UDI 2010-002 Midlertidig og permanent oppholdstillatelse for adoptivbarn

1. Innledning

Retningslinjene gjelder utenlandske barn som blir adoptert av norske eller nordiske borgere bosatt i Norge eller av utlendinger med lovlig opphold i Norge. Retningslinjen omtaler blant annet hvordan utenlandske adoptivbarn skal søke om oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse i henhold til utlendingsloven § 56, jf. utlendingsforskriften §§ 10-1 og 10-2.

Retningslinjen gjelder utenlandske adoptivbarn:

• Som kommer fra land hvor adopsjonen gjennomføres i Norge, men samtykke til adopsjonen er gitt av Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen før innreise. I slike tilfeller gir Barne- ungdoms- og familieforvaltningen adopsjonsbevilling etter at barnet er kommet til Norge. For tiden gjelder dette barn fra Filippinene, India, Sør Korea og Thailand
• Hvor Barne- ungdoms- og familieforvaltningen ikke har gitt forhåndssamtykke til adopsjon før barnets innreise til Norge
• Hvor utenlandsadopsjon allerede er gjennomført

For at en utenlandsadopsjon skal gjelde i Norge, må ett av følgende vilkår være oppfylt:

• Forhåndssamtykke til adopsjonen er gitt av Barne- ungdoms- og familieforvaltningen. Den eller de som adopterer barnet, hadde på adopsjonstidspunktet sin bopel i eller var statsborger/e av det landet hvor adopsjonen er gitt. Var den som adopterer bosatt i Norge på adopsjonstidspunktet, er det et krav at Barne- ungdoms- og familieforvaltningen har samtykket i adopsjonen.
• Barne- ungdoms- og familieforvaltningen har i ettertid anerkjent adopsjonen.

Retningslinjene gjelder ikke adopterte barn som automatisk blir norske borgere ved adopsjonen, jf. statsborgerloven § 5.

Det følger av statsborgerloven § 5 at barn som blir adoptert av norsk borger, får norsk statsborgerskap ved adopsjon etter 31. august 2006 dersom adopsjonen gjelder i Norge. Er adoptanten bosatt i Norge, er det et vilkår at Barne- ungdoms- og familieforvaltningen har gitt forhåndssamtykke til adopsjon. Statsborgerskapet erverves i slike tilfeller automatisk ”ved adopsjonen”, det vil si ved gjennomføringen av adopsjonen i barnets opprinnelsesland. I praksis vil de fleste utenlandske adoptivbarn være norske statsborgere ved utreisen fra hjemlandet, og denne retningslinjen vil derfor komme til anvendelse i få saker.

2. Oppholdstillatelse til adoptivbarn

2.1. Adoptivforeldrene skal være bosatt i Norge

Barnets adoptivforeldre må være bosatt i Norge for å kunne fremme en søknad om permanent oppholdstillatelse eller oppholdstillatelse til adoptivbarnet.

Misjonærer som oppholder seg i utlandet, regnes ifølge Barne- ungdoms- og familieforvaltningen som regel som bosatt i Norge i henhold til adopsjonslovgivningen.

2.2. Permanent oppholdstillatelse

En førstegangs søknad om oppholdstillatelse til barn som blir adoptert etter utenlandsk lov eller som vil bli adoptert etter norsk lov, jf. utlendingsloven § 42 tredje ledd, skal betraktes som en søknad om permanent oppholdstillatelse dersom vilkårene i utlendingsforskriften § 11-1 annet ledd, andre setning er oppfylt. Det er blant annet etter denne bestemmelsen et vilkår at Barne- ungdoms- og familieforvaltningen har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen før innreise til Norge og at søknaden er fremmet innen ett år etter adoptivbarnets innreise. Videre er det stilt vilkår om at adoptivforeldrene er norske, nordiske, eller utenlandske borgere med permanent oppholdstillatelse, og at foreldrene er bosatt i riket.

2.3. Oppholdstillatelse

Dersom vilkårene for permanent oppholdstillatelse ikke er oppfylt, må spørsmålet om oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 42 tredje ledd vurderes. Dersom heller ikke disse vilkårene er oppfylt, må det vurderes om vilkårene for oppholdstillatelse til fosterbarn i medhold av utlendingsloven § 49, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c er oppfylt, eller om det er grunnlag for å innvilge tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn i medhold av utlendingsloven § 49 første ledd.

2.3.1. Utlendingsloven § 42 – adoptivbarn

Det følger av utlendingsloven § 42 tredje ledd at barn under 18 år som blir adoptert etter utenlandsk lov, eller vil bli adoptert etter norsk adopsjonslov, har rett til oppholdstillatelse. Det er en forutsetning for slik tillatelse at Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen har gitt sitt forhåndssamtykke til adopsjonen før barnet er kommet til Norge. Denne bestemmelsen gjelder fremtidig adopsjon, og gjelder ikke for barn der adopsjonen allerede er gjennomført.

Dersom adopsjon er gitt etter utenlandsk lov på et tidspunkt da adoptivforeldrene var bosatt i Norge, må Barne- ungdoms- og familieforvaltningen ta stilling til om adopsjonen gjennomført i utlandet kan anerkjennes i Norge i medhold av adopsjonsloven § 19. I slike tilfeller må derfor søknaden sendes Barne- ungdoms- og familieforvaltningen for vurdering før den kan ferdigbehandles. I saker der adopsjonen er gjennomført etter utenlandsk lov før noen av partene bosatte seg i Norge, trenger Barne- ungdoms- og familieforvaltningen derimot ikke ta stilling til om adopsjonen kan anerkjennes. I slike saker må UDI selv foreta en vurdering av om adopsjonen er gyldig i henhold til lovgivningen i det aktuelle landet.

Land hvor islam er den dominerende religion, har ikke adopsjonsinstitutt slik vi kjenner det etter norsk rett. Det som kan gjennomføres i for eksempel Pakistan, Marokko og de fleste andre muslimske land, er en domstolsbehandling hvor det gis såkalt ”guardianship” (vergemål) eller en avtale om ”kafalah” (langsiktig fosterbarnforhold) for et barn. ”Guardianship” eller ”kafalah” vil senere kunne oppheves, og vil uansett opphøre når barnet blir myndig. En slik ordning som innebærer overføring av det daglige omsorgsansvaret for et barn, kan derfor sammenlignes med et fosterbarnsforhold, og vil ikke kunne likestilles med en adopsjon etter norsk og internasjonal lovgivning.

2.3.2. Utlendingsloven § 49, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c - fosterbarn

Dersom barnet ikke kan anses å være adoptert etter norsk og internasjonal lovgivning, skal søknaden om opphold også vurderes etter utlendingsloven § 49, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c. Denne bestemmelsen regulerer oppholdstillatelse til fosterbarn. Det vises her til UDI 2010-011 Familieinnvandring for fosterbarn.

2.3.3. Utlendingsloven § 49 første ledd – sterke menneskelige hensyn

Dersom forhåndssamtykke til adopsjon ikke er gitt før barnets innreise, vil hovedregelen være at søknaden avslås på formelt grunnlag, jf utf. § 10-1 femte ledd og punkt 3.1 nedenfor. Dersom saken likevel er tatt til realitetsbehandling, og Barne- ungdoms- og familieforvaltningen anerkjenner adopsjonen etter adopsjonsloven § 19 innen ”rimelig tid”, tilsier ”sterke menneskelige hensyn” at tillatelse bør innvilges etter utlendingsloven § 49 første ledd.

Den muligheten som er gitt til å innvilge tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn i medhold av utlendingsloven § 49 første ledd, er ikke ment å omfatte alle som nesten fyller vilkårene for familieinnvandring i medhold av utlendingsloven §§ 40 til 53, men er ment på spesielle tilfeller.

Både FNs Barnekonvensjon og Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner bygger på at enhver stat bør prioritere å treffe tiltak for at barn kan forbli under omsorg av sin egen familie, og hvis dette ikke kan gjennomføres forutsettes det at man forsøker å finne andre tilfredsstillende omsorgsalternativer for barnet i hjemlandet. Det hender at voksne personer tar med seg barn til Norge hvor slektskapsforholdet eller tilknytningen mellom de voksne og barnet ikke kan dokumenteres. I all hovedsak har de voksne gode hensikter når de tar med seg utenlandske barn til Norge. Motivet kan være å gi barna en bedre fremtid. Det kan likevel ikke utelukkes at noen ønsker å utnytte disse barna. Bakgrunnen for de strenge kravene til dokumentasjon ved en søknad om familieinnvandring for barn, er blant annet for å beskytte barn mot barnebortføring eller andre overgrep. Sett hen til dette, skal utlendingsloven § 49 første ledd benyttes med særdeles stor varsomhet når vilkårene for tillatelse til barn i medhold av utlendingsloven § 42 og utlendingsloven § 49, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav c ikke er oppfylt, samt i tilfeller der Barne- ungdoms- og familieforvaltningen ikke anerkjenner adopsjonen etter adopsjonsloven § 19.

2.4. Særregler for EØS-borgere

Hvis adopsjonen er godkjent i både barnets opprinnelsesland og i mottagerlandet (landet adoptivforeldrene bodde i da adopsjonen ble gjennomført) og minst én av foreldrene er EØS-borger, har adoptivbarnet oppholdsrett på lik linje med adoptivforeldrenes biologiske barn, jf. utlendingsloven § 110 annet og tredje ledd sammenholdt med adopsjonsloven § 13.

Fosterbarn som ikke har fylt 18 år og som har kjent identitet på innreisetidspunktet anses som familiemedlemmer hvis de er etablerte medlemmer av EØS-borgerens husstand og myndighetene i hjemlandet kan bekrefte at barnet kan bosette seg i Norge. Det er videre et vilkår at underhold er sikret og at barnet er omfattet av en helseforsikring som dekker all risiko under oppholdet i Norge. Fosterbarn av EØS-borger har oppholdsrett i medhold av utlendingsloven § 110 annet og tredje ledd, jf. utlendingsforskriften § 19-7 første ledd bokstav a og annet ledd.

3. Søknadsprosedyrer for saker som faller inn under utlendingsloven § 42 tredje ledd

3.1. Søknadsprosedyre

Adoptivbarn som faller inn under utlendingslovens § 42 tredje ledd har adgang til å fremme søknad om førstegangs oppholdstillatelse etter innreise i medhold av utlendingsforskriften § 10-1 første ledd bokstav e.

For barn som blir eller vil bli adoptert, og som i utgangspunktet faller inn under utlendingsloven § 62, jf. utlendingsforskriften § 11-1 annet ledd andre setning eller utlendingsloven § 42 tredje ledd, skal forhåndssamtykke til adopsjon være gitt av Barne- ungdoms- og familieforvaltningen, jf adopsjonsloven § 16e (lov 26. februar 1986 nr. 8). Det er derfor et vilkår at et slikt forhåndssamtykke er gitt før barnet reiser inn i Norge.

Barne- ungdoms- og familieforvaltningen sender kopi av forhåndssamtykke til adopsjon til Utlendingsdirektoratet. Kopien oppbevares i egen perm i arkivet.

Adopsjonsforeninger godkjent av Barne- ungdoms- og familieforvaltningen kan fremme søknad på vegne av adoptivsøkere. De aktuelle adopsjonsforeninger er Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt.

Søknaden sendes direkte til Utlendingsdirektoratet.

Søknader fra adoptivbarn der Barne- ungdoms- og familieforvaltningen ikke har samtykket i adopsjon før barnet har kommet til Norge faller i utgangspunktet ikke under de kategorier som har rett til å få sin søknad realitetsbehandlet i medhold av utlendingsforskriften § 10-1 første ledd bokstav e.

Slike saker må i utgangspunktet vurderes på grunnlag av § 10-1 fjerde ledd. Det skal generelt mye til før en søknad fra et adoptivbarn blir tatt til realitetsbehandling på grunnlag av sterke rimelighetsgrunner. Begrunnelsen for dette er at det er viktig at spørsmål om foreldreansvar og adopsjon er avklart før barnets innreise til Norge, se ovenfor under pkt 2.3.3.

Saksbehandler må likevel alltid kontakte Barne- ungdoms- og familieforvaltningen før det fattes vedtak i saken. Det må særlig avklares om adopsjonen i dette tilfellet likevel vil være gyldig i Norge uten forhåndssamtykke, jf adopsjonsloven § 19. I så tilfelle kan det tenkes at søkeren kan komme inn under § 10 første ledd bokstav e), eller at søkeren er norsk statsborger. Det må videre avklares om det foreligger klare holdepunkter for at Barne- ungdoms- og familieforvaltningen vil godkjenne adopsjonen i etterkant. I så tilfelle vil dette være et moment som taler for å ta søknaden til realitetsbehandling i medhold av § 10-1 fjerde ledd.

Momenter som taler mot at søknaden tas til realitetsbehandling på grunnlag av sterke rimelighetsgrunner vil typisk være:

• Det blir klarlagt at saken ikke har vært forelagt Barne- ungdoms- og familieforvaltningen og dette er nødvendig før tillatelse kan innvilges
• Barne- ungdoms- og familieforvaltningen har gitt avslag på søknad om forhåndssamtykke til adopsjon
• Det er berettiget tvil om barnets identitet, eller
• Det er åpenbart at Barne- ungdoms- og familieforvaltningen ikke vil anerkjenne adopsjonen etter adopsjonsloven § 19, f.eks. fordi barnets hjemland har islam som den dominerende religion og derfor ikke har adopsjonsinstituttet, det er ikke dokumentert gyldig gjennomført adopsjon i barnets hjemland, eller det ikke foreligger utreisetillatelse.

3.2. Underretning om vedtak

Har en adopsjonsforening fremmet søknaden, skal foreningen underrettes.

Barnets adoptivforeldre vil bli underrettet om vedtaket. Barne- ungdoms- og familieforvaltningen skal ha kopi av alle vedtak i søknader om permanent oppholdstillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 11-1 annet ledd, andre setning eller oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 42 tredje ledd.

Utenriksstasjon skal ha melding pr e-post om positive vedtak hvis søknad er fremmet før innreise, og om at visum kan utstedes. Det skal opplyses om siste innreisedato, jf. utlendingsloven § 60, jf. utlendingsforskriften § 10-17.

3.3. Utreisetillatelse og frister – prioritering av saker

Enkelte land kan kreve bekreftelse fra norske myndigheter på at oppholdstillatelse blir gitt før de utsteder utreisetillatelse. Fristene for foreldrenes opphold i landet etter at barnet er tildelt, kan være meget korte. Søknader for barn fra slike land skal derfor prioriteres.