MA, BY og DA v. United Kingdom Dublin II-forordningen. Asyl. Ansvarlig medlemsstat. Eritrea, Irak.

1. Saken gjelder

• Fortolkning av artikkel 6(2) i Dublin II-forordningen
• Saken ble henvist til EU-domstolen av Court of Appeal (England and Wales) (Civil Division)
• Prejudisiell avgjørelse avsagt i kammer. Avgjørelsen er særlig relevant for behandlingen av Dublin-saker.
• Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice of the European Union) sine nettsider. 

2. Hovedkonklusjonen i avgjørelsen

• Artikkel 6(2) i forordningen skal under omstendigheter som i foreliggende sak tolkes slik at det er den medlemsstaten som sist fikk fremlagt søknaden om asyl, og hvor asylsøkeren befinner seg, som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad fremlagt av en enslig mindreårig asylsøker uten familiemedlemmer med lovlig opphold på medlemsstatens territorium.

3. Faktum i saken

Saken gjelder tre mindreårige asylsøkere, to fra Eritrea og en fra Irak, som søkte asyl i Storbritannia. Søkerne hadde allerede søkt asyl i Nederland og Italia før de kom til Storbritannia. Britiske myndigheter besluttet først å overføre søkerne til de ansvarlige medlemsstatene, jf. artikkel 3(1) Dublin II-forordningen. Beslutningen ble senere omgjort, og det ble bestemt at asylsøknadene skulle realitetsbehandles i Storbritannia i henhold til artikkel 3(2) i Dublin II-forordningen (suverenitetsklausulen). Den irakiske søkeren som allerede hadde blitt overført til Italia fikk derfor returnere tilbake til Storbritannia.

Storbritannias forvaltningsdomstol (Administrative Court) konkluderte imidlertid med at artikkel 6 i Dublin II-forordningen skal finne anvendelse i foreliggende saker. Under ankeforhandlingen, besluttet Court of Appeal (England and Wales) (Civil Division) å forelegge saken for EU-domstolen til prejudisiell avgjørelse. Den foreleggende domstol mente at det var av betydning at ordlyden i artikkel 5(2): ”for første gang framla sin asylsøknad for en medlemsstat” ikke var gjentatt i artikkel 6(2) som lyder slik: ”[…] har fremlagt sin asylsøknad”. Den nasjonale domstolen fremhevet også at enslige mindreårige inntar førsteplassen i rekkefølgen av kriterier oppstilt i kapittel III i Dublin II-forordningen. 

3.1 Spørsmålet forelagt for EU-domstolen

Sakens hovedspørsmål er hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter artikkel 6(2) i Dublin II-forordningen for behandlingen av en asylsøknad fra en enslig mindreårig asylsøker uten familiemedlemmer med lovlig opphold (legally present) i en annen medlemsstat, og som har søkt om asyl i mer enn én medlemsstat.

4. Domstolens vurderinger

Domstolen vurderte først om klagen var behandlingsmoden (admissible). Belgiske myndigheter mente at foreliggende klage ikke var ”admissible”, siden britiske myndigheter hadde akseptert å ta til behandling klagernes asylsøknader, og at det fremlagte rettsspørsmål var kun av akademisk interesse. EU-domstolen bemerket i denne sammenheng at prosedyren i TEUF (traktaten om den Europeiske Unions funksjonsmåte) artikkel 267 er et instrument for samarbeid mellom EU-domstolen og medlemsstatenes nasjonale domstoler som gir EU-domstolen anledning til å gi fortolkninger av EU-retten, som nasjonale domstoler trenger for å kunne avgjøre verserende søksmål jf. prinsipper etablert i Djabali, García Blanco og Unió de Pagesos de Catalunya-sakene.

Domstolen uttalte videre at den kan avvise en anmodning om en prejudisiell avgjørelse fra en nasjonal domstol dersom det fremlagte fortolkningsspørsmål åpenbart mangler enhver forbindelse med realiteten i saken eller formål, når problemstillingen er av hypotetisk karakter, eller når domstolen mangler faktiske og rettslige opplysninger som er nødvendige for å kunne gi et nyttig svar på spørsmålet, jf. Rosenbladt-saken, se avsnitt 37 i avgjørelsen.

Domstolen bemerket deretter at klager BT hadde fremlagt et erstatningskrav for den britiske domstolen, og at en prejudisiell uttalelse fra EU-domstolen i foreliggende sak ville få konsekvenser for erstatningssakens utfall. På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at klagen ikke var hypotetisk og var derfor ”admissible”.

Domstolen tok deretter stilling til sakens realitet. Domstolen minnet innledningsvis om at enhver asylsøknad kun skal behandles av én av medlemsstatene (by a single memberstate), og som skal utpekes som ansvarlig i henhold til kriteriene fastsatt i kapittel III i forordningen, se avsnitt 43. Det fremgår av Artikkel 5(1) i forordningen at kriteriene for å avgjøre ansvarslandet finner anvendelse i den rekkefølge de er oppstilt i ovennevnte kapittel, se avsnitt 44. Fastsettelsen av hvilken stat som er ansvarlig etter kriteriene oppstilt i forordningens artikkel 6-14 skal avgjøres på bakgrunn av situasjonen som forelå på det tidspunkt asylsøkeren for første gang fremla en asylsøknad i en medlemsstat, jf. artikkel 5(2). Artikkel 5(2) kan ikke sies å ha et formål som endrer kriterienes formål. Bestemmelsens formål er å fastsette de rammer der ovennevnte kriterier skal anvendes for å avgjøre hvilken medlemsstat er ansvarlig, se avsnitt 45.

Det første kriteriet oppstilt i kapittel III er artikkel 6 hvis formål er å avgjøre hvilken medlemstat er ansvarlig for å behandle en asylsøknad fremlagt av en enslig mindreårig asylsøker som omfattes av artikkel 2(h) i forordningen. Medlemsstaten som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad er den staten hvor den enslige mindreårige asylsøkeren har familiemedlemmer med lovlig opphold, og under den forutsetning at dette anses til det beste for barnet, jf. artikkel 6, se avsnitt 47.

Det fremgår av foreliggende foreleggelse at klagerne ikke har noen familiemedlemmer med lovlig opphold på territoriet til en medlemsstat. Den ansvarlige medlemsstaten skal derfor utpekes i henhold til artikkel 6(2) i forordningen, som fastsetter at ansvaret påhviler den medlemsstat ”der den mindreårige har fremlagt sin asylsøknad”, se punkt 48. På bakgrunn av ordlyden alene, er det ikke mulig å fastsette om formuleringen ”asylsøknaden” gjelder den første eller den siste søknaden som den mindreårige har fremlagt i en medlemsstat, se punkt 49. Det følger imidlertid at EU-domstolens etablerte rettspraksis at en bestemmelse i EU-retten skal tolkes ut både fra ordlyd, kontekst og formål, jf. Petrosian og Detiček- sakene, se punkt 50.

Domstolen bemerket deretter at formuleringen ”for første gang framla sin asylsøknad for en medlemsstat” i artikkel 5(2) ikke var gjentatt/gjengitt i artikkel 6(2). Videre påpekte domstolen at artikkel 6 refererer til den medlemstat ”der den mindreårige har fremlagt sin asylsøknad”, mens artikkel 13 i forordningen eksplisitt refererer til den medlemsstat der den mindreårige først fikk fremlagt asylsøknaden, se punkt 51. Dersom EU-lovgivers intensjon hadde vært å utpeke den første medlemsstat som ansvarlig for behandlingen av søknaden, ville lovgiver ha brukt samme presise ordlyd som i artikkel 13, jf. punkt 52. Formuleringen ”der den mindreårige har fremlagt sin asylsøknad” kan derfor ikke forstås slik at den refererer til medlemsstaten som først fikk fremlagt asylsøknaden, se avsnitt 53. Artikkel 6(2) i forordningen skal også tolkes på bakgrunn av bestemmelsens hovedformål som er å sikre enslige mindreårige effektiv tilgang til asylprosedyrer, jf. punkt 3-4 i forordningens fortale, se punkt 54.

Tatt i betraktning at enslige mindreårige tilhører en sårbar gruppe, er det viktig at prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig ikke forlenges mer enn strengt tatt nødvendig ("it is important not to prolong more than is strictly necessary the procedure for determining the Member State responsible"). Dette innebærer som hovedregel at enslige mindreårige ikke bør ("should not") overføres til en annen medlemsstat, se punkt 55. En slik tolkning støttes av kravene som følger av punkt 15 i forordningens fortale om at forordningen overholder de grunnleggende rettigheter og prinsipper som anerkjennes i Charteret om grunnleggende rettigheter, særlig artikkel 24(2) i Charteret som fastsetter at hensynet til den mindreåriges beste skal være ”a primary consideration”, se avsnitt 56-57.

Artikkel 6(2) i forordningen kan derfor ikke tolkes slik at den setter til side en grunnleggende rettighet, jf. Detiček og PPU-sakene, se avsnitt 58. Selv om barnets beste kun omtales eksplisitt i artikkel 6(1) i forordningen, fører artikkel 24(2) sammenholdt med artikkel 51(1) i charteret til at hensynet til barnets beste skal være ”a primary consideration” i alle beslutninger/vedtak fattet av medlemsstater i henhold til artikkel 6(2) i forordningen, se avsnitt 59. Hensynet til barnets beste pålegger medlemsstater - i omstendigheter som i foreliggende sak- en plikt til å tolke artikkel 6(2) slik at det er medlemsstaten der den enslige mindreårige befinner seg, som skal være ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden, se avsnitt 60. Prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig skal ikke forlenges unødvendig, og det skal sikres at enslige mindreårige får rask tilgang til asylprosedyrer, se avsnitt 61. Metoden for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad fremlagt av en enslig mindreårig uten familiemedlemmer med lovlig opphold i medlemsstaten, er basert på et objektivt kriterium, jf. punkt 4 i forordningens fortale. En slik fortolkning av artikkel 6(2) i forordningen medfører ikke at enslige mindreårige har krav på at en medlemsstat vurderer deres asylsøknad på nytt når asylsøknaden er avslått på materielt grunnlag ("substantively rejected"), se avsnitt 63. Medlemsstatene er ikke forpliktet til å vurdere om søkeren er flyktning dersom søknaden avslås på grunn av blant annet at vedkommende har innlevert en identisk asylsøknad etter at vedkommende allerede har fått avslag på sin søknad, jf. artikkel 25 i direktiv 2005/85, se avsnitt 64.

Kravet om at en asylsøknad kun skal behandles av én medlemsstat forplikter den medlemsstaten som utpekes som ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden i henhold til artikkel 6(2), under omstendigheter som i foreliggende sak, til å underrette/varsle den medlemsstaten der asylsøknaden først ble fremlagt om dette, se avsnitt 65.

I lys av ovennevnte momenter konkluderte domstolen med at artikkel 6(2) i forordningen, under omstendigheter som i foreliggende sak, skal tolkes slik at det er den medlemsstaten som sist fikk fremlagt søknaden om asyl, og hvor asylsøkeren befinner seg, som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad fremlagt av en enslig mindreårig asylsøker uten familiemedlemmer med lovlig opphold på medlemsstatens territorium, jf. avsnitt 67 i avgjørelsen:

”The second paragraph of Article 6 of Council Regulation (EC) No 343/2003 of 18 February 2003 establishing the criteria and mechanisms for determining the Member State responsible for examining an asylum application lodged in one of the Member States by a third-country national must be interpreted as meaning that, in circumstances such as those of the main proceedings, where an unaccompanied minor with no member of his family legally present in the territory of a Member State has lodged asylum applications in more than one Member State, the Member State in which that minor is present after having lodged an asylum application there is to be designated the Member State responsible.”