To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-134490
Documentdate : 30.10.2015

Strafferett. Ulovlig innreise for å søke om beskyttelse. Flyktningkonvensjonen artikkel 31.


En person med endelig avslag på søknad om beskyttelse (asyl) ble utvist med innreiseforbud og uttransportert til hjemlandet. Han vendte etter kort tid tilbake til Norge for å søke om beskyttelse på nytt. I tingretten ble han domfelt for brudd på innreiseforbudet. Lagmannsretten fant at faktumbeskrivelsen i dommen ikke var tilstrekkelig til at lovanvendelsen kunne prøves, og opphevet tingrettens dom.

Saken gjelder spørsmål om straff for brudd på innreiseforbud etter utlendingsloven. Det er dels spørsmål om brudd på innreiseforbud er straffbart når utlendingen har vendt tilbake til riket for å søke asyl. Dels er det spørsmål om straffutmålingen i et slikt tilfelle.

Oslo tingrett avsa 24. april 2015 dom med slik domsslutning:

A, født 0.0.1985, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e jf. § 71 annet ledd til fengsel i 1 - ett- år.

Til fradrag i straffen gjøres det et fradrag for utholdt varetekt med 46 - førtiseks - dager.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet samt straffutmålingen. Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er nektet fremmet, jf straffeprosessloven § 321 annet ledd, mens ankene over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen er henvist til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 325, jf. § 321 annet ledd.

Ankeforhandling er holdt 29. oktober 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. I retten oppga tiltalte at hans riktige navn er A. Retten vi likevel i det følgende omtale ham som A, ettersom dette navnet er brukt både i tiltalen og av UDI og UNE. A forklarte seg under ankeforhandlingen. Det ble ikke ført vitner. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

Forsvareren, advokat Torhild Holth, la ned slik påstand:

- Prinsipalt: Tiltalte frifinnes.
- Subsidiært: Tingrettens dom oppheves.
- Atter subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte.

Aktor, statsadvokat Peter Johansen, la ned slik påstand:

  1. Anken over lovanvendelsen forkastes.
  2. I tingrettens dom gjøres den endring av straffen settes til 1 år og 2 måneder. Til fradrag i straffen går 234 dager.

Lagmannsretten har kommet til at tingrettens dom må oppheves og vil bemerke:

Anken over lovanvendelsen skal prøves på grunnlag av det faktum tingretten har funnet bevist slik dette er angitt i tingrettens domsgrunner. Hendelsesforløpet i saken er for øvrig heller ikke bestridt.

Tingretten har beskrevet sakens faktum slik:

Retten legger til grunn som uomtvistet at tiltalte søkte asyl i Norge i august 2013, og at asylsøknaden etter klage ble endelig avslått av UNE 25. mars 2014 med utreisefrist 23. april 2014. Retten legger videre til grunn at senere omgjøringsanmodninger ble avslått i henholdsvis juli og september 2014, og at det ble opprettet utvisningssak mot tiltalte i september 2014. Forhåndsvarsel om utvisningsvedtak ble forkynt for tiltalte på Trandum asylmottak 23. september 2014 av ansatt i politiets utlendingsenhet, vitnet B. Forkynnelsen ble utført på engelsk, uten bruk av tolk. Vedtak om utvisning med 2 års innreiseforbud ble truffet 24. september 2014 og forkynt samme dag av en annen ansatt i politiets utlendingsenhet på Trandum, vitnet C. Tiltalte hadde ikke advokat til stede. Forkynnelsen skjedde også denne gangen på engelsk.

Tiltalte ble deretter, den 24. september 2014, uttransportert til X med ledsager.

Det er videre uomtvistet at tiltalte kom tilbake til Norge en gang før 18. november 2014, i strid med innreiseforbudet. Han ble pågrepet i lokalene hos Politiets utlendingsenhet, i forbindelse med at han møtte frem der for å innlevere en ny søknad om asyl. Han ble i den forbindelse anmeldt for brudd på innreiseforbudet.

Det er opplyst og ikke omstridt (men ikke fremlagt dokumentasjon for) at tiltaltes nye asylsøknad er avslått av UDI som ubegrunnet og at det ikke er gitt oppsettende virkning. Avslaget er påklaget.

Forsvareren anfører at tingrettens lovanvendelse er uriktig. A kan ikke straffes for brudd på innreiseforbudet siden han vendte tilbake til Norge for å søke asyl. Han fryktet for sitt liv etter å ha blitt utsatt for fortsatt forfølgelse i X etter at han ble uttransportert dit. Det vises til flyktningkonvensjonen artikkel 31.

Aktor gjør gjeldende at tingrettens domsgrunner er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves, og at faktumbeskrivelsen i dommen viser at lovanvendelsen er riktig.

Lagmannsretten bemerker først at det er ubestridt at A vendte tilbake til Norge etter å være utvist med innreiseforbud og å ha blitt uttransportert. Tingretten har videre funnet bevist at A handlet forsettlig.

Isolert sett er det altså klart at A har overtrådt utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e) om brudd på innreiseforbud. Det fremgår imidlertid av straffeloven (2005) § 2 og straffeloven (1902) § 1 annet ledd at norsk straffelovgivning gjelder med de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat eller folkeretten for øvrig. Spørsmålet er derfor om A må frifinnes på grunn av forbudet i flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 mot å straffe flyktninger for ulovlig innreise og opphold. Artikkel 31 nr. 1 lyder slik i norsk oversettelse:

De kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet i den i artikkel 1 omhandlede betydning, og som uten tillatelse kommer inn eller befinner seg på deres territorium, på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold.

Av Rt-2014-645 følger at artikkel 31 medfører straffrihet for ellers straffbare handlinger begått ved grensepassering dersom vilkårene i artikkelen er oppfylt. Avgjørelsen i Rt-2014-645 gjaldt riktig nok bruk av falsk dokument (straffeloven 1902 § 182), men det er hevet over tvil - og heller ikke bestridt - at det samme må gjelde ved brudd på innreiseforbud.

Artikkel 31 oppstiller tre kumulative vilkår for straffrihet:

- Flyktningen må ha «kommet direkte» («coming directly») fra et område hvor hans liv eller frihet var truet.
- Flyktningen må «straks» («without delay») fremstille seg for myndighetene.
- Flyktningen må godtgjøre at han har «gyldig grunn» («good cause») for sin ulovlige innreise.

Forsvareren gjør gjeldende at alle vilkårene for straffrihet foreligger. Aktor anfører at det iallfall ikke foreligger «gyldig grunn». Han er usikker på om de to andre vilkårene er oppfylt, men det er det ikke nødvendig å ta stilling til.

Lagmannsretten vil peke på at ved anvendelsen av flyktningkonvensjonen artikkel 31, på samme måte som ved andre straffrihetsgrunner, er det den dømmende rett som må ta stilling til om vilkårene er oppfylt.

Det er på den ene side ikke slik at utlendingens pretensjon avgjør. Straffrihet inntrer således ikke automatisk selv om utlendingen ved grensepasseringen mener at han har krav på asyl.

På den annen side er retten heller ikke bundet av utlendingsmyndighetenes standpunkt. I vår sak går det frem av tingrettens dom at den nye asylsøknaden fra A var avslått som ubegrunnet. Etter dommen i tingretten har UNE (ved vedtak 16. september 2015) avgjort at klagen ikke tas til følge. Det er således endelig avgjort at A ikke har rett til asyl i Norge på det grunnlaget han påberopte ved den siste innreisen.

Selv om bedømmelsen av om vilkårene for straffrihet i artikkel 31 er oppfylt skal avgjøres ut fra situasjonen på handlingstiden, dvs ved grensepasseringen, har etterfølgende omstendigheter (her avslaget fra UDI og UNE) betydning i den grad disse kaster lys over situasjonen på handlingstiden. Det kan etter lagmannsrettens syn ikke være tvilsomt at fagmyndighetens etterfølgende bedømmelse av de opplysninger A ga ved innreisen, er relevant ved rettens vurdering av om han hadde «gyldig grunn» for sin innreise i strid med innreiseforbudet.

Lagmannsretten ser det videre slik at retten må foreta en konkret og individuell vurdering hvor det også tas hensyn til flytningens spesielle situasjon. I Rt-2014-645 avsnitt 14 er dette uttrykt slik (uttalelsen gjelder vilkåret «without delay», men det samme må gjelde for «good cause»):

Beskyttelsesformålet bak artikkel 31 nr. 1, og for så vidt flyktningkonvensjonen mer allment, tilsier en konkret vurdering av hva som i det enkelte tilfellet må anses å være «without delay». I denne vurderingen må det tas hensyn ikke bare til hva slags situasjon flyktningen objektivt sett har vært i, men også til hvordan flyktningen, ut fra sine forutsetninger, hadde grunn til å oppfatte den. Behovet for en slik tilnærming fremgår etter mitt syn godt av retningslinjer fra 1999 utarbeidet av FNs høykommissær for flyktninger om «Applicable Criteria and Standards relating to the Detention of Asylum-Seekers». Det heter her i punkt 4:

«[G]iven the special situation of asylum-seekers, in particular the effects of trauma, language problems, lack of information, previous experiences which often result in a suspicion of those in authority, feelings of insecurity, and the fact that these and other circumstances may vary enormously from one asylum-seeker to another, there is no time limit which can be mechanically applied or associated with the expression 'without delay'».

Tingretten kom til at A ikke var straffri etter artikkel 31 og begrunner dette slik (dommen side 4):

Rettens oppfatning er at det ville undergrave asylinstituttet dersom anførselen skulle føre frem. Anførselen ville innebære at enhver som har fått avslag på sin søknad om asyl og som er blitt utvist og senere uttransportert, fritt ville kunne komme tilbake til riket gjentatte ganger og ha krav på lovlig opphold her mens den nye asylsøknaden ble behandlet. Det er ingen holdepunkter i loven eller rettspraksis for at flyktningkonvensjonen skal forstås på denne måten. For å sikre et fungerende asylinstitutt for de personer som har et reelt behov for beskyttelse, mener retten at det må være adgang til å straffbelegge innreiseforbud som er gitt i forbindelse med en utvisningssak.

Som sitatet viser, har tingretten foretatt en generell vurdering og anlagt et omgåelsessynspunkt. Tingretten har ikke forankret sin drøftelse i vilkårene i artikkel 31 nr 1 og har heller ikke foretatt en slik individuell og konkret bedømmelse som artikkelen forutsetter.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke mulig på grunnlag av den beskrivelse av faktum som tingrettens domsgrunner inneholder, å prøve om tingrettens lovanvendelse er riktig. Lagmannsretten finner derfor at tingrettens dom med hovedforhandling må oppheves etter straffeprosessloven § 342 annet ledd nr 4 jf § 343 annet ledd nr 8. Når dommen oppheves, blir også hovedforhandlingen å oppheve, jf straffeprosessloven § 347.

Dommen er enstemmig.


Domslutning:

Tingrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Latest changes
  • Ny: LB-2015-134490 Strafferett. Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e. Ulovlig innreise for å søke asyl. Lovanvendelse. Flyktningkonvensjonen artikkel 31. (11/10/2015)

    En person med endelig avslag på søknad om beskyttelse (asyl) ble utvist med innreiseforbud og uttransportert til hjemlandet. Han vendte etter kort tid tilbake til Norge for å søke om beskyttelse på nytt. I tingretten ble han domfelt for brudd på innreiseforbudet. Lagmannsretten fant at faktumbeskrivelsen i dommen ikke var tilstrekkelig til at lovanvendelsen kunne prøves, og opphevet tingrettens dom.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo