Shiraz Baig Mirza v Hungary Dublin III-forordningen. Trygge tredjeland.

1. Saken gjelder/hovedkonklusjon

Et medlemsland (A) kan avvise en søknad ved å henvise søkeren til et trygt tredjeland etter at de har akseptert ansvaret etter anmodning fra et annet medlemsland (B). Det ansvarlige medlemslandet (A) trenger ikke informere medlemsland B om nasjonal lovgivning eller praksis knyttet til retur til trygge tredjeland.

Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider. 

2. Bakgrunn

Mirza, pakistansk borger, krysset grensen fra Serbia til Ungarn ulovlig i august 2015. Den 7. august søkte han om beskyttelse i Ungarn. Ettersom søkeren ikke befant seg på kjent sted, henla ungarske myndigheter søknaden 9. oktober 2015. Søkeren ble anhold i Tsjekkia på vei til Østerrike. Tsjekkia anmodet Ungarn om å ta søkeren tilbake jf. artikkel 18(1)(c). Ungarn aksepterte dette. Tilbake i Ungarn søkte Mirza om beskyttelse på nytt 2. november 2015. Ungarn avviste da søknaden 19. november med henvisning til at Serbia var et trygt tredjeland jf. artikkel 3(3) i Dublin III-forordningen. Det kom ikke klart fram i saksdokumentene om Ungarn hadde informert Tsjekkia om at de anså Serbia som et trygt tredjeland og at søkeren kunne bli sendt dit.

Mirza påklaget vedtaket og anførte at han ikke ville være trygg i Serbia. Administrative and Labour Court Debrecen rettet da spørsmål om fortolkning av forordningen til EU-domstolen.

3. EU-domstolens fortolkning

Det første spørsmålet fra Administrative and Labour Court Debrecen er om et medlemsland bare kan utøve retten til å sende en søker til et trygt tredjeland før ansvarsfastsettelsen, jf. artikkel 3(3), eller om denne retten også kan utøves etter ansvarsfastsettelse.

EU-domstolen svarer på dette spørsmålet at det forhold at en medlemsstat, i henhold til bestemmelsene i Dublin III-forordningen, har akseptert ansvaret for behandle en asylsøknad, forhindrer ikke at dette medlemslandet i etterkant kan sende søkeren til et trygt tredjeland. Dette gjelder selv om medlemslandene, etter artikkel 18(2) har en forpliktelse til å sikre at «søkeren har rett til å anmode om at behandlingen av vedkommendes søknad fullføres». Artikkel 18 begrenser således ikke omfanget av artikkel 3(3) i forordningen.

Når et medlemsland utøver retten til å sende en søker til et trygt tredjeland, jf. artikkel 3(3) i Dublin III-forordningen, skal dette skje i tråd med reglene i Prosedyredirektivet (direktiv 2013/32/EU).

EU-domstolen viser videre til at Dublin III-forordningen ikke forplikter medlemslandene å informere andre medlemsland om nasjonale regler som omhandler retur til trygge tredjeland. Artikkel 3(3) utelukker ikke at det ansvarlige medlemslandet returnerer søkeren til et trygt tredjeland i saker der de ikke informerte den anmodende medlemsstaten om dette før overføring.

Domstolen konkluderer til slutt med at medlemslandene etter artikkel 18(2) ikke er forpliktet til å fortsette behandlingen av saken på akkurat samme sted som saksbehandlingen ble avbrutt.