HR-2012-02398-P Utlendingsrett. Forvaltningsrett. Asyl. Barn. Domstolenes kompetanse.

Saken gjaldt gyldigheten av et avslag på søknad om asyl og opphold i Norge for en iransk familie med barn som på vedtakstidspunktet hadde bodd lenge i Norge. Hovedspørsmålet for Høyesterett var forståelsen av utlendingsloven § 38 og hensynet til barnets beste, og om domstolene kan ta i betraktning nytt faktum som er kommet til etter vedtakstidspunktet. Flertallet av dommerne mente at forholdene på vedtakstidspunktet skulle legges til grunn. Flertallet mente videre at det ikke var feil ved vedtaket som tilsa at det var ugyldig, og Utlendingsnemndas vedtak ble dermed opprettholdt.