Topic
- Rejection of entry and expulsion
Source of law
- Case law European Court of Human Rights
-
Case number in UDISAK (archive system)
Application no. 569/20 og 22/02482-5
Alleleh og andre mot Norge Utvisning 2 år. EMK art. 8
1. Saken gjelder
- Enstemmig kammeravgjørelse avsagt 23. juni 2022
- Utvisning med to års innreiseforbud for alvorlige brudd på utlendingsloven
- Hensynet til barnets beste
- Vanskelig omsorgssituasjon for gjenværende forelder i Norge
- Dommen blir endelig 23.9.2022 dersom den ikke ankes og tillates fremmet for Storkammeret
- Konklusjon: Ikke brudd på EMK artikkel 8 (ekstern lenke)
Les EMD avgjørelsen på HUDOC (ekstern lenke) (European Court of Human Rights sin database)
2. Hovedpunkter i dommen
- EMD mente at Norge ikke hadde overskredet skjønnsmarginen som statene har under artikkel 8.
- Klageren var ikke “settled migrant” da hun gjentatte ganger og over en lang periode hadde oppgitt uriktige identitetsopplysninger som hennes opphold i Norge var basert på.
- Vurderingstemaet var om det forelå “exceptional circumstances”
- Høyesterett hadde avveid de ulike interessene i saken mot hverandre i tråd med prinsippene som er etablert i EMDs praksis og foretatt en grundig og konkret vurdering.
- EMD var enig i at utvisning ikke ville utsette barna for uvanlig store belastninger, utover det som er vanlig i slike saker.
- EMD mente at saken skilte seg fra Nunez (ekstern lenke) og Kaplan-sakene (ekstern lenke), men hadde likhetstrekk med Antwi og andre mot Norge (ekstern lenke), hvor utvisning med 5 års innreiseforbud ble vurdert å ikke være i strid med artikkel 8.
3. Faktum i saken
Den første klageren er en kvinne fra Djibouti som kom til Norge og søkte beskyttelse i 2001. Hun oppga å være fra Somalia og oppga også et falskt beskyttelsesgrunnlag. Det ble ikke avdekket at hun ga falske opplysninger, men hun fikk likevel avslag på søknaden i 2002 på grunn av manglende risiko ved retur. I klageomgangen for UNE opplyste klageren at hun først hadde oppgitt feil opplysninger, men ga så nye falske opplysninger og la frem falske identitetsdokumenter. Hun fikk et nytt avslag i 2005.
I 2004 giftet klageren seg med en norsk mann som hun møtte i 2002. Hun søkte om familiegjenforening på bakgrunn av ekteskapet, fortsatt basert på falsk identitet. Tillatelsen ble innvilget og hun fikk norsk statsborgerskap i 2007. I årene 2005-2013 fikk paret fire barn. Mannen var ikke kjent med ektefellens rette identitet eller at hun hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin identitet til politiet da ekteskapet ble inngått.
I 2014 gikk politiet gjennom eldre Somalia-saker for å undersøke hvorvidt noen av de som hadde oppgitt å være fra Somalia i realiteten var fra Djibouti, og hadde en samtale med klageren, siden de mistenkte at dette kunne være tilfellet i hennes sak. I samtalen med politiet opprettholdt klageren sin falske identitet. I november 2014 fikk hun imidlertid forhåndsvarsel om tilbakekall og utvisning, og i løpet av 2015 fikk hun først tilbakekalt statsborgerskapet og deretter ble hun utvist med 2 års innreiseforbud. UNE opprettholdt UDIs vedtak i mars 2016.
4. Saksgangen i norske domstoler
Oslo tingrett mente utvisningen var gyldig, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat. Fordi ektefellen ikke hadde vært kjent med at klageren var fra Djibouti da de ble gift, og dermed ikke var klar over at hennes innvandringsstatus gjorde det usikkert om familielivet i Norge ville kunne vare, vurderte ikke lagmannsretten om det forelå “uvanlig store belastninger” i saken, sml. “exceptional circumstances” i EMDs praksis. Lagmannsretten foretok i stedet en forholdsmessighetsvurdering basert på en konkret avveining mellom de individuelle interessene på den ene siden, og de legitime samfunnsbehovene som begrunnet utvisningen på den andre. Lagmannsretten mente utvisning var uforholdsmessig overfor barna.
Barna var ifølge lagmannsrettens dom normalt utviklede og i hovedsak velfungerende. Før utvisningssaken har de ikke vært utsatt for brudd med noen av foreldrene eller utsatt for andre spesielt belastende forhold. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at tvillingene var noe sårbare, på litt ulike måter. Det ble videre lagt til grunn at særlig de tre yngste barna ville bli sterkt følelsesmessig preget dersom moren ble utvist. Lagmannsretten la videre til grunn at barna er sterkere knyttet til moren enn til faren. Moren hadde ansvaret for en stor del av den daglige omsorgen for barna. Barnas far ble omtalt som en stabil omsorgsperson som barna er knyttet til, om ikke like sterkt som til sin mor.
Høyesterett mente at det ikke kunne oppstilles som vilkår for å anvende vurderingstemaet “exceptional circumstances” at alle involverte kjente til at oppholdsgrunnlaget var usikkert. Etter en konkret vurdering mente Høyesterett at utvisning ikke ville utgjøre en uvanlig stor belastning for familien til den utviste, og at utvisning derfor var forholdsmessig, jf. utlendingsloven § 70 og EMK artikkel 8.
5. Partenes anførsler
Klagerne (Alleleh, ektefellen og de fire barna) anførte at vedtaket var i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke), og viste til at det forelå uoverstigelige hindringer for at familien kunne fortsette familielivet i Djibouti. Faren ville ikke kunne gi barna den omsorgen de trengte hvis han ble igjen med dem i Norge. Av hensyn til barna mente klagerne videre at det ville det ha vært bedre med en fengselsstraff i stedet for å utvise. Klagerne viste også til at den yngste datteren risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse hvis hun fulgte med moren til Djibouti. Klagerne mente samlet sett at forholdene i saken utgjorde “exceptional circumstances”.
Staten mente at Høyesterett i forholdsmessighetsvurderingen hadde vurdert klagernes personlige forhold og foretatt en avveining av de konkurrerende interessene i saken, ved å bruke vurderingsmomentene som er etablert i EMDs praksis. Konklusjonene til Høyesterett hadde verken vært vilkårlige eller åpenbart urimelige.
Når det gjaldt anførselen om risikoen for kjønnslemlestelse, viste staten til at det ikke var anført for Høyesterett at det forelå en slik risiko, og at det ikke forelå noen forklaring på hvorfor klagerne mente at det forelå en slik risiko da saken skulle opp for EMD.
6. EMDs vurderinger
6.1 Generelle prinsipper
Sakens kjerne var om utvisningen var forholdsmessig (avsnitt 88-89). De generelle prinsippene som er etablert for utvisningssaker følger av blant annet Nunez mot Norge (ekstern lenke), hvor EMD har uttalt at dersom grunnlaget for oppholdet i landet fra begynnelsen av er usikkert eller utrygt (precarious) vil utvisning vanligvis bare komme i konflikt med artikkel 8 dersom det foreligger “exceptional circumstances” (Nunez premiss 70). Det er videre viktig å se hen til om varigheten på innreiseforbudet er varig eller tidsbegrenset, jf. Savran mot Danmark premiss 182 (ekstern lenke).
EMD viste også til at dersom de nasjonale domstolene har foretatt en grundig vurdering av sakens faktum, anvendt de relevante menneskerettighetsstandardene i samsvar med konvensjonen og Domstolens praksis, og tilstrekkelig balansert søkerens personlige interesser mot de mer generelle interessene til allmennheten i saken, vil Domstolen ikke erstatte disse med sin egen vurdering, med mindre det foreligger sterke grunner for å gjøre det (jf. Savran premiss 188-189).
6.2 Risiko for kjønnslemlestelse
EMD vurderte først anførselen om risikoen for kjønnslemlestelse for den yngste datteren i Djibouti. Domstolen så hen til anførselen ikke var blitt tilstrekkelig underbygget overfor de nasjonale myndighetene underveis i saken, og at Høyesterett under forholdsmessighetsvurderingen hadde forutsatt at barna ville bli igjen i Norge sammen med faren. EMD fant det dermed ikke riktig å analysere situasjonen i Djibouti på bakgrunn av ny informasjon, eller å erstatte de nasjonale domstolenes vurdering på dette punktet. Det var tilstrekkelig å stadfeste at Høyesteretts vurdering om at hele familien i prinsippet kunne bosette seg i Djibouti verken var vilkårlig eller ellers åpenbart mangelfull (avsnitt 95).
6.3 EMDs vurdering av behandling av saken i Høyesterett
EMD merket seg hvordan Høyesteretts på nitid vis så hen til Domstolens praksis for å utlede den rettslige standarden under artikkel 8, og anvendte artikkelen i tråd med denne praksisen. EMD la videre vekt på Høyesteretts detaljerte begrunnelse for hvilke innvandringsregulerende hensyn som talte for utvisning. Høyesterett hadde særlig referert til hvor alvorlige overtredelsene var, og til at en sanksjon – i form av utvisning – var nødvendig for å opprettholde respekt for utlendingsregelverket og for å forebygge fremtidige overtredelser.
Høyesterett vurderte, motsatt fra lagmannsretten at forholdsmessighetsvurderingen måtte gjøres i lys av EMDs praksis om at utvisning av en person hvis oppholdstatus i utgangspunktet er usikker, kun vil være uforholdsmessig i “exceptional circumstances”. Videre konkluderte Høyesterett med at faktum, slik det var etablert av lagmannsretten, ikke tilsa at det forelå slike “exceptional circumstances”. EMD så hen til at Høyesterett hadde vurdert at det var vanskelig å få øye på noen faktorer som i særlig grad atskilte seg fra det som i alminnelighet må antas å følge av en utvisning av en av foreldrene for en relativt kort periode (premiss 98).
Når det gjaldt Høyesteretts rettslige utgangspunkt, så EMD hen til at Høyesterett vurderte at klageren ikke var å anse som en “settled migrant”, siden oppholdet i Norge var basert på at hun gjentatte ganger og over tid hadde oppgitt feil informasjon, og at hun dermed aldri hadde hatt et lovlig oppholdsgrunnlag. Det var på dette grunnlaget Høyesterett vurderte at utvisningen ville være gyldig hvis det ikke forelå “exceptional circumstances”. EMD ønsket her å bemerke det spesielle i denne saken, hvor barna var norske statsborgere, som var født i Norge og hadde bodd der hele livet sitt. Selv om barna kunne følge med moren i perioden innreiseforbudet varte, ville det innebære en betydelig uønsket endring i deres privatliv å flytte til et land som de ikke hadde noen tilknytning til, og hvor de ikke kunne språket. Dette stod i kontrast til den første klageren, som kom fra Djibouti, snakket språket, hadde familie der og hadde besøkt landet flere ganger etter at hun kom til Norge. Utvisningen kunne derfor paradoksalt nok ramme barna hennes hardere enn henne selv. EMD så i denne sammenhengen, likt som Høyesterett, hen til at Stortinget vurderer å endre utlendingsloven ved å innføre andre administrative sanksjoner enn utvisning i saker der hensynet til barnets beste tilsier det (premiss 99).
6.4 Distinguishing the case
Domstolen forstod at Høyesterett ikke ville kvalifisere barnas situasjon som eksepsjonell. EMD var enig med Høyesterett i at det ikke var noe ved faktum som skilte barnas situasjon fra det som i alminnelighet alltid vil følge av en utvisning av en forelder (premiss 102). EMD uttalte at saken skiller seg fra både Nunez (ektern lenke) og Kaplan-sakene (ektern lenke), hvor Domstolen konkluderte med brudd på artikkel 8 for Norges del. Den refererte til Antwi og andre mot Norge (ektern lenke), hvor den aksepterte et innreiseforbud på fem år, hvor barnet, også en norsk statsborger som var født og oppvokst i Norge, ikke var blitt gjort sårbar av tidligere forstyrrelser i omsorgssituasjonen, og utlendingsmyndighetenes saksbehandlingstid ikke hadde vært så lang at det ga grunn til å stille spørsmål ved om vilkårene til hurtighet og effektivitet var oppfylt, motsatt fra i Nunez. Barna i saken her hadde ikke vært utsatt for samme grad av forstyrrelser og stress som i Nunez-saken. Myndighetene kunne heller ikke klandres for å ikke ha behandlet saken innen rimelig tid. EMD mente at saken også skilte seg klart fra Butt-saken (ekstern lenke).
6.5 Innreiseforbudets varighet og adgang til å gjenoppta familielivet i Norge ved innreiseforbudets slutt
Videre la EMD vekt på at Høyesterett fremhevet flere forhold som minsket virkningene av utvisningen for barna, herunder at innreiseforbudet ble satt ned til to år, og at den første klageren kunne søke om å få innreiseforbudet oppheves, og søke om å komme på korte besøk til Norge jf. utlendingsloven § 71 (2). Til slutt fant EMD grunn til å understreke at det forutsettes at klageren vil tillates å gjenoppta familielivet i Norge når de to årene har passert (premiss 104).
I lys av det ovenstående, mente EMD at det ikke forelå noen ekstraordinære forhold som krevde at utlendingsmyndighetene omgjorde sin beslutning i saken så klagerne kunne fortsette og utvikle familielivet i Norge. EMD så hen til at utlendingsmyndighetene hadde måttet avveie særlig tungtveiende innvandringsregulerende hensyn mot det forhold at utvisning ville medføre betydelige vanskeligheter for de andre klagerne, og EMD aksepterte at Høyesterett hadde som mål å sikre at hensynet til barna så langt det var mulig ble avstemt mot allmennhetens interesser i å sanksjonere den første klagerens atferd.
6.6 Norge overtrådte ikke skjønnsmarginen
EMD vurderte at norske myndigheter ikke hadde overtrådt skjønnsmarginen da de besluttet å utvise den første klageren og forby henne gjeninnreise i to år. Norge hadde ikke overskredet standardene fastsatt i EMDs praksis i tilsvarende saker, og hadde balansert de ulike interessene i saken mot hverandre på en adekvat måte. Det var heller ikke andre grunner til at Domstolen skulle erstatte de nasjonale myndighetenes vurdering med sin egen, spesielt med tanke på de nasjonale domstolenes grundige vurdering.
7. Konklusjonen
EMD konkluderte enstemmig med at det ikke forelå brudd på konvensjonens artikkel 8.
Topic
- Rejection of entry and expulsion
Source of law
- Case law European Court of Human Rights