H. and B. v. The United Kingdom Avslag beskyttelse. Retur til Kabul. EMK artikler 3 og 8.

1. Saken gjelder

• Dom avsagt i kammer på syv dommere, under dissens (6-1), 9. april 2013.
  
  
• To menn anførte risiko for forfølgelse fra Taliban og afghanske myndigheter ved retur til Afghanistan på grunn av arbeid henholdsvis som sjåfør for FN, og som tolk for USAs væpnede styrker og ISAF.
  
  
• Domstolen konkluderte med at ingen av de to mennene hadde bevist at de risikerte behandling i strid med EMK artikkel 3 (forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling) ved retur til Kabul. Ingen av mennenes profil tilsa at de ville bli gjenkjent som mål for Taliban i Kabul.
  
  
• Domstolen avviste den ene klagerens anførsel om brudd på EMK artikkel 8 (retten til respekt for familie- og privatliv) som åpenbart grunnløs.
  
  
• Én dommer var ikke overbevist om at Domstolen i tilstrekkelig grad hadde vurdert de overskuelige konsekvensene av retur til Kabul, sett hen til sikkerhetssituasjonen på tidspunktet for domstolsbehandlingen og hvordan sikkerhetssituasjonen trolig vil utvikle seg.
  
  
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

• Domstolen benyttet prinsippene oppsummert i NA. v. the United Kingdom (ekstern lenke) (application no. 25904/07), avsnittene 108-117,  i vurderingen av om utvisningene var i strid med EMK artikkel 3.
  
  
• Domstolen uttalte at nasjonale myndigheter og domstoler er best egnet til å vurdere bevis og troverdighet.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

3.1.1 Den første klageren

Den første klageren, som var etnisk Hazara fra Wardakprovinsen sentralt i Afghanistan, søkte om beskyttelse i Storbritannia 3. november 2008. Han anførte frykt for Taliban og Hizb-i-Islami fordi han ble oppfattet å ha forbindelser til afghanske myndigheter og FN.

Fra 2004 til 2008 jobbet han som sjåfør i Kabul, først med distribusjon av valgkampmateriale og de siste tre årene for en underavdeling av FNs utviklingsprogram. I august 2008 skal han ha mottatt en telefonsamtale han antok var fra Taliban, hvor han og familien ble truet på livet hvis han ikke sluttet å arbeide med «utlendinger og ikke-muslimer». Han ignorerte trusselen, men hevdet han noen dager senere ble oppsøkt av Taliban, som skal ha kidnappet hans fetter. Han rømte til Pakistan, og videre til Storbritannia. 

Asylsøknaden ble avslått fordi deler av forklaringen ble vurdert som oppdiktet, og troverdigheten hans ble vurdert som lav blant annet fordi han hadde reist gjennom flere europeiske land men ikke hadde søkt beskyttelse før han nådde Storbritannia. i avslaget ble det også lagt vekt på at han ikke hadde søkt hjelp fra myndighetene, FN eller andre aktører i Afghanistan.

Hans klage på avslaget ble i januar 2010 avvist av Asylum and Immigration Asylum Tribunal (AIT), med henvisning til internflukt til Kabul. 

Klageren søkte om en ny vurdering av avslaget, og anførte den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Ettersom han ikke hadde imøtegått de konkrete vurderingene i avslaget fra AIT ble søknaden avvist 26. januar 2010. Storbritannias High Court avviste 15. juni 2010 nok en søknad om ny vurdering.

3.1.2 Den andre klageren

Den andre klageren søkte om beskyttelse i Storbritannia 3. juni 2011. Han anførte frykt for Taliban fordi han hadde arbeidet som tolk for USAs væpnede styrker og International Security Assistance Force (ISAF) fra februar 2009 til april 2011. Han fremla flere brev fra sitt kommanderende befal i USAs styrker som bekreftet samarbeid i Kunarprovinsen nordøst i Afghanistan. Klageren hevdet å ha hatt en sentral rolle i et redningsoppdrag som medførte at åtte medlemmer av Taliban ble drept, hvorpå Taliban skal ha truet med å halshugge ham hvis han ikke sluttet å arbeide med utlendinger. Han skal ha rømt etter å ha sett væpnede medlemmer av Taliban utenfor huset sitt. Klageren anførte at han ikke kunne relokaliseres til Kabul fordi hans slektninger der ville tvangsrekruttere ham til Hizb-i-Islami.

Asylsøknaden ble avslått i juni 2011, fordi klagerens deltagelse i redningsoppdraget stred mot kjent informasjon. Britiske utlendingsmyndigheter mente at det ikke var plausibelt at Taliban hadde fremsatt trusler, i alle fall ikke fremfor å skade ham, da han fortsatte å arbeide for USA, hvilket igjen talte mot at klageren fryktet Taliban. Det ble heller ikke lagt til grunn at Taliban hadde avfyrt skudd mot ham utenfor huset hans. I tillegg var hans troverdighet svekket av at han oppholdt seg 22 dager i Frankrike, men ikke søkte beskyttelse før han kom til Storbritannia. Klageren hadde ikke kunnet sannsynliggjøre verken tidligere problemer med Taliban, eller at afghanske myndigheter manglet vilje og evne til å beskytte ham. I alle tilfeller mente britiske utlendingsmyndigheter at klageren kunne relokaliseres til Kabul, ettersom han ikke kjente til om slektningene hans var i live, og hans frykt for tvangsrekruttering derfor var ren spekulasjon.

Han klaget på avslaget, men 30. juni 2011 ble klagen avvist av spesialdomstolen for innvandring og asyl. 

Klagerens anke til Upper Tribunal ble avvist 6. juli 2011.

3.2 Klagernes anførsler for Domstolen – artikkel 3

3.2.1 Den første klagerens anførsler

Den første klageren anførte at utvisning til Afghanistan ville sette ham i reell fare for behandling i strid med EMK artikkel 3 på grunn av sitt arbeid for FN.

For det første mente han at spesialdomstolens konklusjon om at hans arbeid som sjåfør for FN ikke kunne være nasjonalt kjent, var feil.

For det andre mente han at beskyttelsesbehovet hans måtte vurderes opp mot fødestedet i Wardakprovinsen, hvor Taliban fortsatt var tilstede og hadde foretatt målrettede angrep mot kollaboratører på lavt nivå.

Videre anførte han at han ville han risikere behandling i strid med artikkel 3 i Kabul. UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs of Asylum-Seekers from Afghanistan (ekstern lenke) (17. Desember 2010) viste en økning i personer med tilknytning til myndighetene og internasjonale styrker som ble mål for Taliban også i områder som i teorien var myndighetskontrollerte.

Den første klageren mente videre at internflukt til Kabul eller andre områder i Afghanistan ville være et uforholdsmessig inngrep på grunn av hans mentale helse. Av brev fra fastlegen fremgikk at han ble behandlet for depresjon, men ikke var suicidal.

Til slutt viste han til lignende saker og en rapport om hvor enkelt en Hazara kunne spores opp av afghanske myndigheter og av andre Hazaraer.

3.2.2 Den andre klagerens anførsler

Den andre klageren anførte at utvisning til Afghanistan ville sette livet hans i fare på grunn av hans spesielle profil som tolk for USAs væpnede styrker.

Han hevdet å risikere forfølgelse både fra Taliban og afghanske myndigheter, og fremla to advarsler fra «Eastern Zone of the Taliban Front» om at han skulle arresteres og ikke ville være trygg i noen provinser, og at han ville bli drept om han ikke sluttet å tolke for USAs styrker.

Klageren fremla flere dokumenter, herunder UNHCR eligibility guidelines fra desember 2010 og nyhetsartikler, for å underbygge påstanden om at tolker for USA var et mål for Taliban.

Ved internflukt til Kabul mente den andre klageren at han ville være uten slekt, sosiale forbindelser, land og eiendom, og at politiet ikke ville kunne beskytte ham fra Taliban.

3.3 Statens argumenter – artikkel 3

Staten aksepterte ikke klagernes anførsler om at det var vektige grunner for å tro at de risikerte behandling i strid med EMK artikkel 3. UNHCR Guidelines fra 2010 ga ikke vektige argumenter for at personer i deres situasjon ikke kunne returnere til Afghanistan. Staten mente at relevant landinformasjon ikke tilsa at siviles tidligere tilknytning til internasjonale organisasjoner eller myndighetene i ettertid kunne gjøre dem til mål for væpnede opprørere. Videre mente staten at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke var blant de mest ekstreme, hvor enhver risikerte å bli utsatt for vold. 

3.3.1 Særlig om den første klageren

Staten mente at den første klageren ikke hadde dokumentert at hans virksomhet var kjent i hele Afghanistan, og ettersom han hadde handlet i tråd med telefontrusselen var det ingen grunn til å tro at han etter fem år fortsatt var i fare ved retur. Staten la videre til grunn at det ikke var snakk om internflukt ettersom han hovedsakelig hadde bodd i Kabul siden han flyttet fra Wardakprovinsen som spedbarn.

3.3.2 Særlig om den andre klageren

Staten mente at den andre klageren hadde tolket for USAs styrker i Kunarprovinsen, men la ikke til grunn at han hadde bevist sin deltagelse i redningsoppdraget, dermed var det ingen forhold som tilsa at han ville bli identifisert i Kabul eller Jalalabad.

Staten mente at det ikke var uforholdsmessig inngripende å returnere en ung mann med god helse og familie både i Kabul og Jalalabad, til Kabul. I tillegg ville han motta omfattende reintegreringsstøtte fra Storbritannia.

Staten mente at klageren ikke hadde forklart hvor advarslene mot ham kom fra eller hvordan han mottok dem.

Dokumentene som klageren hadde fremlagt for å underbygge at han som tidligere tolk for USA fortsatt var et mål for Taliban, mente staten kun viste at personer som fortsatt arbeidet som tolk for USA hadde blitt utsatt for angrep, ikke flere år etter at oppdraget var avsluttet.

3.4 I. Domstolens behandling av anførslene under artikkel. 3 

Domstolen viste til avgjørelsen NA. v. the United Kingdom (ekstern lenke), (application no. 25904/07), avsnitt 108-117,som oppsummerer åtte prinsipper som er relevante for saken: 

• Dersom det foreligger vektige grunner til å tro at en person risikerer behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur, kan utvisningen innebære brudd på artikkel 3. 
  
  
• For å vurdere om det er vektige grunner til å tro at personen risikerer slik behandling, må Domstolen vurdere forholdene i mottakerlandet opp mot standardene i artikkel 3.
  
  
• Vurderingen av om risikoen er reell må være streng (a rigorous one), og bevisbyrden er i prinsippet klagerens.
  
  
• Hvor klageren ikke er returnert, skal Domstolen vurdere saken ut ifra forholdene i hjemlandet på tidspunkt for domstolsbehandlingen.
  
  
• Ettersom artikkel 3 er absolutt, kommer den til anvendelse også hvor faren kommer fra personer som ikke er offentlige tjenestemenn, såfremt risikoen er reell og myndighetene ikke evner å beskytte mot risikoen.
  
  
• For å avgjøre om det foreligger risiko for dårlig behandling, må Domstolen vurdere overskuelige konsekvenser av retur, sett hen til den generelle situasjonen i mottakerlandet og klagerens personlige forhold.
  
  
• Domstolen har aldri utelukket at et lands generelle sikkerhetssituasjon kan medføre at enhver retur dit vil stride mot artikkel 3, men det vil kun være aktuelt i de mest ekstreme tilfeller av generell vold, hvor enhver risikerer å bli utsatt for slik vold ved retur.
  
  
• Artikkel 3 er ikke til hinder for at medlemsstatene kan henvise til internflukt, såfremt det er klart at personen kan reise til, få adgang til, og bosette seg i det aktuelle området. I motsatt fall kan retur innebære brudd på artikkel 3, spesielt hvis klageren risikerer å ende opp i en del av landet hvor han/hun risikerer behandling i strid med artikkel 3. 

Klagerne hadde ikke anført at voldsnivået i Afghanistan innebar at enhver retur dit medfører brudd på artikkel 3, men at de på grunn av støtte til det internasjonale samfunnet risikerte mishandling fra Taliban, også i Kabul. 

Ifølge landinformasjon [fra 2010] er sivile som er assosiert med eller antas å støtte afghanske myndigheter eller det internasjonale samfunnet, klare mål for væpnede motstandere av regimet. Samtidig viste kildene at personer som har avsluttet slikt samarbeid og flyktet til byer utenfor Talibans kontroll, som Kabul, ikke ser ut til å ha blitt mål, eller er lavt prioritert. 

Domstolen måtte derfor vurdere om hver av klagerne hadde kontakter og profiler som tilsa at retur til Afghanistan kunne være i strid med artikkel 3.

3.4.1 Den første klageren 

Den første klageren anførte frykt for Taliban fordi han arbeidet som sjåfør for FN i Kabul fra 2005-2008. EMD mente at innvandringsmyndighetene var best egnet til å vurdere hans troverdighet, og hadde ingen holdepunkter for ikke å legge til grunn deres vurderinger. 

Domstolen la vekt på at klageren ikke hadde hatt problemer siden han på Talibans forespørsel sluttet å jobbe for FN og forlot Afghanistan for fire år siden. Han hadde ikke fremlagt bevis for, og det var heller ingen andre forhold som tilsa, at han fortsatt var kjent i Kabul eller ville bli gjenkjent andre steder i Afghanistan på grunn av sitt arbeid for FN.

Domstolen var også enig i de nasjonale myndighetenes vurdering av at den avgjørelsen som klageren hadde vist til, ikke underbygget anførslene hans, og viste til at den bygget på UNHCRs mer generelle anbefalinger fra 2009, og ikke de oppdaterte og mer spesifikke, fra 2010.  

Domstolen konkluderte etter dette med at den første klageren ikke hadde fremlagt tilstrekkelig bevis for å underbygge at retur til Afghanistan ville være i strid med EMK artikkel 3.

3.4.2 Den andre klageren

Den andre klageren anførte frykt for Taliban og afghanske myndigheter fordi han arbeidet som tolk for USAs styrker i Kunarprovinsen mellom 2009 og 2011.

EMD la til grunn at den andre klagerens anførsler var blitt grundig undersøkt av landets myndigheter, som la til grunn at han hadde vært amerikansk tolk, men at han ikke var involvert i redningsoperasjonen til hjelpearbeideren. Domstolen uttalte at den ikke skal avvike fra det faktum som en nasjonal domstol har lagt til grunn, med mindre tvingende grunner tilsier det (Klaas v. Tyskland, avsnitt 30). Domstolen mente at det i den foreliggende saken ikke forelå noen slike tvingende grunner.

Domstolen aksepterte ikke påstanden om at den andre klageren også ville være i fare fra afghanske myndigheter, og viste til at dette ikke var blitt anført overfor de nasjonale myndighetene, og heller ikke var underbygget ved fremleggelse av bevis.  

Domstolen la videre vekt på at klageren ikke hadde fremlagt advarslene fra Taliban for de nasjonale myndighetene, og at han ikke hadde forklart hvor de kom fra, eller hvordan og hvorfor han hadde fått dem videresendt fra Afghanistan til Storbritannia så lenge etter han sluttet som tolk og forlot Afghanistan. EMD viste til at når klageren har overholdt betingelsene i varselet, var det ikke vesentlige grunner til å tro at han ville utsettes for en reell risiko ved retur til Afghanistan.

Til påstanden om at han ikke kunne returneres til fattigdom i Kabul, påpekte Domstolen at humanitære forhold i hjemlandet ville kunne føre til brudd på artikkel 3 (N. v. the United Kingdom, application no. 26565/05, avsnitt 42), men kun i meget eksepsjonelle tilfeller hvor de humanitære hensyn mot retur er overbevisende (compelling). Domstolen viste til at klageren var 24 år, frisk, snakket utmerket engelsk, og forlot Afghanistan som voksen. Videre la Domstolen vekt på at han ikke hadde fremlagt bevis som tilsa at retur til Kabul, et byområde under statlig kontroll, hvor han fortsatt har familie, inkludert to søstre, ville falle innenfor artikkel 3.

Til slutt avviste Domstolen klagerens påstand om at han ikke vil være trygg i Kabul på grunn av sin profil og sikkerhetssituasjonen der, og viste til at han tolket for USAs styrker i Kunarprovinsen til 2011, uten noen spesiell profil, og at han ikke hadde fremlagt bevis eller gitt noen forklaring som gav grunn til å tro at han ville bli identifisert i Kabul eller komme i Talibans søkelys der.

Den andre klageren hadde således ikke bevist at retur til Afghanistan ville være i strid med EMK artikkel 3. 

3.5 II. Domstolens vurdering av den andre klagerens anførsel under artikkel 8

Den andre klageren anførte at retur ville være et uforholdsmessig inngrep mot hans rett til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8.

Domstolen gjentok at både EMK og internasjonal rett for øvrig, gir medlemsstatene rett til å regulere innreise, opphold og utvisning av utlendinger på deres territorium. Artikkel 8 pålegger ikke en stat en generell forpliktelse til å respektere at en innvandrer ønsker å bo i et spesifikt land. Likevel kan utvisning i noen tilfeller, etter en konkret vurdering, stride mot retten til respekt for privatliv (Üner v. the Netherlands, application no. 46410/99 avsnitt  59 og Nnyanzi v. the United Kingdom (ekstern lenke), application no. 21878/06, avsnitt 72).

Domstolen så hen til at den andre klageren ikke hadde familie i Storbritannia, og at han ankom som voksen. Ethvert privatliv han hadde etablert under sitt korte, usikre opphold, medførte ikke at utvisning var uforholdsmessig, sett opp imot det nødvendige og legitime offentlige hensyn om effektiv innvandringskontroll.

Domstolen avviste dermed anførselen som åpenbart grunnløs, jf. EMK artikkel 35 nr. 3 bokstav a og nr. 4.

4. Konklusjon

Med seks stemmer mot én fant EMD at retur til Afghanistan ikke ville medføre brudd på konvensjonens EMK artikkel 3. 

Én dissenterende dommer viste til avgjørelsen Saadi v. Italy (application no. 37201/06) avsnitt 130-133, som slår fast at for å avgjøre om en retur strider mot artikkel 3, må Domstolen vurdere de overskuelige konsekvenser av en retur, sett hen til landinformasjon på tidspunktet for domstolsbehandlingen. Hun var ikke overbevist om at Domstolen i gjeldende sak hadde benyttet tilstrekkelig oppdatert landinformasjon eller tatt i betraktning hvordan sikkerhetssituasjonen sannsynligvis ville utvikle seg, da den kom til at retur til Kabul ikke var i strid med artikkel 3.