HR-2025-490-S Utlendingsrett. EØS-rett. Strafferett. Innreiseforbud. Utlendingsloven § 108 og § 71.

En iransk statsborger ble i 2017 varig utvist fra Norge. Etter retur til hjemlandet inngikk han ekteskap med en norsk statsborger. Han fikk så opphold i Sverige, og hans norske ektefelle flyttet sammen med ham der. På en reise i Norge sammen med ektefellen ble han pågrepet, og senere tiltalt for overtredelse av innreiseforbudet. Mannen ble dømt i tingretten og lagmannsretten til fengsel i ett år for brudd på innreiseforbudet, uten at det var tatt stilling til om han hadde ervervet rett til innreise og opphold i Norge etter EØS-retten. Høyesterett forela spørsmålet for EFTA-domstolen, som la til grunn at tiltalte som familiemedlem til en EØS-borger kunne ha rett til innreise og opphold i Norge. EFTA-domstolen kom til at en slik rett i tilfelle gikk foran et tidligere fattet vedtak om innreiseforbud. Høyesterett i storkammer kommer enstemmig til at det ikke er grunnlag for å fravike EFTA-domstolens uttalelse. Vilkårene i direktivet for å treffe vedtak om utvisning er strengere enn de alminnelige reglene for utvisning i utlendingsloven. Dersom de strengere reglene for EØS-borgere ikke er fulgt, vil en rett til innreise og opphold etter EØS-retten gå foran et tidligere fattet vedtak om innreiseforbud. Brudd på et slikt innreiseforbud kan da ikke straffes. Det er et vilkår for at et familiemedlem kan få avledede rettigheter at oppholdet i vertsstaten har vært egnet til å etablere eller styrke familielivet. Da lagmannsretten ikke hadde tatt stilling til dette kravet, blir dommen derfra opphevet og saken må behandles på nytt i lagmannsretten. Høyesteretts dom gir føringer for anvendelse av det såkalte homogenitetsprinsippet – at regler i EU og i EØS skal tolkes likt for å oppnå lik behandling. Dommen avklarer også forholdet mellom EØS-retten og tidligere fattede vedtak om innreiseforbud.