To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-154398
Documentdate : 21.11.2017

Utvisning. Grov narkotikaforbrytelse. Forholdsmessighet. Familiesplittelse.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning av 14. desember 2015 om ikke å omgjøre vedtak om utvisning av 22. oktober 2015. Spørsmålet er om utvisningen, som er begrunnet med at den utviste ble dømt til fengsel i syv år og ni måneder for meget alvorlige forbrytelser, er forholdsmessig.

Sakens bakgrunn

A, heretter kalt A, ble født 0.0.1984 i Gambia. Hans mor døde i 1993, og han vokste opp hos bestemoren sammen med en bror og en niese. Han gikk på privatskole og fullførte ungdomsskolen i Gambia. Faren til A kom til Norge i 1985, og i 2000 fikk A og broren oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed med faren. A kom til Norge som 16-åring i februar 2001, og han fikk permanent oppholdstillatelse i juli 2004.

A traff sin nåværende ektefelle, B, heretter kalt B, i august 2002. Hun var på det tidspunktet gravid med en annen, og C ble født 0.0.2003. A har siden fødselen fungert som Cs far. Cs biologiske far har aldri vært inne i bildet. B og A flyttet sammen høsten 2002, og leide fra 2003 en leilighet på --- i Oslo. B påbegynte sykepleiestudiet i januar 2005 og var ferdig utdannet sykepleier i mars 2009.

I november 2006 flyttet B til X med C. A og B fikk etterhvert to felles barn; D, født 0.0.2007, og E, født 0.0.2014. Etter at B flyttet til X så A barna annen hver helg. Enten kom A til X, eller så dro B til Oslo. Hun bodde da hos en venninne med barna, og A besøkte dem der.

Den 16. januar 2009 ble A ilagt et forelegg på 5000 kroner for overtredelse av straffeloven 1902 § 162 første ledd. Grunnlaget var at han, tirsdag 29. juni 2008, hadde oppbevart ca. 0,5 gram kokain og ca. 2 gram marihuana. Det fremgikk av forelegget at vedtakelsen av det kunne medføre bort- eller utvisning fra Norge, at det kunne få konsekvenser for bosettingstillatelse og norsk statsborgerskap samt at han også kunne bli nektet innreise i hele Schengen-området.

Den 23. februar 2010 ble A varetektsfengslet, siktet for blant annet grov narkotikaforbrytelse, jf. straffeloven (1902) § 162 tredje ledd. Ved Borgarting lagmannsretts dom av 30. mars 2011 [LB-2011-20130] ble han dømt til fengsel i 7 år og 9 måneder. Grunnlaget for dommen er at han 23. februar 2010 oppbevarte til sammen 2609,78 gram heroin. Han ble videre dømt for grovt heleri/hvitvasking av 225 850 kroner for, i perioden 1. november 2009 til 22. februar 2010, å ha vekslet inn 193 900 kroner som han selv, eller ved utlån av sitt identitetskort, ved 23 anledninger overførte til Gambia og Østerrike. Videre oppbevarte han 37 500 kroner i lommeboken da leiligheten ble ransaket 23. februar 2010. Alle pengene stammet fra ulovlige inntekter fra personer uten oppholdstillatelse, herunder fra salg av marihuana. I perioden januar-februar 2010 skaffet A seg også en gasspistol uten tillatelse fra politiet.

A fikk forhåndsvarsel om utvisning, jf. utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b, 24. oktober 2011. Det ble her vist til straffedommen mot ham og forelegget fra 2009.

A, B og barna så hverandre jevnlig mens A sonet. Etter endt soning, 6. mai 2015, flyttet A inn til B i X. Kort tid etter, 21. mai 2015, traff Utlendingsdirektoratet vedtak om utvising med utestengelse fra Schengen for en periode på fem år. Etter klage kom Utlendingsnemnda til samme resultat i sitt vedtak den 22. oktober 2015.

Utlendingsnemnda fikk varsel om stevning ved brev av 19. november 2015. Nemnda behandlet varslet som en anmodning om omgjøring av utvisningsvedtaket, men fant ikke at utvisningen var uforholdsmessig overfor A, hans ektefelle eller barna. A fikk utreisefrist 20. desember 2015, men reiste ikke frivillig innen fristen. A ble uttransportert av politiet til Gambia 21. januar 2016.

I stevning datert 14. januar 2016 har A lagt ned påstand om at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig. Oslo tingrett avsa 29. juni 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale kr 98.750 - nittiåttetusensjuhundreogfemti- til Staten ved Utlendingsnemnda.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 9. - 10. november 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part var representert av sin ektefelle B. Han ga forklaring per telefon fra Gambia. Staten ved Utlendingsnemnda møtte sammen med sin prosessfullmektig. Det ble avhørt to vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides ikke at grunnvilkåret for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Utvisningen er imidlertid uforholdsmessig ut fra hensynet til A selv, hans ektefelle og barna, jf. utlendingsloven § 70, EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3. Subsidiært gjøres det gjeldende at innreiseforbudet på 5 år er for strengt og dermed gjør vedtaket uforholdsmessig, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd. Det er i den forbindelse vist til LB-2012-147977 og LB-2015-98791 hvor utlendingene kun ble utvist for to år for alvorlig kriminalitet.

A kom til Norge som 16 åring, og han har hatt gyldig opphold her i 15 år. Han er fullt integrert gjennom språk, utdanning, fritidsinteresser og familie. Han har ikke lenger noen tilknytning til Gambia. Han har ingen familie der, intet sted å bo og ingen mulighet for å få jobb.

A har vært sammen med B siden 2002, og de ble gift 0.0.2015. De har tre barn som alle trenger faren sin. Barna er sterkt skadelidende av utvisningen. En utvisningsperiode på fem år er alt for lang av hensyn til barna. De to eldste vil være voksne når A kan returnere til Norge. Det er videre krevende for B å jobbe i full stilling som sykepleier med dag-, natt- og kveldsvakter, ta seg av barna alene og finansiere hverdagen. Det vises til at B nå må selge leiligheten for å dekke lån. Hensynet til barnas beste er ikke tillagt tilstrekkelig vekt i Utlendingsnemndas vedtak. I henhold til rettspraksis er det ikke lenger noe krav om at utvisningen må utgjøre en uvanlig stor belastning for barna for at utvisningen skal være uforholdsmessig.

A har lagt ned slik påstand:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 22. oktober 2015 kjennes ugyldig.

  2. Utlendingsnemnda dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk anført:

Utlendingsnemndas vedtak og beslutning bygger på korrekte faktiske og rettslige vurderinger, og det er heller ikke beheftet med andre feil eller mangler som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

Grunnvilkåret for utvisning er oppfylt, jf. utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b. Utvisningsvedtaket er ikke uforholdsmessig overfor A, hans ektefelle eller barn, jf. utlendingsloven § 70.

De forhold A er domfelt for er svært alvorlige. Hans befatning med 2,6 kilo heroin var motivert av profitt, og de kriminelle handlingene han var tiltalt for har en øvre strafferamme på 15 år. Lovgiver har uttalt at narkotikaforbrytelser skal vurderes som særlig alvorlige i utvisningssammenheng. I slike tilfeller vil utvisning bare være uforholdsmessig dersom utvisningen fører til en uvanlig stor belastning.

Utvisningen innebærer ikke en uvanlig stor belastning for A, hans ektefelle eller hans tre barn. A bodde i Gambia frem til han var 16 år. Han har derfor en ikke ubetydelig tilknytning til hjemlandet ved at han kjenner språket, kulturen og samfunnsforholdene. A var videre voksen da de straffbare forholdene ble begått. Allmennpreventive og innvandringspolitiske hensyn taler med styrke for utvisning.

Hensynet til As ektefelle og barn gjør ikke utvisningen uforholdsmessig. At en familiesplittelse får store konsekvenser for de involverte er en vanlig konsekvens av utvisning. Ektefellen har hatt eneansvar for barna fra november 2006, med unntak av de åtte månedene som gikk fra løslatelsen til uttransporteringen. Det foreligger heller ikke særlige forhold ved barna som gjør utvisningen særlig belastende for dem. Staten bemerker at de alvorlige straffbare forholdene i utgangspunktet tilsier at A skulle vært ilagt et varig innreiseforbud, men at det av hensyn til barna er satt til fem år.

Staten ved Utlendingsnemnda har lagt ned slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.

  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten. 

Lagmannsretten, som har kommet til at anken må forkastes, ser slik på saken:

Etter utlendingsloven § 68 første ledd bokstav b kan en utlending med permanent oppholdstillatelse utvises «når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer». Utlendingsloven § 70 stiller imidlertid krav om forholdsmessighet. Bestemmelsens første ledd, første punktum lyder:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Partene er enige om - og lagmannsretten legger til grunn - at de objektive vilkårene for utvisning etter utlendingsloven § 68 er oppfylt. Det omtvistede spørsmålet er om utvisningen med fem års innreiseforbud og innmelding i SIS er et uforholdsmessig tiltak overfor A selv, hans ektefelle og deres tre barn.

Domstolene har full prøvingskompetanse da forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven etter sikker rett er et rettsanvendelsesskjønn, jf. Rt-2000-591. Prøvingen skal foretas på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet, jf. plenumsdommen inntatt i Rt-2012-1985. Det er den siste beslutningen 14. desember 2015, om ikke å omgjøre utvisningsvedtaket, som nå regulerer As rettsstilling når det gjelder utvisning, jf. Rt-2013-1101 avsnitt 24. Det er derfor faktum på dette tidspunktet som skal legges til grunn ved prøving av utvisningsvedtaket. De er imidlertid nær sammenheng mellom omgjøringsbeslutningen og det opprinnelige vedtaket, slik at lagmannsretten ved prøving av utvisningen også må vurdere vedtaket 22. oktober 2015.

Utlendingsloven § 70 er en videreføring av de tilsvarende bestemmelsene i utlendingsloven 1988 § 29 annet ledd og § 30 tredje ledd, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 435. Rettspraksis vedrørende disse tidligere bestemmelsene vil derfor være relevant ved tolkningen av utlendingsloven 2008 § 70. For øvrig gir forarbeidene god veiledning for tolkning av bestemmelsen. I Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 291-293 heter det:

Selv om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. departementets lovforslag § 70. I hver enkelt sak må det foretas en avveining av alle relevante hensyn med utgangspunkt i forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket.

«Forholdets alvor» vil omfatte både straffebudets strafferamme og den idømte straff/særreaksjon. Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes. [...]

Departementet finner det betenkelig å gi særbestemmelser om vold i nære relasjoner og annen grov vold fordi det også er annen kriminalitet som må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng. Dette gjelder for eksempel gjentatt kriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet, grov ranskriminalitet, organisert kriminalitet, menneskehandel, overgrep mot mindreårige og terrorvirksomhet.

I stedet for å gi nye særregler, velger derfor departementet å understreke i tilknytning til de nye utvisningsbestemmelsene at slike saker som nevnt ovenfor, tilhører de sakstypene som i utgangspunktet må vurderes som alvorlige i utvisningssammenheng. Selv om utlendingen har en meget sterk tilknytning til riket vil det ofte være grunnlag for utvisning dersom utlendingen er straffet for slike forhold som nevnt over. [...]

I vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» skal det blant annet legges vekt på

- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,

- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. [...]

- muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,

- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

Lagmannsretten vil i det følgende først redegjøre for de straffbare forholdene som utgjør grunnlaget for utvisningsvedtaket. Deretter vil retten gjennomgå de momenter som er relevante ved vurderingen av om utvisningen av A er uforholdsmessig av hensyn til ham selv, hans ektefelle og deres barn.

De straffbare forhold

Ved vurderingen av «forholdets alvor» viser lagmannsretten til at A ved Borgarting lagmannsretts dom 30. mars 2011 [LB-2011-20130] ble dømt til ubetinget fengsel i syv år og ni måneder. I dommen er de straffbare forholdene beskrevet slik:

Ved ransaking 23. februar 2010 av leilighet i [adresse] i Oslo, hvor A bodde, beslagla politiet til sammen 128,78 gram heroin. Heroinet ble funnet dels i en kjøkkenskuff, dels i et kjøkkenskap og dels i As bukselomme. Heroinet var pakket i poser, og meningen var at A skulle selge det videre, mot en viss godtgjøring fra sin leverandør. Senere samme dag beslagla politiet 2481 gram heroin i As kjellerbod. Dette heroinet besto av fem uåpnede pakker med flere lag brun tape rundt. A forklarte under ankeforhandlingen at meningen var at han skulle oppbevare denne narkotikaen for en venn en kortere periode. Lagmannsretten har etter bevisførselen ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at A også skulle selge dette heroinet videre.

Det er ved bevisbedømmelsen under straffutmålingen ikke omstridt at det skal utmåles straff for oppbevaring av hele det kvantum heroin som tiltalen gjelder.

Heroinet som ble beslaglagt i leiligheten, hadde i hovedsak en gjennomsnittlig styrkegrad på 20 og 21%. Partiet i kjellerboden hadde en gjennomsnittlig styrkegrad på 20%.

Videre skal det utmåles straff for de forhold som ble rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, nemlig post II og III i tiltalen.

Post II gjelder grovt heleri/hvitvasking av 225 850 kroner. A vekslet i perioden fra 1. november 2009 til 22. februar 2010 straffbart utbytte på til sammen 193 900 kroner i Forex og Western Union International bank, og overførte selv, eller ved utlån av sitt identitetskort, ved 23 anledninger pengene til Gambia og Østerrike. Ved ransakingen 23. februar 2011 oppbevarte han også 31 950 kroner i kontanter, som var straffbart utbytte. Alle pengene stammet fra personer uten oppholdstillatelse, som hadde hatt ulovlige inntekter, herunder fra salg av marihuana.

Endelig skal det utmåles straff for ulovlig erverv av en gasspistol, jf tiltalen post III.

Strafferammen for narkotikaforbrytelsen er fengsel i 15 år, jf. straffeloven 1902 § 162 første ledd jf. tredje ledd første punktum. Strafferammen for grovt heleri/hvitvasking er fengsel i seks år, jf. straffeloven 1902 § 317 fjerde jf. første ledd. I straffesaken la lagmannsretten til grunn at straffenivået for de forbrytelser A hadde gjort seg skyldig i lå på om lag åtte og et halvt års fengsel. I formildende retning ble det lagt vekt på at A gav en uforbeholden tilståelse for så vidt gjaldt oppbevaringen av knappe 130 gram heroin samt for tiltalepostene II og III. Endelig straff ble som nevnt fastsatt til ubetinget fengsel i syv år og ni måneder.

I tillegg til straffedommen ble A i 2009 ilagt et forelegg på 5000 kroner for overtredelse av straffeloven 1902 § 162 første ledd på grunn av oppbevaring av ca. 0,5 gram kokain og ca. 2 gram marihuana.

Etter lagmannsrettens syn tilsier strafferammen, den utmålte straffen og karakteren av de straffbare handlingene at det er tale om svært alvorlig kriminalitet. Alvorlig narkotikakriminalitet er dessuten særskilt nevnt i forarbeidene til utlendingsloven som en type kriminalitet som «må vurderes spesielt alvorlig i utvisningssammenheng».

Tilknytning til riket

De straffbare forholdene skal etter utlendingsloven § 70 vurderes opp mot As «tilknytning til riket».

A kom sammen med sin bror til Norge og fikk opphold på grunnlag av familiegjenforening med faren i februar 2001. Han var da 16 år gammel. Han hadde gått på privatskole i Gambia og hadde fullført ungdomsskolen der. A opplyser at han i dag ikke har noen gjenværende familie i Gambia da disse har emigrert til Europa eller USA. Når det gjelder hans tilknytning til Gambia, viser lagmannsretten til at han reiste tilbake til Gambia på ferie i 2009. Han var der da i ca. to måneder. Videre følger det av straffesaken mot ham at A overførte store pengesummer til Gambia og Østerrike i perioden 1. november 2009 til 23. februar 2010. Det er imidlertid ikke kjent hvem han overførte penger til i Gambia. For øvrig slutter lagmannsretten seg til UNEs vurderinger av As tilknytning til Gambia:

Til tross for at klageren anfører at han ikke har nære familiemedlemmer i hjemlandet, anser UNE at han som en voksen ugift mann uten helseplager vil være i stand til å ta vare på seg selv ved en retur til hjemlandet. UNE legger videre til grunn at han fortsatt snakker hjemlandets språk og er familiær med hjemlandets kultur da hans nærmeste familie i Norge er av samme nasjonalitet. Klageren må således anses å ha en ikke ubetydelig tilknytning til hjemlandet ved at han kjenner hjemlandets språk, kultur og samfunnsforhold.

Som tingretten legger lagmannsretten til grunn at det ikke er tvilsomt at utvisningen til Gambia er belastende for A. Han har for lagmannsretten forklart at han i dag sover i moskeen og får mat av imamen og hans familie. Kvaliteten på maten er varierende, og han har gått ned i vekt. Han har videre ingen jobb, og det er i henhold til ham ikke mulig å skaffe seg jobb i Gambia. Med hensyn til hans helsesituasjon, er han plaget av magesmerter. Han har fått medisiner lokalt for dette, men er usikker på bivirkningen av disse. B har måttet ta med medisiner mot magesår fra Norge når hun har besøkt ham i Gambia. Samlet sett finner lagmannsretten at selv om As forklaring legges til grunn utsettes han ikke for uvanlig store belastninger ved å ha blitt returnert til Gambia.

Når det gjelder betydningen av at A var 16 år da han kom til Norge, er det på det rene at lav alder ved ankomst er et moment ved forholdsmessighetsvurderingen. Lagmannsretten finner imidlertid at dette hensynet i mindre grad gjør seg gjeldende for A. Han kan ikke sies å ha hatt sin «barndom i Norge», jf. Ot.prp.nr.51 (2003-2004) side 24. De straffbare handlingene ble videre begått da han var henholdsvis 24 og 26 år gammel. Det var dermed ikke tale om ungdomskriminalitet som det norske samfunn bør ta et ansvar for, se også Rt-2009-1432.

Dersom saksforholdet kun vurderes i lys av de straffbare handlingene og hensynet til A, slutter lagmannsretten seg til statens vurdering om at A i henhold til retts- og forvaltningspraksis skulle ha vært varig utvist fra Norge. Lagmannsretten begrenser seg her til å vise til Rt-1996-561 og Utlendingsdirektoratets rundskriv (UDIRS-2010-24) punkt 8.2.3 «Narkotika» hvor det fremgår at utvisning med varig innreiseforbud skal vurderes ved oppbevaring av mer enn 5 gram heroin.

Hensynet til As nærmeste familiemedlemmer

Lagmannsretten legger til grunn at utvisningen av A medfører familiesplittelse. Det er ikke aktuelt for As ektefelle og barna å bosette seg i Gambia. Dette er imidlertid i seg selv ikke er tilstrekkelig til å konstatere at utvisningen er uforholdsmessig, jf. Rt-2005-229, der det i avsnitt 52 heter:

Det normale er at utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte så vel økonomisk, som følelsesmessig og sosialt, og lett medføre psykiske problemer. Det gjelder ikke minst når en familie skilles som følge av utvisningen. Slike belastninger vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å si at en utvisning er et uforholdsmessig tiltak.

Når det gjelder terskelen for uforholdsmessighet, legger lagmannsretten til grunn at alvoret av de straffbare handlingene innebærer at utvisningen bare vil være uforholdsmessig dersom den medfører «uvanlig store belastninger» for As nærmeste familie. Lagmannsretten viser i den forbindelse til Rt-2005-229, der det i avsnitt 36 heter:

Jeg legger til grunn at disse utgangspunktene også gjelder i forhold til bestemmelsen i § 29 annet ledd. Når en utlending har begått meget alvorlig kriminalitet, vil utvisning bare være uforholdsmessig når den fører til uvanlig store belastninger. Jeg bemerker at de saker hvor Høyesterett til nå har prøvd utlendingsmyndighetenes forholdsmessighetsvurdering i utvisningssaker har dreiet seg om meget alvorlige narkotikaovertredelser eller meget alvorlige seksuelle overgrep. At den kriminelle handling som danner grunnlag for utvisningsvedtaket, ikke har samme meget alvorlige karakter, vil få betydning for forholdsmessighetsvurderingen. Jo alvorligere de straffbare forhold er, jo sterkere tilknytningshensyn må til for å hindre utvisning.

Lagmannsretten finner bevist at utvisningen er en betydelig påkjenning for As ektefelle. B er alene om ansvaret for de tre barna, og utvisningen innebærer også økonomiske utfordringer for familien. Hun må blant annet selge leiligheten sin for å dekke gjeldsforpliktelser. Det er også fremlagt dokumentasjon på at B har ryggproblemer som medfører at hun to til tre ganger i måneden får store smerter og må ligge for at det skal gå over.

På den annen side har B helt siden november 2006 gjennomgående vært alene om å ha den daglige omsorgen for barna. A har bare bodd sammen med henne og barna etter løslatelsen 6. mai 2015 til han ble uttransportert 21. januar 2016. B har videre et nettverk i Norge gjennom familie og venner som bidrar slik at hun blant annet hun klarer å beholde jobben som sykepleier med turnusskift.

I sum legger lagmannsretten til grunn at de belastninger som B blir påført ikke er uvanlige følger av en utvisning, og de er samlet sett ikke tilstrekkelige til at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak.

A er far til to barn i Norge, på henholdsvis 3 år og 10 år. I tillegg kommer som nevnt C på 14 år som betrakter A som sin far. Ved den konkrete vurderingen av forholdsmessigheten skal barnas beste være et grunnleggende hensyn, jf. Barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104 annet ledd. Hensynet til barnas beste er imidlertid ikke nødvendigvis det eneste eller det avgjørende hensynet. Dette er lagt til grunn i omfattende rettspraksis, jf. blant annet Rt-2009-1261.

Lagmannsretten legger til grunn at det er belastende for barna at A er sendt ut av Norge. Det ville være til deres beste om A fikk bo i Norge, både på det følelsesmessige og det praktiske plan. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens gjennomgang av bevisene på dette punkt, jf. tingrettsdommen side 7 og 8:

C har i samtale med sin lærer i forkant av hovedforhandlingen blant annet gitt uttrykk for at A hjalp til med leksene, og at det kan være vanskelig å få hjelp fra B på grunn av turnusarbeid. Cs lærer har gitt uttrykk for at leksearbeidet har hatt en dalende kurve etter utvisningen. C har videre gitt uttrykk for at hun ofte blir trist fordi A er borte, og at hun er redd for at han aldri kommer tilbake. Det fremgår også at hun ikke har fortalt til sine venner at A er utvist, og at de har blitt passet av tante da mamma har jobbet. Etter bevisførselen legger retten til grunn at C hadde et nært forhold til A, og at hun savner ham veldig.

I referatet etter samtalen mellom D på 9 år og hans lærer fremgår følgende:

«D vet ikke så mye. Han vet ikke hvor pappa er. Han sier at han har det ikke så bra. Mamma jobber og blir sliten. Hun får veldig vondt i ryggen når hun jobber så mye. Pappa var flinkest til å få E til å legge seg, mamma bruker lang tid, kanskje 1-2 timer. D savner pappaen sin, han fikk han til å le, men nå er han borte. Det er nesten som om D glemmer han. D er mye lei seg hjemme, holder det inni seg. Mamma er mye lei seg, orker nesten ikke mer. Pappa pleide å hjelpe henne når hun hadde vondt i ryggen. D sier at han må hjelpe til hjemme, istedenfor pappa. F.eks ta ut søpla og sånn .... . D gjør mye av skolearbeidet selv siden mamma jobber, mamma hjelper noen ganger.

Pappa pleide å følge D til fotballtrening, nå må han sykle alene fordi mamma må prøve å legge E. Blir noen ganger kjørt av andre til kamper fordi mamma jobber. C passer på oss på kvelden når mamma jobber. C må legge E. D vil heller at pappa gjør det, han bruker så kort tid. D savner pappa veldig, han passer på oss og er veldig snill, han fulgte D til alle ting, eks fotball og kamper. Hjalp også D med leksene. D sier at det er veldig vanskelig for mamma. Hun har 2 jobber, også har hun vondt i ryggen, og det er vanskelig å legge E. Hun blir veldig sliten, da må C passe på E. D tror også at C blir veldig sliten, C sier det. C er mye lei seg, hun gråter. Det gjør D også. E leter veldig etter pappa, under senga, kikker i skapet ....... E skjønner ikke hvor pappa er. D har ikke fortalt noe til vennene sine. Prøver å glemme det på skolen slik at det gjør mindre vondt. Leker med vennene sine, men noen ganger kommer han på det og blir lei seg igjen.»

B vil i perioden innreiseforbudet gjelder, være aleneforsørger for de tre barna. Det er gjort gjeldende at hennes helse og arbeidssituasjon medfører at barna må ta mye ansvar selv, og at C i stor grad må ta ansvar for sine yngre søsken.

For lagmannsretten har B gitt en detaljert forklaring med hensyn til konsekvensene av utvisningen for barna. B har særlig fremhevet at C er mye lei seg, og at hun i tillegg må ta en stor del av ansvaret for sine småsøsken hjemme. D er også mye lei seg, men tar det til dels ut med å utagere. Han har også begynt å gjøre det dårlig på skolen. E er fremdeles for liten til å skjønne at faren ikke kommer hjem, og spør etter ham hele tiden.

På tross av de belastningene som er beskrevet ovenfor, er det ikke opplysninger som etter lagmannsrettens syn tilsier at belastningene for de tre barna er større enn det som ofte er situasjonen i slike saker. Ved denne vurderingen finner lagmannsretten også grunn til å gjenta at A kun i en begrenset periode har bodd sammen med barna. Han bodde sammen med B og C fra hun ble født 0.0.2003 til B flyttet med datteren til X i november 2006. Etter dette og frem til A ble varetekstfengslet 23. februar 2010, så han bare barna annen hver helg. Det er på det rene at barna jevnlig besøkte A mens han sonet, men det var først etter løslatelsen 6. mai 2015 at de har hatt et familieliv sammen.

Når det gjelder As biologiske familie i Norge, er det kjent fra sakspapirene at hans far reiste fra Norge rundt 2009. Faren og hans nye familie skal ha returnert til Norge i 2016, men både A og B har forklart at de ikke har noen kontakt med dem. As bror er bosatt i Stavanger, men det er på det rene at familien har lite kontakt med ham. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at As tilknytning til sin biologiske familie i Norge er liten.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten etter en samlet vurdering til grunn at utvisningen ikke medfører «uvanlig store belastninger» for As nærmeste familie. B er en god omsorgsperson for barna, og det er ikke holdepunkter for at hun ikke vil klare å ivareta dem på en forsvarlig måte i utvisningsperioden. Barna har ikke spesielle omsorgsbehov ut over den belastning det er at faren er utvist. Ved vurderingen har lagmannsretten også sett hen til at barna kan se sin far i Gambia selv om reisen dit er kostbar. B og den minste sønnen var ca. tre uker i Gambia sommeren 2016, og alle barna var med B på ferie til Gambia i en måned sommeren 2017. Videre har familien kontakt med A tilnærmet hver dag på WhatsApp. Selv om samtalene er korte og det ikke er mulig å bruke mobilkamera, gir dette barna en mulighet for å opprettholde kontakt med faren.

Oppsummering og konklusjon

I en samlet vurdering av forholdsmessigheten av utvisningen og innmelding i SIS, har lagmannsretten lagt stor vekt på alvoret i de straffbare handlingene. I henhold til praksis fra utlendingsmyndighetene skulle A fått et varig innreiseforbud. A er likevel kun utvist for fem år av hensyn til hans ektefelle og barn. Det er etter lagmannsretten vurdering klart at det ikke er et uforholdsmessig tiltak i dette tilfellet.

Anken blir etter dette å forkaste.

Sakskostnader

Staten har vunnet saken fullstendig og har krav på full erstatning for sine kostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Selv om det er en sak mot staten av stor velferdsmessig betydning for A, foreligger det etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner som gir grunn til å frita for erstatningsansvaret helt eller delvis, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Sakskostnadene for staten er oppgitt til 98 750 kroner inkludert merverdiavgift. Motparten har ikke hatt innvendinger mot beløpets størrelse, og det legges til grunn, jf. § 20-5 første ledd.

Det er ikke grunn til å gjøre endringer i sakskostnadsavgjørelsen i tingrettens dom.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

  1. Anken forkastes.

  2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 98 750 - nittiåttetusensyvhundreogfemti - kroner innen 2 uker fra forkynnelse av denne dom.
Latest changes
  • Ny: LB-2016-154398 Utvisning. Grov narkotikaforbrytelse. Forholdsmessighet. Familiesplittelse. (1/9/2018)

    Saken gjaldt vedtak om utvisning av en mann som ankom Norge 16 år gammel. Utlendingen var dømt for oppbevaring av 2,6 kilo heroin og grovt heleri/hvitvasking av over 200 000 kroner. Lagmannsretten viste til alvoret av de straffbare handlingene, som innebar at utvisningen bare ville være uforholdsmessig om den førte til uvanlig store belastninger for utlendingens nærmeste familie. I henhold til praksis fra utlendingsmyndighetene skulle mannen ha fått varig innreiseforbud, men ble likevel kun utvist for fem år av hensyn til ektefelle og barn. Utvisningen var ikke uforholdsmessig overfor ham selv, hans ektefelle eller hans tre barn, jf. utlendingsloven § 70.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo