To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Court decisions

Document-ID : LB-2016-57849
Documentdate : 27.04.2017

Asyl (beskyttelse). Kvinne. Forfølgelse. Iran

Saken gjaldt en kvinne fra Iran som hadde vært utsatt for vold fra nærstående. Hun hadde fått avslag på sin søknad om asyl. Lagmannsretten kom til at hun ikke kunne anses som medlem av "spesiell sosial gruppe" etter utlendingsloven § 28 bokstav a, og at vilkårene for beskyttelse etter bokstav b heller ikke var til stede. Staten ved Utlendingsnemnda ble frifunnet.

Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning 25. november 2014 om ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag.

A, født 0.0.1986, er iransk statsborger. Hun innga 5. november 2008 søknad om asyl i Norge sammen med sin ektefelle, B.

Et sammendrag av grunnlaget for hennes opprinnelige asylsøknad fremgår av UNEs vedtak 27. april 2010 der Utlendingsdirektoratets avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag ble opprettholdt. I den innledende beskrivelsen av saksforholdet heter det blant annet:

Som grunnlag for sin søknad om asyl har klageren forklart at hun frykter reaksjoner fra familien fordi hun har giftet seg med en mann som kommer fra en familie som hennes familie ikke kan akseptere. Faren og brødrene har drapstruet både klageren og ektemannen, har knivstukket ektemannens bror og har oppsøkt dem på deres hemmelige adresse i nabobyen [Sted2] og i Teheran.

Om ekteskapet har hun forklart at hun ble kjent med ektemannen B på skoleveien og fordi de var naboer, men hun visste at hennes familie mislikte hans familie fordi de var liberale og tok lett på religionen. Da familien hennes oppdaget at hun hadde kontakt med B ble hun holdt hjemme, ble strengt overvåket og måtte følges til skolen av moren. Faren ville gifte henne bort til en sønn av en mullah. Hun rømte en gang til sin tante, men ble hentet hjem igjen. Hun ble slått og tvunget til å gå tildekket, og fikk ikke ha kontakt med B lengre, men klarte å gi ham beskjeder på venninnens mobiltelefon. Etter ett år rømte hun til sin svigerfar og bodde der en liten stund før hun sammen med B dro til nabobyen [Sted2] og giftet seg den 21.01.2006. Svigerfaren og en fremmed mann var til stede, og den fremmede signerte ekteskapskontrakten i klagerens fars navn mot bestikkelse. Mullahen som viet dem var kjent med dette.

Etter vielsen ble klageren og ektemannen boende hos hans familie i skjul, inntil klagerens brødre en gang oppdaget dem utenfor og angrep B. Hans bror kom løpende og ble da stukket med kniv, mens klageren og B kom seg unna. De flyttet deretter til [Sted2] der de ble forsørget av svigerfaren. De unngikk å være hjemme på dagtid. En dag fortalte naboene at klagerens brødre hadde vært på døren deres og laget bråk. Klageren og B valgte da å flytte til hans søster i Teheran. Etter to måneder i Teheran, bestemte de seg for å flykte. De fant ut at Norge var et bra land, og fikk hjelp av svigerfaren til å arrangere en flukt der de brukte falske pass. De forlot landet den 01.10.2008 med buss til Tyrkia.

Om familien sin har klageren forklart at det var en konservativ prestefamilie som også hadde en del innflytelse innen rettsvesenet og i politikken, ettersom to av onklene jobbet som advokat og dommer, og en onkel satt i bystyret. Bestefaren er dessuten mullah. Klageren kunne derfor ikke anmelde dem, fordi de lett kunne kjøpe seg fri fra en slik anmeldelse. Hun fryktet også at de ville anmelde B for brudebortføring, ettersom hans familie var så liberale.

Om sine dokumenter har klageren opplyst at hun har nasjonalt id-kort, vigselsattest, fødselsattest og skolediplom liggende hos svigerfaren. Hun har ikke hatt pass.

Om sin bakgrunn har klageren opplyst at hun er født og oppvokst i [Sted1] der hun har sin nærmeste familie boende i dag. Hun har to brødre og to søstre. Hun har fullført videregående skole, men har ikke hatt arbeid. Hun har deltatt i en basij-klubb der det ble gitt religionsopplæring flere kvelder i uken. Faren ønsket å sende henne til en teologisk skole, men denne lå for langt unna. Hun rømte et par ganger til sin tante på morssiden, men ble hentet hjem hver gang. Hun var med i et idrettslag, men fikk ikke lov til å være med på å spille kamp.

Om sin helse har klageren opplyst at hun har en ryggskade som hun har fått medisinsk behandling for i Iran. Skaden oppsto for to år siden, da broren dyttet henne slik at hun falt.

Det fremgår av vedtaket at UNE fant grunn til å stille spørsmål ved troverdigheten av As forklaring. Nemnda viste til at dette bygget på en helhetsvurdering der det blant annet ble lagt vekt på at hun og ektefellen hadde forklart seg motstridende om i hvilken utstrekning de var hjemme i den perioden de bodde i [Sted2], og om det ble brukt pass ved utreisen fra Iran. Videre fant nemnda det lite troverdig at A og ektefellen ikke hadde flyttet lenger enn til nabobyen for å unnslippe hennes familie, og at de etter å ha inngått ekteskap flyttet inn hos hans familie, som er naboer med hennes familie. UNE mente at hennes forklaring «mangler en slik grad av detaljbeskrivelse og omfang som kan tilsi at dette er en egenopplevd historie».

UNE tok ikke endelig stilling til spørsmålet om As troverdighet i vedtaket 27. april 2010. Asylsøknaden ble imidlertid avslått med grunnlag i en vurdering av hennes anførsler og forklaring. UNE la til grunn at det ikke var «årsakssammenheng» mellom den anførte forfølgelsesrisikoen (manglende beskyttelse mot vold fra egen familie) og forfølgelsesgrunnene som er angitt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, dvs. herunder alternativet «medlemskap i en spesiell sosial gruppe». Videre tilsa etter UNEs oppfatning verken den generelle sikkerhetssituasjonen eller individuelle omstendigheter at A sto i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til Iran, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Ved vurderingen ble det også sett hen til opplysningene om at ektefellen ble etterforsket for mishandling av A i Norge.

UNE besluttet 9. juli 2010 ikke å ta begjæring om omgjøring til følge. Nemnda viste til at fremlagt politianmeldelse av As far og brødre, som var fremsatt av hennes svigerfar, var en indikasjon på at det er mulig å anmelde hennes familiemedlemmer i Iran på tross av hennes tidligere opplysning om at de er så innflytelsesrike at en anmeldelse ikke nytter. I begjæringen om omgjøring var det vist til frykt for vold fra ektefellen og hans familie ved retur til Iran. I beslutningen heter det i denne forbindelse blant annet:

Hva gjelder eventuelle trusler fra ektemannen ved retur til Iran, bemerkes at klageren vil kunne henvende seg til iranske myndigheter for beskyttelse. Dersom klageren fremdeles er formelt gift ved retur, kan hun søke familiedomstolen i Iran om skilsmisse. Utlendingsnemnda mener at klageren har mulighet til å oppnå slik skilsmisse. I henhold til gjeldende iransk lovgivning, har en kvinne rett til skilsmisse dersom det ekteskapelige samlivet er utålelig for henne som følge av blant annet mishandling. Slik mishandling kan dokumenteres enten ved legerapporter eller ved vitner. Det bemerkes at klageren har slik dokumentasjon i form av legeundersøkelse med bilder av mishandlingen i Norge, samt politianmeldelse og kjennelse av 26.02.2010 i Salten tingrett. På denne bakgrunn mener Utlendingsnemnda at klageren oppfyller vilkårene for å få skilsmisse i hjemlandet.

Hva gjelder frykt for trusler fra ektemannen eller svigerfamilien, bemerkes at slike reaksjoner må anses som handlinger som er straffbare i Iran og som iranske myndigheter generelt tar avstand fra. I den forbindelse vises det til at asylinstituttet er subsidiært i forhold til muligheten til å søke beskyttelse hos eget lands myndigheter. Klageren har ikke tidligere tatt saken opp med iranske myndigheter. Utlendingsnemnda legger uansett til grunn at iranske myndigheter har evne og vilje til å gi henne beskyttelse dersom ektemannen eller hans familie truer henne under skilsmisseprosessen eller i ettertid. Det bemerkes for øvrig at klageren ikke vil bli returnert sammen med ektemannen til hjemlandet, da det er notert i saken hennes at de ikke lenger har kontakt og at ektemannen etterforskes for voldshandlinger mot klageren.

I beslutningen 9. juli 2010 ga UNE for øvrig uttrykk for at det etter en helhetsvurdering ikke var grunnlag for noen endret oppfatning av As troverdighet. Nemnda ga blant annet uttrykk for at A nå hadde endret forklaring om bruk av pass ved utreisen fra Iran i forhold til det hun forklarte i egenerklæringen og asylintervjuet.

Nordland statsadvokatembete satte ved tiltalebeslutning 28. september 2010 B under tiltale for overtredelse av straffeloven (1902) § 219. Gjerningsbeskrivelsen lød:

I perioden høsten 2009 til 24. februar 2010, i [adresse1] i [Sted3], og/eller andre steder, slo og/eller sparket han ved flere anledninger sin ektefelle A i hodet og på kroppen, slik at hun blant annet ble bevisstløs, fikk hevelser i ansikt og hode samt ble påført smerter i store deler av kroppen.

Straffesaken ble endelig avgjort ved Hålogaland lagmannsretts dom 13. juni 2013 der B ble funnet skyldig i to overtredelser av straffeloven (1902) § 228 første ledd. Straffen ble satt til fengsel i 90 dager. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på at saken var blitt gammel.

Etter ny begjæring om omgjøring traff UNE beslutning 3. juni 2014 der begjæringen ikke ble tatt til følge. I dette vedtaket heter det blant annet:

Klageren har anført at hun vil være i fare for overgrep både fra sin familie i Iran samt fra sin forhenværende ektefelle dersom begge returnerer til Iran.

Når det gjelder reaksjonene fra klagerens familie, vises det til bevisvurderingen ovenfor hvor klagerens forklaring vedrørende hennes families innstilling til ekteskapet samt de etterfølgende hendelsene i Iran, ikke ble lagt til grunn som troverdig. UNE mener videre at hennes familie ikke vil føle seg vanæret av at hun har skilt seg fra sin ektefelle. Det vises til at klageren har flyttet fra ham på grunn av vold, hvilket både er juridisk og samfunnsmessig anerkjent som grunnlag for skilsmisse, også i Iran. Klageren vil være i stand til å dokumentere dette overfor sin familie dersom det skulle bli stillet spørsmål ved skilsmissen.

Vedrørende truslene om overgrep fra hennes tidligere ektefelle, er UNE kjent med at den kulturelle og juridiske konteksten gjør kvinner særlig sårbare for vold, både i den private og i den offentlige sfære. Ifølge FNs spesialrapportør for vold mot kvinner anerkjennes vold mot kvinner i liten grad som et alvorlig problem av myndighetene og forblir et skjult samfunnsfenomen som sjelden rapporteres av ofrene.

Selv om kvinner vil kunne oppleve vanskeligheter i møte med myndighetene i saker om vold - både i og utenfor hjemmet - legger UNE til grunn som et generelt utgangspunkt at myndighetene i Iran har tilstrekkelig evne og vilje til å bistå landets borgere i forbindelse med straffbare handlinger, og da også kvinner.

Klageren henvises derfor til å søke bistand hos de rette instanser i hjemlandet dersom hun skulle oppleve trusler om vold fra ektefellen, både i det tilfellet de fortsatt vil anses som gift samt i det tilfellet skilsmissen i Norge anerkjennes.

Dersom hun fortsatt er gift, har hun anledning til å søke skilsmisse ved familiedomstolen. Det vises til UNEs vurdering i beslutningen av 09.07.2010 side 2 avsnitt 5.

UNE har for øvrig merket seg klagerens opplysning om at hennes tidligere svigerfamilie vil mene at hun ved å skille seg fra ektefellen, har sviktet dem. Det er etter UNEs mening mulig at hans familie ikke vil ønske å ha kontakt med henne etter at hun har skilt seg fra ektefellen, men finner ikke holdepunkter i saken for at klageren vil bli utsatt for reaksjoner fra dem som kvalifiserer som forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand.

Etter begjæringer om omgjøring traff UNE nye beslutninger henholdsvis 3. og 25. november 2014. Begjæringene om omgjøring ble ikke tatt til følge. Anførslene i de nye begjæringene gjaldt særlig betydningen av at A har døpt seg og hatt noe kristen aktivitet i Norge. I den sistnevnte beslutningen heter det i denne forbindelse blant annet:

Når det gjelder klagerens kristne aktivitet i Norge, finner ikke UNE at den innsendte dokumentasjonen sannsynliggjør at hun i senere tid har hatt en kristen atferd i Norge som gjør at hun ved retur til Iran vil praktisere sin kristne tro eller opptre på en måte som innebærer risiko for forfølgelse. Den type aktivitet klageren har hatt tilsier heller ikke at hun har et slikt engasjement og overbevisning, eller at hun har en profil i det kristne eksilmiljøet som medfører en påregnelig risiko for at hun vil påkalle iranske myndigheters oppmerksomhet. I den samlede vurderingen er det sett hen til at den svært begrensede aktiviteten hun synes å ha utøvet, ikke skiller seg vesentlig fra den aktiviteten en rekke andre asylsøkere uten oppholdstillatelse utøver i regi av kristne menigheter .

Ved stevning 31. august 2015 har A reist sak mot staten v/Utlendingsnemnda med krav om at UNEs vedtak kjennes ugyldig. Staten har tatt til motmæle.

Oslo tingrett avsa 5. februar 2016 dom med slik domsslutning:

  1. Utlendingsnemndas vedtak av 27. april 2010, samt etterfølgende beslutninger av 09. juli 2010, 03. juni 2014, 03. november 2014 og 25. november 2014, er ugyldige.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda betaler sakskostnader til A med kr 91.478,- - nittièntusenfirehundreogsyttiåtte - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Staten v/Utlendingsnemnda har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankeforhandling er holdt 28. - 30. mars 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. Staten v/Utlendingsnemnda var representert ved prosessfullmektigen. I tillegg var seniorrådgiver Rolf Tore Thomassen til stede under ankeforhandling etter tvisteloven § 24-6 andre ledd. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt tre ordinære vitner, hvorav ett ved fjernavhør. I tillegg var det ett sakkyndig vitne fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo). Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Staten v/Utlendingsnemnda, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

UNEs beslutning 25. november 2014 må ses i lys av tidligere vedtak og beslutninger. Beslutningen bygger på korrekt faktisk grunnlag og riktig rettsanvendelse og er dermed gyldig. Domstolen har full prøvelsesrett når det gjelder utlendingsmyndighetenes avgjørelser etter utlendingsloven § 28. Retten bør likevel vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs vurderinger, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 246 - 247.

Asylsøknaden bygger på hennes forklaring. As asylforklaring kan ikke legges til grunn. Forklaringen fremstår ikke som noenlunde sannsynlig. Hennes generelle troverdighet er begrenset, jf. Rt-2011-1481.

Det vises blant annet til forklaringen om hvordan hun greide å rømme fra sin familie, behovet for å bestikke en fremmed mann til å være til stede under vielsen med B selv om alle de tilstedeværende skal ha vært klar over at mannen ikke var hennes far, og at de skal ha søkt tilflukt i svigerfamiliens hjem i to måneder etter vielsen på tross av at de var naboer til hennes foreldre. A og ektefellen har i sine asylintervjuer gitt helt ulike forklaringer med hensyn til om de skjulte seg hjemme etter flyttingen til [Sted2], eller om de holdt seg mye borte fra hjemmet for ikke å bli oppdaget. Hun har endret sin forklaring med hensyn til tidspunktet hennes brødre kom til [Sted2] for å lete etter henne mv. Det er videre grunn til å spørre om hvorfor hun og ektefellen ikke forsøkte å få samtykke til å gifte seg fra familiedomstolen, hvorfor faren ikke forsøkte å få ekteskapet kjent ugyldig, og hvorfor hun ikke anmeldte faren for vold.

A og ektefellen ga ulike forklaringer om passene ble kontrollert ved utreisen fra Iran. Det er også uklart hvorfor de måtte ha falsk pass og få hjelp av smuglere for å komme ut av landet når de reiste på grunn av en privat konflikt, og hvorfor hennes familie eller svigerfamilie ikke har prøvd å få kontakt med henne via hennes bestevenninne i hjembyen i Iran.

Ytterligere er det uklart hvorfor As familie skulle føle seg vanæret av en skilsmisse når de motsatte seg ekteskapet, og hun har forlatt ham på grunn av at han var voldelig. Dersom hun er redd for ektefellen, kunne hun ha forsøkt å få skilsmisse eller ekteskapet kjent ugyldig ved å oppsøke den iranske ambassaden Oslo for bistand.

Det må etter dette legges til grunn at A kan få hjelp fra sin familie ved retur til Iran.

Subsidiært gjøres gjeldende at selv om asylforklaringen legges til grunn, er vilkårene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke oppfylt. Det foreligger ikke slik velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran som loven krever. Det må i utgangspunktet dreie seg om alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, f.eks. fysisk eller psykisk vold, jf. § 29. Det er ikke tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, jf. NOU 2004:20 pkt. 6.2.4.3.

Videre tilhører A ikke noen slik «spesiell sosial gruppe» som omfattes av § 28 første ledd bokstav a. Enslige kvinner uten mannlig nettverk har i Iran mulighet til å søke beskyttelse fra myndighetene gjennom å anmelde straffbare forhold. Dette gjelder også ved vold fra ektefellen. Kvinner i Iran kan også søke om skilsmisse. A kan dokumentere vold gjennom straffedommen mot ektefellen og legeerklæringer fra Norge. Trolig er også vilkårene for skilsmisse oppfylt som følge av manglende økonomisk underhold fra ektefellen, og at han har vært borte fra henne i mer enn seks måneder. Det er ikke funnet tilfeller i utlendingsmyndighetenes praksis der kvinner fra Iran har fått asyl på dette grunnlaget. For så vidt gjelder kvinners situasjon i Iran, vises også til Borgarting lagmannsretts dom i sak LB-2009-2940.

Ytterligere gjøres gjeldende at heller ikke vilkårene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. Formuleringen «reell fare» innebærer et noe strengere krav til risiko enn «velbegrunnet frykt» etter første ledd bokstav a. Det foreligger ikke reell fare for at A blir utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til Iran. Hun kan anmelde straffbare forhold i form av f.eks. vold eller trusler. Videre kan hun søke familiedomstolen om skilsmisse eller begjære ekteskapet kjent ugyldig. A har verken sett faren eller noen av brødrene siden vielsen i 2006, eller hørt fra dem etter at de oppsøkte leiligheten hun og ektefellen disponerte i [Sted2] for ni år siden. Hun har heller ikke hørt noe fra ektefellen siden straffesaken i 2013, selv om de begge oppholdt seg i Norge i tre år etter dette. Kristne konvertitter risikerer ikke forfølgelse i Iran med mindre de opptrer aktivt utad, jf. også Borgarting lagmannsretts dom i sak LB-2014-169798.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 ikke er til stede. Domstolene har i slike tilfeller begrenset prøvelsesrett. Det er ikke påvist saksbehandlingsfeil eller feil i det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Avgjørelsen er verken vilkårlig eller grovt urimelig. Sosiale eller økonomiske problemer ved retur er ikke tilstrekkelig for opphold etter utlendingsloven § 38.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for tingretten og for lagmannsretten.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens dom er korrekt både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Domstolene bør ikke vise tilbakeholdenhet ved overprøvingen av UNEs avgjørelser slik saken her ligger an. Høyesteretts uttalelser i Rt-2015-1388 må ses i lys av at det dreide seg om en rimelighetsvurdering i forbindelse med internflukt.

As forklaring må legges til grunn ved vurderingen av behovet for beskyttelse mot forfølgelse. Det er ikke grunnlag for å anse hennes generelle troverdighet som redusert. Asylforklaringen er omfattende og må leses i sammenheng. Forklaringen er tatt opp i en vanskelig situasjon med tidspress og må vurderes i lys av språkproblemer. Det foreligger etterfølgende utdypning på enkelte punkter, men ikke endringer som er egnet til å svekke hennes troverdighet.

A var ikke under strengere kontroll fra sin familie enn at det var mulig å flykte. A og ektefellen flyttet i første omgang ikke lenger enn til [Sted2] fordi de var avhengige av hjelp fra hans far. Da faren hennes hadde kontaktet politiet etter rømningen, ville de ikke oppsøke myndighetene. Av samme årsak benyttet de falske pass ved utreisen fra Iran. Svigerfaren anså det nytteløst å kontakte familiedomstolen med sikte på å få samtykke til ekteskapet fordi As far hadde gode kontakter blant myndighetspersoner. Asylforklaringen er ikke uklar når det gjelder opplysningene om at brødrene til A lette etter henne i [Sted2].

Det foreligger ikke motstrid mellom ektefellenes forklaringer selv om de har beskrevet enkelte sider av livet i [Sted2] noe ulikt. Det dreier seg om dagliglivet over en periode på hele to år. Vielsen ble arrangert av svigerfaren. A var dermed ikke kjent med alle detaljer. Uansett kan vigselsmannen ha ønsket at en tredjeperson var til stede, slik at det ikke fremsto som påfallende at faren til A ikke deltok. Som følge av konflikten med hennes familie, var det naturlig for henne å flykte fra Iran sammen med ektefellen. De kom begge fra velstående familier. Hennes forklaring er ikke i strid med opplysninger fra Landinfo. Bruken av pass ved grensepasseringen til Tyrkia er ikke vesentlig for hennes troverdighet.

Sentralt nå er konflikten som har oppstått mellom A og ektefellen etter ankomsten til Norge. Voldsbruken underbygges av straffedommen og vitneforklaringene til C og D.

Det foreligger systematisk og alvorlig diskriminering av kvinner i Iran. A risikerer forfølgelse eller annen umenneskelig behandling ved retur. Hun er i en sårbar situasjon. Ved risikovurderingen må det legges til grunn at det er sannsynlig at hun vil bli utsatt for vold fra ektefellen og hans familie. A vil ikke få støtte fra faren eller mannlige medlemmer av egen familie som følge av konflikten etter at hun rømte og giftet seg mot farens vilje. Vold i familieforhold vil normalt bli ansett som et internt anliggende. Myndighetene i Iran har verken evne eller vilje til å beskytte kvinner i slike situasjoner. Ektefellens rett til å bestemme over henne har også betydning for hennes muligheter til å oppnå skilsmisse. Hun har ikke mulighet til å få arbeid eller bolig uten samtykke fra ektefellen. As posisjon som enslig kvinne er ytterligere svekket som følge av at hun har konvertert til kristendommen. Kristne er utsatt for diskriminering i Iran. Det vises til notatene fra Landinfo.

A har krav på beskyttelse i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hennes særegne situasjon som voldsutsatt kvinne uten beskyttelse fra ektefellen eller egen familie innebærer at hun må anses å tilhøre en «spesiell sosial gruppe», jf. blant annet Ot.prp.nr.75 (2006-2007) pkt. 5.2.1.4. Utlendingsmyndighetene har i en del saker lagt dette til grunn for kvinner i tilsvarende situasjon fra Irak og Afghanistan. Internasjonalt er det anerkjent at kvinner har krav på beskyttelse mot familievold. Æresdrap forekommer også i Iran. Vurderingene i Borgarting lagmannsretts dom i 3. september 2009 i sak LB-2009-2940 er ikke i samsvar med denne utviklingen.

Dersom A ikke blir ansett å tilhøre en spesiell sosial gruppe, gjøres subsidiært gjeldende at vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. Atter subsidiært gjøres gjeldende at hun har krav på opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38.

Det er nedlagt slik påstand:

  1. Anken forkastes.
  2. A/det offentlige tilkjennes sakskostnader for begge instanser.

Lagmannsretten bemerker:

Domstolene prøver gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl med utgangspunkt i forholdene på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 153 og Rt-2015-1388 avsnitt 69-70. Retten kan imidlertid ta i betraktning nye bevis som kaster lys over situasjonen på vedtakstidspunktet. Skjæringstidspunktet i saken her er 25. november 2014 da UNE traff siste beslutning om avslag på begjæring om omgjøring av tidligere vedtak og beslutninger.

Tvisten gjelder UNEs bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er ingen begrensninger i domstolenes prøvingskompetanse. Domstolen prøver alle sider ved UNEs avgjørelser etter utlendingsloven § 28 første ledd, jf. Rt-2015-1388 avsnitt 226.

Dersom det ikke foreligger feil ved saksbehandlingen, det faktiske grunnlaget for avgjørelsen eller lovtolkningen, kan det reises spørsmål om domstolen bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens konkrete vurderinger, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 48. I Høyesteretts plenumsdom i Rt-2015-1388, som gjaldt spørsmål om det var urimelig å henvise asylsøker til internflukt i hjemlandet etter utlendingsloven § 28 femte ledd, heter det i annenvoterendes begrunnelse i avsnitt 247:

Det er imidlertid grunn til å vise tilbakeholdenhet ved prøvingen av om internflukt vil være urimelig. I swingballdommen begrunnet Høyesterett en slik tilbakeholdenhet med Patentstyrets spesielle sakkunnskap og brede erfaringsgrunnlag. På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres. Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette - og hensynet til en rasjonell utlendingsforvaltning - forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger. Fra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktigste å sikre en forsvarlig saksbehandling. Det vil derfor ofte være naturlig å utøve kontrollen med utgangspunkt i det vedtak som er truffet og den begrunnelse som er gitt ...

Lagmannsretten forstår avgjørelsen slik at annenvoterende på dette punktet fikk tilslutning av flertallet, jf. avsnitt 305. Høyesteretts avgjørelse gjaldt urimelighetskriteriet etter dagjeldende ordlyd i § 28 femte ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier begrunnelsen i Rt-2015-1388 avsnitt 247 at domstolene bør vise tilbakeholdenhet også når det gjelder prøving av UNEs vurdering av risikoen for forfølgelse ved en retur til hjemlandet; i hvert fall så langt landfaglige spørsmål står sentralt. I denne forbindelse vises også til Borgarting lagmannsretts dom 27. januar 2016 i sak LB-2015-80279 og dom 22. august 2016 i sak LB-2015-185706.

Slik saken ligger an, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å gjengi hovedpunktene i As forklaring før den nærmere prøvingen av UNEs vedtak og beslutninger. UNE har ansett at hennes forklaringer inneholder uklarheter og motstrid av betydning for hennes generelle troverdighet. I det første vedtaket fra UNE 27. april 2010 valgte nemnda likevel å avgjøre saken med grunnlag i hennes anførsler og opplysninger. Tilsvarende gjelder også i stor utstrekning de etterfølgende beslutningene.

Som asylgrunner for lagmannsretten har A vist til frykt for forfølgelse i form av alvorlig vold fra henholdsvis ektefellen og sin egen slekt. Hun gjør gjeldende at hun som formelt gift, men enslig kvinne ikke kan forvente beskyttelse fra myndighetene i Iran, og at hennes posisjon er spesielt svak som følge av at hun nå har konvertert til kristendommen.

Det er hevet over tvil at A ved flere anledninger ble utsatt for alvorlig vold og trusler fra ektefellen. Dette gjelder både da de bodde sammen i Norge og i den etterfølgende perioden i 2011 da begge oppholdt seg i Danmark. I Danmark opplevde hun også trusler fra hans familie på telefon. A har satt dette i sammenheng med at B ønsket å gå fra henne, og at han beskyldte henne for utroskap i Danmark. Hennes forklaring har her støtte i Hålogaland lagmannsretts dom 13. juni 2013 der B ble dømt for to overtredelser av straffeloven (1902) § 228 første ledd overfor A begått henholdsvis i oktober 2009 og februar 2010 samt legeerklæringer og forklaringen til vitnet C om det som fant sted i Danmark.

A forklarte i lagmannsretten at hun ikke har hatt kontakt med ektefellen siden straffesaken ble behandlet i Hålogaland lagmannsrett i 2013. Hun har i lengre tid bodd på hemmelig adresse. Ektefellen har heller ikke kontaktet henne gjennom hennes bestevenninne, som bor i Iran. A hadde telefonkontakt med bestevenninnen inntil for ca. to år siden.

A og B er fortsatt gift. Ekteskapet fremgår av et dokument (shenasnameh) som normalt må legges frem ved blant annet leie av bolig, søknad om jobb mv. Lagmannsretten vil bemerke at det er sannsynlig at A ved retur til hjemlandet må forsøke å kontakte ham fordi slike disposisjoner krever samtykke fra ektefellen, eller dersom hun skal kreve skilsmisse. Det ble for øvrig opplyst under ankeforhandlingen at B søkte om støtte til retur til Iran i 2016.

Det opprinnelige grunnlaget for søknaden om asyl var frykt for vold fra egen familie som følge av at hun hadde giftet seg mot farens vilje. A mener at konflikten er like aktuell selv om hun ikke lenger lever sammen med ektefellen. Hun har forklart at hun ble utsatt for vold da hun bodde hjemme hos foreldrene, og at brødrene hennes senere ved flere anledninger oppsøkte stedet der hun bodde sammen med ektefellen og fremsatte trusler. I denne forbindelse ble svogeren hennes ved en anledning stukket med kniv. A er ikke blitt kontaktet av faren eller brødrene siden hun forlot Iran i 2008.

Utlendingsloven § 28 første ledd lyder:

En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen

  1.  
    1. har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel A og protokoll 31. januar 1967, eller
    2. uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Lagmannsretten tar først stilling til gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Når det skal fastlegges om det er sannsynliggjort en tilstrekkelig fare for forfølgelse, må det tas stilling til både søkerens asylhistorie, dvs. forhold i fortiden som påberopes som grunnlag for asyl, og den risikoen som foreligger dersom søkeren ikke oppnår asyl, dvs. en fremtidsvurdering knyttet til eventuell retur.

Ved vurderingen av om det er «velbegrunnet frykt for forfølgelse» gjelder en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende må være om risikoen for forfølgelse er reell, jf. Rt-2011-1481 avsnitt 42 med videre henvisning til lovforarbeidene.

Bevis- og risikokrav må vurderes i sammenheng. I asylsaker må det foretas en bred totalvurdering hvor man blant annet også legger vekt på alvoret ved det overgrep som søkeren risikerer. I Rt-2011-1481 avsnitt 45-46 er rettstilstanden oppsummert slik:

(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.

(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem.

Den lave terskel når det gjelder sannsynligheten for forfølgelse ved retur til hjemlandet og kravet til bevis, skal ivareta hensynet til rettssikkerheten for flyktninger. Terskelen er imidlertid ikke helt fast. Jo alvorligere brudd på menneskerettighetene som realistisk sett vil kunne inntreffe, og jo høyere sannsynligheten er for alvorlige overgrep ved retur, desto lavere er terskelen. Dette proporsjonalitetsprinsippet gjelder følgelig både ved vurderingen av faren for forfølgelse og for kravet til bevis.

Begrepet «forfølgelse» omfatter handlinger som enkeltvis eller sett i sammenheng med andre tiltak utgjør en alvorlig krenkelse av menneskerettighetene, jf. utlendingsloven § 29 første ledd. Forfølgelse kan blant annet ta form av fysisk eller psykisk vold jf. utlendingsloven § 29 andre ledd bokstav a. Dersom det er fare for forfølgelse fra private, og ikke myndighetene, kreves videre at hjemstaten er ute av stand til eller ikke er villig til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelsen, jf. § 29 tredje ledd.

Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a stiller videre krav til forfølgelsesgrunnen. Det påberopte grunnlaget i saken her er «medlemskap i en spesiell sosial gruppe». Dette begrepet er nærmere presisert i § 30 første ledd bokstav c, der det heter:

En spesiell sosial gruppe skal særlig anses å omfatte en gruppe mennesker som har et felles kjennetegn ut over faren for å bli forfulgt, og som oppfattes som en gruppe av samfunnet. Det felles kjennetegnet kan være iboende eller av andre grunner uforanderlig, eller for øvrig utgjøres av en væremåte eller en overbevisning som er så grunnleggende for identitet, samvittighet eller utøvelse av menneskerettigheter at et menneske ikke kan forventes å oppgi den. Tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe.

Av lovforarbeidene til utlendingsloven fremgår at frykt for vold i hjemmet vil kunne utgjøre forfølgelse, jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov pkt. 6.2.2.2 og 6.2.5 der det blant annet er vist til anbefalinger og generelle retningslinjer fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Lovutvalget viste til at vold mot kvinner i ekteskapet er ansett å være særlig utbredt og delvis akseptert i mange områder som det kommer flyktninger fra. Arbeids- og sosialdepartementet sluttet seg i Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 91 til lovutvalgets vurderinger. I denne forbindelse heter det blant annet:

Et vesentlig problem når det gjelder håndteringen av disse sakene i praksis, er at verken tidligere overgrep eller den anførte fremtidige risikoen for overgrep normalt vil kunne dokumenteres eller være mulige å undergi en konkret eller tilfredsstillende etterprøving på annen måte.

Både det store innvandringspotensialet og de betydelige kontrolltekniske problemene som er knyttet til den konkrete vurdering av denne typen saker, må trolig anses som sentrale forklaringer på hvorfor det har vært svært vanskelig for kvinner som har anført denne type risikoforhold å bli innrømmet en rett til internasjonal beskyttelse.

Samtidig er det klart at det også på flyktningfeltet har skjedd en internasjonal utvikling når det gjelder anerkjennelsen av at kvinner er særskilt utsatt for grove krenkelser i andre sammenhenger og situasjoner enn hva som gjelder for menn. Både i internasjonal praksis og i UNHCRs retningslinjer finner man klar støtte for at kvinner som er utsatt for vold i hjemmet vil kunne regnes som forfulgt på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe, dersom det som følge av en diskriminerende holdning fra hjemlandets myndigheter ikke er mulig å søke deres beskyttelse, [...].

Departementet foretok avslutningsvis, på side 92, følgende oppsummering:

Selv om det ikke er myndighetene som står bak forfølgelsen, er departementet enig med UNHCR i at det er nødvendig å vurdere om mangelen på beskyttelse skyldes at vedkommende er kvinne. Dersom myndighetene aksepterer overgrep mot kvinner, kan kravet til årsakssammenheng mellom forfølgelsen og flyktningkonvensjonens forfølgelsesgrunner, være oppfylt.

Dersom myndighetene i hjemlandet mangler vilje eller evne til å beskytte kvinner mot vold fra ektefelle eller andre familiemedlemmer, kan følgelig velbegrunnet frykt for vold ved retur gi rett til asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. også NOU 2004:20 side 111.

Lagmannsretten tar først stilling til om A, som enslig, gift kvinne uten mannlig nettverk, kan anses å ha medlemskap i en «spesiell sosial gruppe» i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a's forstand. Ved vurderingen har det betydning i hvilken utstrekning det kan forventes at iranske myndigheter vil gi beskyttelse mot vold eller trusler om vold fra henholdsvis ektefellen/svigerfamilien eller hennes egen familie.

Landinfo utarbeidet i 2009 et temanotat om æresdrap i Iran. Notatet gir også generell informasjon om kvinners stilling i landet. Av notatet fremgår blant annet at en mann har større rettigheter enn kvinnen i ekteskapet og ved skilsmisse. Mannen kan nekte henne å gå ut i arbeidslivet eller forlate hjemmet uten hans samtykke med mindre noe annet er bestemt i ekteskapskontrakten. Hun må videre ha hans skriftlige tillatelse for å få utstedt pass og utreisetillatelse. Mannen har en forsørgerplikt, mens kvinnen har samlivsplikt. Kvinners stilling i Iran varierer betydelig etter sosial status, utdanning, bosted og etnisk tilhørighet. Svært mange unge og velutdannede kvinner i sentrale og urbane områder lever under ganske andre forhold enn kvinner i mer tradisjonelle klansamfunn og rurale strøk. Æresdrap forekommer blant alle etniske grupper, men er ikke tradisjon blant persere eller i persisk-dominerte områder.

Av temanotatet fremgår videre at problemer og vold i familien blir sett på som et privat forhold og internt familieanliggende. En kvinne som trues med eller utsettes for vold, må selv ta initiativet for å få hjelp. I hvilken grad det er mulig å få hjelp er avhengig blant annet av hva saken dreier seg om, kvinnens alder, hvor hun bor og hva hun ønsker, og hvorvidt hun klarer å mobilisere deler av eget familienettverk som kan tale hennes sak og mekle i konflikten. Det fremgår videre blant annet:

Utgangspunktet for ulike hjelpetiltak i offentlig eller privat regi er uansett at sosiale problemer og familiesaker må løses innenfor aksepterte kulturelle rammer og religiøse verdier. Holdningen om at kvinner verken kan eller bør leve alene, men trenger beskyttelse av ektemann og familie er dypt rotfestet i alle samfunnslag i iransk kultur. Både familiedomstoler og frivillige organisasjoner som prøver å bidra til konfliktløsning, vil ha som utgangspunkt at en jente eller kvinne skal gjenforenes med familien gjennom mekling og skriftlige garantier om sikkerhet, evt. at hun inngår ekteskap for å få beskyttelse og bli forsørget. I tilfeller hvor det ikke er mulig og vedkommende er over 18 år, kan frivillige organisasjoner hjelpe til med å finne bosted og arbeid. Det å leve alene uten familienettverk blir ikke sett på som et reelt og akseptabelt alternativ for en iransk kvinne. Det kan også være forbundet med farer. ...

Enkelte sider ved enslige kvinners stilling i Iran er omtalt i en respons utarbeidet av Landinfo 10. juli 2009. Det fremgår her at landet ikke har et godt utbygd velferdssystem. Det er familie og slekt som utgjør velferdssystemet og som gir sosial sikkerhet og tilhørighet. I en kollektiv og konservativ kultur som den iranske er holdningen at kvinner verken skal eller bør leve alene. Det forelå likevel på den tiden materiale som tilsa at enslige kvinner over 18 år i Teheran kan skaffe seg jobb eller studieplass på egenhånd uten farens samtykke, og også leie egen bolig.

Når det gjelder beskyttelse mot vold, heter det blant annet:

Bruk av vold er straffbart i Iran, det gjelder også vold og mishandling av kvinner og barn i familien. Men i det sosialt konservative Iran, hvor vold i familien tradisjonelt anses som et privat og internt anliggende, må voldsutsatte kvinner selv be om hjelp. Iransk politi og domstoler vil neppe gripe inn ved tilfeller av familievold ... med mindre volden er synlig og forholdet blir anmeldt. Kvinner må selv være i stand til å benytte seg av de muligheter som finnes i det iranske samfunnet. Forhold som familiebakgrunn, etnisk tilhørighet, hvor man bor, utdanning og personlige egenskaper kan være avgjørende for om voldsutsatte kvinner rent faktisk får hjelp og beskyttelse.

Kvinner over 18 år som trenger beskyttelse, og som verken har familie eller venner å støtte seg til, kan henvende seg til politiet eller domstolen, oppsøke den statlige velferdsorganisasjonen eller finne frem til en frivillig kvinneorganisasjon (kvinnenettverk) som vil kunne bistå dem.

Mulighetene til beskyttelse mot vold kan videre være avhengig av om kvinnen er gift. Av temanotat 6. mars 2012 fra Landinfo om skilsmisse og gjengifte med samme person i ni muslimske land fremgår at en kvinne i Iran, i motsetning til mannen, ikke har ubetinget rett til skilsmisse. For å oppnå skilsmisse kan en kvinne eventuelt tilby å gi avkall på økonomiske rettigheter. Nekter mannen henne skilsmisse, kan en kvinne likevel oppnå skilsmisse ved dom f.eks. ved manglende økonomisk underhold eller «grusom oppførsel» fra mannen. Det siste alternativet omfatter etter omstendighetene også vold fra ektefellen. Skilsmisse vil først bli besluttet etter at ektefellene har gjennomført mekling. Dommeren kan i utstrakt grad utøve skjønn ved tolkningen av iransk og islamsk rett i familiesaker, og kan trekke ut prosessen gjennom krav på mekling.

Skilsmisse er i dag vanlig i Iran. Snaut en fjerdedel av søknadene om skilsmisse blir fremmet av kvinnen alene, jf. Respons fra Landinfo 5. juli 2016 om utbredelse av skilsmisse i Iran.

Selv om enkelte av notatene angående forholdene i Iran er noen år gamle, legger lagmannsretten til grunn at situasjonen er noenlunde den samme i dag. I denne forbindelse vises også til forklaringen til landrådgiver Are Hovdenakk. Det er for lagmannsretten ikke fremlagt anbefalinger fra UNHCR eller fremkommet andre opplysninger som tilsier noe annet.

Utlendingsmyndighetene har i sin praksis lagt til grunn at kvinner fra Iran som er utsatt for familievold, ikke tilhører en spesiell sosial gruppe i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a's forstand. Bakgrunnen er at det ikke uten videre kan legges til grunn at iranske myndigheter mangler evne og vilje til å beskytte kvinner mot familievold. Det vises i denne forbindelse også til Borgarting lagmannsretts dom 3. september 2009 i sak LB-2009-2940 med videre henvisninger.

Under ankeforhandlingen er det opplyst at enkelte enslige kvinner uten mannlig nettverk fra blant annet Irak og Afghanistan på en slik bakgrunn er blitt ansett å være medlem av «en spesiell sosial gruppe».

UNE har i sine avslag i saken her lagt til grunn at myndighetene i Iran har tilstrekkelig evne og vilje til å bistå innbyggerne i saker om vold og trusler om vold, og at dette også gjelder slike handlinger mot kvinner fra ektefelle eller andre familiemedlemmer. Det vises særlig til UNEs beslutning 9. juli 2010 side 2 og 3. juni 2014 side 3.

Etter lagmannsrettens syn etterlater landinformasjonen som er gjennomgått foran, et noe uklart bilde av i hvilken grad iranske myndigheter reelt sett har evne og vilje til å gi beskyttelse til kvinner i As situasjon. Som det fremgår av landinformasjonen, forventes det at en kvinne skal stå under sin mannlige families eller ektefellens beskyttelse, og at vold som begås av familiemedlemmer eller ektefelle i alle fall et stykke på vei anses som en privatsak. Lagmannsrettens inntrykk er videre at det ikke helt kan ses bort fra at evnen og viljen til å gi en voldsutsatt kvinne beskyttelse blant annet vil bero på vedkommende myndighetspersoners skjønn og preferanser.

Slik saken er opplyst, finner lagmannsretten likevel ikke grunn til å sette UNEs vurdering - som i vesentlig grad bygger på landfaglig spesialkunnskap - til side. Etter dette er lagmannsretten under noe tvil kommet til at A ikke kan anses å ha medlemskap i en «spesiell sosial gruppe». Vilkårene for asyl etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er ikke til stede.

For så vidt gjelder den konkrete risikovurderingen, viser lagmannsretten til vurderingene under behandlingen av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b nedenfor.

Den omstendighet at A har konvertert i kristendommen, endrer ikke vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. På bakgrunn av hennes praktisering av religion i Norge, kan det for øvrig ikke legges til grunn at A vil opptre på en slik profilert måte at hennes religiøse tilknytning vil gi grunnlag for forfølgelse ved retur til Iran eller svekke hennes beskyttelse for øvrig i nevneverdig grad. Etter iransk tradisjon går det et skarpt skille mellom den offentlige og private sfære. Konvertitter risikerer neppe forfølgelse med mindre de organiserer eller leder kristne nettverk eller misjonerer åpenlyst.

Spørsmålet blir etter dette om A har krav på asyl med grunnlag i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. I motsetning til bokstav a, oppstiller bestemmelsen ikke krav til forfølgelsesgrunn. Bestemmelsen omfatter personer som ikke anses som flyktninger etter flyktningkonvensjonen, men som likevel har behov for beskyttelse.

Formuleringen «reell fare for å bli utsatt for» er i utgangspunktet ment som en noe strengere terskel enn uttrykket «velbegrunnet frykt for» i bokstav a, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 95. Proporsjonalitetsprinsippet må likevel antas også å gjelde for bokstav b, jf. blant annet den generelle formuleringen om farekravet i Rt-2011-1481 avsnitt 45, som er gjengitt ovenfor.

Avgjørende er etter dette om det er reell fare for at A blir utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til Iran. Bestemmelsen beskytter mot overgrep av særlig alvorlig karakter, jf. blant annet Rt-1993-1591.

Lagmannsretten har ovenfor kommet til at det må legges til grunn at A har mulighet til å oppnå beskyttelse fra iranske myndigheter mot straffbare forhold som alvorlig vold og trusler. Dette gjelder også straffbare forhold fra henholdsvis ektefellen og egen familie. På bakgrunn av gjennomgangen av opplysninger fra Landinfo ovenfor, legges videre til grunn at hun har mulighet til å søke om skilsmisse eller få ekteskapet kjent ugyldig ved familiedomstol i hjemlandet.

Alvorlig vold er straffbart i Iran. A vil for øvrig i en sak om skilsmisse etter lagmannsrettens oppfatning ha mulighet til å fremlegge enkelte bevis om risikoen for vold fra ektefellen gjennom straffedommen mot ham og de legeerklæringene som ble utarbeidet etter de to voldsepisodene som han er dømt for.

Ved risikovurderingen legger lagmannsretten videre noe vekt på at A ikke er blitt kontaktet av sin far eller sine brødre etter at hun forlot Iran i 2008. Hun har ikke hørt noe fra ektefellen siden ankeforhandlingen i straffesaken mot ham i 2013 - heller ikke gjennom sin bestevenninne. Volden fra ektefellen har hun for øvrig blant annet forklart med at han ønsket å komme vekk fra henne.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke feil ved det faktiske grunnlaget eller tolkningen eller den konkrete anvendelsen av loven, herunder risikovurderingen, som kan gi grunnlag for å kjenne UNEs vedtak og beslutninger etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b ugyldige.

A har subsidiært gjort gjeldende at hun har krav på opphold i Norge på humanitært grunnlag. Utlendingsloven § 38 første ledd lyder:

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.

Etter bestemmelsen foreligger ikke krav om noe særskilt beskyttelsesbehov. Spørsmålet om oppholdstillatelse skal gis, er overlatt til utlendingsmyndighetenes skjønn jf. formuleringen «kan gis». Dette innebærer at domstolskontrollen i utgangspunktet er begrenset til å prøve om vedtaket er basert på feil faktum, feil saksbehandling, usaklige hensyn eller er grovt urimelig, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 420 og Rt-2009-1374 avsnitt 35 flg.

A gjør gjeldende at vedtaket er grovt urimelig på bakgrunn av hva som vil bli hennes situasjon som enslig, voldsutsatt og kristen kvinne i Iran. Lagmannsretten finner det klart at det ikke kan anses som myndighetsmisbruk å nekte opphold etter utlendingsloven § 38 med grunnlag i det beskyttelseshovet som er påberopt. Lagmannsretten finner at det heller ikke ellers foreligger omstendigheter som kan føre til ugyldighet med grunnlag i myndighetsmisbrukslæren. Det foreligger heller ikke feil ved det faktiske grunnlaget eller saksbehandlingen som kan føre til ugyldighet etter prinsippet i forvaltningsloven § 41.

Staten ved UNE blir etter dette å frifinne.

Staten ved UNE har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på dekning av sakskostnader for lagmannsretten etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita A for ansvaret for sakskostnader etter tredje ledd. Lagmannsretten har funnet saken vanskelig, og det var god grunn til å bringe saken inn for domstolene. Også styrkeforholdet mellom partene taler for å anvende unntaksbestemmelsen.

Av tilsvarende grunner bør A også fritas for å dekke UNEs sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 første, jf. andre ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

  1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
  2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Latest changes
  • Ny: LB-2016-57849 Asyl (beskyttelse). Kvinne. Forfølgelse. Iran (1/17/2018)

    Saken gjaldt en kvinne fra Iran som hadde vært utsatt for vold fra nærstående. Hun hadde fått avslag på sin søknad om asyl. Lagmannsretten kom til at hun ikke kunne anses som medlem av "spesiell sosial gruppe" etter utlendingsloven § 28 bokstav a, og at vilkårene for beskyttelse etter bokstav b heller ikke var til stede. Staten ved Utlendingsnemnda ble frifunnet.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo