Salah Sheekh v. the Netherlands Asyl. Internflukt. Svak minoritetsgruppe. Somalia (art. 3)

1. Saken gjelder 

• Nederlands utsendelse av sør-somalier fra minoritetsklan med henvisning til internflukt til relativt trygge områder (Somaliland og Puntland). Klageren anfører at han og hans familie ble forfulgt av en bevæpnet milits som tilhørte Abgal-klanen på grunn av tilhørighet til minoritetsgruppen Asharaf. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur.
• Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3, enstemmig kammeravgjørelse.
• Dommen er særlig relevant for behandlingen av asylsaker der det er aktuelt å henvise asylsøkere til internflukt i hjemlandet. 
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen      

• Domstolen stadfester at opplysninger fremskaffet/fremlagt av staten må være adekvate og pålitelige: “adequate and sufficiently supported by domestic materials as well as by materials originating from other reliable and objective sources such as, for instance, other Contracting or non-Contracting States, agencies of the United Nations and reputable non-governmental organisations”. Det understrekes at statens opplysninger vil sammenlignes med materiell/rapporter utarbeidet av andre pålitelige og objektive kilder.
• Domstolen peker på at EMK artikkel 3 ikke er til hinder for at kontraherende stater kan henvise personer til internflukt. Domstolen introduserer viktige kriterier som må være oppfylt for at staten skal kunne henvise til internfluktalternativet. Personen som utsendes må kunne:

1)    reise til området,

2)    få tilgang/tillatelse til å komme til området

3)    etablere seg i området

• Bestemmelsene i EMK artikkel 3 gjelder også i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private aktører eller grupper som myndighetene ikke kan gi ”appropriate” beskyttelse se punkt 137. 

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger 

3.1 Faktum

Klageren er en somalisk borger som søkte asyl i Nederland. Han var opprinnelig fra Mogadishu og tilhørte minoritetsgruppen Asharaf. Han opplyser at han bodde i Mogadishu sammen med familien frem til borgerkrigen brøt ut i 1991. Familien ble nødt til å forlate hus og eiendeler i Mogadishu. De flyktet til en landsby utenfor Mogadishu som var kontrollert av Abgal-klanen. Etter ankomst til landsbyen ble klageren og hans familie utsatt for ran. De levde under primitive forhold. Klageren anfører at han og hans familie ble forfulgt av en bevæpnet milits som tilhørte Abgal-klanen på grunn av tilhørighet til minoritetsgruppen Asharaf. Tre andre Asharaf-familier som bodde i landsbyen ble utsatt for samme behandling. 

Klageren anfører en rekke overgrep. Han viser til at medlemmer av Abgal-militsen gjentatte ganger kom til familiens hus og truet dem. Abgal-militsen satte familiens hus i brann og drepte hans far. Klageren selv og hans bror ble utsatt for trusler, bortføring, tvangsarbeid og mishandling. (Klagerens mor som solgte varer på markedet ble ranet, mishandlet og utsatt for pengeutpressing. Noen år etter ble klagerens søster og en kvinnelig bekjent bortført av militsen og voldtatt. De ble løslatt dagen etter. Kort tid etter ble klagerens bror, som var butikkinnehaver, drept av Abgal-militsen fordi han tilhørte Asharaf-minoritetsgruppen. Noen måneder senere ble klagerens søster utsatt for en ny voldtekt. Klageren anførte at søsteren ble utpekt av militsen på grunn av at hun tilhørte minoritetsgruppen Asharaf. Klageren ble oppsøkt på nytt av åtte tungt bevæpnede militsmedlemmer som ransaket hans hus for penger. Under ransakingen ble klageren truet, slått og sparket.) Klageren bestemte seg for å flykte fra Somalia. 

Klagerens asylsøknad ble avslått. Det understrekes i avslaget at han ikke fremla identitetsdokumenter som kunne bekrefte hans identitet, nasjonalitet og reiserute. Klagerens troverdighet var ytterligere svekket av en alderstest som konkluderte med at han var minst 20 år gammel og ikke 17 år slik han anførte i asylintervjuet. Det ble fremhevet at den generelle situasjonen i Somalia alene ikke tilsa at somaliske asylsøkere, selv om de tilhørte minoritetsgruppen Ashraf, måtte anerkjennes som flyktninger. Klagerens problemer i hjemlandet kunne heller ikke anses som ”major acts of discrimination”, men som problemer knyttet til den generelle ustabile situasjonen i hjemlandet der kriminelle gjenger vilkårlig utsatte befolkningen for skremsler og trusler. Klageren ville følgelig ikke risikere å bli utsatt for forfølgelse ved retur. Det understrekes at han hadde muligheter til å etablere seg i et av Somalias trygge områder. 

Etterfølgende klager ble ikke tatt til følge. På et senere tidspunkt ble klageren innvilget en midlertidig tillatelse for somaliere som følge av en lovendring som omfattet kun asylsøkere fra bestemte områder i Somalia. 

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at hans utsendelse til Somalia ville innebære en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 fordi han tilhørte minoritetsgruppen Ashraf. Han viste videre til den generelle menneskerettighetssituasjonen i Somalia. Han opplyste at han ikke kunne etablere seg i noen av de såkalte trygge områder i Somalia siden han ikke hadde familiemedlemmer/familiebånd i disse områdene. 

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente at klageren ikke risikerte på individuelt grunnlag å bli utsatt for behandling som strider med EMK artikkel 3. Staten la til grunn at klagerens problemer var knyttet til den generelle situasjonen i hjemlandet. Staten viste videre til landrapporter utarbeidet av Det nederlandske utenriksdepartementet som understreket at minoriteter som oppholder seg i Somaliland og Puntland ikke risikerer forfølgelse på generelt grunnlag. Det understrekes i rapporten at nyankomne minoritetsmedlemmer (”newcommers”) til ovennevnte områder hadde muligheter til å ta arbeid og etablere kontakt med andre personer tilhørende samme minoritetsgruppe. 

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3 

3.4.1 Generelle vurderinger

Domstolen merket seg innledningsvis at klageren hadde fått en tillatelse i Nederland. Domstolen fant imidlertid ikke grunnlag for å fjerne saken fra listen (”struck out of the list”). 

Domstolen minner om at stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium. Det understrekes av domstolen at konvensjonen og dens protokoller ikke inneholder bestemmelser som garanterer en rett til å søke asyl. Å utsende en person fra et land, kan imidlertid medføre brudd på EMK artikkel 3. 

Domstolen viser til de generelle prinsipper oppspilt i Mamatkulov and Askarov-saken. Hvorvidt utsendelsesstaten kan sies å ha et ansvar etter EMK artikkel 3, må vurderes i lys av forholdene i mottakerstaten. 

3.4.2 Krav til dokumentasjon om landsituasjon fremlagt av staten

I vurderingen av om klageren ved utsendelse vil løpe en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, vil domstolen legge vekt på all tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig på materiell fremskaffet på eget initiativ. Det vil særlig være aktuelt med slikt materiell i saker der klageren, eller en tredje part i saken, reiser gode grunner (”reasonded grounds”) om uriktigheten av de opplysninger som staten har lagt til grunn: ”provides reasoned grounds which cast doubt on the accuracy of the information relied on by the respondent Government”. Opplysninger fremskaffet/fremlagt av staten må være av adekvat kvalitet og i tilstrekkelig grad underbygget av andre troverdige og objektive kilder, herunder av kontraherende, ikke kontraherende stater, FN-organisasjoner og anerkjente ikke-statlige organisasjoner. Domstolen understreker at statens fremskaffede opplysninger vil sammenlignes med materiell/rapporter utarbeidet av andre pålitelige og objektive kilder. 

3.4.3 Internfluktvurderinger

Domstolen understreker innledningsvis at utsendelsesstaten ikke hadde til intensjon til å utsende klageren til et hvilket som helst område i Somalia, men til områder som anses å være relativt trygge (”relatively safe”). Følgelig vurderer domstolen hvorvidt klagerens utsendelse til ”relativt trygge områder” vil innebære en krenkelse av EMK artikkel 3. 

På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjonen bemerker domstolen at situasjonen i Somaliland og Puntland uten tvil er mer stabil og fredelig enn situasjonen i Sør- og Sentral-Somalia. Domstolen understreker imidlertid at det foreligger et markant skille mellom situasjonen til personer som opprinnelig kommer fra Somaliland og Puntland og som har klan- eller familiemedlemmer i disse områdene, og personer som kommer fra andre steder i Somalia, og som ikke er knyttet til de ovennevnte områder. Domstolen slår fast at utsendelse av en asylsøker med avslag på asylsøknaden, som opprinnelig kommer fra Somaliland eller Puntland, normalt ikke vil medføre en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3. 

Når det gjelder personer som kommer fra andre områder i Somalia, finner domstolen det svært usannsynlig (”most unlikely”) at klageren som tilhørte Asharaf, en del av minoriteten Reer Hamar som stammer fra det sørlige Somalia, ville kvalifisere for å få beskyttelse av en klan bosatt i de relativt trygge områdene. 

I vurderingen legger domstolen avgjørende vekt på UNHCRs rapport som understreker at klansystemet i Somalia er av avgjørende betydning (”crucial importance”) for individer og på statens landrapport om situasjonen for internt fordrevne.  Det fremgår av statens landrapport at myndighetene i Somaliland hadde vedtatt et dekret som beordrer alle internfordrevne å forlate området, og at myndighetene i Puntland gjorde det klart at de kun ville ta imot personer som tilhører samme klan eller som tidligere har oppholdt seg i området. Myndighetene i Puntland og Somaliland hadde fortalt nederlandske myndigheter at de var motstandere av tvangsreturer. De ville heller ikke godta EUs reisebevis. 

Domstolen peker på at EMK artikkel 3 ikke er til hinder for at kontraherende stater kan henvise personer til internflukt. Domstolen understreker imidlertid at visse vilkår må være oppfylt for at staten skal kunne henvise til internfluktalternativet, herunder: personen som utsendes må kunne reise til området, må kunne få tilgang/tillatelse til å komme til området og må kunne etablere seg i området (”must be able to travel to the area concerned”/”gain admittance”/”settle there”). Domstolen fastslår at det heller var usannsynlig (”rather unlikely”) at klageren ville få lov til å etablere seg der, se punkt 143. Det forelå en reell risiko for at han måtte reise til andre deler av Somalia. 

Domstolen drøfter deretter om klageren ved utsendelse til andre deler av Somalia enn de relativt sikre områder av Somaliland og Puntland ville bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3. Domstolen understreker først at behandlingen klageren hadde vært utsatt for i Somalia kunne kategoriseres som umenneskelig behandling i EMK artikkel 3s forstand. Domstolen viser i den forbindelse til at klagerens far ble drept, og at klageren hadde blitt slått, sparket, utsatt for tvangsarbeid og ranet. Domstolen understreker at personer som tilhører minoritetsgrupper i Somalia, blant annet Asharaf-minoritetsgruppen, har vært og fortsatt er sårbare for menneskerettighetsbrudd. Slike menneskerettighetsbrudd er veldokumentert. 

Domstolen slår fast i punkt 141 og 147 at staten har plikt til å ikke utsende personer til en stat eller område der de vil risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 eller videresendt til et slikt område. Domstolen slår fast i foreliggende sak at bestemmelsene i EMK artikkel 3 også gjelder i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private personer eller grupper som tilhører andre enn myndighetene. 

Domstolen understreker at det som er avgjørende i foreliggende sak er om klageren har muligheter til å få beskyttelse mot overgriperne eller få oppreisning for overgrepene han hadde blitt utsatt for. Domstolen konkluderer med at klageren ikke har en slik mulighet. I vurderingen legger domstolen avgjørende vekt på UNHCRs position papers, rapporter fra ”Amnesty International”, ”UK Home Office”-rapporter og rapporter fra ”International Crisis Group”. Domstolen bemerker videre at det ikke foreligger opplysninger i saken som indikerer at klageren ved retur vil være i en vesentlig forskjellig situasjon (”significantly different situation”) enn situasjonen han var i da han flyktet. 

Domstolen avviser statens argumentasjon om at behandlingen klageren hadde blitt utsatt for i hjemlandet var vilkårlig. Domstolen legger avgjørende vekt på klagerens forklaring hvor det fremkommer at han og hans familie ble pekt ut som mål av Abgal-militsen fordi de tilhørte en svak minoritetsgruppe uten beskyttelse. 

Domstolen understreker videre at klageren ikke kan pålegges å bevise “the existence of further special distinguishing features concerning him personally” for å kunne sannsynliggjøre at han fortsatt vill risikere å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3. 

I lys av klagerens forklaring og tilgjengelig informasjon om situasjonen til Asharaf-minoritetsgruppen i de relativt utrygge områder i Somalia, legger domstolen til grunn at det er sannsynlig (”foreseeble”) at klageren ved retur vil risikere å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3.