C.K., H.F., A.S. v. Republika Slovenija Dublin III-forordningen, vurdering av konsekvenser for helsetilstand ved overføring, artikkel 17(1)

1. Saken gjelder/hovedkonklusjon

Selv om det ikke foreligger konkrete holdepunkter for at det finnes systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene i det ansvarlige landet, jf. artikkel 3(2) i Dublin III-forordningen, må den staten som anmoder en annen medlemsstat om overtakelse eller tilbaketakelse fortsatt vurdere om det er en reell risiko for at søkeren vil bli utsatt for alvorlige overgrep under eller etter overføringen, jf. EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 4.

Et medlemsland må legge til rette for at overføring kan skje uten reell risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Hvis de ikke klarer det, må medlemslandet avvente overføring. Hvis overføringen vil ha konsekvenser for søkerens helsetilstand, kan det være en årsak til at overføringen må avventes.

Fristen for overføring vil gå ut etter seks måneder jf. Dublin III-forordningen artikkel 29(1) og ansvaret vil da skifte.  Et medlemsland kan i denne perioden velge å gjøre bruk av skjønnsregelen i forordningens artikkel 17(1), men det er ikke noe krav om at medlemslandet må bruke artikkel 17(1) i en slik type sak.

Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider. 

2. Bakgrunn

C.K., syrisk borger, og H.F., egyptisk borger, reiste inn i EU (Kroatia) på visum utstedt av kroatiske myndigheter den 16. august 2015. Etter et kort opphold i Kroatia krysset de grensen til Slovenia med falske greske identitetsdokumenter. De fikk etter hvert plass i et mottakssenter i Ljubljana og søkte asyl. C.K. var gravid da hun reiste inn til Slovenia.

Slovenske myndigheter anmodet kroatiske myndigheter om tilbaketakelse i henhold til artikkel 12(2), noe kroatiske myndigheter aksepterte 14. september 2015. På grunn av graviditeten avventet Slovenia overføringen til etter barnet ble født (20. november 2015). Et avslag på søknaden og vedtak om overføring til Kroatia ble imidlertid fattet 20. januar 2016. I dom datert 2. mars 2016 annullerte Administrative Court vedtaket og bad om en ny vurdering av saken hvor det også ble innhentet en bekreftelse fra kroatiske myndigheter på at mor og barn ville få plass i et mottak og få tilstrekkelig omsorg og behandling. Kroatiske myndigheter bekreftet dette 7. april 2016.

Innenriksdepartementet fattet et nytt vedtak 5. mai 2016 hvor de avslo søknaden og fattet vedtak om overføring til Kroatia. Vedtaket ble påklaget til Administrative Court og det ble bedt om utsatt iverksetting. I klagen ble det anført at overføringen ville ha negative konsekvenser for helsetilstanden til C.K. som igjen ville påvirke barnet. Helsetilstanden til C.K. tilsa at hun og barnet måtte få bli på mottaket i Ljubljana.

Administrative Court fattet vedtak 1. juni hvor de annullerte vedtaket om overføring. Innenriksdepartementet påklaget da vedtaket til Supreme Court. Den 29. juni endret domstolen vedtaket og bekreftet vedtaket om overføring. Vedtaket fra Supreme Court ble endelig, men søkerne fremmet en sak, «constitutional appeal», for Constitutional Court. Constitutional Court mente at Supreme Court ikke bare skulle ha vurdert helsetilstanden til C.K. i forbindelse med en vurdering av situasjonen i Kroatia, men de skulle også ha vurdert om selve overføringen i seg selv ville være i tråd med EMK artikkel 3.

Constitutional Court mente at systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene for søker i et mottakerland ikke var den eneste grunnen som klagerne kunne påberope seg i forhold til at overføring til et medlemsland ville utsette dem for en reell risiko for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Medlemslandene må respektere andre internasjonale forpliktelser som er videre enn kriteriene i artikkel 3(2). Constitutional Court uttalte derfor: “In the event that, apart from the case referred to in that provision, the transfer of an asylum seeker to another Member State would result in an infringement of those fundamental requirements, the Member State are required to apply the discretionary clause laid down in Article 17(1) of the Dublin III Regulation” (paragraph 43).

Ettersom dette ikke ble gjort, satte Constitutional Court vedtaket fra Supreme Court til side og sendte saken tilbake til Supreme Court for en ny vurdering. Supreme Court besluttet da å spørre EU-domstolen om fortolkning av regelverket.

3. EU-domstolens fortolkning

EU-domstolen uttaler at i tillegg til å vurdere om det er systemfeil ved asylprosedyren eller mottaksforholdene i et annet medlemsland, jf. Dublin III-forordningen artikkel 3, må et medlemsland ut over dette også vurdere om enkeltpersonen vil ha en reell risiko for å bli utsatt for alvorlige overgrep ved overføring. For EU-medlemslandene følger denne forpliktelsen av EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 4.

Det er opp til medlemslandet “to eliminate any serious doubts concerning the impact of the transfer on the state of health of the person concerned» (paragraph 76).  Medlemslandet må vurdere om uttransporten betyr en reell risiko for at helsetilstanden forverres signifikant eller permanent. Hvis dette er tilfelle, vil selve uttransporten være i strid med EUs pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 4, uavhengig av kvaliteten på mottak og helsetilbud i mottakslandet.

I slike saker må et medlemsland sørge for tiltak slik at overføring kan skje uten reell risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Hvis de ikke klarer det, må de avvente overføring.

Mens de avventer overføring, kan et medlemsland velge å gjøre bruk av 17(1) eller vente på at fristen i 29(1) går ut og ansvaret skifter. Artikkel 17(1) kan imidlertid ikke fortolkes slik at et medlemsland er forpliktet til å anvende denne bestemmelsen i en sak tilsvarende denne saken. «The fact nevertheless remains that that provision, read in the light of Article 4 of the Charter, cannot be interpreted, in a situation such as that at issue in the main proceedings, as meaning that it implies an obligation on that Member State to make use of it in that way»(paragraph 88).

På konkret spørsmål fra Supreme Court, svarer EU-domstolen at artikkel 17(1) må fortolkes slik at et medlemsland i anvendelsen av bestemmelsen, ikke bare må se hen til nasjonal lov og fortolkning gjennom nasjonalt rettssystem, men også fortolkning av EU-rett, i henhold til ordlyden i artikkel 267 TFEU.

EU-domstolen går så inn i fortolkningen av artikkel 4 i EUs pakt om grunnleggende rettigheter og konkluderer med at selv om det ikke er konkrete holdepunkter for å tro at det er systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene, må en overføring av en asylsøker i henhold til Dublin III-forordningen kun gjennomføres der det kan utelukkes at overføringen kan medføre en reell risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling innenfor betydningen av artikkel 4.