A.S. v Republika Slovenija Dublin III-forordningen. Effektivt rettsmiddel. Ulovlig grensepassering

1. Saken gjelder/hovedkonklusjon

I en klage på vedtak om overføring kan en søker påberope seg feil anvendelse av ansvarskriteriene knyttet til ulovlig grensepassering i Dublin III-forordningen artikkel 13(1).

En tredjelandsborger som har blitt sluppet inn på territoriet til et medlemsland, uten å fylle dette medlemslandets vilkår for innreise, må anses å ha krysset grensen ulovlig (irregular crossing) i henhold til artikkel 13(1). En situasjon med store ankomster endrer ikke denne fortolkningen.

En klage som gis oppsettende virkning, innebærer at fristen i artikkel 29(2) løper ut først 6 måneder etter at klagen er ferdigbehandlet. Dette gjelder også når nasjonal domstol har rettet en forespørsel om fortolkning til EU-domstolen, forutsatt at den nasjonale domstolen har gitt klagen oppsettende virkning, jf. artikkel 27(3).

Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice  of theEuropean Union) sine nettsider.

2. Bakgrunn

Søkeren A.S. reiste fra Syria, gjennom Libanon, Tyrkia, Hellas, Republikken Makedonia og Serbia. Han krysset grensen mellom Serbia og Kroatia i 2016. Kroatiske myndigheter ordnet da transport til den slovenske grensen. Han ble registrert på grensen til Slovenia (Dobova) og reiste videre til den østerrikske grensen. Østerrikske myndigheter nektet innreise til Østerrike og A.S. søkte om asyl 23. februar 2016 i Slovenia.

Slovenske myndigheter mente Kroatia var det medlemslandet som var ansvarlig for å behandle søknaden jf. artikkel 13(1). De viste til at A.S. hadde krysset grensen inn til Kroatia til ulovlig. Slovenia anmodet da kroatiske myndigheter om overtakelse iht. artikkel 21 i Dublin III-forordningen og Kroatia aksepterte 18. mai 2016. A.S. påklaget vedtaket fra Slovenia og viste til at artikkel 13(1) var anvendt feil fordi måten kroatiske myndigheter hadde latt han reise igjennom landet på måtte anses å være lovlig og ikke ulovlig jf. hva som reguleres i artikkel 13(1). Klagen ble avslått, men med oppsettende virkning. Søkeren klaget da til Supreme Court Slovenia, som rettet spørsmål om fortolkning til EU-domstolen.

3. EU-domstolens fortolkning

Supreme Court Slovenia spurte først EU-domstolen om effektivt rettsmiddel i artikkel 27 også omfatter en vurdering av forholdene i 13(1) (ulovlig grensepassering). Det vil si om en søker i klagen kan vise til feil anvendelse av kriteriene for å fastsette ansvar i forhold til irregulær grensekryssing.

EU-domstolen viser til at domstolen allerede i Ghezelbash (C-63/15) viste til at en søker kan påberope feil anvendelse av et av kriteriene i forordningen for fastsettelse av ansvar. Domstolen gjorde i denne saken ingen forskjell på de ulike kriteriene. Selv om medlemslandene har blitt enige seg imellom, skal søkeren ha mulighet til å påklage vedtaket og påberope feil anvendelse av kriteriene.

EU-domstolen gjentar vurderingen fra Ghezelbash og sier i dommen at «the effective remedy introduced by the regulation in respect of transfer decisions should cover both the examination of the application of that regulation and the examination of the legal and factual situation in the MS to which the applicant is about to transferred», (jf. par. 26).

Neste spørsmål fra Supreme Court Slovenia var om begrepet «irregular crossing» i artikkel 13(1) Dublin III-forordningen er et autonomt og uavhengig begrep, eller om det skal tolkes i tråd med artikkel 5 i Schengen Border Code og artikkel 3(2) i Returdirektivet.

Domstolen viser til tiltakene som er vedtatt av EU for å kontrollere grensene og for å regulere innvandring er nyttig som bakgrunn for å fortolke bestemmelsen i Dublin III-forordningen. Begrepet ”irregular crossing” i forordningen kan imidlertid ikke avledes direkte av disse tiltakene.

Domstolen vurderer videre at en tredjelandsborger som har blitt sluppet inn på territoriet til et medlemsland, uten å fylle dette medlemslandets vilkår for innreise, må anses å ha krysset grensen ulovlig (irregular crossing) i henhold til artikkel 13(1). En situasjon med store ankomster endrer ikke denne fortolkningen, jf. Jafari. (C-646/16).

EU-domstolen viser til avgjørelsen i Jafari, der de kom fram til at det å slippe en tredjelandsborger inn over grensen i en situasjon som beskrives i saken ikke er å anse som en visum-situasjon jf. artikkel 12. Det er ingen omstendigheter i sakene som kan tolkes dithen at det har blitt gitt et visum iht. artikkel 2(m) og artikkel 12.

EU-domstolen påpeker imidlertid at et medlemsland må vurdere forholdene i det ansvarlige medlemslandet før overføring. En asylsøker må ikke overføres hvis det vil være en risiko for at søkeren i det ansvarlige medlemslandet vil bli utsatt for overgrep jf. artikkel 3(2).

Til slutt vurderer EU-domstolen spørsmålet om artikkel 27 må forstås slik at fristene som angis i 13(1) og 29(2) avbrytes når søkeren har klaget på vedtaket om overføring, inkludert perioden medlemslandet avventer svar fra EU-domstolen.

Domstolen konkluderer med at en klage som gis oppsettende virkning innebærer at fristen i artikkel 29(2) løper ut først 6 måneder etter at klagen er ferdigbehandlet. Dette gjelder også når en nasjonal domstol har rettet en forespørsel om fortolkning til EU-domstolen, forutsatt at den nasjonale domstolen har gitt oppsettende virkning, jf. artikkel 27(3). I vurderingen av artikkel 29(2) viser domstolen til tidligere vurderinger gitt i Petrosian (C-19/08).