Loukili mot Nederland Utvisning med 10 års innreiseforbud. EMK art. 8.

1. Saken gjelder

• Enstemmig avgjørelse mot Nederland avsagt i kammer 11. april 2023
• Utvisning og innreiseforbud med ti års varighet av en «settled migrant»
• Mannen var dømt flere ganger for lovbrudd knyttet særlig til narkotika
• Utlendingen hadde bodd i Nederland siden han var tre år og hadde mindreårige barn som bodde med sin mor, som var nederlandsk statsborger
• Oppholdstillatelsen ble tilbakekalt
• Konklusjon: Det forelå ikke brudd på EMK artikkel 8 (ekstern lenke)
• Avgjørelsen er ikke endelig. Dersom den ikke ankes, vil den bli endelig 11. juli 2023.

Les hele EMDs avgjørelse på HUDOC (ekstern lenke) (European Court of Human Rights sin database).

2. Hovedpunkter i dommen

• Det må foreligge «very serious reasons» for å utvise en «settled migrant» som har tilbragt mesteparten av barndommen og oppveksten i vertslandet
• EMD la vekt på at det gjaldt gjentatt narkotikakriminalitet
• EMD la videre vekt på at barna ikke bodde sammen med faren, og at det var uklarheter knyttet til fars samvær med barna
• Det ble tillagt vekt at innreiseforbudet var tidsbegrenset og ikke varig
• Domstolen var enig i at det ikke bare kunnes ses hen til det siste straffbare forholdet som utløste utvisningen isolert sett, men hele klagerens kriminelle løpebane måtte vurderes
• EMD mente at Nederland hadde foretatt en forsvarlig forholdsmessighetsvurdering og ikke overtrådt skjønnsmarginen.

3. Faktum i saken

Saken gjaldt en mann født i Marokko i 1978, som kom til Nederland i 1981 sammen med sin mor og søsken, i familiegjenforening med faren. I 2001 fikk han permanent oppholdstillatelse i Nederland.

Klageren var i et forhold med en nederlandsk borger fra 2002, og paret fikk to barn, født i hhv. 2008 og 2014. Barna bor med moren og har nederlandsk statsborgerskap. Det fremgikk ikke av saksdokumentene hvorvidt klageren noensinne bodde sammen med barna og barnas mor. Han hadde kun erkjent farskap til det førstefødte barnet.

I 2000 ble han straffedømt for første gang, for besittelse av kokain og heroin, og ble ilagt samfunnstjeneste. Mellom 2004 og 2012 ble han ved ulike anledninger på nytt dømt for besittelse av kokain og heroin, og i tillegg for overfall, ødeleggelser, og heleri. For disse hendelsene ble han ilagt hhv. to uker fengsel, hvorav én var betinget, en ukes fengsel og samfunnstjeneste.

I 2014 ble han dømt for medvirkning til salg av kokain og heroin, og besittelse av heroin og kokain. Han ble ilagt 12 måneder fengsel, hvorav to måneder betinget, og med to års prøvetid.

I januar 2017 ble han på nytt dømt for besittelse av 500 gram kokain og ilagt fem måneder fengsel. I etterkant av denne dommen ble klageren varslet om at det ville bli fattet vedtak om å tilbakekalle oppholdstillatelsen, om retur og å ilegge innreiseforbud på ti år. Klageren fikk gi tilsvar til varselet.

I tilsvaret viste klageren til at han hadde lagt sin kriminelle fortid bak seg, var i arbeid og hadde gjenopptatt kontakten med sine barn, herunder at han hadde delt foreldreomsorg for dem. Hva gjaldt tilknytningen til hjemlandet, hadde han kun vært der på en ferie på tre uker i 2016.

Staatssecretaris van Justitie en Veiligheid fattet de varslede vedtakene i oktober 2017, og mente at inngrepet i retten til familieliv etter EMK artikkel 8, var forholdsmessig i lys av relevant EMD-praksis. Det ble lagt særlig vekt på gjentakelsesfaren. Vedtakene ble anket, men opprettholdt av en regional domstol i Haag i 2018, og anke ble ikke tillatt fremmet.

4. Domstolens vurderinger

EMD konstaterte først at det ved vedtakene om tilbakekall, retur og innreiseforbud var skjedd et inngrep i retten til familieliv. Inngrepet hadde hjemmel i lov og forfulgte et legitimt formål, å forebygge kriminalitet. Spørsmålet var så om inngrepet var forholdsmessig. EMD så hen til kriteriene som er etablert i avgjørelsene i Üner mot Nederland og Maslov mot Østerrike, og uttalte at det må foreligge «very serious reasons» for å utvise en «settled migrant» som har tilbragt mesteparten av barndommen og oppveksten i vertslandet.

Domstolen understreket deretter at den aldri har oppstilt noe krav om alvorlighetsgraden ved de kriminelle forhold, eller avsagt straff som leder til utvisning, ei heller har Domstolen ved anvendelsen av de relevante kriteriene, tillagt de enkelte kriteriene en relativ vekt, da dette må avgjøres fra sak til sak.

Domstolen har i saker som gjelder utvisning på grunn av straffbare forhold, vurdert at dette er en avgjørelse som først og fremst gjelder klageren, og har akseptert at i avveiningen av de ulike interessene under artikkel 8, så kan hensynet til forholdets alvor i visse tilfeller veie tyngre enn hensynet familien. Domstolen viste også til at statene har en viss skjønnsmargin i slike saker, som likevel går hånd i hånd med Domstolens prøvingsrett.

Når EMD så avendte disse prinsippene og utgangspunktene på den konkrete saken, så Domstolen først hen til at nederlandske myndigheter og de domstolene som hadde behandlet saken, samvittighetsfullt hadde vurdert kriteriene fastsatt av EMD, og var kjent med at det måtte foreligge «very serious reasons» for å kunne utvise, fordi klageren var å anse som en «settled migrant», som ankom vertslandet i veldig ung alder, hadde oppholdt seg lovlig i landet mesteparten av oppveksten. Spørsmålet EMD måtte ta stilling til, var om nasjonale myndigheter hadde sannsynliggjort at det forelå slike alvorlige (vektige) grunner.

Domstolen var enig i at det kunne legges stor vekt på arten av de straffbare forholdene, særlig i lys av den samfunnsskadelige effekten narkotika har, at det var snakk om stoffer som kokain og heroin, at det var snakk om gjentatte lovbrudd, som viste en manglende vilje til å overholde nederlandsk lov.

Domstolen understreket videre at den ikke bare kunne se på det siste straffbare forholdet som utløste utvisningen isolert sett, men måtte se på klagerens kriminelle løpebane.

Når det gjaldt tilknytningen til Nederland, uttalte Domstolen at den aldri har latt botiden alene være en utslagsgivende faktor når den finner brudd på artikkel 8. Bestemmelsen kan ikke anses å oppstille en absolutt beskyttelse mot utvisning for en bestemt kategori personer, og lengden på oppholdstiden bør ikke alene avgjøre hvorvidt det har skjedd en overtredelse av artikkel 8 (avsnitt 55). Domstolen har derfor ikke konstatert brudd på artikkel 8 i en rekke saker som gjelder «settled migrants» dømt for alvorlig kriminalitet, som har vært bosatt i vertslandet i over 20 år, enten de har ankommet landet som voksne eller som små barn, eller er født der.

Domstolen mente dermed at nederlandske myndigheter hadde handlet rett da de vurderte at alvorlighetsgraden. Arten og totaliteten av klagerens lovbrudd reduserte vekten som måtte legges på klagerens lange botid i Nederland, slik at denne ikke kunne tillegges avgjørende vekt.

Når det gjaldt tiden som var gått siden de straffbare forholdene fant sted, og atferden til klageren i tiden etterpå, så EMD hen til at det siste forholdet skjedde i 2016 og at han ble dømt året etter, og at det endelige vedtaket om utvisning forelå i august 2019. Sett hen til at de straffbare forholdene skjedde mens han var i arbeid og hadde små barn, mente EMD at nederlandske myndigheter ikke hadde handlet vilkårlig eller urimelig i sin vurdering av gjentakelsesfaren (avsnitt 56).

EMD så heller ingen grunn til å være uenig i nederlandske myndigheters vurdering av at hensynet til at klageren hadde to mindreårige barn, som bodde med sin mor og som han ikke hadde underbygget hvor mye han var sammen med, sammenholdt med at han hadde sittet fengslet mesteparten av den yngste sønnens liv, ikke kunne veie tyngre enn de allmennpreventive hensyn i saken. Domstolen anerkjente at utvisning ville ha en «disruptive effect» på forholdet hans med barna, men vurderte at det ikke ville ha samme virkning som dersom han hadde bodd sammen med dem. Domstolen viste til at de enkelt kunne opprettholde kontakt med ham i Marokko via telefon og e-post, og bortsett fra de økonomiske vanskelighetene, så var det ingenting som forhindret barna og moren i å besøke ham i Marokko, eller andre steder som ikke var omfattet av innreiseforbudet.

Når det gjaldt tilknytningen til Marokko, så Domstolen hen til at denne var begrenset, men likevel tilstrekkelig for det gjeldende tiltaket. EMD mente at klageren ville være i stand til å forholde seg til utfordringer knyttet til integrering, og ville kunne bygge et nytt liv der. Til slutt viste EMD til at innreiseforbudet var gjort begrenset, hvilket er et forhold som Domstolen anser som viktig.

5. Konklusjon

Nasjonale myndigheter og domstoler hadde etter EMDs vurdering på forsvarlig vis vurdert sakens opplysninger og alle relevante faktorer jf. EMDs praksis, og ikke overtrådt den nasjonale skjønnsmarginen. Det forelå dermed ikke brudd på artikkel 8.