To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2015-98791
Documentdate : 15.02.2016

Utlendingsrett. Utvisning etter kriminalitet. Forholdsmessighet. Utlendingsloven § 70.

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70. Enslig vietnamesisk mann som kom til Norge som 13-åring og hadde bodd her i 14 år da han ble utvist for gjentatt vinningskriminalitet og narkotikalovbrudd knyttet til egen bruk. Mor gift i Norge, men han var lite integrert. Fulgt opp av barnevernet på adekvat måte fra kort tid etter ankomst. God tilknytning til hjemlandet gjennom 7 års skolegang, flere besøk og slektninger der.

Saken gjelder overprøving av Utlendingsnemndas vedtak om utvisning.

Om bakgrunnen for saken heter det i tingrettens dom:

A (heretter «saksøker») ble født 0.0.1986 i Vietnam, og er adoptert av B. Hun møtte en norsk mann i Vietnam og dro til Norge. Saksøker fikk oppholdstillatelse i Norge i familiegjenforening med henne 14. mars 2000. Han var da 13 år og fem måneder gammel. Han fikk innvilget bosettingstillatelse (permanent oppholdstillatelse) 11. mars 2004.

Etter to måneder i Norge ble barneverntjenesten involvert i familien. I perioden fra han kom til Norge og frem til han fylte 18 år omfattet tiltakene bl.a. støttekontakt, råd/veiledning, ansvarsgruppemøte og næromsorgstiltak. Han ble plassert på X Ungdomshjem 27. mars 2003. Han fylte 0.0.18 år i september 2004. Den 15. juni 2005 samtykket han til hjelpetiltak med XXX på XXX. Dette er et privat barnevernstiltak som skal forberede ungdom på å komme ut i det virkelige liv. Barneverntjenesten avsluttet hjelpetiltak med XXX og barnevernssaken i sin helhet den 4. oktober 2005.

Ved Asker og Bærum tingretts dom av 7. februar 2008 ble saksøker dømt til betinget fengsel i 30 dager med fradrag av sju dager for utholdt varetekt, samt en bot på kr 4.000,-, subsidiært fengsel i åtte dager. I denne dommen ble han dømt for to innbrudd, et skadeverk, et naskeri, samt bruk av hasj.

Ved Asker og Bærum tingretts dom av 7. oktober 2009 ble saksøker dømt til ni måneder ubetinget fengsel med fradrag av 114 dager for utholdt varetekt. Dette var en fellesstraff med tingrettens dom av 7. februar 2008 ettersom forholdene var begått i prøvetiden, jf. straffeloven § 54 nr. 3. Han ble dømt for sju grove tyverier forøvet ved innbrudd, et forsøk på grovt tyveri, et tyveri, et bedrageri og et innbrudd.

Utlendingsdirektoratet (heretter «UDI») sendte 6. januar 2010 forhåndsvarsel om utvisning og innmelding i SIS. Det ble vist til de to dommene fra Asker og Bærum tingrett av henholdsvis 7. februar 2008 og 7. oktober 2009. UDI henla imidlertid utvisningssaken den 9. juli 2010 under sterk tvil. Det fremgår at de objektive vilkår for utvisning var oppfylt, men at UDI mente at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak.

Etter henleggelsen fikk saksøker den 14. desember 2011 et nytt forelegg på kr 4000,- for overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd. UDI sendte ut andre forhåndsvarsel om utvisning den 12. januar 2012.

Asker og Bærum tingrett avsa 3. juli 2012 tilståelsesdom. Saksøker ble dømt til 24 dager betinget fengsel med 5 dager fradrag for utholdt varetekt, samt en bot på kr 10.000,-, subsidiært fengsel i 15 dager. I denne dommen ble han dømt for oppbevaring av 54,97 gram Cannabis, to tilfeller av forulemping av offentlig tjenestemann med skjellsord, samt besittelse av ca. 0,1 gram marihuana.

UDI sendte tredje forhåndsvarsel om utvisning den 24. april 2013. Det ble vist til den siste domfellelsen og tidligere forhold, samt politiets tiltalebeslutning av 9. april 2013.

Ved Asker og Bærum tingretts dom av 15. august 2013 ble saksøker dømt til ubetinget fengsel i 90 dager med tre dagers fradrag for utholdt varetekt. Han ble dømt for to grove tyverier forøvet ved innbrudd, samt et forsøk på grovt tyveri forøvet ved innbrudd.

Saksøker fikk ilagt et besøksforbud 6. mai 2014, men denne saken ble senere henlagt av politiet.

UDI fattet 9. mai 2014 vedtak om utvisning med innreiseforbud i to år, samt innmelding i SIS. Saksøker påklaget vedtaket 18. juni 2014. Det ble anført at vedtaket var uforholdsmessig. Det ble bl.a. vist til at saksøker i nesten ett år hadde vært fast ansatt i en sushi-restaurant. UDI fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket, og oversendte klagen til UNE 30. juli 2014. UNE tok ikke klagen til følge, og fattet 22. oktober 2014 endelig vedtak om utvisning med to års innreiseforbud, samt innmelding i SIS.

Etter dette ble saksøker den 13. november 2014 ilagt et forelegg på kr 2.000,- for røyking av hasj. Han var inne til soning av den siste dommen i perioden desember 2014 til februar 2015. Etter dette har han bodd sammen med moren på Y.

Advokatfullmektig Hafsahl tok ut stevning på vegne av A 21. november 2014 med krav om at UNEs vedtak kjennes ugyldig fordi det er uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70.

Oslo tingrett avsa den 17. april 2015 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 22. oktober 2014 er ugyldig.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda dømmes til å betale kr 115.680,- i erstatning for sakskostnader til A innen to uker fra dommens forkynnelse.

Staten ved Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 26. og 27. januar 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. A og fem vitner avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Tingrettens fremstilling av bakgrunnen for saken er dekkende også for lagmannsretten. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankende part, staten ved Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

UNEs vedtak er gyldig. Det er enighet om at de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68 første ledd, bokstav b). Utvisningsvedtaket er ikke et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70. UNE har korrekt lagt til grunn at A har begått alvorlig kriminalitet og at han ikke har noen sterk tilknytning til Norge. Domstolene har full prøvelsesrett.

Ved vurderingen av forholdets alvor, jf. § 70, har det stor betydning at A har gjort seg skyldig i mange forbrytelser og er straffedømt flere ganger. Kriminaliteten kan ikke anses som ungdomskriminalitet. Til sammen har han fått ubetinget fengsel i ett år, i tillegg til bøter og forelegg. Strafferammen for flere av lovbruddene er seks år. Han har utvist en total mangel på respekt for norske lover og regler, også etter at han mottok varslene om utvisning. Utvisning hviler på allmennpreventive hensyn. Slike hensyn gjør seg gjeldende her.

Ung alder ved ankomst til Norge og lang botid i landet er momenter i vurderingen, men her ikke til hinder for utvisning. A hadde sin barndom og sju års skolegang i Vietnam. Mors tre søsken med familier bor der. A har vært på fire lengre feriereiser til Vietnam etter at han flyttet til Norge, og bodd hos familien. Han kjenner både språket og kulturen godt.

Samtidig er A svakt integrert i Norge. Han var på vedtakstidspunktet 27 år gammel og hadde bodd her i mer enn 14 år. Han har ikke fullført videregående skole eller annen form for utdannelse, og har i liten grad deltatt i arbeidslivet. Dette kan ikke sies å skyldes mangel på oppfølgning fra norske myndigheter. A har helt fra kort tid etter ankomsten fått adekvat oppfølgning og tilbud fra barnevernet. Han startet å arbeide i en sushi-restaurant i november 2013, etter at han mottok siste forhåndsvarsel om utvisning. Moren er hans eneste familiære tilknytning i Norge. Han har et begrenset sosialt nettverk ut over sine hjelpere og personer i det kriminelle nettverket i XXX som han har vært tilknyttet.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig.

Det er ikke bestridt at de objektive vilkår for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68 første ledd, bokstav b). Utvisning med to års innreiseforbud er imidlertid et uforholdsmessig tiltak overfor A, jf. utlendingsloven § 70 og § 71, jf. utlendingsforskriften § 14-2, jf. EMK artikkel 8. Utlendingsloven § 70 inneholder en rettslig standard. Det må foretas en konkret vurdering av kryssende hensyn i hver enkelt sak.

UNE har tillagt «forholdets alvor» for stor vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Selv om A har gjort seg skyldig i gjentatt vinningskriminalitet og narkotikalovbrudd knyttet til egen bruk, kan kriminaliteten ikke anses som spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Ved voldsforbrytelser og grov narkotikakriminalitet gjør de allmennpreventive hensyn seg sterkere gjeldende. Ut fra en totalbedømmelse av de kriminelle forhold A er dømt for, må iallfall hoveddelen av dette ansees som ungdomskriminalitet og derfor bedømmes mildere. Saksøker har hatt en vanskelig oppvekst og har fått dårlig oppfølging. Norske myndigheter har et medansvar for skjevutviklingen hans, gjennom manglende tilrettelegging i skolen og barnevernets mangelfulle og feilslåtte tiltak. Den kriminelle virksomheten begynte etter at kommunen plasserte ham på X ungdomshjem.

UNE har ikke lagt tilstrekkelig vekt på As langvarige og sterke tilknytning til Norge. Han var kun 13 år og fem måneder da han kom til Norge, og har nå en samlet botid her på snart 16 år. Han har svært nær tilknytning til moren, som han bor sammen med og som hjelper ham. I tillegg har han et eget nettverk i Norge utenom sitt tidligere kriminelle miljø.

Retten må også legge vekt på at A nå er vesentlig bedre integrert enn før, etter at han selv for drøyt to år siden foretok en radikal endring av livsstil. Siden høsten 2013 har han vært ansatt på et arbeidssted hvor han trives og har fått venner blant kollegene. Han er i en reell rehabiliteringssituasjon, og har fått selvtillit og fremtidsplaner. Gjentakelsesfaren er derfor lav.

Selv om A har hatt barndommen i Vietnam og kjenner språket og kulturen, har han i dag en svak og ubetydelig tilknytning dit. Bestemoren, som han i hovedsak vokste opp hos, er død. Mors søsken bor spredt. Han anses som annenrangs fordi han er adoptivbarn, noe familiens fysiske mishandling av ham ved tidligere besøk underbygger. Det vil være svært vanskelig for A å reetablere seg i Vietnam uten støtte, også i lys av hans personlige egenskaper.

Utvisning med to års innreiseforbud vil ha samme konsekvens for ham som et utvisningsvedtak med varig innreiseforbud. Med bare mor i Norge er det ikke noen reell mulighet for at han kan få innvilget opphold i Norge igjen.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten, og ser saken slik:

Det er ikke omtvistet at grunnvilkåret for utvisning i utlendingsloven § 68 andre ledd bokstav b) er oppfylt i saken. A er ved flere anledninger ilagt straff som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, blant annet flere overtredelser av straffeloven 1902 § 257 (3 år), § 257 jf. § 258 (6 år), samt overtredelser av § 270 (3 år), § 162 første ledd (2 år) og § 147 (2 år). Utvisningsvedtak ble fattet ca. ni måneder etter siste domfellelse.

Det omtvistede spørsmålet i saken er om utvisning med to års innreiseforbud vil være et uforholdsmessig tiltak etter utlendingsloven § 70. Domstolene har full prøvelsesrett ved forholdsmessighetsvurderingen, jf. Rt-2000-591 og senere høyesterettspraksis. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn, jf. Rt-2012-1985 (plenum) avsnitt 81. I foreliggende sak er det august 2014.

Den relevante delen av utlendingsloven § 70 lyder slik:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv ...

Det følger av Høyesteretts praksis at jo mer alvorlige lovbruddene er, jo mer må til av belastninger for utlendingen for at utvisning skal være uforholdsmessig. Ved «meget alvorlig kriminalitet» kreves «uvanlig stor belastning», se for eksempel Rt-2011-948 avsnitt 33 med videre henvisninger. I foreliggende sak er graden av alvor i As kriminelle overtredelser omtvistet, men det er klart at vi uansett ikke er i den øvre delen av skalaen. Det innebærer at det kreves tilsvarende mindre tyngde i den andre vektskålen - tilknytning til Norge - for at forholdsmessighetskravet er oppfylt. Det følger videre av retts- og forvaltningspraksis at tilknytning opparbeidet etter at utlendingen var blitt kjent med at han kunne bli utvist, ikke kan tillegges særlig vekt, jf. NOU 2004:20 side 308 og eksempelvis Rt-2009-1432 avsnitt 28.

Lagmannsretten ser først på de straffbare forholdenes alvor.

Det følger av forarbeidene til utlendingsloven at både strafferammen og faktisk utmålt straff skal være momenter i forholdsmessighetsvurderingen, og det er understreket at utvisning skal virke allmennpreventivt. Eksempler på kriminalitet som må vurderes «spesielt alvorlig» i utvisningssammenheng er blant annet grov voldskriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet og gjentatt kriminalitet. Det vises til Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291.

A er domfelt fire ganger for i alt 23 lovbrudd, som hovedsakelig dreier seg om vinningskriminalitet og oppbevaring/bruk av narkotika (hasj). Med unntak for mer bagatellmessige forhold, inkludert bøteleggelser forut for første domfellelse, er forholdene begått fra høsten 2005 til våren 2012, altså fra A var 19 til han var 25 år. Det klart mest alvorlige forholdet, domfellelsen i 2009 til 9 måneders ubetinget fengsel for blant annet sju innbruddstyverier begått i løpet av en natt, samt tyveri og bruk av et kredittkort han stjal fra læreren på et arbeidstreningskurs hvor han var i regi av sosialkontoret, ble begått da han var 22 år. Domfellelsene i 2012 og 2013 gjaldt innbrudd og narkotikaovertredelser i 2012. I den siste dommen ble han idømt ubetinget fengsel på 90 dager. De narkotikaovertredelsene han ble dømt for i 2009 og 2012 gjaldt 50-60 gram hasj. I den sistnevnte dommen la retten til grunn at hasjen var til eget bruk, men påpekte at det med slike kvanta foreligger en viss spredningsfare. Samtlige grove tyverier ved innbrudd som han er dømt for, er begått mot skoler, frisørsalonger og lignende virksomheter, hvor han har tatt med seg lett omsettelige gjenstander som pc-er og telefoner, eller kontanter. Ingen av de grove tyveriene var rettet mot private hjem, noe Høyesterett har vurdert som særlig straffverdig, jf. Rt-2012-1458 avsnitt18 med videre henvisninger.

Ved vurderingen av alvorligheten av de straffbare forholdene må det etter lagmannsrettens syn legges betydelig vekt på at A gjentatte ganger over mange år har gjort seg skyldig i straffbare forhold. Selv om det ikke dreier seg om den type forbrytelser som etter sin art fremholdes som «spesielt alvorlige» i utvisningssammenheng, dreier det seg utvilsomt om gjentatt kriminalitet. UNE uttaler i sitt vedtak at A har demonstrert et totalt fravær av respekt for norske lover og regler, og lagmannsretten er enig i dette. A overså også den sterke oppfordringen til å holde seg lovlydig som lå i at UDI varslet utvisning på grunnlag av den alvorlige straffedommen i 2009, men henla saken «under sterk tvil» i juli 2010. Det ble i henleggelsesvedtaket også understreket at utvisning ville bli vurdert på nytt dersom det ble begått nye straffbare handlinger.

A har fremholdt at størstedelen av forholdene han er dømt for, må betegnes som ungdomskriminalitet og derfor bedømmes mildere. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven (Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24) at der utlendingen har bodd lenge i Norge og kom hit som barn, skal det mye til å reagere med utvisning, blant annet fordi det norske samfunn i slike tilfeller må ta større ansvar for den kriminelle løpebanen. I Rt-2009-1432 avsnitt 40 uttaler Høyesterett at uttalelsen om samfunnets ansvar i første rekke sikter til ansvar for ungdomskriminalitet. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke sies at A har hatt sin barndom i Norge, all den tid han kom hit da han var nærmere 13 ½ år. Selv om A startet sin kriminelle løpebane med et mindre bøteforhold allerede i mars 2004 som 17 ½-åring, er de forholdene som ligger til grunn for utvisningen begått etter at han var fylt 22 år. Høyesterett påpeker i nevnte dom at «etter hvert som utlendingen blir eldre, må det forventes at man i større grad er ansvarlig for - og i større grad kan bebreides for - egne straffbare handlinger» (avsnitt 49). Den saken hadde et faktum som i denne sammenheng har klare likhetstrekk med vår. Den gjaldt en gutt som var kommet til Norge før han fylte 14 år, og straffbare handlinger begått da han var mellom 22 og 24 år gammel. Dette kunne etter Høyesteretts syn ikke betegnes som ungdomskriminalitet.

I tilknytning til spørsmålet om samfunnets ansvar for utlendinger som kommer til Norge i ung alder, er det også naturlig for lagmannsretten å vurdere As anførsel om at staten har et betydelig medansvar for As skjevutvikling, først og fremst gjennom barnevernets mangelfulle og feilslåtte tiltak og manglende tilrettelegging på skolen. I Oslo S-saken, Rt-2005-238 avsnitt 47-48, legger Høyesterett vekt på at den utviste kom til Norge som ung kvoteflyktning og ikke fikk den hjelpen han trengte fra norske myndigheter, til tross for klare varskorop fra blant andre hans lærer. Lagmannsretten bemerker at det for det første fremgår av denne dommen at kvoteflyktninger står i en særstilling fordi de ofte har en traumatisk bakgrunn. Men uansett mener lagmannsretten at det ikke med rimelighet kan sies at norske myndigheter har et medansvar for den kriminelle virksomheten som As utvisning bygger på. Barnevernet har fulgt ham tett opp i både hjem og skole fra kort tid etter at han kom til Norge og til han var 19 år. En rekke ulike tiltak har vært forsøkt for å hjelpe A på rett kjøl. Selv om personer i As nettverk mener at barnevernet kunne og burde ha truffet andre valg og forsøkt ytterligere tiltak, foreligger det etter lagmannsrettens syn ingen holdepunkter i saken for at barnevernets tiltak og beslutninger var uforsvarlige eller klart utilstrekkelige, slik forholdene den gang fremsto.

Det er etter dette ikke grunnlag for å trekke inn formildende momenter knyttet til alder og samfunnets ansvar ved vurderingen av alvoret i de straffbare handlingene.

Lagmannsretten går nå over til å vurdere As tilknytning til Norge og til hjemlandet Vietnam.

Da UNEs vedtak ble truffet i 2014, hadde A bodd mer enn 14 år i Norge. Han var imidlertid i løpet av denne tiden i liten grad blitt integrert i det norske samfunnet. Han har ikke fullført skolegang og har ingen utdannelse. Først da han var 27 år kom han inn i arbeidslivet, fra november 2013. Han har et begrenset nettverk på sin egen alder ut over det kriminelle miljøet i XXX som han var en del av. Hans fremste tilknytningspunkt og eneste familiemedlem i Norge er moren, som han i mange år følte at prioriterte sin første og andre mann på hans bekostning. De to har i dag et godt forhold, og bor sammen. A har nå vært i samme jobb i over to år. Han forklarte i retten at han trives, har fått venner blant arbeidskollegene og lagt fremtidsplaner. Lagmannsretten bemerker at selv om det er grunn til å berømme ham for at han nå synes å ha klart å endre sin livsstil, er rehabiliteringen ikke entydig ved at han også etter vedtakstidspunktet har vært involvert i narkotikakriminalitet i minst ett, sannsynligvis to, tilfeller. Men uansett må det, som tidligere nevnt, legges liten vekt på etterfølgende positiv utvikling og forsterket tilknytning.

Når det gjelder tilknytningen til As statsborgerland Vietnam, har han for det første hatt sin barndom og sju års skolegang der. Etter at A flyttet til Norge, har han vært i Vietnam fire ganger på lengre opphold med inntil et par måneders varighet. Han har da bodd hos morens familie. Han snakker og skriver språket, og kjenner kulturen. Morens tre søsken og deres barn bor fortsatt i Vietnam. A har gjort gjeldende at familietilknytningen i realiteten er svak, fordi adoptivbarn bedømmes som annenrangs borgere. Han er blitt utsatt for ydmykende fysisk avstraffelse av tanten. Det skjedde under et opphold da han var om lag 16 år og moren hadde sendt ham til slektningene for å få skikk på ham. Lagmannsretten kan ikke se det er bevismessige holdepunkter for at han ikke kan påregne nødvendig støtte fra sine slektninger når han nå eventuelt returnerer som voksen mann, selv om han er adoptert. Familiebåndene i slekten er klart til stede. Det fremkommer blant annet ved at moren støtter sin søster økonomisk for behandling av en syk datter. Morens bror har også vært på besøk i Norge. Uansett må det legges til grunn at en voksen, frisk mann med god kjennskap til språk og kultur i utgangspunktet vil kunne reetablere seg også uten tett oppfølgning fra familiemedlemmer.

I den samlede vurderingen av forholdsmessighet legger lagmannsretten etter dette til grunn at A har gjort seg skyldig i alvorlig, gjentatt kriminalitet over en lang periode. Allmennpreventive hensyn taler for utvisning. As tilknytning til Norge er ikke spesielt sterk, til tross for lang botid. Han har språklig, kulturell og sosial tilknytning til hjemlandet. I lys av avgjørelsene inntatt i Rt-1998-1795, Rt-2005-229, Rt-2009-546 og Rt-2009-1432, som alle gjaldt utviste som ankom Norge i ung alder, hadde varierende grad av tilknytning til Norge og hjemlandet og som hadde gjort seg skyldige i dels mer, dels mindre alvorlige forhold enn i vår sak, mener lagmannsretten at utvisningen av A er forholdsmessig. UNEs vedtak er følgelig gyldig. Lagmannsretten tilføyer at retten ikke er enig med A i at to års utvisning av ham i realiteten må bedømmes som varig utvisning, fordi han neppe vil ha noe oppholdsgrunnlag i Norge når innreiseforbudet er utløpt. Varigheten har like fullt en realitet for ham, blant annet ved at han etter to år vil kunne søke om besøksvisum for å være sammen med sin mor i Norge.

Anken har ført frem, og staten har i utgangspunktet krav på å få dekket sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-9 andre ledd. A har anført at unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd gjør det rimelig å frita ham for erstatningsansvar, jf. bokstav a) og c). Lagmannsretten har ikke funnet saken særlig tvilsom. Staten har imidlertid i sin prosedyre åpnet for å frita A for kostnadsansvaret, fordi han vant saken i tingretten og derfor ble trukket inn i en ny rettsrunde. Saken har utvilsomt stor velferdsmessig betydning for ham, og det er ulikt styrkeforhold mellom partene. Ut fra dette finner lagmannsretten samlet sett at tungtveiende grunner gjør det rimelig å la hver av partene bære egne saksomkostninger for begge instanser.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

 

 

Latest changes
  • Ny: LB-2015-98791 Utlendingsrett. Utvisning etter kriminalitet. Forholdsmessighet. Utlendingsloven § 70. (2/23/2016)

    I motsetning til tingretten kom lagmannsretten frem til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70. En enslig vietnamesisk mann kom til Norge som 13-åring og hadde bodd her i 14 år da han ble utvist for gjentatt vinningskriminalitet og narkotikalovbrudd knyttet til egen bruk. Moren var gift i Norge, men han var lite integrert. Han var fulgt opp av barnevernet på adekvat måte fra kort tid etter ankomst. God tilknytning til hjemlandet gjennom 7 års skolegang, flere besøk og slektninger der.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo