ankende parter erstatte ankemotpartens sakskostnader i hovedsaken med kr 56.250 og i forføyningssaken med kr 6.250.

       Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Staten v/ Utlendingsnemnda har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på å få dekket sine sakskostnader for tingretten, og lagmannsretten har ikke funnet at det bør gjøres unntak fra hovedregelen etter tredje ledd. Lagmannsretten er således enig i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

       Dommen er enstemmig.

 
Domsslutning:

       I hovedsaken:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes for påstanden om vern mot retur etter utlendingsloven § 73 for C. 
2. For øvrig forkastes anken. 
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B – en for begge og begge for en – til staten v/ Utlendingsnemnda – 56.250 – femtisekstusentohundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

 
       I forføyningssaken:

1. Begjæringen tas ikke til følge. 
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B – en for begge og begge for en – til staten v/ Utlendingsnemnda – 6.250 – sekstusentohundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 

 

 

Latest changes
  • New: LB-2013-14235 Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her ( utlendingsloven 2008) § 28 og § 73. (5/10/2013)

    The appeal was refused. The Court of Appeal found that the appellants` daughter may risk FGM (Female Genital Mutilation) in Somalia. However the risk was not at a requisite level since her both parents oppose FGM.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo