To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2013-179688
Documentdate : 02.01.2015

Asyl/beskyttelse. Asylforklaring ikke sannsynliggjort. Regimekritisk aktivitet. Iran.

Asylsøker fra Iran hadde fått avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag. Krav om at Utlendingsmendas avslag skulle kjennes ugyldig førte ikke frem. Vilkårene for asyl og opphold på humianitært grunnlag ble ikke ansett oppfylt og det var ikke en saksbehandlingsfeil at klagen var avgjort av Utlendingsnemdas leder alene.

Saken gjelder gyldighet av vedtak om avslag på søknad om asyl.

Bakgrunnen for saken

A er iransk statsborger. Han er født 0.0.1982 og oppvokst i Kermanshah-provinsen i Iran med foreldre og ti søsken. Han er kurder og tilhører yarsan-religionen (Ahl-e Haq).

A kom til Norge 24. september 2009 og søkte asyl dagen etter. Før det hadde han oppholdt seg i Russland (Moskva) etter at han reiste fra Iran 20. mai 2005. Han var registrert som asylsøker hos UNHCR (United Nations High Commissioner for Refugees) i Russland.

Asylsøknaden i Norge er begrunnet med frykt for forfølgelse i hjemlandet på grunn av politisk aktiviteter til støtte for KDPI (det Kurdiske demokratiske partiet i Iran) som er forbudt i Iran. I tillegg har han påberopt seg drapstrusler fra svogeren som han har opplyst samarbeidet med myndighetene i Iran, samt at han både som kurder og utøver av yarsan-religionen, tilhører minoritetsgrupper som blir forfulgt i Iran.

Utlendingsdirektoratet - UDI - avslo søknaden 19. april 2010. UDI fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A risikerer forfølgelse i lovens forstand ved retur til Iran. UDI anså ikke As asylhistorie troverdig. Det ble lagt særlig vekt på at A hadde reist fra Iran med ordinært rutefly fra Teheran på sitt eget pass etter å ha søkt visum til Russland, noe som UDI ikke fant forenelig med at han var forfulgt.

Vedtaket ble påklaget til Utlendingsnemnda (UNE) som opprettholdt vedtaket 28. november 2012. Klagevedtaket ble truffet av nemndsleder alene. A fremmet senere to begjæringer om omgjøring av vedtaket. Disse begjæringene ble ikke tatt til følge av UNE i beslutninger av hhv. 7. februar og 3. april 2013.

A innga stevning 26. april 2013 med påstand at UNEs vedtak og senere beslutninger ble kjent ugyldige. Samtidig ble det inngitt begjæring om midlertidig forføyning for å få stanset gjennomføringen av vedtakene.

Oslo tingrett avsa 2. august 2013 dom med slik domsslutning:

I hovedkravet:

  1. Staten ved utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å erstatte Staten ved Utlendingsnemndas sakskostnader med kr 62 500 - sekstitotusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.


I forføyningssaken:

  1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

 

A har anket dommen i hovedsaken og kjennelsen i forføyningssaken til Borgarting lagmannsrett.

Forføyningssaken ble avgjort ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 13. februar 2014 hvor anken ble forkastet.

Ankeforhandling til avgjørelse av hovedsaken er holdt 3. - 5. desember 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten ved Utlendingsnemnda møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt seks vitner, hvor ett var sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstavene a og b da han har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i Iran.

A vil være utsatt for forfølgelse på grunn av sine politiske aktiviteter til støtte for KDPI. Han ble arrestert mistenkt for ulovlig politisk arbeid i 2000 og satt to måneder i fengsel før han slapp ut. Han var da utsatt for fysisk og psykisk mishandling. Han fortsatte å arbeide for KDPI og var i 2004-2005 mange turer opp mot den irakiske grensen for å hente løpesedler som han delte ut. Løpesedlene ble dels lagt i offentlige parker, dels kastet inn i gårdsrom om natten og dels delt ut ved skoler og universiteter. Alt foregikk i det skjulte.

Den 10. april 2005 ble A stanset i en politikontroll ved grensen til Irak med flygeblader for KDPI gjemt på bilens lasteplan. Politiet oppdaget flygebladene mens A satt i bilen. Han rømte da fra stedet. Bilen ble beskutt og ble truffet av to kuler, men A klarte å ta seg hjem via mindre trafikkerte veier. Han fikk vite av et søskenbarn som jobber for etterretningstjenesten (Ettelaat), at han var gjenkjent og var i etterretningstjenestens søkelys. Han måtte derfor flykte for å unngå å bli tatt. Han holdt seg i dekning til han flyktet til Russland 20. mai 2005.

Han bestilte flybillett og visa til Russland fra et privat reisebyrå og reiste med fly fra Teheran. Etter å ha vurdert andre fluktruter fremsto det som det tryggeste alternativet. Før han reiste hadde han via den åndelige lederen i yarsan-religionen, fått bekreftet at han ikke var registrert som ettersøkt på flyplassen. Den åndelige lederen fikk informasjon om dette gjennom sitt nettverk.

As forklaring om sin asylhistorie har vært konsistent siden han kom til landet uten selvmotsigelser, uklarheter, suppleringer eller tilpasninger av betydning. At han forklarer seg mer detaljert når det blir reist spørsmål om riktigheten av hans forklaring, er naturlig og medfører ikke at forklaringen ikke er troverdig.

Asylsøkeres forklaring skal legges til grunn hvis den finnes «noenlunde sannsynlig», jf. bl.a. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2011-1481. As forklaring fremstår som mer enn «noenlunde sannsynlig» og må legges til grunn.

I Russland ble han arrestert 27. mai 2005 i forsøk på å ta seg over til Finland, og han satt i fengsel i seks måneder. Etter han slapp ut ble han registrert som flyktning hos UNHCR. Det er en rettsanvendelsesfeil at ikke utlendingsmyndigheten har lagt vekt på at han er registret flytning ved vurderingen av om han har krav på asyl i Norge.

A har etter han ankom Norge fortsatt sitt engasjement for KDPI. Han er medlem i partiet, deltar på samlinger og markeringer og har også støttet KDPI i intervju på «Tishk TV». Iranske myndigheter overvåker eksil-iranere i Norge og hans opptreden til støtte for KDPI på TV må anses kjent for iranske myndigheter. Også dette gjør at han risikerer forfølgelse i hjemlandet.

A er etnisk kurder og utøver av yarsan-religionen. Begge er minorietsgrupper som generelt er utsatt for diskriminering og undertrykkelse i Iran.

Ved vurderingen av den risikoen A utsettes for ved retur til Iran - om det er en reell fare ved retur - må det foretas en vurdering av den samlede risikoen. Det er ikke noe krav at hele risikoen er direkte knyttet til ett forfølgelsesgrunnlag. Det gjelder et proposjonalitetsprinsipp slik at jo mer alvorlige konsekvenser som kan inntre, jo lavere er kravet til sannsynligheten for at de faktisk vil inntre. Opposisjonell politisk virksomhet er en alvorlig forbrytelse i Iran. A har drevet, og er blitt tatt for, politisk virksomhet til støtte for KDPI i Iran, og han har fortsatt virksomheten i Norge. Som kurder og utøver av yarsan-religionen, er han spesielt utsatt for forfølgelse og straff. Det foreligger derfor en velbegrunnet frykt for forfølgelse som gir ham krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

A er også truet på livet av sin tidligere svoger som samarbeider med etterretningstjenesten i Iran. Svogeren drepte i 2000 tre av sine døtre. Selv om han til slutt endte opp med en straff på tre år, har han på grunn av sitt forhold til myndighetene sluppet å sone. Svogeren har også drept flere opposisjonelle med myndighetenes velsignelse. Grunnen til at svogeren har truet A er at A hjalp søsteren med å få svogeren straffet og også hjalp søsteren å flykte. Det var bare A som hjalp søsteren, og de andre i familien er derfor ikke truet. På grunn av svogerens kontakt med myndighetene, vil ikke A få noen beskyttelse av politi og rettsvesen hvis han anmelder svogeren, og svogeren vil heller ikke få noen reaksjon hvis han dreper A. Dette forholdet gjør derfor at A har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 bokstav b. Det er ikke kun en familiær konflikt slik UNE har lagt til grunn.

Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 er oppfylt, og A har krav på vern mot retur etter utlendingsloven § 73.

Subsidiært har A krav på opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. A har alvorlige psykiske problemer som følge av at han har vært på flukt siden 2005. Ved retur til Iran vil han ikke få en stabil og forutsigbar livssituasjon som er nødvendig for at han skal bli bra. Som kurder og utøver av yarsan-religionen vil han bli diskriminert av helsevesenet, og han vil ikke få et fullverdig helsetilbud.

Uansett er UNEs avslag ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil fordi UNEs vedtak etter utlendingsloven § 78 skulle ha vært truffet av nemnda og ikke av nemndsleder alene. Det følger av utlendingsforskriften § 16-9 a) sammenholdt med forarbeidene til utlendingsloven at saker skal behandles av nemnda bl.a. når det er tvil om søkerens troverdighet når det gjelder fremstillingen av faktum i saken. Denne feilen er ikke reparert ved senere rettsbehandling da domstolen viser varsomhet med å overprøve vurderinger som beror på utlendingsmyndighetenes brede erfaringsgrunnlag og deres spesielle forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 28. november 2012 og senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å erstatte As sakskostnader for begge instanser.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

De aktuelle vedtakene er gyldige og tingrettens dom er riktig.

Vilkårene for asyl i utlendingsloven § 28 a og b er ikke oppfylt.

Staten v/UNE mener at As troverdighet er svekket, hovedsakelig fordi forklaringen hans strider mot landinformasjon. Det er ikke troverdig at A drev aktiviteter for KDPI. Han er vag og lite detaljert når det blir snakk om hvordan han ble vervet og hvilke aktiviteter han har vært med på. Det er ikke troverdig at han delte ut flygeblader på universiteter og skoler slik han har hevdet, da disse stedene er særlig overvåket av sikkerhetstjenesten. Det er heller ikke sannsynlig at han i 2005 delte ut flygeblader andre steder. KDPI drev ikke aktiv politisk virksomhet med utdeling av flygeblader i Iran i 2005. KDPI er først og fremst et parti for eksil-iranere og har liten aktivitet i Iran i dag. I den utstrekning KDPI har spredt politisk budskap i Iran de siste årene, har det i hovedsak skjedd elektronisk. Slik var situasjonen også i 2004/2005. Det er ikke troverdig at A ble stanset med KDPI-materiale på lasteplanet, at han ble gjenkjent, men klarte å flykte. Særlig gjør det forhold at A reiste ut fra den godt bevoktede hovedflyplassen i Teheran på eget pass, det lite trolig at han var forfulgt.

Når As forklaring ikke er troverdig, nyter han heller ikke godt av det senkede beviskravet «noenlunde sannsynlig». Det forutsetter at han er funnet troverdig.

At han i Norge har støttet KDPI, innebærer ikke at det er sannsynlig at han blir utsatt for forfølgelse ved retur til Iran. Iranske myndigheter er først og fremst opptatt at den virksomheten som skjer innenfor landets grenser.

Historien om svogeren bestrides ikke, men det er en familiekonflikt som ikke gir rett til asyl.

At A er kurder og utøver av yarsan-religionen, innebærer ikke at han er utsatt for forfølgelse selv om minoriteter blir diskriminert i Iran.

Når han ikke har krav på asyl etter § 28 har han heller ikke vern mot retur etter utlendingsloven § 73.

Heller ikke utlendingsloven § 38 er anvendelig. A har ikke en psykisk lidelse som gir grunnlag for oppholdstillatelse. Opphold på slikt grunnlag forutsetter en psykose eller en psykisk lidelse av tilsvarende alvorlighetsgrad. Det har ikke A. Rettens kompetanse til å overprøve avgjørelse etter § 38 er dessuten begrenset til å prøve hvorvidt det foreligger myndighetsmisbruk.

Det er ingen saksbehandlingsfeil at saken ble behandlet av nemndsleder alene. Det store flertallet av saker blir behandlet slik, og i denne saken var det ikke vesentlige tvilsspørsmål som tilsa behandling i nemnda. Eventuell saksbehandlingsfeil er uansett ikke av betydning da saken har vært underlagt full prøving i domstolene. En eventuell feil er da reparert.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.


Lagmannsretten har kommet til at anken må forkastes.

1 Asylspørsmålet

1.1 Det rettslige utgangspunktet

A har søkt asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b, jf. andre ledd. Bestemmelsen lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller

b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl).

Loven følger opp Norges internasjonale forpliktelser overfor flyktninger etter flyktningkonvensjonen.

Den som har rett til asyl er vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.

Det er uomtvistet at det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. også Rt-2012-1985.

Domstolen kan prøve alle sider ved UNEs vedtak. Lagmannsretten legger likevel til grunn at det bør vises en viss varsomhet med å overprøve vurderinger som bygger på utlendingsmyndighetenes brede erfaringsgrunnlag og deres spesielle forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap. Det vises bl.a. uttalelser om dette i Borgarting lagmannsretts dommer LB-2010-64385 og LB-2008-124644 som lagmannsretten slutter seg til.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til både søkerens asylhistorie, dvs. de forhold som påberopes som grunnlag for asyl, og til risikospørsmålet. Det er i prinsippet to ulike vurderinger, jf. bl.a. NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» punkt. 2.2.4. Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert bevis- og risikokravene i asylsaker slik i avsnittene 44-46:

Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot utsending og - etter 2008-loven - også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Det følger av dette at søkerens troverdighet har betydning for bevisvurderingen. Troverdighetsspørsmålet er sentralt i den foreliggende saken.

Ved risikovurderingen er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje ved retur. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. I NOU 2004:20 «Ny utlendingslov» (side 119-120) heter det om dette bl.a.:

I flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen artikkel 1A er risikokravet definert som et krav om at søkerens situasjon må være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velgrunnet frykt.

Med grunnlag i definisjonen kan det sluttes at risikokravet både har et subjektivt og et objektivt element. Søkeren må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i hjemlandet, og frykten må ut fra en objektivisert bedømmelse kunne vurderes som velgrunnet.

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50 % risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret ved den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og i risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

Lagmannsretten legger til grunn at det er en vekselvirkning mellom beviskravet og risikokravet. Jo større risikoen er ved hjemsendelse, jo mindre er kravene til bevis for asylhistorien (proposjonalitetsprinsippet).

Også andre enn de som er flyktninger etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a kan ha krav på beskyttelse etter første ledd bokstav b. Hva som er årsaken til at utlendingen vil være i fare ved retur, er etter den bestemmelsen ikke avgjørende. Også reell fare for alvorlige overgrep av den art som er nevnt i bestemmelsen, fra private aktører vil kunne gi rett til beskyttelse hvis ikke hjemlandets myndigheter yter nødvendig beskyttelse, jf. utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav c.

1.2 Asyl etter utlendingsloven § 28 bokstav a

A var registret hos UNHCR i Russland. Det medfører imidlertid ikke i seg selv at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 bokstav a er oppfylt. Den fremlagte kopi av «UNHCR Benificiary Card» er ikke en bekreftelse på at A har krav på asyl etter flyktningkonvensjonen, men at han er registrert som asylsøker. A har opplyst at han søkte asyl i Russland og fikk avslag. Det innebærer i så fall at han der ikke er vurdert å ha et beskyttelsesbehov som flyktning. Det har for øvrig ikke fremkommet noe om hvilke opplysninger A ga om sin asylhistorie til UNHCR og til russiske immigrasjonsmyndigheter. Slik denne saken ligger an er det ingen saksbehandlingsfeil at UNE ikke har tillagt registreringen hos UNHCR betydning for sin vurdering.

UNE har i sitt vedtak 28. november 2012 funnet at As forklaring fremsto med svekket troverdighet, og dette var knyttet til mange sider av hans forklaring. Ut fra sin vurdering av de faktiske opplysningene, fant ikke UNE at A var utsatt for risiko for forfølgelse.

Når det gjelder bevisvurderingen og As troverdighet, er lagmannsretten i hovedsak enig med tingretten.

Ut fra bevisføringen kan ikke lagmannsretten se at det er selvmotsigelser, uklarheter, suppleringer eller tilpasninger i As forklaringer fra ankomsten til Norge frem til i dag som i seg selv er av særlig betydning for hans troverdighet. Det er naturlig at forklaringene blir mer detaljerte og omfattende når det blir reist spørsmål om de er sannferdige.

Lagmannsretten finner det «noenlunde sannsynlig», jf. Rt-2011-1481, at A var KDPI-sympatisør, at han i 2000 var fengslet i to måneder mistenkt for å ha delt ut løpesedler og at han ble utsatt for vold under avhør i militæret under etterforskning av en ulovlig utenlandssamtale fra en av militærleirens telefoner. Det har imidlertid ikke fremkommet noe som tilsier annet enn at dette er isolerte og avsluttede forhold, og det er ikke holdepunkter i saken for at A i dag risikerer forfølgelse på grunn av disse forholdene.

Det er ikke bestridt at As svoger er voldelig, at han drepte sine tre barn i 2000 og at han har mishandlet As søster. Lagmannsretten legger dette til grunn. Det er heller ikke bestridt at svogeren først ble dømt til 10 års fengsel for drapet, at dommen deretter ble omgjort til en bot, men at han ble dømt igjen for dette forholdet i 2007 til tre års fengsel. Lagmannsretten finner det troverdig at A har blitt truet av svogeren etter å ha hjulpet søsteren med å få fremmet straffesaken mot svogeren for drapet på barna, og for å ha hjulpet søsteren til å flykte. Dette er imidlertid ikke relevant ved vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hvorvidt det kan gi grunnlag for asyl etter § 28 første ledd bokstav b, kommer lagmannsretten tilbake til.

Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at A i 2004 og 2005 kan ha støttet KDPI med bl.a. utdeling av løpesedler. Det sakkyndige vitnet Wiborg fra Landinfo opplyste at politisk informasjon i dag spres via internett, men hun kunne ikke avvise at det i 2005 ble gjort ved utdeling av løpesedler o.l. Hun opplyste at hun hadde hørt at det tidligere skjedde, men at disse opplysningene aldri var blitt verifisert. Hun hadde imidlertid aldri selv sett slike løpesedler gjennom sine mange år med innsamling av landinformasjon om Iran.

På et avgjørende punkt finner lagmannsretten imidlertid ikke As forklaring troverdig. Etter As forklaring var den direkte foranledningen til at han reiste fra Iran at han 10. april 2005 ble stanset i en politikontroll med flygeblader for KDPI gjemt på bilens lasteplan. Han har forklart at politiet oppdaget flygebladene mens A satt i bilen, og at han da rømte fra stedet mens bilen ble beskutt. Videre har han opplyst at bilen ble truffet av to kuler, men at han klarte å ta seg hjem via mindre trafikkerte veier. Han skal av et søskenbarn ha fått vite at han var i myndighetenes søkelys og bestemte seg deretter for å flykte.

Lagmannsretten finner denne historien lite troverdig. Det er vanskelig å tro at han ikke umiddelbart ville ha blitt forfulgt hvis han rømte fra en politikontroll etter at det var oppdaget KDPI-materiale i bilen. Det er også vanskelig å tro at han - hvis han i en slik situasjon var oppdaget og gjenkjent - ikke var blitt oppsøkt av politi eller sikkerhetstjenesten umiddelbart. Det fremstår også som lite troverdig at heller ikke onkelen, som var bilens eier, i et slikt tilfelle var blitt oppsøkt av politiet eller sikkerhetstjenesten.

Lagmannsretten finner det også lite troverdig at A - hvis han faktisk mente å være i en situasjon hvor han var i etterretningstjenestens søkelys på grunn av ulovlige politiske aktiviteter - bestilte billetter og søkte visum til Russland i eget navn, og at han også reiste med fly fra daværende hovedflyplass i Teheran. Flyplassen var etter det som er opplyst fra det sakkyndige vitnet Wiborg, godt bevoktet og med datasystemer som ville fange opp reisende som var etterlyst. Wiborg har opplyst at den vanligste, og tryggeste, reiseruten for flyktninger som vil unngå myndighetene, er å ta seg over grensen til den kurdiske delen av Irak. Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at A via den religiøse lederen av Yarsan-religionen skal ha fått vite at A ikke var registrert som etterlyst på flyplassen i Teheran. Wiborg opplyste for retten at registeret over etterlyste ble oppdatert forløpende.

A har tidligere opplyst at det var utstedt arrestordre på ham i Iran etter hendelsen som angivelig fant sted 10. april 2005, og at den var sendt med fax fra hans familie til UNHCR. Tingretten fant dette ikke troverdig. For lagmannsretten er det fremlagt kopi av en arrestordre på A datert 5. mai 2005, som bevis for at han var ettersøkt i Iran da han reiste derfra. Dokumentet skal opprinnelig ha blitt sendt til UNHCR med fax i 2006. Utlendingsnemnda anmodet den norske ambassaden i Teheran om å foreta en verifisering av dokumentet. Ambassadens rådgiver har ut fra dokumentets utforming og innhold konkludert med at det er en forfalskning. A har ikke forsøkt å imøtegå den konklusjonen, men har gitt uttrykk for at han ikke var kjent med dette og at han ikke har hatt noen befatning med dokumentets tilblivelse. Lagmannsretten legger til grunn at dokumentet er falskt, og at det overveiende sannsynlig er utarbeidet for å understøtte As asylhistorie. Bruken av et slikt falskt dokument svekker generelt troverdigheten av hans asylhistorie.

Det er også fremlagt uttalelser fra KDPI som bekrefter at A har vært aktiv i partiet både i hjemlandet og i Norge. Lagmannsretten oppfatter dette som støtteskriv basert på søkerens asylhistorie som har liten selvstendig bevisverdi. Det er også opplyst fra statens side at slike bekreftelser regelmessig fremlegges i tilsvarende asylsaker.

A har opplyst at hans foreldres hus i Kermanshah var gjennomsøkt flere ganger av iranske styrker etter at han reiste, og at det også da har vært spørsmål etter ham. A har opplyst at huset første gang ble gjennomsøkt i august 2005 og siste gang i august 2012. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at disse aksjonene har sammenheng med As forhold.

Når det gjelder den konkrete vurderingen av risikoen ved hjemsendelse, tar lagmannsretten utgangspunkt i at det ikke er tvilsomt at det skjer menneskerettighetsbrudd i Iran og at rettsvesenet ikke er noen garanti for vern mot overgrep. Både etniske og religiøse minoriteter risikerer å bli utsatt for diskriminering. Dette er det utførlig redegjort for i forklaringen fra landrådgiver Wiborg, og fremkommer også av et relativt omfattende materiale fremlagt for lagmannsretten. Basert på bevisførselen legger lagmannsretten likevel til grunn at kurdere og/eller de som utøver yarsan-religionen i Iran ikke generelt er forfulgt på en måte som innebærer at de har krav på asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Videre legger lagmannsretten til grunn at iranske borgere som har søkt asyl i andre land, ikke generelt blir utsatt for forfølgelse ved hjemsendelse. Fra statens side er det opplyst at det ikke holdepunkter for at hjemsendte i dag blir forfulgt. Ut fra bevisføringen, finner lagmannsretten det vanskelig å overprøve dette.

Et særlig spørsmål er om As støtte til KDPI i Norge gjør at han risikerer forfølgelse ved hjemsendelse. Ut fra forklaringen til landrådgiver Wiborg, legger lagmannsretten til grunn at det særlig er aktiviteter innenfor landets grenser som iranske myndigheter reagerer overfor. Selv om iranske myndigheter trolig også holder øye med iranske eksilmiljøer, er det ikke ført noen bevis for at A har vært politisk aktiv på en måte som innebærer at han av den grunn risikerer å bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet. Det er bl.a. anført at han på Tishk-TV har støtte KDPI. Det aktuelle intervjuet ble avspilt i lagmannsretten, og lagmannsretten oppfattet ikke at det hadde noe klart regimekritisk innhold eller oppfordring til motstand mot det iranske regimet.

Slik lagmannsretten har vurdert bevisene i saken, ser ikke lagmannsretten noe grunnlag for innvendinger mot UNEs risikovurdering i vedtaket 28. november 2012.

Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at As asylforklaring ikke fremstår «noenlunde sannsynlig» på avgjørende punkter, og at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at det er en velbegrunnet frykt for forfølgelse hvis han blir returnert.


1.3 Asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b

Lagmannsretten legger til grunn at trusler fra eks-svogeren vil kunne være relevant ved vurderingen av om A har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

As søster ga i sin vitneforklaring for lagmannsretten uttrykk for at eks-svogeren kom til å drepe A hvis han fikk mulighet. Lagmannsretten finner det imidlertid vanskelig å legge avgjørende vekt på hennes forklaring på det punktet. Hun har selv et sterkt ønske om at broren skal bli i landet, noe hennes forklaring bar preg av.

Lagmannsretten legger til grunn at eks-svogeren i 2000 drepte tre av sine barn, at han er voldelig og at han mishandlet sin ektefelle (As søster). Det er imidlertid ikke gitt noen opplysninger om at han tidligere har vært voldelig mot A eller andre av As familie enn eks-konen. As mor og flere søsken bor fortsatt i Iran.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at ikke iranske myndigheter vil yte den nødvendige beskyttelse ved eventuelle angrep fra svogeren. Han ble til slutt straffet for drapene på døtrene. Det er riktignok hevdet at han ikke har måttet sone. At myndighetene tok opp igjen saken mot ham og at han ble straffedømt, viser likevel at rettsvesenet reagerer overfor voldsforbrytelser og at det også gjelder for As eks-svoger.

Det er for øvrig ikke frykt for svogeren som primært er angitt som årsaken til at A reiste fra Iran, men at han fryktet forfølgelse på grunn av sine politiske aktiviteter. Det gjør det mindre sannsynlig at A står i reell fare for å bli utsatt for slik behandling som utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b gir vern mot.

Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at forholdet til eks-svogeren heller ikke kan gi krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.


2 Opphold på humanitært grunnlag

Etter utlendingsloven § 38 kan det gis opphold når sterke menneskelige hensyn tilsier det, herunder også tvingende helsemessige forhold. Dette følger av bestemmelsens første ledd jf. andre ledd bokstav b, som lyder:

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,

Domstolens adgang til å prøve avgjørelser etter § 38 er begrenset, jf. bl.a. Rt-2012-1985 avsnittene 141-144. Retten kan prøve UNEs saksbehandling, rettsanvendelse og om riktig faktum er lagt til grunn. Den skjønnsmessige vurderingen av om opphold skal gis i det enkelte tilfelle kan imidlertid domstolen bare i begrenset grad overprøve.

Utlendingsforskriften § 8-1 pålegger en konkret vurdering, men gir ellers ikke veiledning av betydning for den aktuelle saken. Av UNEs interne retningslinjer følger imidlertid at det normalt må foreligge en alvorlig sinnslidelse for at det skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge. Det fremgår at det stilles strenge krav til når en sinnslidelse skal anses alvorlig og at det normalt kreves at vedkommende er psykotisk eller har en lidelse av samme alvorlighetsgrad. Ut fra bevisførselen er lagmannsretten enig med staten i at A ikke oppfyller disse kriteriene.

As sak er vurdert konkret i samsvar med UNEs retningslinjer. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger feil ved vedtaket som kan gjøre det ugyldig.


3 Saksbehandlingsfeil

A har gjort gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at UNEs vedtak ble truffet av nemndsleder alene og ikke i nemndsmøte.

Reglene for behandling av saker i Utlendingsnemnda følger av utlendingsloven § 78. Nemndsleders kompetanse til å treffe vedtak alene følger av bestemmelsens tredje ledd som lyder:

Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en nemndleder. I slike saker kan Utlendingsnemnda også delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet. Saker som kan avgjøres av en nemndleder, er blant annet klager der vilkårene for å omgjøre Utlendingsdirektoratets vedtak åpenbart må anses å foreligge, og klager som må anses grunnløse. Det samme gjelder anmodning om omgjøring av vedtak truffet av Utlendingsnemnda når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket.

Utlendingsforskriften § 16-9 har nærmere bestemmelser om når en sak skal anses å by på vesentlige tvilsspørsmål. Bestemmelsen lyder:

En sak skal anses å by på vesentlige tvilsspørsmål og avgjøres i nemndmøte dersom det er tvil om spørsmål som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken. Blant annet skal saken anses å by på vesentlige tvilsspørsmål dersom 

a) det er tvil om klagerens troverdighet når det gjelder anførsler om faktiske forhold som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken,

b) det er tvil om vurderingen av retursituasjonen og dette kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken,

c) det er tvil om rettslige tolkningsspørsmål som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken, eller

d) det er tvil om hvordan et skjønn skal utøves og dette kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken.

Det er fra statens side opplyst at bare 6,5 prosent av UNEs saker i 2013 ble behandlet i nemndsmøter, men at tallet for asylsøknader fra iranere var ca. 14 prosent (av i alt 900 saker). Det synes som om UNE har lagt opp en praksis hvor terskelen for å få behandlet saken i nemndsmøter er høy.

Avgjørelsen av om en sak skal behandles i nemndsmøte må bero på nemdsleders vurdering av saken slik den fremstår for ham basert på sakens dokumenter sett opp mot forliggende landinformasjon, regelverk og praksis. Dette fremgår også av forarbeidene til § 38, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) s. 313. Hverken UDI eller UNE har funnet at saken byr på vesentlige tvilsspørsmål som skulle tilsi nemndsbehandling. Slik denne saken ligger an, kan ikke lagmannsretten se at det er en saksbehandlingsfeil at klagen ikke ble behandlet i nemndsmøte. Det er for øvrig vanskelig å se for seg at en full nemndsbehandling ville bidratt til et annet utfall av klagesaken, selv om A da kunne ha forklart seg for nemnda slik § 78 sjette ledd åpner for.

 

4 Sakskostnader

Staten har vunnet saken fullt ut og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd jf. andre ledd tilkjennes sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, men ikke funnet at det foreligger slike tungtveiende grunner at det er rimelig å frita A fra omkostningsansvaret.

Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Advokat Fougner har fremlagt en kostnadsoppgave på i alt kr 81 250 inklusiv merverdiavgift som i sin helhet er salær. Lagmannsretten finner kostnadene nødvendige og legger kostnadsoppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.


 

Latest changes
  • Ny: LB-2013-179688 Asyl/beskyttelse. Asylforklaring ikke sannsynliggjort. Regimekritisk aktivitet. Iran. (1/12/2015)

    Dom fra Borgarting lagmannsrett som gjaldt spørsmålet om den iranske asylsøkerens asylforklaring var tilstrekkelig sannsynliggjort. Mannen hadde drevet regimekritisk aktivitet i Iran, og mente han var truet på livet av sin svoger. Retten kom til at forklaringen ikke fremstod "noenlunde sannsynlig" på avgjørende punkter, og at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at han hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo