Z.A. og andre mot Russland Opphold i transittsone. Frihetsberøvelse. Nedverdigende behandling. EMK artikkel 3 og 5.

1. Saken gjelder

• EMD tok stilling til om det var i strid med artikkel 5 og artikkel 3 at Russland holdt fire personer fra ulike land i en transittsone på en flyplass i Moskva i perioder fra fem måneder til ett år og ni måneder, mens de ventet på avgjørelser på asylsøknadene sine.

• EMD konkluderte med at oppholdet utgjorde ulovlig frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5.

• EMD konkluderte videre med at de materielle forholdene utgjorde nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3.

• Enstemmig dom avsagt i Storkammer 21. november 2019.

• Les avgjørelsen fra EMD i sin helhet på HUDOC (European Court of Human rights) sine nettsider (ekstern lenke). Dommen ble avsagt samme dag og med samme sammensetning av dommere som i Storkammerdommen Ilias og Ahmed mot Ungarn, som tok stilling til Ungarns retur av to asylsøkere til Serbia som trygt tredjeland, og deres opphold i en transittsone på grensen mellom disse to landene.

2. Hovedpunkter i dommen

• Domstolen tok stilling til grensedragningen mellom frihetsberøvelse jf. EMK artikkel 5 og begrensinger i bevegelsesfriheten jf. EMKs fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2, og dro opp relevante vurderingsmomenter.

• I vurderingen av om oppholdet i transittsonen utgjorde frihetsberøvelse, la EMD vekt på at klagerne ikke hadde ankommet flyplassen frivillig, den lange perioden de oppholdt seg der og at de ikke stod fritt til å forlate flyplassen og forlate Russland. Videre hadde ikke Russland lovfestet maksimum oppholdstid i transittsonen.

• I vurderingen av de materielle forholdene i transittsonen så EMD hen til at klagerne i månedsvis måtte sove på gulvet i konstant belysning, at det var folksomt og bråkete, og at de ikke hadde fri tilgang til å dusje, tilberede mat eller drive med utendørs aktivitet. De hadde heller ikke tilgang til medisinsk eller sosial assistanse.

3. Faktum

Saken gjelder fire personer fra henholdsvis Irak (Z.A.), Syria (Mr Yasien), Somalia (A.M.) og en person med palestinsk pass (M.B.), som hadde blitt sittende fast i transittsonen på Sheremetyevo flyplass i Moskva i påvente av vurdering av deres asylsøknader.

Klagerne ankom flyplassen mellom april og september 2015, og forlot den mellom februar 2016 og mars 2017. Det korteste oppholdet var fem måneder, det lengste på ett år og ni måneder.

Faktum for klagerne i forhold til hva som skjedde på flyplassen og behandlingen av asylsøknadene deres er relativt lik. De søkte om asyl på flyplassen gjennom myndighetspersoner fra BSG (Border Guard Service of the Federal Security Service). Det ble gjennomført asylintervju av the Moscow Regional Department of the Federal Migration Service, og søknaden ble tatt til realitetsbehandling, og så avslått. Myndighetene begrunnet dette i noen av sakene med at klagerne ikke ønsket å returnere til hjemlandet på grunn av økonomiske og sosiale grunner, ikke på grunn av et beskyttelsesbehov. Avslagene ble påanket til Federal Migration Service of Russia (FMS), som avslo anken. Vedtakene og ankenektelsene ble fremmet for Bamannyy Court i Moskva. UNHCR anerkjente at to av klagerne hadde behov for internasjonal beskyttelse. De ble godtatt for gjenbosetting i Danmark og Sverige.

4. Kammeravgjørelsen

Kammeret konkluderte med at oppholdet i transittsonen utgjorde ulovlig frihetsberøvelse etter artikkel 5, og at forholdene i transittsonen var i strid med artikkel 3. Dissens 6-1, dommer Dedov mente at det verken forelå brudd på artikkel 3 eller 5.

5. Partenes anførsler

Klagerne mente at de ulovlig var utsatt for frihetsberøvelse i strid med EMK artikkel 5 og at forholdene i transittsonen var i strid med EMK artikkel 3.

De beskrev forholdene i transittsonen slik; de sov på madrasser på gulvet i boardingområdet av flyplassen, det var konstant lys på i taket, folksomt og bråkete. Det var ingen dusjer i transittområdet, men kun ved fengslingsrommene. Klagerne fikk tillatelse til å bruke dem av BGS vaktene den første uken. De hadde ikke tilgang til frisk luft og kunne ikke trene utendørs. De hadde ikke tilgang til en notar som de kunne gi fullmakt for å handle og kommunisere med russiske myndigheter på deres vegne, slik som russisk lov krevde. De hadde heller ikke hatt tilgang til medisinsk hjelp, rettshjelp, sosiale tjenester eller posttjenester. De var videre fratatt passene sine under hele oppholdet. Alle møter med advokat ble holdt i BSG vakters nærvær.

Myndighetene mente at statene hadde en suveren rett til å kontrollere hvem som fikk innreise og opphold på territoriet, og mente at det ikke forelå noe brudd på konvensjonen.

6. Domstolens vurderinger

6.1 EMK artikkel 5

EMD slo først fast at klagerne hadde vært under russisk jurisdiksjon på flyplassen (premiss 132). Domstolen vurderte så om artikkel 5 kom til anvendelse (premiss 134 følgende). Den vurderte de relevante faktorene, nemlig klagernes individuelle situasjon og valgmulighetene deres, det gjeldende nasjonale rettslige rammeverket og formålet med dette, lengden på oppholdet, særlig i lys av formålet, og de prosessuelle garantiene klagerne kunne benytte seg av. Dette ble sammenholdt med arten og graden av de faktiske restriksjonene som klagerne ble underlagt eller opplevde (premiss 138).

Domstolen så særlig hen til at alle klagerne ankom flyplassen ufrivillig, men uten at russiske myndigheter var involvert, enten fordi de var blitt nektet innreise i landet de ønsket å reise til, eller fordi de var deportert til Russland. Russiske myndigheter hadde dermed rett til å foreta de nødvendige undersøkelser og å vurdere asylsøknadene deres før de ble gitt innreise (premiss 142). Det var videre relevant at formålet med den nasjonale lovgivningen som gjaldt for Sheremetyevo flyplass’ transittsone, var å ha på plass et venteområde for personer mens myndighetene undersøkte asylsøknadene og vurderte å gi adgang til landet. Klagerne ble værende i transittsonene primært fordi de ventet på utfallet av søknadene sine. Den rett som statene har til å kontrollere utlendingers innreise til riket, innebærer nødvendigvis at adgang til riket kan gjøres avhengig av at man oppfyller visse krav. At en person som søker om innreise må vente i en kort periode mens staten gjør visse innledende undersøkelser, kunne etter EMDs vurdering ikke anses som frihetsberøvelse (premiss 144).

Det forelå imidlertid ingen nasjonal rettslig regulering av hvor lenge personer maksimum kunne oppholde seg i transittsonen, og i strid med andre nasjonale regler om at asylsøkere skulle plasseres i midlertidige mottaksfasiliteter i påvente av utfallet av søknaden, ble klagerne mer eller mindre overlatt til seg selv i transittsonen. Domstolen mente videre at behandlingen av søknadene var alt annet enn hurtig (premiss 148), og pekte på at den ene klageren som oppholdt seg i transittsonen lengst, var der i ett år og ni måneder.

Klagerne hadde ikke lov til å bevege seg inn på russisk territorium. Selv om klagerne var mer eller mindre overlatt til seg selv i transittsonen, var likevel begrensningene på friheten deres betydelig (substantial), gitt at hele området var under permanent kontroll av BSG, som er en del av FSB. Bevegelsesfriheten deres var videre begrenset i vesentlig grad sammenliknbart med lettere interneringsfasiliteter, på grunn av størrelsen på området og måten de ble kontrollert på. Det gjenstående spørsmålet var om klagerne kunne forlate transittsonen i en annen retning enn Russland (premiss 152).

Domstolen viste til hvordan den hadde resonnert Amuur-saken;

“..the mere fact that it is possible for asylum-seekers to leave voluntarily the country where they wish to take refuge cannot exclude a restriction on liberty..” og bemerket at muligheten til å reise “..becomes theoretical if no other country offering protection comparable to the protection they expect to find in the country where they are seeking asylum is inclined or prepared to take them in”.

Ulikt transittsoner på landegrensene, så ville det å forlate Sheremetyevo flyplassen kreve planlegging, å kontakte flyselskaper, kjøpe flybilletter, og mulig søke om visum, avhengig av destinasjonen. Domstolen mente, sett hen til disse forholdene, at myndighetene ikke hadde klart å underbygge at klagerne stod fritt til å forlate Russland og dra hvor de ville (premiss 154). Domstolen avstod fra å vurdere realiteten i anførslene om risikoene ved retur etter artikkel 3 under artikkel 5-vurderingen, under henvisning til fremgangsmåten i Ilias og Ahmed-avgjørelsen premiss 244-246.

Særlig sett hen til mangelen på en lovregulering av maksimum oppholdstid i transittsonen, den irregulære karakteren av klagernes opphold i transittsonen, den lange varigheten på oppholdene, betydelige forsinkelser fra myndighetenes side ved behandlingen av asylsøknadene, kjennetegnene ved transittsonen og kontrollen de var underlagt i perioden de var der sammenholdt med at de ikke hadde en praktisk mulighet til å forlate sonen, ledet Domstolen til å konkludere med at de var frarøvet friheten innenfor forståelsen av artikkel 5. Artikkel 5 måtte derfor komme til anvendelse.

Domstolen vurderte så om frihetsberøvelsen kunne anses som ulovlig, og noterte først at det ikke fantes en hjemmel i russisk lov som regulerte klagernes opphold i transittsonen (premiss 164). Dette ville i seg selv vært tilstrekkelig for å konstatere brudd på artikkel 5 (1), men Domstolen så også hen til en del tilleggsfaktorer som den mente forverret klagernes situasjon. Herunder at de opplevde store forsinkelser i å få tilgang til en asylprosedyre, at det ikke forelå informasjon om asylprosedyren i Russland, at tilgangen til rettshjelp var veldig begrenset, videre at de måtte oppholde seg på et sted som klart ikke var ment for langtidsopphold, og at lengden på oppholdet ble vurdert som klart excessive sett hen til formålet med den prosedyren de skulle gjennomgå (premiss 169).

Konklusjonen var at interneringen av klagerne ikke oppfylte kravene til lovlig frihetsberøvelse i artikkel 5 (1) bokstav f.

6.2 EMK artikkel 3

Storkammeret vurderte så forholdene i flyplass-transittsonen. De generelle prinsippene følger av Khlaifia og andre mot Italia premiss 158-169. I tillegg til å ha tilgang til tilstrekkelig personlig plass, er andre fysiske forhold relevante for å vurdere overholdelsen av artikkel 3. Disse innbefatter tilgang til utendørs aktivitet, naturlig lys eller luft, ventilasjonsmuligheter, og overholdelse av generelle krav til sanitære og hygieniske forhold (premiss 186).

Domstolen anerkjente de vanskeligheter noen stater opplever med økende ankomster av migranter og asylsøkere, men minnet samtidig på at EMK artikkel 3 er absolutt (premiss 187-188).

EMD vurderte at klagernes gjengivelse av de faktiske forholdene stemte overens med blant annet UNHCRs funn. Domstolen mente at det var klart at forholdene i transittsonen ikke egnet seg for mer langvarige opphold. Etter Domstolens syn, vil en situasjon hvor en person i månedsvis må sove på gulvet i konstant belysning i en folksom og bråkete transittsone på en flyplass uten fri tilgang til å dusje, tilberede mat eller drive med utendørs aktivitet, men også uten medisinsk eller sosial assistanse, komme til kort i forhold til minimumsstandarden for respekt for menneskelig verdighet (premiss 191). Situasjonen var forverret av at klagerne var overlatt til seg selv i transittsonen, i strid med de russiske lovregler som gir asylsøkere rett til å få søknaden sin behandlet og å bli bosatt i midlertidige mottaksfasiliteter i påvente av utfallet av søknadsbehandlingen.

EMD mente at interneringen hadde vært ekstremt lang for hver av klagerne. Sett under ett så utgjorde de forferdelige (appaling) materielle forholdene som klagerne hadde måttet utholde i lange perioder, og myndighetenes komplette svikt ved ivaretakelsen av dem, nedverdigende behandling i strid med artikkel 3 (premiss 195).

7. Konklusjon

EMD mente at det forelå brudd på både EMK artikkel 5 og 3.