To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Red. anm.: Saken er behandlet i Høyesterett: HR-2016-1252-A. Høyesterett kom til at ordningen med særskilt advokat i dette tilfellet tilfredsstilte kravet til effektivt rettsmiddel i EMK artikkel 13. Utvisningsvedtaket var derfor gyldig.

Court decisions

Document-ID : LB-2015-86502
Documentdate : 14.01.2016

Utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Taliban.


Utlendingen var i 2001 sammen med familien gitt oppholdstillatelse og flyktningstatus i Norge. I 2014 traff Justis- og beredskapsdepartementet vedtak om utvisning av utlendingen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Vedtaket ble brakt inn for retten. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtaket ikke var ugyldig. Lagmannsretten drøfter den særlige prosessordningen som er fastsatt i utlendingsloven kapittel 14 del II for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. utlendingsloven § 126 andre ledd.

A (heretter hovedsakelig omtalt som A) er født i 1959, og er afghansk statsborger. A er sunnimuslim, og deltok i motstandsbevegelsen mot Sovjet og det afghanske kommunistregimet i perioden 1985-1995. Han ble medlem av Taliban i 1996. Etter at Taliban kom til makten i Afghanistan, ble han ansatt i landets helsedepartement der han hadde han en administrativ stilling. I tillegg fungerte han som departementets øverste politiske ansvarlige i ministerens fravær.

A kom fra Pakistan til Norge 3. mai 2001 som overføringsflyktning gjennom UNHCR. Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde i forkant gitt ham og familien oppholdstillatelse og flyktningstatus. Begrunnelsen var at A hadde kommet på kant med Taliban etter uttalelser som var i strid med bevegelsens politikk og lære.

Den 26. mai 2009 traff UDI vedtak om tilbakekall av flyktningstatus samt vedtak om utvisning. Tilbakekallet var begrunnet med at A ikke sto i fare for forfølgelse ved retur til Afghanistan, mens utvisningen var begrunnet med at han var blitt dømt til fengsel i fem måneder for overtredelse av straffeloven av 1902 § 219 (vold og trusler mot en datter). Det ble samtidig fastsatt et varig innreiseforbud.

A påklaget vedtaket til Utlendingsnemnda (UNE). UNE traff vedtak 8. november 2013, der UDIs vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og om utvisning ble opprettholdt. Innreiseforbudets varighet ble endret til to år.

A tok ut stevning 23. juni 2014 med påstand om at UNEs vedtak er ugyldig. Staten ved UNE tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

A ble uttransportert til Kabul 8. juli 2014.

Den 11. juli 2014 vedtok Justis- og beredskapsdepartementet å utvise A av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. utlendingsloven § 126 andre ledd. Departementet la i vedtaket til grunn at A var en person med ekstreme islamistiske holdninger. Ifølge vedtaket radikaliserte han andre, og han fungerte som mentor overfor disse på en slik måte at det forelå risiko for at de ville begå terrorhandlinger på hans vegne. Som grunnlag for avgjørelsen, la departementet vekt på sikkerhetsgraderte opplysninger. Disse opplysningene er behandlet i en gradert del av vedtaket. Departementet mente at det verken forelå uforholdsmessighet eller absolutt vern mot retur. Innreiseforbudet ble gjort varig.

A hadde fått forhåndsvarsel om utvisningen fra UNE etter instruks fra departementet i april 2011. Saksbehandlingen var imidlertid blitt utsatt blant annet i påvente av nye prosessregler, som er tatt inn i utlendingsloven kapittel 14. Disse reglene trådte i kraft 1. januar 2014.

A tok 27. august 2014 ut stevning mot staten ved Justis- og beredskapsdepartementet med påstand om at også departementets utvisningsvedtak er ugyldig. Staten tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Saken om gyldigheten av departementets vedtak ble først forent med saken om UNEs vedtak om tilbakekall av flyktningstatus og om utvisning, jf. tvisteloven § 15-6. Saken om gyldigheten av UNEs vedtak er senere blitt avtalt stanset, jf. tvisteloven § 16-17.

Under saksforberedelsen for tingretten ga Kongen samtykke til å føre den graderte delen av vedtaket som bevis - og andre graderte bevis - etter utlendingsloven §§ 133 flg., jf. tvisteloven § 22-1. Advokat Harald Stabell ble oppnevnt som As særskilte advokat, jf. utlendingsloven § 133.

Oslo tingrett avsa dom 20. mars 2015 med slik domsslutning:

«Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes.»

A har anket dommen til lagmannsretten. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Staten ved Justis- og politidepartementet har tatt til motmæle.

Like forut for ankeforhandlingen begjærte As prosessfullmektig omberammelse av saken. Begjæringen var begrunnet i at A etter det opplyste var innlagt på sykehus i Pakistan fordi han hadde vært utsatt for vold. A kunne derfor ikke avgi forklaring ved fjernavhør under ankeforhandlingen som planlagt. Begjæringen om omberamming ble ikke tatt til følge.

Ankeforhandling ble holdt 16. til 17. desember 2015. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger. Saken ble behandlet etter reglene i utlendingsloven kapittel 14 del II. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser. I tillegg ble det etter samtykke fra Kongen ført bevis som nevnt i tvisteloven § 22-1. Disse bevisene ble ført slik utlendingsloven § 135 andre ledd bestemmer. Det er ført egen rettsbok for denne delen av forhandlingen.

Den ankende, A, har i korte trekk gjort gjeldende:

Den prosessform som følger av utlendingsloven kapittel 14 del II, er i forhold til A ikke praktisert i tråd med EMK artikkel 13. A har ikke fått innsyn i de opplysninger som er holdt hemmelig, og dette begrenser hans mulighet til å imøtegå statens anklager mot ham. De hemmeligholdte opplysningene synes å ha hatt stor betydning for utvisningsvedtaket. I og med at lagmannsretten ikke etterkom anmodningen om å omberamme ankeforhandlingen, har A heller ikke fått anledning til å forklare seg for ankedomstolen.

Grunnvilkåret for utvisning er ikke til stede. A har ikke opptrådt på en måte som truer «grunnleggende nasjonale interesser», jf. utlendingsloven § 126. Han er med urette tillagt holdninger og meninger han ikke har. A har hatt et stort nettverk i Norge. Den omstendighet at A her i landet har hatt kontakt med personer med radikale islamistiske synspunkter, innebærer ikke at han representerer en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.

A har uansett et absolutt vern mot utsendelse, jf. utlendingsloven § 73 og EMK artikkel 3. Han var politisk aktiv i Afghanistan, og han har motstandere der som representerer en alvorlig trussel mot ham. Dette underbygges av at han etter utsendelsen til Afghanistan i juli 2014 ble kidnappet og torturert av Nordalliansen i rundt fire måneder. Han har like forut for ankeforhandlingen vært utsatt for vold i Pakistan, noe som med stor sannsynlighet har sammenheng med hans tidligere politiske aktivitet.

Utvisningen innebærer videre en krenkelse av retten til familieliv, jf. EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3. As kone bor i Norge med deres tre mindreårige barn. Hun vil ikke kunne forsørge barna alene. Slik situasjonen er nå, må A leve i skjul på hemmelig sted i Afghanistan/Pakistan. Hvis familien skal ha et realistisk håp om å leve sammen, må det skje i Norge. Ved forholdsmessighetsvurderingen må den risiko A utgjør for de «grunnleggende nasjonale interesser», hensyntas. Selv om man legger til grunn at grunnvilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 126 er oppfylt, framstår denne risikoen som så vidt liten at utvisningsvedtaket uansett er uforholdsmessig.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Det Kgl. Justis- og beredskapsdepartementets vedtak av 11.07.2014 med referanse 2011/1085 og DUF [nr] er ugyldig.»

Ankemotparten, staten ved Justis- og beredskapsdepartementet, har i korte trekk gjort gjeldende:

Prosessordningen som er etablert gjennom vedtakelsen av utlendingsloven kapittel 14, er grundig vurdert av lovgiverne opp mot EMK. Ordningen er i det vesentlige den samme som i Storbritannia og i Danmark. Ut fra EMDs avgjørelser i sakene I.R. og G.T. mot Storbritannia (14876/12 og 63339/129) [EMD-2012-14876] og Saeed mot Danmark (53/12) [EMD-2009-18393] er det ikke grunnlag for As anførsel om at ordningen strider mot EMK.

Det er ikke forhold ved behandlingen av As sak som innebærer noen krenkelse av EMK. A ble gitt forhåndsvarsel forut for vedtaket. Den ugraderte begrunnelsen for vedtaket er grundig og utførlig, om enn ikke uttømmende. A har både for tingretten og lagmannsretten hatt særskilt advokat, som har hatt tilgang også til det graderte materiale.

Vilkårene for utvisning er til stede. Departementet har lagt en riktig forståelse til grunn av hva som ligger i «grunnleggende nasjonale interesser». Punkt 7 i den åpne delen av departementets vedtak og den graderte delen av vedtaket viser de forhold departementet har funnet avgjørende. Konklusjonen beror på en samlet vurdering av åpen og gradert informasjon. Det er etter bevisførselen ikke framkommet opplysninger som indikerer at de faktiske forhold departementet har lagt vekt på, er uriktige.

Utvisningen er ikke uforholdsmessig. Det skal svært mye til å anse vedtaket for uforholdsmessig når utvisningen er begrunnet i grunnleggende nasjonale interesser. De tungtveiende samfunnshensyn som taler for utvisning av A, må tillegges større vekt enn hensynet til As barn og hans familieliv.

Utlendingsloven § 73 andre ledd og EMK artikkel 3 var ikke til hinder for utvisning. Det er ikke opplysninger i saken som indikerer at A sto i fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til Afghanistan.

Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Anken forkastes.»

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan langt på vei slutte seg til tingrettens begrunnelse. Lagmannsretten skal likevel for egen del bemerke:

A har under hovedforhandlingen for tingretten og for lagmannsretten ikke personlig fått kjennskap til utvisningsvedtaket i sin helhet og alle de bevis som vedtaksmyndigheten har bygget på da utvisningsvedtaket ble fattet. De forhold som A ikke har fått kjennskap til, er holdt hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat. Bevisene er unntatt As innsynsrett etter utlendingsloven § 133 flg., jf. tvisteloven § 22-1. A har gjort gjeldende at dette er i strid med EMK.

Det følger av Grunnloven § 95 at rettergangen skal være rettferdig. Grunnlovsbestemmelsen representerer på dette punktet en kodifisering av det som følger av EMK artikkel 6. Kravet til rettferdig rettergang innebærer blant annet at begge parter skal ha tilgang til de bevis som føres i saken. Det følger imidlertid av EMDs avgjørelse av 5. oktober 2000, Maaouia mot Frankrike [EMD-1998-39652], at vedtak om utvisning faller utenfor anvendelsesområdet for artikkel 6.

EMK artikkel 13 innebærer at den som anfører at rettighet etter konvensjonen er krenket, skal ha rett til en effektiv prøving (overprøving) ved nasjonal myndighet. I og med at A gjør gjeldende at retten til familieliv etter artikkel 8 er krenket, får retten til effektiv prøving etter EMK artikkel 13 anvendelse.

EMD har i saker vedrørende rikets sikkerhet akseptert prosessuelle begrensninger i prøvingen. I avgjørelsen Al-Nashif m.fl. mot Bulgaria [EMD-1999-50963] heter det for eksempel i avsnitt 136 andre ledd i tilknytning til artikkel 13:

«Where national security considerations are involved certain limitations on the type of remedies available to the individual may be justified.

I avgjørelsen angis minimumskrav til prøvingen. I avsnitt 137 tredje ledd heter det:

«Even where an allegation of a threat to national security is made, the guarantee of an effective remedy requires as a minimum that the competent independent appeals authority must be informed of the reasons grounding the deportation decision, even if such reasons are not publicly available. The authority must be competent to reject the executive's assertion that there is a threat to national security where it finds it arbitrary or unreasonable. There must be some form of adversarial proceedings, if need be through a special representative after a security clearance. Furthermore, the question whether the impugned measure would interfere with the individual's right to respect for family life and, if so, whether a fair balance is struck between the public interest involved and the individual's rights must be examined.»

Disse kravene er søkt ivaretatt gjennom utlendingsloven kapittel 14 del II, jf. Prop. 141 L (2012-2013) punkt 8.5, særlig punkt 8.5.4.

Avgjørelsen om utvisning er underlagt domstolskontroll etter tvisteloven med de modifikasjoner som følger av utlendingsloven kapittel 14 del II. Rettens overprøving av utvisningsvedtak i disse sakene skiller seg fra overprøvingen av andre utlendingssaker først og fremst ved at deler av avgjørelsesgrunnlaget ikke nødvendigvis kan gjøres kjent for den private parten (utlendingen) fordi de inneholder opplysninger om forhold som ellers kan holdes hemmelig av hensyn til riktes sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.

For å ivareta på den ene siden hensynet til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat og på den annen side hensynet til en reell overprøving av utvisningsvedtaket, er det gitt nærmere regler om adgangen til å føre bevis om informasjon som ellers er hemmeligholdt. Lagmannsretten nevner i denne forbindelse ordningen med oppnevning av særskilt advokat, der den særskilte advokatens oppgave er å ivareta utlendingens interesser under rettergangen. Etter utlendingsloven § 133 kan Kongen sette som betingelse for samtykke til at det føres bevis om forhold som kan holdes hemmelig etter tvisteloven § 22-1, at det oppnevnes særskilt advokat. Opplysninger som ellers er underlagt hemmelighold, kan bare gjøres kjent for retten og denne særskilt oppnevnte advokaten. Etter § 134 skal den særskilt oppnevnte advokaten gjøres kjent med alle opplysninger og bevis som legges fram for retten etter samtykke i henhold til tvisteloven § 22-1 andre ledd. Den særskilte advokaten skal varsles om alle rettsmøter som avholdes i saken, og har rett til å være til stede under hele rettsmøtet, jf. § 134 andre ledd. I dette ligger at han også har rett til å uttale seg og å framsette begjæringer.

Verken utlendingen eller dennes ordinære prosessfullmektig får tilgang til de hemmeligholdte opplysningene. Det er videre satt begrensninger for kommunikasjonen mellom den særskilt oppnevnte advokaten på den ene siden og klienten og dennes ordinære prosessfullmektig på den annen side, jf. § 136. Utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig kan heller ikke delta i den delen av saken hvor de graderte opplysningene behandles, jf. utlendingsloven § 135.

I den utstrekning deler av dommen inneholder opplysninger om forhold som kan holdes hemmelig av hensyn til riktes sikkerhet eller fremmes stat, har utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig heller ikke rett til innsyn i disse delene.

Det foreligger ingen EMD-avgjørelse hvor den norske prosessordningen har vært nærmere vurdert. Den norske ordningen har imidlertid klare likhetstrekk med den som er i Danmark og Storbritannia. Den danske og den britiske prosessordning ble søkt brakt inn til prøving for EMD i sakene Saeed mot Danmark (53/12) og I.R. og G.T. mot Storbritannia (14876/12 og 63339/129) [EMD-2012-14876]. Begge sakene ble avvist som «manifestly ill-founded». Særlig er avgjørelsen mot Storbritannia av interesse. I avgjørelsens avsnitt 63 heter det:

«The Court is satisfied that the procedure in place in the United Kingdom is such as to offer sufficient procedural guarantees for the purposes of Article 8. First, SIAC is a fully independent court (A. and Others, cited above, § 219). Second, SIAC sees all the evidence upon which the Secretary of State's decision to exclude an individual is based and forms its own, independent view as to whether the Secretary of State reached the correct decision (see F.A.K. v. the Netherlands (dec.), no. 30112/09 , § 82, 23 October 2012; and compare and contrast  Liu (no. 2), cited above, §§ 88-89 and 91). It is thus competent to examine and, if necessary, to reject the Secretary of State's assertion that the appellant poses a threat to national security. Third, there is some form of adversarial proceedings before SIAC, with appropriate procedural limitations - in the form of the special advocates - on the use of classified information. During the closed sessions before SIAC, the special advocate can make submissions on behalf of appellants, both as regards procedural matters and as to the substance of the case. Importantly, Rule 38 of the SIAC 2003 Rules (see paragraphs 30-34 above) provides explicitly for a procedure where the special advocate may challenge the Secretary of State's objections to disclosure of the closed material (see paragraph 33 above). In this way, the special advocate provides an important, additional safeguard through questioning the State's witnesses on the need for secrecy and through making submissions to the judge regarding the case for additional disclosure (see A. and Others, cited above, § 219). While contact between the appellant and the special representative generally ceases once the closed material has been served in order to preserve the confidentiality of the information, it is not wholly excluded. There is provision for requesting authorisation from SIAC to permit contact in specific circumstances. In particular, the appellant may still contact the special advocate, through his representative, and the special advocate can then request permission for contact if he deems it necessary (see paragraph 31 above). The system of special advocates was approved in principle by the Grand Chamber in A. and Others, cited above. Fourth, cases before SIAC are primarily concerned with allegations of terrorist activity: there is no evidence that SIAC has allowed the Secretary of State to adopt an interpretation of «national security» which is unlawful, contrary to common sense or arbitrary (compare and contrast C.G. and Others, cited above, § 43; and  Raza, cited above, § 53). Fifth, in contrast to Amie and Others, cited above, § 99, only parts of SIAC's judgments are classified (or «closed»). The appellant is provided with an «open» judgment providing as much information as possible on the reasons for SIAC's decision. Further, the «closed» parts of the judgment are disclosed to his special advocate. Finally, SIAC has full jurisdiction to determine whether the exclusion interferes with the individual's Article 8 rights and, if so, whether a fair balance has been struck between the public interest and the appellant's rights. If it finds that the exclusion is not compatible with Article 8, it will quash the exclusion order (compare and contrast  Liu (no.2) cited above, §§ 94-95).»

Særlig i lys av EMDs uttalelser i denne saken anser lagmannsretten det klart at den ordning som er etablert gjennom utlendingsloven kapittel 14 del II, i seg selv ikke er strid med EMK artikkel 13 for så vidt gjelder prøvingen av om det foreligger en krenkelse av artikkel 8.

Heller ikke den konkrete behandlingen av saken her er etter lagmannsrettens syn i strid med artikkel 13. Så vel tingretten som lagmannsretten har gjennom bevisførselen - den åpne og den lukkede delen - fått tilgang til alle deler av vedtaket og de bevis som ligger til grunn for utvisningen. I likhet med tingretten mener lagmannsretten at A har fått tilstrekkelig presis informasjon om departementets begrunnelse for utvisningen til at han har kunnet argumentere effektivt mot anklagene som er rettet mot ham. Både gjennom forhåndsvarselet, PSTs åpne trusselvurderinger og vedtaket er han blitt gjort kjent med at utvisningen først og fremst er begrunnet med at han har radikalisert personer i Norge og vært mentor for flere av de mest radikale islamistene i landet, og at disse igjen skal utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Han er gitt anledning til å imøtegå dette - først i forbindelse med behandlingen i departementet og senere under domstolsbehandlingen. De graderte opplysningene er gjort kjent for den særskilte oppnevnte advokaten, som har kunnet ivareta As interesser på de måter utlendingsloven kapittel 14 del II bestemmer.

As prosessfullmektig har også gjort gjeldende at det må vektlegges at A ikke har forklart seg for lagmannsretten. Til dette vil lagmannsretten bemerke at det fra rettens side var lagt opp til at A skulle kunne avgi forklaring ved fjernavhør. To dager forut for ankeforhandlingen begjærte As prosessfullmektig omberammelse av ankeforhandlingen under henvisning til at As tidligere prosessfullmektig hadde mottatt sms fra As ektefelle, der det framgikk at A var innlagt på sykehus. Ifølge meldingen skulle han ha vært utsatt for en voldshandling. Det ble samtidig opplyst at A «er veldig dårlig». Opplysningene har ikke blitt bekreftet ved legeerklæring eller på annen måte, verken forut for ankeforhandlingen eller etter at saken er tatt opp til doms. I og med at A har valgt å anke tingrettens dom, har han hatt en særskilt oppfordring til å få bekreftet riktigheten av at han ikke kunne avgi forklaring for retten. Lagmannsretten vil for øvrig peke på at A forklarte seg for tingretten, og at det i tingrettens dom er gitt referat av As rettslige forklaring på de punkter som må anses som sentrale for vurderingen av utvisningsspørsmålet. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det har betydning for As rett til en reell overprøving av vedtaket at han ikke avga forklaring for lagmannsretten.

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om vilkåret for utvisning etter utlendingsloven § 126 andre ledd var oppfylt. Etter bestemmelsen kan vedtak om utvisning treffes «[a]v hensyn til grunnleggende nasjonale interesser».

Utgangspunktet er at retten kan prøve alle sider av vedtaksorganets avgjørelse om grunnleggende nasjonale interesser tilsier utvisning. I dommen inntatt i Rt-2007-1573 uttaler imidlertid Høyesterett «at domstolene i utvisningssaker med komplekse saksforhold relatert til rikets sikkerhet, etter omstendighetene bør utvise en viss tilbakeholdenhet ved overprøving av forvaltningens bevisvurderinger som fremstår som forsvarlige» (avsnitt 49). Uttalelsen knytter seg til dagjeldende utlendingsloven § 30 andre ledd bokstav a. Det samme må imidlertid gjelde i forhold til kriteriet i § 126 andre ledd.

§ 126 andre ledd gir anvisning på en fremtidsrettet vurdering av risikoen for at utlendingen vil true grunnleggende nasjonale interesser. I departementets vedtak heter det at sannsynlighetsgraden som kreves for at grunnleggende nasjonale interesser vil bli truet, «vil bero på hvor alvorlig den faren som truer er». Ved risiko for terrorhandlinger av noe omfang vil vilkårene for utvisning kunne være oppfylt selv med «en begrenset, men reell risiko for slike handlinger». I slike saker må det snarere «foretas en helhetsvurdering av det samlede bevismaterialet enn en bedømmelse av holdbarheten av den enkelte opplysning». Dette er i tråd med de anvisninger Høyesterett ga i dommen inntatt i Rt-2007-1573, særlig avsnitt 62. Departementet har følgelig tatt et riktig rettslig utgangspunkt for vurderingen.

Når det gjelder den konkrete vurderingen, har Justisdepartementet vist til at A fra 2009 har lagt ut over 130 videoer på sin Youtube-kanal, der han hovedsakelig snakker om tro og profetens liv. Ifølge vedtaket forkynner han en streng versjon av islam, men framstår ikke som en ekstrem islamist. I noe av materialet oppfordrer han til jihad (hellig krig). I vedtaket omtales han som en autoritet innen islam. Det framgår at «[h]an har et internasjonalt publikum, og mange av hans tilhengere legger ut sendingene hans». Etter departementets mening skyldes As status og innflytelse i islamistiske miljøer hans utdannelse og hans troverdige islamistiske bakgrunn som deltaker i motstandsbevegelsen mot okkupasjonen fra Sovjetunionen og som viseminister i Taliban-regjeringen. Departementet har også vist til at A har hatt en sentral rolle som imam og leder i en moske i Oslo. På denne bakgrunn har departementet ment at A «gjennom sin religiøse bakgrunn og aktive bruk av internett, har betydelig kapasitet til å radikalisere personer i Norge som kan utgjøre en trussel mot Norges indre sikkerhet».

Lagmannsretten har merket seg at A ifølge tingrettens dom har stilt spørsmål ved om departementet faktisk så gjennom alle de aktuelle videoene eller bare bygde på PSTs gjengivelser av dem. Han har også presisert at han bare har vært imam på frivillig basis. Det framgår imidlertid av tingrettsdommen at A ikke påpekte noen direkte feil i PSTs gjengivelse av videoene, og etter lagmannsrettens syn er det bevismessig dekning for departementets beskrivelse.

Departementet har i vedtaket også vist til artikler i VG hvor det framgår at A hadde oppfordret til voldelig kamp mot allierte styrker og India, og at han er tilhenger av voldelig avstraffelse. Han skal ellers ha vært uklar i offentlige uttalelser på om han respekterer norsk lov.

Det framgår av tingrettens dom at A ikke har bestridt denne framstillingen utover å presisere at muslimer i Norge skal følge norsk lov.

Departementet har vist til at PSTs hovedbekymring er at at A radikaliserte personer og fungerte som mentor for flere av de mest radikale islamistene her i landet «på en slik måte at de kan få intensjoner om å ramme Norge eller norske interesser ved bruk av voldelige midler». Flere av disse personene skal utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.

I vedtaket er det vist til omtale i media om at A hadde reist til grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan flere ganger og pleid tett kontakt med terrormiljøer. Personer som skal ha blitt påvirket av ham, har reist til islamistiske grupperinger i utlandet for å kjempe jihad eller trene. Departementet har særskilt nevnt Ganj-madrasaen - som ledes av sjeik Aminullah og har bånd til al Qaida - som aktuelt rekrutterings- og treningssted. I vedtaket heter det:

«Departementet mener at det faktum at utlendingen befinner seg i et slikt miljø, tilsier at hans tilstedeværelse i Norge kan bidra til å øke trusselen mot Norge ved at disse personene, under utlendingens innflytelse, kan utføre aksjoner rettet mot Norge eller norske interesser i utlandet eller mot Norges alliansepartnere. PST har opplyst til departementet at utlendingen selv har direkte kontakt med representanter for militante islamistiske grupper i utlandet, som er tilknyttet al Qaida, og at han selv støtter disse økonomisk.»

Etter bevisførselen mener lagmannsretten det er grunnlag for den beskrivelse av faktiske forhold som departementet har gitt i vedtaket og for de vurderinger som er foretatt. Lagmannsretten er enig med departementet når det oppsummeringsvis i vedtaket skriver at denne informasjonen gir «et bilde av en person som er radikalisert og fremstår med ekstreme islamistiske holdninger». Videre heter det i vedtaket:

«At han er en sentral del av et miljø, som PST gjentatte ganger i media har uttalt at de er bekymret for, underbygger konklusjonen om at han kan utvises av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det er en risiko for at noen på utlendingens vegne, vil kunne begå terrorhandlinger i Norge, eller terrorhandlinger rettet mot norske interesser i utlandet, eller mot norske alliansepartnere. Hans tilstedeværelse i Norge vil, etter departementets mening, bidra til et forverret trusselbilde. I vurderingen har hensynet til forebygging blitt tillagt stor vekt. ... »

På samme måte som tingretten, mener lagmannsretten at de graderte opplysningene i saken underbygger og forsterker As rolle som mentor for ekstreme islamiser, og at hans virksomhet har bidratt til at disse har blitt radikalisert. Når det gjelder innholdet i de graderte opplysningene og vurderingen av dem, nøyer lagmannsretten seg med å vise til det som sies i den graderte delen av tingrettens dom, som også er dekkende for lagmannsrettens syn.

Lagmannsretten finner etter dette at departementet hadde et forsvarlig grunnlag for å konkludere med at vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 126 andre ledd var oppfylt.

Etter utlendingsloven § 126 tredje ledd kan det ikke treffes vedtak om utvisning «dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene». Videre følger det av bestemmelsen at i saker hvor barn berøres, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om rett til familieliv samt Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 om barnets beste som et grunnleggende hensyn når vedtak treffes, omfattes av de vurderinger som skal foretas etter § 126 tredje ledd.

I saker hvor utvisning er begrunnet i grunnleggende nasjonale interesser, vil det i praksis vanskelig kunne tenkes at utvisningsvedtaket er uforholdsmessig. Dette er blant annet lagt til grunn i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 293, Prop. 141 L (2012-2013) side 50-51 og Rt-2007-1573 avsnitt 80.

A hadde på vedtakstidspunktet tre mindreårige barn og ektefelle bosatt i Norge. Etter lagmannsrettens syn kan det imidlertid ikke være tvil om at de grunnleggende nasjonale interesser i dette tilfelle må gå foran familien As interesse i å skulle bli boende sammen i Norge.

Lagmannsretten ser avslutningsvis på spørsmålet om A er vernet mot retur etter utlendingsloven § 73 andre ledd. Det følger av bestemmelsen - sammenholdt med § 28 første ledd bokstav b - at en utlending ikke kan sendes til et område der han vil være i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Departementet har i vedtaket - under henvisning til landinformasjon om Afghanistan - lagt til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen i Kabul anses å være relativt stabil etter forholdene, noe den også har vært over lang tid. Departementet har vist til at det forekommer angrep i byen der også sivilbefolkningen tilfeldig og tidvis rammes, samt at det er kriminalitetsproblemer. Departementet har likevel konkludert med at sikkerhetssituasjonen i Kabul ikke tilsier at den som returneres til hjemlandet står i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. Lagmannsretten har etter bevisførselen ikke grunnlag for å trekke en annen konklusjon.

Når det gjelder A, er det ikke opplysninger i saken som på en troverdig måte gir grunnlag for å anta at han spesielt skulle stå i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til Kabul. Departementet har foretatt en grundig vurdering av spørsmålet i vedtakets punkt 9.5 til 9.7. Det er ved behandlingen i lagmannsretten ikke framkommet opplysninger som rokker ved departementets konklusjon om at A ikke har et beskyttelsesbehov. As forklaring for tingretten om at han skal ha blitt bortført og torturert av Nordalliansen etter returen til Kabul, fant tingretten ikke troverdig. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å trekke en annen konklusjon. Den voldshandling A skal ha blitt utsatt for like forut for ankeforhandlingen, har lagmannsretten heller ikke grunnlag for å sette i sammenheng med forhold som kvalifiserer til beskyttelse etter utlendingsloven § 73 andre ledd.

Anken blir etter dette å forkaste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes.

Latest changes
  • Ny: LB-2015-86502 Utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Taliban (2/9/2016)

    Utlending fra Afghanistan var i 2001 sammen med familien gitt oppholdstillatelse og flyktningstatus i Norge. I 2014 traff Justis- og beredskapsdepartementet vedtak om utvisning av utlendingen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Vedtaket ble brakt inn for retten. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtaket ikke var ugyldig. Lagmannsretten drøfter den særlige prosessordningen som er fastsatt i utlendingsloven kapittel 14 del II for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser. Se også instruks GI-02/2014 fra Justis- og beredskapsdepartementet om behandling av saker om utenrikspolitiske hensyn og grunnleggende nasjonale interesser etter utlendingsloven kapittel 14.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo