To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-170304
Documentdate : 30.06.2016

Beskyttelse (asyl). Bangladesh. Barnets beste.


En kvinne på ca. 37 år fra Bangladesh fikk ikke medhold i at hun risikerte forfølgelse av den tidligere svigerfamilien eller at de ville kunne utsette henne for slik forhold som er omhandlet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b hvis hun ble sendt tilbake til hjemlandet. UNEs avslag var derfor ikke ugyldig. Det samme gjaldt UNEs avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Lagmannsretten kom til at hennes asylforklaring ikke var noenlunde sannsynlig på grunn av at hun hadde forklart seg uklart og selvmotsigende. Forklaringen var dessuten utbygd underveis. Hun fikk barn med en for myndighetene ukjent person mens hun var i Norge. Hensynet til barnets beste kunne ikke føre til et annet resultat.


Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak 29. oktober 2013 og senere beslutning 26. november 2014 om å nekte omgjøring. Saken gjelder også statens anke over tingrettens beslutning om midlertidig forføyning.
Tingretten har redegjort for sakens bakgrunn slik:

A har opplyst at hun er født 0.0.1979 og at hun er fra Bangladesh. Hun søkte om asyl ved Politiets utlendingsenhet 12. august 2013. Hun opplyste at hun kom til Norge samme dag. Hun la ikke frem pass eller annen dokumentasjon på sin identitet.

Som grunnlag for asylsøknaden oppga A at hun ble giftet bort da hun var 11 år. Hun fikk to barn med sin mann. Ektemannen jobbet i Oman og var hjemme ca hvert andre år. Han var voldelig mot A og barna når han var hjemme. Han slo for å kreve penger av A og hennes familie. Han hadde også flere brødre som forfulgte henne, og som krevde penger av henne. I 2010 skilte A seg fra ektemannen og flyttet hjem til sin far. Hun var redd for at ektemannen og hans brødre ville drepe henne. Da ektemannen kom tilbake til Bangladesh i 2012, sa faren hennes at han ikke kunne beskytte henne, og at hun måtte flytte ut. Hun dro til Dhaka og bodde hos en dame som heter Jusna. Jusna hjalp henne med å komme seg ut fra Bangladesh.

Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl i vedtak av 10. oktober 2013. UDI fant ikke at A hadde sannsynliggjort en velbegrunnet frykt for forfølgelse, og så heller ikke at det var grunnlag for å gi opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.
Vedtaket ble påklaget 16. oktober 2013, og det ble bedt om utsatt iverksettelse. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre sitt vedtak, men samtykket til utsatt iverksettelse. Saken ble oversendt til UNE.

UNE ved nemndleder opprettholdt avslaget på asylsøknaden i vedtak av 29. oktober 2013. UNE la ikke As forklaring til grunn.

A fremsatte begjæring om omgjøring og utsatt iverksettelse ved sin nåværende prosessfullmektig, advokat Wåland den 18. juni 2014. I begjæringen ble det opplyst at A var gravid med termin i midten av [måned]. Faren er en ukjent hvit mann. Videre ble det opplyst at As tidligere ektemann hadde solgt henne til andre menn. Dette medførte at hun ble stigmatisert i lokalsamfunnet og trakassert. Det ble anført at hun nå ville bli ytterligere stigmatisert med et halvt hvitt barn, og at barnets levevilkår ville bli svært vanskelige. Det ble også opplyst at As eldste sønn var blitt drept av hennes eksmann i november 2013, og det ble fremlagt en dødsattest. I tillegg fremgår det at A gikk «i lås» under asylintervjuet fordi det ble benyttet en mannlig bengalsk tolk. Det ble anført at det var årsaken til at hun forklarte seg motstridende om enkelte detaljer under asylintervjuet, og at hun ikke klarte å snakke om de delene av sin historie som er betydelig skambelagt.

Vedlagt omgjøringsbegjæringen fulgte en helseuttalelse av 10. juni 2014, skrevet av psykologspesialist C ved Sørlandet sykehus. Her ble det gitt utfyllende opplysninger om As bakgrunnshistorie og om hennes erfaringer ved asylintervjuet og forholdene rundt graviditeten. Helsetilstanden til A og dets betydning for barnet er også beskrevet. Det fremgår at As symptomer ikke kvalifiserer til en diagnose på posttraumatisk stresslidelse, men at hun har andre tydelige symptomer på belastning og traumer, samt at hun er deprimert. Det fremgår at det er avgjørende at mor og barn følges opp for å hindre ytterligere tap av mors helse og for å forebygge risiko ved barnets utvikling.
As yngste sønn, B, ble født 0.0.2014.

UNE besluttet å gi utsatt iverksetting 5. september 2014, inntil omgjøringsbegjæringen var avgjort. UNE behandlet omgjøringsbegjæringen i nemndsmøte 11. november 2014. A møtte og avga forklaring. I beslutning av 26. november 2014 kom UNE frem til at omgjøringsanmodningen ikke tas til følge. UNE fant As forklaring som lite troverdig, og opprettholdt vurderingen i vedtaket av 29. oktober 2013. UNE fant videre at det ikke var «tilstrekkelig sannsynlig» at faren til barnet B var etnisk norsk og at hun hadde aleneomsorgen for barnet. Vilkårene for å anse henne som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) og b) ble således ikke funnet å være tilstede, og det ble ikke innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
A tok ut stevning for Oslo tingrett 23. desember 2014 med påstand om at UNEs vedtak og etterfølgende beslutning av 26. november 2014 er ugyldige. Det ble videre fremsatt begjæring om midlertidig forføyning for å hindre utsendelse før saken er rettskraftig avgjort. Staten v/UNE innga tilsvar 2. februar 2015 med påstand om frifinnelse og at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge.

Oslo tingrett avsa 31. august 2015 dom og kjennelse med slike slutninger:

Domsslutning

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 29. oktober 2014 og den etterfølgende beslutningen av 26. november 2014 er ugyldig.
  2. Staten v/ Utlendingsnemnda betaler sakskostnader til A og B med 123 835 - etthundreogtjuetretusenåttehundreogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Slutning i kjennelse

  1. Uttransportering av A og B iverksettes ikke før rettskraftig dom om gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak foreligger.
  2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 21. - 22. juni 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. Både anken over dommen og anken over kjennelsen ble tatt opp til behandling. For staten møtte prosessfullmektigen. For øvrig var Mari Kjenner, rådgiver i UNE til stede i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd. Ankemotparten, A, møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Vilkårene for å innvilge asyl er ikke oppfylt, verken etter utlendingsloven § 28 første ledd a eller b. Domstolene har full prøvingsrett når det gjelder spørsmålet om vilkårene for asyl er til stede, men skal vise tilbakeholdenhet ved prøvingen, jf. LB-2016-17113.

Ved bevisvurderingen er det tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er i utgangspunktet opp til utlendingen å sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er mulig, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 5.2.3.4. Dette utgangspunktet modifiseres likevel noe i asylsaker, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 5.2.3.1, som påpeker at i noen sammenhenger vil det være riktig å la tvilen komme søkeren til gode. Dette såkalte tvilsfordelsprinsippet forutsetter at asylsøkeren har bidratt til å opplyse saken og fremstår som generelt troverdig, jf. LB-2014-176517. Statens bevisbyrde gjelder vurderingen av hvilken risiko som foreligger ved tilbakesendelse, jf. Vevstad, Utlendingsloven med kommentarer, side 206. Forholdet mellom asylsøkers opplysningsplikt og statens bevisbyrde er oppsummert i Øyen, Lærebok i utlendingsrett, side 340. Det vises for øvrig til Rt-2011-1481 avsnittene 45 og 46.

As forklaring om at hun søkte og fikk skilsmisse fra ektefellen, er ikke troverdig. Da er heller ikke forklaringen om at hun på grunn av skilsmissen ble drapstruet av ektefellen, troverdig. Det er flere uoverensstemmelser i hennes forklaring om hvordan ekteskapet kom i stand, særlig om hvorvidt hennes familie fikk betaling.

Historien om overgrep fra hennes tidligere ektemann og svigerfamilien er kraftig utbygget og tilpasset. Forklaringen om seksuelle overgrep kom et halvt år etter at hun fikk avslag på asylsøknaden av UNE. Sent fremsatte anførsler svekker troverdigheten, jf. LB-2014-42615.

Det er lite troverdig at forklaringen om seksuelle overgrep kom sent fordi det var mannlig tolk til stede ved de første intervjuene, siden hun likevel fortalte om seksuelle overgrep i Tyrkia.

A har også gitt motstridende forklaringer om hva som skjedde med barna hennes etter den angivelige skilsmissen. Også dette tyder på at skilsmissen ikke var reell.

Heller ikke hennes forklaring om at hun flyktet fra hjemstedet til Dhaka, fremstår som troverdig. Forklaringen om oppholdet i Dhaka fremstår også som usannsynlig.

As forklaring om hvordan hun møtte mannen som gjorde henne gravid, er ikke troverdig. Forklaringen er også ukontrollerbar, jf. om slike situasjoner i LB-2014-201783. At barnet hun fødte 0.0.2014 er resultat av et tilfeldig forhold med en mann hun ikke kjenner navnet på, strider mot de kulturelle normer hun har med seg fra Bangladesh. Hun har dessuten endret forklaring om hendelsen. Hennes manglende forsøk på å finne barnefaren gjør også forklaringen lite sannsynlig.

As forklaring om at språk- og tolkeproblemer er årsak til de mange selvmotsigelsene i hennes forklaring er ikke troverdig. Generelt har det formodningen mot seg at uttalelser som er nedtegnet i asylintervjuet, ikke er reelle, jf. LB-2014-176517. Uoverensstemmelsene kan heller ikke forklares med at hun er traumatisert, selv om det ikke bestrides at hun kan ha vært utsatt for overgrep. Det bestrides imidlertid at hun er blitt utsatt for tvangsprostitusjon. Det vises i denne sammenheng til LB-2014-176517 og LB-2014-42615.

Når det gjelder forklaringer fra helsepersonell, vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 7.6.3.2.

Det er heller ikke grunnlag for å gi A opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Det kreves at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Domstolene kan ikke overprøve forvaltingens skjønn på dette punktet, jf. Rt-2008-681 avsnitt 46. Domstolene kan prøve om vedtaket er grovt urimelig, men det skal mye til, jf. Rt-2009-1374.

Når det gjelder barnet født 0.0.2014, har UNE vurdert barnets beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Domstolskontrollen på dette punktet er omhandlet i Rt-2009-1261 avsnittene 77 og 78. Den konkrete vurderingen av barnets beste, og den konkrete interesseavveiningen, hører under forvaltningens frie skjønn. Det vises ellers til Rt-2012-1985 avsnittene 149 og 150, til NOU:2004:20 side 268 og til LB-2014-176517.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Staten v/Utlendingsnemndas frifinnes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for begge retter.

I forføyningssaken:

Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

Når det gjelder bevisvurderingen i asylsaker, vises til Rt-2011-1481 avsnittene 37 og 38. Domstolene har ikke grunn til å vise tilbakeholdenhet ved prøvingen, jf. samme dom avsnitt 48. Om prøving av bevis for øvrig, vises til LB-2014-149931 og LB-2014-118266 [skal vel være LB-2014-118268, Lovdatas anm.]. I begge disse sakene ble UNEs vedtak kjent ugyldige.

Angående vurderingen av barnets beste, vises til Rt-2015-93 hvor Høyesterett kom til at barnets interesser klart og med stor tyngde talte for at det måtte bli i Norge, og for at moren som eneste omsorgsperson ikke kunne utvises. I avgjørelsen er det vist til Grunnloven § 104 annet ledd om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, jf. også barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Barnet var norsk statsborger.

A og sønnen har krav på asyl i Norge etter utlendingsloven § 28 første ledd. Vilkårene er oppfylt etter bokstav a og bokstav b. Både hun selv om barnet risikerer å bli utsatt for forfølgelse. Det er reell fare for at begge blir utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

As forklaring om at hun ble giftet bort da hun var 11 år gammel, at ektemannen var voldelig og at hennes eldste sønn ble drept av faren, må legges til grunn. Det må også legges til grunn at hun ble utsatt for tvangsprostitusjon fra ektemannen og svigerfamiliens side, videre at hun skilte seg, og at hun da mottok drapstrusler.

Når det gjelder forklaringen om hvordan hun ble gravid og at hun ikke kjenner barnefarens identitet, har det ikke kommet frem ting som gir grunn til å tvile på riktigheten. Det var ikke påfallende at hun ønsket å bli bedre kjent med den fremmede mannen. Hun hadde lite nettverk i Norge, og mannen tilbød seg å hjelpe henne.

As forklaring er styrket gjennom forklaringen fra psykolog C. Hun har forklart at A har symptomer som viser at hun er blitt utsatt for traumatiske hendelser. Forklaringen om at sønnen ble drept, er underbygget av Cs forklaring om sterke sorgreaksjoner. Også overlege Lie, som har A til behandling, har funnet hennes forklaring troverdig. Det er disse som har best innsikt i saken og er best egnet til å foreta vurderinger. Det bestrides at deres engasjement i saken har farget deres vurderinger.

Det er ikke grunn til å tvile på forklaringen om at tilstedeværelse av mannlig tolk hemmet henne i å forklare seg om for eksempel seksuelt misbruk og tvangsprostitusjon. Det er ellers allmennmenneskelig å glemme detaljer og at man ikke får med alle trekk ved en historie med en gang, jf. professor Brennens forklaring om dette. At man ikke har fått med alt i første forklaring, innebærer ikke at det som fortelles senere ikke er sant.

As psykiske helse var i stor grad svekket den første tiden etter at hun kom til Norge, slik at det oppsto noen «feil» i hennes forklaring under asylintervjuet.

Tingretten har ikke bedømt de faktiske forhold feil, og dommen lider heller ikke av feil ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Tingretten har foretatt grundige vurderinger som samlet har ført til en riktig helhetsvurdering.

Hvis A og sønnen ikke gis asyl, bør de gis opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. UNE har ikke foretatt en tilstrekkelig bred vurdering og avslaget er grovt urimelig. A er den eneste omsorgspersonen for sønnen B. Hvis de sendes til Bangladesh, vil hun som skilt kvinne med et barn utenfor ekteskap, kunne bli utsatt for «fatwa», pisking og i verste fall steining. Hun ville bare kunne klare seg hvis storfamilien hjelper, jf. Melbys forklaring. A har imidlertid ikke lenger kontakt med noen av sine slektninger i Bangladesh.

Når det gjelder begjæringen om midlertidig forføyning, vises til det som er sagt i hovedsaken.

Det er nedlagt slik påstand:

I hovedsaken:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda dømmes til å betale saksomkostnader til A og B for lagmannsretten.

I forføyningssaken:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilpliktes å betale sakskostnader til A og B.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

Kjernen i As asylforklaring er at hun frykter å bli drept av sin (angivelig) fraskilte ektemann eller hans brødre hvis hun ikke gis asyl. I tillegg vil hun og sønnen kunne bli utsatt for forfølgelse, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling fra de samme personene eller samfunnet forøvrig hvis de blir sendt tilbake til Bangladesh. I UNEs vedtak av 29. oktober 2013 og beslutning av 26. november 2014 kom nemnda til at As asylforklaring ikke var noenlunde sannsynlig, og at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å gi henne asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Nemda la ikke til grunn As forklaring om at hun har aleneansvar for sønnen som er født i Norge. Nemnda kom til at det ville være det beste for barnet å vende tilbake til Bangladesh sammen med sin mor.

Tingretten kom til at UNE hadde lagt feil faktum til grunn når nemnda kom til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for As asylforklaring.

Spørsmålet om vilkårene for asyl er oppfylt etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b

Ved overprøving av utlendingsforvaltningens vedtak etter utlendingsloven § 28 har domstolene full prøvingsrett. Domstolene bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger, jf. Rt-2015-1388 avsnittene 246 og 247. Ved vurdering av en type faktum som retten er like nær til å bedømme som utlendingsmyndighetene, må domstolene derimot foreta en fullstendig og uavhengig bevisvurdering, se blant annet HR-2016-974-U, som forstås å være i samsvar med tidligere praksis.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a kan en utlending som er i riket eller på norsk grense, få asyl i landet hvis vedkommende har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet. Forfølgelsen må skyldes etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet eller medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Det kreves også at søkeren er ute av stand til, eller på grunn av frykt er uvillig til å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse. Det har ikke vært spesifisert hvilket alternativ som er aktuelt i den foreliggende saken, men lagmannsretten antar det er medlemskap i en spesiell sosial gruppe som er det aktuelle alternativet.

Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b kan en utlending som ikke faller inn under bestemmelsens bokstav a, men likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet, også anerkjennes som flyktning og dermed få asyl i Norge.

I denne saken er det ikke nødvendig å foreta separate drøftelser etter de to alternativene som er skissert ovenfor. Partene er enige om at utfallet av saken vil bero på om As forklaring, det vil si hennes «asylhistorie» legges til grunn eller ikke. Når det gjelder denne vurderingen, viser lagmannsretten til Rt-2011-1481 avsnittene 45 og 46 hvor følgende er uttalt:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfelle der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Ut fra de retningslinjene og kriteriene som er trukket opp i sitatet over, vil lagmannsretten vurdere om As forklaring om hvorfor hun trenger asyl fremstår som så troverdig at den kan sies å være noenlunde sannsynlig. Hun gav først opplysninger i registreringsskjema 13. august 2013 og deretter i asylintervjuet hos UDI 19. august 2013. Hennes forklaring er videre gjengitt av hennes advokater i klager og omgjøringsbegjæringer, og i tillegg har hun forklart seg i forbindelse med behandlingen hos UNE. Også i uttalelser fra psykolog C er hennes forklaring gjengitt. Til slutt nevnes at A har avgitt omfattende forklaringer for tingretten og lagmannsretten.

Et av de sentrale punktene i As forklaring er at hun ble giftet bort i oktober 1989 mens hun bare var 11 år. Hun har opplyst å være født i [måned] 1979. Hun har for lagmannsretten forklart at hun ble solgt av foreldrene, det vil si at de mottok penger fra ektemannens foreldre. Landrådgiver Melby i Landinfo har forklart at dette strider mot det som er vanlig i Bangladesh. Det normale er at det er brudens familie som må betale penger til brudgommens familie. Bruden kan gjennom ekteskapsavtalen få noe penger, men det er til henne personlig og vil være et langt lavere beløp. Til psykolog C har A forklart at mannen tilbød seg å gifte seg med henne gratis fordi hun utseendemessig var lysere i huden og vakker, og at foreldrene tok i mot tilbudet for å kvitte seg med en økonomisk belastning. Dette fremgår av psykolog Cs uttalelse 10. juni 2014.

I dokumentet som er omtalt nedenfor og som er lagt frem som bevis for at A har søkt skilsmisse fra mannen, står det: ---«he demanding a lot of money as dower.» Melby har forklart at «dower» er betegnelsen på det beløpet brudens foreldre betaler i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Dette stemmer ikke med at hun angivelig skal ha blitt «solgt» av foreldrene.

Samlet sett gir forholdene beskrevet ovenfor grunn til å tvile på As forklaring rundt ekteskapsinngåelsen. Dette medfører at det også er grunn til å trekke i tvil andre deler av forklaringen. Hun har blant annet forklart at årsaken til at hun ble tvangsprostituert, var at hennes manns familie måtte tjene penger på henne fordi de hadde betalt så mye i forbindelse med ekteskapsinngåelsen.

Et annet sentralt punkt i As forklaring er at hun søkte skilsmisse fra sin ektemann D 11. mars 2010. For å bekrefte dette la hun 24. oktober 2013 frem en «affidavit» betegnet «Declaration regarding Divorce to husband by Wife». Dokumentet er en erklæring fra A avgitt til notarius publicus i Bangladesh, som lagmannsretten antar særlig hadde som oppgave å bekrefte hennes identitet og underskrift. Dokumentet inneholder, slik lagmannsretten forstår det, ingen avgjørelse fra noen offentlig eller religiøs myndighet eller domstol, men har underskrift fra «Advokate Shariatpur judge court Shariatpur». Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge særlig vekt på dokumentet. Det skyldes både dets innhold og at Bangladesh er et av de mest korrupte landende i verden hvor falske dokumenter kan kjøpes. Man kan også av rett myndighet kjøpe dokumenter med uriktig innhold.

I tingretten forklarte, etter det som er opplyst, A at det tok to uker å få skilsmissen. Etter å ha hørt forklaringen til landrådgiver Melby fra Landinfo om reglene for å få skilsmisse, endret hun sin forklaring og har nå opplyst at det tok tre måneder å få skilsmissen. Etter Melbys forklaring legger lagmannsretten til grunn at den andre ektefellen som hovedregel må varsles før skilsmisse gis. A har ikke forklart at det skjedde. Hun har i stedet sagt at han ble rasende da han kom hjem og fikk vite om skilsmissen, og at han deretter truet henne på livet. Samtidig har hun forklart at hun ikke har sett mannen etter skilsmissen og ikke hatt kontakt med ham. Hun kan selvfølgelig ha blitt fortalt av andre at han ble rasende og sa han ville drepe henne, men A har ikke sagt at hun fikk høre dette av andre. Samlet sett virker hennes forklaring om skilsmissen lite troverdig.

Alt i asylintervjuet 19. august 2013 forklarte A at hun var blitt mishandlet av ektemannen, og dette ble fastholdt i forbindelse med UNEs behandling 29. oktober 2013. At hun skal ha blitt seksuelt misbrukt og tvangsprostituert av mannen og svigerfamilien, ble første gang opplyst i psykolog Cs helseuttalelse 10. juni 2014, som ble vedlagt omgjøringsbegjæringen 18. juni 2014. I omgjøringsbegjæringen er det anført at hun var «kjent prostituert». Lagmannsretten legger til grunn at den anførselen gjelder landsbyen hvor svigerfamilien bor. At forklaringen om tvangsprostitusjon kom sent, svekker troverdigheten av opplysningen. Landrådgiver Melbye har dessuten forklart at det ville medført et betydelig tap av sosial anseelse for svigerfamilien hvis de benyttet henne som prostituert. Opplysningen om dette finner lagmannsretten derfor litte sannsynlig.

Det er også andre viktige punkter i As asylforklaring hvor hun har gitt motstridende opplysninger. Tingretten skriver på side 10 i dommen:

UNE har også reist spørsmål ved at A under asylintervjuet først skal ha opplyst at et av barna hennes ble værende igjen hos svigerfamilien, og at det andre ble etterlatt hos søsteren hennes, og senere skal ha sagt at hun at forlot begge barna hos svigerfamilien. Retten er enig i at dette er rart og uklart. En kan imidlertid ikke se bort ifra at uklarheten skyldes språklige forskjeller og feilkilder ved bruk av tolk. I retten presiserte A hva som var riktig. A flyttet med barna til sin fars hus i 2010. Etter kort tid kom eksmannens brødre for å hente begge barna. Yngstemann gråt og nektet å være med dem. De fikk derfor bare med seg eldstemann. Den yngste sønnen ble med henne til Dhaka. Han ble boende igjen hos søsteren hennes så lenge hun selv var i Dhaka. Hun vet ikke hvor han er i dag, men trodde han hadde fått plass på barnehjem. ------

I tillegg til det tingretten skriver, kan nevnes at i klagen 16. oktober 2013 er det opplyst at hun ble tvunget til å gi fra seg barna, og at eksmannens familie «kom og tiltvang seg barna ---». UNE stilte i sitt vedtak 29. oktober 2013 spørsmål ved at en så alvorlig hendelse ikke ble nevnt i asylintervjuet eller på noe annet tidspunkt og fant at dette svekket As troverdighet. Etter dette ble det opplyst i psykolog Cs uttalelse, som ble vedlagt omgjøringsbegjæringen 18. juni 2014, at hun flyktet til Dhaka uten barna i den hensikt at de skulle komme etter. I lagmannsretten har A forklart seg som i tingretten i det hun har opplyst at den fraskilte mannens familie bare tok den eldste sønnen mens den yngste ble med til Dhaka og bodde hos As søster.

Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at selvmotsigelsene og den utviklingen som har vært i forklaringen når det gjelder hva som skjedde med barna, medfører at forklaringene blir mindre troverdig.

As forklaring angående tidspunktet for når hun reiste til Dhaka har endret seg. Som det går frem av gjengivelsen av tingrettens redegjørelse for sakens bakgrunn, ble det der lagt til grunn at A skilte seg i 2010, og at hun reiste til Dhaka da mannen kom tilbake fra Oman i 2012. UNE stilte i sitt vedtak spørsmål ved at A levde på hjemstedet i to år etter skilsmissen uten reaksjoner fra svigerfamilien. For lagmannsretten har hun forklart at hun dro til Dhaka alt i 2010, og at hun ble tvunget til prostitusjon der frem til hun reiste til Tyrkia 6. desember 2012. Den endrede forklaringen kan ses som en tilpasning til UNEs bemerkning referert ovenfor. Uansett er forklaringen endret, og den er endret på en slik måte at tidsperioden hun angivelig skal ha blitt tvunget til prostitusjon er blitt forlenget.

Ytterligere et uklart punkt i As forklaring gjelder tidspunktet for farens død. UNE har i beslutningen av 26. november 2014 vist til at A under nemndsmøtet opplyste at hennes far var i live da hun forlot hjemlandet, mens hun i psykolog Cs uttalelse 10. juni 2014 er referert annerledes. Der står det at hun har opplyst at faren døde før hun dro fra hjemlandet. Som de øvrige selvmotsigelsene, svekker dette asylforklaringens troverdighet.

Et siste omstridt punkt i As forklaring gjelder forholdene rundt den eldste sønnens død. Hun hevder at gutten ble drept av faren. UNE fant dette lite troverdig. A har lagt frem en dødsattest hvor det går frem at gutten var 15 år og døde 27. november 2013 av en hodeskade. Det er ikke opplyst om dødsfallet ble anmeldt til politiet, eller om politiet fant grunn til å undersøke saken som et mistenkelig dødsfall. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på forholdet.

Selvmotsigelser, utelatelser og endringer svekker bare asylsøkerens troverdighet hvis det ikke kan gis en rimelig forklaring på hvorfor de er oppstått. I den foreliggende saken er det særlig vist til at det ble benyttet mannlig tolk under asylintervjuet, og til at det generelt kan oppstå språkvansker ved bruk av tolk. Det er også vist til at A er traumatisert av det hun har opplevd.

Da A møtte hos Politiets utlendingsenhet 12. august 2013, ble hun uttrykkelig spurt om hun hadde preferanser i forhold til det å bli intervjuet av en kvinnelig eller mannlig intervjuer eller tolk. Hun svarte at det var det samme. Etter intervjuet ble hun spurt om hun hadde noen å bemerke til tolken som var brukt eller måten registreringen var gjennomført på. Hun svarte nei på spørsmålet. I forbindelse med asylintervjuet hos UDI 19. august 2013 ble hun spurt om hun hadde innvendinger mot tolken og svarte at det hadde hun ikke. Første gang A anførte at hun hadde vansker med å forklare seg fordi det var mannlig tolk til stede, var i omgjøringsbegjæringen 18. juni 2014, det vil si etter at hun hadde fått endelig avslag i UNE. Dette skjedde etter at det var redegjort for forholdet i uttalelse fra psykolog C 10. juni 2014. Anførselen har kommet opp etter at A gjentatte ganger har fått påpekt at hennes forklaringer er selvmotsigende, uklare og utbygd etter hvert. Lagmannsretten finner ikke å kunne feste lit til at tolkeproblemer er årsak til de forhold som har medført selvmotsigelsene, uklarhetene og tilleggene som er beskrevet ovenfor.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på psykolog Cs forklaring om at A har symptomer på å ha vært utsatt for belastning og traumer, selv om hun ikke har en posttraumatisk stresslidelse. Hennes psykiske helsetilstand er likevel ikke tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor hun har forklart seg motstridende og uklart på den måten som er beskrevet ovenfor og hvorfor forklaringen er bygget ut under veis. Det dreier seg om sentrale, viktige og til dels dramatiske hendelser som man normalt ville feste seg ved. Lagmannsretten kan heller ikke se at språkvansker kan forklare de avvikende forklaringene som er gitt.

Lagmannsretten har mottatt forklaring fra avdelingssjef og lege Birgit Lie ved Sørlandet sykehus. Hun overtok behandlingen av A etter psykologspesialist C. Hun har forklart at spørsmålet om A har vært utsatt for vold og overgrep ikke har vært hovedfokus for henne. Dr. Lie har bekreftet at A har symptomer på at hun er blitt utsatt for store påkjenninger. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Lies forklaring har gitt opplysninger av betydning når det gjelder vurderingen av om As asylforklaring er noenlunde sannsynlig.

Psykologspesialist C har gått nærmere inn på asylforklaringen og har åpenbart funnet denne troverdig. Etter å ha hørt Cs forklaring, finner lagmannsretten det forholdsvis klart at hun ikke har sett det som sin oppgave å stille seg kritisk til det A har forklart. Hun har i stedet forsøkt å forklare hvorfor det er avgitt selvmotsigende forklaringer på noen av de sentrale punktene som er nevnt ovenfor. C fratrådte som behandler hovedsakelig fordi hun var venn av en nær venninne av A. Lagmannsretten kan ikke se at Cs erklæringer og forklaring for retten i særlig grad styrker troverdigheten av As asylhistorie.

Det er på det rene at A fødte en sønn, B, 0.0.2014. Guttens far er ukjent for utlendingsmyndighetene. Omgjøringsbegjæringen behandlet i UNEs beslutning 26. november 2014 er hovedsakelig begrunnet med hensynet til sønnen. Det ble anført at han ville ende som gatebarn eller gateprostituert. UNE har i detalj gjengitt As forklaring om hvordan hun møtte barnefaren:

Rundt 20. til 22. november i fjord, traff hun en norsk mann som hun begynte å snakke med. Hun husker ikke hvilke dag dette var, men klokken var ca. 1100 på dagen. Han kom bort til henne, og de begynte å snakke sammen på engelsk. Samtalen varte i ca. 30 minutter. Hun fortalte mannen sin historie, blant annet at hun nå hadde det veldig vanskelig da hun hadde fått avslag på sin søknad om asyl. Han tilbød seg å hjelpe henne. Etter samtalen dro de to med buss opp til kjøpesenteret Sørlandssenteret i Kristiansand. På sentret var de frem til klokken 1700. Mannen kjøpte en genser og et par sko til klageren. De satte seg også ned og spiste burger. Etter hvert opplyste klageren at de hadde vært en halv time på sentret, ikke frem til klokken 1700 som hun tidligere hadde forklart.

Etter at de forlot sentret, kjørte de buss rundt fem minutter. De stod av i et boligstrøk. De to gikk til en enebolig som tilhørt kamerat av mannen. På spørsmål om hun kunne beskrive veien fra sentret til det aktuelle huset, svarte hun at hun ikke husket hvor de gikk. Klageren kjenner heller ikke navnet til kameraten. Mannen hadde nøkkel til huset. De var i huset frem til klokke 1700. Inne i huset hadde de samleie to ganger.

A har forklart for lagmannsretten at hun ikke kjenner barnefarens navn. Hun har sett etter ham på biblioteket og på Sørlandssentret, men har ikke funnet ham. Ut over det som er gjengitt ovenfor, har hun ikke gitt opplysninger som gjør det mulig å finne tilbake til den aktuelle boligen eller på annen måte spore opp den angivelige barnefaren.

Landrådgiver Melby har forklart at det strider mot kulturen og oppdragelsen av kvinner i Bangladesh å ha seksuell omgang med ukjente menn som de treffer tilfeldig. Hun har opplyst at utenomekteskapelige forhold er nesten utenkelig i Bangladesh. Dette svekker troverdigheten av As forklaring.

Heller ikke når det gjelder møtet med den angivelige barnefaren, har A forklart seg helt likt hver gang. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå inn på uoverensstemmelsene. Der ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det gjelder et alminnelig beviskrav for dette forholdet som skal ha skjedd i Norge, da historien uansett ikke finnes å være noenlunde sannsynlig. Hennes forklaring om hvordan hun ble gravid og hvem som er barnefaren, er helt umulig å etterprøve og kontrollere. Dette svekker forklaringens troverdighet. Hvis A har opplevd alle de overgrepene hun har forklart seg om i retten, ville hun dessuten av hensyn til sin egen sikkerhet, hatt all grunn til å merke seg nøye hvor hun gikk da hun alene ble med den ukjente mannen fra Sørlandssentret.

Det bemerkes for ordens skyld at det ikke finnes sannsynliggjort at Bs far er norsk. Det er med andre ord ikke sannsynliggjort at gutten kan kreve norsk statsborgerskap på dette grunnlag.

Etter en samlet vurdering av det som er gjennomgått ovenfor, er lagmannsretten kommet til at As asylforklaring ikke er noenlunde sannsynlig, og at de forhold hun har angitt som asylgrunnlag derfor ikke kan legges til grunn. UNE har ikke lagt feil faktum til grunn ved vurderingen av om hun og sønnen B har krav på asyl, etter utlendingsloven § 28 første ledd a) eller b). UNEs vedtak av 29. oktober 2013 og beslutning av 26. november 2014 er ikke ugyldige. Det bemerkes i denne forbindelse at det ikke er anført at UNEs beskrivelse av den generelle sikkerhetssituasjonen på As hjemsted, det vil si Shrariatpur-distriktet i Dhaka-provinsen, er uriktig. Nemnda la til grunn at forholdene ikke var slik at A og sønnen, hvis hun vender tilbake, sto i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur, eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Spørsmålet om vilkårene for opphold på humanitært grunnlag er til stede etter utlendingsloven § 38.

Domstolene kan ikke prøve alle sider av utlendingsforvaltningens vedtak etter utlendingsloven § 38. Den konkrete vurderingen av hva som utgjør «sterke menneskelige hensyn», ligger under forvaltningens frie skjønn, jf. Rt-2008-681 avsnitt 46. Det innebærer i korthet at slike vedtak ikke kan prøves av domstolene i større utstrekning enn det som følger av de alminnelige regler om myndighetsmisbruk, blant annet om vedtaket er grovt urimelig. Det skal forholdsvis mye til før et vedtak anses grovt urimelig, jf. for eksempel Rt-2009-1374.

Etter utlendingsloven § 38 kan oppholdstillatelse gis når det foreligger sterke menneskelige hensyn eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket. For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn, skal det foretas en totalvurdering, jf. bestemmelsens annet ledd.

Når det gjelder A kan lagmannsretten nøye seg med å vise til det som er sagt ovenfor i relasjon til spørsmålet om vilkårene for asyl er oppfylt. Det foreligger ikke sterke menneskelige hensyn av individuell karakter som tilsier at hun gis opphold her i landet. Når det gjelder den generelle situasjonen på hjemstedet kan lagmannsretten også nøye seg med å henvise til det som er sagt ovenfor. For ordens skyld bemerkes at A ikke har vær i Norge så lenge at hun har en særlig tilknytning til landet som gir grunnlag for opphold. UNE har ikke lagt uriktig faktum til grunn for sitt vedtak.

Spørsmålet om det foreligger sterke menneskelige hensyn for at gutten B, som nå er nesten to år, men på vedtakstidspunktet bare var noen måneder gammel, skal få opphold i Norge, må ses i sammenheng med at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gi moren slikt opphold. Heller ikke B har slik tilknytning til Norge at det i seg selv gir grunnlag for opphold her.

I UNEs beslutning 26. november 2014 står følgende angående hensynet til barnet:

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. lovens § 38 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Barn kan gis oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er at et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en voksen.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, herunder mulige konsekvenser av omfanget av søknader på liknende grunnlag, de samfunnsmessige konsekvensene, hensynet til kontroll og til respekt for lovens øvrige regler, jf. lovens § 38 fjerde ledd. Det fremgår av loven forarbeider at slike hensyn skal vurderes i de sammenhenger de forekommer. Vekten vil imidlertid variere.

UNE har med dette tatt et riktig rettslig utgangspunkt. Når det gjelder domstolenes prøvingsrett, er det uttalt i Rt-2009-1261 avsnittene 77 og 78:

Domstolenes oppgave blir dermed å kontrollere forvaltningens generelle forståelse av begrepet «barnets beste» på det aktuelle saksområdet, og at hensynet er forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn. Den konkrete vurderingen av barnets beste, og den konkrete interesseavveiningen, hører derimot under forvaltningens frie skjønn.

Når det gjelder nemndas generelle forståelse av barnets beste, sa en enstemmig nemnd i 2005-vedtaket at barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 pålegger nemnda å vektlegge hensynet til barnets beste. At barnets interesser skal være et grunnleggende hensyn, utelukker imidlertid ikke at innvandringspolitiske og andre hensyn kan være relevante og også avgjørende i en sak.

UNEs vurdering av barnets beste i vår sak er slik:

Når det gjelder barnets beste vurderingen i dette konkrete tilfellet, legges det til grunn at barnet er født i [måned] i år, og er således bare noe få måneder gammel. Barnet vil enda i lang tid ha sin primære tilknytning til mor.

Når det gjelder retursituasjonen er det på bakgrunn av klagerens manglende troverdighet uklarheter rundt deres nettverk. På generelt grunnlag er kjernefamilien i Bangladesh stor, og det vil ha formodninger mot seg at klageren ikke har nær familie i hjemlandet. Klageren har forklart at hennes mor er i livet. I tillegg har hun flere søstre og brødre. Selv om velferds- og sikkerhetssituasjonene i Norge er bedre enn i hjemlandet, skal ikke verdien av å vokse opp i eget hjemland innenfor rammen av storfamilien undervurderes. Det er heller ikke noe som tyder på at klageren ikke skal være i stand til å ta vare på barnet på en tilfredsstillende måte. Når det gjelder den humanitære situasjonen i Bangladesh er nemnda kjent med at den kan være vanskelig, men likevel vil det ikke være uforsvarlig for barnet å returnere tilbake til hjemlandet med sin mor. Nemnda legger til grunn at banet vil få tilgang til både skole og til helsetjenester. Etter dette er det nemndas oppfatning at det vil være til barnets beste å returnere sammen med mor tilbake til sitt hjemland.

Lagmannsretten slutter seg til nemndas påpekning av at A har flere brødre og søstre med familie i Bangladesh. I tillegg er moren hennes der. Hun har med andre ord et familienettverk i hjemlandet, som kan støtte henne og sønnen. Det er heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at sønnen vil lide overlast på grunn av sin hudfarge eller fordi han er født utenfor ekteskap. Lagmannsretten kan ikke se at vurderingen av barnets beste er grovt urimelig. Nemndas vedtak er derfor ikke ugyldig på dette punktet.

Statens anke over tingrettens dom har etter dette ført frem og staten vil bli frifunnet.

Forføyningssaken

Tingretten besluttet i medhold av tvisteloven § 34-2, jf. § 34-1 at uttransportering av A og B ikke skulle iverksettes før rettskraftig dom i saken.

For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, må saksøkeren vanligvis sannsynliggjøre det hovedkravet som søkes sikret ved begjæringen, og alltid sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2. Hovedkravet i dette tilfellet er at UNEs vedtak og beslutning er ugyldige. Det fremgår ovenfor at lagmannsretten ikke har funnet hovedkravet sannsynliggjort. Ut fra lagmannsrettens begrunnelse for hovedkravet er det heller ikke sannsynliggjort sikringsgrunn. Begjæringen om midlertidig forføyning vil derfor ikke bli tatt til følge.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken og har derfor krav på sakskostnader i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak etter reglen i bestemmelsens tredje ledd.

Statens prosessfullmektig har levert sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på 98 750 kroner, hvorav merverdiavgift utgjør 19 750 kroner. I tillegg kommer rettsgebyret på 23 220 kroner. Det er ikke fremmet innsigelser mot kravet. Lagmannsretten finner det utførte arbeidet nødvendig og kravet rimelig. Kravet tas til følge.

Ved fastsettelse av sakskostnadene for tingretten skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Staten skal dermed også tilkjennes sakskostnader for tingretten. Statens prosessfullmektig leverte sakskostnadsoppgave for tingretten med tilsvarende beløp som for lagmannsretten. Kravet tas til følge med 98 750 kroner inkludert merverdiavgift. Til sammen tilkjennes staten etter dette sakskostnader med 220 720 kroner. Praktisk talt alt arbeidet som er utført, knytter seg til hovedsaken. Det er derfor ikke fremmet egen sakskostnadskrav for forføyningssaken.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. I sakskostnader for tingrett og lagmannsrett betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 220 720 - tohundreogtyvetusensyvhundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
     


Slutning i kjennelse

Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
 

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo