Johansen mot Danmark Tilbakekall av statsborgerskap. Varig utvisning. EMK art. 8

1. Saken gjelder

• Danmarks tilbakekall av dansk statsborgerskap og varig utvisning av en terrordømt mann til Tunisia.
• Klageren hadde både dansk og tunisisk statsborgerskap som begge var ervervet ved fødsel.
• Klageren var gift med en dansk statsborger og de hadde en mindreårig sønn.
• Faren til klageren bodde i Tunisia mens klagerens mor og søsken bodde i Danmark.
• Klageren hadde reist til Syria og deltatt i trening i regi av terrororganisasjonen IS.
• På bakgrunn av dommen som dømte klageren for å ha reist til Syria og knyttet seg til en terrororganisasjon, tilbakekalte dansk Høyesterett hans danske statsborgerskap og utviste ham til Tunisia med varig innreiseforbud til Danmark.

2. Hovedpunkter i dommen

• EMD konkluderte enstemmig med at det ikke var i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke) verken å tilbakekalle statsborgerskapet eller utvise med varig innreiseforbud.
• Danske domstoler hadde etter EMDs vurdering foretatt forsvarlige og grundige vurderinger i tråd med EMDs  praksis og de prinsipper som er etablert gjennom denne praksisen.

3. Faktum i saken

Klageren har dansk mor og tunisisk far, og er født og oppvokst i Danmark foruten at familien bodde 6 måneder i Tunisia i 2005/2006. Han ervervet dansk statsborgerskap ved fødselen. Klageren giftet seg med en dansk borger i 2009 i en islamsk seremoni, og de fikk en felles sønn i 2010.

I 2016 mottok dansk sikkerhetsetterretning en liste med navn fra Interpol over personer som de antok hadde blitt rekruttert til IS og som hadde operert i Syria. Klagerens navn var på listen. Senere i 2016 arresterte og varetektsfengslet danske myndigheter ham for å ha reist til Syria og for å ha akseptert rekruttering til IS.

I 2017 foretok utlendingsmyndighetene en vurdering av statsborgerskaps-statusen til klageren. Faren var tunisisk statsborger da klageren ble født og etter tunisisk lov, ervervet han da tunisisk statsborgerskap, og det ble vurdert at han dermed hadde dobbelt statsborgerskap. Danske myndigheter hadde forsøkt å komme i kontakt med tunisiske myndigheter for å at rede på hvorvidt klageren var registrert som tunisisk borger, uten hell. De hadde imidlertid ikke grunn til å anta at han var fratatt eller løst far sitt tunisiske statsborgerskap.

Under forberedelsen av straffesaken, anbefalte Utlændingestyrelsen utvisning hvis klageren fikk tilbakekalt statsborgerskapet.

Klageren ble dømt i 2017 for å ha reist til Syria, tilsluttet seg IS og mottatt opplæring i terrorhandlinger fra IS. 10 av 12 dommere mente at det ikke var grunnlag for å tilbakekalle statsborgerskapet, og dermed heller ikke utvise. Påtalemyndigheten anket, men Landsretten, med 4 av 6 dommere, opprettholdt Byrettens vurderinger. Dommen ble anket til Høyesterett som snudde, og etter en konkret vurdering av Danmarks internasjonale forpliktelser, tilbakekalte statsborgerskapet og utviste med varig innreiseforbud.

4. Anførslene

Klageren anførte at å tilbakekalle hans danske statsborgerskap og utvise ham med varig innreiseforbud var i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke). Han viste til at han ikke var kjent med at han også hadde tunisisk statsborgerskap, og at tunisiske myndigheter ikke hadde bekreftet dette slik at han ville bli statsløs. Videre anførte klageren at det ikke var adgang under den europeiske konvensjonen om statsborgerskap artikkel 7 å frata noen statsborgerskap på grunn av terrorhandlinger. Saken hans måtte også skilles fra faktum i saken Ghoumid v. France (52273/16) fra juni 2020 (ekstern lenke).

Når det gjaldt utvisningen, anførte klageren at myndighetene ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til at han hadde hatt flere jobber frem til 2011, at han ikke hadde noe kriminelt rulleblad. Han fremhevet også at han ikke var dømt for å ha planlagt eller gjennomført noen terrorhandlinger.

Danske myndigheter mente at Høyesterett hadde foretatt en nøye vurdering av alle de relevante hensynene, både ved vurdering av tilbakekall av det danske statsborgerskapet og utvisningen, inkludert at han hadde ervervet dansk statsborgerskap ved fødselen i Danmark, og spesifikt tatt stilling til artikkel 8 og relevant EMD-praksis. De viste også til at klageren ikke motsatte seg at han hadde tunisisk statsborgerskap, kun at han ikke var kjent med dette før straffesaken. Avgjørelsen var i tråd med gjeldende rett (lovlig), klageren hadde hatt de nødvendige rettssikkerhetsgarantier, og myndighetene hadde handlet “diligently and swiftly”. Beslutningen var nødvendig i et demokratisk samfunn og utgjorde ikke et uforholdsmessig inngrep i klagerens privat- eller familieliv.

ECLJ (the European Centre for Law and Justice) som intervenerte i saken til fordel for danske myndigheter, mente at det ikke forelå brudd på artikkel 8. De ønsket også at EMD tok inn noen nye elementer i vurderingene sine; herunder hvor vanskelig det ville være for vertslandet å fjerne personen fra det miljøet som klageren tilhørte, som ledet ham til å begå de aktuelle lovbruddene.

5. EMDs vurderinger

5.1 Tilbakekall av klagerens danske statsborgerskap

Selv om retten til statsborgerskap ikke følger direkte av konvensjonen, så kan det ikke utelukkes at å vilkårlig bli nektet statsborgerskap i visse sammenhenger kan utløse artikkel 8 (ekstern lenke), på grunn av konsekvensene (the impact) det vil få for den det gjelder sin rett til privatliv. Domstolen har tidligere tatt stilling til at det samme gjelder tilbakekall av statsborgerskap. Videre har Domstolen bekreftet at nasjonalitet er en del av en persons identitet.

I vurderinger av artikkel 8 i statsborgerskapssaker, så vurderer EMD to separate temaer: det første er hvorvidt tilbakekallet er vilkårlig, det andre gjelder hvilke konsekvenser tilbakekallet har for klageren.

Når det gjelder vilkårlighet, så vurderer EMD om tilbakekallet er lovlig, om det var fulgt av de nødvendige rettssikkerhetsgarantier, og om myndighetene handlet med den nødvendige grundighet og effektivitet (diligently and swiflty).

Beslutningen om å frata klageren hans danske statsborgerskap var basert på en bestemmelse i dansk rett som klageren anførte ikke var i overensstemmelse med den europeiske konvensjonen om statsborgerskap. EMD avgrenset sin kompetanse til kun å prøve forholdet til EMK. EMD vurderte at beslutningen oppfylte lovskravet, og at klageren hadde hatt tilgang til de nødvendige rettssikkerhetsgarantiene, ved at han hadde fått prøve saken i tre rettsinstanser. EMD vurderte også at myndighetenes håndtering og oppfølging av saken oppfylte vilkårene til grundighet og hurtighet.

Når det gjaldt spørsmålet om vilkårlighet, så EMD hen til at tilbakekallet skjedde som en følge av meget alvorlige lovbrudd, og dermed var en følge av klagerens egne valg og atferd. Videre, som EMD har understreket flere ganger tidligere, utgjør terrorhandlinger i seg selv en trussel mot menneskerettighetene, og dermed er det legitimt for statene å innta en klar posisjon overfor personer som medvirker til terrorhandlinger (premiss 50). Tilbakekallet var dermed ikke vilkårlig.

Spørsmålet var dermed hvilke konsekvenser det innebar for klageren at hans danske statsborgerskap ble tilbakekalt. Domstolen har ikke oppstilt en liste over momenter som må vurderes, og har heller ikke anvendt en forholdsmessighetsvurdering lik den som gjøres i utvisningssaker. I stedet har Domstolen tatt stilling til en rekke ulike elementer, herunder om klageren som et resultat blir statsløs, eller mister en rettslig status, eller fører til at han eller hun ikke lenger har noen gyldige dokumenter.

Domstolen har også sett hen til om tilbakekallet har ført til at klageren utvises eller gjør videre opphold i vertsstaten usikkert. Domstolen har under vurderingen av risiko for utvisning sett hen til arten og alvoret ved den straffbare handlingen og samfunnsfaren, når statsborgerskapet ble ervervet, om klageren forlot landet frivillig og om tilbakekallet er en konsekvens av klagerens egne valg og handlinger. Til slutt har EMD vurdert om konsekvensene det får for klagerens og eventuelt ektefellens og barnas hverdag, er betydelige. EMD viste her til at han ikke hadde bestridt sitt tunisiske statsborgerskap ved behandlingen av saken for danske domstoler. Det var også gjort beslag i et tunisisk pass på hans bopel.

EMD mente at statsborgerskapet var nøye vurdert før straffesaken startet og under behandling av saken i tre rettsinstanser. Både klagerens far og bestefar var tunisiske borgere, og de fulgte da av tunisisk lov at klageren automatisk ervervet tunisisk statsborgerskap ved fødselen. Det var også slik at den tunisiske ambassaden hadde bekreftet at det at han hadde ervervet dansk statsborgerskap, ikke hadde betydning. Til slutt hadde tunisiske myndigheter informert danske myndigheter om at det ikke var noen tvil om at klageren hadde tunisisk statsborgerskap, og at vilkårene for å utstede tunisiske reisedokumenter, med sikte på uttransportering, var oppfylt. Det var dermed klart at klageren ikke ble statsløs som en konsekvens av tilbakekall av hans danske statsborgerskap.

Den danske statsborgerlovens bestemmelse om tilbakekall tilsa at det måtte foretas en avveining av forholdets alvor og konsekvensene for den det gjaldt. Danske domstoler vurderte dermed konsekvensene av tilbakekallet i lys av klagerens tilknytning til hhv. Danmark og Tunisia.

EMD så hen til at dansk Høyesterett hadde vurdert at klageren var født i Danmark av en dansk mor og tunisisk far, og at han ved fødselen hadde dobbelt statsborgerskap. Høyesterett fant at klageren hadde sterke bånd til Danmark; han hadde vokst opp og fått utdanningen sin der og snakket, leste og skrev dansk. Høyesterett så også hen til at klageren hadde levd på offentlig stønad siden han var 21 år, og at han aldri hadde hatt en regulær tilknytning til det danske arbeidsmarkedet. Hans mor og søsken bodde også i Danmark, og han giftet seg med en dansk kvinne i en islamsk vielsesseremoni og de har bodd sammen siden 2009. De fikk en sønn i januar 2010.

Høyesterett vurderte også at klageren hadde en tilknytning til Tunisia, og at hans kjennskap til tunisisk kultur og livsstil ikke var ubetydelig. Han hadde vært der på ferie åtte ganger før han fylte 15 år, og hadde bodd der et halvår i 2005/2006 da han var 15 år. Faren flyttet tilbake til Tunisia i 2013/2014, men klageren hevdet at han ikke visste om han fortsatt bodde der. Han så sist faren sin da faren besøkte ham i fengsel i 2016.

Klageren snakket og leste arabisk, men det var noen ganger vanskelig for ham å forstå den tunisiske dialekten. Han hadde gått på en muslimsk skole i København og han hadde gitt uttrykk for at islam betydde alt for ham, og at han praktiserte islam i hverdagen.

Dansk Høyesterett så også hen til at klageren vanligvis ville bli utvist dersom han ble fratatt statsborgerskapet, med mindre utvisning ville være i strid med Danmarks internasjonale forpliktelser. Etter en konkret helhetsvurdering konkluderte dansk Høyesterett med at å tilbakekalle klagerens danske statsborgerskap ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Klageren mente at hans sak ikke burde sammenliknes med saker hvor personer ikke ervervet statsborgerskap ved fødselen, men først senere, slik som i Ghoumid og andre mot Frankrike. Til dette fant EMD grunn til å understreke at den ikke baserer sin vurdering på et fast sett med momenter, men på om to temaer har blitt adressert; var tilbakekallet vilkårlig, og hva er konsekvensene av tilbakekallet. I denne saken mente EMD at dansk Høyesterett på en grundig måte hadde vurdert konsekvensene tilbakekallet ville ha for klageren (premiss 70). Videre mente EMD at domfellelsen i stor grad illustrerte klagerens manglende tilknytning til Danmark og danske verdier (premiss 70), og at det at han hadde fått dansk statsborgerskap ved fødselen ikke i vesentlig grad verken endret eller la til, konsekvensene for klageren.

EMD var dermed fornøyd med at dansk Høyesterett hadde foretatt adekvate og tilstrekkelige vurderinger, og avviste denne delen av anførselen som åpenbart grunnløs jf. artikkel 35 tredje ledd bokstav a og fjerde ledd.

5.2 Utvisning med varig innreiseforbud

I utgangspunktet kunne ikke klageren utvises fordi han var dansk statsborger, men når han var fratatt sitt danske statsborgerskap var det mulig etter dansk lov å utvise, så lenge det var i overensstemmelse med loven for øvrig og EMK artikkel 8 (2) (ekstern lenke).

Det var ikke tvil knyttet til at utvisning ville utgjøre et inngrep i klagerens rett til privatliv og familieliv, og at den oppfylte lovskravet og hadde et legitimt formål. Det springende punktet for EMD var dermed hvorvidt utvisningen var forholdsmessig; neccessary in a democratic society.

EMD så hen til kriteriene i dommene Üner mot Nederland og Maslov mot Østerrike. EMD vurderte at danske domstoler som hadde vurdert saken, hadde foretatt en grundig vurdering av hvert av kriteriene fastsatt i disse dommene, og at de var fullt klar over at det krevde veldig alvorlige grunner for å begrunne utvisning av klageren siden han var en “settled migrant” som var født i Danmark og hadde tilbragt hele oppveksten der.

I vurderingen av klagerens rett til privatliv og familieliv hadde danske Høyesterett sett hen til de samme faktorene som under vurderingen av å tilbakekalle det danske statsborgerskapet. Dette inkluderte forholdets alvor, hvor lenge han hadde bodd i vertslandet, statsborgerskapet til de som var involvert, og hvor sterke sosiale, kulturelle og familiemessige bånd han hadde med vertslandet og mottakerlandet. Dermed tok høyesterett blant annet hensyn til at klageren var født i Danmark og at han var ilagt en fengselsstraff på 4 år for alvorlige straffbare forhold som ble begått da han var voksen.

Når det gjaldt klagerens atferd etter det straffbare forholdet, og atferden i denne perioden, mente klageren at Høyesterett ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til at han hadde studert etter at han kom hjem fra Syria i februar 2014, inntil han ble arrestert i 2016, og at han hadde utvist god oppførsel frem til domsavsigelsen i november 2018. Slik EMD imidlertid vurderte det, kan og bør det ikke ignoreres at klageren ble dømt for å ha blitt rekruttert til, og mottatt opplæring, fra en terrorist-organisasjon i hvordan begå terror-handlinger. Dermed kunne ikke EMD kritisere dansk Høyesterett for ikke å ha vurdert eller lagt vekt på at klageren ikke hadde fortsatt sin kriminelle aktivitet etter han returnerte til Danmark.

Utvisningen ble fulgt av et varig innreiseforbud. Dette er et forhold som EMD har vurdert som viktig i sin praksis. I denne saken var EMD overbevist om at klagerens kriminelle handlinger var av en slik art at han utgjorde en alvorlig trussel mot offentlig orden.

Når det gjaldt klagerens familieliv, så EMD hen til at ektefellene giftet seg seks år før han reiste til Syria, dermed var ikke kriteriet hvorvidt ektefellen kjente til det kriminelle forholdet før familierelasjonen ble etablert relevant. EMD merket seg imidlertid, likt som dansk Høyesterett, at klageren forlot familien sin frivillig, til fordel for krigssonen i Syria.

Høyesterett hadde også sett hen til at klageren hadde en sønn. EMD så hen til at ektefellen hadde konvertert til islam da hun var 18 og at deres da 8 år gamle sønn gikk på en muslimsk skole i en kort periode, før moren underviste på hjemmeskole. De var dermed ikke helt uforberedt på å kunne følge klageren til Tunisia. Hvis de ikke ville bosette seg der, kunne de ha kontakt gjennom telefon og internett.

Høyesteretts konklusjon var dermed at det forelå tungtveiende grunner for å utvise, og at respekt for klagerens rett til privatliv og familieliv ikke medførte at tilbakekall av statsborgerskapet og utvisning var helt utilrådelig.

Sett hen til de foregående vurderingene, var EMD overbevist om at dansk Høyesterett hadde foretatt en grundig vurdering av klagerens personlige forhold, nøye hadde avveid de ulike interessene i saken, og vurdert de rette kriteriene fra EMDs praksis og eksplisitt tatt stilling til hvorvidt utvisningen var i strid med Danmarks internasjonale forpliktelser. Det forelå veldig alvorlige grunner for å utvise, og utvisningen var ikke uforholdsmessig sett opp mot det legitime formålet å beskytte offentligheten fra trusselen om terrorisme.

6. Konklusjon

Kammeret konkluderte enstemmig med at anførselen om brudd på EMK artikkel 8 måtte avvises som åpenbart grunnløs jf. EMK artikkel 35 tredje ledd bokstav a) (ekstern lenke) og fjerde ledd. Avgjørelsen er endelig.