M.D. and others v. Russia Utsendelse til Syria, sikkerhetssituasjonen, brudd på EMK. art. 2 og 3

1. Saken gjelder

• Saken gjelder Russlands utvisning av 11 syriske borgere som oppholdt seg ulovlig i Russland.

• Russland mente at sikkerhetssituasjonen i Syria ikke var av en slik alvorlighetsgrad at retur ikke kunne skje, og mente videre at klagerne ikke hadde lagt frem klare bevis for at de risikerte å bli utsatt for forfølgelse ved retur.

• Klagerne viste nyere til internasjonale rapporter om eskaleringen i sikkerhetssituasjonen flere steder i landet, blant annet fra UNHCR. De viste også til at de risikerte å bli tillagt en oppfatning av partene i konflikten som enten myndighetsvennlig eller myndighetskritisk ved retur. Klagerne anførte også risiko knyttet til at de var i militærpliktig alder.

• Dommen er relevant for saksbehandlere som behandler søknader om beskyttelse fra syriske borgere.

• Dommen ble avsagt 14. september 2021 og er ikke endelig.

• Les hele avgjørelsen på HUDOC, EMDs base for rettsavgjørelser (ekstern lenke).

2. Hovedpunkter i dommen

• Russiske myndigheter hadde ikke foretatt en grundig nok vurdering av om det forelå en reell risiko for at klagerne ved retur kunne bli utsatt for brudd på EMK artikkel 2 og 3 (ekstern lenke).

• Russland hadde ikke sett hen til oppdaterte rapporter som beskrev situasjonen i Syria, men brukte rapporter fra 2017 og 2018.

• EMD foretok en selvstendig vurdering av om det ville være i strid med EMK artikkel 2 og 3 å returnere klagerne til Syria, og vurderte den generelle sikkerhetssituasjonen sammen med klagernes individuelle forhold.

• EMD uttalte at det på nåværende tidspunkt og i nær fremtid ikke fremstår som gjennomførbart å tvangsreturnere flyktninger til Syria på grunn av den flyktige voldssituasjonen i landet.

• EMD konkluderte enstemmig med at det ville være i strid med artikkel 2 og 3 å returnere klagerne til Syria.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Saken gjelder 11 syriske menn som kom til Russland i årene 2011-2014 med visum. De var fra Aleppo, Idlib, og Rif Damaskus (Douma). Klagerne ble arrestert i 2017 fordi visumene deres var utløpt og de dermed oppholdt seg ulovlig i Russland.

Russiske myndigheter vurderte situasjonen i Syria slik at retur ikke ville være i strid med EMK artikkel 2 og 3 og fattet vedtak om å utvise dem. Domstolene i første instans viste til at sikkerhetssituasjonen ikke objektivt sett hindret klagerne i å reise tilbake til Syria, og at klagerne ikke hadde lagt frem bevis som uten tvil viste at de risikerte forfølgelse. Ankedomstolene var enig i dette, og mente at klagerne ved retur ikke ville være mer utsatt enn den generelle befolkningen i Syria.

Noen av klagerne hadde fått innvilget midlertidige asyl-tillatelser i Russland, men disse var utløpt og ble ikke fornyet. Under behandling av utvisningssakene i det russiske domstolsystemet, søkte flere av klagerne om beskyttelse, men fikk avslag.

En av klagerne, M.D., har fått innvilget flyktningstatus i Sverige etter at klagen til EMD var fremmet, og to av klagerne, A.A.K. og A.A.R, var ikke lenger i kontakt med advokaten sin da saken skulle opp til behandling i EMD. Artikkel 2 og 3 ble derfor kun vurdert for de åtte resterende klagerne.

3.2 Partenes anførsler

En av klagerne, M.D., fikk innvilget flyktningstatus i Sverige, og to av dem, A.A.K. og A.A.R, var ikke lenger i kontakt med advokaten sin. Anførslene knyttet til artikkel 2 og 3 for dem ble derfor ikke tatt til behandling av EMD jf. artikkel 37 (ekstern lenke).

3.3 Klagernes anførsler 

Klager M.O., som er fra Douma, anførte at han risikerte at myndighetene assosierte ham med opprørsgrupperinger, på grunn av hvor han var fra og at han var sunni-muslim. Han anførte derfor at han stod i fare for å bli utsatt for tortur og andre former for mishandling under fengsling, eller for å bli drept uten rettergang. Han anførte også risiko for å bli innrullert i militærtjenesten eller å bli beskyldt for unndragelse. Han viste til et brev fra UNHCRs Russland-kontor fra 30. august 2019 som sa at situasjonen i Syria ikke sikret en trygg og verdig retur for flyktninger, at det ikke var berettiget å nekte internasjonal beskyttelse ved å henvise til internflukt og at stater burde avstå fra å tvangsreturnere noen til Syria. 

Klagerne K.A., Z.A. viste til mangler ved asylprosedyren og at deres individuelle anførsler knyttet til at ISIS-krigere hadde oppsøkt familiene deres om truet med at de ville bli drept når de kom tilbake til Syria, ikke ble vurdert. 

O.S. viste til at han var av kurdisk opprinnelse og at myndighetene anså enhver med kurdisk tilhørighet for å tilhøre opprørerne. 

M.A., R.K., A.A., og A.K.A. anførte at de hadde forlatt Syria på grunn av borgerkrigen. De mente at russiske myndigheter blandet humanitære grunner som tilsa innvilgelse av midlertidig asyl med vilkårene for innvilgelse av flyktningstatus, på en slik måte at myndighetene krevde at klagerne måtte bevise at de ville bli forfulgt på bakgrunn av sin etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av sin politiske oppfatning. De viste også til at de var lovpålagt å innrullere seg i den syriske hæren ved retur, og at de risikerte å bli henrettet eller torturert dersom de nektet.. dersom de ble tatt av væpnede opprørsgrupper ville de også risikere å bli henrettet eler torturert fordi de hadde bodd i Russland, som er en alliert for syriske myndigheter. 

3.4 Statens argumenter

Myndighetene viste til at klageren M.O. ikke hadde vist til noen individuelle forhold som tilsa at han ville bli forfulgt ved retur til Syria i søknaden om midlertidig beskyttelse. Videre hadde han ikke lagt frem noen bevis om trusler om fysisk vold, nedverdigende behandling eller støtende atferd mot ham selv. M.O. hadde videre uttalt at han var villig til å returnere dersom sikkerhetssituasjonen i hjemlandet stabiliserte seg. 

I sakene til klagerne K.A., Z.A., O.S., M.A., R.K., A.A., og A.K.A. viste russiske myndigheter også til at de ikke hadde vist til noen individuelle forhold som tilsa at de ville bli forfulgt ved retur til Syria.  

K.A.s anførsler om at han var blitt utsatt for trusler ble ikke lagt til grunn som troverdige. 

Hva gjaldt Z.A., O.S. og M.A., hadde myndigheten som hadde vurdert asylsøknadene deres vurdert at ingen av dem var ettersøkt av syriske myndigheter, og de hadde ikke opplevd trusler eller opplevd forfølgelse og de hadde kunnet reise ut av Syria med de nødvendige dokumenter uten vanskeligheter. Myndighetene så også hen til at det hadde drøyet før noen av klagerne hadde søkt om beskyttelser etter at de ankom Russland. 

Russiske myndigheter viste også til EMDs uttalelser i Saadi v. Italy, om at «the mere possibility of ill-treatment» på grunn av en urolig situasjon i mottakerlandet ikke i seg selv er nok for å konstatere brudd på artikkel 3. Myndighetene mente at beslutningene som var tatt i sakene til klagerne var velbegrunnede og at undersøkelsene som var gjort var omfattende. Klagerne hadde imidlertid ikke oppfylt bevisbyrden ved å vise at det forelå vektige grunner for at de ville bli utsatt for behandling i strid med artikkel 2 eller 3 dersom de ble utvist. 

Når det gjaldt R.K., A.A. og A.K.A. mente myndighetene at det var etablert i asylprosessen at de ikke risikerte forfølgelse ved retur og at det avklart at de kun befant seg i Russland av økonomiske årsaker. 

Når det gjaldt den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria, mente russiske myndigheter at MVD og domstolene hadde fattet sine beslutninger basert på informasjon fra bulletins fra 2017-2018 ugitt av «the Reconciliation Centre». Ifølge bulletinene, hadde det skjedd en overordnet de-eskalering og stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Syria og situasjonen var dermed «favourable» for retur av syriske borgere. De viste til at forhandlingene om våpenhvile og fred var i gang, overgivelse av våpen fra illegale grupperinger fant sted at og syriske og russiske myndigheter skaffet den nødvendige støtten til flyktninger. 

Videre viste myndighetene til at ISIS var bekjempet og fjernet fra størsteparten av landet innen desember 2017. Innen oktober 2018 var det skjedd en nedgang i xxx hendelser i Idlib. Det var etablert fire de-eskaleringssoner som var under det russiske militærpolitiets kontroll. Innen februar 2018 var den overordnende situasjonen å anse som stabil og de fleste registrerte tilfellen av bruk av vilkårlig våpenbruk skjedde i distrikter som var kontrollert av Dzhabkhat an Nousra terrororganisasjon. 

Til slutt viste russiske myndigheter til at de sammen med syriske myndigheter hadde etablert et mottakssenter for flyktninger som returnerte til hjemlandet etter å ha måttet forlate landet. Alle syrere som ble utvist eller utsendt fra Russland ville kunne ankomme Damaskus flyhavn, og de ville kunne reise videre derfra til andre deler av landet som var under myndighetenes kontroll. 

3.5 Den konkrete vurderingen av anførslene under artikkel 2 og 3

EMD vurderte at temaene under artikkel 2 og 3 var uløselig knyttet sammen i denne saken og vurderte dem samlet (se premiss 89). 

I klager mot Russland fra personer som primært kommer fra land i Sentral-Asia, så har EMD identifisert hvilke kritiske elementer som må underlegges en grundig vurdering. Først vurderer EMD om en klager har presentert nasjonale myndigheter for vektige grunner for risikoen for den anførte behandlingen ved retur. Deretter undersøker Domstolen om anførslene har blitt adekvat vurdert av de relevante nasjonale myndighetene ved utøvelse av de prosessuelle forpliktelsene etter artikkel 2 og 3, og hvorvidt utfallet hadde tilstrekkelig støtte i relevant materiale. Til slutt vurderer EMD hvorvidt det foreligger en reell risiko for behandling i strid med konvensjonen ved retur (se premiss 90-91). EMD fulgte den samme tilnærmingen i denne saken.

3.6 Vurdering av hvorvidt klagerne hadde lagt frem vektige grunner for at det forelå en reell risiko for tap av liv eller mishandling ved retur til Syria

EMD vurderte først om klagerne hadde presentert russiske myndigheter for vektige grunner for at det forelå en reell risiko for tap av liv eller mishandling ved retur til Syria.

EMD bemerket at forholdene under høringene av utvisningssakene til klagerne i tingretten (District Court), minnet om forholdene i saken L.M. og andre mot Russland (oktober 2015) (ekstern lenke) hvor klagerne også hadde vist til krigen i Syria og at en tvangsretur ville utsette dem for risiko for å bli drept eller mishandlet. Anførslene var heller generelle, og deltakelsen i høringen var begrenset, men som EMD påpekte i L.M., så var ikke det så overraskende, i og med at klagerne ikke snakket flytende russisk og heller ikke hadde fått oppnevnt en rettslig representant. M.O. hadde heller ikke hatt tilgang til en oversetter.

EMD så hen til at klagerne, som ble pågrepet kort tid før høringene, ikke kunne språket som arrestasjonen ble gjennomført på. I og med at de ikke hadde advokat, forstod de mest sannsynlig lite av hva som var påkrevd av dem som parter i en juridisk prosess som var fremmed for dem. De befant seg dermed i en sårbar situasjon, som virket vesentlig inn på evnen til å legge frem sakene sine og anførslene sine for tingretten.

Under ankebehandlingen hadde klagerne imidlertid advokater, og la frem mer detaljerte redegjørelser for sikkerhetssituasjonen i Syria, og viste til FNs rapporter for å underbygge dem. De la også ved en beretning om sine personlige forhold, og rapporter som viste at personer med fellestrekk med klagerne, som fødested, religiøs tilhørighet, eller militærpliktig alder, var utsatt for forfølgelse i Syria. EMD noterte seg også at klagerne hadde lagt frem tilsvarende individuell informasjon i prosessen rundt at de søkte om midlertidig asyl og flyktningstatus.

I tillegg så EMD hen til at FN hadde publisert informasjon som klart tilsa at tvangsreturer til Syria ikke var anbefalt på grunn av de pågående fiendtlighetene, volden og den vilkårlige fengslingen av sivile. Rapportene var offentlig tilgjengelig for de nasjonale domstolene mens de behandlet klagernes saker mellom mars 2018 og juli 2019. I lys av dette la EMD til grunn at klagerne hadde fremlagt vektige grunner for at det var en reell risiko for at de ved retur til Syria ville bli utsatt for handlinger i strid med artikkel 2 eller 3.

3.7 Russiske myndigheters vurdering av om det forelå en reell risiko

EMD vurderte deretter hvorvidt de nasjonale domstolene hadde foretatt en adekvat vurdering av om det forelå en reell risiko for at klagerne ville bli utsatt for handlinger i strid med artikkel 2 eller 3 ved retur. Som hovedregel mener EMD at nasjonale myndigheter er best egnet og nærmest til å vurdere faktum og fremlagte bevis. Videre er det asylsøkeren som må legge frem grunner for at det foreligger en reell risiko ved retur. EMD må imidlertid forsikre seg om at vurderingene til myndighetene er adekvate og har tilstrekkelig støtte i nasjonalt materiale og materiale fra andre pålitelige og objektive kilder (premiss 97).

I asylsøknader som baserer seg på en velkjent generell risiko, når slik informasjon er fritt tilgjengelig fra en rekke kilder, så omfatter forpliktelsene statene har etter artikkel 2 og 3 i utvisningssaker at denne risikoen vurderes av eget tiltak (jf. J.K. and Others v. Sweden, premiss 117). Motsatt, der en asylsøknad er basert på individuell risiko, så er det opp til personen som søker asyl å selv vise til og underbygge denne risikoen. Sett hen til artikkel 2 og 3s absolutte karakter, sammenholdt med den sårbare sitasjonen asylsøkere ofte befinner seg i, er det imidlertid slik at dersom en stat blir gjort kjent med forhold som tilsier at en person ville risikere å bli utsatt for behandling i strid med disse artiklene ved retur, så omfatter forpliktelsene etter artikkel 2 og 3 at myndighetene foretar en vurdering av den risikoen av eget tiltak. Dette gjelder særlig der nasjonale myndigheter er blitt gjort kjent med at det er mulig at personen tilhører en gruppe som systematisk blir utsatt for en praksis med «ill-treatment», og det er gode grunner til å legge både denne praksisen og tilhørigheten til en slik gruppe til grunn.

EMD noterte seg at de nasjonale domstolene nøyet seg med å vurdere forholdene ved arrestasjonen, klagernes lovbrudd og hvorvidt oppholdet i Russland hadde vært ulovlig. I noen saker ignorerte de helt klagernes anførsler om hva de risikerte ved retur til Syria, mens i andre saker uttalte de at det ikke forelå objektive hindre for retur, eller at klagerne ikke hadde lagt frem bevis som viste med sikkerhet («without doubt») at de risikerer forfølgelse i Syria (premiss 98).

EMD så hen til at klagerne ikke hadde lagt frem komplett informasjon eller bevis som underbygget risikoen ved retur, men minnet om at klagerne ikke hadde hatt mulighet til å delta ved behandling av sakene på en meningsfull måte og sammenholdt dette med at tingrettene var kjent med informasjon om sikkerhetsrisikoene i Syria.

Videre har EMD tidligere uttalt at et visst nivå av spekulasjon er en iboende del av det forebyggende formålet med artikkel 3. Det stilles derfor ikke et krav om at personer må legge frem klare bevis for anførslene om at de ved retur risikerer å bli utsatt for brudd på artikkel 2 eller behandling i strid med artikkel 3 (premiss 98, siste setning).

Dermed mente EMD at det var opp til de nasjonale domstolene av eget tiltak å vurdere og ta hensyn til informasjon om Syria fra pålitelige og objektive kilder, både nasjonale og internasjonale, og foreta en omfattende analyse av hvorvidt det forelå en reell risiko for tap av liv eller for å bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3 ved retur (premiss 99).

Tingrettene hadde kun vurdert de straffbare forholdene og ikke foretatt noen meningsfull vurdering av risiko ved tvangsretur. EMD mente at dette ikke var forenlig med behovet for en uavhengig og inngående vurdering som er nødvendig i saker som gjelder utsendelse.

EMD så også hen til at ankedomstolene avviste ankene uten effektivt å vurdere realiteten i anførslene, og uten å se hen til den nyeste tilgjengelige informasjonen om sikkerhetssituasjonen og situasjonen for returnerte flyktninger i Syria på det aktuelle tidspunktet. I noen av sakene var det gjort noen individuelle vurderinger, men domstolene refererte hovedsakelig til russiske kilder og så i stor grad bort fra internasjonale rapporter med analyser som sa at det fortsatt var pågående fiendtligheter og at det ikke var anbefalt å returnere flyktninger til Syria.

EMD var etter dette ikke overbevist om at klagernes anførsler var blitt vurdert tilstrekkelig grundig av de nasjonale myndighetene i noen av de aktuelle prosessene. EMD så seg dermed nødt til å foreta en selvstendig vurdering av om klagerne risikerte å bli utsatt for handlinger i strid med artikkel 2 eller 3 hvis de ble sendt til Syria (premiss 102).

3.8 EMDs vurdering av den anførte risikoen

I gjengivelsen av de generelle prinsippene som gjelder i disse sakene, viste EMD til Sufi og Elmi mot U.K. avsagt i juni 2011, som blant annet gjaldt en vurdering av sikkerhetssituasjonen i Mogadishu, Somalia. Domstolen viste nærmere bestemt til premiss 212-219 i Sufi og Elmi for bevisbyrden og relevante faktorer i risikovurderingen, og premiss 230-234 om hvilken vekt som skal tillegges landinformasjon fra nasjonale myndigheter, NGO ‘er og FN-organene. Domstolen viste også til J.K. and Others v. Sweden (23. august 2016) premiss 87-98, som også redegjør for vurderingen av «real risk» og fordelingen av bevisbyrden mellom klageren og myndighetene.

EMD vurderte først klagernes anførsler om den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria. Klagerne hadde vist til blant annet UNHCRs rapporter fra 2019, som etter klagernes vurdering indikerte at sikkerhetssituasjonen ikke var tilfredsstillende for en trygg og verdig retur for flyktninger i tråd med sentrale folkerettslige prinsipper.

EMD merket seg at russiske myndigheter viste til bulletinene fra the Reconciliation Centre som ble utgitt i 2017 og 2018, som også ble brukt ved behandlingen av sakene for de russiske domstolene. Disse bulletinene skisserte at sikkerhetssituasjonen var stabilisert i de-eskaleringsområdene i sør-Syria, dvs. området nord for Homs, Idlib-provinsen og de sørlige delene av Damaskus, og at forholdene i disse områdene var «favourable» for retur av syriske borgere.

Domstolen noterte seg at klagernes anførsler baserte seg på nyere og mer oppdaterte rapporter fra internasjonale organisasjoner som uomtvistelig skildret daglige brudd på våpenhvilen, landsdekkende uroligheter, den ødeleggende innvirkningen som væpnet konflikt og vilkårlige angrep har på sivilbefolkningen i hele landet, sammen med vilkårlige arrestasjoner og økte forsvinninger av unge menn. EMD så også hen til at den siste oppdateringen fra the Reconciliation Centre fra 2019, som var tilgjengelig på nettsidene til det russiske forsvarsdepartementet, beskrev at ulovlige grupperinger i Idlib fortsatte å bryte våpenhvileavtalene, og at opprørere utførte væpnede angrep i Aleppo, Hama og Latakiya-provinsene. EMD noterte seg at alle rapportene var konsistente med domstolens egne funn om den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria i avgjørelsen O.D. mot Bulgaria (10. oktober 2019).

Tidspunktet for EMDs vurdering var domstidspunktet, siden klagerne ikke var uttransportert enda. Domstolen så dermed hen til den sist tilgjengelige landinformasjonen, herunder informasjon om at det var skjedd en stor militær eskalering i Idlib-provinsen nordvest i Syria og de nærliggende områdene i årsskiftet 2020/2021 (premiss 107). Videre hadde konfrontasjonene i Aleppo nordøst i Syria blitt mer intense, og det var økende sivile tap og skader. I Homs (sentralt) og Dayr-az Zur (øst) var det rapportert gjenoppblomstring av IS. I sør hadde urolighetene intensivert, og sikkerhetssituasjonen var forverret. I de første seks månedene av 2020 var det dokumentert nye tilfeller av personer som var utsatt for tortur av myndighetene. Samtidig fortsatte medlemmer av Hay’at Tahrir al-Sham å fengsle, torturere og henrette sivile som motsatte seg deres styre i Aleppo og Idlib.

Returnerende var rapportert å være blant dem som ble utsatt for trakassering, skjulte fengslinger og tortur og konfiskering av eiendom, for å bli oppfattet som myndighetskritiske. Samtidig fortsatte myndighetsvennlige styrker og væpnede grupper i 2020-2021 å utføre vilkårlige arrestasjoner i områder hvor de hadde effektiv kontroll.

EMD så hen til at myndighetenes innlegg forut for behandling av saken i EMD fokuserte på hendelser i 2017 og 2018 og ikke inneholdt en tilstrekkelig detaljert vurdering av de sikkerhetsmessige og humanitære forholdene der hvor klagerne kom fra; det vil si Douma (M.O.), Idlib (M.A.), og Aleppo for K.A., Z.A., O.S., R.K., A.A., og A.K.A. og Damaskus, som de ville bli sendt til dersom de ble utvist (premiss 108).

Myndighetene hadde heller ikke foretatt noen vurdering av tilgjengelige internflukt-alternativer, av risiko som kunne oppstå i transitt, eller av forholdene i leire for internt fordrevne, slik som EMD vurderte i Sufi og Elmi mot U.K. for IDP leirene i Mogadishu, Somalia. EMD uttalte at klagernes anførsler og det russiske UNHCR kontorets brev av august 2019 inngitt av M.O., motsetningsvis klart indikerte at statene ikke bør anvende relokalisering av syriske borgere til andre deler av Syria. Ingen av rapportene fra 2017 og 2021 som Domstolen hadde foran seg, pekte ut noen trygge områder i Syria for å tvangsreturnere flyktninger – ikke engang til Damaskus for personer med profiler som var lik som klagernes - til tross for våpenhvileavtaler og en oppfatning om en nedgang i større fiendtlige hendelser (premiss 108).

EMD noterte seg Russlands og andre aktørers innsats for å finne bærekraftige løsninger for retur av syriske flyktninger. I lys av materialet den hadde vurdert i saken her, mente EMD imidlertid at tvangsreturer til Syria nå og i nær fremtid, ikke fremstår som gjennomførbart på grunn av den flyktige sikkerhetssituasjonen (premiss 109).

EMD bemerket videre at klagernes egne beretninger om hendelsene i Syria var konsistent med pålitelig informasjon om den generelle situasjonen, som indikerte at deres personlige forhold gjorde dem mer utsatt. Domstolen utdypet at alle klagerne som «returnees» ville risikere å bli utsatt for trakassering, vilkårlige arrestasjoner og “inkommunikado” fengslinger ved ankomst, tortur eller andre former for mishandling, konfiskering av eiendom, bevegelsesrestriksjoner, på grunn av at de vil bli tillagt en myndighetskritisk profil. Det var også rapportert om dødsfall blant returnerende personer i varetekt, dette til tross for sikkerhetsklareringer som var gitt i forkant av retur (premiss 110).

EMD vurderte at O.S. som kurder risikerte utpressing, mord, bortføring, tortur, og fengsling. Risikoen for M.O. og O.S. var også forhøyet fordi de kunne bli oppfattet som, på den ene siden, myndighetsvennlige ved å ikke dele ideologien til ekstremistene, og på den annen side, som myndighetskritisk med tilhørighet til opposisjonsgruppene.

Til slutt så EMD hen til at alle klagerne var menn i militærpliktig alder og dermed hadde risikoprofiler, og stod overfor å bli tvangsinnrullert i hæren uten mulighet for unntak, med harde konsekvenser for unndragere; som å bli sendt til fronten uten militær erfaring, lengre tjenesteperiode enn den pålagte, og mishandling under fengsling. I tillegg, hvis de ble ansett som motstandere av regimet, ville de mest sannsynlig ikke nyte godt av mulige amnestidekreter.

Sett hen til klagernes anførsler, internasjonale rapporter som EMD tillegger betydelig vekt, sammenholdt med funnene i O.D. mot Bulgaria, fant EMD at det var lagt frem vektige grunner for å anta at på tidspunktet for vurdering av saken, så forelå det en reell risiko for at klagerne ville bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3 eller tap av liv hvis utvisningsvedtakene ble iverksatt.

4. Konklusjoner

Kammeret konkluderte enstemmig med at utvisning av de åtte klagerne til Syria ville være i strid med artikkel 2 og 3.

I lys av vurderingene under disse artiklene mente Domstolen at det ikke var behov for en selvstendig vurdering av anførselen om brudd på artikkel 13.

Domstolen konkluderte også med at fengslingen av klagerne M.D. og M.O. var i strid med artikkel 5 nr. 1 og nr. 4.