Topic
- Rejection of entry and expulsion
Source of law
- Case law European Court of Human Rights
-
Case number in UDISAK (archive system)
Application no. 1638/03
Maslov v. Austria Utvisning. Familieliv. Sterk tilknytning til vertsland. Barnets beste (art. 8)
1. Saken gjelder
- Østerrikes utvisning av en 16 år gammel gutt fra Bulgaria med lang botid og familie i Østerrike på grunn av en rekke ikke-voldelige overtredelser av straffeloven.
- Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 8 Retten til respekt for privat og familieliv.
- Dommen er avsagt i storkammer uten vesentlig dissens (16-1). Dette gir dommen stor gjennomslagskraft som rettskilde.
- Dommen er særlig relevant ved vurdering av utvisning når utlendingen har sterk tilknytning til vertslandet.
- Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.
2. Hovedpunkter i dommen
- Hensynet til barnets beste står sentralt i domstolens avgjørelse.
- EMK artikkel 8 beskytter både retten til å utvikle familieliv med nære familiemedlemmer og retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre individer. En slik sosial tiknytning til samfunnet som en etablert innvandrer (”settled migrant”) opparbeider seg, vil falle inn under begrepet ”privatliv” i EMK artikkel 8.
- Staten er forpliktet til å ivareta barnets beste i saker der utvisningen gjelder en ungdomsforbryter. Dette innebærer at staten har en plikt til å tilrettelegge for vedkommendes reintegrering, jf. artikkel 3 og artikkel 40 i Barnekonvensjonen.
- Prinsippene fra Üner- og Boultif-sakene er sentrale for EMK artikkel 8-vurderinger i utvisningssaker, herunder: 1. det straffbare forholdets natur og karakter, 2. klagerens botid i utvisningsstaten, 3. tidsforløpet siden det straffbare forholdet ble begått og klagerens oppførsel i denne perioden, og 4. hvor sterke sosiale, kulturelle og familiære bånd klageren har til utvisningsstaten sammenlignet med opprinnelsesstaten.
- Overtredelser som karakteriseres som ikke-voldelige lovbrudd og vedkommendes status som mindreårig er to momenter som må tillegges avgjørende vekt. Staten har begrenset adgang til å utvise etablerte utlendinger (”settled migrants”) som har begått ikke-voldelige overtredelser som ungdom. I saker som gjelder ungdomsforbrytere må utvisning kun foretas som en siste utvei. Etablerte ungdommer som har begått alvorlig straffbare handlinger, kan utvises. Slike overtredelser som kan legitimere utvisning av mindreårige kriminelle, kan være voldtekt under skjerpende omstendigheter, ran og drap.
- Selv om EMK artikkel 8 ikke gir absolutt beskyttelse mot utvisning, påkreves svært alvorlige grunner (”very serious reasons”) for å rettferdiggjøre utvisning av en ”settled migrant” som lovlig har tilbrakt størstedelen av sin barndom og ungdom i utvisningsstaten.
3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger
3.1 Faktum
Klageren er en bulgarsk statsborger som kom til Østerrike da han var seks år gammel sammen med foreldrene og to søsken. Hans foreldre ble etter hvert innvilget østerriksk statsborgerskap. Klageren gikk på skole i Østerrike. Da han var 14 år gammel var han under etterforskning for flere kriminelle forhold.
Ett år etter påbegynt etterforskning, ble klageren innvilget permanent oppholdstillatelse. Samtidig ble han dømt av ”Vienna Juvenile Court” for en serie av 22 grove innbrudd. Handlingene ble begått i løpet av en syv måneders periode. Han ble idømt en fengselsstraff på 18 måneder, hvorav 13 måneder var gjort betinget med ilagt prøvetid. Han ble også pålagt å gjennomgå et program for avrusning. Noen måneder senere ble klageren fengslet på nytt for 18 nye tilfeller av grove innbrudd. Han ble dømt til fengsel i 15 måneder. I tillegg måtte han sone fengselsstraffen som ble gjort betinget i den første dommen.
”Vienna federal police” fattet deretter et utvisningsvedtak med ti års innreiseforbud. Det fremkommer av utvisningsvedtaket at klageren(16 år) utgjorde en fare mot den offentlige orden. Hans klage om at utvisningsvedtaket var i strid med bestemmelsen i EMK artikkel 8 ble avvist av både ”Vienna Administrative Court” og ”Vienna Constitutional Court.” Klageren var fylt 18 år da utvisningsvedtaket ble endelig avgjort i ”Vienna Constitutional Court”.
Etter fullført soning ble klageren uttransportert til Bulgaria. Han var 19 år da uttransporteringen ble effektuert.
Saken ble først behandlet i EMDs kammer, og domstolen konkluderte under dissens 4-3 med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Etter anmodning fra staten ble saken henvist til behandling i storkammer.
3.2 Klagerens anførsler for domstolen
Utvisningen utgjorde en krenkelse av retten til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8. Han viste til at han var mindreårig på det tidspunktet utvisningsvedtaket ble fattet og at med ett unntak, var alle de kriminelle handlingene han hadde begått ikke-voldelige. Han argumenterte for at han hadde sterk familietilknytning til Østerrike, og at han hadde fullført sin skolegang mens han sonet fengselsstraffen. Han anførte at han ikke hadde familie eller annen sosial tilknytning til Bulgaria. Han understreket at han ikke snakket bulgarsk da hans familie tilhørte en tyrkisk minoritet.
3.3 Statens anførsler for domstolen
Staten mente at EMDs kammer ikke anvendte veiledningsprinsippene fra Boultif-saken og Üner-saken på en korrekt måte. Staten understreket at klagerens kriminelle handlinger hadde en alvorlig karakter og måtte karakteriseres som narkotikarelatert kriminalitet. Det ble understreket at han ikke hadde stiftet en egen familie, og at han ikke var integrert i samfunnet. Det ble videre vist til at han aldri har vært i arbeid.
3.4 Domstolen vurderinger av EMK artikkel 8
3.4.1 Inngrep i retten til privatliv
Domstolen vurderte først hvorvidt saken faller innunder definisjonen av familieliv i EMK artikkel 8 (1). Familiebånd mellom unge voksne, som ikke har stiftet en egen familie (”young adults”), og deres foreldre eller andre familiemedlemmer, vil kunne defineres som familieliv, se dommens punkt 62. Det ble vist til at klageren, frem til at han ble utvist, kun hadde bodd hos sine foreldre.
EMK artikkel 8 også beskytter retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre individer. Den sosiale tilknytningen en etablert innvandrer (”settled migrant”) har til det samfunnet der han eller hun bor, kan kategoriseres som privatliv i EMK artikkel 8 forstand. Domstolen uttaler i den forbindelse at selv om det ikke foreligger familieliv i en gitt sak, vil utvisning av en etablert (”settled”) utlending kunne utgjøre et inngrep i utlendingens rett til respekt for privatliv, se punkt 63. Utvisningen av klageren utgjorde et inngrep i både retten til respekt for privatliv og familieliv etter artikkel 8 (1), se punkt 64.
Et slikt inngrep ville være i strid med konvensjonen med mindre det oppfylte kravene i EMK artikkel art 8 (2). Statens inngrep hadde grunnlag i nasjonal lov, og inngrepet forfulgte et legitimt mål da det ble brukt for ”å forebygge uorden eller kriminalitet”. Domstolens viktigste oppgave i denne saken var derfor å etablere om inngrepet var ”nødvendig i et demokratisk samfunn”.
3.4.2 Nødvendighetskriteriet – veiledningsprinsipper
De grunnleggende prinsippene for vurdering av nødvendighetskriteriet var vel etablert i domstolens praksis, særlig i Üner- og Boultif-sakene, se punkt 68-69. Prinsippene skal legge til rette for anvendelsen av EMK artikkel 8 i utvisningssaker i de nasjonale domstolene. Vekten de forskjellige veiledningsprinsippene/kriteriene burde tillegges i en gitt sak, ville variere avhengig av sakens spesifikke omstendigheter.
I saker der personen som utvises er ungdom som ikke har dannet seg en egen familie, vil de relevante veiledningsprinsippene være følgende, se punkt 71:
1) det straffbare forholdets natur og karakter (“the nature and seriousness of the offence”)
2) klagerens botid i utvisningsstaten
3) tidsforløpet siden det straffbare forholdet ble begått og klagerens oppførsel i denne perioden
4) hvor sterke (”the solidity”) sosiale, kulturelle og familiære bånd klageren har til utvisningsstaten, sammenlignet med opprinnelsesstaten.
Personens alder var et relevant hensyn i anvendelsen av veiledningsprinsippene. I vurderingen av det straffbare forholdets karakter og alvor, måtte det tas i betraktning om forholdet ble begått når vedkommende var mindreårig eller voksen. Alder var også et relevant hensyn ved vurderingen av vedkommendes tilknytning til vertslandet. Domstolen uttalte at ”[…] it evidently makes a difference whether the person concerned had already come to the country during his or her childhood or youth, or was even born there, or whether he or she only came as an adult”, se punkt 73.
EMK artikkel 8 gir ikke absolutt beskyttelse mot utvisning, uansett om personen som utvises er født eller har kommet til vertslandet i en meget ung alder, jf. konklusjonene i Üner-saken. Svært alvorlige grunner (”very serious reasons”) er påkrevd for å rettferdiggjøre en utvisning av en ”settled migrant” som lovlig har tilbrakt størstedelen av sin barndom og ungdom i utvisningsstaten.
Hensynet til barnets beste står sentralt i domstolens vurdering, se punkt 82-83.
3.4.3 Nærmere om de enkelte veiledningsprinsippene i denne saken
1) Det straffbare forholdets natur og karakter
Det avgjørende momentet (”decisive feature”) i denne saken var klagerens unge alder på det tidspunktet de straffbare forholdene ble begått, og med ett unntak, deres ikke-voldelige karakter, se punkt 81. Uten å undervurdere overtredelsenes alvor og skadene som ble forårsaket av disse, fant domstolen at overtredelsene kunne karakteriseres som ungdomskriminalitet. Domstolen aksepterte imidlertid kammerens konklusjon om at overtredelsene hadde en viss alvorlighet (”certain gravity”).
Statens argumenter om at overtredelsene burde karakteriseres som alvorlig narkotikarelatert kriminalitet siden klageren hadde begått handlingene for å kjøpe narkotika til egen forbruk, ble avvist av domstolen. Det skilles mellom individer som er involvert i spredning av narkotika og individer som er blitt dømt for narkotikaforbruk, jf. domstolens praksis i utvisningssaker.
Barnets beste ved vurdering av det straffbare forholdet
Statens forpliktelse til å ivareta barnets beste i saker der utvisningen gjelder en ungdomsforbryter, innebærer en plikt til å legge til rette for vedkommendes reintegrering. Her bruker domstolen begrepet ”best interest of the child”, slik begrepet er anvendt i barnekonvensjonen. Reintegrering kunne ikke gjennomføres dersom familiære eller sosiale bånd rives opp ved en utvisning, jf. artikkel 40 i barnekonvensjonen som ”makes reintegration an aim to be pursued by the juvenile justice system”. Det ble videre vist til artikkel 28 § 3 (b) i Direktivet 2004/38/EC som beskytter mindreårige som vurderes utvist, og til barnekonvensjonen artikkel 3 som forplikter staten å ta i betraktning barnets beste.
En utvisning kun må foretas som en siste utvei i saker som gjelder ungdomsforbrytere. Det er begrenset adgang til å utvise etablerte utlendinger som har begått ikke-voldelige overtredelser som ungdom. Men alvorlige straffbare handlinger, herunder voldtekt under skjerpende omstendigheter, ran og drap, vil kunne legitimere utvisning av etablerte utlendinger som var mindreårige da handlingene ble begått, se punkt 84 og 85.
2) Botid i utvisningsstaten
Klageren hadde tilbrakt hele sin barndom og ungdomstid med lovlig opphold i vertslandet. Han var seks år gammel ved ankomst.
3) Tidsforløpet siden de straffbare forholdene ble begått
Vedrørende tidsforløpet siden de straffbare forholdene ble begått og klagerens oppførsel i denne tidsperioden, uttalte domstolen at den tok i betraktning tiden frem til den faktiske utvisningen, se punkt 93-95. I denne tidsperioden hadde klageren tilbrakt to år og tre måneder i fengsel, og ett og et halvt år i frihet uten å begå nye lovbrudd.
Tidsaspektet og klagerens oppførsel i løpet av denne perioden uansett kunne ikke tillegges like mye vekt som de øvrige forholdene, og da særlig at klageren først og fremst hadde begått ikke-voldelige straffbare handlinger som mindreårig.
4) Sosial, kulturell og familiær tilknytning til utvisningsstaten sammenlignet med opprinnelsesstaten
Klageren hadde sin primære sosiale, kulturelle og familiære tilknytning til vertslandet. Domstolen understreket at alle av klagerens nære familiemedlemmer bodde i utvisningsstaten, og at han hadde hatt hele sin skolegang der. Det ble lagt til grunn at klageren ikke behersket bulgarsk, og at han ikke kunne lese og skrive kyrillisk. Det var ikke vist eller anført at klageren hadde andre nære bånd til hjemlandet.
3.4.4 Utvisningens varighet
Vedrørende utvisningsordrens begrensede varighet, finner domstolen at denne ikke kunne være avgjørende i den foreliggende saken. En utvisningsordre med 10 års innreiseforbud ville innebære at klageren var avskåret fra å bo i vertslandet like lenge som han allerede hadde bodd der, og i en avgjørende periode av livet.
3.4.5 Konklusjon
I lys av disse momentene – ikke-voldelige overtredelser begått da klageren var ungdom, statens plikt til å legge til rette for reintegrering i samfunnet, botid i utvisningsstaten, familiære, sosiale og lingvistiske tilknytning til vertslandet, og manglende tilknytning til hjemlandet – fant domstolen at vedtaket om utvisning ikke var proporsjonalt med det legitime formålet som søktes oppnådd og derfor ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen konkluderte med krenkelse av EMK artikkel 8.
Topic
- Rejection of entry and expulsion
Source of law
- Case law European Court of Human Rights