To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig (anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet).

Court decisions

Document-ID : LB-2016-85512
Documentdate : 22.12.2016

Utvisning. EØS-borger. Hensyn til offentlig sikkerhet

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning av EØS-borger av hensyn til offentlig sikkerhet, jf. utlendingsloven § 122 og utlendingsforskriften § 19-29. Utlendingen hadde vært 11 måneder i Syria i 2014-2015. Lagmannsretten var enig med tingretten i at departementets vedtak om utvisning var gyldig, og forkastet utlendingens anke. Retten fant at tungtveiende hensyn til offentlig sikkerhet tilsa at utlendingen burde utvises. Det måtte antas å foreligge personlige forhold som innebar en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det var i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at utlendingen var radikalisert og støttet ekstrem islamisme, og at han hadde kapasitet til og var villig til å bruke vold for å fremme sitt religiøse og ideologiske budskap. Utvisning var ikke uforholdsmessig. Uttalelser om beviskravet og tolkingen av lovens vilkår.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning av EØS-borger av hensyn til offentlig sikkerhet, jf utlendingsloven § 122 og utlendingsforskriften § 19-29.

A er født 0.0.1992. Han kom til Norge sammen med sine foreldre og to søsken i desember 2008. Familien er registrert som innvandret til Norge 1. januar 2009. Han fikk dermed som EØS-borger varig opphold her i landet fra 1. januar 2014, jf. utlendingsloven § 115 første ledd.

A konverterte fra kristendom til islam i 2011. Etter en periode preget av rusmisbruk og konflikt med familien flyttet han høsten 2013 til en leilighet i Oslo sammen med to muslimske kamerater. I begynnelsen av 2014 fortalte han sin mor at han etter råd fra muslimske venner ville flytte til et muslimsk land for å lære mer om islam og muslimsk kultur.

Den 14. januar 2014 reiste A til Polen. To dager senere giftet han seg på muslimsk vis med polsk statsborger B, som like før hadde konvertert til islam. Vielsen fant sted i Warszawa.

Den 5. mars 2014 reiste de to med fly til Istanbul i Tyrkia. A oppholdt seg i Syria fra mai 2014 til april 2015.

Den 17. april 2015 kom A og B til Oslo lufthavn Gardermoen med fly fra Istanbul. Han ble da pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven 1902 § 147d om deltakelse i eller støtte til terrororganisasjon. Grunnlaget for siktelsen var at han hadde oppholdt seg i Syria fra primo 2014 til 17. april 2015 og da hadde deltatt i terrororganisasjonen IS eller støttet denne på annen måte. Han ble løslatt etter avhør, men politiet beslagla bagasjen han hadde med seg, blant annet datautstyr.

I brev 25. juni 2015 anmodet PST Utlendingsdirektoratet om å utvise A i medhold av utlendingsloven kapittel 14 av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Ved brev av 12. august 2015 ba Justisdepartementet Romerike politidistrikt om å forhåndsvarsle A om at departementet vurderte å utvise ham. Den daværende advokaten til A sendte 28. august 2015 uttalelse til forhåndsvarselet og gjorde gjeldende at det ikke var grunnlag for utvisning.

I brev 9. september 2015 til Romerike politidistrikt, opplyste PST at polske myndigheter hadde sendt rettsanmodning med begjæring om innsyn i dokumentene i straffesaken mot A.

A ble 10. september 2015 varetektsfengslet i fire uker i medhold av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b, jf. § 99, på grunn av fare for at han ville undra seg iverksettelsen av et eventuelt utvisingsvedtak. Fengslingen ble senere forlenget.

I to rapporter, datert henholdsvis 16. og 21. september 2015, har PST redegjort for funn ved politiets gjennomgang av datalagringsenheter, datamaskiner, mobiltelefoner og SIM-kort som A hadde med seg da han kom tilbake til Norge.

Justisdepartementet ba i brev 23. september 2015 til PST om en oppdatert uttalelse i saken. PST sendte dette til departementet 1. oktober 2015.

Den 17. oktober 2015 søkte A om asyl i Norge. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden, og avslaget ble opprettholdt ved Utlendingsnemndas vedtak 17. november 2015.

Ved Justisdepartementets vedtak 11. november 2015 ble A utvist fra Norge i medhold av utlendingsloven § 122, jf. utlendingsforskriften § 19-29. Han ble samtidig ilagt varig innreiseforbud i medhold av utlendingsloven § 124 første ledd.

A ble 15. november 2015 uttransportert fra Norge til Polen. Slik retten forstår det, ble han pågrepet av polsk politi ved ankomst til Polen, og han har siden sittet i varetekt der.

