To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-42615
Documentdate : 11.02.2015

Utlendingsrett. Beskyttelse/opphold på humanitært grunnlag. Etiopia.

UNE ga ikke en etiopisk kvinne asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Dette ble fastholdt ved behandlingen av fire omgjøringsbegjæringer. Kvinnen tapte i tingretten (dissens 2-1), og anken til lagmannsretten ble forkastet. Uttalelser om rammene for domstolsprøvingen. Lagmannsretten fant det klart at det ikke var sannsynliggjort at det forelå noen velbegrunnet frykt for at hun ved retur risikerer å bli utsatt for «forfølgelse». Uttalelser om beviskravet. Asylsøkeren hadde alvorlige diagnoser, HIV og PTSD. UNEs vedtak om avslag på å gi henne opphold på humanitært grunnlag var ikke åpenbart urimelig og ugyldig. Det hadde ikke betydning at hun hadde vært samboer med en nordmann i over 10 år. Asylsøkeren ble dømt til å betale saksomkostninger. Uttalelser om tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c.

Saken gjelder:

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak av 10. februar 2004, samt fire senere beslutninger, om ikke å innvilge asyl for en etiopisk asylsøker eller å godkjenne opphold på humanitært grunnlag.

Sakens bakgrunn:

Tingrettens saksfremstilling kan legges til grunn for lagmannsrettens behandling, og fra denne gjengis:

A er født 0.0.1979. Hun er etiopisk statsborger og tilhører den etniske gruppen Oromo. Hun kom med fly til Oslo 22. juni 2002 og ble registrert som asylsøker dagen etter. Hun opplyste i asylintervjuet at en somalier som het B hadde skaffet henne pass og flybillett fra Addis Abeba til Gardermoen og at en tante (en søster av hennes far) hadde betalt for flybilletten. Hun opplyste at hennes mor døde i 1997 og at hennes far ble skutt i 2002. En tid etter at faren ble drept, flyktet hun til Norge. Hennes far var aktiv medlem av Oromo Liberation Front (OLF), og hun mente at hun som en følge av dette var ettersøkt av myndighetene, mistenkt for å støtte OLF som sin far.

A anførte at hun nærer frykt for forfølgelse fra etiopiske myndigheter. Det ble opplyst at hennes far var forretningsmann og medlem av OLF og at han aktivt støttet denne organisasjonen. Hun ble i den forbindelse trakassert av myndighetene. Faren ble arrestert og satt i fengsel i cirka tre måneder. Hun opplyste at faren var blitt torturert i fengsel, og at han døde av denne mishandlingen tre dager etter løslatelsen. Dette skjedde åtte måneder før hun flyktet til Norge. Hun anførte at tre-fire måneder etter at hennes far ble drept, begynt voksne sivilkledde og politiet å trakassere henne hjemme og på gaten. Hun fant også trusselbrev på skolen hvor det sto at de skulle drepe henne.

A opplyste i asylintervjuet at selv om hun har fortalt om truslene til rektoren på skolen, så skjedde det ingenting. Videre opplyste hun at det senere kom to-tre politimenn hjem til henne og spurte om hvor hennes far hadde gjemt våpen. Hun skal også ha blitt slått, både hjemme og på gaten, av voksne, sivilkledde menn. Hun forklarte at hennes tante fikk henne ut av skolen, og de flyttet til Ambo hvor de oppholdt seg i to måneder. Etter at butikken til hennes far ble solgt, bestemte tanten seg for å sende henne ut av landet med en menneskesmugler. Hun var i Addis Abeba i 14 til 20 dager, hvor hun gjemte seg hos en nabo, før hun i juni 2002 reiste med fly til Norge.

Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknaden ved vedtak av 18. juni 2003. Direktoratet fant det ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at de overgrepene A har vært utsatt for hadde direkte tilknytning til farens medlemskap i OLF. Det ble vist til at familiemedlemmer av OLF-medlemmer etter direktoratets kunnskap sjelden blir utsatt for forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Videre ble det vist til at det generelt sett skjer få pågripelser og aksjoner mot personer med antatt tilknytning til OLF i Addis Abeba. Det ble bemerket at A ikke selv hevder å ha vært medlem av OLF eller å ha utøvd aktivitet for organisasjonen.

Utlendingsdirektoratet la til grunn at de overgrep A hevder å ha vært utsatt for, «er kriminelle handlinger foretatt av enkeltpersoner innen politiet eller privat. Søker henvises til muligheten for å anmelde forholdene til etiopiske myndigheter. Videre henvises søker til muligheten for å flytte innen Addis Abeba eller Etiopia hvor gjerningspersonene (ikke) oppholder seg.» Utlendingsdirektoratet fant heller ikke at det forelå omstendigheter som ga grunnlag for å gi asylsøkeren oppholds- og arbeidstillatelse i Norge grunnet «sterke menneskelige hensyn», jf. den daværende utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 første og annet ledd.

Utlendingsdirektoratets avslag ble 21. juli 2003 påklaget til Utlendingsnemnda av As daværende advokat Maiken Rossbach Reehorst. Det ble fremhevet at A har vært utsatt for forfølgelse og trakassering av så vel fysisk som psykisk art og at hun er blitt psykisk syk som følge av det hun har opplevd og at hun er meget engstelig for at hun vil blir utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. På grunnlag av klagen besluttet Utlendingsdirektoratet seg for å utsette uttransporteringen.

19. september 2003 ble det ettersendt en erklæring til utlendingsmyndighetene fra kommunelege Jo Telje på Vinstra hvor hun bodde. Legen uttalte blant annet: «Hun frembyr for meg et typisk bilde av post-traumatisk stress-syndrom; hodepine, søvnvansker, depresjon, fortvilelse, kvalme, magesmerter og nakkemyalgier. Jeg oppfatter disse plagene som forklarlige i forhold til hennes livssituasjon og bakgrunn ... ».

Utlendingsnemnda fattet 10. februar 2004 et vedtak som ikke tok denne klagen til følge. Om situasjonen for folkegruppen Oromo i Etiopia bemerket nemnda:

«Folkegruppen Oromo er den største folkegruppen i Etiopia og utgjør til sammen ca en tredjedel av befolkningen på i overkant av 60 millioner mennesker. Det foreligger ingen informasjon om at oromoene forfølges på generelt grunnlag i Etiopia i dag.

Oromo Liberation Front (OLF) ble etablert på 1980-tallet og samarbeidet med Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF) frem til 1991 da Mengistu Haile Mariam falt. I 1992 brøt OLF samarbeidet med EPRDF for å føre en militær kamp for et selvstendig Oromia. På grunn av sin militære linje ble partiet erklært ulovlig. Som følge av den væpnede opposisjonen, og fordi OLF potensielt har støtte fra en tredjedel av befolk-ningen i Etiopia, har myndighetene vært meget overvåkende i forhold til OLFs aktiviteter. Nemnda er kjent med at en rekke medlemmer og soldater gjennom årene har blitt arrestert. Selv om myndighetene i Etiopia har vært opptatt av å slå ned på OLFs militære aktivitet og politiske virksomhet, er det i henhold til den informasjon nemnda sitter med ikke slik at OLF-sympati uten følge av noen aktivitet vil føre til at enkeltpersoner vil bli utsatt for grove overgrep/forfølgelse fra myndighetenes side.

Nemnda er kjent med at familiemedlemmer av personer med tilknytning til OLF vil kunne bli utsatt for hyppige husundersøkelser og ulike typer trakassering, som f.eks. at det har vanskeligheter med å få seg jobb, utreisetillatelse m.m. Det er også kjent at de kan risikere å bli utsatt for kortvarige fengslinger. Nemnda er imidlertid ikke kjent med at familiemedlemmer av personer med tilknytning til OLF risikerer å bli utsatt for langvarige fengslinger og/eller alvorlige overgrep av en slik art at de er å anse som forfølgelse.

Nemnda finner i likhet med direktoratet at det ikke kan anses å foreligge tilstrekkelige holdepunkter for at klageren ved retur til Etiopia risikerer reaksjoner fra myndighetene eller andre som kan karakteriseres som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand.»

Utlendingsnemndas vedtak ble senere begjært omgjort flere ganger. Disse anmodningene om omgjøring ble avslått ved Utlendingsnemndas beslutninger av 10. mai 2004, 31. august 2007, 27. november 2009 og til sist 20. januar 2012. I den siste omgjøringsanmodningen ble det tatt opp at klageren etter det anførte var blitt HIV-smittet etter en voldtekt av en politimann og for øvrig at hennes dårlige psykiske helse er invalidiserende for henne, men heller ikke disse anførslene førte frem.

A representert ved advokat Karstein Egeland innga 26. juni 2013 stevning til Oslo tingrett med krav om dom for at Utlendingsnemndas vedtak av 10. februar 2004 og senere beslutninger kjennes ugyldig.

Oslo tingrett avsa 7. januar 2014 dom med slik slutning:

1. Staten v/ Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/ Utlendingsnemnda med 87 272 - åttisyvtusentohundre og syttito - kroner.

Tingretten var satt med meddommere. Dommen er avsagt under dissens (2-1), hvor fagdommeren og én meddommer utgjorde flertallet. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 5. og 6. februar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A avgav forklaring. Staten var representert ved en rådgiver fra UNE, jf. tvisteloven § 24-6 andre ledd. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A fyller vilkårene for å bli ansett som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Hun har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av en oppstilt konvensjonsgrunn og er i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff ved retur til Etiopia. Hennes forklaring om asylgrunnlag og hennes fars politiske aktivitet i OLF, samt de overgrep hun er påført, er sannsynliggjort. UNE har nå ikke bestridt hennes forklaring om at hun har blitt voldtatt og påført HIV, men UNE bestrider at myndighetene stod bak overgrepene, og at det skyldtes farens politiske aktivitet. UNE har tatt feil når UNE har lagt til grunn at A har blitt utsatt for enkeltstående kriminelle handlinger fra enkeltpersoner sivilt og i politiet. A hevder at hun er blitt voldtatt av politifolk, og at overgriperne har lagt til grunn at hun er politisk aktiv. Forfølgelse med voldtekt utført av myndighetspersoner og som leder til HIV-smitte er særlig alvorlig. Hun mottok også tegninger på skolen med trusler om at hun skulle død.

Tingrettens flertall synes å bygge sin vurdering på at det ikke er en risiko for forfølgelse i dag, selv om vilkårene kan ha vært oppfylt før. Betydningen av at A kan ha hatt rett til rettsbeskyttelse eller asyl på et tidligere tidspunkt, men eventuelt ikke i dag, burde ha vært problematisert av retten.

Det forhold at A har kommet med noen nye opplysninger etter asylintervjuet, kan ikke tillegges betydning i hennes disfavør. Da A kom til Norge, var hun i en sårbar og vanskelig situasjon, og møte med utlendingsmyndighetene og den prosess man skal gjennom, kan fremstå som vanskelig og skremmende. Det er asylsøkeren som må sannsynliggjøre at det foreligger beskyttelsesgrunnlag, men det gjelder ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt.

Subsidiært anføres at UNEs skjønn etter utlendingsloven § 38 ikke har vært tilstrekkelig bredt og saklig. Det bygger på feil faktum, og det er åpenbart urimelig at A ikke får opphold på humanitært grunnlag. Hun er i en spesielt sårbar situasjon. A har HIV og er avhengig av ARV-behandling. Hun har PTSD og vært nær psykosehandlinger. Hennes tidligere opplevelser med forfølgelse og alvorlige overgrep vil påføre henne en særlig alvorlig psykisk belastning dersom hun blir utsatt for nye husransakelser og trakassering ved retur. Som ung kvinne uten foreldre og nettverk i hjemlandet står hun uten beskyttelse eller støtte. Hun har også en sterk tilknytning til Norge ved at hun nå har vært samboer med en nordmann i mer enn 10 år, og på den måten har innrettet seg på et opphold i Norge. Det fremstår i alle tilfelle som sterkt urimelig at A ikke får opphold på humanitært grunnlag.

Det er nedlagt slik påstand:

1.1 Utlendingsnemndas vedtak av 10.02.2004 og senere beslutninger av 10.05.2004, 31.08.2007, 27.11.2009 og 20.01.2012 er ugyldige.
1.2 Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

 

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom bygger på riktig rettsanvendelse og et i all hovedsak korrekt faktum. Det er ikke sannsynliggjort at A har en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse fra etiopiske myndigheter på grunn av «politisk oppfatning», jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det foreligger ikke forhold som tilsier at myndighetene skal ha noen interesse av å forfølge datteren til et lite profilert OLF-medlem mer enn 12 år etter at faren ble drept, og A forlot Etiopia. Staten anser for øvrig ikke at A har vært av interesse for myndigheten på det tidspunktet hun forlot landet heller. Reaksjonen som ble brukt overfor A er ikke forenelig med myndighetenes reaksjoner og fremgangsmåte overfor familiemedlemmene til Oromo-aktivister, når disse ved enkelte anledninger rapporteres å bli satt i myndighetenes søkelys. Informasjonen A skal ha blitt bedt om, omhandlet penger og våpen fremfor politisk aktivitet. Videre oppholdt hun seg i Etiopia i ca. to og en halv måned etter det siste overgrepet uten å bli utsatt for nye overgrep.

A står ikke i «reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling» ved tilbakevending til Etiopia, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Hverken den generelle sikkerhetssituasjonen i Etiopia, As anførsler om risiko for forfølgelse fra myndighetene og hennes subjektive frykt, tilsier at de strenge vilkårene i bokstav b er oppfylt.

Når det gjelder opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38, er det ikke grunnlag for å tilsidesette UNEs vedtak etter læren om myndighetsmisbruk. Alle relevante faktiske forhold er hensyntatt, og skjønnsutøvelsen har vært saklig og lik som i tilsvarende saker. Det vises til UNEs interne retningslinjer om bedømmelse av helsemessige forhold. For øvrig er staten ikke enig i anførslene om at A er særlig sårbar fordi hun er ung og mangler nettverk i Etiopia. I den grad UNE måtte ha lagt feil faktum til grunn, har det uansett ikke virket inn på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

 

Lagmannsrettens syn på saken:

1. Innledning

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten. A har ikke rett til asyl, og UNEs vedtak om ikke å gi henne opphold på humanitært grunnlag er ikke ugyldig. Lagmannsretten har også kommet til at A må erstatte statens saksomkostninger.

2. Rammene for domstolsprøvingen i utlendingssaker

Lagmannsretten vil først kort gjøre rede for det rettslige grunnlaget for prøvingen av gyldigheten av UNEs beslutninger.

Når det gjelder asylsaker, jf. utlendingsloven §§ 28-30, er utgangspunktet at domstolene kan prøve utlendingsmyndighetene generelle tolkning av loven, og subsumsjonen, det vil si at lagmannsretten har full overprøvingskompetanse. Til prøving av rettsanvendelsen hører at korrekte faregradsterskler (risikokrav) og bevisterskler (beviskrav) er lagt til grunn for vedtaket, jf. Vevstad (red.), Utlendingsloven kommentarutgave (2010), side 188. Lagmannsretten mener likevel at det bør utvises en viss tilbakeholdenhet ved å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, og lagmannsretten kan slutte seg til det som retten uttalte om dette i Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-124644, hvor det heter:

Det bør likevel utvises en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes vurderinger der disse vurderingene fremstår som forsvarlige, og det ikke er fremkommet nye opplysninger eller sakkyndighetsvurderinger under domstolsbehandlingen. Dels vil utlendingsmyndighetene ha bred erfaring som i utgangspunktet gir dem spesielle forutsetninger for å vurdere søkerens forklaring opp mot andre fakta, dels vil de også ha bedre forutsetninger for å vurdere de mer generelle opplysningene i saken opp mot annen landkunnskap.

Utgangspunktet er at retten må legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom inntatt i Rt-2012-1985 avsnittene 81, 92 og 98. Det vil imidlertid i en viss utstrekning være adgang til å ta hensyn til senere fremkomne opplysninger (bevis) som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2009-851, hvor det i avsnitt 48 heter:

... Jeg holder meg i det følgende til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-2007-1815, avsnitt 33, men viser også til avsnitt 34, der det presiseres at det vil være adgang til å ta i betraktning senere framkomne opplysninger som kan kaste lys over den faktiske situasjon på vedtakstidspunktet

Når det gjelder opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, er domstolenes kompetanse begrenset, da dette ligger under forvaltningens såkalte «frie skjønn». Domstolene kan prøve forvaltningens generelle lovtolkning, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, om det er tatt utenforliggende hensyn, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-2039 avsnitt 142 og Rt-2012-1025 avsnitt 68.

3. Spørsmålet om asyl

3.1 Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a har følgende ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, ...

Et grunnvilkår for å være beskyttet av § 28 første ledd bokstav a, er at asylsøkeren må ha «en velbegrunnet frykt for forfølgelse». Innholdet i «forfølgelse» er nærmere presisert i § 29, som i første og andre ledd har følgende ordlyd:

For at handlinger skal anses å utgjøre forfølgelse i henhold til § 28 første ledd bokstav a, må de enten

a) enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, særlig slike rettigheter som ikke kan fravikes i medhold av artikkel 15 nr. 2 i den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950, eller
b) utgjøre flere forskjellige tiltak, herunder krenkelser av menneskerettigheter, som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen beskrevet i bokstav a.

Forfølgelse kan blant annet ta form av

a) fysisk eller psykisk vold, herunder seksualisert vold,
b) lovgivning og administrative, politimessige og judisielle tiltak, enten de er diskriminerende i seg selv eller praktiseres på en diskriminerende måte,
c) strafforfølgelse og straffullbyrdelse som er uforholdsmessig eller diskriminerende,
d) fravær av muligheten for rettslig overprøving når dette fører til straffer som er uforholdsmessige eller diskriminerende,
e) strafforfølgelse for å nekte militærtjeneste i en konflikt der slik tjeneste vil inkludere forbrytelser eller handlinger som nevnt i § 31 første ledd, eller
f) handlinger som er rettet særskilt mot kjønn eller mot barn.

I § 30 er det nærmere bestemmelser om grunnlaget for forfølgelse etter § 28 første ledd bokstav a.

For at vi skal stå overfor «forfølgelse» i lovens forstand, må det dreie seg om handlinger som «enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør [ ] en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter», jf. § 29 første ledd bokstav a. Det følger av bestemmelsen at krenkelsen må være alvorlig. Dette kravet er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 84 venstre spalte:

Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 ..., vil utgjøre forfølgelse. Selv om det er i strid med EMK art. 15 nr. 2 å gi straffebestemmelser tilbakevirkende kraft, kan det ikke uten videre anses å foreligge en rett til internasjonal beskyttelse selv om en opposisjonell får bøtestraff for en handling som ikke var straffbar etter landets lov da gjerningen ble begått.

Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.

Det vises for øvrig til at det fremgår av annet ledd at også flere tiltak, som ikke nødvendigvis må innebære krenkelser av menneskerettigheter, kan utgjøre forfølgelse så fremt disse samlet sett er så alvorlige at de berører livssituasjonen til et menneske på en måte som kan sammenlignes med de krenkelser som er nevnt i første ledd bokstav a.

Det følger videre av forarbeidene at mindre inngripende reaksjoner faller utenfor forfølgelsesbegrepet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 415 høyre spalte:

Forfølgelse kan arte seg som overgrep som for eksempel fengsling av en viss varighet, tortur eller andre trusler mot liv, helse eller den personlige frihet. Mindre inngripende reaksjoner som å bli brakt inn til politiet for så å bli løslatt, ulike former for diskriminering mv, vil i utgangspunktet falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Forhold som hver for seg ikke er alvorlig nok til å karakteriseres som forfølgelse kan likevel etter en samlet vurdering anses å utgjøre forfølgelse. Også diskriminering som gir alvorlig utslag for den det gjelder, som for eksempel på bakgrunn av etnisitet å bli utestengt fra livsnødvendige helsetjenester man er avhengig av eller hindret i muligheten til å livnære seg selv, vil etter omstendighetene kunne anses som forfølgelse.

Det fremgår av Høyesteretts dom (homofilidommen) inntatt i Rt-2012-494 avsnitt 35, at [t]ermen «forfølgelse» innebærer at frykten må referere seg til alvorlige overgrep.

Når det nærmere gjelder innholdet i forfølgelsesbegrepet, viser lagmannsretten også til Vevstad (red.), Utlendingsloven med kommentarer (2010) side 219-220:

Spørsmålet er ... ikke først og fremst om en menneskerettighet vil bli krenket, men like mye i hvor stor grad og på hvilken måte. ... Det kan. . gi grunnlag for å trekke en grense mot krenkelser som normalt ikke er alvorlige nok til å kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning. Mindre inngripende reaksjoner fra statens side, som å bli arrestert uten saklig grunn for å bli løslatt, eller sporadisk diskriminering, vil falle utenfor forfølgelsesbegrepet. Heller ikke kortvarige fengslinger uten reelt grunnlag vil rekke opp til terskelen «forfølgelse», med mindre søkeren i forbindelse med fengslingen også løper en fare for alvorlige fysiske overgrep.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at for eksempel arrest uten saklig grunn, kortvarige fengslinger uten alvorlige fysiske overgrep eller sporadisk diskriminering ikke er å anse som «forfølgelse» i lovens forstand.

Som det fremgår av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må A ha en «velbegrunnet frykt» for forfølgelse ved retur til Etiopia. Det må følgelig foretas en fremtidsrettet vurdering av om hun vil bli utsatt for forfølgelse ved en eventuell retur. Lagmannsretten legger til grunn at det i denne sammenheng er krav om sannsynlighetsovervekt. Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, er det ikke grunn til å lempe på beviskravet i denne saken. Når det gjelder hvor sterke forfølgelsesfaren må være før den er velbegrunnet i lovens forstand (risikokravet), kreves det imidlertid ikke sannsynlighetsovervekt. Det fremgår av Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 86 og side 88 at det er tilstrekkelig at risikoen er «reell», men den må ikke bare være en fjern mulighet.

Saken reiser spørsmål om hvilke faktiske omstendigheter som skal legges til grunn for vurderingen om rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Høyesterett har i dommen inntatt i Rt-2011-1481 oppsummert rettstilstanden slik i avsnitt 45 og 46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

I FNs Høykommissærs for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling heter det:

Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor (punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å 'bevise' alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.

Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.

Asylsøkerens generelle troverdighet er følgelig et relevant moment.

Etter lagmannsrettens syn innebærer dette at et lempet beviskrav, det vil si en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt, forutsetter at asylsøkeren ikke har tilpasset sin forklaring underveis.

Det er på det rene at A fra asylintervjuet og frem til behandlingen i lagmannsretten har kommet med nye/endrete opplysninger. As prosessfullmektig har i den forbindelse vist til at når man kommer til Norge, er man ofte i en vanskelig og sårbar situasjon. Møte med utlendingsmyndighetene og prosessen man må gå gjennom, kan oppfattes som vanskelig og skremmende. Det er derfor urimelig om man stiller for strenge krav til hva asylsøkeren har opplyst til enhver tid.

Lagmannsretten er enig i at man må hensynta at asylsøkere ofte kan være i en sårbar situasjon, og at prosessen kan oppfattes som vanskelig, når man skal vurdere de opplysninger som asylsøkeren til enhver tid gir. I dette tilfellet er det midlertid på flere punkter forhold det er grunn til stille spørsmål om.

For det første opplyste A ikke i asylintervjuet at hun var blitt voldtatt. Selv om voldtekt er noe av det verste en kvinne kan bli utsatt for, fremstår det som uforståelig at hun ikke engang kort opplyste om det. Det var derfor ikke noe tema i UNEs vedtak av 10. februar 2004. Det var først i forbindelse med UNEs behandling av den første omgjøringsbegjæringen 10. mai 2004, det vil si etter at A hadde fått to avslag på søknaden om asyl, at opplysningens om voldtekt ble påberopt. Det var imidlertid først ved behandlingen av den fjerde omgjøringsbegjæringen 20. januar 2012 at det ble opplyst at hun skulle ha blitt voldtatt av en politimann.

For det andre var det først under As partsforklaringen i lagmannsretten at hun opplyste at faren ikke bare hadde vært medlem av OLF, men at han hadde «lederstatus». Det synes overraskende at en slik opplysning, som må anses som sentral for det asylgrunnlaget A påberoper, ikke har fremkommet tidligere. A har vært bistått av flere advokater og en rådgivningsgruppe i Trondheim.

For det tredje forklarte psykolog Johansen at A fortalte i de første konsultasjonene i mai 2008 at faren hadde dødd av skadene etter torturen i fengselet, og ikke at han hadde blitt drept etter at han hadde sluppet ut.

For det fjerde bemerker lagmannsretten at A i rettsprosessen hele tiden har fremholdt at asylforklaringen er riktig. Psykolog Johansen forklarte imidlertid at A hadde sagt til ham at asylintervjuet var veldig mangelfullt, overfladisk og misforstått. Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor hun sier noe annet til psykolog Johansen.

For det femte bemerker lagmannsretten at A i asylintervjuet opplyser at faren var medlem av OLF, og at han hadde et medlemskort som så ut som et vanlig ID-kort. Seniorrådgiver Hergum fra Landinfo opplyste imidlertid i lagmannsretten at medlemmer av OLF kanskje hadde medlemskort frem til 1992, men at gode kilder har opplyst at medlemskap ikke eksisterer.

For det sjette har A forklart at overgriperne var etter papirer/dokumenter som faren skulle ha om OLF. Hun forklarte at faren hadde dette i en skuff. Det fremgår imidlertid av et Landinfo notat 2005 at man i liten grad bruker dokumenter i Etiopia. I møter i OLF skjer alt verbalt.

Disse forholdene samlet tilsier at beviskravet er sannsynlighetsovervekt, og at det ikke er grunnlag for å lempe på beviskravet.

Lagmannsretten legger i likhet med UNE til grunn at As far var medlem av OLF, og at han satt fengslet i ca. tre måneder, hvor han ble utsatt for tortur, og at han ble drept kort tid etter at han ble sluppet fri. Det foreligger ikke opplysninger om hvem som står bak drapet på hennes far, samt motivet for dette. Lagmannsretten legger videre til grunn at As har vært utsatt for alvorlige overgrep etter farens død, og at hun ble voldtatt. Når det gjelder voldtekten, legger lagmannsretten avgjørende vekt på psykolog Johansens forklaring. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det var en politimann/myndighetene som stod bak voldtekten. Det er heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det er myndighetene som stod bak overgrepene mot A i 2002, og at overgrepene skyldes farens politiske aktivitet. Lagmannsretten bemerker at staten i sluttinnlegget anførte at det ikke var sannsynliggjort at voldtekten fant sted, men under ankeforhandlingen endret staten standpunkt her. Staten har imidlertid fastholdt at det ikke er sannsynliggjort at det er myndighetene (politiet) som stod bak voldtekten.

Det er intet som tilsier at faren var et særlig aktivt medlem av OLF og utgjorde et trusselbilde for myndighetene. Ut fra vitneforklaringen fra seniorrådgiver Hergum vil aktive medlemmer av OLF med stor sannsynlighet bli fengslet for en mye lengre periode enn tre måneder.

Lagmannsretten mener at det klart ikke er sannsynliggjort at det foreligger noen velbegrunnet frykt for at A ved retur risikerer å bli utsatt for «forfølgelse», det vil si bli utsatt for alvorlige overgrep fra etiopiske myndigheter på grunn av politisk oppfatning, etnisitet eller andre forhold som er nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det er ikke noe som tilsier at myndighetene i dag skal ha noen interesse av å forfølge datteren til et medlem av OLF mer enn 12 år etter at faren ble drept, og A forlot Etiopia. Det forhold at voldtekt er stigmatiserende, og at A har HIV og PTSD-diagnose kan ikke føre til en annen vurdering av forfølgelsesfaren.

Ut fra vitneforklaringen fra seniorrådgiver Hergum er det heller ikke sannsynliggjort at A skulle bli utsatt for «forfølgelse» på det tidspunktet hun forlot Etiopia. Faren levde ikke lenger og utgjorde neppe trussel mot myndighetene. A var og er ingen sympatisør av OLF. Vilkårene for å oppnå asyl var følgelig hverken oppfylt i 2004 eller ved de senere omgjøringsbegjæringer, senest i 2012.

3.2 Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b har følgende ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

b) [eller] uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Bokstav a og b overlapper hverandre langt på vei. Bokstav b skiller seg imidlertid fra bokstav a på to punkter. For det første oppstiller den ikke noe krav om forfølgelsens årsak. For det andre oppstiller den skjerpede krav til forfølgelsens art; dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Lagmannsretten finner det klart at A ikke faller inn under bokstav b, da det ikke foreligger noen reell fare for dødsstraff m.v. ved retur til Etiopia. Lagmannsretten viser til drøftelsen ovenfor under punkt 2.1 vedrørende § 28 første ledd bokstav a.

4. Spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag

Utlendingsloven § 38 regulerer adgangen til å gi utlendinger opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket - kort omtalt som humanitærparagrafen. Bestemmelsen lyder:

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen1 har særlig tilknytning til riket.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

a) utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,
b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,
c) det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller
d) utlendingen har vært offer for menneskehandel.
...

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder

a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag,
b) de samfunnsmessige konsekvensene,
c) hensynet til kontroll, og
d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler.
...

Utlendingsloven § 38 første ledd er en «kan»-bestemmelse. Det ligger derfor som nevnt innenfor forvaltningens frie skjønn om en utlending skal få opphold på humanitært grunnlag. A har anført to forhold for at vedtaket om ikke å innvilge opphold på humanitært grunnlag er ugyldig. For det første at UNE har lagt til grunn feil faktum. For det andre at UNEs skjønn ikke har vært tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet er åpenbart (klart) urimelig.

Når det gjelder spørsmålet om UNE har bygget på feil faktum, kan denne anførselen klart ikke føre frem. UNE har i sitt vedtak i 2004 og i de senere fire omgjøringsbegjæringer i tidsrommet 2004 - 2012 bygget på og vurdert de opplysninger som til enhver tid forelå. Under enhver omstendighet har ikke eventuelle feil i faktum virket inn på vedtakene, jf. forvaltningsloven § 41.

Når det gjelder spørsmålet om vedtaket er åpenbart urimelig, bemerker lagmannsretten at terskelen er høy for å tilsidesette et vedtak som er undergitt forvaltningens frie skjønn. A har anført at hun har en særlig tilknytning til Norge ved at hun har vært samboer med en nordmann siden høsten 2004. Dette sammenholdt med hennes alvorlige helsemessige problemer tilsier at UNEs vedtak er grovt urimelig.

Lagmannsretten legger til grunn at A har en posttraumatisk stresslidelse med synkoper og dissosiasjon med angst og depresjon som hovedsympton (ICD-10: F43.1). Hun har også hatt tilfeller av nær psykose. I tillegg er hun HIV-smittet. Lagmannsretten viser til vitneforklaringen fra spesialist i klinisk psykologi Vidar B. Johansen og hans spesialisterklæringer, som er fremlagt i saken. Johansen har hatt A som pasient siden mai 2008. A har opplevd et betydelig psykisk traume i Etiopia, og hun har angstanfall og nattlige mareritt. En trussel om tilbakesending til Etiopia kan også oppleves som en trussel om ny traumatisering. Johansen opplyste imidlertid at A hverken tidligere eller i dag oppfyller vilkårene for tvangsinnleggelse.

UNE har veiledende retningslinjer, basert på UNEs praksis, om hvor grensen går mellom helseanførsler som alene kan gi grunnlag for opphold, og helseanførsler som kan være et moment i en helhetsvurdering. Det fremgår her at når det gjelder fysiske lidelser, må det normalt foreligge en akutt og livstruende lidelse for at den alene kan gi grunnlag for opphold i Norge. Eksempler på slike lidelser er kroniske, livstruende sykdommer som kreft eller AIDS, der søkeren befinner seg i siste fase av sykdomsstadiet, og der behandlingstilbudet i Norge er av stor betydning for å gi klageren en verdig livsavslutning. Når det gjelder psykiske lidelser, må det normalt foreligge en alvorlig sinnslidelse for at den alene skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge. En «alvorlig sinnslidelse» er hovedvilkåret for at en person skal kunne underlegges tvunget psykisk helsevern. Det fremgår også at mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) gir etter praksis ikke alene gir grunnlag for opphold.

Når det gjelder As HIV-diagnose, legger lagmannsretten til grunn at hun vil kunne få adekvat behandling i Etiopia. Det vises til Landinfos temanotat av 18. mars 2010 og seniorrådgiver Hergums vitneforklaring. HIV-relatert rådgivning og testing er etter det opplyste gratis. ARV-behandling tilbys også gratis i flere byer og tettsteder. For vurderingen er det ikke avgjørende om det norske helsevesenet kan tilby bedre behandling enn hjemlandet.

A har anført at hun er særlig sårbar fordi hun er ung og mangler nettverk i Etiopia. Lagmannsretten er ikke enig i det. Hun er en voksen dame på 35 år med 12 års skolegang. Det har formodningen mot seg at kontakten med tanten som hjalp henne til å reise fra Etiopia, ikke kan gjenopptas. A har også bodd sammen med slektninger tidligere.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at UNEs vedtak om avslag på å gi A opphold på humanitært grunnlag er ikke åpenbart urimelig og ugyldig. Det forhold at hun har vært samboer med en nordmann siden høsten 2004 og således har en tilknytning til Norge, tilsier ingen annen vurdering. Fra UNEs vedtak 10. februar 2004 har A hatt plikt til å forlate Norge. Det vises for øvrig til begrunnelsen som er gitt i UNEs omgjøringsbeslutning av 20. januar 2012.

5. Saksomkostninger

Staten v/UNE har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på erstatning for sine saksomkostninger for lagmannsretten. Spørsmålet blir imidlertid om det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningskravet. Det skal blant annet legges særlig vekt på om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Dette momentet var Stortingets justiskomité opptatt av, og i Innst.O.nr.110 (2004-2005) side 62 ble det uttalt:

Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. Det vil i disse tilfeller ofte være en stor grad av styrkeforhold mellom partene.

Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør å fremme saken for domstolskontroll.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for saksomkostningsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2012-209 avsnitt 17 og 18:

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet «legges særlig vekt på ... om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak». Det følger av denne bestemmelse at det ikke er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt-2011-586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold - for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. ...

Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar.

Spørsmålet i vår sak er følgelig om det foreligger slike tilleggsmomenter som Høyesterett fremhever. Lagmannsretten finner at avgjørelsen ikke har budt på tvil. Saken har ikke prinsipiell interesse, og lagmannsretten kan ikke se at A har hatt god grunn til å prøve saken for domstolene, og i hvert fall ikke grunn til anke tingrettens dom selv om den er avsagt under dissens. Lagmannsretten har derfor kommet til at det ikke er grunn til å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret. Det er i denne vurderingen tatt hensyn til at A er uten arbeid og har alvorlige diagnoser, samt størrelsen på statens saksomkostningskrav.

Staten har inngitt omkostningsoppgave på til sammen 107 643 kroner inkludert mva, hvorav 8 893 kroner (avrundet) utgjør reiseutlegg. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og at det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Ut fra det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunn til å gjøre endring i tingrettens omkostningsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

  1. Anken forkastes.
  2. A betaler til staten v/Utlendingsnemnda 107 643 - etthundreogsyvtusensekshundreogførtitre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dommen.
Latest changes
  • Ny: LB-2014-42615 Utlendingsrett. Beskyttelse/opphold på humanitært grunnlag. Etiopia. (3/13/2015)

    Borgarting lagmannsrett fant at UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag var ikke var ugyldig og urimelig. Det var ikke sannsynliggjort at det forelå noen velbegrunnet frykt for at utlendingen ved retur risikerte å bli utsatt for «forfølgelse». Retten la til grunn at hun kunne få adekvat behandling for HIV i Etiopia. Hennes PTSD-diagnose ga heller ikke alene grunnlag for opphold.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo