Bundesrepublik Deutschland v. Aziz Hasan Dublin III-forordningen. Rettsmiddel. Anmodning om tilbaketakelse iht. artikkel 24

1. Saken gjelder/konklusjoner

Ansvarsfastsettelsen blir ikke endelig gjennom et overføringsvedtak, eller gjennom en faktisk overføring. I saker hvor det foreligger en klage på et vedtak om overføring iht. Dublin III-forordningen, er det de faktiske omstendighetene på tidspunktet for siste høring eller på tidspunktet hvor det fattes vedtak i klagesaken som legges til grunn for vurderingen.

En person som har blitt overført til den ansvarlige medlemsstaten (A), og som uten tillatelse har reist tilbake til medlemsstaten som anmodet og overførte (B), kan bli utsatt for at det fremmes en ny anmodning om tilbaketakelse. Det er artikkel 24 som skal anvendes i slike saker. Personen kan imidlertid ikke overføres uten en ny anmodning om tilbaketakelse.

Anmodningen må fremmes innenfor fristene i artikkel 24 (2) og starter når den anmodende staten (B) får kjennskap til at søkeren oppholder seg på deres territorium.

Hvis anmodningen om tilbaketakelse ikke gjøres innenfor fristene blir den anmodende staten ansvarlig forsøknaden. En pågående klage er ikke å anse som søknad.

Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider. 

2. Bakgrunn

Aziz Hasan søkte om asyl i Tyskland (medlemsstat B) i oktober 2014. Søk i Eurodac viste at han tidligere hadde søkt asyl i Italia (medlemsstat A). Tyske myndigheter anmodet Italia om tilbaketakelse og anmodningen ble etter hvert ansett å være akseptert ettersom Italia ikke svarte. Hasan påklagde overføringsvedtaket til den administrative domstolen i Trier som ikke ga utsatt iverksetting, og som etter hvert avslo klagen. Søkeren ble uttransportert til Italia i august 2015, men returnerte ulovlig til Tyskland samme måned.

Tilbake i Tyskland søkte ikke Hasan om asyl på nytt, men anket vedtaket om overføring til Higher Administrative Court of Rhineland-Palatine. De kom fram til at Tyskland var ansvarlig for behandling av søknaden ettersom søkeren hadde blitt uttransportert etter seks måneders fristen for overføring jf. Dublin-forordningen artikkel 29 (1). Tysk regjering påklaget vedtaket til Federal Administrative Court of Germany, som rettet en forespørsel til EU-domstolen om hvordan Dublin III-forordningen skal fortolkes i saker der en søker returnerer etter å ha blitt uttransportert til et annet medlemsland. De tre hovedspørsmålene gjaldt når ansvarsfastsettelsen skal anses å være endelig avgjort, omfanget av et effektivt rettsmiddel når det gjelder vedtak om overføring, og til slutt detaljerte regler, prosedyrer og tidsfrister som vil gjelde i tilsvarende saker.

3. EU-domstolens fortolkning

I saker der det foreligger en klage på vedtak om overføring skal tyske domstoler, i henhold til tysk lov, vurdere de faktiske omstendighetene på tidspunktet for siste høring (foran en domstol eller tribunal) eller på tidspunktet hvor vedtaket i klagesaken blir fattet.

I denne saken konkluderer EU-domstolen med at en slik nasjonal hjemmel er i tråd med artikkel 27 (1) i Dublin III-forordningen. Dette betyr at søkeren vil ha en rett etter artikkel 27(1) til å anføre forhold som inntraff etter et vedtak om overføring.

En overføring er kun en praktisk implementering av overføringsvedtaket og betyr ikke at det endelige ansvaret for behandlingen av asylsøknaden fastsettes gjennom overføringen. EUdomstolen viser til at en søker kan bli overført før en domstol eller tribunal har tatt endelig stilling til om vedtaket er rettskraftig.

EU-domstolen viser videre til at et effektivt rettsmiddel når det gjelder vedtak om overføring må 1) omfatte en vurdering av hvordan bestemmelsene i forordningen har blitt anvendt i saken og 2) en vurdering av de rettslige og faktiske forholdene i den medlemsstaten søkeren skal overføres til (jf. Ghezelbash C-63/15, Mengesteab 670/16, Shiri C-201/16).

I en situasjon som i denne saken, der Hasan kom ulovlig tilbake til Tyskland, men ikke søkte asyl på nytt, konkluderer EU-domstolen med at det kun er bestemmelsene i artikkel 24 som kan anvendes (ikke artikkel 23).

Hvis en søker (uten tillatelse) kommer tilbake til det medlemslandet som har uttransportert vedkommende, kan medlemslandet starte en ny prosess med å anmode om tilbaketakelse. Søkeren kan imidlertid ikke bli uttransportert på bakgrunn av et tidligere vedtak og aksept. En ny overføring kan ikke skje uten at man vurderer endringen som kan ha skjedd siden det første vedtaket om overføring.

EU-domstolen konkluderer til slutt med at i tilfeller der medlemslandet på nytt sender en anmodning om tilbaketakelse, må anmodningen sendes innenfor de periodene som er beskrevet i artikkel 24(2). Tidsregningen starter på det tidspunktet hvor medlemslandet (som gjør anmodningen) blir oppmerksom på at søkeren er på deres territorium.

Hvis en anmodning om tilbaketakelse ikke skjer innenfor denne perioden, skal søkeren gis mulighet til å inngi en ny søknad jf. artikkel 24(3). EU-domstolen uttaler at det vil være det medlemslandet der søkeren oppholder seg uten oppholdstillatelse, som vil være ansvarlig for å behandle en ny søknad om beskyttelse.

Hvis klagen på vedtaket knyttet til den første søknaden om beskyttelse fortsatt er til behandling når søkeren kommer tilbake til det medlemslandet han/hun ble uttransportert fra, skal dette ikke regnes som om en ny søknad om beskyttelse har blitt fremmet.

I tilfeller der en person kommer tilbake til et medlemsland, men ikke fremmer en ny søknad om beskyttelse, er det opp til medlemslandet (der søkeren oppholder seg) å initiere en ny anmodning om tilbaketakelse. Søkeren kan imidlertid ikke overføres til det ansvarlige medlemslandet før en slik anmodning har blitt gjort.