Z. and T. v. United Kingdom Asyl/beskyttelse. Religion. Pakistan (art. 9 og art. 35)

1. Saken gjelder

• Storbritannias utsendelse av to kristne søstre til Pakistan som fikk avslag på søknaden om asyl i Storbritannia. Klagerne anførte at de ikke vil være i stand til å utøve sin kristne religion i hjemlandet uten å risikere negativ oppmerksomhet eller å måtte skjule sin religion. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 9 Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
• Konklusjon: Domstolen konkluderte enstemmig med at klagen var åpenbart grunnløs og måtte avvises i henhold til EMK artikkel 35 (3) og (4).
• Avgjørelsen er særlig relevant for asylsaker der søkeren anfører forfølgelse på grunn av religiøs overbevisning.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen

• Domstolen utelukker ikke at under helt eksepsjonelle omstendigheter (”exceptional circumstances”) kan staten holdes ansvarlig under EMK artikkel 9 dersom staten utsender/utviser en person til en stat der vedkommende vil løpe en reell risiko for å bli utsatt for en åpenbar krenkelse (”flagrant violation”). En slik åpenbar krenkelse vil foreligge dersom personen risikerer blant annet å bli forfulgt på grunn av sin religion, miste livet eller å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling, å bli fratatt retten til rettferdig rettergang, eller bli utsatt for vilkårlig fengsling.
• Domstolen uttaler at det ikke kan kreves at en utvisende stat bare kan returnere en utenlandsk statsborger til et land hvor forholdene er i full overensstemmelse med alle rettighetene og frihetene i konvensjonen. Domstolen fremhever at konvensjonen ikke kan pålegge kontraherende stater å fungere som indirekte garantister for religionsfrihet for resten av verden.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klagerne er to pakistanske statsborgere som søkte asyl i Storbritannia. Klagerne er søstre. I likhet med resten av familien er klagerne kristne. Deres foreldre tilhørte metodistkirken i Bahawalpur. Mange år etter at klagerne giftet seg og flyttet hjemmefra, ble foreldrenes kirke rammet av et væpnet angrep. Mange kirkemedlemmer ble skadet eller drept i angrepet. Klagernes mor, som ble alvorlig skadet i kirkeangrepet, flyktet til Storbritannia sammen med klagernes far og bror. Alle tre ble innvilget asyl. Klagernes andre bror oppholdt seg også i Storbritannia. Tre år etter at foreldrene ble innvilget asyl kom klagerne til Storbritannia sammen med sine egne familier. Klagerne søkte asyl og anførte at de risikerte å bli angrepet av muslimske ekstremister dersom de returnerte til Pakistan. Asylsøknadene ble avslått og klagernes etterfølgende anke ble avvist. Kort tid etter ble klagernes søster innvilget asyl.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anførte at deres utsendelse til Pakistan vil krenke EMK artikkel 9. Klagerne anførte at de fryktet å bli angrepet av muslimske ekstremister ved en eventuell retur til Pakistan, og at de ikke vil ha mulighet til å leve åpent og uhindret som kristne. Klagerne anførte også en krenkelse av EMK artikkel 8 da de ble forhindret fra å bo sammen med foreldre og søsken som oppholdt seg i Storbritannia.

3.3. Statens argumenter

Under henvisning til praksis fra overhuset i det britiske parlamentet, særlig Ullah-saken, fremhevet staten at: “[…] the claimant’s case had not come within the possible parameters of a flagrant, gross or fundamental breach of Article 9 such as to amount to a denial or nullification of the rights conferred by the Article.”

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 9

Under henvisning til Kokkinakis-saken, uttaler domstolen at religionsfriheten innebærer blant annet en rett til å utøve sin religion, ikke bare i felleskap med andre, men i det offentlige og innen de sirkler som deler samme tro, samt alene i den private sfære. Domstolen uttaler at EMK artikkel 9 lister opp former som religiøse overbevisning eller tro kan ta, herunder tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. Domstolen påpeker imidlertid at bestemmelsen ikke beskytter enhver handling som er motivert eller inspirert av ens religion eller tro. Domstolen bemerker videre at personer i utøvelsen av religionen kan være nødt til ta i betraktning sin spesifikke situasjon, se side 6 i avgjørelsen: ”Moreover, in exercising his freedom to manifest his religion, an individual may need to take his specific situation into account”.

Domstolen vurderer klagernes anførsler om at de ved en utsendelse til hjemlandet, som hovedsakelig består av muslimer, ikke vil være i stand til å utøve sin kristne religion uten å risikere negativ oppmerksomhet eller å måtte skjule sin religion.

3.4.1. Ekstraterritoriell virkning

Domstolen stadfester at kontraherende parts ansvar indirekte kan berøres av at en person/utlending risikerer å få sine rettigheter krenket i et annet land der kontraherende part ikke har jurisdiksjon. Under henvisning til Soering-saken, uttaler domstolen at dette prinsippet om ekstraterritoriell virkning først ble etablert i henhold til EMK artikkel 3 og senere anvendt i forhold til EMK artikkel 2. Domstolen gjentar også prinsippet fra Soering-saken om at EMK artikkel 3 stiller et absolutt krav mot tortur.

Domstolen slår fast at ovennevnte tvingende hensyn ikke automatisk får anvendelse i forhold til de øvrige bestemmelsene i konvensjonen. Domstolen uttaler i den forbindelse at det ikke kan kreves at en utvisende stat bare kan returnere en utenlandsk statsborger til et land hvor forholdene er i full overensstemmelse med alle rettighetene og frihetene i konvensjonen.

Domstolen uttaler at foreliggende sak reiser spørsmål om hvilken tilnærming som bør anvendes overfor rettighetene som garanteres av EMK artikkel 9, når personen anfører at disse står i risiko for å bli krenket ved en utsendelse/utvisning. Under henvisning til tidligere praksis, fremhever domstolen at religions- og trosfriheten er en grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn, og at utøvelsen av religionen, samt det å overbevise andre, er en sentral del av denne rettigheten. Det understrekes at dette først og fremst er en standard som må følges innenfor konvensjonsstatene/kontraherende parter som har forpliktet seg til demokratiske idealer, rettsikkerhet og menneskerettigheter.

Domstolen uttaler at kontraherende stater også har visse plikter i forhold til borgere fra andre jurisdiksjoner i henhold til flyktningkonvensjonen og EMK artikkel 2 og 3. Domstolen påpeker at stater er forpliktet til å gi beskyttelse til personer som sannsynliggjør at de ved retur risikerer forfølgelse på grunn av religion, eller som løper en reell risiko for å miste livet eller for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det samme gjelder dersom personen risikerer å bli fratatt retten til rettferdig rettergang eller utsatt for vilkårlig fengsling på bakgrunn av sin religiøse tilhørighet (eller av andre grunner).

Domstolen slår fast at bestemmelsen i EMK artikkel 9 gir svært avgrenset beskyttelse, hvis noen i det hele tatt, dersom personen blir hindret i sin religionsutøvelse på en måte som ikke kan sammenlignes med eksemplene ovenfor. Domstolen fremhever at konvensjonen ikke kan pålegge kontraherende stater å fungere som indirekte garantister for religionsfrihet for resten av verden. Domstolen har vanskelig for å se at konvensjonen kan tolkes slik at kontraherende parter er forpliktet til å gi tilhengerne av forbudte sekter rett/adgang til å utøve sin religion fritt og åpent i territoriet til en kontraherende stat. Domstolen illustrerer dette med følgende eksempel, se side 7:

“If, for example, a country outside the umbrella of the Convention were to ban a religion but not impose any measure of persecution, prosecution, deprivation of liberty or ill-treatment, the Court doubts that the Convention could be interpreted as requiring a Contracting State to provide the adherents of that banned sect with the possibility of pursuing that religion freely and openly on their own territories.”

Domstolen utelukker ikke at i helt eksepsjonelle omstendigheter kan staten holdes ansvarlig under EMK artikkel 9 dersom staten utsender/utviser en person til en stat der personen vil løpe en reell risiko for å bli utsatt for en åpenbar krenkelse (”flagrant violation”) ved retur til mottakerstaten. Domstolen finner i denne saken at klagerne ikke hadde sannsynliggjort at de ved retur ville risikere å bli utsatt for en slik risiko som kunne føre til en krenkelse av EMK artikkel 9 uten å samtidig risikere behandling i strid med EMK artikkel 3.

Domstolen konkluderte derfor med at klagen var åpenbart grunnløs og måtte avvises i henhold til artikkel 35 (3) og (4).