George Karim v. Sweden Dublin III-forordningen. Tredjelandsborger. To asylsøknader. Effektivt rettsmiddel. Slovenia. Libanon.

1. Saken gjelder

• Fortolkning av artikkel 19 og 27 i Europaparlaments- og Rådsforordningen nr. 604/2013 av 26. juni 2013 (heretter Dublin III-forordningen) sett i lys av forordningens innledende betraktning nr. 19.
  
  
• Artikkel 19 nummer 2 regulerer de tilfeller hvor en tredjelandsborger har søkt beskyttelse i to medlemsstater, men beviselig har forlatt medlemsstatenes territorium i over tre måneder før søknad nummer to.
  
  
• Artikkel 27 nummer 1 regulerer tredjelandsborgeres rett til et effektivt rettsmiddel mot et vedtak om overføring av asylsøknad, i form av en klage eller overprøving for en domstol eller et domstollignende organ av de faktiske og rettslige forhold.

Saken ble henvist til EU-domstolen av den svenske domstolen (Kammarrätten i Stockholm – Migrationsöverdomstolen) for prejudisiell avgjørelse den 1. april 2015.   

Les  avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice of the European Union) sine nettsider.

2. Hovedkonklusjonen i dommen

For å sikre en korrekt gjennomført ansvarsprosedyre under Dublin III-forordningen, må søkerens rett til et effektivt rettsmiddel etter artikkel 27 nummer 1 og innledende betraktning nr. 19, innebære at han kan bestride en overføringsbeslutning og påberope seg brudd på forordningens artikkel 19 nummer 2.

3. Faktum i saken

Karim er syrisk statsborger som søkte om beskyttelse i Sverige i mars 2014. Undersøkelser avdekket at søkeren først hadde søkt beskyttelse i Slovenia i mai 2013. Det svenske Migrationsverket ba derfor Slovenia om å ta tilbake og undersøke anmodningen fra søkeren i samsvar med artikkel 18 nummer 2 bokstav b i Dublin III-forordningen.

Etter at Slovenia samtykket i å ta tilbake asylsøkeren, ble de informert om at Karim mellom de to asylsøknadene hadde bodd mer enn tre måneder utenfor EU. Passet hans inneholdt et innreisestempel fra Libanon 20. juli 2013. Slovenia samtykket likevel i å ta tilbake asylsøkeren, hvilket resulterte i at hans søknad i Sverige ble avvist.

Søkeren anket saken til Förvaltningsrätten i Stockholm, som nektet anken hans av grunner nevnt i saken C-394/12 Abdullahi: Domstolen bemerket at prosedyren var korrekt, at søkerens opphold utenfor EU var irrelevant i denne saken, og at det ikke var noen andre grunner til at kriteriene i Dublin III-forordningen ikke skulle gjelde.

Karim anket til Kammarrätten i Stockholm – Migrationsöverdomstolen, som henviste følgende spørsmål til EU-domstolen for en prejudisiell avgjørelse:

1. Do the new provisions on the right to an effective remedy set out in Regulation No 604/2013 (recital 19 and Article 27(1) and (5)) mean that an asylum applicant is also to be given the opportunity to challenge [the implementation of] the criteria in Chapter III of Regulation No 604/2013 on the basis of which he or she is transferred to another Member State which has agreed to receive him or her? Alternatively, can the right to an effective remedy be limited to mean only the right to an examination of whether there are systemic deficiencies in the asylum procedure and the reception conditions in the Member State to which the applicant is to be transferred [as the Court of Justice held in the judgment of 10 December 2013 in C‑394/12 Abdullahi]?
   
   
2. In the event that the Court should consider that it is possible to challenge [the implementation of] the criteria in Chapter III of Regulation No 604/2013, does Article 19(2) of Regulation No 604/2013 mean that that regulation may not be applied where the asylum applicant shows that he or she has been outside the territory of the Member States for at least three months?

4. Domstolens vurderinger

Domstolen besvarte spørsmål 2 først, da det legger grunnlaget for spørsmål 1.

Kjernen i Migrationsöverdomstolens spørsmål nr. 2 er hvorvidt Dublin III-forordningens artikkel 19 nummer 2 går foran kriteriene i forordningens kapittel III i de tilfellene hvor en tredjelandsborger har søkt beskyttelse i to medlemsstater, men beviselig har forlatt medlemsstatenes territorium i minst tre måneder mellom den første og andre asylsøknaden. Domstolen viser til at forordningens artikkel 19 nummer 2 annet ledd angir at en søknad etter en slik fraværsperiode skal anses som en ny søknad, som utløser en ny prosedyre for å fastsette ansvarlig medlemsland. Denne oppgaven tilfaller den medlemsstaten som mottok den andre asylsøknaden, slik at det er forordningens artikkel 19 nummer 2 som kommer til anvendelse i slike saker.

Kjernen i Migrationsöverdomstolens spørsmål nr. 1 er hvorvidt Dublin III-forordningens innledende betraktning nr. 19 gjør at forordningens artikkel 27 nummer 1 må tolkes slik at en asylsøker i Karims situasjon kan bestride overføring av sin asylsak ved å anføre brudd på artikkel 19 nummer 2 istedenfor å anføre feil anvendelse av ansvarskriteriene i Dublinforordningens kapittel III (kriterier for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig).

Domstolen viser til begrunnelsen (ratio decidendi) i dommen C-63/15 Ghezelbash, hvor det fremgår at artikkel 27 nummer 1 sett i lys av forordningens innledende betraktning nr. 19 gjør at det kan stilles spørsmål ved en medlemsstats ansvar også hvor det ikke foreligger mangler ved asylprosessen eller mottaksforholdene etter artikkel 4 i EU-Charteret (forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff).

Domstolen finner at selv om anvendelsen av Dublin III-forordningen er basert på ansvarsetableringsreglene i forordningens kapittel III, er det reglene fastsatt i artikkel 19 nummer 2 annet ledd som setter rammene for prosessen. For å vurdere om riktig land er utpekt som ansvarlig, må domstolen som behandler søkerens anke kunne undersøke om det foreligger brudd på artikkel 19 nummer 2 annet ledd. En søker i Karims situasjon kan derfor påberope seg brudd på artikkel 19 nummer 2 annet ledd for å bestride beslutningen om ansvarsoverføringen.

5. Domstolens konklusjon

1. Artikkel 19 nummer 2 i Dublin III-forordningen må tolkes som at den, spesielt andre ledd, gjelder for en tredjelandsborger som, etter å ha søkt beskyttelse i en medlemsstat, beviser at han forlot medlemsstatenes territorium i en periode på minst tre måneder før en ny søknad om beskyttelse ble levert i en annen medlemsstat.
   
   
2. Artikkel 27 nummer 1 i Dublin III-forordningen, lest i lys av forordningens innledende betraktning nr. 19, må tolkes slik at i en situasjon som omhandlet i hovedsaken, har en asylsøker adgang til å påberope seg brudd på regelen i forordningens artikkel 19 nummer 2 annet ledd for å utfordre en avgjørelse om overføring av hans sak til en annen medlemsstat.