To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2014-9300-1
Documentdate : 08.12.2014

Strafferett. Tvangsarbeid. Utlendingsrett. Au pair.

I sak om tiltale for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b - tvangsarbeid - fant lagmannsretten etter en konkret vurdering at au pairene hadde mulighet til frivillig å komme seg ut av arbeidsforholdet. De tiltalte ble frifunnet. Ved tingrettens dom var de tiltalte rettskraftig dømt for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a. Straffen ble fastsatt til betinget fengsel i 21 dager for den ene tiltalte og betinget fengsel i 24 dager samt en bot på kroner 10 000 for den andre tiltalte.

Redaksjonell anmerkning: Krav om erstatning for økonomisk tap reist i forbindelse med straffesaken ble behandlet i LB-2014-9300-2.

A er født 0.0.1971. Hans folkeregistrerte adresse er [adresse], men han bor for tiden i [by]. A arbeider som butikkmedarbeider, og han har en bruttoinntekt pr. måned på kroner 27 000. Han har fire barn.

B (tidligere B) er født 0.0.1974. Hun bor i [adresse], og hun har fire barn. B er kjøpmann, og har en bruttoinntekt pr. år på kroner 500 000.

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 12. september 2013 satt A og B under tiltale for overtredelse av:

I Straffeloven § 224 første ledd bokstav b


for ved misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd å ha utnyttet en person til tvangsarbeid eller å ha forledet en person til å la seg bruke til dette formål

Grunnlag:
a)
I perioden 28. november 2008 til januar 2012 i [adresse] og [adresse] i Bærum, har han/hun ved utnyttelse av C f. 0.0.1981 sin sårbare situasjon fått henne til å bo og arbeide hos seg som au pair og butikkmedarbeider. Han/hun forlangte at C skulle arbeide på deres Rema 1000-butikk på [sted] og i tillegg utføre arbeid som au pair og hushjelp i deres private bolig, uten at hun hadde noen reell og akseptabel mulighet til å avslutte arbeidsforholdet. På det meste skal hun ha arbeidet opp mot 96 timer pr. uke uten tilstrekkelig vederlag, som langt overstiger au pair kontrakten. C var uten omsorgspersjoner i Norge, uten returbillet, med manglende norskkunnskaper og uten kunnskap om det norske hjelpeapparatet. Hun hadde også to barn og øvrig familie å forsørge på Filippinene.

b)
I perioden torsdag 19. august 2010 til tirsdag 28. juni 2011 i Oslo/Bærum, i blant annet [adresse] og i [adresse] A, har han/hun ved utnyttelse av D f. 0.0.1983 sin sårbare situasjon fått henne til å bo og arbeide hos seg som au pair. Han/hun forlangte at D skulle arbeide på deres Rema 1000-butikk på [sted] og i tillegg utføre arbeid som au pair og hushjelp i deres private bolig, uten at hun hadde noen reell og akseptabel mulighet til å avslutte arbeidsforholdet. På det meste skal hun ha arbeidet opp mot 90 timer pr. uke uten ekstra vederlag, som langt overstiger au pair-kontrakten. D var uten omsorgspersoner i Norge, uten returbillett, med manglende norskkunnskaper og uten kunnskap om det norske hjelpeapparatet. Hun hadde også en mann og to små barn å forsørge på Filippinene.

II Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a


for forsettlig eller grovt uaktsomt å ha gjort bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven

Grunnlag:
a)
I tidsperioden som beskrevet i post I a) hadde han/hun C f. 0.0.1981 arbeidende hos seg i deres Rema 1000-butikk i [adresse] i Bærum, til tross for at hun manglet nødvendig arbeidstillatelse i Norge.

b)
I tidsperioden som beskrevet i post I b) i [adresse] og i [adresse] i Bærum, hadde han/hun D f. 0.0.1983 arbeidende hos seg, både som au pair i deres eget hjem og som rydde- og vaskehjelp i deres butikk, til tross for at hun manglet nødvendig arbeidstillatelse i Norge.

Oslo tingrett avsa 5. november 2013 dom med slik domsslutning:

1. A, født 0.0.1971, frifinnes i forhold til post I.
2. A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a) - jf straffeloven § 62 - til fengsel i 21 - tjueén - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf straffeloven §§ 52 følgende.
3. A dømmes til å betale en bot på 10 000 - titusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tjue - dager.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
5. B, født 0.0.1974, frifinnes i forhold til post I.
6. B, født 0.0.1974, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a) - jf straffeloven § 62 - til fengsel i 24 - tjuefire - dager.
7. Saksomkostninger idømmes ikke.

Krav på oppreisning.

8. A og B frifinnes.

Oslo statsadvokatembeter og B har erklært anke over Oslo tingretts dom 5. november 2013. Anken fra B gjelder straffutmålingen. Anken fra påtalemyndigheten gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for post I a og b, subsidiært lovanvendelsen, straffutmålingen og oppreisningskravet. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 27. februar 2014 ble påtalemyndighetens anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling for begge de tiltalte. Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen og straffutmålingen ble stilt i bero, jf. straffeprosessloven § 326 første ledd. Bs anke over straffutmålingen ble også stilt i bero, jf. straffeprosessloven § 326 første ledd.

Ankeforhandling er holdt over elleve dager fra 11. til 26. november 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. De tiltalte og 40 vitner, inkludert de to fornærmede, har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Under ankeforhandlingen la aktor ned slik påstand:

1. A, f. 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b) og det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom av 5.11.2013, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 8 - åtte - måneder.

I medhold av straffeloven § 52 flg. gjøres 6 - seks - måneder betinget med en prøvetid på 3 - tre - år.

2. B, f. 0.0.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b) og det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom av 5.11.2013, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.

I medhold av straffeloven § 52 flg. gjøres 6 - seks - måneder betinget med en prøvetid på 3 - tre - år.

Bistandsadvokaten til D nedla slik påstand:

A og B dømmes solidarisk til å betale D oppreisning etter rettens skjønn.

Bistandsadvokaten til C nedla slik påstand:

A, f. 0.0.1971 og B, f. 0.0.1974 dømmes in solidum å betale C oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn.

Forsvarer for A nedla slik påstand:

Prinsipalt:
Anken avvises.
Subsidiært:
A frifinnes for post I og anses for øvrig på mildeste måte.
Oppreisningskravet:
Prinsipalt:
Kravet avvises.
Subsidiært:
A frifinnes.
Subsidiært:
A anses på mildeste måte.

Forsvarer for B nedla slik påstand:

Prinsipalt:
Anken avvises.
Subsidiært:
B frifinnes for post I og anses for øvrig på mildeste måte.
Oppreisningskravet:
Prinsipalt:
Kravet avvises.
Subsidiært:
B frifinnes.
Subsidiært:
B anses på mildeste måte.


Lagmannsretten bemerker:

(...)

Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningen post I a og b

B og A er begge fra Sri Lanka. A kom til Norge i 1991. De tiltalte giftet seg i 1994, og B kom til Norge samme år. De har fire barn sammen som er født i 1998, 2006 og 2010 (tvillinger). Ekteparet har gått fra hverandre etter tingrettens dom.

Ekteparet bodde i en enebolig i [adresse] på [sted] i perioden omhandlet i tiltalebeslutningen. Begge ektefellene arbeidet i denne perioden i en Rema 1000-butikk på [sted]. B var franchisetaker for butikken.

C søkte 8. september 2008 om arbeidstillatelse som au pair hos familien A. Søknaden ble innvilget, og hun kom til familien 28. november 2008. Hun jobbet som au pair hos familien A i to år i tillegg til at hun jobbet på Rema 1000-butikken på [sted]. Det er omtvistet hvor mye hun arbeidet i hjemmet og i butikken. C bodde hos familien A frem til 28. november 2012. Også etter utløpet av au pair-perioden arbeidet C i Rema 1000-butikken som ekteparet A drev. Hun giftet seg med E 1. november 2010, og søkte om midlertidig oppholdstillatelse begrunnet i familieinnvandring med ektefellen, jf. utlendingsloven § 40. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 4. november 2011. Avgjørelsen ble påklaget til Utlendingsnemnda, som opprettholdt avslaget i vedtak 16. april 2013.

D søkte 27. januar 2010 om arbeidstillatelse som au pair hos familien F. Søknaden ble innvilget, og hun kom til Norge 19. august 2010. Hun flyttet imidlertid aldri inn til familien F, men bodde hos familien A frem til juni 2011. Det er omstridt hvor mye hun arbeidet i hjemmet hos familien A, og om hun arbeidet i Rema 1000-butikken som ekteparet A drev.

Lagmannsretten vil i det følgende omtale de tiltalte og de fornærmede med samme kortform av navnene som anvendt i tingrettens dom:

B
A
C
D

Ved lov 4. juli 2003 nr. 78 ble det vedtatt et eget straffebud mot menneskehandel, jf. straffeloven § 224. Hovedformålet med det nye straffebudet var å bidra til en mer effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet generelt og menneskehandel spesielt. Formålet var også å oppfylle forpliktelsene i FN-konvensjonen om grenseoverskridende organisert kriminalitet 15. november 2000 og protokollen av samme dag til denne om menneskehandel (Palermoprotokollen), slik at disse kunne ratifiseres.

Straffeloven § 224 første ledd lyder slik:

Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til
a) prostitusjon eller andre seksuelle formål,
b) tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging,
c) krigstjeneste i fremmed land eller
d) fjerning av vedkommendes organer,

eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes for menneskehandel med fengsel inntil 5 år.

Straffeloven § 224 går, etter et bevisst valg fra lovgivers side, lengre enn protokollen på to punkter: For det første omfatter § 224 ikke bare den organiserte, grenseoverskridende kriminalitet. For det andre rammer bestemmelsen ikke bare bakmennene, men også den som selv står for utnyttelsen.

I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr.62 (2002-2003), heter det i merknadene til § 224:

I det å utnytte en person ligger å bruke vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv. Dette vil typisk være en direkte eller indirekte økonomisk fordel, men ikke nødvendigvis. Det kan også tenkes at fordelen er å oppnå en viss posisjon i et bestemt miljø, eller gjentjenester.

«Forlede» er nevnt som selvstendig straffalternativ i første ledd. I en del tilfeller kan den som står for utnyttelsen, selv ha forledet personer inn i situasjonen, og da kan de to alternative gli over i hverandre. Men «forlede» kan også ha selvstendig betydning. Det å forlede noen innebærer en psykisk påvirkning som fører til at den som blir «forledet», blir ført bak lyset, lurt eller overtalt til å være med på noe som han eller hun ellers ikke ville ha blitt med på.

Utnyttelsen eller forledelsen må ha skjedd ved bruk av vold eller trusler, misbruk av sårbar situasjon eller ved annen utilbørlig atferd.

Vold og trusler skal forstås på samme måte som i straffeloven §§ 228 og 227.

Med misbruk av sårbar situasjon menes det å utnytte situasjoner der det ikke foreligger noe reelt og akseptabelt valg for den det gjelder, annet enn å underkaste seg «handlerne». En kvinne står f.eks. i fare for å bli kastet ut av leiligheten der hun bor sammen med sin mor og tre barn. Hun har ikke fast arbeid, det er heller ikke utsikter til inntektsgivende arbeid i området der hun bor, og hun har fått beskjed av myndighetene om at hun blir fratatt barna dersom hun mister leiligheten. Hun får tilbud om at en person vil betale husleien mot at hun arbeider på et bordell i utlandet.

( ... )

For at straffeloven § 224 skal komme til anvendelse, må de fornærmede altså ha vært i en «sårbar situasjon» i bestemmelsens forstand. I Rt-2013-1247 avsnitt 19 - 21 uttaler Høyesterett følgende om uttrykket «sårbar situasjon»:

(19) A har videre anført at lagmannsretten har anvendt § 224 feil når den ved vurderingen av om de fornærmede var i en sårbar situasjon, har tatt hensyn til de fornærmedes subjektive opplevelse av den situasjonen de befant seg. Lagmannsretten uttaler om dette:

«[B]åde subjektive og objektive forhold kan tas i betraktning når fornærmedes reelle og akseptable valgmuligheter skal vurderes. Det sentrale må være hva som fremstår som et reelt og akseptabelt valg for den konkrete fornærmede, ikke hva de rent objektive valgmulighetene består i.»

(20) Jeg mener at lagmannsrettens formulering av sårbarhetskriteriet her treffer godt. Selv om det i Rt-2006-111 i avsnitt 16 uttales at offerets «reelle valgmuligheter» står sentralt, fremgår det også at det må foretas en samlet vurdering av en rekke forhold, blant annet offerets livssituasjon før vedkommende blir utnyttet, og omstendigheter ved den situasjon offeret under utnyttelsen bringes inn i. Offerets subjektive opplevelse av situasjonen hører med i dette bildet.

(21) Lagmannsrettens rettsanvendelse er følgelig korrekt når den også legger vekt på hvordan de fornærmede selv opplevde situasjonen. Jeg nevner for ordens skyld at lagmannsretten har funnet det bevist at As forsett også omfattet dette.


Tingretten har blant annet vist til særpreget ved au pair-ordningen i sin vurdering av om de fornærmede var i en sårbar situasjon. Fra tingrettens dom siteres:

For den nærmere vurdering har retten funnet det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i hvordan JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) beskriver situasjonen for au pairer i en framlagt men ikke datert rapport:

«.. de bor på arbeidsplassen, at oppholdstillatelsen avhenger av å ha en gyldig kontrakt med en vertsfamilie, er migranter som ikke kjenner norsk språk og samfunn, er økonomisk avhengige av å arbeide som au pairer og ofte i tillegg forsørger andre familiemedlemmer i hjemlandet, samt at de er kvinner. Dette skaper komplekse situasjoner av tvang hvor au pairen oppfatter at hun ikke har noe reelt valg, men må bli i vertsfamilien og arbeide mer enn kontrakten tilsier.»

Det siterte er ment å beskrive hva som ligger i begrepet «tvang», men retten mener at beskrivelsen heller gir en treffende beskrivelse av den sårbare situasjonen de fornærmede var i. ( ... ).

Lagmannsretten er enig i at de ovennevnte momentene er relevante i vurderingen av om de fornærmede var i en sårbar situasjon, men retten viker tilbake for å anse tilstedeværelse av momentene i seg selv som tilstrekkelig til å konstatere at de fornærmede var i en slik situasjon. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av de enkelte fornærmedes forhold, hvor både deres livssituasjon før den anførte utnyttelsen og konkrete omstendigheter ved situasjonen de fornærmede bringes inn i, er sentralt. Det avgjørende er, som nevnt, om de fornærmede hadde reelle og akseptable valgmuligheter, annet enn å underkaste seg de tiltalte.

C og D er filippinske statsborgere. De var begge 27 år da de kom til Norge som au pairer. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at de fornærmede kom til Norge ut fra et ønske om å tjene penger, og at de kom frivillig.

C har forklart at hun har to barn på Filippinene, og at hun ikke har vært gift med barnas fedre. Ds bror er far til ett av Cs barn. C er eldst av fem søsken, og har hatt et forsørgeransvar for familien, særlig etter at faren ble blind i 2003. Hun har forklart at familien hennes er fattig, og at forholdene på Filippinene var vanskelige. C har universitetsutdannelse, og har fullført en mastergrad i engelsk. På Filippinene har hun hatt variert arbeidserfaring, blant annet som studentassistent, resepsjonist, arbeid i kassen på et gatekjøkken og som ansatt i et forsikringsbyrå.

D har forklart at hun har to barn på Filippinene. Det ene barnet døde imidlertid i 2012 mens hun var i Europa som au pair. Hun har ikke vært gift med barnas far. Hennes familie er etter det opplyste fattige, og hun bidro til familiens underhold. D påbegynte lærerutdanning på Filippinene, men måtte avbryte utdanningen av økonomiske grunner. På Filippinene har hun blant annet arbeidet som butikkmedarbeider, og i 2004 arbeidet hun i seks måneder som hushjelp i Hong Kong.

Det har vært begrenset bevisførsel om de fornærmedes livssituasjon på Filippinene, men lagmannsretten legger til grunn at de fornærmede kom fra enkle kår. Det er imidlertid ikke grunnlag for å anta at de fornærmede hadde en vanskeligere livssituasjon i hjemlandet enn mange filippinere. Lagmannsretten vil i denne forbindelse også bemerke at au pair-kontraktene var midlertidige kontrakter, og de fornærmede var forutsatt å forlate Norge etter kontraktstidens utløp.

Det er på det rene at begge de fornærmede flyttet inn hos familien A umiddelbart etter ankomst til Norge. Det er opplyst at de delte rom, som var forholdsvis små, og at boforholdene var kummerlige. De fornærmede skal til dels også ha mottatt mat fra Rema 1000-butikken som var gått ut på dato. Slik saken er opplyst, kan lagmannsretten imidlertid ikke legge til grunn som bevist at de fornærmede fikk lite mat eller at den maten de fikk ikke var egnet til å spise.

Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta endelig stilling til om de fornærmede var i en sårbar situasjon i lovens forstand da retten uansett ikke kan se at vilkårene for at det foreligger tvangsarbeid, er oppfylt, jf. nedenfor. Lagmannsretten vil likevel påpeke enkelte forhold som medførte at de fornærmede i alle fall var i en vanskelig og utsatt situasjon i Norge, og som gjorde det utfordrende for dem å sette grenser for omfanget av sitt arbeid.

Ds arbeidstillatelse var knyttet til au pair-arbeid hos familien F, men rent faktisk bodde D hos familien A. Hun har aldri bodd eller arbeidet som au pair hos familien F. Lagmannsretten legger ut fra Cs forklaring til grunn, som tingretten, at D var klar over at hun hadde kontrakt med en annen vertsfamilie enn familien A da hun kom til Norge. D hadde følgelig opphold i Norge på falske premisser, og dersom dette ble oppdaget av myndighetene ville hun risikere å måtte forlate landet. Dette gjorde at D allerede ved ankomst til Norge var i en vanskelig og utsatt situasjon.

Cs arbeidstillatelse som au pair hos familien A ga ikke grunnlag for å arbeide i Rema 1000-butikken, hvor retten etter bevisførselen legger til grunn at hun begynte å jobbe forholdsvis raskt etter ankomst til Norge. Hennes arbeid i butikken var således i strid med den innvilgede arbeidstillatelsen. Også C hadde følgelig handlet i strid med de forutsetninger som fra myndighetenes side var gitt for hennes opphold i Norge, og dette medførte at hun var i en noe utsatt situasjon.

Både C og D bodde, som nevnt, hjemme hos familien A. De var forutsatt å arbeide i hjemmet innen au pair-kontraktens rammer. Lagmannsretten legger dette til grunn også for D selv om hennes au pair-kontrakt rent formelt var med familien F. Det forhold at deres hjem var hos vertsfamilien, gjorde det utfordrende for de fornærmede å sette grenser for omfanget av det arbeidet som de utførte i hjemmet. Lagmannsretten legger videre til grunn at butikkdriften var en integrert del av familien As dagligliv. De fornærmedes tilknytning til familien gjorde det også vanskelig å sette grenser for det arbeidet de utførte i butikken, jf. nedenfor hvor lagmannsretten også har funnet bevist at D har arbeidet i butikken.

Begge de fornærmede hadde kommet til Norge ut fra et ønske om å tjene penger slik at de kunne hjelpe sine barn og øvrige familie på Filippinene. De fornærmedes forpliktelser overfor familien på Filippinene og i denne relasjonen avhengigheten av au pair-kontrakten som inntektskilde, kombinert med at de bodde sammen med vertsfamilien og følte en lojalitet overfor dem, medførte at det var en maktubalanse mellom de tiltalte og de fornærmede. Denne maktubalansen var med på å forsterke de fornærmedes utfordringer med å sette grenser for omfanget av arbeidet i hjemmet og i butikken. Også spareavtalen mellom B og C, hvor B tok hånd om (deler av) lønnen til C, medvirket til denne maktubalansen.

Påtalemyndigheten har anført at C også etter utløpet av au pair-perioden var i en sårbar situasjon i og med ekteskapet hun hadde inngått med E 1. november 2010. Også etter ekteskapsinngåelsen bodde C hos familien A. Det er ikke anført at ekteskapet var et tvangsekteskap, og lagmannsretten kan heller ikke se at det er bevismessig grunnlag for å slutte at det var et tvangsekteskap. Slik saken er opplyst for lagmannsretten, må det legges til grunn at C samtykket i ekteskapet da hun ønsket å være lenger i Norge og arbeide. Vitnet N forklarte også at C hadde spurt ham om han ville gifte seg med henne mot betaling, uten at lagmannsretten finner å legge avgjørende vekt på dette. Videre innhentet C nødvendige dokumenter fra Filippinene i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn ikke sannsynliggjort at B og/eller A har tvunget C til å inngå ekteskap. Ekteskapsinngåelsen kan følgelig, etter lagmannsrettens syn, ikke tillegges avgjørende vekt i vurderingen av om C var i en sårbar situasjon. Etter ekteskapsinngåelsen var hun riktignok bekymret for at de reelle forholdene skulle bli oppdaget, men det kan altså ikke legges til grunn at hun ble tvunget inn i denne situasjonen av de tiltalte.

Lagmannsretten vil også for Cs vedkommende tilføye at hun medvirket til at både hennes søster og bror kom til Norge som au pairer i henholdsvis august og oktober 2011. Søsteren var au pair hos familien A mens broren skulle være au pair hos en annen familie. Broren har under ankeforhandlingen forklart at han oppfattet forholdet mellom C og familien A som godt helt frem til en gang i 2012. Disse forhold er egnet til å etterlate tvil om Cs subjektive opplevelse av situasjonen, og følgelig om hun var i en sårbar situasjon i lovens forstand.

Dersom det legges til grunn at de fornærmede var i en sårbar situasjon, er det et vilkår for domfellelse at de fornærmedes sårbare situasjon ble misbrukt og utnyttet av de tiltalte.

Tingretten fremholder følgende om dette vilkåret:

Det framgår av lovmotivene (Ot.prp.nr.62 (2002-2003) side 5) at utnyttelse foreligger når en person bruker vedkommende for å oppnå en fordel for seg selv, for eksempel en direkte eller indirekte økonomisk fordel. I Rt-2013-39 ga Høyesterett i premiss 28 tilslutning til lagmannsrettens oppfatning av at utnyttelse forutsetter et visst misforhold mellom den som utnytter, og den som blir utnyttet.

Anvendt på denne saken foreligger utnyttelse og misbruk av en sårbar situasjon dersom de fornærmede i hjemmet arbeidet langt mer enn 30 timer i uka uten å få særskilt betalt for det. De tiltalte har da i realiteten skaffet seg gratis hushjelp, noe som åpenbart er en økonomisk fordel. Videre foreligger misbruk og utnyttelse dersom de fornærmede jevnlig utførte noe som må karakteriseres som ordinært arbeid i Rema-butikken, og uten å få betalt for det. De tiltalte drev butikken på francisebasis, noe som innebærer at gratis eller svært billig arbeidshjelp i butikken innebar en tilsvarende økonomisk fordel for dem selv i form av spart lønn og arbeidsgiveravgift dersom det ble betalt svart lønn.

Lagmannsretten er enig i tingrettens vurderinger på dette punktet, men med den presisering at det må vurderes isolert for hver av de tiltalte hvorvidt de utnyttet en eventuell sårbar situasjon hos hver av de fornærmede.

Når det gjelder spørsmålet om hvor mye C og D har arbeidet, både i hjemmet og i Rema 1000-butikken, er det uenighet mellom forsvarerne, aktor og bistandsadvokatene om dette. De fornærmede har fremmet sivile krav basert på hvor mye de har arbeidet uten å få lønn/for lav lønn, og denne delen av saken behandles særskilt. Tingretten avsa dom 31. januar 2014 for disse sivile kravene. Dommen er anket, og ankeforhandling er berammet 4. mars 2015 i Borgarting lagmannsrett. I og med at de sivile kravene basert på omfanget av de fornærmedes arbeid skal behandles senere, finner ikke lagmannsretten det riktig nå å ta endelig stilling til det konkrete omfanget av de fornærmedes arbeid i hjemmet og/eller i butikken. For lagmannsretten er det tilstrekkelig å ta stilling til om de fornærmede, i den tidsperioden som er omfattet av tiltalebeslutningen, har arbeidet mer enn det de var kontraktsfestet å arbeide og som de har fått betalt for.

Lagmannsretten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at D har arbeidet mer i hjemmet enn 30 timer pr. uke, som er arbeidstiden etter au pair-kontrakten og som hun ble lønnet i henhold til. Det vises i denne forbindelse til Ds egen forklaring samt vitneforklaring fra blant andre G og H. Lagmannsretten finner det også bevist ut over enhver rimelig tvil at D har arbeidet i Rema 1000-butikken, men likevel ikke i et slikt omfang som hun selv har forklart. Det vises i den forbindelse til Ds egen forklaring om at hun arbeidet i butikken samt vitneforklaringer fra blant andre C, I, G, J, K, L, F og M, som alle har forklart at de har sett D arbeide i Rema 1000-butikken. D har etter det som er opplyst ikke fått betalt for arbeidet i butikken.

Lagmannsretten finner det også bevist ut over enhver rimelig tvil at C har arbeidet i hjemmet i større omfang enn det au pair-kontrakten ga anledning til og som hun ble lønnet for, og at hun har jobbet mer i Rema 1000-butikken enn hun hadde avtalt med B og som hun fikk betalt for. For så vidt gjelder avtale om arbeid i butikken, viser lagmannsretten til Cs og Bs forklaringer om at det var avtalt at hun fra januar 2009 og ut au pair-perioden skulle arbeide tre timer hver dag i butikken for kroner 60 pr. time. Fra januar 2011, eller muligens november 2010, og frem til hun sluttet i januar 2012, var det avtalt at hun skulle jobbe full tid i butikken. Når det gjelder omfanget av arbeidet, både i hjemmet og i butikken, viser lagmannsretten til Cs forklaring samt vitneforklaringene fra blant andre D, L, O, P og Q. De nevnte vitnene har blant annet forklart at C har arbeidet lange arbeidsdager i butikken.

For så vidt gjelder B, finner lagmannsretten det bevist ut over enhver rimelig tvil at hun har oppnådd en fordel av det ekstraarbeidet C og D har utført i butikken mot ingen eller for lav lønn. Det vises til at B var franchisetakeren for butikken, og at det var hun som eide butikken og hadde de direkte økonomiske interessene i driftsresultatet. A var kun tilsatt i butikken, og hadde ingen direkte økonomiske interesser i driften av denne ut over sin egen lønn. Men butikkdriften var et felles anliggende for ekteparet A, hvor A etter det opplyste nedla mange arbeidstimer hver dag. A hadde således en indirekte økonomisk interesse i at butikkens driftsresultat ble så godt som mulig, noe som altså direkte kom hans daværende ektefelle til gode. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn bevist ut over enhver rimelig tvil at også A har oppnådd en fordel av det ekstraarbeidet de fornærmede har utført i butikken.

Når det gjelder ekstraarbeidet i hjemmet, legger lagmannsretten til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil at dette er en fordel som har kommet begge de tiltalte til gode. Arbeid i hjemmet, herunder rengjøring av huset, matlaging og pass av deres fire barn, må anses som et felles anliggende for ekteparet A.

Etter straffeloven § 224 første ledd bokstav b er det også et vilkår at de fornærmedes sårbare situasjon er blitt utnyttet til «tvangsarbeid». I de nevnte forarbeidene til straffeloven § 224 heter det følgende om uttrykket «tvangsarbeid»:

I «tvangsarbeid» i bokstav b ligger at den som blir utnyttet, ikke har kommet frivillig inn i arbeidsforholdet og/eller ikke kan komme frivillig ut av det. Bokstav b kan for eksempel ramme situasjoner der personer som blir lokket med arbeid i et annet land, blir utnyttet som arbeidskraft fordi de ikke har lovlig opphold i landet og dermed havner i en sårbar stilling. Det vil også kunne ramme dem som holder arbeiderne i f.eks. en fabrikk innelåst eller skaffer hushjelper som verken får lønn eller er frie til å slutte i tjenesten når de ønsker. Derimot vil en langvarig uoppsigelig kontrakt ikke uten videre omfattes.

I den nye straffeloven av 2005 § 257 er den nåværende bestemmelsen om menneskehandel videreført, men strafferammen er endret til fengsel inntil 6 år. Alternativet «tvinger» er i den nye straffeloven § 257 tatt med i innledningen til bestemmelsen, og ordet «tvang» er dermed tatt ut av første ledd bokstav b. Det fremgår av forarbeidene at dette uttrykker bedre at også for eksempel prostitusjon kan ha elementer av tvang i seg, men for øvrig er realitetsendringer ikke tilsiktet.

Avgjørende for om det foreligger tvangsarbeid i foreliggende sak er følgelig om de fornærmede kunne komme frivillig ut av arbeidsforholdet.

Fra tingrettens dom siteres:

De fornærmede - som svært mange andre filippinske jenter - kom til Norge som au pairer for å tjene penger til barn og annen familie hjemme. Begge har forklart at de arbeidet lange dager i henholdsvis butikk og hjemme, og at de var slitne. C har allikevel selv forklart at hun tross dette vasket hos andre av og til på lørdager og søndager. Også D arbeidet på lørdager som vaskehjelp hos G.

Ved vurderingen av om det foreligger tvangsarbeid etter strl. § 224, skal det i tillegg til mer objektive forhold også legges vekt på hvordan fornærmede subjektivt opplevde situasjonen. De fornærmede var klar over at de bare hadde oppholdstillatelse i to år, og at denne ikke kunne forlenges. Dette var noe de måtte regne med da de kom til Norge. Videre kunne de heller ikke se helt bort fra at vertsfamilien ville benytte retten til å si opp kontrakten med én måneds varsel. I den grad de fornærmedes opplevde frykt og press har sin grunn i slike forhold, er dette noe bare noe som kan tillegges svært begrenset vekt ved vurderingen av om det forelå tvangsarbeid.

Etter lovmotiver og rettspraksis kan det foreligge tvangsarbeid dersom fornærmede «.. ikke frivillig kan komme ut av» arbeidsforholdet. Men denne muligheten hadde de fornærmede. De kunne for det første ha sagt opp og reist hjem dersom de ikke lenger ville finne seg i utnyttelsen som lå i at de måtte arbeide langt utover fastsatt tid etter kontrakten. Det må legges til grunn at i hvert fall C hadde penger til hjemreisen. Dette er mer uklart i forhold til D. Men hun fikk ved en anledning låne kr 10 000 av B for å reise hjem i anledning dødsfall i familien. Hun valgte ikke å reise, men sendte allikevel pengene hjem. D måtte uansett ha skaffet penger til hjemreise etter to år.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens bevisbedømmelse og vurderinger på disse punkt, og tilføyer at D har forklart at hun sendte mellom kroner 1 000 og kroner 1 500 hjem til familien på Filippinene hver måned.

Det var også for både C og D en mulighet å bytte vertsfamilie i Norge, og lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at begge de fornærmede kjente til denne muligheten. Det vises blant annet til informasjonsskriv fra Utlendingsdirektoratet som begge de fornærmede har mottatt og signert før de kom til Norge som au pairer. I informasjonsskrivet, som er på engelsk, opplyses det om muligheten til å bytte vertsfamilie og hvordan man i tilfelle går frem. Det er i samme informasjonsskriv også opplyst om at det er en gjensidig oppsigelsesfrist for vertsfamilien og au pairen på én måned. Dersom vertsfamilien behandler au pairen dårlig eller gjør seg skyldig i alvorlige brudd på kontrakten, opplyses det at dette kan gi grunnlag for au pairen til å terminere kontrakten umiddelbart. I slike tilfeller anbefales au pairen å kontakte den lokale politistasjonen. De fornærmede hadde også kontakt med andre filippinske au pairer i Norge, og retten legger etter bevisførselen til grunn at bytte av vertsfamilie var kjent i dette miljøet. Det kan riktignok være noe saksbehandlingstid knyttet til bytte av vertsfamilie, og det måtte også betales et gebyr, men lagmannsretten finner dette ikke avgjørende da alternativet om å bytte vertsfamilie uansett forelå. Vitnet Nathalia Ravn-Christensen, som driver formidlingsbyrået Energy au pair, forklarte at gebyret for bytte av vertsfamilie ofte dekkes av den nye vertsfamilien. I denne forbindelse vises det også til at D, etter at hun flyttet fra familien A i juni 2012, med egen hjelp fant en ny vertsfamilie i Norge relativt raskt. Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke se at det forhold at Ds au pair-kontrakt var med familien F mens hun rent faktisk bodde hos familien A, var noe avgjørende hinder for å bytte vertsfamilie tidligere.

Lagmannsretten tilføyer at det ikke er funnet bevist ut over enhver rimelig tvil at B og/eller A har truet de fornærmede med hjemsendelse eller at de kunne bli arrestert av politiet i den perioden de arbeidet for dem. D har riktignok forklart at både B og C, på vegne av B, har truet henne med hjemsendelse dersom hun ikke utførte arbeidet på en god nok måte, men dette støttes ikke av vitneforklaringer for øvrig. Det fremgår heller ikke av Ds anmeldelse til politiet i juli 2011 at det skal ha blitt fremsatt slike trusler overfor henne i den perioden hun bodde hos familien A. D har videre forklart at det ble fremsatt trusler om at hun kunne bli arrestert av politiet etter at hun flyttet fra familien A, men dette er i tilfelle utenfor tidsperioden som omhandlet i tiltalebeslutningen.

C har ikke forklart at det ble fremsatt trusler mot henne fra B eller A om hjemsendelse. Hun har imidlertid forklart at B, etter at hun giftet seg med E 1. november 2010, har sagt til henne at politiet kunne arrestere henne dersom de fikk vite sannheten om ekteskapet. Som nevnt ovenfor, legger lagmannsretten til grunn at C samtykket i ekteskapet da hun ønsket å være lenger i Norge for å arbeide. Det kan ikke legges til grunn at hun ble tvunget til å gifte seg. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn ikke bevist ut over enhver rimelig tvil at B og/eller A har tvunget C til å inngå ekteskap eller at de skal ha truet henne med politiet etter ekteskapsinngåelsen.

Som tingretten, er lagmannsretten følgelig kommet til at de tiltalte ikke har truet de fornærmede med hjemsendelse eller at de kunne bli arrestert av politiet i den aktuelle perioden for tiltalebeslutningen. Lagmannsretten finner at de fornærmede hadde muligheter til å komme frivillig ut av arbeidsforholdet ved blant annet å bytte vertsfamilie eller å reise hjem til Filippinene.

Påtalemyndigheten har vist til den strukturelle tvangen som ligger i selve au pair-ordningen, og har anført at denne strukturelle tvangen er tilstrekkelig til at vilkåret om tvangsarbeid er oppfylt i foreliggende sak. Etter lagmannsrettens skjønn er det flere utfordringer ved au pair-ordningen og dens regelverk, og ordningen kan klart åpne for en ukultur fra vertsfamilienes side overfor au pairene. Men slik denne saken ligger an, finner lagmannsretten det ikke bevist ut over enhver rimelig tvil at de fornærmede ikke frivillig kunne komme seg ut av arbeidsforholdet til tross for at deres opphold i Norge var initiert av arbeidstillatelsen som au pair.

Lagmannsretten finner følgelig at de tiltalte må frifinnes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b, og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det subjektive skyldkravet for de tiltalte.

Straffutmålingen

Ved tingrettens dom er A rettskraftig funnet skyldig i grovt uaktsom overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a, mens B er domfelt for forsettlig overtredelse av samme bestemmelse. A og B er begge funnet skyldig i å ha gjort bruk av både C og Ds arbeidskraft i hjemmet og i butikkdriften, selv om de ikke hadde nødvendig arbeidstillatelse.

Det må ved straffutmålingen tas utgangspunkt i at utlendingslovens forbud mot bruk av ulovlig arbeidskraft skal ivareta viktige innvandringspolitiske hensyn. Det er de næringsdrivende som best kan sikre at disse hensynene blir oppfylt i næringsvirksomheten. Forbrytelse fra næringslivets aktører mot den normen utlendingsloven oppstiller, er derfor av alvorlig karakter. Det samme må gjelde ved bruk av ulovlig arbeidskraft i hjemmet.

Bruk av ulovlig arbeidskraft undergraver de verdier som ligger til grunn for vår arbeidsmiljølovgivning og den trygghet som skal omgi det enkelte arbeidsforhold. Bruk av ulovlig arbeidskraft er også vanskelig å oppdage. Allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende ved utmåling av straff for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a.

Det skal videre i skjerpende retning legges vekt på at overtredelsene pågikk over forholdsvis lang tid, særlig for så vidt gjaldt C. De fornærmede fikk også lite eller ingenting betalt for det de arbeidet ulovlig i hjemmet og i butikken, og de tiltalte utnyttet de fornærmedes vanskelige personlige situasjon som au pairer i et fremmed land.

I formildende retning skal det for begge de tiltalte legges vekt på den lange saksbehandlingstiden. D anmeldte forholdet i juli 2011, og det ble etter det opplyste ikke foretatt avhør før sommeren 2012. B ble først avhørt 27. august 2012. Det er ikke kjent når saken ble oversendt Oslo statsadvokatembeter, men tiltalebeslutning er datert 12. september 2013. Slik saken er opplyst, kan ikke de tiltalte lastes for saksbehandlingstidens lengde.

For B er det også i formildende retning lagt vekt på hennes skylderkjennelse for tiltalebeslutningen post II, jf. straffeloven § 59 andre ledd.

Lagmannsretten har funnet det vanskelig å finne rettspraksis som kan gi veiledning for straffenivået, men retten har funnet en viss veiledning i Rt-2010-1118 og Eidsivating lagmannsretts beslutning 27. juli 2011 (LE-2011-117590). Begge de nevnte rettsavgjørelser omhandler imidlertid mer omfattende overtredelser av utlendingslovens bestemmelser enn forholdet i foreliggende sak.

Lagmannsretten er kommet til at straffen passende kan settes til betinget fengsel i 21 dager for A. Straffen for B, som har hatt en mer aktiv og sentral rolle, kan passende settes til betinget fengsel i 24 dager i tillegg til en bot av kroner 10 000. Prøvetiden settes for begge til to år, jf. straffeloven § 53 nr. 1. Straffeloven § 62 kommer til anvendelse. Foranlediget av aktors prosedyre bemerkes at prøvetiden løper fra den dag endelig dom er avsagt, jf. straffeloven § 53 nr. 1 siste punktum. Lagmannsretten har ikke funnet at vilkårene for å fastsette en lenger prøvetid er oppfylt, jf. straffeloven § 53 nr. 1.

Forholdet som omhandler Cs arbeid er begått i tidsperioden fra 28. november 2008 til januar 2012, jf. tiltalebeslutningen post II bokstav. Någjeldende utlendingslov av 15. mai 2008 nr. 35 trådte i kraft 1. januar 2010. Det innebærer at tidligere utlendingslov av 24. juni 1988 nr. 64 får anvendelse for deler av tidsrommet omhandlet i tiltalebeslutningen post II bokstav a. Den aktuelle straffebestemmelsen var i den gamle utlendingsloven inntatt i § 47 andre ledd bokstav a, men for øvrig er det ingen innholdsmessige endringer i forhold til den nye utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a. Lagmannsretten endrer tingrettens domsslutning i samsvar med dette, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd bokstav a. Det bemerkes at verken aktor eller forsvarerne under ankeforhandlingen hadde innvendinger mot at lagmannsretten foretok en slik endring.

Oppreisningserstatning

Forsvarerne har prinsipalt nedlagt påstand om at de fornærmedes oppreisningskrav må avvises da kravene er fremmet i påtalemyndighetens anke, og ikke av bistandsadvokatene, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd og § 434. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å ta stilling til avvisningsspørsmålet da retten uansett finner at det ikke skal idømmes oppreisningserstatning.

Det følger av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3», pålegges å betale den fornærmede oppreisning «for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomiske art». Det er på det rene at straffeloven § 224 er omfattet av de lovbestemmelser som er listet opp i skadeserstatningsloven § 3-3, og som således kan gi fornærmede rett til oppreisningserstatning. Etter rettspraksis skal det ved utmålingen blant annet legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger. Disse momentene vil også være relevante ved vurderingen av om oppreisning i det hele tatt skal idømmes.

Det er ulike beviskrav for å ilegge straff og for å tilkjenne erstatning. For å idømme straff kreves det at den straffbare handling, herunder den subjektive skyld, må være bevist ut over rimelig tvil. For at retten skal legge til grunn et sterkt belastende faktum for skadevolder i erstatningssaken, kreves det, når han frifinnes, kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Kravet om klar (kvalifisert) sannsynlighetsovervekt er et noe mindre strengt beviskrav enn strafferettens beviskrav. Det er enighet om at beviskravet i foreliggende sak er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at oppreisningserstatning skal kunne idømmes, og lagmannsretten legger dette til grunn.

Som det fremgår over, har lagmannsretten funnet at A og B må frifinnes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b fordi det ikke er funnet bevist ut over enhver rimelig tvil at ikke de fornærmede frivillig kunne kommet ut av arbeidsforholdet. Blant annet har lagmannsretten ikke funnet det bevist at A og/eller B har truet de fornærmede verken med hjemsendelse eller at de kunne bli arrestert av politiet. Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at de fornærmede ikke frivillig kunne komme ut av arbeidsforholdet. Videre finner lagmannsretten at det ikke foreligger kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at A og/eller B har fremsatt slike trusler som nevnt overfor de fornærmede. Det vises til rettens drøftelse under skyldspørsmålet.

Det foreligger følgelig ikke ansvarsgrunnlag, og A og B frifinnes også for kravene om oppreisningserstatning.

Saksomkostninger

Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger, og slike idømmes heller ikke, jf. straffeprosessloven § 436 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

 

1. A, født 0.0.1971, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b (tiltalebeslutningen post I).
2.
For det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom 5. november 2013, domsslutningen punkt 2, med den tilføyelse at utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 § 47 andre ledd bokstav a også kommer til anvendelse, dømmes A, født 0.0.1971, til fengsel i 21 - tjueen - dager.

I medhold av straffeloven §§ 52-54 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år.

3. A, født 0.0.1971, frifinnes for krav om oppreisningserstatning fra D og C.
4.
B, født 0.0.1974, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 224 første ledd bokstav b (tiltalebeslutningen post I).
5.
For det forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom 5. november 2013, domsslutningen punkt 6, med den tilføyelse at utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 § 47 andre ledd bokstav a også kommer til anvendelse, dømmes B), født 0.0.1974, til fengsel i 24 - tjuefire - dager.

I medhold av straffeloven §§ 52-54 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år.

6. B, født 0.0.1974, dømmes til å betale en bot på 10 000 - titusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
7.
B, født 0.0.1974, frifinnes for krav om oppreisningserstatning fra D og C.

Latest changes
  • Ny: LB-2014-9300 Strafferett. Tvangsarbeid. Utlendingsrett. Au pair. (1/12/2015)

    Avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett. To au pairer skal ha jobbet i en dagligvareforretning som en av de tiltalte var franchisetaker for. Lagmannsretten fant etter en konkret vurdering at au pairene hadde mulighet til frivillig å komme seg ut av arbeidsforholdet. De tiltalte ble frifunnet. Ved tingrettens dom var de tiltalte rettskraftig dømt for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo