To start page
  • Use of cookies
  • Archive
  • Sitemap
  • Contact
  • Print
  • Print
  • Change text size
Norsk

ECtHR summaries

Document-ID : Application no.23270/16

Abokar v. Sweden. Avslag familiegjenforening. Ektefeller med barn. Forholdsmessighetsvurdering etter EMK artikkel 8.

Saken gjelder

  • Svenske myndigheter avslo søknad om familiegjenforening fra ektemann (Abokar) med kone og to barn med permanent opphold i Sverige. Ektefellene var begge fra Somalia, men hadde ikke bodd sammen i hjemlandet. Mannen var innvilget flyktningstatus og oppholdstillatelse i Italia.

  • Klageren mente at avslaget var i strid med EMK artikkel 8, retten til familieliv. EMD avviste klagen som åpenbart grunnløs, og mente Sverige hadde foretatt en forsvarlig forholdsmessighetsvurdering etter EMK artikkel 8.

  • Avgjørelsen er relevant for familieinnvandringssaker der det skal gjøres en forholdsmessighetsvurdering etter EMK artikkel 8.

  • Enstemmig avvisningsavgjørelse (decision) avsagt i komité på tre dommere 14. mai 2019. Avgjørelsen er endelig.

  • Lenke til avgjørelsen i HUDOC, EMDs database over rettsavgjørelser

Hovedpunkter i dommen

  • EMD mente at Sverige hadde balansert de ulike interessene i saken på en tilfredsstillende måte, slik at avslaget på familiegjenforening ikke var uforholdsmessig.

  • Domstolen la vekt på at ektefellene hadde etablert familielivet etter at klageren hadde fått avslag på søknad om beskyttelse i Sverige, og at ektefellene ikke hadde bodd sammen i Somalia.

  • EMD så også hen til at ektemannen hadde oppgitt flere ulike identiteter da han søkte om beskyttelse i Sverige.

  • Ektefellene hadde begge gyldige oppholdstillatelser i EU-land, og Domstolen viste til at de dermed enkelt kunne reise og besøke hverandre og være sammen i lengre perioder.

Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

Faktum

Saken gjelder et ektepar som ønsket familiegjenforening i Sverige. De giftet seg religiøst i mai 2011, og hadde en sivil seremoni i 2013. De startet forholdet i Sverige og har aldri bodd sammen i Somalia. Ektefellen ble innvilget permanent opphold i Sverige i 2009 og bor der med parets to barn, født i 2012 og 2014. Mannens første asylland var Italia.

Søker beskyttelse i Sverige første gang

Klageren, Abokar, søkte i 2010 beskyttelse for første gang i Sverige. Søknaden ble avvist med henvisning til Dublin-forordningen, og klageren ble sendt tilbake til Italia, hvor han
tidligere hadde søkt beskyttelse. Under saksbehandlingen kom det frem at klageren også hadde søkt beskyttelse i Finland under en annen identitet. Han ble uttransportert til Italia i januar 2012.

Søker beskyttelse i Sverige andre gang

I desember 2012 søkte klageren for andre gang beskyttelse i Sverige, under en tredje identitet. Han ønsket at søknaden skulle behandles av Sverige fordi han nå hadde et barn
der, som ektefellen trengte hjelp til å oppdra, med henvisning til at hun hadde amputert en arm. Svenske myndigheter avviste søknaden på nytt og uttransporterte ham på nytt til Italia i mars 2013, under henvisning til at italienske myndigheter hadde innvilget ham en oppholdstillatelse, med samme identitet som den han hadde oppgitt i Finland. De viste også til at familielivet ikke hadde blitt etablert i hjemlandet Somalia, og at ektefellens praktiske utfordringer ikke var alvorlige nok til å si at hun var avhengig av ham.

Søker familiegjenforening i Sverige for første gang

I april 2013 søkte klageren om familiegjenforening med ektefellen og deres første barn, mens han var i Sverige. Han viste til at han hadde bodd sammen med henne i noen måneder, og innrømmet at han tidligere hadde oppgitt falsk identitet. I denne søknaden opplyste han også at han tidligere hadde vært gift i Somalia, fra 2002 til 2010. Under svenske myndigheters samtale med ektefellen kunne hun ikke oppgi hvor klageren var født, hvor i Italia han bodde og hun hadde heller ikke noen informasjon om hans foreldre. Klageren dro tilbake til Italia i august 2013. Svenske myndigheter avslo søknaden kort tid etterpå, under henvisning til at han ikke hadde dokumentert identitet. Unntaket om at det var tilstrekkelig med sannsynliggjort identitet som fulgte av nasjonal rettspraksis, gjaldt ikke for ham da han ikke hadde bodd sammen med ektefellen før hun flyttet til Sverige. Svenske myndigheter vurderte at avslaget ikke var i strid med EMK artikkel 8. Migrationsdomstolen opprettholdt avslaget i januar 2014, og Migrationsöverdomstolen nektet anken over avgjørelsen til Migrationsdomstolen fremmet.

Søker familiegjenforening i Sverige for andre gang

Klageren søkte på et ukjent tidspunkt om familiegjenforening på nytt, nå også begrunnet med tilknytning til deres andre felles barn som ble født i 2014. Han hevdet nå at han ikke hadde vært gift tidligere. Søknaden ble avslått av Migrationsverket i februar 2015, under henvisning til klagerens uavklarte identitet. En DNA-test som viste at farskapet var 99,9% sikkert, endret ikke på Migrationsverkets vurdering.

Migrationsdomstolen opprettholdt avslaget i september 2015. De var enige i at det kunne stilles lavere krav til sikkerheten av klagerens identitet dersom partene hadde bodd sammen i Somalia jf. Migrationsverkets retningslinjer og svensk rettspraksis, men siden dette ikke var tilfellet, var de enige i Migrationsverkets vurderinger. Domstolen mente at de individuelle interessene var vurdert opp mot allmenne hensyn, og at det var rimelig og forholdsmessig å opprettholde hovedregelen om at søkere må dokumentere sin identitet. Migrationsöverdomstolen nektet anken over avgjørelsen til Migrationsdomstolen fremmet.

Statens anførsler for domstolen

Svenske myndigheter anførte at de i sine vurderinger hadde foretatt en rettferdig avveining mellom klagerens interesse i å etablere et familieliv i Sverige og myndighetenes allmenne interesse av å kontrollere innvandreres identitet og å opprettholde sikkerhet, offentlig orden og en kontrollert innvandring. De understreket at ektefellene hadde vært kjent med at klageren var underlagt utreiseplikt på det tidspunktet da de etablerte familielivet. Under henvisning til EMDs rettspraksis, mente myndighetene at det ikke forelå slike eksepsjonelle omstendigheter i saken som tilsa at en utsendelse av klageren ville være i strid med EMK artikkel 8, og viste blant annet til Darren Omoregie and Others v. Norway. 

Myndighetene la også vekt på at klageren ved å oppgi ulike identiteter, vanskeliggjorde myndighetenes kontroll med utlendinger som ankom landet, og at han hadde oppholdt seg ulovlig etter at han hadde fått avslag på sin første søknad om beskyttelse.

Videre viste myndighetene til at klageren kun hadde hatt en mindre rolle i oppdragelsen av barna, hvilket reduserte konsekvensene for barna av å ikke bo sammen med ham.
Myndighetene viste også til at begge ektefellene var innvilget oppholdstillatelse i medlemstater i EU, hvilket innebar at de enkelt kunne reise og besøke hverandre og være
sammen i lengre perioder. De kunne også enkelt holde kontakten ved hjelp av telefon, internett og Skype. Gitt disse hensynene, mente svenske myndigheter at de mulige
utfordringene for barna som følge av at faren bodde i Italia, verken var uakseptable eller urimelige.

Klagerens anførsler for domstolen

Klageren opprettholdt at svenske myndigheter ikke hadde foretatt en rimelig avveining mellom hans interesse i å gjenforenes med sin familie, og det offentliges interesse i en
kontrollert innvandring. Han hevdet at de inkonsekvente identitetsopplysningene han hadde gitt kunne tilskrives forskjeller i det somaliske alfabetet som fonetisk skilte seg fra de
europeiske språkene. Klageren mente også at myndigheten ikke hadde lagt nok vekt på barnas lave alder, hvor avhengig de var av foreldrene sine, og at ektefellen ikke var i stand til å gi dem tilstrekkelig omsorg på grunn av sitt fysiske handicap. Klageren mente at det var urimelig at hensynet til barnas beste skulle lide under valgene foreldrene deres hadde gjort.

Domstolens vurderinger

Domstolen gikk først gjennom de generelle utgangspunktene og prinsippene, og viste til at konvensjonen som sådan ikke garanterer utlendinger noen rett til å reise inn i eller til å oppholde seg i et bestemt land. Det følger av etablert internasjonal rett, særlig EMK, at konvensjonsstatene har rett til å kontrollere utlendingers innreise, opphold eller utsendelse, jf. Jeunesse v. the Netherlands premiss 100. Videre understreket EMD at EMK artikkel 8 ikke pålegger statene noen generell forpliktelse til å respektere utlendingers valg av land å bosette seg i, eller til å tilrettelegge for familiegjenforening på sitt territorium.

I saker som gjelder familieliv så vel som innvandring, vil imidlertid graden av statenes forpliktelser til å ta imot familiemedlemmer til personer som oppholder seg på territoriet
deres, variere avhengig av partenes særlige omstendigheter og allmenne hensyn, se Gül v. Switzerland premiss 38 og Rodrigues da Silva and Hoogkamer v. the Netherlands premiss 39. Relevante faktorer som må vurderes, er i hvilken grad familielivet vil bli ødelagt (ruptured), graden av tilknytning til den gjeldende konvensjonstaten, hvorvidt det foreligger uoverkommelige hindre i veien for at familielivet kan utøves i en av partenes hjemland, hvorvidt det foreligger innvandringsregulerende hensyn, for eksempel tidligere brudd på utlendingslovgivningen, og hensynet til den offentlig orden, se premiss 33.

Domstolen gikk så over til den konkrete vurderingen. EMD stadfestet først at klagerens situasjon utgjør familieliv og dermed faller inn under EMK artikkel 8, og at avslaget på
familiegjenforening utgjorde et inngrep i dette familielivet. I vurderingen av om inngrepet likevel kunne rettferdiggjøres under artikkel 8 nr. 2, slo Domstolen fast at avslaget var i
overenstemmelse med svensk lovgivning og hadde et legitimt formål, nemlig hensynet til velferdsstaten og en effektiv implementering av innvandringskontrollen. Det som da gjenstod for Domstolen å vurdere, var om avslaget var nødvendig i et demokratisk samfunn og om det var forholdsmessig, se premiss 34 og 35.

EMD understreket at det er viktig å se hen til hvorvidt familielivet ble etablert på et tidspunkt da partene var klar over at den enes oppholdsstatus var slik at utsiktene til å kunne
opprettholde et familieliv der, i utgangspunktet var usikre (precarious). Hvor dette er tilfellet, vil det å utvise det ikke-nasjonale familiemedlemmet (non-national), kun være uforenlig med artikkel 8 der det foreligger eksepsjonelle omstendigheter (exceptional circumstances), jf. Jeunesse v. Netherlands, premiss 108. I den sammenheng la Domstolen vekt på at klageren ikke på noe tidspunkt hadde hatt lovlig opphold i Sverige, at familielivet ble etablert under en asylprosedyre, at den første religiøse bryllupsseremonien fant sted etter at klageren hadde fått sitt første avslag på beskyttelse og det forelå en håndhevbar utvisningsordre mot ham, og at den sivile bryllupsseremonien fant sted etter det andre avslaget på beskyttelse. Dermed visste ektefellen allerede da de innledet familielivet, at de mest sannsynlig ikke ville kunne etablere og opprettholde et familieliv i Sverige.

Videre, hvis klageren og ektefellen hadde bodd sammen i Somalia før hun kom til Sverige, ville klageren hatt et lavere beviskrav for å underbygge sin identitet, som kunne ha
imøtekommet vanskelighetene han hadde med å skaffe seg identitetsdokumenter fra Somalia. Det var dermed, etter Domstolens vurdering, heller det forhold at paret ikke hadde
bodd sammen før de kom til Sverige, enn at klageren ikke klarte å dokumentere identiteten sin, som var den utslagsgivende årsaken for avslaget på søknaden om familiegjenforening.

EMD mente også at det var relevant at klageren innledningsvis hadde oppgitt uriktige identitetsopplysninger til svenske myndigheter, og dermed selv hadde bidratt til utfordringene han hadde med å bevise sin riktige identitet. Han hadde også overtrådt utlendingslovgivningen ved å nekte å forlate landet etter avslaget på beskyttelse, og hadde
ingen tilknytning til Sverige utover ektefellen og barna, som han kun hadde besøkt for kortere perioder. Domstolen la også vekt på at klageren var innvilget flyktningstatus og
oppholdstillatelse i Italia i 2013 og at det var der han for tiden oppholdt seg. Siden både klageren og ektefellen var innvilget opphold i EU-stater, mente EMD at de enkelt kunne reise mellom Italia og Sverige og bli hos hverandre for lengre perioder. Videre kunne klageren holde kontakten med familien via blant annet telefon og Skype.

Basert på disse forholdene, fant Domstolen at svenske myndigheter ikke hadde mislykkes i å foreta en rettferdig avveining mellom klagerens interesser på den ene siden, og statens interesser i en effektiv implementering av innvandringskontrollen på den andre siden. Domstolen fant heller ikke at vurderingen de hadde foretatt var uforholdsmessig i forhold til de legitime formålene som er nevnt i EMK artikkel 8.

Klagen var dermed åpenbart grunnløs (manifestly ill-founded), og ble avvist med henvisning til EMK artikkel 35 (3) (a) og (4).

Konklusjon

Anførselen om at Sveriges avslag på søknadene om familiegjenforening var i strid med EMK artikkel 8 ble enstemmig avvist som åpenbart grunnløs jf. EMK artikkel 35 (3) (a) og (4).

Latest changes
  • Ny: Application no.23270/16 Abokar v. Sweden. Avslag familiegjenforening. Ektefeller med (9/9/2019)

    EMD avviste klagen over avslag på familiegjenforening som åpenbar grunnløs. Saken gjaldt en somalisk borger med oppholdstillatelse i Italia som søkte familiegjenforening med sin kone og to felles barn i Sverige. EMD mente at svenske myndigheter hadde foretatt en forsvarlig forholdsmessighetsvurdering etter EMK artikkel 8.

Norwegian Directorate
of Immigration
Utlendingsdirektoratet
P.O. box 2098 Vika
NO-0125 Oslo
Norway

Editor in Chief: Stephan Mo