1. Sakene gjelder
- Fortolkning av artikkel 9(1)(a) og 2(c) i Statusdirektivet (Direktiv 2004/83/EF).
- Saken ble henvist til EU-domstolen av Tysklands føderale administrative domstol.
- EU-domstolen avklarer hvilke begrensninger i retten til å praktisere sin religion som kan betegnes som forfølgelse og kvalifisere til flyktningstatus, og om det foreligger et skille mellom den indre tro (”core areas”) og dens ytre religionsutøvelse, se punkt 49.
- EU-domstolen avklarer hvorvidt nasjonale myndigheter kan kreve at asylsøkere gir avkall på sine religiøse aktiviteter (diskresjonskravet) for å unngå forfølgelse ved retur til hjemlandet.
- Prejudisiell avgjørelse avsagt i storkammer. Avgjørelsen er særlig relevant for behandlingen av asylsaker der asylsøkeren anfører frykt for forfølgelse på grunn av religiøs tilhørighet.
- Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice of the European Union) sine nettsider.
2. Hovedkonklusjoner i avgjørelsen
- Ikke ethvert inngrep i religionsutøvelsen vil utgjøre forfølgelse på grunn av religion.
- Krenkelser av den ytre religionsutøvelsen kan utgjøre forfølgelse.
- Der forfølgelsen er tilstrekkelig alvorlig, skal det innvilges flyktningstatus.
- Nasjonale myndigheter kan ikke med rimelighet kreve at asylsøkere gir avkall på sine religiøse aktiviteter for å unngå forfølgelse ved retur til hjemlandet.
3. Faktum i saken
Y og Z er pakistanske borgere som oppholder seg i Tyskland. Begge søkte asyl i Tyskland. Søkerne anførte å ha flyktet fra hjemlandet på grunn av medlemskap i Ahmadiyya-bevegelsen. Y anførte at han ved flere tilfeller ble mishandlet av personer i landsbyen, og at han fikk steiner kastet etter seg ved ahmadiyya-bønnehuset. Han mottok drapstrusler, og ble anmeldt til politiet for å ha fornærmet profeten Muhammed. Z anførte at han ble mishandlet og fengslet på grunn av sin religion.
Asylsøknadene ble avslått av tyske utlendingsmyndigheter under henvisning til at begrensninger i ahmadiyya-medlemmenes rett til den offentlige utøvelsen av religion ikke utgjør forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand.
Ahmadiyya-trossamfunnet er en reformbevegelse i Islam. Den pakistanske straffeloven inneholder lovbestemmelser som gir adgang til å idømme medlemmer av ahmadiyya-bevegelsen fengselsstraff på inntil tre år eller bot dersom disse hevder å være muslimer, definerer deres tro som islam, preker, forkynner eller inviterer andre inn i ahmadiyya-troen. Ifølge pakistansk lov kan personer som har fornærmet profeten Muhammed straffes med døden eller livstidsfengsel og bot.
4. Domstolens vurderinger
Flyktningkonvensjonen er hjørnesteinen i det internasjonale regime for beskyttelse av flyktninger jf. punkt 3, 16 og 17 i fortalen. Bestemmelsene i Direktiv 2004/83/EC av 29. april 2004 ble vedtatt med det formål å veilede medlemsstater i anvendelsen av Flyktningkonvensjonen, jf. domstolens tidligere praksis i C 175/08, C 176/08, C 178/08, C 179/08 og Case C 31/09, se punkt 47. Direktivet må tolkes i samsvar med Flyktningkonvensjonen og andre relevante traktater oppstilt i artikkel 78(1) i TFEU. Direktivet skal tolkes i samsvar med Den Europeiske Unions Charter om Grunnlegende Rettigheter (heretter Charteret) jf. Salahadin Abdulla and Others, Bolbol, Joined Cases og N.S. and Others-sakene, se punkt 48.
Medlemsstater skal innvilge flyktningstatus til tredjelands borgere som frykter å bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller medlemskap i en spesiell sosial gruppe, jf. artikkel 13 i statusdirektivet, se punkt 51-52. En begrensing i retten til religionsutøvelse vil kunne betegnes som forfølgelse dersom denne er tilstrekkelig alvorlig i sin art eller gjentakelse at den utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, se punkt 53. Forfølgelsen må ha sin årsak i en konvensjonsgrunn, jf. artikkel 9(3) i statusdirektivet. Retten til religionsfrihet i artikkel 10(1) i Charteret tilsvarer Artikkel 9 i EMK, og er en av grunnsteinene i et demokratisk samfunn og en grunnleggende menneskerettighet.
Ikke alle begrensninger i retten til religionsutøvelse garantert i Artikkel 10(1) i Charteret utgjør forfølgelse, eller pålegg for medlemsstater å innvilge flyktningstatus til enhver i henhold til Artikkel 2(d) statusdirektivet, se punkt 58. Det skal foreligge en alvorlig krenkelse av retten til religionsfrihet for at den skal kunne karakteriseres som forfølgelse jf. Artikkel 9(1) i direktivet. Begrensninger (”limitations”) i utøvelsen av den grunnleggende rettigheten til religionsfrihet faller automatisk utenfor artikkel 10(1) i Charteret, da disse omfattes av artikkel 52(1) i Charteret. Begrensninger som åpenbart krenker Artikkel 10(1) i Charteret, men som ikke er tilstrekkelig alvorlige til å utgjøre en krenkelse av de grunnleggende menneskerettigheter som er ufravikelige i henhold til EMK artikkel 15(2), kan heller ikke anses som forfølgelse etter artikkel 9(1) i direktivet og artikkel 1(A) i Flyktningkonvensjonen, se punkt 60-61.
Det er irrelevant å skille mellom begrensninger som krenker rettighetens kjerneområde (forum internum), som ikke omfatter religiøse handlinger i det offentlige rom (”forum externum”), og begrensninger som ikke krenker ”forum internum” i fastleggelsen av hvilke handlinger som kan anses som forfølgelse i henhold til artikkel 9(1)(a) i direktivet. En slik differensiering er uforenlig med den vide definisjonen av begrepet ”religion” som omfatter alle konstitutive elementer uansett om de er offentlige, private, kollektive og individuelle, se punkt 63.
En krenkelse av retten til religionsfrihet kan utgjøre forfølgelse, dersom utøvelsen av denne rettigheten vil føre til at det vil foreligge en reell risiko for asylsøkeren til å bli strafferettslig forfulgt (”prosecuted”) eller utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff av aktører nevnt i artikkel 6 i statusdirektivet, se punkt 67. I vurderingen av søknader om internasjonal beskyttelse skal kompetente myndigheter ta hensyn til alle handlinger asylsøkeren har blitt eller vil bli utsatt for, og vurdere på bakgrunn av asylsøkeren individuelle forhold om handlingene kan anses som forfølgelse etter artikkel 9(1) i direktivet.
Under henvisning til at begrepet ”religion” definert i direktivets artikkel 10 (1) (b) omfatter både deltakelse i offentlige religiøse tjenester alene eller i felleskap med andre, uttaler domstolen at et forbud mot slik religiøs deltakelse kan utgjøre et tilstrekkelig alvorlig inngrep som utgjør forfølgelse, se punkt 69. I risikovurderingen skal myndighetene ta hensyn til både objektive og subjektive forhold. Det subjektive forhold at utøvelsen av religionsfriheten i det offentlige rom er av særlig betydning for asylsøkeren for å beholde sin religiøse identitet, er et relevant element som skal tas hensyn til i vurderingen av hvilken risiko vedkommende risikerer ved retur. Dette uavhengig av at en slik religiøs praktisering ikke utgjør et sentralt element i trossamfunnets lære, se punkt 70. Domstolen fremhever at beskyttelsen som gis på bakgrunn av religion er ment å omfatte både utøvelse av religion alene eller i felleskap med andre, jf. artikkel 10(1)(b) i direktivet, se punkt 71.
Domstolen vurderer om artikkel 2 (c) i direktivet kan fortolkes slik at den gir nasjonale myndigheter anledning til å kreve at asylsøkere gir avkall på sine religiøse aktiviteter for å unngå forfølgelse ved retur til hjemlandet. Domstolen bemerker at dette spørsmålet omhandler asylsøkere som ikke har vært utsatt for forfølgelse eller direkte trusler om forfølgelse på grunn av religion før utreise, se punkt 74-75. Nasjonale myndigheter skal undersøke om de forhold som kan legges til grunn utgjør en slik trussel at asylsøkeren har grunn til å frykte risiko for å bli utsatt for forfølgelse. Det skal tas hensyn til klagerens individuelle forhold. Risikovurderingen skal foretas med ”vigilance and care”, jf Salahadin Abdulla and Others, og i samsvar med artikkel 4 i direktivet, se punkt 77. Ingen av bestemmelsene krever at det skal tas hensyn til det forhold at søkeren vil kunne ha mulighet til å unngå forfølgelse ved retur til hjemlandet ved å gi avkall på sine religiøse aktiviteter, se punkt 78. I saker der det er lagt til grunn at asylsøkeren ved retur til hjemlandet vil praktisere sin religion og av denne grunn risikere forfølgelse, skal vedkommende innvilges asyl etter artikkel 13 i direktivet. Det at asylsøkeren kan unngå forfølgelse ved å gi avkall på visse religiøse aktiviteter, er i prinsippet irrelevant, se punkt 79. I lys av ovennevnte vurderinger konkluderte domstolen med at nasjonale myndigheter ikke med rimelighet kan kreve at asylsøkere gir avkall på sine religiøse aktiviteter for å unngå forfølgelse ved retur til hjemlandet, se punkt 80.