Ved stevning 26. november 2015 til Oslo tingrett reiste A søksmål om gyldigheten av utvisningsvedtaket. Staten innga tilsvar og tok til motmæle.

Oslo tingrett avsa 30. mars 2016 dom med slik domsslutning:

Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet blir frifunne.

For nærmere detaljer om saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 14. - 16. desember 2016 i Borgarting lagmannsretts hus. For staten møtte avdelingsdirektør Siri Johnsen i Justisdepartementet sammen med prosessfullmektigen fra Regjeringsadvokaten. For A møtte hans prosessfullmektig, advokat Lars Christian Sunde. A forklarte seg på telefon fra varetektsfengsel i Polen. Dessuten møtte advokat Ellen Holager Andenæs, som er oppnevnt som særskilt advokat etter utlendingsloven § 133. Det ble avhørt tre vitner, herunder ett sakkyndig vitne. Om bevisførselen for øvrig for den åpne delen av ankeforhandlingen vises til rettsboken. Det foreligger egen rettsbok om bevisførselen i den lukkede del av forhandlingen.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Vlkårene for utvisning etter utlendingsloven § 122 er ikke oppfylt. Hensynet til offentlig sikkerhet tilsier ikke at A utvises. Det foreligger ikke personlige forhold hos ham som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Ved denne vurderingen gjelder den skjerpede normen i § 122 annet ledd bokstav a. Det er riktig at A reiste til Syria og oppholdt seg der en periode i 2014/2015. Han har imidlertid ikke sluttet seg til noen gruppe og har ikke deltatt i kamp. Uansett er fremtidsrisikoen for lav til å kunne begrunne utvisning. Han er ikke radikalisert og har ikke ekstreme jihadistiske holdninger. Han støtter ikke drap på sivile. De fremlagte bilder, videoer og dokumenter har naturlige forklaringer

Uansett er vilkåret i utlendingsforskriften § 19-29 første ledd om at det må være adgang til sanksjoner mot norske borgere for tilsvarende forhold, ikke oppfylt, og utvisning vil dessuten utgjøre et uforholdsmessig tiltak, jf § 122 fjerde ledd

A har lagt ned slik påstand:

Justis- og beredskapsdepartementet sitt vedtak av 11.11.2015 er ugyldig.

Ankemotparten, staten ved Justis- og beredskapsdepartementet, har i hovedtrekk anført:

Vedtaket om utvisning er gyldig. Vilkårene for utvisning er oppfylt både i utlendingsloven § 122 og i utlendingsforskriften § 19-29. A har oppholdt seg i Syria i lengre perioder fra mars 2014 til april 2015. Under oppholdet har han fått erfaring fra kamphandlinger og opplæring i våpenbruk. Han har hatt kontakt med andre polske statsborgere som er eller var hos IS, og han har hatt kontakt med sentrale personer i «Profetens Ummah»-miljøet i Norge. Det er sannsynlig at A er radikalisert og støtter ekstrem islamisme. Uten utvisning er det fare for at han kan begå, bidra til eller medvirke til terrorhandlinger i Norge. Utvisning er ikke et uforholdsmessig tiltak.

Staten har lagt ned slik påstand:

Anken forkastes.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten har kommet til at anken skal forkastes og vil bemerke:

1. Innledning - Problemstilling, rettens kompetanse og beviskrav

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak om å utvise en EØS-borger som har varig oppholdsrett i Norge. Fri bevegelse av personer er et av grunnprinsippene i EU/EØS-retten. Det gjelder derfor særlige begrensninger i adgangen til å utvise en EU/EØS-borger. Utlendingsloven § 122 og utlendingsforskriften § 19-29, som er aktuelle i vår sak, gjennomfører artikkel 27 og 28 i det såkalte unionsborgerdirektivet (direktiv 2004/38 EF). Vilkårene for utvisning er etter loven § 122 første ledd og annet ledd bokstav a at tungtveiende hensyn til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det. Det kreves at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Videre følger det av utlendingsforskriften § 19-29 at utvisning bare kan skje dersom det er adgang til sanksjoner mot norske borgere for tilsvarende forhold. Endelig bestemmer utlendingsloven § 122 fjerde ledd at utvisning ikke skal besluttes dersom dette i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller familiemedlemmene.

Domstolene har full prøvingsrett ved bedømmelsen av om lovens vilkår er oppfylt. Dette gjelder både lovtolking og subsumsjon, jf. Rt-2007-1573 avsnitt 51 flg. Retten kan også prøve om forvaltningens saksbehandling har vært korrekt og om vedtaket bygger på riktig faktum; avgjørende her er faktum på vedtakstidspunktet. Forvaltningens frie skjønn («kan»-skjønnet, dvs. om utlendingen skal utvises eller ikke dersom lovens vilkår er oppfylt) kan retten imidlertid bare sette til side dersom det foreligger myndighetsmisbruk. Lagmannsretten antar imidlertid at det kan være grunn til å utvise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve Justisdepartementets og PSTs vurdering av hva som kan true offentlig sikkerhet, selv om dette ved bestemmelsen i utlendingsloven § 122 er et rettsanvendelsesskjønn. PST har særskilt kompetanse til å foreta sikkerhets- og trusselvurderinger. Det vises til Rt-2007-1573 avsnitt 49.

Den sentrale problemstillingen i saken her er om utvisningsvedtaket bygger på riktig faktum. Således er As hovedanførsel at han ikke var med i noen gruppe i Syria, at han ikke har deltatt i kamphandlinger, at han ikke er en radikal islamist og at han ikke truer norske interesser.

Begge prosessfullmektiger har uttalt seg om hvilket beviskrav som skal legges til grunn i saken. Lagmannsretten ser det slik at beviskravet for fortidige fakta, for eksempel hvor A har vært og hva han har gjort, er alminnelig sannsynlighetsovervekt i samsvar med det som ellers gjelder i sivilprosessen. I rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn et skjerpet beviskrav der hvor det sivilrettslige kravet baseres på et særlig belastende faktum, jf. senest Høyesteretts dom HR-2016-2579 avsnitt 33-39. Se også Rt-2005-1322 avsnitt 28 og Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave side 896-897. Hvorvidt beviskravet skal skjerpes, beror på en konkret vurdering av det aktuelle forholdet. Lagmannsretten mener at det skjerpede beviskravet må gjelde dersom retten prejudisielt skal legge til grunn i utvisningssaken at A har deltatt i eller ytet økonomisk eller annen materiell støtte til terrororganisasjonen ISIL og at han derved har overtrådt straffeloven 1902 § 147d, slik han ble siktet for ved pågripelsen i april 2015. Selv om det ikke generelt kan oppstilles et skjerpet beviskrav når et vedtak begrunnes i en straffbar handling, dreier det seg her i tilfelle om å konstatere at A har begått en alvorlig og sterkt klanderverdig forbrytelse. Faktum er belastende, og konsekvensen (utvisning) er alvorlig. Som det går frem av drøftelsen nedenfor, kommer spørsmålet om skjerpet beviskrav imidlertid ikke på spissen i denne saken.

2. «... tungtveiende hensyn til offentlig ... sikkerhet», utlendingsloven § 122 første ledd og annet ledd bokstav a

Utlendingsloven § 122 første ledd bestemmer at «EØS-borgere ... kan utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det». I vår sak er alternativet offentlig sikkerhet det aktuelle. I annet ledd bokstav a) skjerpes vilkåret ved at det må være tale om «tungtveiende» hensyn til offentlig orden eller sikkerhet når EØS-borgeren, som her, har varig oppholdsrett i Norge.

Dette vilkåret innebærer at utvisningen må være begrunnet i et hensyn til offentlig sikkerhet som er tungtveiende.

Begrepet «offentlig sikkerhet» er en rettslig standard som omfatter rikets indre og ytre sikkerhet, jf. Vevstad, Utlendingsloven Kommentarutgave, side 292. I forarbeidene til utlendingsloven nevnes spionasje, sabotasje, undergravingsvirksomhet og terroristvirksomhet som eksempler på hva som omfattes av rikets sikkerhet, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 382-383 med videre henvisning til Ot.prp.nr.46 (1986-1987). I Ot.prp.nr.75 uttales videre på side 385:

Begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» er et mer dekkende begrep som klarere reflekterer hvilke interesser man ønsker å beskytte. Begrepet «rikets sikkerhet», i alle fall tolket i snever eller tradisjonell forstand, er noe utdatert ut fra den senere tids utvikling, særlig i forhold til terrorvirksomhet, der hensikten ikke alltid er å ramme rikets sikkerhet som sådan, men like mye å skape frykt i sivilbefolkningen, eller å inspirere eller motivere til ekstremistiske handlinger, uten at konkrete handlinger er begått. Begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» må tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, og har en dynamisk karakter.

I Prop.141 L (2012-2013) som gjelder endringer i utlendingsloven, sies på side 9 at begrepet «offentlig sikkerhet» omfatter alle saker som gjelder utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Videre fremholdes at begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» omfatter både forhold som dekkes av begrepet «rikets sikkerhet» og andre «tvingende samfunnsmessige hensyn», som var de begrepene som ble benyttet i utlendingsloven 1988.

I vår sak er A utvist fordi departementet mener at han er radikalisert og støtter ekstrem islamisme, at hans handlinger og erfaringer fra oppholdet i Syria har gitt ham økt kapasitet til å støtte, planlegge eller utføre terrorhandlinger, og at det derfor uten utvisning er risiko for at han kan begå, bidra til eller medvirke til terrorhandlinger i Norge.

Slik lagmannsretten har oppfattet partene, er de enige om at terrorforebygging og terrorbekjempelse står sentralt i norske myndigheters arbeid for å ivareta offentlig sikkerhet. En utvisning som er begrunnet med risiko for at utlendingen ellers kan begå eller medvirke til en terrorhandling, ligger derfor i kjernen av vilkåret «hensynet til offentlig sikkerhet», jf. utlendingsloven § 122 første ledd. Det er heller ingen tvil om at hensynet til terrorbekjempelse er et «tungtveiende» hensyn i lovens forstand, jf. utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav a.

3. «... personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn», utlendingsloven § 122 første ledd

Utlendingsloven § 122 første ledd bestemmer at «det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn». Det samme fremgår av utlendingsforskriften § 19-29.

Det følger av forarbeidene til utlendingsloven for det første at kravet om forankring i utlendingens personlige forhold innebærer at det ikke kan tas allmennpreventive hensyn ved utvisningen, jf. NOU 2004:20 Ny utlendingslov side 57. Videre fremholder forarbeidene samme sted at kravet om en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn er hentet fra EF-domstolens praksis og at dette angir terskelen for den proporsjonalitetsvurdering som skal foretas. Dette behandles nærmere i punkt 4 nedenfor.

Uttrykket «innebærer» medfører et krav om sammenheng mellom utlendingens personlige forhold og trusselen. Dette kravet er enda tydeligere uttrykt i direktivets artikkel 27 nr. 2 første punktum:

Tiltak av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet skal være i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet og utelukkende være begrunnet i vedkommende enkeltpersons personlige adferd. (lagmannsrettens kursivering)

Tingretten har dessuten pekt på at direktivet bruker utrykket personlig «adferd», ikke personlige «forhold» som den norske lovteksten. Lagmannsretten er enig med tingretten i at «adferd» klarere enn «forhold» angir hva man sikter til. Det personlige forholdet må ha manifestert seg utad, enten i ord eller handling.

I lovens uttrykk «virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel» ligger at det skal foretas en vurdering av fremtidig risiko for at trusselen vil materialisere seg. Spørsmålet er om A - dersom han ikke utvises - vil utgjøre en reell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot noen av de interesser som dekkes av begrepet «offentlig sikkerhet». Man må vurdere hvor stor faren er for at han vil begå, bidra til eller medvirke til terrorhandlinger i Norge.

Det er på det rene at kravet til sannsynlighet er relativt. Jo mer alvorlig handling trusselen gjelder og jo viktigere den truede samfunnsinteressen er, jo lavere krav vil man stille til sannsynligheten for at handlingen vil bli begått. Det fremgår av rettspraksis at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være så stor at utvisning fremstår som et nærliggende og velbegrunnet tiltak for å beskytte samfunnsinteressene. Vurderingen er utpreget konkret, og mange momenter kan være relevante. Det vises til Rt-2009-705 avsnitt 46-49. I Rt-2007-1573 (Krekar) avsnitt 62 sier førstvoterende at «[d]er det er risiko for terrorhandlinger av noe omfang, vil nok selv en begrenset, men reell risiko for slike handlinger kunne true rikets sikkerhet på en slik måte at vilkåret for utvisning kan være oppfylt.»

I begrunnelsen for sitt vedtak i Krekar-saken hadde Utlendingsnemnda blant annet skrevet:

...Det kan heller ikke utelukkes at klageren selv, noen på klagerens vegne eller på klagerens initiativ, vil kunne begå terrorhandlinger i Norge, rettet mot norske eller utenlandske interesser.»

Høyesterett uttalte til dette i avsnitt 76:

Jeg bemerker at formuleringen av beviskravet i siste setning av det siterte ikke er treffende, idet den kan synes å anvise en for lav terskel. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om beviskravet. Jeg understreker videre det som også framgår av Utlendingsnemndas vedtak, at i saker av denne karakter vil det snarere måtte foretas en helhetsvurdering av det samlede bevismaterialet enn en bedømmelse av holdbarheten av den enkelte opplysning.

As prosessfullmektig har gjort gjeldende at risikoen i hans tilfelle uansett er for liten til å kunne begrunne en utvisning. Han har særlig vist til to artikler av Thomas Hegghammer, som er forsker ved FFI (Forsvarets forskningsinstitutt). I den første artikkelen, Should I Stay or Should I Go? Explaining Variation in Western Jihadists Choice between Domestic and Foreign Fighting (American Political Science Review, February 2013), fant Hegghammer at andelen fremmedkrigere som etter retur til Vesten har deltatt i terrorplanlegging eller terroraksjoner, var i overkant av 10 %. Han angir et forholdstall på ca. 1:9.

Hegghammer forklarte i retten at formålet med artikkelen var å belyse forskjellen mellom fremmedkrigeraktivitet og terroraktivitet. Andelen fremmedkrigere som går videre til terror, er lav. Tallmaterialet i artikkelen gjelder årene 1990-2010. Syriakonflikten er derfor ikke med. Hegghammer ga i retten uttrykk for at forholdstallet 1:9 nok er for høyt. Han mente at et riktigere tall før Syriakonflikten er 1:15. Han understreket imidlertid sterkt at gjennomsnittstall for en gruppe ikke kan overføres til vurdering av risiko for enkeltindivider. Videre fremholdt han at data som gjelder ett konfliktområde (Afghanistan, Irak) ikke kan overføres til et annet (Syria), og at historiske tall må brukes med forsiktighet.

I den andre artikkelen, Assessing the Islamic State's Commitment to Attacking the West, (Perspectives on Terrorism, Vol 9 No 4 (2015), som han skrev sammen med Petter Nesser, forsøkte forfatterne å undersøke i hvilken grad IS aktivt prøver å gjennomføre angrep i Vesten. Formålet med artikkelen var ikke å vurdere risikoen knyttet til hjemvendte fremmedkrigere. Basert på tallmaterialet i undersøkelsen, som gjaldt perioden fra januar 2011 til juni 2015, fant forskerne at andelen fremmedkrigere som etter hjemkomsten var involvert i terrorisme, var 1:360. Korrigert for usikkerhet anslo de at det iallfall dreide seg om mindre enn 1 % (1:100).

Hegghammer forklarte i retten at en hovedgrunn til at forholdstallet er lavere i den andre artikkelen enn i den første, er at det var atskillig lettere å komme seg til Syria enn til Afghanistan og aktuelle deler av Pakistan. Dette gir mindre seleksjon; det er flere opportunister som drar, og færre blir involvert i terroraktivitet senere.

I en tredje artikkel fra Hegghammer, Norske fremmedkrigere i går og i dag (Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 2014), skriver han blant annet:

Det er viktig å understreke at ingen seriøse analytikere eller beslutningstakere tror at alle Syriafarere er terrorister. Det er åpenbart forskjell på å delta i krig og sprenge busser i London, og de fleste syriafarerne vil sannsynligvis aldri utgjøre en terrortrussel. Men noen vil antakelig det, og da har vi et dilemma, nemlig: Hvordan stoppe den farlige minoriteten uten å overreagere mot den harmløse majoriteten? ...

Selv om det etter dette må legges til grunn at bare en liten andel av syriafarerne utgjør en fremtidig terrorrisiko, er lagmannsretten ikke enig med As prosessfullmektig i at dette i seg selv medfører at A ikke kan utvises. For det første vises til at historiske gjennomsnittstall for en gruppe ikke kan overføres til risikovurdering nå for et enkeltindivid, slik også Hegghammer fremholdt i sin forklaring. Det er åpenbart at enkeltpersoner både kan være mer farlige og mindre farlige enn et slikt gjennomsnitt. I sin vitneforklaring nevnte Hegghammer at gruppetilhørighet og spesialtrening gir forhøyet risiko. Man bør derfor se på hvilken gruppe fremmedkrigeren har tilhørt og hva han har gjort under Syria-oppholdet.

For det andre følger det av forarbeider og rettspraksis, jf. gjennomgangen av dette ovenfor, at kravet til sannsynlighet er relativt. Jo mer alvorlig handling trusselen gjelder og jo viktigere den truede samfunnsinteressen er, jo lavere krav vil man stille til sannsynligheten for at handlingen vil bli begått. Der det er risiko for terrorhandlinger av noe omfang, kan selv en begrenset, men reell risiko være nok til at vilkårene for utvisning er oppfylt.

