To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-182462
Documentdate : 12.10.2016

Opphold på humanitært grunnlag. Helse.

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om å ikke innvilge opphold på humanitært grunnlag på grunn av helsemessige forhold, jf. utlendingsloven § 38. Det var uomtvistet at en av ankemotpartene hadde en alvorlig øyelidelse, som ubehandlet ville medføre synstap. Lagmannsretten kom - i motsetning til tingretten - til at UNEs beslutning var gyldig. Det forelå etter lagmannsrettens syn ikke feil i de faktiske premissene for beslutningen eller saksbehandlingsfeil. Statens anke førte således frem.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNEs) beslutning av 18. september 2015, der ankemotpartene ikke ble innvilget opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38.

I Sakens bakgrunn

A (A), født 0.0.1946, ankom Norge sammen med sin kone B den 27. september 2010. Ekteparet ble registrert som asylsøkere ved Politiets utlendingsenhet 28. september 2010. Ved ankomst oppga de å være statsløse palestinere fra Gaza.

Som beskyttelsesgrunnlag oppga A i asylintervjuet 4. oktober 2010 at han hadde blitt trakassert og truet av Hamas fordi han hadde jobbet som lege i Gaza og hadde behandlet personer tilhørende Fatah-bevegelsen, som hadde vært utsatt for tortur. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden om asyl i vedtak 27. november 2010. Vedtaket ble påklaget, men avslaget ble opprettholdt ved UNEs vedtak 19. januar 2012. Det ble ikke innvilget opphold på humanitært grunnlag. Av begrunnelsen fremgår det at UNE fant at klagerne ikke hadde sannsynliggjort sin oppgitte identitet og tilhørighet til Gaza. Asylspørsmålet ble likevel vurdert under forutsetning av at den anførte identiteten ble lagt til grunn. Spørsmålet om asyl er ikke lenger tema i saken.

Ekteparet A begjærte omgjøring av UNEs vedtak 24. februar 2014. I omgjøringsbegjæringen, som kun gjaldt avslaget etter utlendingsloven § 38, ble det gjort gjeldende at A hadde vært syk under hele oppholdet i Norge, at han var blind på det venstre øyet og at synet var klart svekket på det høyre øyet, med fare for fullstendig tap av synet også på dette øyet. Vedlagt begjæringen fulgte blant annet epikrise av 7. mars 2012 fra overlege Pål Varhaug ved Haukeland universitetssykehus, Øyeavdelingen. Av epikrisen fremgår det at A er diagnostisert med netthinneløsning i høyre øye, og at dette er en alvorlig tilstand som ubehandlet fører til fullstendig tap av synet. Videre går det frem at for å sikre bevaring av synsfunksjonen i høyre øyet, trenger han livslang oppfølging ved en øyeavdeling som utfører avansert netthinnekirurgi. I omgjøringsbegjæringen ble det vist til at slik kirurgi ikke er tilgjengelig i Gaza. Det ble også vist til at A hadde startet antidepressiv behandling og var henvist til et distriktspsykiatrisk senter (DPS).

Omgjøringsbegjæringen ble ikke tatt til følge. I beslutningen av 5. mai 2014 fremgår det at UNE ikke fant grunnlag for å innvilge opphold på humanitært grunnlag basert på de anførte helseforholdene. Om terskelen for opphold ved anførsler om helsemessige forhold, heter det i beslutningen på side 4:

Dersom fysiske helseproblemer alene skal tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må klagerens helsetilstand være så alvorlig at det vil være uforsvarlig for vedkommende å vende tilbake til hjemlandet. Etter praksis må det i utgangspunktet foreligge en akutt og livstruende lidelse. Unntaksvis kan en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art kan bli livstruende uten behandling, anses å nå opp til terskelen for sterke menneskelige hensyn.

Dersom psykiske problemer alene skal kunne tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, må det etter UNEs praksis i utgangspunktet foreligge en alvorlig sinnslidelse. Det vil si at klageren i utgangspunktet må ha en psykisk lidelse som innebærer at vedkommende er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. Mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er etter praksis ikke alene tilstrekkelig.

Det fremgår videre at UNE bare anså det aktuelt å vurdere behandlingstilbudet i hjemlandet «i de sakene der de helsemessige forholdene er av et slikt alvor at de er nær eller over terskelen for sterke menneskelige hensyn».

Den konkrete vurderingen av As helsetilstand er begrunnet slik:

UNE viser til at klagerens helseproblemer ikke når opp til ovennevnte vilkår da denne ikke er å anse som akutt eller livstruende, eller en kronisk lidelse som kan bli livstruende uten behandling. Helsetilstanden kan heller ikke sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad.

UNE fastholdt også sitt tidligere standpunkt om at identiteten og tilhørigheten til Gaza ikke var sannsynliggjort, og påpekte at utlendingsforskriften § 8-12 i utgangspunktet krever at det fremskaffes dokumentasjon på identitet. Det ble vist til at identiteten og tilhørighet har betydning også for vurderingen av de humanitære eller medisinske forholdene på hjemstedet. UNEs tidligere oppfordringer til ankemotpartene om sannsynliggjøring av identitet og tilhørighet ble opprettholdt.

I perioden 18. juli 2014 til 2. februar 2015 suspenderte UNE utreiseplikt til Gaza generelt på grunn av forverringer i sikkerhetssituasjonen.

Ekteparet har senere inngitt ytterligere tre omgjøringsbegjæringer, medregnet stevningen i saken. UNE har i beslutninger av 9. mars 2015, 27. april 2015 og 18. september 2015 ikke tatt begjæringene til følge.

I beslutningen av 9. mars bemerket UNE at den forverrede humanitære situasjonen på Gazastripen ikke tilsa at det ble gitt opphold etter utlendingsloven § 38 på generelt grunnlag. As individuelle helsesituasjon ble bedømt som tidligere. Heller ikke den individuelle situasjonen sett i sammenheng med den humanitære situasjonen ga grunnlag for tillatelse.

Ankemotpartene tok ut stevning for Oslo tingrett 23. mars 2015 med påstand om at UNEs vedtak og beslutninger skulle kjennes ugyldig. Staten v/Utlendingsnemnda tok til motmæle.

Oslo tingrett avsa 7. oktober 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 19.1.2012 og etterfølgende beslutninger av 5.5.2014, 9.3.2015, 27.4.2015 og 18.9.2015 kjennes ugyldige.

  2. Staten v/ Utlendingsnemnda erstatter A og B sine sakskostnader med 156 320 - etthundreogfemtisekstusentrehundreogtjue - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.


For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 6. og 7. oktober i Borgarting lagmannsrett. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved seniorrådgiver Erik Mathisen, jf. tvisteloven § 24-6 annet ledd. Ankemotpartene møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.


II Partenes anførsler    

Ankende part, Staten v/ Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og senere beslutninger i saken er gyldige. Tingretten har tatt feil når det er lagt til grunn at vedtakene bygger på feil faktum. Det er heller ikke begått saksbehandlingsfeil ved UNEs behandling av saken.

Utlendingsloven § 38 om opphold på humanitært grunnlag er gjenstand for begrenset domstolskontroll i tråd med sikker rettspraksis. Innvilgelsen av opphold på humanitært grunnlag beror på politiske vurderinger, og avgjøres ikke av folkerettslige forpliktelser. UNEs siste beslutning skal prøves ut fra faktum slik det forelå på vedtakstidspunktet.

Det bestrides ikke at A har en alvorlig øyelidelse i form av netthinneløsing på sitt høyre øye, og det bestrides ikke at lidelsen kan føre til blindhet dersom A ikke får adekvat behandling. Det er på det rene at øyelidelsen likevel ikke kan gi grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Etter forvaltningspraksis, slik den også kommer til uttrykk i UNEs interne retningslinjer, kreves det for opphold på helsemessig grunnlag at lidelsen eller sykdommen er «akutt og livstruende». Det er klart at As øyelidelse ikke når opp til denne terskelen.

Det er videre tungtveiende at A ikke har dokumentert sin identitet og tilhørighet til Gaza, gjennom å fremskaffe pass. Dokumentert identitet er i utgangspunktet et vilkår for tillatelse etter utlendingsloven § 38. Det er fullt mulig å få utstedt pass ved den palestinske ambassaden i Oslo, og A har ikke gitt noen forklaring på hvorfor pass ikke er innhentet.

Dersom ankemotpartene etter identifikasjonsfastsettelse returneres til Gaza, vil A også sannsynligvis ha tilgang til helsevesenet i Israel og kunne få behandling der. Et klart flertall av palestinere som henvises til lege får tillatelse til å reise ut av Gaza for å motta helsehjelp. Det er ingen holdepunkter for at As eventuelle tidligere legebistand til Fatah-medlemmer vil medføre problemer med å få henvisning og utreisetillatelse.

Det bestrides at UNEs vedtak bygger på feil faktum. Henvisningen til at ankemotparten har «grå stær» i beslutningen av 18. september 2015 er en åpenbar feilskrift, og det fremgår klart av sammenhengen at UNE har lagt til grunn at A har en alvorlig øyelidelse som vil medføre blindhet uten behandling. Det er uten betydning for innholdet i vedtaket om A hadde problemene før han ankom Norge.

UNEs vedtak bygger heller ikke på feil faktum med hensyn til sikkerhetssituasjonen i Gaza. UNE har lagt til grunn at den humanitære situasjonen er forverret i Gaza de senere årene, noe som også ledet til den midlertidige returstoppen i 2014. UNE har videre lagt korrekt faktum til grunn med hensyn til As muligheter for å få helsehjelp utenfor Gaza. Når det gjelder spørsmålet om hvor mange den aktuelle lidelsen rammer, må det legges til grunn et videre utgangspunkt enn bare selve diagnosen. Det er relevant å se hen til øyelidelser som ubehandlet medfører blindhet.

Det er heller ikke begått saksbehandlingsfeil ved behandlingen av saken. Utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 er overholdt. Saken reiste ikke tvil, og det var således ikke feil av UNE å behandle omgjøringsbegjæringene uten nemndmøte, jf. utlendingsforskriften § 16-10, jf. § 16-9.

Selv om retten skulle legge til grunn at det foreligger feil ved vedtaket, er vilkårene for ugyldighet ikke oppfylt. Med en ny behandling av saken i UNE vil utfallet måtte bli det samme så lenge As helsetilstand ikke er av en slik alvorlighet at den kan danne grunnlag for opphold.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Staten v/Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.


Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

Tingretten har korrekt lagt til grunn at UNEs vedtak er ugyldig. Vedtaket bygger på feil faktum og det er begått saksbehandlingsfeil. Feilene har virket inn på vedtakets innhold. Vurderingen av «sterke menneskelige hensyn» i utlendingsloven § 38 er verken korrekt eller tilstrekkelig vurdert. Vedtaket bygger på feil faktum både med hensyn til As helsetilstand, individuelle returforutsetninger og landkunnskap om sikkerhetssituasjonen i Gaza.

As helsetilstand er klart dårligere enn det UNE har lagt til grunn i vedtakene. Det vises til vitneforklaringen fra seksjonsoverlege Pål Varhaug og fremlagte legeerklæringer. Av begrunnelsen fremgår det at UNE har lagt til grunn at A har grå stær, og at dette er en lidelse som rammer mange. Dette er en feil beskrivelse av As øyelidelse. Det er videre feil av UNE å legge til grunn at A hadde øyeproblemene før han kom til Norge. A fikk netthinneløsningen etter at han ankom Norge, og det var ikke mulig å forutse dette. Det er uten betydning om risikoen skulle være marginalt forhøyet som følge av problemer med det andre øyet.

UNE har videre bygget på feil landkunnskap vedrørende sikkerhetssituasjonen i Gaza og hvorvidt det vil være mulig for A å få nødvendig helsehjelp ved retur til Gaza. Landrådgiver Hasselknippe svarte bare ut fra generelle oppfatninger om situasjonen, og ikke på As individuelle returforutsetninger. Det må legges til grunn at det ikke finnes et tilgjengelig helsetilbud i Gaza, og det kan ikke legges til grunn at A vil få henvisning for behandling av øyelidelsen i Israel. Det vises til vitneforklaringene fra Akihiro Seita og Dr. Ramadan, som begge kjenner forholdene meget godt.

Det er Hamas som kontrollerer hvem som lovlig får reise ut av Gaza, og As tidligere bistand til Fatah-medlemmer vil medføre at han får problemer. Det vises til vitneforklaringen fra ankemotpartenes nevø, som har bakgrunn fra sikkerhetspolitiet i Palestina. Det er UNE som har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, sml. utlendingsloven § 73, som skal vurderes ved alle vedtak. Vernet mot retur er ikke tilstrekkelige vurdert.

Det kan ikke tillegges avgjørende betydning ved vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn at A ikke har fremlagt originalt pass. Ekteparet A fremla palestinske identitetskort ved ankomst, og har forsøkt å henvende seg til ambassaden. Det er flere palestinere som opplever å ikke få utstedt pass ved ambassaden. UDI og UNE var heller ikke samstemte, ved at UDI fant identiteten sannsynliggjort. UNE kan uansett utstede en tidsbegrenset tillatelse på vilkår om at identiteten dokumenteres, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd.

UNE har også begått saksbehandlingsfeil ved manglende utredning av saken, jf. forvaltningsloven § 17. Omgjøringsbegjæringene kunne heller ikke avgjøres av nemndleder alene, da saken byr på vesentlige tvilsspørsmål, jf. utlendingsforskriften § 16-10.

Feilene ved vedtakene har både enkeltvis og samlet virket inn på avgjørelsens innhold. Terskelen i forvaltningsloven § 41 krever ikke sannsynlighetsovervekt, en ikke fjerntliggende mulighet for innvirkning er tilstrekkelig.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.

  2. A og B/det offentlige tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.


III Lagmannsrettens bemerkninger

Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem og at staten v/Utlendingsnemnda skal frifinnes.


Rettslige utgangspunkter

Tvistespørsmålet i saken er om Utlendingsnemndas beslutning av 18. september 2015 om å ikke innvilge opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 første ledd er ugyldig på grunn av feil faktum og saksbehandlingsfeil. Bestemmelsens første og annet ledd lyder slik:

§ 38. Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

  1. utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur

  2. det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,

  3. det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller

  4. utlendingen har vært offer for menneskehandel.


Det følger av forarbeidene at det generelt skal føres en restriktiv praksis for når oppholdstillatelse skal gis på grunn av helsemessige forhold, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 155. Behovet for en restriktiv praksis er blant annet begrunnet med at de fleste land det kommer asylsøkere fra har et vesentlig dårligere helsetilbud enn det Norge kan tilby.

Vedtak etter utlendingsloven § 38 er gjenstand for begrenset domstolskontroll, slik det fremkommer av blant annet plenumsavgjørelsene i Rt-2012-1985 avsnitt 142 følgende og Rt-2015-1388 avsnitt 105. Både vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn og vurderingen av om oppholdstillatelse i så fall skal gis («kan-skjønnet») hører under forvaltningens frie skjønn. Domstolene kan i slike saker prøve utlendingsmyndighetenes rettsanvendelse, herunder forholdet til relevante menneskerettslige forpliktelser, saksbehandlingen og om vedtaket bygger på korrekt faktum. Selve skjønnsutøvelsen prøves ikke ut over en kontroll av om skjønnet innebærer myndighetsmisbruk.

Prøvingen av forvaltningsvedtak skal videre skje med utgangspunkt i faktum på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 99. Skjæringstidspunktet i saken her er ut fra dette UNEs siste beslutning av 18. september 2015. Det er også denne beslutningen som nå regulerer rettsforholdet mellom partene og som formelt er gjenstand i ankesaken, jf. Rt-2013-1101. Beslutningen henviser imidlertid til tidligere beslutninger i saken, og lagmannsretten vil derfor også vurdere begrunnelsene i disse beslutningene i den grad det er relevant for avgjørelsen.

For å sikre likebehandling av saker etter utlendingsloven § 38 med anførsler om helsemessige forhold, har UNE vedtatt interne retningslinjer som redegjør for praksis, herunder for terskelen for opphold på grunn av helsemessige forhold. Gjeldende retningslinjer er vedtatt 18. september 2015. Lagmannsretten skal ut fra de begrensningene som gjelder ved domstolskontrollen ikke selv vurdere om vedtaket som står til prøving er i samsvar med praksis, eller hvor terskelen for opphold ligger. Usaklig forskjellsbehandling er ikke tema i saken. Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at det er relevant å se hen til terskelen for innvilgelse av oppholdstillatelse i forvaltningspraksis på det aktuelle området ved vurderingen av om eventuelle feil kan ha virket inn på vedtaket.

Retningslinjene redegjør i punkt 5 for kravet til lidelsens alvor ved vurderingen av om opphold skal gis (terskelvurderingen). I punkt 5.1 heter det følgende om fysiske lidelser:

5.1.1 Akutt og livstruende

Etter praksis må det normalt foreligge en akutt og livstruende lidelse for at lidelsen alene kan gi grunnlag for opphold i Norge.

Med at lidelsen må være «akutt» menes at det har avgjørende betydning at den behandles i løpet av forholdsvis kort tid. Dette innebærer at kroniske lidelser, og lidelser som ikke er livstruende, i utgangspunktet ikke gir grunnlag for opphold. Ved slike lidelser gjelder det ifølge praksis tilleggsvilkår, jf. pkt. 5.1.2.

Kravet om at lidelsen må være «livstruende» innebærer i utgangspunktet at klageren risikerer å dø dersom behandling ikke blir igangsatt raskt. Forbigående lidelser - dvs. lidelser der klageren ved behandling vil kunne bli frisk - har ikke alene gitt grunnlag for opphold.

5.1.2 Alvorlig kronisk lidelse

Etter praksis kan det være aktuelt å gi oppholdstillatelse der det foreligger en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art er eller kan bli livstruende dersom den ikke behandles. Det er således ikke noe absolutt krav at lidelsen er livstruende, bare at den kan bli det dersom den ikke behandles. I tillegg blir det i praksis lagt vekt på om opphold i Norge vil ha avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse, se pkt. 6.2.

 

Bygger Utlendingsnemndas beslutning av 18. september 2015 på feil faktum?

Det sentrale påstandsgrunnlaget fra ekteparet A er at UNEs beslutning bygger på feil faktum. Lagmannsretten vil nedenfor vurdere de enkelte punktene i beslutningen som ankemotpartene har vist til for å underbygge påstandsgrunnlaget.

For det første er det anført at UNE har tatt feil av alvoret av As øyelidelse.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som uomtvistet at A har en alvorlig lidelse på sitt høyre øye i form av netthinneløsning. Basert på vitneforklaringen fra seksjonsoverlege Pål Varhaug ved Haukeland universitetssykehus, Øyeavdelingen, legger lagmannsretten til grunn at lidelsen er alvorlig og gir seg utslag ved at netthinnen løsner med påfølgende synstap i de delene av netthinnen som løsner. I mange tilfeller vil netthinnen kunne festes med en enkelt operasjon. As tilfelle er imidlertid mer komplisert ved at han har flere rifter/hull i netthinnen, og kirurgi har så langt ikke alene løst problemet. Det har blant annet vært nødvendig å tilføre øyet en olje for å motvirke ytterligere synstap, og denne oljen må skiftes ut med jevne mellomrom. A går i dag til kontroll hver tredje måned, og har etter Varhaugs oppfatning behov for langvarig medisinsk oppfølging.

Lagmannsretten kan ikke se at UNE har tatt feil med hensyn til alvoret av øyelidelsen. I beslutningen av 18. september 2015 fremgår det at UNE har vurdert anførselen i omgjøringsbegjæringen om at retur til Gaza med stor sannsynlighet vil medføre at A blir blind. Det er videre vist til at UNE ved vurderingen har tatt hensyn til uttalelsene fra Dr. Abu-Ramadan i e-post 14. september 2015 om at det ikke er tilgang til avansert netthinnekirurgi i Gaza. Det fremgår at UNE, basert på de fremlagte legeerklæringene i saken, legger til grunn at A har en alvorlig øyelidelse og at han står i fare for å miste synet også på det høyre øyet. Under beskrivelsen av øyelidelsen fremgår riktignok diagnosen «grå stær» i en parentes i begrunnelsen. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan tillegges noen avgjørende betydning, så lenge det fremgår klart av sammenhengen at UNE korrekt har lagt til grunn at A har en alvorlig øyelidelse, med risiko for synstap uten tilgang til avansert netthinnekirurgi.

I begrunnelsen er det for øvrig også vist til begrunnelsen i UNEs tidligere beslutninger i saken, der det er konkludert med at As øyelidelse, herunder prognosen om at han kan bli blind uten nødvendig og livslang behandling, ikke når opp til terskelen for opphold på grunn av helsemessige forhold. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at legeerklæringen fra seksjonsoverlege Varhaug av 7. mars 2012, som presist beskriver As øyelidelse, lå til grunn for omgjøringsbegjæringen som ledet til UNEs beslutning av 5. mai 2014, der helseanførslene første gang ble vurdert. Det er ingen holdepunkter for at UNE ved denne beslutningen la feil faktum til grunn med hensyn til alvoret i helsetilstanden. I beslutningen av 27. april 2015 fremgår det av begrunnelsen at UNE vurderte oppholdsspørsmålet med utgangspunkt i As behov for «livslang behandling og tett oppfølgning av øyespesialist», samt muligheten for at han kunne bli blind uten den nødvendige behandlingen.

Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at formuleringen i beslutningen av 18. september 2015 om at A var kjent med øyeproblemet da han kom til Norge i 2010 isolert sett er feil. Tilsvarende fremgår ikke av de tidligere beslutningene i saken. Netthinneløsningen i høyre øye, som A ble diagnostisert med i juni 2011, har ikke sammenheng med tidligere netthinneløsning i det venstre øyet, eller grå stær i høyre øye som han ble behandlet for i Egypt før ankomst til Norge. Selv om de tidligere øyelidelsene øker risikoen for netthinneløsning noe, legger lagmannsretten til grunn at dette ikke var noe A kunne forutse. Bakgrunnen for at UNE i begrunnelsen trekker frem at A kjente til problemet før ankomst, er at det gjelder en noe høyere terskel for opphold, der en asylsøker oppsøker Norge med en kjent lidelse. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at denne feilen i begrunnelsen ikke kan lede til at beslutningen kjennes ugyldig, da det er på det rene at feilen ikke kan ha virket inn på avgjørelsen av oppholdsspørsmålet. Lagmannsretten vil begrunne dette nærmere nedenfor.

Ankemotpartene har videre vist til at UNE i beslutningen av 27. april 2015, under beskrivelsen av de innvandringsregulerende hensynene i saken, har vektlagt at siden As helselidelser «av sin art vil kunne ramme mange, særlig eldre, personer, er det UNEs vurdering at konsekvensene for omfanget av søknader på liknende grunnlag gjør seg gjeldende i denne saken». Det fremkommer av begrunnelsen at de innvandringsregulerende hensynene er omtalt subsidiært, idet UNE bygger beslutningen på at vilkåret om sterke menneskelige hensyn ikke er oppfylt. Allerede av denne grunn kan en eventuell feil beskrivelse vanskelig tenkes å ha virket inn på utfallet. Lagmannsretten er imidlertid uansett enig med staten i at det ved vurderingen av de innvandringsregulerende hensynene må være relevant å se hen til om innvilgelse kan påvirke omfanget av søknader på lignende grunnlag, og at denne vurderingen ikke nødvendigvis må avgrenses til den konkrete diagnosen. I saken her ville det således - ved en avveining mot innvandringsregulerende hensyn - kunne være relevant å sammenholde As diagnose netthinneløsning med andre øyelidelser som ubehandlet vil medføre fullstendig synstap. Lagmannsretten kan ut fra dette ikke se at beslutningen bygger på feil faktum på dette punktet.

De øvrige anførslene om feil i de faktiske premissene for UNEs beslutning angår forholdene i Gaza, herunder sikkerhetssituasjonen generelt, helsetilbudet i Gaza og As muligheter for å få nødvendig helsehjelp for netthinneløsningen andre steder enn i Gaza.

For så vidt gjelder sikkerhetssituasjonen i Gaza generelt, er det sentrale spørsmålet om UNE har tatt feil av de faktiske forholdene ved beslutningen 18. september 2015. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for dette. Landrådgiver Hasselknippe fra Landinfo forklarte for lagmannsretten at sikkerhetssituasjonen i Gaza forverret seg i 2014, og at UNE som følge av dette suspenderte utreiseplikten til Gaza ved instruks 18. juli 2014. Suspensjonen ble opphevet 2. februar 2015. I beslutningen av 9. mars 2015 er sikkerhetssituasjonen grundig vurdert, og UNE konkluderte i denne beslutningen med at den generelle sikkerhetssituasjonen etter en samlet vurdering ikke i seg selv tilsa at utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b var til hinder for retur til Gaza. Denne vurderingen er fastholdt i senere beslutninger. Lagmannsretten kan ikke se at det er påvist feil i de faktiske premissene for vurderingen av den generelle sikkerhetssituasjonen i Gaza.

Under ankeforhandlingen har ankemotpartene særlig fokusert på det manglende behandlingstilbudet i Gaza, samt på at A sannsynligvis ikke vil få tillatelse til utreise for å motta behandling utenfor Gaza.

Vedrørende behandlingstilbudet i hjemlandet viser lagmannsretten innledningsvis til at det fremgår av UNEs beslutning av 5. mai 2014 på side 4 at det i utgangspunktet bare er aktuelt å vurdere behandlingstilbudet i hjemlandet i de sakene der de helsemessige forholdene er av et slikt alvor at de er nær eller over terskelen for sterke menneskelige hensyn. Vilkårene i loven anses i utgangspunktet ikke oppfylt når utlendingen kan få adekvat behandling i hjemlandet, selv om helsetilbudet i Norge generelt er bedre. I samme beslutning har UNE lagt til grunn at As øyelidelse ikke har en alvorlighetsgrad som når opp til terskelen for opphold da den ikke er å anse som akutt og livstruende, eller som en kronisk lidelse som kan bli livstruende uten behandling. Beslutningen av 5. mai inneholder ut fra dette ingen nærmere vurdering av helsetilbudet i Gaza.

I beslutningen av 9. mars 2015 fastholdes vurderingen av alvorlighetsgraden av As helsetilstand. UNE kommer likevel med enkelte bemerkninger knyttet til helsetilbudet ved en eventuell retur. I beslutningen på side 4 fremgår det følgende:

Det vises også til at mange pasienter med spesialistbehov henvises til behandling utenfor Gaza, til tross for sikkerhetsrestriksjoner og stengninger av grenseoverganger på grunn av den politiske situasjonen. Det fremgår av rapporten «Referral og patients from the Gaza Strip» av desember 2014 fra Verdens helseorganisasjon (WHO) at det totale antallet pasienter som har reist ut av Gaza via Rafah i 2014 var på 2612 personer. Det fremgår videre at 14 921 pasienter krysset den israelske grenseovergangen ved Erez i 2014. 81,69% av søknadene om å krysse Erez ble godkjent av israelske myndigheter.

Det er opplyst i saken at klageren ca. i 2005 ble operert for netthinneløsning i Egypt. UNE legger til grunn, på bakgrunn av den ovennevnte landinformasjonen, at henvisning til medisinsk behandling i Egypt, i tillegg til andre steder, fremdeles vil være en mulighet for klageren ved en retur.

Denne vurderingen er opprettholdt i beslutningene av 27. april 2015 og 18. september 2015. I sistnevnte beslutning er også uttalt at UNE har sett hen til uttalelsene fra Dr. Ramadan om at det per 14. september 2015 ikke var tilgang til avansert netthinnekirurgi i Gaza. Det er videre uttalt at UNE «vedkjenner at helsetilbudet på Gaza er klart dårligere enn det tilbudet klageren vil ha tilgang på i Norge».

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A på vedtakstidspunktet mest sannsynlig ikke kunne få gjennomført avansert netthinnekirurgi i Gaza. Dette er heller ikke lagt til grunn av UNE, og utgjør følgelig ingen feil ved beslutningen. Lagmannsretten tilføyer, uten at det tillegges vekt ved vurderingen, at landrådgiver Hasselknippe forklarte at nye opplysninger tyder på at situasjonen kan være endret ved at øyehelseklinikken ved Gaza sykehus, som er en del av St John of Jerusalem Eye Hospital Group, håper på å kunne tilby netthinnekirurgi i løpet av 2016.

Lagmannsretten kan heller ikke se at beslutningen bygger på feil faktum med hensyn til As mulighet for å få henvisning for behandling utenfor Gaza. Opplysningene fra WHO om antallet palestinere som er henvist for behandling i Israel i 2014 er ikke bestridt. Under ankeforhandlingen mottok lagmannsretten vitneforklaring fra Akihiro Seita, direktør for helse ved UNRWA, som redegjorde for tilsvarende tall for 2015. Seita forklarte at i september 2015 ble i overkant av 71 % av søkerne innvilget tillatelse til grensepassering ved Erez ved medisinsk henvisning for behandling i Israel. Grensepasseringen ved Rafah var åpen bare et fåtall dager i 2015, og et mindre antall pasienter fikk tillatelse til å passere grensen i forbindelse med medisinsk henvisning her. Lagmannsretten kan ikke se at UNE har bygget på feil faktum, når det er lagt til grunn at A vil ha mulighet for å få henvisning til sykehus utenfor Gaza dersom han skulle ha behov for dette etter en eventuell retur til Gaza. Tvert i mot synes mulighetene for dette å være relativt gode. Lagmannsretten viser til at landrådgiver Hasselknippe også forklarte at St John-klinikkene for øyehelse ved Gaza sykehus og i Jerusalem har et tett samarbeid, og bistår pasienter med henvisning og søknad om innreise ved behov for inngrep som ikke kan gjennomføres i Gaza.

Lagmannsretten kan heller ikke se individuelle forhold hos A som skulle tilsi at han med noen større grad av sannsynlighet skulle bli nektet grensepassering ved henvisning. Anførselen fra ankemotpartene om at det er Hamas som bestemmer hvem som får tillatelse til grensepassering, og at A som følge av sin tidligere legebistand til Fatah-medlemmer vil bli utsatt for hevnaksjoner, finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort. Det er ved vurderingen særlig lagt vekt på vitneforklaringen fra landrådgiver Hasselknippe, som forklarte at henvisningene på palestinsk side skjer fra helsepersonell, mens det på israelsk side er helsedepartementet som vurderer søknadene. Det er ikke holdepunkter for at israelske myndigheter vil være kritiske til As eventuelle bistand til torturofre med Fatah-tilknytning.

Etter ovennevnte gjennomgang legger lagmannsretten til grunn at anførslene om at UNEs beslutning om ikke å innvilge opphold på humanitært grunnlag bygger på feil faktum, ikke kan føre frem. En mindre reservasjon må gjøres for formuleringen i beslutningen av 18. september 2015 om at A var kjent med øyelidelsen når han ankom Norge som asylsøker i 2010. Dette er isolert sett feil faktum, noe staten ikke har bestridt under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner det imidlertid klart at denne feilen ikke kan ha virket inn på vedtakets innhold, og således ikke kan medføre at beslutningen settes til side som ugyldig i samsvar med prinsippet i forvaltningsloven § 41. Lagmannsretten legger for det første til grunn at det ikke er holdepunkter for at det gjelder en vesentlig annen terskel for opphold i tilfeller der asylsøkeren er kjent med de helseforholdene som anføres som oppholdsgrunnlag før ankomst til Norge. Videre har lagmannsretten sett hen til at As netthinneløsning, til tross for at lidelsen er beskrevet som alvorlig og vil medføre blindhet uten nødvendig behandling hos øyespesialist, ikke kan karakteriseres som akutt og livstruende. As helsetilstand når følgelig ikke den terskel som i praksis er lagt til grunn ved vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn på bakgrunn av helsemessige forhold. UNE har påpekt dette i samtlige beslutninger, og lagmannsretten ser bort fra at utfallet av saken ville kunne blitt et annet, dersom UNE korrekt hadde lagt til grunn at As netthinneløsning oppsto etter ankomsten til Norge og ikke hadde sammenheng med hans tidligere øyelidelser.


Har UNE begått saksbehandlingsfeil?

Ankemotpartene har også gjort gjeldende at UNEs beslutning er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten finner det klart at disse anførslene ikke kan føre frem. For så vidt gjelder henvisningen til at UNE har brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 ved behandlingen av saken, viser lagmannsretten til ovennevnte gjennomgang av anførslene om at beslutningen bygger på feil faktum. Det er ikke vist til øvrige konkrete forhold som UNE ikke har utredet.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er begått saksbehandlingsfeil av betydning for gyldigheten ved at begjæringene om omgjøring ble behandlet uten nemndmøte. Adgangen til slik behandling følger av utlendingsloven § 78 tredje ledd. Vilkåret for å unnlate nemndmøte er at saken ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål - eller ved omgjøringsanmodninger - at det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket. Det er nemndleder som vurderer om vilkårene er oppfylt ut fra de opplysninger som foreligger i saken og foreliggende landinformasjon. Lagmannsretten kan ikke se grunnlag for å sette nemndleders vurdering til side. Heller ikke vilkårene i utlendingsforskriften § 16-9 for når en sak skal anses å by på vesentlige tvilsspørsmål er etter lagmannsrettens syn oppfylt.

Ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til når det gjelder anførslene om at vedtaket er ugyldig som følge av feil faktum og saksbehandlingsfeil, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på betydningen av at ankemotpartene ikke har medvirket til å sannsynliggjøre sin identitet. Lagmannsretten viser imidlertid til at det etter utlendingsforskriften § 8-12 normalt er et vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 at utlendingen fremskaffer dokumentasjon på sin identitet. Ankemotpartene har etter lagmannsrettens syn ikke gitt noen holdbar begrunnelse for hvorfor de ikke har fremskaffet pass fra den palestinske ambassaden, som kan dokumentere deres identitet og tilhørighet til Gaza. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det er fullt mulig for palestinske borgere å fremskaffe nytt pass i tilfeller der det gamle passet er gått tapt.


Sakskostnader

Anken har ført frem og staten v/Utlendingsnemnda har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på dekning av sine sakskostnader. Selv om det er en sak mot staten som er av stor velferdsmessig betydning for ekteparet A foreligger det etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankemotpartene for erstatningsansvaret for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Sandnes har på vegne av UNE krevd dekket sakskostnader for lagmannsretten med 75 000 kroner. Beløpet utgjør i sin helhet salær. I tillegg kommer ankegebyret på 27 675 kroner. Ankemotpartene har ikke reist innvendinger mot kravet og lagmannsretten legger oppgaven til grunn, idet beløpet anses rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5.

Det følger av tvisteloven § 20-9 annet ledd at lagmannsretten legger sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten. Saken har for lagmannsretten ikke budt på tvil. Som det fremkommer ovenfor er det imidlertid påpekt enkelte svakheter ved begrunnelsen i UNEs vedtak. Lagmannsretten har på denne bakgrunn - under betydelig tvil - kommet til at hver av partene skal dekke egne sakskostnader for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.

  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B in solidum 102 675 - etthundreogtotusensekshundreogsyttifem - kroner til staten v/Utlendingsnemnda innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

 

Latest changes
  • Ny: LB-2015-182462 Opphold på humanitært grunnlag. Helse. (11/4/2016)

    Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om å ikke innvilge opphold på humanitært grunnlag på grunn av helsemessige forhold, jf. utlendingsloven § 38. Det var uomtvistet at en av ankemotpartene hadde en alvorlig øyelidelse, som ubehandlet ville medføre synstap. Lagmannsretten kom - i motsetning til tingretten - til at UNEs beslutning var gyldig. Det forelå etter lagmannsrettens syn ikke feil i de faktiske premissene for beslutningen eller saksbehandlingsfeil. Statens anke førte således frem.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo