Topic
- Protection (asylum)
Source of law
- Case law Court of Justice of the European Union
-
Recipient
- The Norwegian Directorate of Immigration (UDI)
Case number in UDISAK (archive system)
C-8/22, C-402/22 og C-663/21 Tilbakekall av flyktningstatus på grunn av endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse
Saken gjelder
EU-domstolen behandlet tre saker 6. juli 2023 som gjaldt fortolkning av statusdirektivet (direktiv 2011/95) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) i saker som gjelder tilbakekall eller nektelse av flyktningstatus på grunn av endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse. Norge er ikke bundet av statusdirektivet, men fortolkningene til domstolen er relevante ved forståelsen av tilsvarende bestemmelser i norsk regelverk.
Hovedpunkter fra dommene
Statusdirektivet artikkel 14 (4) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) bokstav b må fortolkes slik:
-
Artikkel 14 (4) bokstav b i statusdirektivet oppstiller to selvstendige og kumulative vilkår for å kunne tilbakekalle flyktningstatus: tredjelandsborgeren må ha begått en særlig alvorlig forbrytelse (particularly serious crime) og må utgjøre en fare for samfunnet (danger to the community).
-
Det er ikke tilstrekkelig for å anses som en fare for samfunnet at man er dømt for en særlig alvorlig forbrytelse.
-
Tredjelandsborgeren må ha begått en forbrytelse som alene når opp til terskelen "særlig alvorlig forbrytelse". Dette innebærer at flere forbrytelser som alene ikke kan anses som "særlig alvorlig forbrytelse" ikke kan ses i sammenheng og nå opp til terskelen.
-
For at en forbrytelse skal kunne anses som "særlig alvorlig", må den være eksepsjonelt alvorlig, i den forstand at det er en forbrytelsene som grovt undergraver rettsordenen i det aktuelle samfunnet. Det må videre tas hensyn til blant annet strafferammen, utmålt straff, arten av det straffbare forholdet, ethvert formildende eller skjerpende hensyn, hvorvidt handlingen ble begått med forsett, arten og rekkevidden av skaden som det straffbare forholdet forårsaket, og prosedyren som ble anvendt for å straffeforfølge forholdet.
-
For at en person skal kunne anses å være en fare for samfunnet, må trusselen som tredjelandsborgeren representerer mot grunnleggende samfunnshensyn i den medlemsstaten han eller hun oppholder seg, være virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig.
-
I avveiningen av om flyktningstatus bør tilbakekalles, skal eventuell tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff som tredjelandsborgeren kan bli utsatt for ved retur, ikke være en del av vurderingen. Dette skal vurderes i forbindelse med vedtak om retur jf. returdirektivet.
C-8/22 (XXX)
Saken gjelder fortolkning av statusdirektivet artikkel 14 (4) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) bokstav b, om tilbakekall, avslutning av eller nektet fornyelse av flyktningstatus på grunn av at personen har fått en endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og utgjør en fare for samfunnet i medlemsstaten.
Den underliggende saken gjaldt XXX, som fikk innvilget flyktningstatus i Belgia i 2007. I 2010 ble han dømt til 25 års fengsel for å ha begått flere biltyverier og i den tilknytning, drap, og i 2016 tilbakekalte belgiske myndigheter flyktningstatusen.
Domstolen som behandler anken fra XXX, stilte EU-domstolen følgende spørsmål:
-
Innebærer det at personen er dømt for en særlig alvorlig forbrytelse i seg selv at han eller hun utgjør en fare for samfunnet, eller kreves det noe mer?
-
Hvis det kreves noe mer, må myndighetene etablere at personen fortsatt utgjør en fare for samfunnet? Må det etableres at personen utgjør en fare som er virkelig og umiddelbar (genuine and present), eller er det tilstrekkelig med en potensiell fare?
-
Kan flyktningstatus kun tilbakekalles hvis det er forholdsmessig og faren som personen utgjør er tilstrekkelig alvorlig til å forsvare tilbakekall?
Domstolen vurderte at artikkel 14 (4) bokstav b oppstiller to kumulative vilkår, og at det at personen er dømt for en særlig alvorlig forbrytelse, derfor ikke automatisk tilsier at personen utgjør en fare for samfunnet. Dette vilkåret må vurderes separat. Domstolen sammenliknet ordlyden i artikkel 12 (2) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) bokstav b, hvor det kun er vilkåret om domfellelse for en alvorlig ikke-politisk forbrytelse utenfor landet man flyktet fra, som er nevnt. Domstolen viste til at forskjellen mellom artikkel 12 (2) bokstav b og artikkel 14 (4) bokstav b i essens, reflekterer, forskjellen mellom artikkel 1F (ekstern lenke til lovdata) og artikkel 33(2) (ekstern lenke til lovdata) i Flyktningkonvensjonen, hvor sistnevnte er hjørnesteinen i det internasjonale regimet for beskyttelse av flyktninger.
Domstolen har tidligere (M and Others, revocation of refugee status, C-391/16, C-77/17 og C-78/17 (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging)) uttalt at forholdene som er nevnt i artikkel 14 (4) for å kunne tilbakekalle mv., korresponderer med vilkårene for å kunne refoule (returnere) en flyktning etter artikkel 33 (2) i Flyktningkonvensjonen, som generelt er fortolket slik at den oppstiller to kumulative vilkår, tilsvarende vilkårene i artikkel 14 (4) (avsnitt 36).
Domstolen så også hen til artikkel 17 (1) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging), som gjelder personer med subsidiær beskyttelse, hvor det i bokstav (b) fremkommer at domfellelse for alvorlig forbrytelse er ett vilkår, og i bokstav (d) fremkommer at fare for samfunnet, er ett annet alternativt vilkår, som hver for seg kan utløse utelukkelse. Videre mente EU-domstolen at artikkel 14 (4) bokstav b og artikkel 21 (2) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) må fortolkes konsistent, siden lovgiver har valgt samme ordlyd i disse bestemmelsene, og rettspraksis konsekvent har lagt til grunn at artikkel 21 (1) bokstav b oppstiller to kumulative vilkår (avsnitt 37-39).
Domstolen avklarte også at artikkel 14 (4) bokstav a "danger to the security of the Member State", gjelder noe annet enn vilkår nr. 2 i bokstav b. Artikkel 14 (4) bokstav a refererer til en sikkerhetsfare mens bokstav a refererer til en samfunnsfare.
Når det gjaldt spørsmålet om faren personen utgjør for samfunnet, viste Domstolen til sin "settled case law" om at unionsborgere som nyter rett til fri bevegelse, kan vurderes som en trussel mot offentlig orden (public policy) kun hvis deres personlige atferd representerer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
Ordlyden i direktiv 2004/38 (ekstern lenke til eur-lex.europa.eu) artikkel 27 er ikke lik som ordlyden i artikkel 14 (4) bokstav b, men bruken av ordet "constitutes" i artikkel 14 (4) mente EU-domstolen tilsa at faren må være virkelig og umiddelbar (genuine and present). Videre ville vilkåret være overflødig hvis det var tilstrekkelig at personen utgjorde en potensiell samfunnsfare, da dette typisk vil være tilfredsstilt når en person er dømt for en særlig alvorlig straffbare handling (avsnitt 53).
Domstolen så deretter hen til andre bestemmelser i direktivet som bruker begrepet "public order". Artikkel 24 (1) åpner for å nekte en tillatelse pga "compelling reasons of public order" kun når tredjelandsborgere utgjør en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
Likevel mente domstolen at bruken av begrepet "fare for samfunnet", i stedet for å henvise til begrepet "offentlig orden", ikke utgjør et valg om å sette en materielt annerledes terskel enn den som er etablert i rettspraksis knyttet til direktivet om fri bevegelse (2004/38), siden begrepene som er brukt i artikkel 14 (4) og 21 (2) i direktiv 2011/95 som nevnt over, reflekterer begrepene som er brukt i Flyktningkonvensjonen artikkel 33 (2).
Motsatt følger det fra domstolens rettspraksis at anvendelsen av artikkel 21 (2) avhenger av vilkår som er strengere enn de som gjelder for anvendelsen av artikkel 24 (1) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) i direktivet.
Videre synliggjør rettspraksis at ifølge direktivets generelle ordning, vil alvorlige straffbare handlinger begått før personen ble ansett som flyktning, innebære at utelukkelsesbestemmelsen i artikkel 12 (2) b kommer til anvendelse, mens artikkel 14 (4) og 21 (2) åpner for at den umiddelbare fare som tredjelandsborgeren representerer, blir vurdert. Det følger av formålet med direktiv 2011/95 at det skal fortolkes strengt.
Et tiltak som nevnt i artikkel 14 (4) bokstav b, kun kan besluttes dersom tredjelandsborgeren representerer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn i medlemstaten hvor han eller hun oppholder seg (avsnitt 60). Det er myndighetene som må foreta en individuell vurdering av om dette er tilfellet i den konkrete saken.
Domstolen presiserte så at tidligere atferd alene kan være tilstrekkelig for å kunne konkludere med at det foreligger en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, selv om det som regel forutsetter en tilbøyelighet til å i fremtiden gjenta atferden som tilsa den opprinnelige faren.
For å avgjøre om faren er "present" (umiddelbar), kan det ikke sluttes automatisk fra rullebladet at tredjelandsborgeren vil være gjenstand for et tiltak etter artikkel 14 (4) bokstav b. Jo senere etter en endelig domfellelse en beslutning tas etter denne artikkelen, jo viktigere er det at myndighetene vurderer utviklingen siden den straffbare handlingen ble begått.
Domstolen pekte også på at det er opp til medlemstatenes diskresjon hvorvidt de vil tilbakekalle eller ikke etter artikkel 14 (4) bokstav b; de er ikke pålagt å gjøre det. Diskresjonen utøves i lys av prinsippet om forholdsmessighet, som innebærer at trusselen som tredjelandsborgeren representerer for samfunnet i medlemsstaten, må avveies mot rettighetene som følger av å fylle vilkårene for flyktningstatus jf. direktivet artikkel 2 (d) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging). I den vurderingen må medlemsstatene også ta hensyn til grunnleggende rettigheter og avgjøre hvorvidt det er mulig å vedta andre, mindre inngripende tiltak, med samme effekt, for å beskytte samfunnet.
Medlemsstatene må i den sammenheng ta stilling til at tredjelandsborgeren, i tilfellet status blir tilbakekalt, kan nektes rettigheter etter direktivet, men likevel fortsette å ha visse rettigheter etter Flyktningkonvensjonen jf. direktivet artikkel 14 (6).
Konklusjoner:
-
Artikkel 14 (4) bokstav b må tolkes slik at det ikke er tilstrekkelig for å anse tredjelandsborgeren som en fare for samfunnet, at han eller hun er endelig dømt for en særlig alvorlig straffbar handling.
-
Artikkel 14 (4) bokstav b må tolkes slik at anvendelsen av artikkelen forutsetter at myndighetene etablerer at trusselen som tredjelandsborgeren representerer mot grunnleggende samfunnshensyn i den medlemsstaten han eller hun oppholder seg, er virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig, og at tilbakekall er forholdsmessig i forhold til den trusselen.
Lenke til avgjørelsen: CURIA - Documents (europa.eu)
Lenke til Generaladvokatens anbefaling: CURIA - Documents (europa.eu)
C-402/22 (M.A.)
Saken gjelder fortolkning av statusdirektivet artikkel 14 (4) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) og besvarer spørsmål om hva som skal forstås med "en særlig alvorlig forbrytelse". Spørsmål 2 og 3 i saken sammenfaller med de to spørsmålene som ble besvart av domstolen i sak C-8/22 (over).
Den underliggende saken gjaldt M.A., som fikk avslag på søknaden om internasjonal beskyttelse i Nederland i 2018. Myndighetene la til grunn at M.A. hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse, men avslo søknaden fordi han var dømt for en særlig alvorlig forbrytelse. Domfellelsen gjaldt tre seksuelle overgrep, ett forsøk på seksuelt overgrep og tyveri av en mobiltelefon. Alle forholdene ble begått samme kveld, og utmålt straff var 24 måneder fengsel. Raad van State forela flere fortolkningsspørsmål for EU-domstolen i forbindelse med håndtering av anke i saken.
Domstolen vurderte først spørsmålet om når et straffbart forhold er så "particularly serious" at personen bør nektes flyktningstatus, herunder hvilke kriterier man skal vurdere dette etter, og om kriteriene i Ahmed-saken (sak C-369/17) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) er relevante.
Siden artikkel 14 (4) bokstav b ikke refererer til nasjonal lovgivning, understreket domstolen at det er viktig at fortolkningen er uavhengig og uniform, slik at den anvendes likt av medlemsstatene. Bestemmelsen definerer ikke selv begrepet, dermed må man se på ordlyd og kontekst, og bestemmelsens og regelverket som sådan, sitt formål.
Ved å gradere det straffbare forholdet som "særlig alvorlig" mente Generaladvokaten at begrepet må gjelde straffbare forhold av "exceptional seriousness" (avsnitt 26).
Når det gjelder konteksten, pekte domstolen på at bestemmelsen utgjør et unntak fra artikkel 13 (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) om når flyktningstatus kan innvilges, og bestemmelsen må derfor fortolkes strengt (jf. Ahmed).
Domstolen mente videre at rettspraksis som fortolker begrepene "serious non-political crime" i artikkel 12 (2) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) og "serious crime" i artikkel 17 (1) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) også må tas i betraktning ved fortolkningen av artikkel 14 (4) bokstav b, fordi disse bestemmelsene også utgjør unntak fra internasjonal beskyttelse (avsnitt 29).
Når det spesifikt gjelder hvilke kriterier som er relevante, pekte domstolen på strafferammen som er angitt i nasjonal straffelov, hva slags type straffbar handling det er snakk om, hvilke konsekvenser det straffbare forholdet hadde, prosedyren for å straffeforfølge forholdet, hva slags straff som ble utmålt, og hvorvidt de fleste jurisdiksjoner anser slike straffbare forhold som alvorlige, jf. Ahmed-saken.
Domstolen mente videre, etter å ha sammenliknet ordlyden i artikkel 17 (3), 12 (2) bokstav b, artikkel 17 (1) bokstav b og artikkel 21 (2) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging), at lovgivers valg av ordlyd i artikkel 14 (4) bokstav b, tilsier at dette er et svært strengt vilkår, og at det må være snakk om et straffbare forhold som er mer alvorlig enn dem som skal til for at artikkel 12 (2) bokstav b og artikkel 17 (1) bokstav b og (3) kommer til anvendelse (se avsnitt 35). Det fulgte av dette at det må dreie seg om straffbare forhold som grovt undergraver rettsordenen i det gjeldende samfunnet.
Vurderingen av om det straffbare forholdet er å anse som "exceptionally serious" må gjøres i lys av hvordan det aktuelle straffbare forholdet er klassifisert i den aktuelle medlemsstatens straffelovgivning.
Domstolen presiserte videre at ordlyden peker på ett straffbart forhold, ikke flere, slik at domfellelsen må være for en forbrytelse som alene kan klassifiseres som særlig alvorlig. Dette innebærer at man ikke kan se flere straffbare forhold i sammenheng, hvis ingen av dem alene er alvorlige nok i seg selv til at de når opp (avsnitt 39).
Domsgrunnene er også viktig i vurderingen av alvorsgraden av det straffbare forholdet, da de vil gjenspeile den aktuelle domstolens vurdering av tredjelandsborgerens atferd. Utmålt straff er også et viktig og relevant moment; kun en forbrytelse som har ført til en særlig alvorlig straff i lys av det generelle straffenivået i den aktuelle medlemsstaten vil kunne anses som en særlig alvorlig forbrytelse.
Videre er det relevant å se hen til alle formildende eller skjerpende omstendigheter, hvorvidt forbrytelsen ble utøvet med forsett, arten og rekkevidden av skade som ble forårsaket av forbrytelsen, og hva slags straffeforfølgningsprosedyre som ble anvendt, i den grad det kan belyse alvorsgraden (avsnitt 40-44).
Domstolen presiserte at vurderingskriteriene ikke er uttømmende, og at det ville kunne være flere aktuelle kriterier.
Spørsmål 2 og 3 i saken sammenfaller med de to spørsmålene som ble besvart av domstolen i sak C-8/22, se over.
Konklusjon:
-
Artikkel 14 (4) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) må fortolkes slik at en forbrytelse som, i lys av dens spesifikke kjennetegn, er eksepsjonelt alvorlig, så langt det er en av forbrytelsene som grovt undergraver rettsordenen i det aktuelle samfunnet, utgjør en "særlig alvorlig forbrytelse" slik begrepet må forstås i denne bestemmelsen. For å vurdere om det straffbare forholdet som personen er endelig dømt for er "særlig alvorlig", må det tas hensyn til blant annet strafferammen, utmålt straff, arten av det straffbare forholdet, ethvert formildende eller skjerpende hensyn, hvorvidt handlingen ble begått med forsett, arten og rekkevidden av skaden som det straffbare forholdet forårsaket, og prosedyren som ble anvendt for å straffeforfølge forholdet.
-
Konklusjon 2 i denne saken sammenfaller med konklusjon 1 i sak C-8/22, se over.
-
Konklusjon 3 i denne saken sammenfaller med konklusjon 2 i sak C-8/22, se over.
Lenke til avgjørelsen: CURIA - Documents (europa.eu)
Lenke til Generaladvokatens anbefaling: CURIA - Documents (europa.eu)
C-663/21 (A.A.)
Saken gjelder fortolkning av statusdirektivet Artikkel 14 (4) bokstav b (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging).
Den underliggende saken gjelder AA, som ble innvilget flyktningstatus i Østerrike i desember 2015. I 2018 ble han dømt til 1 år og 3 måneder betinget fengsel for farlig og truende atferd, ødeleggelse av andres eiendom (hærverk), og omgang med og salg av narkotika. I januar 2019 ble AA på nytt dømt til tre måneder betinget fengsel for legemsbeskadigelse og truende atferd, og i mars 2019 ble han dømt til seks måneder betinget fengsel for forsøk på legemsbeskadigelse. I august 2019 ble han ilagt bot for aggressiv oppførsel mot en offentlig tjenestemann.
I september 2019 ble AAs flyktningstatus tilbakekalt, og han fikk et vedtak om retur med en frist for frivillig utreise, samtidig som det fremkom at utsendelse ville være ulovlig. AA påklaget vedtaket.
I oktober 2020 ble AA igjen idømt for legemsbeskadigelse og trusler i hhv. fire og fem måneder. Ingen av de foregående straffene ble imidlertid med dette gjort ubetinget.
Ankedomstolen annullerte de påklagede delene av førsteinstansens avgjørelse. Ankedomstolen slo fast at AA var blitt ilagt en endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse, og at han utgjorde en fare for samfunnet. Den fant imidlertid at det skulle foretas en avveining av asylmedlemsstatens interesser og den gjeldende tredjelandsstatsborgers interesse i å få innvilget internasjonal beskyttelse, idet det skulle tas hensyn til omfanget og arten av de tiltak han ville bli utsatt for, hvis beskyttelsen ble tilbakekalt. Ettersom AA, hvis han ble sendt tilbake til hjemlandet, risikerte å bli utsatt for tortur eller idømt dødsstraff, fant ankedomstolen at hans interesser veide tyngre enn den østerrikske statens interesser.
Avgjørelsen ble anket, og domstolen som har saken til behandling har forelagt EU-domstolen følgende spørsmål:
-
I vurderingen av spørsmålet om tilbakekall av flyktningstatus etter artikkel 14 (4) bokstav b, må myndighetene foreta en avveining, på en slik måte at det offentliges interesse i tvangsretur må veie tyngre enn flyktningens interesse i å fortsatt få beskyttelse fra staten, hvor forbrytelsens forkastelige karakter og den potensielle samfunnsfaren skal veies mot utlendingens interesse i å fortsatt motta beskyttelse, herunder sett hen til omfanget og arten av de tiltak han eller hun risikerer å bli utsatt for?
-
Utelukker returdirektivet (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging), særlig artikkel 5, 6, 8 og 9, en situasjon i nasjonal rett hvor det skal fattes returvedtak for en tredjelandsborger som har fått tilbakekalt flyktningstatusen, selv om det allerede på vedtakstidspunktet er avklart at utsendelse ikke vil være tillatt i overskuelig fremtid på grunn av non-refoulement-prinsippet, og det også har rettskraft?
Domstolen så under spørsmål 1 hen til at situasjonene som kan begrunne tilbakekall av flyktningstatus i artikkel 14 (4) i hovedsak korresponderer med situasjonene i artikkel 21 (2) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging), som igjen korresponderer med Flyktningkonvensjonen artikkel 33(2) (ekstern lenke til lovdata), hvor det er rom for å kunne returnere en flyktning. Samtidig, mens FK artikkel 33(2) nekter en flyktning fordelen av non-refoulement prinsippet i slike situasjoner, må artikkel 21 (2) tolkes og anvendes slik at den respekterer rettighetene som er nedfelt i Charteret (ekstern lenke til eur-lex.europa.eu), særlig artikkel 4 og 19 (2), som i absolutte former forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, uavhengig av personens atferd, inkludert utsendelse til en stat hvor det er reell risiko for at personen vil bli utsatt for slik behandling.
Derfor, når utsendelse av en flyktning på grunn av ett av forholdene som er nevnt i artikkel 14 (4) og artikkel 21 (2), ville utsette flyktningen for risiko for å bli utsatt for brudd på rettighetene i Charteret artikkel 4 og 19 (2), kan ikke medlemsstatene gjøre unntak fra prinsippet om non-refoulement etter Flyktningkonvensjonen artikkel 33 (2) (avsnitt 37). EU-retten tilbyr derfor en bedre beskyttelse i slike situasjoner enn Flyktningkonvensjonen.
Det følger av dette at de kompetente myndigheter etter EU-retten har adgang til å tilbakekalle flyktningstatus uten nødvendigvis å kunne sende han eller henne til hjemlandet. En slik utsendelse ville involvere et returvedtak som overholder de materielle og prosessuelle garantiene i returdirektivet, som i artikkel 5 påkrever overholdelse av non-refoulement-prinsippet. Dermed kan ikke tilbakekall av flyktningstatus jf. artikkel 14 (4) i statusdirektivet, implisitt anses om en separat vurdering av spørsmålet om hvorvidt personen kan sendes til hjemlandet (avsnitt 41).
Det følger av dette at konsekvensene for tredjelandsborgeren ved retur ikke skal tas med i avveiningen som gjøres i forbindelse med vurderingen av om flyktningstatus skal tilbakekalles jf. Artikkel 14 (4), men heller skal vurderes i forbindelse med et returvedtak (avsnitt 42).
Når det gjelder spørsmål 2, så domstolen hen til at en flyktning som har fått flyktningstatus tilbakekalt, må anses for å ha ulovlig opphold slik at returdirektivet kommer til anvendelse, med mindre det innvilges opphold på annet grunnlag.
Artikkel 5 (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) i returdirektivet, som er en generell regel som binder medlemsstatene, forplikter medlemsstatene til å overholde non-refoulement-prinsippet i alle stadier av en returprosedyre. Artikkel 5 utelukker derfor at det fattes et returvedtak hvis vedtaket innebærer at retur skjer til et land hvor det det er reell risiko for at tredjelandsborgere, hvis vedtaket iverksettes, ville utsettes for behandling i strid med artikkel 18 eller 19 (2) i Charteret. Dette vil være tilfellet i en situasjon som i den underliggende saken, hvor de kompetente myndigheter som vil returnere tredjelandsborgere allerede har avklart at non-refoulement prinsippet utelukker retur.
Lenke til avgjørelsen: CURIA - Documents (europa.eu)
Lenke til Generaladvokatens anbefaling: CURIA - Documents (europa.eu)
Konklusjoner:
- Anvendelsen av artikkel 14 (4) bokstav b er avhengig av at myndighetene kan vise at tilbakekall av flyktningstatus er forholdsmessig, i lys av den fare mot grunnleggende samfunnsinteresser som tredjelandsborgeren utgjør i den medlemsstaten han eller hun befinner seg i. I vurderingen skal myndighetene foreta en avveining mellom denne faren, på den ene siden, og på den andre siden, rettighetene til personer som oppfyller de materielle vilkårene i statusdirektivet artikkel 2 bokstav d (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging). Myndighetene er imidlertid ikke forpliktet til å undersøke om statens interesser i å returnere tredjelandsborgere til hjemlandet veier tyngre enn tredjelandsborgerens interesse i å opprettholde oppholdslandets beskyttelse, i lys av hva han eller hun risikerer å bli utsatt for ved en slik retur.
- Returdirektivet utelukker at det fattes returvedtak for en tredjelandsborger når det på vedtakstidspunktet er avklart at utsendelse vil være utelukket i overskuelig fremtid på grunn av non-refoulement-prinsippet.
Topic
- Protection (asylum)
Recipient
- The Norwegian Directorate of Immigration (UDI)
Source of law
- Case law Court of Justice of the European Union