I vedtaket om utvisning har Justisdepartementet som grunnlag for sitt standpunkt om at det foreligger personlige forhold ved A som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, særlig pekt på

- at A oppholdt seg i Syria i lengre perioder fra mars 2014 til april 2015

- at det er overveiende sannsynlig at han var knyttet til en eller flere væpnede grupper under oppholdet i Syria

- at han i lengre tid har hatt kontakt med personer som er knyttet til miljøer som fremmer ekstrem islamisme

- at det foreligger opplysninger som taler for at A har hatt en tilknytning til ISIL og/eller sympati med organisasjonens handlinger og ideologi

- at opplysningene i saken samlet sett viser et bilde av en person som er radikalisert, som fremstår med ekstreme islamistiske holdninger og som har fått erfaring med kamphandlinger i Syria og fått opparbeidet kompetanse i våpenbruk

- at hans handlinger og erfaringer signaliserer at han har økt kapasitet til å støtte, planlegge eller utføre terror i Norge

Lagmannsretten legger til grunn at A konverterte til islam i 2011, og at han oppholdt seg i Syria fra mai 2014 til april 2015. Han har forklart at han reiste dit for å lære mer om islamsk tro og islamsk kultur. Lagmannsretten stiller seg undrende til dette. Det finnes åpenbart mer egnede steder man kan reise til enn en krigssone hvis man vil lære om islamsk tro og kultur.

A har i liten grad bidratt med opplysninger om hvor han var i Syria og hvem han var sammen med. Analyser av de beslag som ble gjort da han ble pågrepet på Gardermoen ved hjemkomsten, gir imidlertid en del informasjon. Således har PST blant annet på grunnlag av metadata i bildefiler (foto og videoklipp) kunnet konstatere at han oppholdt seg i og ved byen Dar Ta Izzah som ligger ca. tre mil nordvest for Aleppo.

Videre er det beslaglagt en håndskrevet lapp som fremstår som en passerseddel. Dokumentet er utstedt av Harakat Fajr al-Sham al-Islamiya. Hegghammer opplyste i retten at dette er en av de største opprørsgruppene i Syria. Det er en radikal islamistgruppe med et utpreget anti-vestlig verdenssyn. I motsetning til IS og Jabhat al-Nusra (Nusra-fronten) har gruppen imidlertid ikke en uttalt intensjon om å angripe mål i Vesten. A forklarte i retten at dokumentet var utstedt til ham, og at formålet var at han skulle kunne bevege seg fritt i områder opprørerne kontrollerte. Han fryktet ellers å bli mistenkt for å være spion siden han ikke deltok i krigen. Lagmannsretten mener at hans forklaring her er lite troverdig. Retten ser det slik at dokumentet gir en sterk indikasjon på at A var tilknyttet denne organisasjonen. Det har i betydelig grad formodningen mot seg at organisasjonen skal ha utstedt passerseddel til en for dem ukjent person.

I beslaget er det også fotografier av A med våpen sammen med andre menn, det er videoklipp av A som skyter med automatvåpen sammen med andre, og det er videoklipp fra en kjøretur hvor A er sammen med andre som kommer med ganske sterke uttalelser. Således sier en av passasjerene på arabisk:

Jeg sverger, vi kommer til å kutte over strupene deres, vi kommer til å kappe hodene deres. Det er dette dere kan vente dere fra oss. Vi kjemper for at denne religionen skal seire. Kjære Gud, forbann de tyrannene og fiender av vår religion.

Litt senere sier en annen:

Hør her dere frafalne, vi kommer til å kutte over strupene deres, vi kommer til å kappe av hodene deres. Vi kommer til å frigjøre «Afrin» og kaste ut de frafalne og Hizbo Shaytan.

I lagmannsretten har A forklart at dette bare var tull og tøys. Guttene var sivilister som lekte seg med luftvåpen og imiterte retorikken til IS.

A har også latt seg fotografere dels med skytevåpen, dels med sabel foran det svarte flagget som blir brukt av IS. På to av bildene var det redigert inn logoer som kan knyttes til IS. Alle disse bildene har dato 18. juli 2014.

A har i kommunikasjon med andre mens han var i Syria fremstilt seg som sympatisør med ekstreme islamistgrupper. Således har han i chat med den norske kvinnen C blant annet sagt at «vi tilhører taliban og al-qaidah» og «...fordi vi er terrorister!... Kuffar (vantro) er redde dette» samt om IS at IS er «Ja .. Bra» og at «jeg tenker aa joine dem». I retten har A forklart disse uttalelsene med at han ville kjekke seg for C som han hadde et nært forhold til.

Lignende uttalelser fremkommer imidlertid også i chat med andre, således med D, skypebrukeren «[kallenavn]» og E.

Under sitt opphold i Syria hadde A kontakt med andre polakker som befant seg hos IS, således F og E, og med norske personer tilknyttet miljøer som fremmer ekstrem islamisme, således G og H.

I beslaget som ble gjort ved hjemkomsten, fant politiet et huskenotat med navnet «return1». på As nettbrett. Dette inneholdt opplysninger om hvorledes man burde forholde seg dersom man ble utsatt for myndighetskontroll ved retur fra Syria, blant annet hva man burde svare på en del sentrale spørsmål. Hensikten var åpenbart at myndighetene skulle få vite minst mulig. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A opptrådte i samsvar med anvisningene i notatet da han ble avhørt av politiet etter at han var pågrepet på Gardermoen. (Notatet ble først funnet av PST ved den senere gjennomgangen av beslaget.)

Ved hjemkosten hadde A også med seg finlandshette, sovepose, taktisk klokke, koffeintabletter, hodelykt, taktisk sekk og ein vest til å skjule våpen på kroppen, noe som kan underbygge at han hadde vært i felten i Syria. I retten forklarte han dette beslaget med at det dreide seg om ordinært og lovlig utstyr til bruk ved friluftsliv.

På bakgrunn av ovenstående finner lagmannsretten det sannsynlig at A da han var i Syria var tilknyttet en islamistisk gruppe med et sterkt anti-vestlig verdenssyn, og at han sympatiserte med IS. Det er imidlertid ikke ført bevis for at han har mottatt våpentrening eller deltatt i kamphandlinger.

Som tingretten finner lagmannsretten at A heller ikke har moderert sitt syn på islam og endret sin tilknytning til ekstrem islamisme i ettertid.

GRADERT AVSNITT

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene i saken at det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at A er radikalisert og støtter ekstrem islamisme, og at han aksepterer, har kapasitet til og er villig til å bruke vold for å fremme sitt religiøse og ideologiske budskap. Etter rettens syn foreligger det derfor personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Konkret er det fare for at han kan begå, bidra til eller medvirke til terrorhandlinger i Norge. Vilkårene for utvisning i utlendingsloven § 122 første ledd er dermed oppfylt.

A har i sin forklaring i retten fremholdt at hans anliggende har vært å forstå Islam. Han har vært usikker og spørrende. At han har hatt kontakt med personer tilknyttet Profetens Ummah og med IS-krigere kan derfor ikke tas til inntekt for at han deler deres standpunkter.

Lagmannsretten bemerker til dette at det er korrekt at enkelte uttalelser i chat kan tyde på at A var usikker på «hvem som har rett og hvem som har forvillet seg». Når materialet ses under ett, fremstår det likevel etter rettens syn et klart bilde av en person som selv er en radikal islamist. Retten tilføyer at det ikke er spor av at A også har oppsøkt andre islamske miljøer enn de jihadistiske, noe det ville vært naturlig å gjøre dersom han med et åpent sinn var på søken etter å finne den rette islamske tro.

4. « ... adgang til sanksjoner mot norske borgere for tilsvarende forhold», utlendingsforskriften § 19-29 første ledd

Utlendingsforskriften § 19-29 første ledd første punktum bestemmer (slik bestemmelsen lød frem til 11. mars 2016) at utvisning etter § 122 første ledd bare kan skje dersom det er «adgang til sanksjoner mot norske borgere for tilsvarende forhold».

Denne bestemmelsen gir uttrykk for et prinsipp om ikke-diskriminering og må ses i sammenheng med vilkåret i lovens § 122 og utlendingsforskriften § 19-29 annet ledd om at trusselen mot grunnleggende samfunnshensyn må være tilstrekkelig alvorlig. Hvis den ikke er så alvorlig at man vil reagere overfor egne borgere, kan man heller ikke bruke den som grunnlag for å utvise en EØS-borger.

Med «tilsvarende forhold» menes det forhold som trusselen innebærer hvis den materialiserer seg, altså den fremtidige handlingen som det er fare for. I vår sak er dette en terrorhandling, som er straffbar etter straffeloven kapittel 18 og som åpenbart vil bli strafforfulgt uavhengig av gjerningspersoners statsborgerskap.

Vilkåret i forskriften er derfor oppfylt, og spørsmålet om hvorvidt sanksjonsbegrepet omfatter andre tiltak enn formell straff kommer ikke på spissen.

5. «ikke ... et uforholdsmessig tiltak», utlendingsloven § 122 fjerde ledd

Utlendingsloven § 122 fjerde ledd bestemmer at utvisning etter bestemmelsene i denne paragrafen «besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller familiemedlemmene.»

Det skal her skje en avveining mellom samfunnets behov for beskyttelse og den tilknytning til Norge som gjør utvisningsvedtaket særlig belastende, jf. Rt-2009-705 avsnitt 63. Loven angir momenter som skal tillegges vekt ved denne vurderingen, men oppregningen er ikke uttømmende. Det heter i § 122 fjerde ledd annet punktum:

Ved vurderingen av om utvisning utgjør et uforholdsmessig tiltak, skal det blant annet legges vekt på varigheten av vedkommendes opphold i riket, alder, helsetilstand, familiesituasjon, økonomisk situasjon, sosial og kulturell integrering i riket og tilknytning til hjemlandet

I vår sak er utvisningen begrunnet med risiko for at A vil begå eller medvirke til en terrorhandling i Norge. Det sier seg selv at ved en slik trussel mot grunnleggende nasjonale interesser skal det svært mye til for at en utvisning blir uforholdsmessig, jf. Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 293 og Prop 141 L (2012-2013) side 33.

Sem nevnt ovenfor, kom A fra Polen til Norge i desember 2008 sammen med sine foreldre og to søsken. Han var da 16 ½ år gammel. Da han reiste til Syria i mai 2014, var han 22 år gammel, og da han ble utvist i november 2015, var han 23 år. Han har således lengre botid i Polen enn i Norge.

Selv om hans nærmeste familie bor i Norge og han selv har bodd her noen år, kan han ikke sies å ha en sterk tilknytning til landet. Tvert om kan det med en viss rett sies at han ved å knytte seg til et radikalt islamistisk miljø har distansert seg fra det norske samfunnet.

Han har på den annen side ganske sterk tilknytning til Polen. Han snakker polsk og må antas å være vel kjent med det polske samfunnet. Dessuten har han slekt i Polen, og hans muslimske ektefelle er polsk og bor i Polen.

Det er på det rene at det er fremsatt grove trusler mot ham i polske media. Lagmannsretten er imidlertid enig med tingretten i at det må legges til grunn at polske myndigheter om nødvendig vil sørge for tilstrekkelig beskyttelse.

Når belastningen en utvisning medfører for A, veies opp mot den offentlige interesse trusselen fra ham retter seg mot, finner lagmannsretten det klart at utvisningen ikke er et uforholdsmessig tiltak.

6. Oppsummering

Lagmannsrettens konklusjon er at alle vilkår for utvisning er oppfylt. Retten er således enig med departementet i at tungtveiende hensyn til offentlig sikkerhet tilsier at A utvises. Det må antas å foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, jf. utlendingsloven § 122 første ledd. Således er det i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at A er radikalisert og støtter ekstrem islamisme, og at han aksepterer, har kapasitet til og er villig til å bruke vold for å fremme sitt religiøse og ideologiske budskap. Konkret er det fare for at han kan begå, bidra til eller medvirke til terrorhandlinger i Norge.

Vilkåret om ikke-diskriminering i utlendingsforskriften § 19-29 er også til stede ettersom det er adgang til sanksjoner mot norske borgere for tilsvarende forhold. En terrorhandling er straffbar etter straffeloven kapittel 18 og vil bli strafforfulgt uavhengig av gjerningspersonenes statsborgerskap.

Utvisning er heller ikke et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 122 fjerde ledd, når ulempene ved utvisning for A veies opp mot de nasjonale interesser som står på spill.

Etter dette er departementets vedtak om utvisning gyldig, og anken skal forkastes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes.

Latest changes
  • Ny: LB-2016-85512 Utvisning. EØS-borger. Hensyn til offentlig sikkerhet (5/26/2017)

    Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning av EØS-borger av hensyn til offentlig sikkerhet, jf. utlendingsloven § 122 og utlendingsforskriften § 19-29. Utlendingen hadde vært 11 måneder i Syria i 2014-2015. Lagmannsretten var enig med tingretten i at departementets vedtak om utvisning var gyldig, og forkastet utlendingens anke. Retten fant at tungtveiende hensyn til offentlig sikkerhet tilsa at utlendingen burde utvises. Det måtte antas å foreligge personlige forhold som innebar en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det var i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at utlendingen var radikalisert og støttet ekstrem islamisme, og at han hadde kapasitet til og var villig til å bruke vold for å fremme sitt religiøse og ideologiske budskap. Utvisning var ikke uforholdsmessig. Uttalelser om beviskravet og tolkingen av lovens vilkår.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo