To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-118268
Documentdate : 18.06.2015

Utlendingsrett. Menneskehandel og fare for kjønnslemlestelse av barn. Nigeria.

Etter en konkret vurdering og under tvil kom lagmannsretten til at det foreligger en reell risiko for at et tidligere offer for menneskehandel (prostitusjon) vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet Nigeria. Subjektivt frykt basert på tidligere volds- og trusselerfaringer ble tillagt en viss vekt. Det forelå også en viss risiko for at datteren på 5 1/2 år ville bli kjønnslemlestet ved retur.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak i sak om rett til beskyttelse og om opphold på humanitært grunnlag for et tidligere offer for menneskehandel og hennes datter født i 2009.

A har opplyst at hun er født i 1981 og kommer fra Benin City i Edo-provinsen i Nigeria. Der bodde hun sammen med sine foreldre, farens andre kone, to helsøsken og fire halvsøsken. Da hun var i tenårene bodde en fetter, C, også hos dem i ca. fire år. Hun sluttet på skolen da hun var 16 år gammel, og livnærte seg ved å hjelpe moren med å selge brød på gaten. Hjemmet var preget av konflikt og hun ble utsatt for vold. Da hun var 22 år gammel ble hun gravid, men aborterte. Forholdet til faren ble verre etter dette, og hun ønsket å komme seg vekk.

I begynnelsen av 2003 satte hennes fetter C henne i kontakt med en mann som het E. E tilbød å sørge for at hun ble smuglet inn til Europa for € 50 000. Beløpet skulle betales tilbake ved at hun prostituerte seg og ga pengene til personer i E' nettverk i Europa. Fetteren snakket med hennes far, som godkjente reisen og avtalen om betaling. Det ble gjennomført en tradisjonell rituell sermoni («jo jo» - et slags voodoo-rituale) for å forsegle avtalen. Hun ble fraktet til Hellas av en mann som heter D. Der ble det gjennomført nye ritualer og hun ble satt til å arbeide i en bar og til prostitusjon. Hun stakk av ved én anledning, og kontaktet da foreldrene i Nigeria. På grunn av gjelden ble hun overtalt til å fortsette prostitusjonsvirksomheten. Hun ble utsatt for vold ved flere anledninger: Ved en anledning ble hun slått med en kjetting. Ved en annen anledning ble hun brent med et strykejern. Også andre nigerianske kvinner som var blitt fraktet til Hellas av det samme nettverket, ble truet og/eller utsatt for vold. Inntekter gikk til halliken - en madam med navnet K - som ga pengene videre til bakpersonene. Etter hvert flyttet A i egen leilighet, men fortsatte med prostitusjon til nedbetaling av gjelden. Hun har opplyst at hun ved flere anledninger fikk «bot» av bakpersonene, som ble lagt til gjelden.

I 2008 fikk A problemer med greske utlendingsmyndigheter. D re-trafikkerte henne til Norge. Hun kom til Oslo 2. mars 2009. Der ble hun plassert i en leilighet sammen med andre nigerianske kvinner, med sikte på prostitusjon. Hun har forklart at hun fikk beskjed om at gjelden nå var € 60 000. Hun var gravid, og D ville at hun skulle ta abort. Det ville hun ikke. Hun rømte til legevakten 11. mars 2009, og tok opphold på et krisesenter. Hun kom i kontakt med ROSA-prosjektet, som er et hjelpetiltak for kvinner som er utsatt for menneskehandel. Utlendingsdirektoratet innvilget midlertidig arbeidstillatelse for perioden 19. mai til 19. november 2009 etter regelverket for utlendinger som antas å være utsatt for menneskehandel. A ble deretter plassert med beskyttet identitet på et desentralisert asylmottak på nord-vestlandet. Hun bodde først på et krisesenter, deretter i egen leilighet i X.

Datteren B er født 0.0.2009. A hadde truffet barnets far i Hellas, men han bor nå i Nigeria. Hun har forklart at hun etter råd fra ROSA-prosjektet og av hensyn til egen sikkerhet ikke har vært i kontakt med barnefaren eller egen familie, bortsett fra en bror. Hun har fått oversendt et identitetskort som skal være utstedt av nigerianske myndigheter på bakgrunn av en landsomfattende registrering i 2002 av alle personer over 18 år. Selve identitetskortet er utstedt i 2005, og skal da ha blitt sendt til As adresse i Nigeria. En bror sendte kortet til A i Norge, via ROSA-prosjektet og krisesenteret i X.

Partene er enige om at A som tidligere offer for menneskehandel tilhører en spesiell sosial gruppe, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30 første ledd bokstav c siste setning. Det er også enighet om at datteren B ut fra anførsler om risiko for kjønnslemlestelse tilhører en spesiell sosial gruppe i utlendingslovens forstand, jf. § 30 første ledd bokstav c.

Den 24. november 2009, samme dag som skjema for ankomstregistrering ble fylt ut, søkte A om asyl. Asylintervju ble gjennomført 8. desember 2009. I asylintervjuet opplyste hun at hun var kommet direkte fra Nigeria til Norge. A har forklart at årsaken til at hun ga uriktige opplysninger om dette og andre forhold, var at hun var redd for bakpersonene i det kriminelle nettverket som hun skylder penger.

A har politianmeldt bakpersonene i to omganger, i 2009 og 2013. Begge anmeldelser er henlagt. Hun har gitt samme forklaring i retten som til politiet i 2013.

Utlendingsdirektoratet avslo søknaden om asyl og om opphold på humanitært grunnlag i vedtak 5. oktober 2010. Direktoratet kom til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun risikerer forfølgelse ved retur, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) og b). Det forelå heller ikke tilstrekkelig sterke menneskelige hensyn, jf. § 38.

I forbindelse med klagen til Utlendingsnemnda ble det gjennomført et nytt asylintervju 9. september 2011. Bakgrunnen var at A mener at det er risiko for at datteren B vil bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til Nigeria. Utlendingsnemnda ba Utlendingsdirektoratet om å vurdere saken i lys av dette grunnlaget. Direktoratet vurderte saken på nytt, og kom til at det fortsatt ikke var grunnlag for å innvilge beskyttelse etter § 28 eller opphold på humanitært grunnlag.

I vedtak 3. juli 2012 kom Utlendingsnemnda til samme konklusjon. Nemnda kom til at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at A risikerer forfølgelse ved retur eller at datteren risikerer kjønnslemlestelse. Det forelå heller ikke tilstrekkelig sterke menneskelige hensyn.

I beslutninger henholdsvis 24. september 2013 og 3. februar 2014, etter at stevningen med den endrede forklaringen var forkynt for staten, ble avslagene opprettholdt.

Oslo tingrett avsa 30. mai 2014 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 3. juli 2012 og etterfølgende beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket, er ugyldige.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda betaler sakskostnader til A med til sammen 222 375 - tohundreogtjuetotusentrehundreogsyttifem - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen. Rettsgebyr kommer i tillegg.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt fra 2. til 4. juni 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ti vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket 3. juli 2012 og de etterfølgende beslutningene om ikke å omgjøre vedtaket er gyldige. Nemnda har ikke tatt standpunkt til As opplysninger om egen identitet og om at hun er et tidligere offer for menneskehandel, ettersom hun uansett ikke har krav på beskyttelse. Det anføres at det like fullt må stilles spørsmål ved As opplysninger om størrelsen på gjelden, som ikke stemmer med generell kunnskap. Det er også andre forhold ved forklaringen som er egnet til å svekke hennes troverdighet.

Det anføres at selv om hennes opplysninger legges til grunn, er det ikke noenlunde sannsynlig at det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Nigeria. Spørsmålet om det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse skal besvares etter en objektiv og fremtidsrettet vurdering. Subjektivt opplevd frykt kan bare helt unntaksvis tillegges vekt.

Det anføres at lagmannsretten bør være tilbakeholden med å sette utlendingsmyndighetens landkunnskap til side. Rt-2011-1481 gjaldt verifisering av et dokument, et helt annet forhold enn landkunnskap om menneskehandel, familienettverk, enslige mødres stilling, kjønnslemlestelse med videre, som er temaer i saken lagmannsretten nå skal ta stilling i. Nemnda har siden 2008 behandlet om lag 100 saker vedrørende tidligere ofre for menneskehandel fra Nigeria. Bare åtte personer er innvilget opphold, hvorav fire på humanitært grunnlag. Disse sakene særkjennes ved at det er tale om unge kvinner, kvinner med alvorlige psykiske plager og/eller at familien i hjemlandet har vært sterkt delaktige i menneskehandelen. Det er påfallende likheter i faktum i denne saken og saken i LB-2013-161414, der nemndas vedtak ikke ble kjent ugyldig. Nemnda har også betydelig erfaring med saker om risiko for kjønnslemlestelse. As sak skiller seg ikke nevneverdig fra andre saker der nemnda har gitt avslag.

Selv om det legges til grunn at A fortsatt har en betydelig gjeld til bakpersonene, tilsier kunnskapen om forholdene i den delen av Nigeria som A kommer fra, at det vil være mulig å forhandle seg fram til en ordning. Det foreligger ikke rapporter om tilfeller av alvorlig vold mot ofre eller deres familie, eller om drap. Kostnadene ved menneskehandelen og tilgangen til villige ofre tilsier at det er liten risiko for at hun blir re-trafikkert. Myndighetene i Nigeria har samlet den statlige innsatsen mot menneskehandel i organet NAPTIP, som nå har begynt å straffeforfølge bakpersoner.

Det anføres at det foreligger flere forhold som tilsier at risikoen for at B blir kjønnslemlestet er liten. A er selv ikke kjønnslemlestet, hun er motstander av denne praksisen og kjønnslemlestelse anses som et privat anliggende der foreldrene har det avgjørende ordet. Det er lite sannsynlig at hele storfamilien vil vende henne ryggen selv om noen i familien skulle mene at B bør kjønnslemlestes.

Det anføres at det ikke er gjort saksbehandlingsfeil av betydning for vedtaket. Risikovurderingen er gjort med utgangspunkt i As opplysninger.

Det anføres at vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn er et fritt forvaltningsskjønn som domstolen ikke kan prøve. Vedtaket er basert på at barnet beste er et grunnleggende hensyn, skjønnet er tilstrekkelig bredt og vurderingen grundig. Grunnloven § 104 endrer ikke rettstilstanden forut for vedtakelsen av denne grunnlovsbestemmelsen.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og for lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført at tingrettens dom er korrekt.

Utlendingsnemndas vedtak og etterfølgende beslutninger lider av feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er også begått saksbehandlingsfeil av betydning for innholdet i vedtaket. Domstolen kan prøve alle sider av vedtaket etter utlendingsloven § 28, også landinformasjonen. Etter at utlendingsloven av 2008 trådte i kraft i 2010 er det ikke grunnlag for å opprettholde rettstilstanden i Rt-1991-586 (Abdi-dommen).

Det anføres at A har en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom hun returneres til Nigeria. Hun har rømt fra menneskehandlere i et kriminelt nettverk både i Nigeria og Europa. Hun skylder dem fortsatt betydelige beløp. En av bakpersonene, D, har forsøkt å spore henne opp i Norge. Hennes foreldre har opplevd ubehagelig pågang i hjemlandet og har måttet flytte fra Benin City til en uveisom landsby for å beskytte seg. Tilgjengelig landinformasjon og pågangen overfor foreldrene tilsier at det er en reell risiko for at hun vil bli re-trafikkert eller må tåle andre represalier ved retur. Hun kan ikke vente støtte eller hjelp fra familien, som er fattig. Verken politiet eller det statlige tiltaket NAPTIP kan gi tilstrekkelig beskyttelse. Det anføres at nemnda ikke har lagt til grunn et tilstrekkelig bredt tilfang av landinformasjon, og den har ikke tatt inn over seg at det foreligger lite informasjon om hva som skjer med tvangsreturnerte ofre for menneskehandel som har rømt fra gjeld til menneskehandlere.

Det anføres at det også er en risiko for at datteren B kan bli utnyttet av bakpersoner for å inndrive gjelden.

A tilhører en folkegruppe og et område der kjønnslemlestelse er utbredt. Alle jenter i familien unntatt A er kjønnslemlestet. Hun vil ikke være i posisjon til å motsette seg press fra familien om at B skal kjønnslemlestes ved retur. Dette gir B et selvstendig grunnlag for beskyttelse i Norge etter utlendingsloven § 28. Grunnloven § 104 og Rt-2015-93 indikerer at hensynet til barnets beste skal prøves mer inngående av domstolen enn det staten anfører.

De ulike risikofaktorene skal kumuleres ved risikovurderingen. Det har nemnda ikke gjort. Nemnda har dessuten lagt for liten vekt på As subjektive frykt, som er grundig underbygget gjennom vitneførselen.

Det anføres at det er skjedd flere saksbehandlingsfeil. Begrunnelsen viser ikke om sentral landinformasjon er vurdert. Sentrale forhold av betydning for risikovurderingen er ikke tilstrekkelig gjennomgått. Det er heller ikke gjort en samlet vurdering av risikofaktorene i saken. Vurderingen av hensynet til barnets beste har ikke tilstrekkelig bredde. Vedtakene inneholder mye «synsing». Disse feilene skaper usikkerhet om alle relevante forhold er vurdert, noe som må føre til opphevelse, jf. for eksempel Rt-2009-851 og LB-2010-144114.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten dømmes til å betale A hennes sakskostnader.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at anken må forkastes, og bemerker:

I saker om beskyttelse etter utlendingsloven § 28 kan domstolen prøve alle sider av saken. Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de opplysningene som forelå på vedtakstidspunktet om de faktiske forholdene i saken, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985 avsnittene 81, 92 og 98. Som utgangspunkt kan det likevel legges fram nye bevis som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. avsnitt 81.

Hvorvidt det er grunnlag for å innvilge en asylsøknad, skal avgjøres etter en samlet vurdering av alle risikofaktorer. Utlendingsnemndas siste vurdering av dette spørsmålet skjedde 3. februar 2014 da nemnda avslo å omgjøre avslaget. På dette tidspunktet hadde A i stevningen redegjort for sin bakgrunn, hvordan hun kom til Europa, om oppholdet i Hellas og reisen til Norge. Hun hadde også opplyst at foreldrene opplevde pågang fra bakpersoner i Nigeria. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er påberopt opplysninger som ikke kan vurderes som ledd i avgjørelsen i saken.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a fastsetter at en utlending som er i Norge skal anerkjennes som flyktning dersom han eller hun «har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av ... medlemskap i en spesiell sosial gruppe ..., og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, ...».

Både A og datter B tilhører «en spesiell sosial gruppe», slik uttrykket skal forstås i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. A er et tidligere offer for menneskehandel, og omfattes etter § 30 første ledd bokstav c siste punktum. A kommer fra et område og tilhører en befolkningsgruppe der kjønnslemlestelse er vanlig. Dette innebærer at B må anses for å tilhøre «en spesiell sosial gruppe» i lovens forstand. Disse utgangspunktene er partene enige om og legges til grunn av lagmannsretten.

Et grunnvilkår for beskyttelse er at asylsøkeren må ha «en velbegrunnet frykt for forfølgelse». Innholdet i «forfølgelse» er nærmere presisert i § 29. Første ledd i denne bestemmelsen lyder slik:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

I § 29 andre ledd er det listet opp forhold som regnes som forfølgelse. I denne saken er bokstav a) fysisk og psykisk vold, herunder seksualisert vold, og bokstav f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn, aktuelle. Menneskehandel til prostitusjon og kjønnlemlestelse omfattes av bokstav f. Represalier i form av vold og/eller trusler om vold eller drap kan etter omstendighetene omfattes av bokstav a. Opplistingen er ikke uttømmende.

Kravet om at det må dreie seg om handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 venstre spalte:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 ..., vil utgjøre forfølgelse. Selv om det er i strid med EMK art. 15 nr. 2 å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft, kan det ikke uten videre anses å foreligge en rett til internasjonal beskyttelse selv om en opposisjonell får bøtestraff for en handling som ikke var straffbar etter landets lov da gjerningen ble begått.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.

Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a.

Det følger videre av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415 høyre spalte:

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

Høyesterett har i Rt-2012-494 avsnitt 35 uttalt at «forfølgelse» innebærer at frykten må referere seg til alvorlige overgrep. Sosiale sanksjoner er i utgangspunktet ikke nok.

Når det nærmere gjelder innholdet i forfølgelsesbegrepet, viser lagmannsretten også til Vevstad (red.), Utlendingsloven med kommentarer (2010) side 219-220:

Spørsmålet er ... ikke først og fremst om en menneskerettighet vil bli krenket, men like mye i hvor stor grad og på hvilken måte. ... Det kan. . gi grunnlag for å trekke en grense mot krenkelser som normalt ikke er alvorlige nok til å kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning. Mindre inngripende reaksjoner fra statens side, som å bli arrestert uten saklig grunn for å bli løslatt, eller sporadisk diskriminering, vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Heller ikke kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag vil rekke opp til terskelen «forfølgelse», med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep.

Det rettslige innholdet av risikokravet etter utlendingsloven § 28 kan oppsummeres til et krav om «reell» risiko. Det heter i forarbeidene at det skal «opereres med en betydelig lavere terskel enn krav om sannsynlighetsovervekt», jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 andre spalte. Det er videre slik at jo alvorligere konsekvenser det kan være tale om ved retur, jo mindre skal det til av sannsynlighet for at slike konsekvenser skal materialisere seg. Under risikovurderingen må alle relevante faremomenter vurderes samlet. Tvil om hvorvidt det foreligger en reell fare skal komme søkeren til gode, jf. Vevstad (red.), side 206.

De sentrale temaene i saken er for det første om A risikerer forfølgelse, og i så fall hva slags forfølgelse, fra organiserte kriminelle - menneskehandlere - dersom hun returneres til Nigeria, og om landets myndigheter har evne og/eller vilje til å beskytte henne mot slik eventuell forfølgelse. For andre er det spørsmål om datteren B risikerer kjønnslemlestelse ved retur.

Vurderingene skal skje ut fra en risikovurdering om framtidige forhold: Spørsmålet er om A, vurdert ut fra de ytre omstendighetene i saken, har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Erfarte overgrep og ekstra sårbarhet som følge av slike overgrep kan også tillegges vekt i en samlet sluttvurdering, se Terje Einarsen, Gyldendals lovkommentar til utlendingsloven, note 88. Dette innebærer at subjektivt opplevd frykt for forfølgelse etter omstendighetene kan tillegges en viss vekt.

Ved spørsmål om rett til asyl oppstår ofte vanskelige bevisspørsmål. Dette skyldes ikke minst at det er begrensede muligheter til å kontrollere søkerens egen forklaring om faktiske forhold. I denne saken gjelder dette blant annet om, og i så fall hvor mye, menneskehandlerne mener at A fortsatt skylder dem, hva slags pågang det har vært på As familie i Nigeria, om menneskehandlerne vil være villige til å komme fram til en minnelig ordning om gjelden og om de vil ønske å bruke As tilfelle til å statuere et eksempel. Saken reiser også vanskelige bevisspørsmål om hvilken holdning familien har til spørsmålet om B bør kjønnslemlestes, hvor enige medlemmene i storfamilien er i dette spørsmålet og hvor sterkt dette vil påvirke morens valg.

Etter utlendingsloven § 28 kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig ved spørsmål om rett til asyl, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 88 og 414. Det må opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Høyesterett har i Rt-2011-1481 avsnitt 45 oppsummert kravene slik:

(45)Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

I FNs høykommissær for flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling heter det:

Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Spørsmålet for lagmannsretten her er om Utlendingsnemndas vurdering av den forventede situasjonen for A i hjemlandet ved retur, er korrekt. Dette er en vurdering der domstolen har full prøvingsrett. Domstolen må vurdere om nemnda har trukket riktig konklusjon basert på de landfaglige kildene som nemnda hadde tilgang til. I tillegg er det spørsmål om det for domstolen er ført andre bevis om landfaglige forhold som tilsier et annet resultat enn det nemnda kom til, se blant annet LB-2014-75959 og Vevstad (red), side 188 flg.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke er grunn til å tvile på As forklaring om at hun er redd for alvorlige represalier fra personer i nettverket som organiserte menneskesmuglingen og prostitusjonsvirksomheten. Forklaringen om dette har vært konsistent, og den underbygges av forklaringer fra personer som over tid har hatt nær kontakt med henne.

Kort tid etter at A kom til X ble hun henvist til psykisk helseteam i kommunen. Hun har siden 24. februar 2010 hatt så å si ukentlige samtaler med miljøterapeut Marianne Heen. Samtalene med Heen opphørte da Heen sluttet i helseteamet i 2014, og A fortsatte behandlingen med en ny terapeut. I sin forklaring for lagmannsretten var Heen ikke i tvil om at A reelt frykter at bakpersoner skal kunne spore opp henne og barnet og skade dem. Samtalene har vært konsentrert om å bearbeide opplevelser og å hjelpe A til å klare hverdagen. Etter Heens vurdering er det svært lite sannsynlig hun ikke ville merket det hvis det hele var et skuespill, ettersom kontakten har vært hyppig og gått over svært lang tid.

Etter bekymringsmelding fra helsestasjonen da B var spebarn satte barnevernet inn hjelpetiltak i form av barnehageplass fra B var seks måneder og besøkshjem hver tredje uke. Vitnet Torunn Sæther fra barnevernet forklarte for lagmannsretten at A fremsto som svært redd for å bli oppsøkt av bakpersoner. A sjekket nøye hvem som ringte på, hun var nøye med å holde ytterdøren låst og B var preget av morens redsel. Barnet gråt mye og er fortsatt uvanlig engstelig for nye personer. Dette inntrykket bekreftet vitnet J, pedagogisk leder i barnehagen der B går. B regnes fortsatt som et sårbart barn. Også far i besøkshjemmet ga uttrykk for at B er engstelig: Hun gjemmer seg hvis det ringer på, til tross for hun generelt trives godt og er knyttet til besøkshjemmet. En venninne av A, Solveig Otterlei Bunes, politibetjent i X, har for lagmannsretten forklart at hun, etter at hun den senere tid har snakket med A om bakgrunnen for at hun har søkt om asyl i Norge, ikke har funnet noe i forklaringen eller hennes kjennskap til A og datteren som vekker tvil.

Olav Hoff, tidligere leder for det lokale, desentraliserte asylmottaket, ga også opplysninger som bekrefter at A er redd for represalier m.v. fra bakpersonene. I hans tid som leder av asylmottaket bodde A i egen leilighet under skjermet identitet, der Hoff - som tidligere politibetjent - i praksis gjorde de nødvendige risikovurderinger. Han forklarte at A holdt seg for seg selv, men at hun tok kontakt om flere episoder der hun hadde grunn til å være redd: Ved én anledning tok hun kontakt fordi hun mistenkte at noen hadde vært inne i leiligheten hennes flere ganger. Dette viste seg å stemme, men det ble avklart at vedkommende ikke hadde noe med bakpersonene å gjøre. Tilsvarende ble hun passet opp av en person i bil ved flere anledninger. Også denne gangen viste det seg å være en annen enn bakpersoner. En tredje episode er beskrevet i Utlendingsnemndas vedtak: A, som er på facebook anonymt, fikk en venneforespørsel fra en person som brukte en av bakpersonenes - Alberts - bilde. Forholdet ble anmeldt, men henlagt uten etterforskning. Politiet rådet henne til å slette forespørselen. Særlig denne siste hendelsen skal ha ført til sterke reaksjoner hos A.

Spørsmålet er om denne subjektivt opplevde frykten støttes av objektivt konstaterbare forhold. En frykt som er «tatt ut av luften» vil ikke være velbegrunnet og vil klart ikke gi grunnlag for beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Partene er enige om at As opplysninger om hvordan avtalen kom i stand, farens og fetterens involvering, omfanget av gjelden i forbindelse med reisen til Europa og pakten A måtte inngå gjennom to spirituelle ritualer («jo jo») - et i Nigeria og et nytt i Hellas - stemmer med generell informasjon. Det gjør også hennes opplysninger om prostitusjonsvirksomheten, betaling til madammen, «bøter» som ble lagt til gjelden og bruken av vold og trusler i Hellas og i Norge, fram til A rømte. Det er ikke noe i den landkunnskapen som er presentert for lagmannsretten som gir grunnlag for å stille spørsmål ved dette.

Uenigheten gjelder om det objektivt sett er en reell risiko for at A vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Nigeria uten å ha betalt det bakpersonene mener at hun skylder dem.

Sentralt i denne vurderingen vil blant annet være generell informasjon om hva som skjer med tidligere ofre for menneskehandel fra Nigeria som tvangsreturneres før de har betalt all gjeld. Opplysninger om hvilken pågang A og hennes familie har hatt vil også stå sentralt.

Det er sparsomt med generell landkunnskap som kan belyse dette. Partene har lagt fram en rapport fra Prio fra 2005, en rapport fra FAFO fra 2006 og en rapport fra Landinfo fra 2009. Det er i tillegg lagt fram to kilder med nyere informasjon. Dette er en veileder fra 2013 til bruk for britiske utlendingsmyndigheter og en avgjørelse 24. mars 2015 fra en fransk forvaltningsdomstol, der det er vist til ytterligere kilder. Det er uklart i hvilken grad disse nyere kildene er vurdert av nemnda. Det er ikke vist til kildene i avgjørelsene.

Utlendingsnemnda har basert risikovurderingen på As opplysninger om at hun fortsatt skylder et betydelig beløp til bakpersonene. For lagmannsretten har staten anført at det er grunn til å tvile på As opplysninger på dette punktet. Staten har vist til at Landinfos informasjoner tyder på at det er vanlig at gjeld til bakpersoner vil være nedbetalt i hvert fall i løpet av 5-6 år. Gjeld i forbindelse med re-trafikkering til et annet europeisk land utgjør normalt et nokså beskjedent beløp, opp mot € 2 000.

Det sakkyndige vitnet fra Landinfo, Geir Skogseth, bekreftet disse opplysningene i sin vitneforklaring for lagmannsretten. Han forklarte imidlertid videre at generell informasjon også tyder på at nedbetaling av gjelden ikke følger ordinære regler. Det er kjent at ofrene ikke får vite hvor mye som regnes som nedbetalt, at det er uenighet mellom ofre og bakpersoner om hvor mye som egentlig står til rest og at bakpersonene ensidig kan øke gjelden etter at kvinnene er fraktet til Europa. I FAFOs rapport Afrikanske drømmer på europeiske gater (2006) rapporteres om en sterk forpliktelse til å nedbetale gjelden.

Lagmannsretten bemerker at generelle opplysninger taler for at gjelden normalt ville vært nedbetalt etter 5-6 år, og at gjelden ved å bli re-trafikkert til Norge ville vært på et langt lavere beløp enn de € 60 000 som A hevder at bakpersonene fortsatt mener at hun skylder dem. Denne typen gjeld - gjeld til kriminelle nettverk - kan imidlertid som nettopp nevnt, følge irregulære løp. Skyldneren vil sjelden ha kontroll over hvor mye som anses nedbetalt, om det er lagt til for utgifter bakpersonene mener å kunne kreve betaling for eller for «bøter» for uønsket oppførsel eller lignende og over hvor mye bakpersoner vil kreve for re-trafikkering. Etter en samlet vurdering ser lagmannsretten det som mest sannsynlig at A ikke har gitt bevisst uriktige opplysninger om hva bakpersonene har fortalt henne om hvor stor gjelden er. Det er i samsvar med generell landinformasjon at A har noe gjeld, ettersom hun ikke har betalt noe etter at hun kom til Norge. Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at gjelden kan være lavere enn det A har forklart.

Det sakkyndige vitnet Skogseth forklarte videre for lagmannsretten at man generelt har få opplysninger om hva som skjer med tidligere ofre for menneskehandel som tvangsreturneres til Nigeria. Det er ikke rapportert om alvorlige hendelser, men heller ikke vist til undersøkelser om hvordan det går med de som returneres. Det foreligger en dansk doktorgradsavhandling fra 2014, basert på kvalitative intervjuer av 20-30 informanter i Benin City i 2010. Skogseth opplyste at informantene ikke var valgt ut med tanke på å oppnå et representativt utvalg. Ifølge Skogseth kan den danske forskerens funn tyde på at informantene rapporterte om at gjelden blir håndtert på ulikt vis. Noen kvinner oppsøker bakpersonene for å forhandle nye betingelser i lys av deres - og familiens - evne til å betale etter at kvinnene er tilbake i Nigeria. Hva slags betingelser som kunne oppnås ville variere med en rekke faktorer som ofrene selv i liten grad kan påvirke. Andre blir re-trafikkert til Europa, med ytterligere påslag i gjelden for den nye reisen. Slik re-trafikkering er stort sett basert på frivillighet, i den forstand at kvinnene på sikt ser for seg et bedre liv i Europa. Kvinnene rapporterte ikke om vold fra bakpersoner.

Det statlige organet NAPTIP fortalte under Landinfos reise til Nigeria i 2013 at det er reist ca. 40 straffesaker mot menneskehandlere. Ingen av ofrene i disse sakene hadde oppsøkt NAPTIP for bistand. Man mente likevel å vite at det kunne variere sterkt om ofrene og deres familie opplever pågang. Noen lot være å oppsøke bakpersonene om gjelden og opplevde heller ikke pågang. Andre ble oppsøkt av bakpersonene, og det kunne da være rom for pragmatiske løsninger. Hva slags løsning som ble oppnådd ville variere en del, og berodde antakelig blant annet på relasjonen mellom familien og bakpersonene, bakpersonenes vilje til å være velvillige og ønske å om statuere eksempel. Skogseth opplyste at det ble rapportert om tilfeller der kvinnene og deres familie, hvis de opplevde trusler/«torpedovirksomhet», oppsøkte politiet for bistand i forhandlinger om gjelden. Politiet kunne da bistå i forhandlingene, men da med det utgangspunkt at det foreligger en ordinær gjeldsforpliktelse, uten at det blir sett hen til bakgrunnen for gjelden eller om den er rettmessig. Det er ikke rapportert om tilfeller der politiet har sendt en slik sak videre til etterforskning hos NAPTIP, og kvinnene kan ikke forvente ordinær politibeskyttelse mot pågang fra bakpersoner. Politiet er generelt korrupt.

I FAFOs rapport fra 2006, som vist til ovenfor, rapporteres at kilder opplyser at gjelden er «farlig», om drapstrusler og om at bakpersoner i Nigeria kan oppsøke og straffe familiemedlemmer dersom ofrene ikke oppfyller sin del av avtalen. Forskerne opplyser om sprikende opplysninger i rapporter om bakpersonenes mulighet og vilje til å straffe ofre som returnerer før all gjeld er nedbetalt. Det er imidlertid nokså enstemmige rapporter om at myndighetene ikke beskytter ofrene. I Landinfos rapport 24. august 2009 punkt 2.1 fremgår følgende opplysninger fra kilder i NAPTIP:

Representanter fra NAPTIP opplyser til Landinfo at de finner det lite sannsynlig at den gjelden en kvinne har hos menneskehandlere vil bli slettet om hun skulle vende tilbake til Nigeria. Dette gjelder uavhengig av om hun returnerer frivillig eller blir tvangsreturnert av myndighetene i et europeisk land. ... De mener dessuten at kvinner som blir tvangsreturnert til Nigeria sannsynligvis vil dra tilbake til Europa igjen - enten på eget initiativ, eller på initiativ fra menneskehandlerne som de har gjeld til. Der hvor kvinnene selv tar initiativ til å reise tilbake til Europa kan det skyldes en rekke årsaker: Frykt for represalier hvis de ikke betaler opparbeidet gjeld til menneskehandlerne er én viktig grunn, men ønsket om å kunne jobbe for egen og familiens inntekt etter at gjelden er nedbetalt, veier antakelig også tungt for flere.

Under punkt 3 i rapporten opplyses at det ikke finnes anslag over hvor mange tvangsreturnerte som er re-trafikkert.

I en veileder utarbeidet i 2013 for saksbehandlere i det britiske Home Office (Innenriksdepartementet) er følgende lagt til grunn i punkt 192 om risikoen for re-trafikkering:

(a) ... If a victim has been told that she is required to earn a particular sum of money («target money») for the trafficker or gang, before being free of any obligation to the trafficker or gang, then, if the victim should escape before earning the target sums, there may well be a risk to the victim that on return to Nigeria she may be re-trafficked if found. The extent of the risk of the trafficking will very much depend on the circumstances in which the victim was originally trafficked.
(b) It must always be remembered that within Nigeria there are gangs of people traffickers operating who generate enormous sums of money from their activities. The evidence seems to us to be clear that where a victim escapes the clutches of her traffickers before earning the target earnings, then the traffickers are very likely to go to extreme lengths in order to locate the victim or members of the victim's family, to seek reprisals. ... if a victim has been trafficked by a gang of traffickers, as opposed to a single trafficker, then the risk of re-trafficking may be greater for someone who escapes before earning the target earnings set by the trafficker, ... .

As prosessfullmektig har lagt fram en oversettelse til norsk av en rettsavgjørelse avsagt 24. mars 2015 av Cour nationale du droit d'asile, en forvaltningsdomstol for asylrett, i en sak med klare paralleller til saken lagmannsretten nå skal ta stilling i. Etter det prosessfullmektigens kontor skal ha fått opplyst muntlig fra den franske domstolen, er avgjørelsen rettskraftig. I denne avgjørelsen er det vist til ytterligere kilder til informasjon om hva som skjer med tvangsreturnerte kvinner som fortsatt har gjeld til bakpersonene. I diskusjonen om søkeren tilhører en særlig sosial gruppe uttales blant annet følgende:

... en rapport fra kontoret til De forente nasjoner mot narkotika og kriminalitet fra 2014 om menneskehandel i Nigeria, om at ofrene ofte utsettes for ulike former for forfølgelse, trusler, represalier og vold, særlig ved angivelse, av kriminelle som også kan gå løs på medlemmer i deres familie; at menneskehandel er en lønnsom virksomhet ettersom menneskehandlerne utsetter seg for liten risiko for å bli dømt, på grunn av en ineffektiv anvendelse av lovene mot slaveri og korrupsjon i rettssystemet; at det amerikanske utenriksdepartementet i sin rapport av 2014 om menneskehandel i Nigeria påpeker at landet ikke tilfredsstiller minstekravene til å få bukt med menneskehandelen og at ofre som er kommet tilbake fra Europa, ikke blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte; at det også fremgår av saksdokumentene, særlig i en artikkel av Bénédicte Lavaud-Legendre kalt ... Kvinner som er ofre for menneskehandel, samtykker de i utnyttelsen? En dårlig formulering på et virkelig problem. Studie gjennomført med nigerianske kvinner som utnyttes seksuelt i Frankrike, utkom i tidsskriftet Archives de politique criminelle, 2012/1 nr. 34 side 102-121, samt en fellesutgivelse som ble utarbeidet under ledelse av samme forfatter i 2013 ... med tittelen ... Nigeriansk prostitusjon, mellom drømmen om utflytting og menneskehandelens virkelighet), og særlig bidraget til Vanessa Simoni: I swear on oath ..., at særlig på grunn av voodoo-seremonien som unge kvinner blir pålagt, slik som saksøkeren, som velges ut av kriminelle nettverk for å bli sendt til Europa for å bli utnyttet seksuelt, og særlig eden som ofrene må avlegge og som forsegler deres underkastelse, en avstandtaken til nettverket og dermed en kritisk holdning til eden utsetter dem for et misbilligende blikk ikke bare fra de kriminelle hovedaktørene, men også samfunnet rundt dem; ...

Den franske domstolen konkluderer etter en samlet vurdering at saksøkeren i saken «bør anses med rette å frykte for forfølgelse» i Flyktningekonvensjonens forstand. Domstolen har blant annet lagt vekt på følgende forhold:

... befolkningen på vedkommendes hjemsted [Edo-provinsen, samme hjemsted som A] har et misbilligende blikk på personer som tilhører nevnte sosiale gruppe [ofre for menneskehandel som har vært prostituerte i Europa], noe som for saksøkeren medfører visse vanskeligheter med å vende tilbake til dette samfunnet, finne arbeid, gifte seg og opprettholde normale sosiale forbindelser; at det dessuten er sannsynlig at hun blir utsatt for fornærmelser, diskriminering eller trusler; ... at aktører i nettverket som driver med hallikvirksomhet, og utøver alvorlige represalier mot unge kvinner lik saksøker, som gir avkall på eden som de har avlagt og ikke betaler summene de krever; at disse alvorlige represaliene kan ta form av mord eller en tilbakevending til seksuell utnyttelse; ... at selv om gjeldende strafferett i staten Edo kriminaliserer hallikvirksomhet, utgjør fraværet av effektive midler hos rettsmyndighetene, korrupsjon i politistyrken og sedvanemyndighetenes deltaking i trafikken, en like stor brems for en effektiv straffeforfølgning; at alle disse faktaene til sammen, knyttet til en situasjon av å være offer for menneskehandel, utgjør en forfølgelse i henhold til artikkel 1A2 i Genèvekonvensjonen ... . Hun har dermed rett til flyktningstatus.

Lagmannsretten antar dermed at det forekommer re-trafikkering, vold og trusler om vold og drap overfor tidligere ofre for menneskehandel i Nigeria som returnerer fra Europa uten å ha nedbetalt gjeld til menneskehandlerne. Det er grunn til å tro at menneskehandlerne vil være mindre velvillig innstilt overfor et offer som har rømt fra forpliktelsen enn et offer som «uforskyldt» blir tvangsreturnert. Risikoen øker når det er et nettverk som står bak og når familien har vært involvert i menneskehandelen, slik situasjonen er i As tilfelle. Det forhold at A har et lite barn vil ikke beskytte henne mot en re-trafikkering: Det er ikke uvanlig at barn etterlates hos slektninger, og Skogseth ga uttrykk for at det er en økende tendens at ofre for menneskehandel fra Nigeria har med seg barn. Årsaken er antakelig at bakpersonene anser at medbrakte barn vil gjøre det vanskeligere for europeiske utlendingsmyndigheter å tvangsreturnere ofrene.

A har ført to vitner for lagmannsretten om pågang overfor familien. Dette er hennes tante (mors søster) og en pastor tilknyttet et protestantisk kirkesamfunn i Edo-provinsen. Pastoren har det siste året gitt A åndelig veiledning via e-post og telefon, den siste tiden også via skype.

Tanten har forklart at As foreldre har opplevd plagsom pågang fra bakpersonene, blant annet As fetter C. De har flyttet fra Benin City til en uveisom landsby for å beskytte seg mot pågangen. Tanten drar dit annenhver uke for å kjøpe varer som hun selger på markedet i Benin City. Tanten forklarte at bakpersonene «lager store problemer» og at de har truet med å drepe A.

Pastoren har forklart for lagmannsretten at han ikke kjenner familien, men at han etter oppfordring snakket med As foreldre for ca. tre måneder siden. Faren var svært opprørt og opptatt av at A betaler gjelden, slik at familien slipper pågangen fra bakpersonene. Faren skal ha opplyst at han er blitt truet med vold og drap, og at de gjemmer seg i landsbyen. Pastorens inntrykk var at foreldrene virket redde. Han ga ellers uttrykk for at menneskehandlere er opptatt av at det at noen rømmer gir menneskehandlerne et dårlig rykte, og at de derfor kan ønske å statuere eksempler.

Slik lagmannsretten ser det, er det vanskelig å vurdere disse vitneutsagnene. Tanten vil, på vegne av familien, kunne ha en egeninteresse i at A kan får lovlig opphold i Norge. Pastoren er ikke del av familien, og forklaringen framsto som nøktern. Opplysningene er ikke i strid med generell landinformasjon, slik den blant annet er redegjort for i retningslinjen i den britiske utlendingsforvaltningen eller i den franske forvaltningsdomstolsavgjørelsen. Opplysningene stemmer med det A har formidlet til vitner fra Norge, som generelt har vurdert A som troverdig. Familien er fattig, og har ikke råd til å «kjøpe» støtte fra politiet. NAPTIP har ikke ressurser til å gi ofre for menneskehandel beskyttelse ut over en kortere periode, anslått til ca. seks uker.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten, under tvil, kommet til at det er reell risiko for at A, fordi hun har rømt fra gjeld til menneskehandlere, vil bli utsatt for represalier i form av vold og trusler om vold og drap og/eller re-trafikkering ved retur til Nigeria. Det er lite sannsynlig at landets myndigheter vil beskytte henne mot slike represalier. På grunn av en sterkt følt frykt, basert på tidligere erfaringer med vold, trusler og tvang fra bakpersoner, vil hun være i en ekstra sårbar situasjon.

A har ikke dokumentert psykiske problemer som tilsier at hun i utgangspunktet ikke vil kunne klare seg som enslig mor i Nigeria. Marianne Heen uttrykte imidlertid bekymring for om A vil makte hverdagen hvis hun ikke lenger kan leve beskyttet i Norge. Den sårbarheten som den sterke frykten innebærer, skaper derfor en viss usikkerhet knyttet til hennes evne til å stå imot et press fra familien om kjønnslemlestelse av datteren B, som er 5 ½ år gammel. A og tanten har forklart at alle jenter/kvinner i familien, unntatt A, er kjønnslemlestet. Dette gjøres for at de «ikke skal fly med menn».

Det er sparsomt med generell landinformasjon om kjønnslemlestelse i Edo-provinsen blant befolkningsgruppen A tilhører. Det som foreligger tyder på at kjønnslemlestelse er utbredt, at mellom 2/3 og ¾ av alle jenter/kvinner er kjønnslemlestet. Kjønnslemlestelse anses som en privatsak der foreldrene har det avgjørende ordet. Det vil som regel være delte meninger i familien, og dermed liten risiko for utstøtelse fra hele familien selv om man ikke følger det mange mener.

As og tantens forklaringer taler for at oppfatningen blant toneangivende personer i familien er at alle jentebarna bør kjønnslemlestes, og at A ved retur vil bli utsatt for et press om å sørge for at dette blir gjort med B. Normalt vil det faktum at B' mor ikke er kjønnslemlestet, at hun ikke ønsker at B skal kjønnslemlestes og barnets alder gi tilstrekkelig beskyttelse. As erfaring som prostituert og som en som ikke har gjort opp gjelden er imidlertid skambelagt, og gjør hennes posisjon i familien og lokalsamfunnet sårbar. Når dette ses i sammenheng med As frykt for bakpersonene, og derigjennom hennes behov for beskyttelse og støtte fra familien, foreligger det like fullt etter lagmannsrettens syn en viss tvil om B er tilstrekkelig beskyttet mot risiko for kjønnslemlestelse ved retur.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn og under tvil kommet til at nemndas vedtak med etterfølgende beslutninger er ugyldige.

Anken forkastes.

Sakskostnader

Staten har tapt saken, og bør i samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd dekke sakens kostnader. A har fått innvilget søknad om fri sakførsel, men fylkesmannen har besluttet at bevillingen er betinget av at hun ikke får sakskostnadene dekket av staten ved Utlendingsnemnda.

Advokat Løken har fremsatt krav om 251 250 kroner i salær. I tillegg kommer merverdiavgift med 62 812,50 kroner. Samlede salærutgifter utgjør 314 062,50 kroner. Reiseutgifter i forbindelse med klientbesøk er krevd dekket med 11 327 kroner. I prosesskriv 9. juni 2015 har advokat Løken sendt inn spesifiserte opplysninger om utgifter til vitner med videre. Utgifter til reise, diett, overnatting og tapt arbeidsfortjeneste for vitner, og reise- og oppholdsutgifter for parten og prosessfullmektigen, er krevd dekket med 28 303 kroner. Utgifter til oversettelse av rettsavgjørelse fra fransk til norsk er oppgitt til 24 843,75 kroner.

Staten har protestert mot salærkravet, og har blant annet vist til at antallet timer i perioden mellom anketilsvar og ankeforhandling - 73 timer utenom reisetid - overstiger det som er nødvendig og rimelig. I prosesskriv 15. juni 2015 har advokat Tveit opprettholdt protesten, og han har anført at vitneutgiftene er blitt unødvendig høye, idet flere vitner kunne vært avhørt etter reglene om fjernavhør.

Advokat Løken har i prosesskrivet 9. juni 2015 utdypet argumentasjonen for at kostnadene har vært nødvendige og rimelige.

Lagmannsretten bemerker at selv om det er lagt fram noe mer landinformasjon, innhentet en fransk rettsavgjørelse og det er ført to nye vitner, har saken i hovedsak stått i samme stilling som for tingretten. Der staten ble dømt til å betale 222 375 kroner og rettsgebyret i sakskostnader. Lagmannsretten er enig med staten i at salærkravet overstiger det som kan anses nødvendig og rimelig, og fastsetter utgifter til salær til 250 000 kroner, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. For øvrig ser lagmannsretten ikke at utgiftene er blitt urimelig høye. Saken har stor velferdsmessig betydning. Sakskostnadene for lagmannsretten fastsettes samlet til 303 146 kroner. Beløpet inkluderer merverdiavgift.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnader for tingretten, og ser ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 303 146 - trehundreogtretusenetthundreogførtiseks - kroner til A innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.
Latest changes
  • Ny: LB-2014-118268 Utlendingsrett. Menneskehandel og fare for kjønnslemlestelse av barn. Nigeria. (6/30/2015)

    Saken gjaldt rett til beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag for et tidligere offer for menneskehandel og hennes datter. Borgarting lagmannsrett forkastet anken fra staten og kom under tvil til at UNEs vedtak med etterfølgende beslutninger var ugyldige. Søkeren var under tvil utsatt for en reell risiko for forskjellige represalier fra bakmennene i menneskehandelsaken. Retten mente også at det var en viss tvil om søkerens datter var tilstrekkelig beskyttet mot risiko for kjønnslemlestelse ved retur.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo