To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-185706
Documentdate : 22.08.2016

Utlendingsrett. Asyl. Tolk. Humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 28 og § 38.

Spørsmål om en afghansk mann hadde krav på opphold (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Subsidiært var det spørsmål om han hadde rett til opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vilkårene for asyl ikke var til stede, og at han heller ikke hadde rett til opphold på humanitært grunnlag.

Saken gjelder rettslig overprøving av Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak 16. desember 2014 og beslutning om ikke å omgjøre vedtaket 16. januar 2015. Hovedspørsmålene er om ankende part har krav på opphold (asyl) i Norge etter utlendingsloven § 28 andre ledd, jf. første ledd bokstav a og b. Videre er det subsidiært spørsmål om han har krav på opphold på humanitært grunnlag, jf. § 38. Det er også spørsmål om manglende utredning og begrunnelse fører til at UNEs vedtak er ugyldige.

Partene er enige om at tingrettens saksfremstilling kan legges til grunn, og fra denne gjengis:

A kom til Norge 9. september 2013 og søkte om asyl. Han avga et asylintervju som ble gjennomført over to dager, henholdsvis 26. september 2013 og 2. oktober 2013.

A søkte asyl under henvisning til at han risikerte forfølgelse i Afghanistan fra Taliban eller andre opprørsgrupper på grunn av sitt tidligere arbeid som tolk i Afghanistan. Da han søkte asyl, hadde han med seg bekreftelser på tidligere arbeidsforhold samt et trusselbrev fra Haqqani-nettverket.

Fra slutten av 2007 til 2009 jobbet A i organisasjonen MPRI (Military Professional Resources Inc.). Dette er en organisasjon som jobber med rådgivning innenfor det amerikanske militæret i Afghanistan. Fra 2009 til 2010 jobbet A som tolk i MEP (Mission Essential Personnel). I begge firmaer jobbet A som tolk og hadde lignende arbeidsoppgaver. Blant annet jobbet han med oversetting av NATO-kodeverk, policyer og dekreter. Dette innebar at A ofte befant seg i det afghanske forsvarsdepartementet. Videre var han også ute i provinsene sammen med militære enheter.

A har oppgitt at han i denne perioden jevnlig ble utsatt for trusler. Truslene anga at han måtte avslutte sitt arbeid hos utenlandske myndigheter og heller slutte seg til opprørerne. Truslene var anonyme og oppringningene kom fra ukjente telefonnummer.

A besluttet ved utløpet av kontrakten med MEP i 2010 at han ikke skulle fortsette på grunn av truslene. A var arbeidsledig i perioden etter dette og frem til han startet arbeid i GIZ (Deutsche Gesellschaft für Internationale Zusammenarbeit) i juni 2011, med unntak av én uke han arbeidet for ISAF. Han oppholdt seg hos venner og hadde mobiltelefonen slått av slik at han skulle være relativt utilgjengelig. Han var likevel student på kveldstid i perioden fra 2006 til 2012 i Kabul. Årsaken til at han begynte å arbeide igjen var at han hadde økonomiske problemer etter ca. ett år uten arbeid.

Truslene startet opp igjen i 2011 da han begynte å arbeide på nytt. I juli 2013 ble han utsatt for en voldsepisode. Han ble beskyldt for å være spion av flere ukjente gjerningsmenn samtidig som de angrep og slo han. A ble innlagt på sykehus etter hendelsen. Noe tid etter angrepet mottok han et skriftlig trusselbrev fra Haqqani-nettverket. I sin asylforklaring på side 15 og 16 gjengir A noe av innholdet i brevet slik:

«A, sønn av B, vi vet at du jobber med skittent arbeid, som spionering, for okkupanter av hellige land. Dette har vi sagt til deg over telefon muntlig. Vi har advart deg. Du har ikke svart, men fortsatt samarbeidet ditt med militære og sivile. Noe som er imot vår politikk, det vil si Talibans islamske bevegelse. Du har til og med klart å overleve hendelsen 14.04.

Hvis du fortsetter på det som du holder på med, noe som er uislamsk, kommer du til å miste livet ditt. Vi gjør alt vi kan for å ta livet med en gang vi får tak i deg.

A besluttet at han ikke lenger kunne oppholde seg i Afghanistan på grunn av sin egen sikkerhetssituasjon. Han forlot Afghanistan.

Utlendingsdirektoratet, heretter UDI, fattet vedtak i saken 26. mai 2014. UDI fant at A ikke hadde krav på asyl etter utlendingsloven § 28 eller § 38. I vedtaket fremgår følgende:

«UDI har kjennskap til at personer som har jobbet som tolker for utenlandske militære styrker i Afghanistan kan risikere å bli utsatt for alvorlige reaksjoner fra Taliban og andre ytterliggående opprørsgrupperinger. De er i tillegg utsatt ved å være fysisk nær utenlandsk militært personell som anses å være en høyt prioritert målgruppe for angrep (UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs og Asylum-Seekers from Afghanistan, publisert 17.12.10). UDI er videre kjent med at afghanere som jobber for utenlandske organisasjoner og assosieres med det internasjonale samfunn kan risikere trusler eller målrettede angrep fra Taliban eller andre ytterliggående grupperinger.

Å ha en stillingsrelatert tilknytning til utenlandske styrker og utenlandske organisasjoner tilsier imidlertid ikke på generelt grunnlag risiko for forfølgelse i lovens forstand ved retur til Afghanistan i dag. Etter det UDI er kjent med er det oftest institusjonen afghanere jobber for, det internasjonale samfunnet, eller det politiske systemet som er det overordnede målet for reaksjoner fra opprørsgrupperingene, ikke ansatte som enkeltindivider. Afghanere som har en stillingstilknytning som nevnt vil således hovedsakelig være utsatt fordi de gjennom utøvelsen av sitt arbeid assosieres med det primære målet som opprørsgrupperinger ønsker å ramme, og ikke fordi de som enkeltindivider anses som selvstendige mål. UDI tar høyde for at enkelte likevel kan risikere å bli gjort til selvstendige mål for sanksjoner fra Taliban eller andre ytterliggående opprørsgrupperinger.

UDI mener videre at risikoen for overgrep er knyttet il selve utførelsen av arbeidet, og i de tilfeller hvor det forekommer trusler, er dette først og fremst for å få personen til å slutte i arbeidet. Hensikten er å fjerne støtten til afghanske myndigheter og den utenlandske tilstedeværelsen. Dersom en person etterkommer kravene om å slutte i arbeidet, minskes også faren for å bli utsatt for reaksjoner. Trusselnivået anses generelt å være høyere i provinsene, særlig i områder der opprørerne står sterkt, enn i Kabul by eller andre områder med større grad av myndighetskontroll. Risikoen for represalier synes også å øke i takt med hvor synlig og profilert man er.»

UDIs vedtak ble påklaget av A 26. juni 2014.

Utlendingsnemnda, heretter UNE, fattet vedtak i saken 16. desember 2014. UNE kom til samme resultat som UDI. I vedtaket tok UNE ikke stilling til om As anførsler om faktum i saken var tilstrekkelig sannsynliggjort, ettersom det ikke var avgjørende for resultatet av saken. UNE la således til grunn As forklaring om faktum i saken ved prøving av om vilkårene for asyl forelå. I UNEs vedtak fremgår blant annet:

«Videre mener UNE at risikoen for overgrep også er knyttet til selve utførelsen av arbeidet, og i de tilfeller hvor det forekommer trusler, er dette først og fremst for å få personen til å slutte i arbeidet. Hensikten er å fjerne støtten til den afghanske regjeringen og den utenlandske tilstedeværelsen. Dersom en person etterkommer kravene om å slutte i arbeidet, minskes også faren for å bli utsatt for reaksjoner. Samtidig vil en tidligere tolk som fortsetter å oppholde seg på det stedet der han har arbeidet, og dermed er lett å identifisere, kunne være et mål for aksjoner også etter at han har avsluttet arbeidet. Dette vil særlig gjelde på steder der opprørerne står sterkt og det liten myndighetskontroll.

I Kabul, der opprørerne har begrenset operasjonell kapasitet, er det primært høyprofilerte mål som rammes av angrep. Opprørernes valg av angrepsmål i Kabul har en klar sammenheng med mulighetene for å få internasjonal mediaoppmerksomhet. Det vises blant annet til temanotat av 20.04.2012 fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo): «Afghanistan: Situasjon for sivile i lys av sikkerhetstransisjonen» og den tidligere omtalte rapporten fra den danske Udlændingestyrelsen. Etter det UNE kjenner til er det ikke rapportert om målrettede drap på tolker i Kabul by, til tross for det høye antallet tolker som arbeider der.

[ ... ]

UNE mener at det ikke foreligger en påregnelig risiko for at klageren skal bli utsatt for forfølgelse fra Taliban eller andre opprørsgrupper i Kabul fordi han arbeidet som tolk for MEP og MPRI og senere arbeidet for GIZ. Det er lagt vekt på at opprørsgruppene i liten grad har tilstedeværelse i Kabul. Une har lagt avgjørende vekt på at klageren etterfulgte truslene han mottok om å slutte i arbeidet. Klageren etterkom med dette Haqqani-fraksjonens ønske. UNE mener klageren fremstår som så lite profilert at han ikke vil utgjøre et angrepsmål for de opprørsgrupper som i dag kan tenkes å kunne utføre målrettede aksjoner i Kabul by. UNE har i vurderingen også tatt med i betraktning at det kan komme politiske endringer i Afghanistan etter at de utenlandske styrkene trekker seg ut i 2014. Selv om det tas høyde for en viss usikkerhet om hvordan situasjonen vil utvikle seg, mener UNE at det ikke kan trekkes den slutning at retur til Kabul vil innebære at klageren vil bli forfulgt der.»

Det ble i etterkant av UNEs vedtak begjært omgjøring, men UNE besluttet 16. januar 2015 at vedtaket ikke skulle omgjøres.

A tok ut stevning for Oslo tingrett 28. januar 2015, og staten v/UNE innga tilsvar.

Oslo tingrett avsa22.08.201627. oktober 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. A dømmes til å betale 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner til Staten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 28. - 30. juni 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten var representert med sin prosessfullmektig og rådgiver i Utlendingsnemnda, Hilde Haugsmoen Karlsen, som ikke ga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

Både UNE og tingretten har foretatt feil vurdering av risikoen som A vil bli utsatt for dersom han tvinges til å returnere til Afghanistan. Risikoen opphører ikke om arbeidet er avsluttet. A har dokumentert at en rekke personer som har avsluttet arbeidsforholdet for internasjonale styrker eller afghanske myndigheter, har blitt drept etter at de avsluttet arbeidsforholdet. As avsluttede arbeidsforhold utsetter ham for en ekstraordinær risiko fordi han ikke bedrev ordinært tolkearbeid. Det er fremdeles lett å identifisere at han har hatt særegent sensitive arbeidsoppgaver for afghanske myndigheter og internasjonale styrker. Taliban har en betydelig etterretningskompetanse.

A er lett å identifisere siden navnet hans står på ni dekreter. Dekretene er spredt i tusenvis av kopier, og vil bli spredt videre i årene som kommer. Videre er det tatt fotografier av ham i sosiale sammenhenger iført militær uniform. Han har hatt tilhørighet både til afghanske myndigheter og ISAF, han har militær kunnskap og har samarbeidet med høyt rangerte offiserer, også i Forsvarsdepartementet.

Det foreligger omfattende dokumentasjon som viser risikoen som personer som identifiseres med ISAF, US Army og afghanske myndigheter utsettes for i Afghanistan. Mistanke om myndighetstilknytning er nok.

Også Landinfo viser til en rekke ekspertvitner som mener at risikoen er til stede for personer som har avsluttet sitt arbeidsforhold.

A tvinges til å søke flukt på hjemstedet Kabul der han arbeidet og var kjent.

UNE har lagt til grunn feilaktig eller mangelfullt faktum på en rekke punkter. Det er ikke avgjørende hva man gjør, men hva man mistenkes for å gjøre, f.eks. at man oppfattes som spion. UNE har ikke lagt tilstrekkelig vekt på myndighetstilhørigheten mellom ISAF og de afghanske myndigheter. Det er ikke omtalt at A har tilegnet seg militær kunnskap som det er viktig for Taliban å få. De dekretene han har arbeidet med, er spredt på depoter rundt omkring i landet, og de vil bli trykket opp i årene som kommer. Hans navn står på disse dekretene.

Videre har UNE unnlatt å vurdere Talibans etterretningskompetanse, og at Taliban er infiltrert i samfunnet. UNE har heller ikke omtalt at det har skjedd en økning i målrettede drap på såkalte «soft-targets». Videre har UNE oversett at det er Kabul A kommer fra. Det er ikke lett å holde seg skjult der over tid. Hans identitet er lagret i myndighetenes database.

UNE har også foretatt manglende utredning på flere punkter. Manglende utredning og mangelfull begrunnelse fører til at UNEs avgjørelser er ugyldige.

Under enhver omstendighet må A innvilges opphold på humanitært grunnlag.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. UNEs beslutning datert 16. januar 2015 er ugyldig.
  2. Staten dømmes til å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, har i korte trekk anført:

Det bestrides at UNEs vedtak og beslutninger er ugyldige, og staten kan i det vesentlige slutte seg til tingrettens rettsanvendelse og bevisvurdering.

A har ikke krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstavene a eller b. Etter § 28 første ledd bokstav a må man risikere forfølgelse på grunn av en bestemt årsak ved retur til hjemlandet, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A. Det skal foretas en objektiv og fremtidsrettet vurdering, og det avgjørende er om risikoen er reell. En teoretisk eller fjerntliggende mulighet for risiko er ikke tilstrekkelig. As anførte aktivitet i hjemlandet medfører ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Det er heller ikke grunnlag for beskyttelse etter § 28 første ledd bokstav b.

Det er viktig å se trusselbildet i sammenheng med antall personer som enten har arbeidet eller fortsatt arbeider for internasjonale aktører i Afghanistan. Landinfo gir et anslag på at mellom 300 000 og 500 000 afghanere har hatt ervervsmessig tilknytning til internasjonal militær virksomhet. Over 6 000 frivillige organisasjoner opererer i Afghanistan, mange med forbindelseslinjer til internasjonale organisasjoner. Ved risikovurderingen er skillet mellom personer i aktiv tjeneste for internasjonal tilstedeværelse og personer som har avsluttet tjenesten, sentralt. Personer som har avsluttet sin tjeneste, anses ikke (lenger) som spioner eller representanter for afghanske/utenlandske myndigheter. Bevistemaet er hvilke områder det er trygt å sende A tilbake til, og det må da skilles mellom Kabul og de usikre områdene på landsbygda. Mange av kildene A har vist til, gjelder Afghanistan generelt. Videre må det skilles mellom høyprofilerte og lavprofilerte mål.

De ulike kildene som er fremlagt, må leses i sammenheng og vektes mot hverandre. A har vist til enkelte avsnitt i rapporter uten at de ses i sammenheng med resten av avsnittene og konklusjonen.

UNEs vedtak og beslutning bygger på korrekt faktum og rettsanvendelse, og de er for øvrig ikke beheftet med feil. Eventuelle feil har uansett ikke virket inn på vedtakenes innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

A har kommet med flere opplysninger etter UNEs vedtak, som må anses som nye opplysninger, og ikke bare opplysninger som kaster lys over tidligere opplysninger. Fremleggelse av et dekret, hvor hans navn er gjengitt, fulgte som bilag til sluttinnlegget til tingretten. I lagmannsretten har han forklart at han har byttet ID. Videre har han forklart om trusler mot familien, også i tiden hvor han oppholdt seg i Afghanistan. Etter statens syn er dette nye opplysninger, som ikke kan tillegges vekt. Dersom lagmannsretten skulle komme til at dette er vesentlige opplysninger, vil det være grunnlag for en omgjøringsbegjæring.

Etter statens syn er imidlertid ikke disse opplysningene av avgjørende betydning. At As navn står på dekretene, gjør ikke at han anses som høyprofilert.

Det medfører ikke mangler ved UNEs vurdering av om det skal gis tillatelse etter utlendingsloven § 38. Forvaltningsavgjørelser etter § 38 er i utgangspunktet underlagt forvaltningens frie skjønn.

De opplysninger som er sendt inn vedrørende As helse, dreier seg om mindre alvorlige forhold som ikke gir grunnlag for opphold på humanitært grunnlag.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Det er UNEs siste beslutning av 16. januar 2015 om ikke å omgjøre vedtaket av 16. desember 2014 som nå formelt regulerer As rettsstilling for spørsmålet om rett til opphold i Norge, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24. Men ved at det både i vedtaket og beslutningen ble gitt avslag, må lagmannsretten også se på gyldigheten av vedtaket av 16. desember 2014 som lå til grunn for beslutningen.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a har følgende ordlyd:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

a)har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, [...]

A har vist til Grunnloven §§ 92 og 93, men lagmannsretten kan ikke se at bestemmelsene får selvstendig betydning i denne saken.

Det er uomtvistet at det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende, jf. senest plenumsdommen fra Høyesterett 18. desember 2015, jf. Rt-2015-1288 [skal vel være Rt-2015-1388, Lovdatas anm.], avsnitt 69-70.

Et grunnvilkår for å være beskyttet av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, er at asylsøkeren må ha «en velbegrunnet frykt for forfølgelse». Begrepet forfølgelse forutsetter alvorlige krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 81-82. Innholdet i «forfølgelse» er nærmere presisert i utlendingsloven § 29 og § 30.

Ved spørsmålet om det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur, er det en fremtidsrettet vurdering som skal foretas.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig forfølgelsesfare etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må det tas stilling til de forhold som påberopes som grunnlag for asyl (bevisspørsmålet) og til risikospørsmålet. Det er i prinsippet to ulike vurderinger, jf. bl.a. NOU 2004:20 Ny utlendingslov punkt 2.2.4. Høyesterett har i Rt-2011-1481 oppsummert bevis- og risikokravene i asylsaker slik i avsnittene 45-46:

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

As asylforklaring er lagt til grunn av UNE, selv om det ikke er tatt uttrykkelig standpunkt til troverdigheten av forklaringen.

Hovedtrekkene i As forklaring er gjengitt slik i tingrettens dom:

I korte trekk har A forklart at han fra 2007 til 2009 jobbet i MPRI som tolk. Under sitt arbeid der mottok han jevnlige telefontrusler der han ble bedt om å slutte i jobben samt stoppe sitt samarbeid med utenlandske myndigheter. Dette fortsatte også da han fra 2009 til 2010 jobbet i MEP. Til slutt var truslene så mange og hyppige at han ikke fortsatte i jobben ved MEP. Som følge av at han hadde sluttet å arbeide hadde han en anstrengt økonomi i 2010. I denne perioden gjorde han seg utilgjengelig ved å ha avslått telefon samt bytte bosted ofte. Han opplevde ikke trusler i perioden han var arbeidsledig. For øvrig forklarte A at han i 2010 tok arbeid én uke for ISAF.

På grunn av sin vanskelige økonomi fant A det nødvendig igjen å ta arbeid. Han startet da arbeid i den tyske ikke-statlige organisasjonen GIZ. Da han startet der, gjenopptok telefontruslene seg. I 2013 ble han i Kabul overfalt av ukjente menn og utsatt for vold. Som følge av dette ble han lagt inn på sykehus. Ifølge A ble volden utført for å få ham til å stoppe sitt arbeid for utenlandske myndigheter.

Noe etter voldshendelsen mottok broren til saksøker et trusselbrev fra Haqqani-nettverket adressert til A som han videreformidlet.

Etter dette bestemte saksøker seg for at det var for farlig for ham å oppholde seg i Afghanistan. Han forlot deretter landet og søkte om asyl i Norge i september 2013.

A har under sitt arbeid som tolk arbeidet med høyt profilerte afghanske myndighetspersoner. Han har også vært med ut i provinser og vært synlig sammen med utenlandske militære styrker. Videre har han arbeidet med oversetting av NATO kodeverk, policyer og dekreter. Hans oversettelser er fortsatt i bruk i Afghanistan, og hans navn fremgår på oversettelsene og er tilgjengelige. Disse dekretene er spredt utover landet og vil bli spredt i tiden fremover. A har oppgitt at han har kunnskap om sensitiv informasjon som Taliban eller andre opprørsgrupperinger kan ha interesse av å tilegne seg.

I lagmannsretten har A nyansert sin forklaring på noen punkter. Staten har anført at enkelte av As opplysninger er gitt etter vedtakstidspunktet, og at det skal ses bort fra dem. Etter statens oppfatning er de nye opplysningene imidlertid ikke av avgjørende betydning for saken.

Etter lagmannsrettens syn er opplysningene om at As navn står på dekretene, at han har arbeidet med ni dekreter, at disse er spredt rundt på depoter i flere eksemplarer, og vil bli ytterligere spredt fremover, ikke nye opplysninger, men opplysninger som kaster lys over det han har forklart tidligere. Lagmannsretten viser til at han i asylintervjuet har opplyst at han har arbeidet med dekreter som bygger på NATO-direktiver, og at disse dekretene ble videreformidlet. Videre fremgår det at han ikke bare arbeidet som tolk, men også som oversetter. Hva gjelder opplysningen i lagmannsretten om at han har byttet ID, forstår lagmannsretten det slik at det han mente var at han hadde holdt seg i skjul og hadde byttet SIM-kort flere ganger.

Lagmannsretten legger etter dette As asylforklaring til grunn, selv om det har vært en viss utvikling i forklaringen. Hvorvidt de seneste opplysningene han har gitt, får betydning for avgjørelsen kommer lagmannsretten tilbake til.

A har anført at UNE har lagt til grunn feil lovanvendelse, bl.a. at UNE i vedtaket på side 2 feilaktig har uttalt at det er asylsøkeren som har et ansvar for å sannsynliggjøre egne anførsler og faktum i tilstrekkelig grad. Lagmannsretten påpeker at nemndas bemerkning her er hentet fra lovforarbeidene, hvor den samme formulering er brukt. Det foreligger ikke noen lovanvendelsesfeil på dette punktet.

Videre er det anført at UNE synes å ha lagt til grunn feil lovanvendelse vedrørende beviskravet for risiko ved retur. Nemnda anføres ikke å ha vist til rettslige normer.

Lagmannsretten bemerker at ved vurderingen av risikoen for forfølgelse ved retur er det ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep vil skje. Det må foreligge en reell grunn til å frykte forfølgelse. Det gjelder imidlertid ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt. I NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 118-119 heter det om dette bl.a.:

I flyktningdefinisjonen i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A er risikokravet definert som et krav om at søkerens situasjon må være tilstrekkelig alvorlig til å gi grunnlag for velbegrunnet frykt.

Med grunnlag i definisjonen kan det sluttes at risikokravet både har et subjektivt og et objektivt element. Søkeren må oppleve frykt i forhold til sin situasjon i hjemlandet, og frykten må ut fra en objektivisert bedømmelse kunne vurderes som velbegrunnet.

I praksis vil det sentrale vurderingsspørsmål som oftest gjelde om det ut fra en objektivisert bedømmelse foreligger en tilstrekkelig fare for at den anførte risiko faktisk vil materialisere seg i overgrep ved retur. Samtidig som det er klart at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, må ikke kravet til risiko fastsettes strengere enn at søkere med en reell grunn til å frykte forfølgelse sikres rett til beskyttelse. Noe krav om sannsynlighetsovervekt - i betydningen mer enn 50 % risiko for at forfølgelse vil finne sted - kan derfor ikke komme på tale i denne sammenheng. Det er verken hensiktsmessig eller mulig å angi noe nærmere om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningbeskyttelse. Risikoterskelen må fastsettes etter en konkret vurdering av den enkelte sak, hvor det blant annet vil være naturlig å legge vekt på alvoret av den type overgrep risikoen relaterer seg til. For likevel å belyse avstanden mellom det sannsynlighetskrav man opererer med i bevissammenheng og risikovurderingen, kan følgende eksempel trekkes frem: Dersom det er mulig å fastslå en 10 % risiko for at søkeren vil bli drept eller lemlestet ved retur, vil risikoen åpenbart være tilstrekkelig høy til at søkeren har krav på flyktningbeskyttelse.

Det foreligger ikke noen avgjørelse fra Høyesterett hvor det uttrykkes noe konkret om hvilken grad av risiko som kreves for flyktningebeskyttelse. Ankende part har vist til Borgarting lagmannsretts dom av 14. september 2015 side 17, hvor flertallet gir uttrykk for at man «kan ikke se bort fra at Taliban vil ramme general B gjennom A» (asylsøkeren).

Etter denne lagmannsretts syn kreves det mer av faregrad enn en risiko som man ikke «kan [ikke] se bort fra». Et slikt uttrykk signaliserer en tilnærmet strafferettslig grad av sikkerhet for at overgrep ikke vil skje. Ut fra lovforarbeidene kan risikoterskelen ikke være så lav, jf. sitatet foran. Videre vises til Norsk lovkommentar note 86, hvor det heter: «Det avgjørende .... er om risikoen fremtrer som reell, det vil si at faren må være over et visst minimum og verken fremstå som konstruert eller rent hypotetisk».

Etter dette kan lagmannsretten ikke se at nemnda har lagt til grunn feil beviskrav.

Domstolene har ved avslag på asyl etter utlendingsloven § 28 full prøvingskompetanse, også når det gjelder risikospørsmålet. Lagmannsretten legger likevel til grunn at domstolene bør vise tilbakeholdenhet i spørsmål der utlendingsmyndighetene besitter en særlig faglig ekspertise. Dette gjelder bl.a. landfaglige vurderinger. I plenumsdommen i Rt-2015-1388 uttalte annenvoterende i avsnitt 247:

På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres. Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette - og hensynet til rasjonell utlendingsforvaltning - forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger. Fra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktigste å sikre en forsvarlig saksbehandling. Det vil derfor ofte være naturlig å utøve kontrollen med utgangspunkt i det vedtak som er truffet og den begrunnelse som er gitt.

Slik voteringen var i Høyesterett, må uttalelsen anses å gi uttrykk for Høyesteretts samlede syn, jf. også Borgarting lagmannsretts dom LB-2015-80279. Uttalelsen var knyttet til internfluktbestemmelsen i utlendingsloven § 28 femte ledd, men de samme hensynene gjør seg gjeldende ved vurderingen av risikospørsmålet etter første ledd.

Den ankende part har med henvisning til en avgjørelse fra Høyesteretts ankeutvalg 6. mai 2016, HR-2016-974-U, anført at domstolene ikke skal vise en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av UNEs vedtak. Dette er en beslutning hvor ankeutvalget i forbindelse med at en anke ble nektet fremmet, uttalte at det

... ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse i dommen på side 6 om at retten i saker av denne karakter «bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger». Ved avgjørelsen av om det foreligger en reell konvertering fra islam til kristendommen må det foretas en fullstendig og uavhengig bevisvurdering. Til tross for dette utsagnet, som ankeutvalget altså ikke kan gi sin tilslutning til, har ankeutvalget kommet til at det ikke er grunn til å tillate anken fremmet.

Etter lagmannsrettens syn er denne uttalelsen fra Høyesteretts ankeutvalg i tråd med tidligere rettspraksis. Som det fremgår over, har retten full kompetanse i saker etter utlendingsloven, men ved spørsmål om overprøving av utlendingsmyndighetenes landfaglige vurderinger har det vært aktuelt å vise en viss tilbakeholdenhet. Ved vurdering av en type faktum som retten er like nær til å bedømme som utlendingsmyndighetene, har det ikke vært praksis for en slik tilbakeholdenhet.

A har anført at han risikerer å bli drept eller forfulgt på grunn av sitt tidligere arbeid som tolk og oversetter dersom han returneres til Afghanistan. Han har vist til at han hadde en særegen posisjon som tolk og oversetter som følge av at han arbeidet med høyt profilert personell, var synlig sammen med utenlandske avdelinger, og at han har vært med på å tolke NATOs kodeverk og dekreter, og at hans navn fremgår på dekretene, som er spredt ut over landet. Han vil derfor fortsatt oppfattes som aktiv tolk av Taliban og andre opprørsstyrker.

Lagmannsretten finner det naturlig først å knytte noen bemerkninger til sikkerhetssituasjonen generelt i Kabul. Det var her A hadde opphold før han forlot Afghanistan, og det er til Kabul det i tilfelle er aktuelt med retur.

Barbro Helling fra Landinfo har i sin vitneforklaring beskrevet Kabul som en av verdens raskt voksende byer. Byen har vokst fra ca. 1 million innbyggere i 2001 til mellom 4 og 6 millioner i dag. Etter at de internasjonale styrkene trakk seg ut - ISAF avsluttet 31. desember 2014 - er den økonomiske situasjonen i landet vanskelig siden mange arbeidsplasser for afghanerne dermed er blitt borte.

Etter Hellings forklaring legger lagmannsretten til grunn at Kabul er kontrollert av myndighetene, men at Taliban som er den største opprørsgruppen, har en aktiv tilstedeværelse i byen. Ifølge Helling er 80 prosent av angrepene til Taliban rettet mot afghanske sikkerhetsstyrker. Taliban bruker Kabul som en oppvisningsplass. De har også forsøkt å ramme presidentpalasset og parlamentsbygningen, samt internasjonale mål som hoteller og ambassader. Helling forklarte at Taliban har begrenset operasjonell kapasitet, og at de må økonomisere med sine angrep. Det er rapportert om enkelte individuelle målrettede angrep, f.eks. mot en leder av Fredsrådet og en svensk journalist, men ellers er det institusjoner man forsøker å ramme.

A har vist til rapport fra Landinfo «Afghanistan i transisjon» av 9. januar 2014, hvor det under punkt 3.1.4 Målrettede drap heter:

Landinfos samtalepartnere er samstemte i at Taliban har kapasitet til å utføre målrettede drap i hele landet, også i de store byene og Kabul.

En diplomatkilde (b) hevder at i de store byene vil Taliban bruke handlingsrommet til å utføre høyprofilerte angrep designet for overskrifter i verdenspressen. Kilden mener at Taliban gjør samme vurderinger som en sjakkspiller; de går ikke etter bønder, men er ute etter kongen og dronningen.

A har videre vist til at ifølge UNAMA (United Nations Assistance Mission in Afghanistan) som utarbeider oversikter over antall drepte, har det har vært en sterk økning i sivile målrettede drap i Afghanistan fra 2011-2012, og at tallene var høye i 2015. Lagmannsretten bemerker at ifølge vitneforklaringen fra Helling viser tallene for 2016 imidlertid en nedadgående tendens. Helling forklarte videre at det er store geografiske forskjeller, og at det ikke er informasjon om økning i sivile målrettede drap i Kabul.

Lagmannsretten legger på bakgrunn av dette til grunn at selv om sikkerhetssituasjonen i Kabul generelt ikke er god, er den langt bedre enn andre steder i landet. Videre legges til grunn at det er høyprofilerte mål Taliban ønsker å ramme i Kabul.

A har referert til en rekke kilder som skal vise at Taliban også aksjonerer mot sivile afghanere etter at deres arbeidskontrakter med internasjonale organisasjoner utløper, bl.a. er det vist til Landinfos « Temanotatet Afghanistan: Sivile afghanere tilknyttet internasjonal virksomhet» fra 9. september 2015. Han har bl.a. vist til annet avsnitt i sammendraget, hvor det heter:

Både politikere og ulike ekspertkilder hevder at Taliban aksjonerer mot sivile afghanere etter at deres arbeidskontrakter med internasjonale organisasjoner har utløpt, og at de som arbeidet i internasjonale militære organisasjoner og ofte var involvert i trefninger med Taliban, er spesielt utsatt. Enkelte afghanere hevder å blitt angrepet av Taliban mange år etter at de avsluttet sitt arbeide. Flere kilder, eksempelvis kongressmedlem Adam Kinzinger fra Illinois, hevder at atskillige av de som har arbeidet for internasjonale organisasjoner, er halshugget.

Lagmannsretten bemerker at avsnittet må leses i sammenheng med siste avsnitt i sammendraget:

Det foreligger solid dokumentasjon for konfliktrelatert vold mot afghanere i aktiv tjeneste for en internasjonal militær organisasjon. Landinfo har imidlertid funnet begrenset dokumentasjon for målrettet, konfliktrelatert vold mot tidligere tolker, informanter eller andre grupper av lokalt ansatte i internasjonal organisasjoner, sivile eller militære.

A har vist til en rekke sitater fra enkelte kilder i denne rapporten. Lagmannsretten bemerker til dette at retten legger til grunn at Landinfos rapporter er oppbygd slik at man først viser til og gjengir en rekke kilder, og deretter vekter disse opp mot hverandre før det konkluderes. Det blir dermed misvisende å trekke ut enkelte avsnitt og setninger fra rapportene uten å lese disse i sammenheng. Lagmannsretten finner det derfor ikke hensiktsmessig å sitere alle de avsnitt A har vist til, men vil kommentere enkelte avsnitt og herunder vise at de anførte sitatene må vurderes i den sammenheng de står.

A har vist til punkt 4.2. Avsluttet tjeneste i nevnte rapport, hvor det heter:

En rekke kilder, herunder militære som har tjenestegjort i Afghanistan, fremsetter påstander om alvorlige overgrep mot tidligere tolker:

«Interpreters have become a very big target of the Taliban and Al-Qaeda», Rep. Adam Kinzinger (R-Illinois.) told Reason.com.«There's been a lot of beheadings of people that have worked with the West» (Smith 2014).

Landinfo har imidlertid ikke funnet dokumentasjon som kan peke i retning av at Taliban, eller andre opprørsgrupper, har et spesielt søkelys på å straffe tidligere «overløpere».

Lagmannsretten finner grunn til å sitere neste avsnitt:

Det foreligger omfattende informasjon om påstander om trusler mot tidligere tolker fra Taliban. Informasjonen er ofte gitt av tolker i forbindelse med at de søker internasjonal beskyttelse eller fremsetter krav overfor tidligere oppdragsgivers myndigheter. Tidligere tolker har også stått frem offentlig, eksempelvis i forbindelse med demonstrasjoner i Afghanistan. [...].

A har videre vist til følgende avsnitt i rapporten:

Det foreligger informasjon om noen enkeltsaker hvor personer skal ha blitt drept etter å ha arbeidet for en internasjonal styrke, og hvor ugjerningen settes i forbindelse med det avsluttede arbeidsforholdet.

A har også vist til følgende under punkt 4.7 Avsluttende kommentar:

Utgangspunktet er at all tjeneste for det som Taliban på et gitt tidspunkt kan oppfatte som å representere det internasjonale nærværet, kan bli eksponert for vold, enten tilfeldige krigshandlinger eller mer målrettede kampanjer mot en konkret virksomhet.

Lagmannsretten finner grunn til å sitere det avsluttende avsnitt 4.7.2 Trusler mot tidligere tolker:

Det foreligger ikke dokumentasjon som tilsier at tidligere tolker er spesielt eksponert for målrettet vold initiert av Taliban eller andre opprørsgrupper. Det er imidlertid rapportert om enkelte tilfeller hvor tidligere tolker skal være identifisert, lokalisert og oppsøkt av Taliban, og at opprørerne skal ha vært i kontakt med, truet og endog utøvd vold mot denne kategorien tolker og deres familier. Landinfo kan imidlertid ikke se det foreligger dokumentasjon for at denne gruppen er mer utsatt for sanksjoner enn øvrige grupper lokale som tidligere har arbeidet for utenlandske aktører i Afghanistan. Talibans voldelige tiltak er i all vesentlighet rettet mot de grupper og de personer som til enhver tid representerer fienden.

Videre har A vist til flere guidelines fra UNHCR, bl.a. fra 6. august 2013, hvor det på side 36 bl.a. fremgår:

Civilians suspected of participating in government-supported uprisings against the Taliban and other AGEs have reportedly been subjected to brutal reprisals, including targeted killings of civilians.

Lagmannsretten påpeker i denne forbindelse at det fremgår av fotnoten at dette refererer seg til hendelser i rurale strøk, og ikke Kabul.

A har også vist til UNHCR Guidelines fra 19. april 2016, hvor det er rapportert om at en tidligere tolk for den britiske hær var drept i sitt hjem «after beeing labelled as a spy by the Taliban». Lagmannsretten bemerker at det av fotnoten fremgår at dette skjedde i Helmand-provinsen, og ikke i Kabul.

A har videre vist til dokumentet «Country Information and Guidance fra Home Office», fra februar 2015, hvor det bl.a. er uttalt hvilke personer som er i faresonen, og at for personer som har arbeidet for de internasjonale militære styrkene, «it might not be sufficient to simply quit their job or stop their activity in order to escape intimidation and targeting by the insurgents. However persons are also targeted and killed for a perceived association with the government/international forces who might have a «low» profile, such as those accused of spying». Videre er det vist til dokument fra Home Office datert 2. april 2008, hvor det fremgår at det ikke er vanskelig å spore opp personer i Afghanistan selv om det kan ta tid.

Lagmannsretten bemerker at ifølge Helling er UK Home Office en relevant kilde, men UK Home Office refererer imidlertid bare hva andre kilder skriver. Det som står i disse retningslinjene, må dermed sammenholdes med andre kilder.

A har videre vist til en TV-reportasje på Vice News og diverse avisartikler med intervjuer av personer som uttaler seg om risikoen ved retur til Afghanistan, og som forteller om hendelser. Videre er vist til et intervju med en person fra Taliban.

For lagmannsretten har bl.a Matthew Charles Zeller, administrerende direktør i organisasjonen «No One Left Behind» og tidligere militær, samt Betzy Fischer, Policy Director i International Refugee Assistance Project, gitt vitneforklaring. Zeller har forklart at bare det forhold at man har arbeidet én dag for afghanske myndigheter og uansett hvilken jobb man har hatt, gjør at man risikerer å bli drept av Taliban. Også Fischer anser risikoen for å være meget stor, selv om man har avsluttet sitt arbeid for myndighetene, dersom dette er kjent for Taliban.

Lagmannsretten bemerker at de nevnte reportasjene og vitneprovene er tatt i betraktning, men at vurderingene der ikke samsvarer med de øvrige kilder.

Lagmannsretten viser - i tillegg til de foran nevnte kilder - til en rapport fra EASO (European Asylum Support Office), under EU, fra desember 2012 hvor det under Conclusions i avsnittet om Intimidation and targeting of Afghan civilians working for IMF heter:

People working for the IMF face a real risk of being intimidated or targeted by insurgents in all parts of Afghanistan, but the risk is lower in the city of Kabul. However, individual and specific circumstances might lead to an increased risk.

[...]

If a person working for the IMF quits his activity and can flee and resettle in a safer area, he can normally escape intimidation or targeting by insurgents, unless there are specific individual circumstances which would preclude this possibility.

Lagmannsretten viser også til EMDs dom fra 9. april 2013, og det siteres fra avsnitt 98:

There is also little evidence that the Taliban are targeting those who have, as requested by them, already stopped working for the international community and who have moved to other areas.

Lagmannsretten bemerker etter dette at internasjonale kilder som EMD og EASO samt Landinfo synes å være samstemte i at det hva gjelder risiko, går et vesentlig skille mellom de personer som fremdeles arbeider for de internasjonale styrkene og de personer som tidligere har arbeidet for disse.

Kildene synes videre å være samstemte i at lavprofilerte personer løper lav risiko for å bli rammet i Kabul. Det vises også her til EMDs dom avsnitt 115.

Lagmannsretten bemerker videre at internasjonale kilder heller ikke vurderer tolker som har avsluttet sin tjeneste, som en spesielt utsatt gruppe i forhold til andre grupper. Det vises til at UNAMA fjernet tolker blant omtalen av utsatte grupper i 2009. Etter det opplyste er det returnert en rekker tolker til Afghanistan uten at man har informasjon om at de er blitt utsatt for forfølgelse. Selv om det må legges til grunn at det er mørketall her, anser lagmannsretten det sannsynlig at UNAMA, som rapporterer drapstall på detaljnivå, ville ha fanget det opp hvis det hadde skjedd drap på en tidligere tolk.

Etter lagmannsrettens syn må det legges stor vekt på disse kildene, som er samstemte. Hva særlig gjelder vurderingene fra Landinfo, viser lagmannsretten til at vurderingene bygger på grundige undersøkelser og tett kontakt med en rekke kilder, jf. også henvisningen til uttalelsen i Rt-2015-1388 avsnitt 247. Landinfo har videre undersøkt kildehenvisninger som A har vist til, og har funnet nærmere opplysninger om bakgrunnen for de eksemplene som han har trukket frem.

Spørsmålet er så om A på grunn av det arbeid han har utført, er mer utsatt enn andre tidligere tolker og har krav på beskyttelse av den grunn.

I sin vurdering legger lagmannsretten til grunn at konsekvensene for A hvis han blir utsatt for angrep fra Taliban, kan være alvorlige.

A har vært med på å oversette ni dekreter, og han var medlem av den arbeidsgruppen som var opprettet for hvert dekret. Hans navn, som medlem av arbeidsgruppen, står på dekretene. Videre legges til grunn at dekretene er spredt utover depoter i Afghanistan. At det kan være infiltrasjon av Taliban blant personer som arbeider for offentlige myndigheter, må også legges til grunn.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at ifølge Helling er Afghanistan ikke et dokumentsamfunn, og halvparten av befolkningen er analfabeter. Betydningen av at As navn står på de ni dekretene, og at dekretene er spredt utover landet, må vurderes i denne sammenheng.

Etter lagmannsrettens syn gjør ikke det forhold at As navn står på dekretene ham til et høyprofilert mål. Det samme gjelder den omstendighet at dekretene er spredt utover landet. Lagmannsretten legger til grunn at minst 50 personer var med på hvert dekret. Videre legges til grunn at Taliban vet om hans rolle, og at hans identitet er kjent. Heller ikke det forhold at han er avbildet sammen med myndighetspersoner, gjør ham til et høyprofilert mål. Lagmannsretten finner etter bevisførselen ikke holdepunkter for at Taliban vil anse A som særlig interessant ved retur.

Lagmannsretten viser til at de truslene A fikk, opphørte etter at han avsluttet sitt arbeid for de amerikanske organisasjonene, og at de ikke oppsto igjen før i 2011 da han begynte å arbeide for tyske GIZ. Dette harmonerer med ett av Talibans mål: At afghanere skal slutte å arbeide for internasjonale organisasjoner og aktører. Når personene avslutter sitt arbeid, er resultatet oppnådd.

Videre må det legges vekt på tidsaspektet. Det er nå gått seks år siden A arbeidet som tolk for amerikanerne og tre år siden han sluttet i den tyske organisasjonen.

Lagmannsretten har for øvrig merket seg at staten har opplyst at ingen tolker har fått innvilget asyl i Norge som følge av sin tolkevirksomhet alene. Videre har staten opplyst at i flere av asylsakene har asylsøkerne vist til at navnet deres står på ulike dokumenter, og at de er avbildet sammen med myndighetspersoner.

Etter en totalvurdering er lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger en reell risiko for at A vil bli forfulgt ved retur til Afghanistan. Vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt.

A har subsidiært anført at vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b foreligger. Kriteriene for opphold etter bokstav b skiller seg fra bokstav a på to punkter. Bestemmelsen omfatter grupper som ikke anses som flykninger etter flyktningkonvensjonen, men som likevel har behov for beskyttelse. Uttrykket «reell fare for å bli utsatt for» i første avsnitt bokstav b er ment som en noe strengere terskel for opphold enn «velbegrunnet frykt for» i bokstav a.

Siden A ikke oppfyller risikokravet i bokstav a, vil han heller ikke oppfylle risikokravet etter bokstav b. Vilkårene for asyl etter denne bestemmelsen er ikke til stede.

A har atter subsidiært anført at han har rett til opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 første ledd.

Lagmannsretten bemerker at utlendingsloven § 38 første ledd er en «kan»-bestemmelse. Det ligger derfor innenfor forvaltningens frie skjønn om en utlending skal få opphold på humanitært grunnlag. Det konkrete skjønnet kan ikke prøves utover kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig.

A har anført at skjønnet er åpenbart urimelig. Lagmannsretten viser her til at det er en meget høy terskel for at retten skal sette til side forvaltningsskjønn ut fra rene rimelighetsbetraktninger, jf. bl.a Rt-2011-111. UNE har vurdert forhold knyttet til Ferohgs person samt hans grad av tilknytning til Norge.

Lagmannsretten kan ikke se at UNEs vedtaks vedtak er åpenbart urimelig.

A har anført at det foreligger saksbehandlingsfeil ved UNEs vedtak som må føre til ugyldighet da feilen har virket inn på vedtakets innhold. For det første er vist til at UNE har foretatt manglende utredning, jf. forvaltningsloven § 17. Lagmannsretten forstår det slik at det særlig anføres at UNE skulle ha kontaktet vitner oppgitt av A. Lagmannsretten bemerker til dette at UNE har lagt til grunn de samme faktiske opplysninger som A har anført. Det kan da ikke være nødvendig å foreta ytterligere utredning ved å kontakte vitner. Lagmannsretten kan heller ikke se at andre forhold skulle vært ytterligere utredet.

Videre er anført at UNE ikke har nevnt eller behandlet en rekke anførsler fra A, og at UNEs begrunnelse dermed ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om avgjørelsen lider av innholdsmessige feil med hensyn til risikovurderingen i saken.

Det er bl.a. anført at UNEs vedtak bærer preg av å være et standardvedtak, og at mye av det som er gjengitt i vedtaket på side 3, ikke passer på A og hans forhold. Lagmannsretten bemerker til dette at UNE senere i vedtaket på side 4 behandler As situasjon.

Særlig har A anført at UNE ikke har tatt hensyn til at han ikke var tolk i vanlig forstand, og at hans navn står på dekretene som er spredt i Afghanistan og vil bli videre spredt i tiden fremover. Videre er det anført at As e-post med oversikt over drap på tidligere tolker sendt UNE 11. januar 2015, ikke synes vurdert.

Lagmannsretten bemerker at UNEs vedtak må leses i sammenheng med vedtaket fra UDI.

I vedtaket fra UDI er As opplysninger om at han blant annet «jobbet med oversetting av NATOs policyretningslinjer/kodifiseringssystem og videreformidling av dette» lagt til grunn. UNE har vist til dette vedtaket. Det er her ikke nevnt uttrykkelig at hans navn står på dekretene, men lagmannsretten finner at dette ikke har hatt betydning for nemndas resultat. Lagmannsretten viser til rettens vurdering foran om at dette forholdet ikke gjør ham til et høyprofilert mål.

UNE har i beslutningen av 16. januar 2015 vist til e-posten datert 11. januar 2015, men den er ikke kommentert særskilt. Lagmannsretten kan ikke se at dette utgjør noen saksbehandlingsfeil.

Lagmannsretten kan heller ikke se at de øvrige anførte forhold om mangelfull begrunnelse, kan føre frem da de ikke har hatt betydning for resultatet. Lagmannsretten viser til at lagmannsretten foran har konkludert med at den er enig med UNE i at A ikke har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28.

Etter dette forkastes anken, idet lagmannsretten ikke finner grunn til å gjøre noen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Staten v/Utlendingsnemnda har etter dette vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd krav på dekning for sine sakskostnader.

Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter bestemmelsens tredje ledd. Det er ikke tilstrekkelig for å bli fritatt for omkostningsansvaret at saken har stor velferdsmessig betydning, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene. Det må komme noe i tillegg til dette for at bestemmelsen kan anvendes, jf. Rt-2012-209 avsnittene 17 og 18. Lagmannsretten finner at avgjørelsen ikke har budt på tvil. Saken anses ikke å ha prinsipiell interesse. Lagmannsretten kan ikke se at A har hatt god grunn til å prøve saken for domstolene, og i hvert fall ikke grunn til å anke tingrettens dom. Heller ikke andre forhold tilsier noen annen vurdering av omkostningskravet.

Advokat Henstein har på vegne av staten inngitt omkostningsoppgave på til sammen kr 81.250 inkludert mva. Utgiftene er i sin helhet salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, idet det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, og retten legger beløpet til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, jf. femte ledd.

Dommen er enstemmig.

På grunn av avviklingen av sommerferien er dommen ikke avsagt innen lovens frist. Dette ble partene gjort kjent med ved avslutningen av ankeforhandlingen.

Domsslutning

  1.  Anken forkastes.
  2.  I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Utlendingsnemnda 81 250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
Latest changes
  • Ny: LB-2015-185706 Utlendingsrett. Asyl. Tolk. Humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 28 og § 38. (9/2/2016)

    Spørsmål om en afghansk mann hadde krav på opphold (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b. Subsidiært var det spørsmål om han hadde rett til opphold på humanitært grunnlag. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vilkårene for asyl ikke var til stede, og at han heller ikke hadde rett til opphold på humanitært grunnlag.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo