Topic

  • Identitet
  • Case processing
  • Work
  • Protection (asylum)
  • EU/EEA
  • Family immigration
  • Permanent residence permit
  • Education and au pair

Source of law

  • Guideline

  • Recipient

    • The Norwegian Directorate of Immigration (UDI)
    • The Norwegian police
    • The foreign service missions
    • Asylum reception center operator

    Owner

    • UDI Control

    Case number in UDISAK (archive system)

UDI 2012-009 Avklaring av identitet

Retningslinjer for hvordan identitetsopplysninger skal registreres og vurderes i utlendingssaker, og adgangen til å endre eller korrigere opplysningene.
Published: 24.04.12
Changed: 27.09.24

1. Innledning

Formålet med retningslinjene er å gi retningslinjer for avklaring av identitet i utlendingssaker. Videre hvordan saksbehandler skal gå frem når det er nødvendig å korrigere eller endre registrerte identitetsopplysninger.

Retningslinjens punkt 6 til 10 omhandler de enkelte sakstypene som er omfattet av retningslinjen. Dette innebærer at en del informasjon som gjelder for flere sakstyper, gjentas i flere punkter i retningslinjen.

Vedleggene regulerer hvordan identitetsopplysninger og undersøkelser som er utført for å avklare identitet skal registreres i fagsystemene.

Retningslinjen regulerer ikke

  • politiets og Politiets utlendingsenhets (PU) ID-arbeid for øvrig

  • politiets arbeid med å avklare korrekt identitet i forbindelse med tvangsretur, med unntak av enkelte retningslinjer som gjelder ved korrigering og endring av identitetsopplysninger, se punkt 10

  • visum og norsk statsborgerskap

  • tilbakekall av norsk statsborgerskap

  • de som registrerer seg eller søker om oppholdsdokumenter etter EØS-regelverket, for rutiner som gjelder EØS-regelverket vises det også til UDI 2011-035 Rutiner for EØS-regelverket

Retningslinjen kan likevel anvendes så langt den passer også i ovennevnte sakstyper etter utlendings- og statsborgerloven, for eksempel ved korrigering eller endring av identitetsopplysninger.

1.1 Definisjoner

Definisjonene av begrepene nedenfor er satt i kursiv. Øvrig beskrivelse under hvert begrep er å betrakte som støttetekst, og inngår ikke i selve definisjonene. Begrepene brukes i flere av beskrivelsene.

I denne retningslinjen har begrepene nedenfor følgende betydning:

Aktiv identitet: Den identiteten utlendingsforvaltningen anser som gjeldende, og som videre saksbehandling av personens utlendingssaker skal knyttes til.

Benevnelsen aktiv identitet er kun aktuell når utlendingen er registrert med dobbeltføring og/eller alias. Hvilken identitet som skal anses som gjeldende er avhengig av hvilke opplysninger om identitet som til enhver tid er tilgjengelig for utlendingsforvaltningen. En aktiv identitet er ikke alltid en sannsynliggjort identitet. Dersom personen har et fødsels- eller d-nummer, så skal dette i utgangspunktet knyttes til den aktive identiteten. (Begrepet må ikke forveksles med folkeregistermyndighetens definisjon av begrepet i tilknytning til tildeling av d-nummer)

Alias: En avvikende identitet som er oppført i utlendingsforvaltningens fagsystem.

Alias er avgrenset mot dobbeltføring. I motsetning til dobbeltføringer, representerer alias en avvikende identitet med eller uten DUF-nummer. Det skal registreres alias når utlendingsforvaltningen oppdager at utlendingen, i Norge eller andre land, har benyttet en avvikende identitet. Videre skal det registreres alias uavhengig av om utlendingen har benyttet den avvikende identiteten med forsett eller uaktsomt. Et alias kan, men behøver ikke være, en falsk identitet jf. folkeregistermyndighetens definisjon av sistnevnte begrep nedenfor. I tilfeller der utlendingsforvaltningen ikke har tatt (endelig) stilling til riktighetsgraden av utlendingens identiteter, og/eller utlendingen har flere identiteter som er like sikre (usikre) vil det ikke alltid være mulig å fastslå om aliaset representerer en falsk identitet.

Bevisinnsamling: Innsamling av alle beviser som benyttes i den påfølgende identitetsvurderingen.

I utlendingssaker er det ofte nødvendig å innhente og vurdere en rekke ulike bevis for å utlendingens identitet. Eksempler på dette er blant annet person- og dokumentkontroll, kontroll av oppgitte identitetsopplysninger i personens og relasjoners utlendingssaker i fagsystemene, kontroll av biografiske opplysninger og biometrisk personinformasjon (biometriske data) gjennom søk mot nasjonale og felleseuropeiske registre, verifisering, DNA-undersøkelse, aldersundersøkelse, skriftprøve, språkanalyse og søk i åpne kilder på internett. Videre å kontrollere de opplyste identitetsopplysningene opp mot tilgjengelig landinformasjon og /eller andre offentlige eller private kilder i Norge eller andre land.

Biometri (biometrisk sammenligning): Automatisert gjenkjenning av personer basert på deres biologiske og atferdsmessige egenskaper.

I utlendingssaker opptas, lagres og sammenlignes foto, fingeravtrykk og signatur (pr. i dag opptas det signatur, men denne benyttes ikke til biometrisk sammenligning). For mer informasjon se UDI 2021-006 Opptak av biometri og saksopprettelse i utlendingssaker.

Biometrisk personinformasjon (biometriske data): Kjennetegn som utgår fra kroppen, som er unike for deg som enkeltperson og samtidig permanente eller stabile over tid.

Dobbeltføring: Én og samme personidentitet som ved en feil har blitt oppført med to eller flere DUF-numre i utlendingsforvaltningens fagsystem.

Identitetsopplysningene knyttet til de ulike DUF-numrene kan være helt identiske, eller det kan forekomme mindre avvik som for eksempel har oppstått ved ulik transkribering av navn. Dobbeltføring skal kun registreres dersom en og samme person ved en feiltagelse har blitt registrert flere ganger med ulike DUF-numre.

Dokumentkontroll: Undersøkelser for å sjekke om dokument er utstedt av riktig myndighet på riktig måte, at nødvendige rubrikker er utfylt, at dokumentet ikke synes å være endret (uautorisert) mv., og ellers fremstår som ekte.

Dokumentkontrollen er avgrenset mot verifisering. Det skal også kontrolleres at dokumentet tilhører den som fremlegger det, se personkontroll nedenfor.

Elektronisk identitet (eID): Elektronisk identifikasjonsmiddel som benyttes som et digitalt bevis på at en person er den vedkommende utgir seg for å være når vedkommende skal logge seg inn på digitale løsninger/tjenester.

Endring av identitetsopplysninger: Alle tilfeller der det fastsettes nye identitetsopplysninger (se identitetsfastsettelse), med unntak av korrigering av identitetsopplysninger.

Fagsystem: I denne retningslinjen er fagsystemer lik Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF), NORVIS, og ID-avklaringsløsningen.

Falsk identitet: Identitet som tilhører en annen enn den som benytter den, eller ikke tilhører noen i det hele tatt, men presenteres som om den er reell.

Begrepet benyttes av folkeregistermyndigheten og definisjonen er hentet fra Skatteetatens begrepskatalog.

Identitet: Personidentitet, et sett med kjennetegn som til sammen definerer en unik referanse til en bestemt person.

I Norge, og mange andre land, vil identitetsopplysningene som etterspørres være de som framgår av pass; navn, fødselsdato, fødeland/fødested, kjønn og statsborgerskap, biometriske data, samt nasjonalt identitetsnummer. I andre land kan det i tillegg være nødvendig å oppgi en rekke andre kjennetegn for unik identifisering, for eksempel klan, foreldres navn, navn på søsken og nedstamming for øvrig. For å avklare utlendingers identitet kan det derfor være nødvendig å innhente og kontrollere mange ulike kategorier av personopplysninger.

Identitetsavklaring: Navnet på prosessen som avklarer om det finnes en knytning mellom den fysiske personen og dennes riktige og unike identitet, eller ikke.

Prosessen består av delprosessene bevisinnsamling, identitetsvurdering og identitetsfastsettelse. Identiteten er å anse som avklart når utlendingsforvaltningen etter en fri og helhetlig vurdering av bevisene, med mer enn femti prosent sannsynlighet kan konkludere om en persons identitet. Se også sannsynliggjort identitet.

Identitetsdokument (ID-dokument): Dokument med opplysninger om en persons identitet sammen med annen informasjon, som er utstedt for å attestere identitet til innehaveren av dokumentet.

Annen informasjon kan for eksempel være utstedelsesmyndighet, gyldighetsområde og biometriske data. Enkelte dokumenter utstedt av norske myndigheter som ikke er å regne som identitetsdokumenter benyttes likevel i stor grad som legitimasjon. Det kan være dokumenter utstedt av både offentlige og private aktører. Eksempler er førerkort (bekrefter tillatelse til å kjøre bil), bankkort med bilde (bekrefter kundeforhold til en bank), eller adgangskort (bekrefter adgang til en bygning). Kvaliteten på, og graden av sikkerhet for de identitetsopplysningene som framkommer i de ulike dokumentene er svært varierende.

Identitetsendring: Endring av en aktiv identitet som erstattes av en ny og sannsynliggjort identitet, der den tidligere identiteten skal registreres som et alias.

Identitetsfastsettelse: Konklusjonen etter identitetsvurdering og registrering av gjeldende identitetsopplysninger.

Identitetsfastsettelse skjer på grunnlag av identitetsvurdering.

Identitetsopplysninger (identitetselementer): Omfatter følgende biografiske opplysninger som framgår av pass; navn, fødselsdato, fødeland/fødested, kjønn og statsborgerskap, biometriske data, samt unikt nasjonalt identifikasjonsnummer hvis det er angitt.

For å avklare identiteten til utlendinger er det i mange tilfeller også nødvendig å innhente og vurdere en rekke andre personopplysninger for unik identifisering, for eksempel klan, foreldres navn, navn på søsken og nedstamming for øvrig.

Identitetens riktighetsgrad (ID-status): Om identiteten er vurdert som sannsynliggjort eller ikke sannsynliggjort, eller det ikke er tatt stilling til utlendingens identitet.

(Begrepet brukes i fagsystemet ID-avklaringsløsningen der utlendingsforvaltningen registrerer identitetsavklaring).

Identitetstvil (ID-tvil): Identiteten er ikke sannsynliggjort.

Begrepet brukes når identitetens riktighetsgrad er fastslått som «ikke sannsynliggjort» etter vedtak/beslutning.

Identitetsvurdering: Vurderingen av personens identitet i utlendingsforvaltningens vedtak og beslutninger.

Identitetsvurderingen er en bevisvurdering og skal gjengi bevisene som er innhentet, hvordan disse er vurdert og konklusjonen saksbehandleren har kommet frem til.

Inaktiv identitet: En identitet med eller uten DUF-nummer som er alias/dobbeltføring.

Det skal ikke foretas nye registreringer på inaktive identiteter. En inaktiv identitet skal heller ikke ha d-nummer eller fødselsnummer. Begrepet må ikke forveksles med folkeregistermyndighetens definisjon av begrepet i tilknytning til tildeling av d-nummer.

Imposter: En person som utgir seg for å være en annen person.

Korrigering av identitetsopplysninger: Retting av åpenbart feilregistrerte identitetsopplysninger.

Med åpenbart feilregistrerte identitetsopplysninger menes tilfeller der det ikke er tvil om at saksbehandler i utlendingsforvaltningen har registrert uriktige identitetsopplysninger ved en feiltagelse, typisk ved feil i oversettelsen/transkribering eller inntasting av identitetsopplysningene.

Notoritet: Identitetsdokument er utstedt på bakgrunn av betryggende og kontrollerbare rutiner og etterprøvbare opplysninger.

Notoritet handler om i hvilken grad et utstedt dokument er pålitelig og kan stoles på. Notoritet er et spørsmål både om dokumentutstedelse generelt i et land, og individuelt ved den konkrete utstedelsen av dokumentet utlendingen har framlagt. Det kan her blant annet ses hen til om rutinene for dokumentutstedelse generelt er betryggende, om det stilles krav til personlig oppmøte, om landet har pålitelige fødsels- og personregistre, om det gjennomføres biometrisk sammenligning, om det er krav til fremleggelse av underlagsdokumenter, i tillegg generell risiko knyttet til korrupsjon og nepotisme i landet.

Personkontroll: Undersøkelser for å sjekke at personen faktisk har den identiteten som framlagte identitetsdokument skal bekrefte, altså at personen er den han/hun utgir seg for å være.

Personkontroll innebærer å sammenligne faste biologiske kjennetegn i framlagte identitetsdokumenter, enten manuelt eller ved biometri (automatisert gjenkjenning), samt å stille taktiske spørsmål i samtale eller dybdeintervju.

Sannsynliggjort identitet: Med sannsynliggjort identitet menes at det er mer enn 50% sannsynlighet for at utlendingens oppgitte identitet er korrekt. Det er det alminnelige sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt som gjelder.

Hvorvidt identiteten er vurdert å være sannsynliggjort, ikke sannsynliggjort eller identiteten ikke er tatt stilling til, vil gå frem av identitetsvurderingen i utlendingsforvaltningens vedtak/beslutning, og av registreringen av identitetens riktighetsgrad i fagsystemet.

Verifisering (av identitet): En prosess der oppgitt identitet kontrolleres mot register, ved kontakt med den myndighet som har utstedt et identitetsdokument framlagt av personen som påberoper seg identiteten, og/eller det foretas undersøkelser av oppgitt identitet på annen måte, jf. UDI 2010-155 verifisering i utlendingssaker.

Verifisering kan gjelde undersøkelser om ekte dokumenter inneholder uriktige/falske opplysninger.

2. Generelt om identitet og identifisering

2.1. Bakgrunn

Som hovedregel skal utlendinger som søker opphold i Norge dokumentere sin identitet ved å fremlegge pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise. I utgangspunktet er det bare der det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være urimelig å kreve framlagt et slikt dokument, at det er aktuelt å gjøre unntak fra dokumentasjonskravet. Det er først og fremst utlendingen som har ansvaret for å avklare egen identitet i forbindelse med saker etter utlendingsloven. Utlendingsforvaltningen har likevel en selvstendig plikt til å avklare utlendingens identitet i den grad dette er mulig, eller nødvendig for å avgjøre utlendingssaken.

Identitetsavklaring representerer betydelige samfunnsinteresser, og er derfor en kjerneoppgave for myndighetene, blant annet innenfor områder som berører samfunnssikkerheten, herunder internasjonal kriminalitet og terrorisme. En hovedutfordring for myndighetene er å sikre seg mot at personer opptrer med falsk identitet, flere identiteter eller at flere personer deler samme identitet i Norge. I tillegg er avklaring av identiteten til utlendinger som skal oppholde seg i Norge grunnleggende for å sikre at man ikke urettmessig får tillatelse eller norsk statsborgerskap etter hhv. utlendings- og statsborgerloven. Korrekt registrerte identitetsopplysninger er også en rettighet for den registrerte etter personvernregelverket. Utlendingsforvaltningens fastsettelse av identitetsopplysninger kan dessuten være av direkte betydning for den enkeltes juridiske rettigheter og plikter i samfunnet.

Utlendingsforvaltningen fastsetter også identitetsopplysningene til utlendinger som erverver norsk statsborgerskap. Identitetsopplysningene presenteres igjen for andre lands myndigheter når disse legges til grunn ved utstedelse av norske reisedokumenter eller meldes inn i ulike registre som SIS, VIS og Eurodac. Dette gjelder både identiteter utlendingsforvaltningen har lagt til grunn som sannsynliggjorte, identiteter som ikke er vurdert som sannsynliggjorte, identiteter det ikke er tatt stilling til og aliasidentiteter.

Det er utlendingsforvaltningens oppgave å avklare utlendingens identitet, det vil si hvilken identitet personen har i hjemlandet og eventuelt i andre land. En og samme person skal kun ha én (riktig) identitet og ett identifikasjonsnummer i Norge. Identiteten i Norge skal videre samsvare med identiteten i andre land, da utenlandske borgere ikke skal opptre med én identitet i Norge og en annen identitet i hjemlandet eller andre land. Identitetsopplysningene som oppgis i forbindelse med den første saken etter utlendingsloven danner grunnlaget for registrering av navn, fødselsdato, fødested, kjønn, statsborgerskap og andre identitetselementer i utlendingsforvaltningens fagsystemer. For mer informasjon om hvordan identitetsopplysninger skal registreres, se vedlegg 1 til denne retningslinjen. Registrering av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven, og retningslinjen UDI 2021-007 Registrering av identitetsopplysninger og sentrale folkeregistrerte personopplysninger.

Å opptre under falsk identitet, bruk av flere identiteter og identitetstyveri er ulovlig, og kan medføre sanksjoner som bortvisning, utvisning eller tilbakekall av oppholdstillatelse, og/eller rammes av ulike straffebestemmelser i utlendings- og straffelovgivningen. Utlendingsforvaltningen må i størst mulig grad forhindre at utlendinger bedriver identitetsmisbruk i Norge. Mange lands reisedokumenter og andre identitetsdokumenter har lav notoritet, og det er et problem at identitetsdokumenter forfalskes. En del utlendinger kommer fra land med svak sentralmyndighet, eller land uten en fungerende sentralmyndighet som kan utstede offisielle dokumenter. Disse personene kan ha problemer med å framlegge dokumentasjon som har den notoriteten som norske myndigheter krever for å anse identiteten som avklart. Dette kan være tilfelle selv om de har framlagt dokumenter som er godkjent for innreise til Norge.

Til tross for hovedregelen om at det skal fremlegges reisedokument, forekommer det at utlendinger ikke vil, eller ikke er i stand til, å legitimere seg med gyldig reisedokument eller andre identitetsdokumenter. Dette gjelder særlig i saker der det er søkt beskyttelse (både asylsøkere og overføringsflyktninger), og i saker som gjelder familiegjenforening med personer som har fått opphold etter søknad om beskyttelse. Fravær av identitetsdokumenter kan likevel forekomme i enhver sak etter utlendingsloven. Det kan være mange årsaker til at utlendinger ikke legger fram identitetsdokumenter:

  • Utlendingen er forfulgt av hjemlandets myndigheter, og har derfor ikke hatt mulighet til å få utstedt pass. Denne årsaken kan imidlertid ikke alltid forklare fravær av andre identitetsdokumenter utlendingen bør ha uavhengig av beskyttelsesbehov.

  • Det finnes ikke noen myndigheter i utlendingens hjemland som kan utstede identitetsdokumenter.

  • Utlendingen hadde ikke mulighet til å medbringe identitetsdokumenter under flukten fra hjemlandet.

  • Utlendingen har benyttet falske identitetsdokumenter, eller dokumenter som tilhører en annen person under flukten til Norge. Årsaken til dette kan for eksempel være at utlendingen ellers ikke vill hatt adgang til Schengenområdet.

  • Utlendingen har kvittet seg med eller gjemt bort sine identitetsdokumenter etter råd fra andre, for eksempel menneskesmuglere.

I andre tilfeller kan det hende at utlendingen ikke ønsker å legge fram de identitetsdokumentene vedkommende har, for eksempel fordi:

  • Identitetsdokumentene underbygger ikke utlendingens opplysninger om identitet, reiserute eller grunnlag for oppholdstillatelse eller beskyttelse.

  • Utlendingens identitetsdokumenter er forfalsket, utstedt på uriktig grunnlag og/eller inneholder uriktige identitetsopplysninger

  • Identitetsdokumentene tilhører en annen person (utlendingen er imposter).

  • Utlendingen har kastet, gjemt eller overdratt sine identitetsdokumenter til andre.

  • Utlendingen frykter at framleggelse av identitetsdokumenter kan lette effektuering ved eventuelt avslag.

  • Utlendingen ønsker å skjule sin identitet fordi han eller hun har forlatt hjemlandet for å unndra seg straffeforfølgelse for kriminelle handlinger, og/eller ønsker å unngå utlevering.

2.1.1 Kort om kravet til sannsynliggjort identitet

For en nærmere beskrivelse av hvordan kravet til sannsynliggjort identitet vurderes av utlendingsforvaltningen, se punkt 4.2. Hovedregelen er at det kreves sannsynliggjort og dokumentert identitet med gyldig reisedokument for å innvilge oppholdstillatelse i Norge. Det er likevel viktig å være klar over at sannsynliggjort identitet ikke alltid er ensbetydende med at utlendingsforvaltningen er helt sikre på at identitetsopplysningene er korrekte. Hvilke bevis som kreves for sannsynligjøring av identitet vil avhenge av sakstype, og utlendingens forutsetninger for å fremskaffe bevis for sin identitet. Eksempelvis er det ikke et krav om å fremlegge identitetsdokumenter for å oppnå flyktningstatus. I praksis betyr dette at det i utlendingsforvaltningens fagsystemer og vedtak ikke differensieres mellom utlendinger som har sannsynliggjort sin identitet med høy grad av sikkerhet, opp mot hundre prosent, og utlendinger som med minste mulige margin har sannsynliggjort sin identitet. Fordi kravene, forutsetningene eller motivasjonen for å sannsynliggjøre egen identitet varierer, vil det til enhver tid være en viss risiko for at enkelte utlendinger registreres med uriktige identitetsopplysninger.

2.1.2 Særlig om tilfeller der utlendingens identitet ikke lar seg avklare

I enkelte tilfeller skal eller kan utlendingsforvaltningen innvilge oppholdstillatelse til utlendinger uten avklart identitet. Dette kan være fordi utlendingen har rett til flyktningstatus, eller fordi sterke menneskelige hensyn tilsier at utlendingen innvilges oppholdstillatelse. Alle utlendinger som har en søknads- eller registreringsplikt ved opphold i Norge skal ha en registrert identitet i utlendingsforvaltningens fagsystemer, uavhengig av om denne er sannsynliggjort eller ikke. Den registrerte identiteten vil danne grunnlag for tildeling av norsk identifikasjonsnummer i Folkeregisteret, dersom vilkårene for dette er oppfylt. Det vil derfor være tilfeller der utlendingens identitet er registrert som «ikke sannsynliggjort», men like fullt er oppført som aktiv (gjeldende) identitet i utlendingsforvaltningens fagsystemer, som igjen er grunnlaget for registrert identitet i Folkeregisteret.

2.1.3 Saker der det ikke tas stilling til utlendingens identitet

I avslagssaker der avklaring av utlendingens identitet ikke er av betydning for utlendingssakens utfall, kan utlendingsforvaltningen unnlate å ta stilling til om identiteten er sannsynliggjort eller ikke. I slike tilfeller vil identitetens riktighetsgrad registreres som "Ikke tatt stilling til" i fagsystemet.

2.2 Hvem har ansvaret for å avklare identiteten til utlendinger i Norge?

Nedenfor følger en beskrivelse av ulike myndighetsorganers ansvar for identitetsforvaltningen i Norge.

Politiet som politimyndighet har et overordnet og generelt ansvar for å kontrollere identiteten til utlendinger for det formål å ivareta samfunnssikkerheten. Politiet har også andre oppgaver knyttet til kontroll av identitet. Politiet utøver dette ansvaret ved grense-/innreisekontroll, alminnelig utlendingskontroll, forberedende behandling av utlendingssaker og ved uttransportering av utlendinger. Politiet utfører dermed oppgaver på identitets området både som politimyndighet, og som en del av utlendingsforvaltningen. Politiets identitetsarbeid vil også berøre de øvrige etatene i utlendingsforvaltningens arbeid med identitetsavklaring i saker etter utlendingsloven. Det er likevel politiet og utenriksstasjonene som vedtaksmyndighet i førstelinjen, Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE) og Politiets Utlendingsenhet (PU) og politidistriktene ved retur av utlendinger uten oppholdstillatelse, som har ansvaret for å fastsette utlendingers identitet i Norge. Videre er det Skatteetaten som fastsetter identiteten til utlendinger omfattet av EØS-registreringsordningen.

Hvis utlendingen ikke har oppholdstillatelse i Norge, er det utenriksstasjonene, politiet, UDI, UNE og Skatteetaten som registrerer, vurderer og avgjør om søkerens identitetsopplysninger skal legges til grunn. Har utlendingen oppholdstillatelse i Norge er det kun UDI og UNE som kan foreta endringer i opplysninger om fødselsdato, fødested og statsborgerskap. UDI og UNE kan likevel også endre utlendingens navn dersom det dreier seg om en identitetsendring. Politiet og utenriksstasjonene kan i enkelte tilfeller også utføre identitetsendringer og korrigeringer på vegne av UDI for utlendinger med oppholdstillatelse, forutsatt at politiet eller utenriksstasjonen har avklart dette på forhånd med UDI. Politiet og utenriksstasjonen kan i slike tilfeller kontakte UDI på telefon eller e-post, se Kontakt oss: Ansatte i utlendingsforvaltningen - UDI (ekstern lenke)

Et eksempel der det kan være aktuelt å endre eller korrigere identitetsopplysninger er tilfeller der utlendingen har skiftet navn i forbindelse med ekteskap, eller at utlendingens identitetsopplysninger åpenbart er feilregistrert, og overføring av saken til UDI vil medføre unødvendig saksbehandlings- og ventetid. Årsaken til at identitetsopplysningene er korrigert eller endret, og at dette er forhåndsklarert med UDI skal registreres i fagsystemene. For mer informasjon om korrigering og endring av identitetsopplysninger, se punkt 10.

Politiet og utenriksstasjonene har spesialkompetanse på å undersøke ektheten av framlagte identitetsdokumenter, og har ansvar for å foreta person- og dokumentkontroll ved søknader om oppholdstillatelse i tråd med UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter og UDI 2021-006 Opptak av biometri og saksopprettelse i utlendingssaker.

Politidistriktene: Mer informasjon om politidistriktenes oppgaver i den innledende saksbehandlingen finnes i punkt 7.2.1. Politidistriktene har i tillegg ansvar for returarbeid for utlendinger som ikke har søkt beskyttelse eller som er innvilget oppholdstillatelse etter søknad om beskyttelse og oppholdstillatelse senere er tilbakekalt, ikke fornyet eller utløpt.

Politiets utlendingsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for registrering og identitetsfastsettelse av asylsøkere og overføringsflyktninger ved ankomst. Videre har PU ansvaret for returarbeid for utlendinger som har endelig avslag på søknad om beskyttelse. PU har i tillegg et nasjonalt ansvar for å bistå politidistriktene med kontrollvirksomhet og undersøkelser av identitet i utlendingssaker som hører inn under distriktene, se punkt 6.1.

Utlendingsnemnda (UNE) har ansvar for vurdering av identitet i de sakene der de fatter vedtak. UNE kan ved behandlingen av klager prøve alle sider av UDIs vedtak, herunder UDIs vurdering av identitet.

Nasjonalt ID-senter (NID) er et ekspertorgan underlagt Politidirektoratet (POD), som ved bistand og rådgivning til utlendingsforvaltningen og politiet skal styrke arbeidet med å avklare identiteten til utlendinger som kommer til, eller oppholder seg i, Norge. De har spisskompetanse på identitet, personkontroll og ekthetsvurderinger av identitetsdokumenter. Etatene i utlendingsforvaltningen kan be NID om bistand i enkeltsaker. UDIs rutiner for dette finnes i UDI 2013-023 oversendelse av saker fra UDI til Nasjonalt ID-senter (NID).

Kripos er utlendingsforvaltningens ekspertorgan for sammenligning av biometriske data. Tvil om ansiktsfoto eller fingeravtrykk tilhører samme person eller en annen, avgjøres av Kripos.

Utenriksstasjonene skal registrere identitetsopplysninger, herunder opplysninger om personalia, identitetsdokumenter og hvilke undersøkelser som er gjort for å avklare utlendingens identitet, samt resultatene av disse. Informasjon om utenriksstasjonenes oppgaver i den innledende saksbehandlingen finnes i punkt 7.2.2. Flere utenriksstasjoner har avgjørelsesmyndighet i oppholdssaker, og i disse sakene vurderer og avgjør de om identitetsopplysningene skal legges til grunn.

Skatteetaten: Når en innvilget oppholdstillatelse effektueres i utlendingsforvaltningens fagsystem sendes en elektronisk melding til Folkeregisteret (FREG). Avhengig av hvilken type oppholdstillatelse utlendingen har fått, registrerer folkeregistermyndigheten personen som bosatt i Norge og tildeler et fødselsnummer, eller personen tildeles et d-nummer. Opplysningene utlendingsforvaltningen har oppgitt om identitet, identitetskontroll og oppholdsgrunnlag registreres i FREG. Det er viktig å merke seg at det ikke sendes elektronisk melding til folkeregistermyndigheten ved effektuering av EØS-oppholdskort eller registreringsbevis etter EØS-regelverket. I søknader om beskyttelse rekvireres det d-nummer til asylsøkeren på søknadstidspunktet. Dette med unntak av overføringsflyktninger, og asylsøkere i hurtigspor for antatt åpenbart grunnløse asylsøknader, se UDI 2021-009 Hurtigspor ved søknad om beskyttelse. På rekvireringstidspunktet har utlendingsforvaltningen ikke endelig vurdert asylsøkerens identitet. Dersom søknaden tas ut av prosedyren for hurtigsporsaker rekvirerer utlendingsforvaltningen d-nummer til asylsøkeren, tilsvarende som for øvrige asylsøkere.

3. Oversikt over enkelte sentrale bestemmelser om identitet

Både utlendingsloven og statsborgerloven med forskrifter har bestemmelser som tydelig fremhever viktigheten av at norske myndigheter kjenner identiteten til utlendinger som ønsker å ta opphold i Norge.

Bestemmelser om plikt til å fremlegge identitetsdokumenter:

Bestemmelser om utlendingens opplysningsplikt (gjelder både asylsøkere og andre utlendinger):

  • Det følger av utl. § 83 annet ledd at utlendingen skal medvirke til å klarlegge oppgitt identitet ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert, når utlendingsforvaltningen krever dette.

  • Utf. § 17-7 har bestemmelser om hva utlendingen kan pålegges, herunder at det kan kreves at utlendingen gir opplysninger, legger fram dokumentasjon og innhenter eller medvirker til å innhente opplysninger hos myndigheter i inn- og utland som kan bidra til å avklare identiteten. Det følger imidlertid av utl. § 83 annet ledd og utf. § 17-7 annet ledd at en utlending som søker eller er innvilget beskyttelse ikke kan pålegges å ta kontakt med sitt hjemlands myndigheter dersom dette kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse.

For å kunne få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utl. § 38, følger det av utf. § 8-12 første ledd at det som hovedregel er et vilkår at utlendingen fremskaffer dokumentasjon for sin identitet. Dette gjelder ikke dersom det er mest sannsynlig at den oppgitte identiteten er riktig og utlendingen enten:

  • Ikke kan fremskaffe slik dokumentasjon fordi hjemlandet mangler en fungerende sentraladministrasjon eller det av andre grunner er umulig,

  • eller fordi hensynet til vedkommende sin sikkerhet gjør at kontakt med hjemlandets myndigheter ikke kan kreves.

  • Hvis det i andre tilfeller enn de som er nevnt i utf. § 8-12 første ledd gis oppholdstillatelse etter utl. § 38, følger det av utf. § 8-12 annet ledd at det kan gis begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd.

Etter utl. § 62 annet ledd kan søknad om permanent oppholdstillatelse avslås dersom det foreligger tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, herunder utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst.

Når politiet krever det, har enhver utlending etter utl. § 21 første ledd plikt til å legitimere seg og gi opplysninger for å bringe sin identitet på det rene. I forberedelser av saker etter utlendingsloven har søkerne plikt til å møte og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. utl. § 83 første ledd.

Følgende handlinger knyttet til en utlendings identitet er straffbare:

En utlending som pålegges å medvirke til å avklare sin identitet i medhold av utf. § 17-7 første eller tredje ledd skal gjøres kjent med at det kan være straffbart å unnlate å etterkomme et slikt pålegg jf. utf. § 17-7 fjerde ledd. Utlendingsloven med forskrift har en rekke bestemmelser som gir politiet adgang til å bruke flere metoder for å avdekke korrekt identitet, deriblant adgang til å ta foto og fingeravtrykk og til å bruke ulike tvangsmidler som pågripelse, husransakelse og beslag, se utlendingsloven kapittel 12 og -forskriften kapittel 18. Det skal opptas og lagres biometriske data i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk av personer som søker om visum og oppholdstillatelse i Norge. Hjemmel for dette er utl. § 100, jf. utf. kapittel 18. Se også i punkt 6.1 om hvilke oppgaver politiet har i saker om beskyttelse.

Etter statsborgerloven er det et uttrykkelig vilkår at utlendingens identitet er klarlagt, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a. Det følger av statsborgerforskriften § 1-2 annet ledd at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt i saker hvor det gjøres unntak fra kravet om klarlagt identitet. I statsborgerforskriften § 1-3 er det en unntaksbestemmelse for særlige grupper av søkere.

4. Hvordan identitetsopplysninger vurderes av utlendingsforvaltningen

Ved de innledende vurderingene av utlendingens identitet tar utlendingsforvaltningen utgangspunkt i utlendingens egne opplysninger om identitet, samt de identitetsdokumentene utlendingen eventuelt har framlagt. Videre gjennomføres det rutinemessig person- og dokumentkontroll, opptak av biometriske data og registersøk (bl.a. i utlendingsdatabasen, utlendingsregisteret, VIS, SIS m.fl.) i de aller fleste saker. I hvilken grad det er behov for ytterligere undersøkelser for å avklare identitet, avhenger blant annet av resultatet av sistnevnte kontroller, fremlagte identitetsdokumenters notoritet, sakstype og saksbehandlers konkrete vurderinger i den enkelte sak. På grunnlag av det samlede bevisbildet foretar utlendingsforvaltningen en helhetlig bevisvurdering av utlendingens identitet. Dette gjelder også barns identitet, enten det er barn som kommer sammen med omsorgspersoner eller alene til Norge. Bevisvurderingen ligger til grunn for identitetsfastsettelsen, dvs. registrering av gjeldende identitetsopplysninger og identitetens riktighetsgrad, se også punkt 4.1. og 4.2. Kravene til å innhente tilstrekkelig opplysninger om identitet, og vurderingen av disse gjelder ikke kun ved førstegangs identitetsfastsettelse, men også i tilfeller der det kan være aktuelt å korrigere eller endre identitetsopplysninger. Hvilke undersøkelser som er aktuelle i sistnevnte tilfeller må vurderes konkret i den enkelte sak. I en viss andel av utlendingssakene vil utlendingsforvaltningen måtte basere seg på udokumenterte identitetsopplysninger, da det hverken er fremlagt identitetsdokumenter med tilstrekkelig notoritet, eller mulig å verifisere identiteten i utlendingens hjemland.

4.1 Krav til framlagt dokumentasjon på identitet

Etter utf. § 10-2 annet ledd skal utlendinger som søker oppholdstillatelse i Norge, jf. utl. § 56, dokumentere sin identitet, fortrinnsvis ved å legge fram pass eller annet legitimasjonsdokument utstedt av offentlig myndighet. For utlendinger som søker beskyttelse følger det av utl. § 93 første ledd at dersom vedkommende er i besittelse av pass eller annet reisedokument, skal dette innleveres sammen med søknaden. For å kunne få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utl. § 38, følger det av utf. § 8-12 første ledd at det som hovedregel er et vilkår at utlendingen fremskaffer dokumentasjon for sin identitet. Disse bestemmelsene omhandler det formelle kravet til å fremlegge dokumentasjon på identitet ved søknad om opphold og beskyttelse. I tillegg vil kravet om framlagt dokumentasjon også ha betydning for om kravet til avklart identitet er oppfylt. Som hovedregel må søker ha sannsynliggjort sin identitet for å få oppholdstillatelse, og fremlagt dokumentasjon på identitet vil som oftest være et tungtveiende moment i den konkrete helhetsvurderingen av om søkers identitet er sannsynliggjort jf. punkt 4.2 om kravet til sannsynliggjort identitet.

Dersom utlendingen framlegger pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge, har utlendingen normalt framlagt dokumentasjon på identitet. Dette gjelder ikke der det er konkrete opplysninger i saken som gir grunnlag for tvil om dokumentets ekthet, eller at identitetsopplysningene innført i dokumentet ikke representerer utlendingens rette identitet. For eksempel kan det være opplysninger som tyder på at dokumentet er falskt, at det ikke er utstedt på riktig måte, eller at det ikke tilhører utlendingen (imposter). Et eksempel på at pass eller annet reisedokument ikke er utstedt på riktig måte er der lovgivningen i utstederlandet ikke aksepterer innehaveren av dokumentet som borger av landet. Med opplysninger som tyder på at dokumentet er falskt eller ikke tilhører utlendingen menes enten;

  • konkrete forhold knyttet til utlendingen selv, for eksempel at utlendingen ikke kan det oppgitte hjemlandets språk, har oppgitt andre identitetsopplysninger i andre land, eller ikke ligner på bildet i dokumentet, eller

  • konkrete forhold knyttet til dokumentet, for eksempel produksjonsmessige avvik sammenlignet med referanser, at dokumentet synes endret på eller manipulert, eller at dokumentet mangler sider eller er utstedt i hjemlandet mens utlendingen var i Norge samtidig som utstedende myndighet stiller krav om personlig oppmøte.

Vilkår for å godta pass som reisedokumentet framgår av utf. § 2-4, mens hvilke pass eller legitimasjonspapir som godtas som reisedokumenter framgår av utf. §§ 2-5 til 2-10 samt utf. vedlegg 4. En fullstendig oversikt over hvilke reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge framgår av Reisedokumenttabellen.

Reisedokumentet skal være gyldig på søknadstidspunktet og uendret i innhold og utseende etter utstedelse for å kunne godtas som dokumentasjon på identitet. Reisedokumenter som er utstedt i hjemlandet mens utlendingen oppholder seg i Norge, vil ikke uten videre anses som tilstrekkelig dokumentasjon på identitet. Dette vil bero på en konkret vurdering av rutinene for utstedelse av slike dokumenter i det landet utlendingen kommer fra. I en del tilfeller vil dokumentene være åpenbart ugyldige hvis det er utstedt i strid med hjemlandets regler, eller det framgår at dokumentet ikke er underskrevet av utlendingen selv dersom dette er et krav etter hjemlandets lovgivning. Om framlagt dokument kan legges til grunn som dokumentasjon på identitet, vil ellers bero på en undersøkelse av om dokumentet er utstedt i tråd med de rutiner angjeldende land har for utstedelse. Informasjon om rutiner for utstedelse av reisedokumenter, og en vurdering av standarden på disse, finnes for mange land på Landinfos hjemmesider, se Landinfo.no (ekstern lenke) og Nasjonalt ID-senter sin ID-base (ekstern lenke, krever innlogging). Blant annet har Landinfo utgitt særskilte temanotater om dette for en rekke land. I Nasjonalt ID-senter sin database blir strukturert informasjon om en rekke andre temaer relatert til identitet i landene beskrevet, noe som kan være nyttig i kontrollsammenheng ved samtaler med utlendinger.

Hvis en utlending ikke legger fram pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge vil utlendingen som hovedregel ikke anses å ha framlagt dokumentasjon på sin identitet. Hvis utlendingen ikke kan legge fram et pass eller annet godkjent reisedokument, enten som følge av sitt individuelle forhold til hjemlandets myndigheter eller fordi hjemlandet ikke utsteder slike dokumenter, kan en utlending etter en konkret vurdering helt unntaksvis anses å ha framlagt dokumentasjon på identitet gjennom fremleggelse av andre nasjonale identitetsdokumenter enn de som er nevnt i utf. § 2-10. I saker der UDI med hjemmel i utl. § 8 tredje ledd eller utf. § 8-12 første ledd har godtatt et annet identitetsdokument enn det som følger av de alminnelige reglene skal utlendingen anses å ha framlagt dokumentasjon på identitet. Videre åpner utf. § 8-12 annet ledd åpner for ytterligere unntak i noen særlige tilfeller der det foreligger spesielt sterke menneskelige hensyn som taler mot å returnere utlendingen til hjemlandet, se omtale under punkt 6.5.4.

For dokumenter som ikke inneholder fotografi av personen, eller som er utstedt av private aktører, se punkt 4.2.2 siste avsnitt.

Reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge fra land med lav standard på rutinene for utstedelse er som hovedregel nok til å anse at søker har fremlagt dokumentasjon på identitet. Dette innebærer at selv om søker har oppfylt kravet til å fremlegge dokumentasjon på identitet, betyr det ikke nødvendigvis at søkerens identitet blir ansett som sikker eller tilnærmet sikker. Hvor sikker søkerens identitet anses å være kan variere. For noen land vil det ikke være tilstrekkelig for å få oppholdstillatelse at det leveres inn reisedokument, det er også nødvendig å legge frem underlagsdokumenter, og/eller at utlendingen sannsynliggjør sin identitet gjennom samtaler med utlendingsforvaltningen.

4.1.1 Saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet

I saker hvor det har fremkommet motstridende opplysninger om søkerens identitet, vil fremleggelse av dokumentasjon på identitet fra land med lav standard på rutinene av disse som hovedregel ikke alene være tilstrekkelig til å anse søkerens identitet som sannsynliggjort. Se punkt 4.2.2 for vurderingen av identitet i saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet.

4.1.2 Dokumentkontroll

Utenriksstasjonene, politiet og UDI skal påse at saken er tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven § 17 (ekstern lenke). Det må vurderes i den enkelte sak om det skal innhentes (ytterligere) dokumentasjon på identitet eller foretas nærmere undersøkelser av framlagte dokumenter. Politiet og utenriksstasjonene skal foreta tekniske undersøkelser for å vurdere ektheten av fremlagte pass eller reisedokument (dokumentkontroll), i tillegg til å kontrollere at utlendingen er den samme personen som i fremlagt dokument (personkontroll). Det er gitt særskilte retningslinjer for hvordan ekthets- og personkontrollen skal foregå i førstelinjen i visum- og oppholdssaker i UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter. Et dokument som er ekte, dvs. utstedt av riktig myndighet på riktig måte, kan være basert på opplysninger som ikke er korrekte. Hvis det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at dokumentet er utstedt på bakgrunn av uriktige opplysninger, skal identiteten i dokumentet ikke legges til grunn.

4.1.3 Verifisering

Ved hjelp av norske utenriksstasjoner har utlendingsmyndighetene mulighet til å foreta verifisering av dokumenter i andre land. Utenriksstasjonene kan kontakte lokale myndigheter for å få bekreftet ektheten av dokumenter. Dette er imidlertid ikke praktisk mulig i alle land, for eksempel på grunn av manglende registreringsordninger i landet eller fordi Norge ikke har representasjon i landet eller i nærheten. Se UDI 2010-155 verifisering i utlendingssaker.

4.2 Nærmere om kravet til sannsynliggjort identitet og utlendingens medvirkningsplikt

Utlendingen har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsforvaltningen krever dette, jf. utl. § 83 annet ledd. For utlendinger som søker beskyttelse følger det av utl. § 93 fjerde ledd at selv om fremvisning av pass eller reisedokument ikke er et vilkår for å kunne søke beskyttelse, har asylsøkeren en plikt til å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhenting av nødvendige opplysninger. Alle opplysninger og dokumenter som asylsøkeren gir kan tjene som bevis i denne sammenhengen. Disse bestemmelsene omhandler ikke det formelle kravet til å framlegge dokumentasjon på identitet, men gjelder om kravet til faktisk, avklart identitet er oppfylt, særlig om identiteten er sannsynliggjort.

Der utlendingen har framlagt dokumentasjon på sin identitet etter punkt 4.1, vil utlendingen normalt også ha sannsynliggjort sin identitet. Der utlendingen ikke har fremlagt dokumentasjon på sin identitet som beskrevet i punkt 4.1, kan identiteten likevel anses for å være sannsynliggjort dersom det ikke er andre opplysninger i saken som tilsier at den identiteten utlendingen har oppgitt er uriktig. Hvorvidt utlendingens identitet er sannsynliggjort, beror på en konkret helhetsvurdering av fremlagte dokumenter og øvrige opplysninger i saken. Det er det alminnelige sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt som gjelder, det vil si mer enn 50 prosent sannsynlig. Det samme beviskravet brukes ved vurdering av vilkår i sin alminnelighet etter utlendingsloven.

Ved vurderingen av om søkerens identitet er sannsynliggjort kan det også legges vekt på ID-dokumenter som i den konkrete saken ikke har vært vurdert som tilstrekkelig for å anse at søkeren har fremlagt dokumentasjon på identitet etter punkt 4.1. Slik dokumentasjon kan for eksempel være:

  • Pass eller andre reisedokumenter som ikke er godkjent for innreise til Norge

  • Nasjonalt ID-kort fra land utenfor EU

  • Førerkort, studiebevis, fødselsattester, vigselsattester, familiebøker og statsborgerskapsbevis.

Dersom utlendingen kommer fra et land hvor det er mulig å fremskaffe identitetsdokumenter, og det ikke er noe i veien for at utlendingen kontakter hjemlandets myndigheter, vil det at vedkommende ikke legger fram eller prøver å skaffe identitetsdokumenter, i seg selv svekke sannsynligheten til de oppgitte identitetsopplysningene.

Hvis utlendingen av hensyn til egen sikkerhet ikke kan kontakte hjemlandets myndigheter, eller kommer fra et land hvor det ikke er mulig å skaffe dokumenter, må identiteten vurderes på bakgrunn av andre bevis som kan sannsynliggjøre de oppgitte identitetsopplysningene.

4.2.1 Nærmere om saker med motstridende opplysninger om utlendingens identitet

I saker hvor det har fremkommet motstridende opplysninger om søkerens identitet vil fremleggelse av dokumentasjon på identitet fra land med lav standard på utstedelsesrutinene for disse, som hovedregel ikke alene være tilstrekkelig til å anse søkerens identitet som sannsynliggjort.

Vurderingen av om søkeren har sannsynliggjort sin identitet i slike saker må gjøres ut fra en samlet vurdering. Saksbehandleren bes særlig se hen til følgende:

  • Hvor stor tvil det har vært om søkerens identitet. Det kan blant annet legges vekt på;

    • om utlendingen har oppgitt forskjellige identiteter i Norge eller utlandet

    • om utlendingen har oppgitt motstridende opplysninger om ett eller flere ID-elementer til utlendingsforvaltningen

    • om det kan forventes at utlendingen skal vite hvilket navn og fødselsdato vedkommende er registrert med i hjemlandet

    • sannsynligheten for at det kan ha oppstått feil ved transkriberingen av navnet fra ikke-latinske språk

    • om utlendingen kommer fra et tredjeland som ikke alltid registrerer alle navn på utlendinger som oppholder seg der

    • om utlendingen har oppgitt andre opplysninger om alder tidligere og det ikke kun er snakk om en korrigering

    • om det er vesentlig motstrid mellom det utlendingen selv har oppgitt som sin identiet, sine familierelasjoner med videre, og opplysninger i andre relaterte saker

    • om det er stor motstrid mellom det søkeren selv har oppgitt om sin identitet, sine familierelasjoner mv, og opplysninger i andre relaterte saker

    • om utlendingen kan redegjøre for utstedelsen av identitetsdokumentene sine og om forklaringen er i tråd med utlendingsforvaltningens kunnskap om dokumentutstedelsen i det aktuelle landet

    • om utlendingen har lite kunnskap om sitt hjemland eller andre land hvor vedkommende har oppholdt seg lenge

    • om politiet har innhentet relevant informasjon om utlendingens identitet gjennom bruk av tvangsmidler, som for eksempel undersøkelse av person eller bolig. For mer informasjon om politiets tvangsmidler i utlendingssaker se kapittel 12 i utlendingsloven

  • Hvor stor troverdighet søkeren har. Det kan styrke søkerens troverdighet dersom søkeren;

    • allerede i søknaden opplyser å ha oppgitt en annen identitet ved søknad om visum eller opphold i et annet land

    • har gitt konsistente og samsvarende opplysninger til norske myndigheter

    • allerede ved ankomst opplyser å ha avgitt fingeravtrykk i et annet land

    • kan fremlegge reisedokumenter utstedt før første innreise til Schengenområdet

    • allerede ved ankomst opplyser at reisedokumentet som er benyttet på reisen til Norge er falskt eller tilhørerer en annen person

I saker med motstridende opplysninger om søkerens identitet kan det ofte være relevant å kreve at søkeren i tillegg til reisedokument, også framlegger andre identitetsdokumenter, særlig underlagsdokumenter for reisedokumentet. Denne dokumentasjonen må vurderes; når, hvor, og i hvilken sammenheng den er fremlagt.

Dersom dokumentene er utstedt samtidig med utstedelse identitetsdokumentet, og i senere tid, har de liten notoritet. Det kan styrke dokumentenes notoritet at de er utstedt;

  • i forskjellige faser av livet med forskjellige bilder

  • av andre land (enn utlendingens hjemland) med god standard på utstedelsen av identitetsdokumenter

I en del tilfeller, og for en del land, kan eldre dokumenter ha bedre notoritet enn nyere dokumenter. Dersom søkeren kan framlegge sitt eller nære slektningers tidligere pass, og flere gamle identitetsdokumenter som er i samsvar med nyere dokumentasjon, kan det tillegges vekt i vurderingen av om søkerens identitet er sannsynliggjort. For noen land kan underlagsdokumenter for passet ha like stor, eller større, verdi for vurderingen av om søkerens identitet er sannsynliggjort enn et nytt pass.

Som et moment i helhetsvurderingen kan det også legges vekt på om en DNA-test viser at utlendingen har nære slektninger (foreldre/barn/søsken) som har sannsynliggjort sin identitet, og som har gitt sammenfallende opplysninger om søkers identitet, familiemedlemmer og bosted.

Der det er motstridende opplysninger om identitet skal det som hovedregel foretas dokumentkontroll av det reisedokumentet som er framlagt. Det bør også foretas dokumentkontroll av eventuelle underlagsdokumenter der dette er nødvendig for vurderingen av identiteten. Videre vil det være relevant å vurdere å verifisere disse dokumentene i de land der dette er mulig.

Mulige konsekvenser av å ha oppgitt uriktige identitetsopplysninger er omtalt i punkt 11.

4.2.2 Dokumentkontroll, utstedelsesrutiner og verifisering

Informasjon om rutiner for utstedelse av ulike typer identitetsdokumenter, og en vurdering av standarden på disse rutinene, kan for mange land finnes på Landinfos hjemmesider (ekstern lenke) og Nasjonalt ID-senter sin ID-base (ekstern lenke, krever innlogging). Blant annet har Landinfo utgitt særskilte temanotater om dette for en rekke land. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å foreta dokumentkontroll eller verifisering av slike identitetsdokumenter, men mulighetene og nytteverdien av slike undersøkelser må vurderes for hvert enkelt land. Mulighetene for å foreta verifiseringer vil for en del land og sakstyper framgå av UDIs asylpraksisnotater, for mer informasjon se udiregelverk (søkeord "asylpraksis", filtrert på eier "UDI Beskyttelse").

Dokumenter utstedt av offentlige myndigheter som ikke inneholder fotografi gir ingen dokumentasjon for at dokumentet faktisk gjelder utlendingen, selv om det framlagte dokumentet er ekte. Utlendingen kan ikke anses for å ha fremlagt dokumentasjon på sin identitet kun ved fremleggelse av dokumenter uten bilde, men slike dokumenter kan likevel etter en konkret vurdering tillegges en viss vekt i vurderingen av om søkerens identitet er sannsynliggjort. Tilsvarende gjelder for dokumenter utstedt av private aktører.

4.2.3 Sammenhold av opplysninger

Dersom utlendingen har hatt flere utlendingssaker til behandling, inkludert under alias eller dobbelføring i DUF, må opplysningene sammenholdes for å vurdere om vedkommende har gitt konsekvente opplysninger om identitetselementene i ulike sammenhenger. I slike tilfeller skal saksbehandler foreta et kontrolloppslag mot eventuelle opplysninger i Folkeregisteret. Saksbehandleren må videre vurdere om det er aktuelt å innhente informasjon om vedkommende hos andre lands utlendingsforvaltning. Utf. § 17-7 annet ledd gir utlendingsforvaltningen adgang til å viderebehandle personopplysninger for nye formål når det er nødvendig av kontrollhensyn og sakene har en forbindelse. Saksbehandler kan derfor kontrollere opplysningene utlendingen eller dennes relasjoner har gitt om utlendingens identitet i tidligere utlendingssaker. Ved for eksempel intervju av søkeren i familieinnvandringssaker ved utenriksstasjon, og referansepersonen hos politiet i Norge, kan opplysningene i de to intervjuene bli sammenholdt og bidra til å bekrefte om den oppgitte familierelasjonen er korrekt.

4.2.4 Andre undersøkelser

UDI kan også undersøke opplysninger som knytter seg til den oppgitte identiteten på en rekke andre måter:

  • DNA-test kan brukes når det er nødvendig for å fastslå om det foreligger en familierelasjon, jf. utl. § 87.

  • Aldersundersøkelser kan brukes som et moment i en helhetsvurdering av opplysninger om alder. Dette er særlig relevant i saker hvor søkeren opplyser å være enslig mindreårig asylsøker.

  • Intervju av asylsøkere foretas hovedsakelig for å avklare om vedkommende har et beskyttelsesbehov. Asylintervjuet skal også belyse spørsmål om søkerens identitet. Det foretas også intervju om identitet i andre sakstyper.

  • Språkanalyse kan brukes for å bekrefte om utlendingen snakker det språk eller den dialekt vedkommende oppgir, som vil være et moment i en helhetsvurdering av om søkerens opplysninger om geografiske tilhørighet eller statsborgerskap er korrekt.

  • Søk i åpne kilder på sosiale medier kan ha betydning i behandlingen av alle typer utlendingssaker der de kan avdekke om utlendingen har oppgitt uriktige opplysninger eller underbygge hans/hennes forklaring.

  • Førstelinjen skal i tråd med UDI 2021-006 Opptak av biometri og saksopprettelse i utlendingssaker oppta og lagre biometriske data i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk av personer som søker om visum, beskyttelse og oppholdstillatelse i Norge, og forholde seg til treff på allerede lagret biometri i henhold til gjeldende retningslinjer, se også utl. § 100 og utf. §§ 18-1, 18-2 og 18-3.

Utlendinger som søker oppholdstillatelse i Norge er forpliktet til å medvirke til å avklare sin identitet i henhold til utl. § 83 jf. utf. § 17-7, og for utlendinger som søker beskyttelse i Norge er medvirkningsplikten hjemlet i utl. § 93, jf. utl. § 83, jf. utf. § 17-7. I hvilken grad utlendingen medvirker til å avklare sin identitet, vil inngå i vurderingen av troverdigheten av de oppgitte identitetsopplysningene. Troverdigheten av utlendingens øvrige opplysninger, og/eller generell troverdighet, kan også være relevant for identitetsavklaringen, både i vurderingen av hvilke bevis for identitet som bør innhentes og i vurderingen av om identiteten er sannsynliggjort eller ikke. Tilsvarende kan graden av troverdighet knyttet til identitetsopplysningene påvirke troverdigheten av øvrige opplysninger og/eller utlendingens generelle troverdighet. Manglende medvirkning og motstridende opplysninger bidrar til å svekke troverdigheten av utlendingens opplysninger. Saksbehandleren må vurdere om forholdene i saken samlet sett gir grunn til å anse at opplysningene etter en helhetlig vurdering framstår som sannsynliggjort eller ikke. Tilsvarende kan graden av troverdighet knyttet til identitetsopplysningene påvirke troverdigheten av øvrige opplysninger og/eller utlendingens generelle troverdighet. Momenter som tillegges vekt i vurderingen av troverdigheten av identitetsopplysningene, er om utlendingen selv bidrar til å avklare sin identitet. I denne forbindelse må det legges vekt på at det blir stilt strengere krav til utlendinger som har muligheter til å skaffe dokumentasjon på identitet, enn for de som ikke har denne muligheten. Manglende medvirkning og motstridende opplysninger bidrar til å svekke troverdigheten av utlendingens opplysninger. Saksbehandleren må vurdere om forholdene i saken samlet sett gir grunn til å anse at opplysningene etter en helhetlig vurdering framstår som sannsynliggjort eller ikke.

4.3 Synliggjøring av identitetsvurderinger i vedtak

Hvilke opplysninger om søkerens identitet som blir lagt til grunn, har betydning for alle søknader etter utlendingsloven, og senere også for søknader etter statsborgerloven. Dette betyr at identitetsopplysningene vil følge søkeren i alle saker for utlendingsforvaltningen, og det er disse utlendingen blir registrert med hos andre norske virksomheter som innhenter opplysninger fra Folkeregisteret (FREG). Dersom det kommer inn nye identitetsopplysninger etter første positive vedtak, må den registrerte identiteten vurderes på nytt, se punktene 10 og 11.

Etter utf. § 10-2 annet ledd skal det synliggjøres hvordan søkerens identitet er bekreftet. For alle sakstyper, herunder avslag, med unntak av de sakstypene hvor det er innført særskilte løsninger jf. nedenfor, må følgende gå fram av vedtaket:

  • Hvordan opplysningene om utlendingens identitet er vurdert, herunder om identiteten etter en helhetsvurdering er sannsynliggjort og i tillegg om det er framlagt dokumentasjon på identitet etter punkt 4.1 på vedtakstidspunktet. Der UDI etter utl. § 8 tredje ledd eller utf. § 8-12 første ledd har godtatt et annet identitetsdokument enn det som følger av de alminnelige reglene skal dette framgå av vedtaket. Dette gjelder også barns identitet, enten det er barn med familie eller barn som søker alene. Det skal også framkomme hvilke identitetsopplysninger som er gitt, herunder navn, fødselsdato, fødested, kjønn og statsborgerskap. For registrering av personopplysninger ved søknad om førstegangstillatelse etter utlendingsloven, se UDI 2021-007 Registrering av identitetsopplysninger og folkeregistrerte personopplysninger.

  • Der det ikke er fremlagt dokumentasjon på identitet skal det gå frem av vedtaket.

  • Der det er framlagt andre identitetsdokumenter enn etter første kulepunkt skal det spesifiseres hva slags dokumenter; reisedokumenter som ikke er gyldig for innreise til Norge, nasjonalt ID-kort, fødselsattest mv. Dette gjelder bare i saker der det ikke er fremlagt dokumenter som nevnt i første kulepunkt (reisedokumenter og identitetsdokumenter der det er gjort unntak etter utl. § 8 tredje ledd og utf. § 8-12).

  • Der det er framlagt reisedokumenter skal det gå fram om det gjort person- og dokumentkontroll av reisedokumentet og utfallet av slik kontroll, jf. UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter punkt 4.1 med følgende alternativer for utfall av kontroll:

1.      Ekte (etter utvidet kontroll)
2.      Dokumentert (etter minimumskontroll)
3.      Ikke kontrollert
4.      Dokumentet er forfalsket/endret
5.      Dokumentet gjelder en annen person
6.      Dokumentet er ikke utstedt i tråd med rutiner for utstedelse
7.      Identitetsopplysninger i dokumentet er falske
8.      Dokumentet er bare fremlagt i kopi

Dersom det ikke er mulig å konkludere om dokumentet er ekte eller ikke skal dette registreres i ID-avklaringsløsningen.

I asylsaker skal det i tillegg framgå opplysninger om siste bostedsadresse i hjemlandet, eventuelt andre oppholdssteder i hjemlandet eller tredjeland, samt opplysninger om etnisk tilhørighet og/eller klantilknytning dersom det er nødvendig for å avklare identiteten. I andre saker enn saker om beskyttelse, er det opp til saksbehandleren i hver enkelt sak å vurdere om det er relevant at opplysninger om etnisk tilhørighet, eller andre oppholdssteder framgår av vedtaket. Når en søknad avslås på grunn av at søkeren ikke har framlagt dokumentasjon på identitet eller at identiteten ikke er sannsynliggjort, skal dette gå fram av vedtaket.

I avslagssaker der utlendingens identitet er uten betydning for sakens utfall, skal det gå fram av vedtaket at det ikke er tatt stilling til om utlendingens identitet etter en helhetsvurdering er sannsynliggjort da dette ikke har vært avgjørende for utfallet i saken. Øvrige identitetsopplysninger skal framgå av vedtaket også i avslagssaker.

Det er ikke krav til at følgende skal gå frem av vedtaket i saker der søkeren befinner seg i utlandet og søkerens identitet ikke er avgjørende for vedtak om avslag på søknaden:

  • Om det er foretatt verifisering av fremlagt dokumentasjon eller oppgitte opplysninger jf. definisjon i punkt 2.3, eller om oppgitt identitet er basert på søkerens egne opplysninger.

  • Om det er foretatt andre undersøkelser enn person- og dokumentkontroll og verifisering av dokumenter av betydning for vurderingen av identitet; herunder språkanalyse, aldersundersøkelse, fingeravtrykk og DNA-undersøkelse.

  • Om det er særskilte opplysninger om notoriteten til fremlagte identitetsdokumenter.

I saker som gjelder overføringsflyktninger er det ikke krav til at avslag begrunnes, og det er ikke vurderinger om identitet i disse vedtakene.

I saker om tilbakekall av tillatelser er det ikke krav til at opplysninger om hvordan søkerens identitet er vurdert skal gå frem av vedtaket, med mindre disse opplysningene er grunnen til at tillatelsen blir tilbakekalt.

Når politiet eller UDI innvilger en førstegangstillatelse, skal følgende i tillegg gå fram av vedtaket:

Ved søknad om tillatelse etter bestemmelsene i utlendingsforskriften kapittel 6 og hvor søkeren framlegger pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge, skal følgende gå fram av vedtaket ved førstegangstillatelse:

  • opplysninger om navn, fødselsdato, fødested, kjønn og statsborgerskap

  • at det er fremlagt dokumentasjon på identitet

  • hvilket reisedokument som er fremlagt

  • om det er foretatt verifisering eller andre undersøkelser

Tilsvarende gjelder for søknader om familieinnvandring knyttet til disse søknadstypene.

Ved registreringer etter EØS-regelverket fylles opplysninger om navn, fødselsdato og statsborgerskap automatisk inn på registreringsbevis til EØS-borgere og oppholdskort til tredjelandsborgere som er omfattet av EØS-regelverket.

Ved fornyelse av tillatelse og ved permanent oppholdstillatelse skal følgende gå fram av vedtaket:

  • Hvis det foreligger nye opplysninger om identitet, skal det framgå hvilke nye opplysninger dette er.

  • Hvis det er framlagt ny dokumentasjon på identitet eller det er gjort nye undersøkelser av identitet.

  • Om den oppgitte identitet er sannsynliggjort og om det er framlagt dokumentasjon på identitet.

  • Dersom det har skjedd endringer i status for utlendingens identitet, skal det framgå hvilke endringer dette er.

5. Hvis det ikke er fremlagt dokumentasjon på identitet eller identiteten ikke er sannsynliggjort

5.1 Hovedregel

For at oppholdstillatelse etter utlendingsloven kan gis, skal en søker som hovedregel ha framlagt dokumentasjon på sin identitet, når dette er et krav, eller ha sannsynliggjort sin identitet på annen måte dersom det kan fravikes fra dokumentasjonskravet. Hvis det ikke er framlagt dokumentasjon eller identiteten ikke er sannsynliggjort, er hovedregelen at søknaden skal avslås. Se mer om vurderingene i de enkelte sakstyper i punktene 6 til 9.

5.2 Unntak (Innvilgelser)

Når søkerens identitet ikke er sannsynliggjort, må det foreligge tungtveiende grunner for å gi en oppholdstillatelse. Hvorvidt det i denne typen saker kan være aktuelt å innvilge en begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd, jf. utf. § 8-12 annet ledd, må vurderes konkret. Denne problemstillingen drøftes særskilt for asylsøkere som fyller vilkårene for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket i punkt 6.4.2. En tillatelse kan etter utl. § 38 femte ledd begrenses ved at den:

  • ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse

  • ikke danner grunnlag for familieinnvandring

  • ikke kan fornyes, eller

  • gis for kortere varighet enn ett år

Når det innvilges en tillatelse som er begrenset på grunn av at det ikke er framlagt dokumentasjon på identitet eller det er tvil om identitet, må det gå fram av vedtaket hvilke begrensninger som gjelder.

For nærmere retningslinjer for fornyelser av begrensede tillatelser se UDI 2018-003 Fornyelse av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse. Det er også nærmere omtale av hvilke typer begrensinger som er aktuelle der søkeren ikke har fremlagt dokumentasjon på sin identitet eller identiteten ikke er sannsynliggjort i de særskilte punktene for asyl- og oppholdssaker, se særlig punkt 6.5.3 og 7.4.2.

Hvis det er tilstrekkelig sannsynlig at en asylsøker har behov for beskyttelse, følger det av internasjonale forpliktelser at vedkommende skal gis oppholdstillatelse, herunder FNs flyktningkonvensjon artikkel 1A(2) og 33(1)(ekstern lenke til lovdata), Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 (ekstern lenke) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7 (ekstern lenke).

Dersom utlendingen er uenig i identitetsvurderingen som er foretatt i vedtaket, må selve vedtaket etter utlendingsloven påklages innen klagefristen. UDIs identitetsvurderinger i vedtaket er ikke et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, men en beslutning som ikke kan påklages. Det følger imidlertid av ulovfestede prinsipper om god forvaltningsskikk at utlendingsforvaltningen kan vurdere om beslutningen vedrørende registreringer av identitetsopplysninger, skal tas opp til ny vurdering. Hvis en søker som påberoper seg å være enslig mindreårig asylsøker blir innvilget oppholdstillatelse etter utl. § 28 første ledd, men i UDIs vedtak får alderen sin endret til å være over myndighetsalderen, er det å anse som et enkeltvedtak med klagerett, se UDI 2020-007 Enslige mindreårige asylsøkere og aldersvurdering punkt 5.8. I de tilfellene der søknaden om beskyttelse blir avslått av UDI, vil spørsmålet om fødselsdato uansett kunne påklages som en del av klage over avslaget på oppholdstillatelse.

5.3 Identiteten ikke sannsynliggjort – Informasjon i vedtaket (Innvilgelser)

I tillegg til det som følger av punkt 4.3 må det, i de tilfeller der oppholdstillatelse er innvilget uten at identiteten er sannsynliggjort, sies uttrykkelig i vedtaket og begrunnes hvorfor det likevel er gitt tillatelse. Utlendingsforvaltningen skal informere utlendingen om sine vurderinger, og om vurderingene som opprinnelig er gjort av identiteten har betydning for etterfølgende søknader.

I tilfelle der søkeren har oppgitt flere ulike identiteter skal disse framgå av vedtaket. Dette skal også gå fram av etterfølgende vedtak (fornyelser) inntil utlendingen har sannsynliggjort sin identitet.

Når det går fram av en førstegangstillatelse at identiteten ikke er sannsynliggjort, skal det samtidig informeres om hvilke konsekvenser dette kan få, for eksempel:

6. Saker hvor det er søkt om beskyttelse 

I asylsaker er det en utfordring at en viss andel av asylsøkere til enhver tid mangler pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge. Ofte har de heller ikke andre identitetsdokumenter. Det kan være mange årsaker til at asylsøkere ikke legger fram dokumenter på oppgitt identitet, se punkt 2.1 fjerde og femte avsnitt.

Utlendingsloven stiller ikke som vilkår for å fremsette en søknad om beskyttelse at søkeren fremlegger identitetsdokumenter. Hvorvidt søkeren fremlegger slike dokumenter, kan imidlertid ha betydning for utfallet av søknaden.

6.1 Asylsøkerens plikt til å avklare egen identitet

Søkeren plikter å medvirke til å avklare egen identitet, se utl. § 83 annet ledd. I den forbindelsen skal vedkommende gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger, se utl. § 93 fjerde ledd.

Brudd på plikten kan for eksempel foreligge når søkeren ikke møter til språkanalyse og intervju eller ikke svarer på henvendelser fra UDI. Brudd på opplysningsplikten kan også foreligge når søkeren forholder seg passiv til å avklare sin identitet, til tross for at utlendingsmyndighetene har anmodet om dette, for eksempel under asylregistreringen eller under asylintervjuet.

Også mindreårige asylsøkere skal medvirke til å avklare egen identitet. UDI vil imidlertid se hen til at søkeren er et barn ved vurderingen av omfanget av medvirkningsplikten. Ved denne vurderingen kan det også vektlegges at en avholdt aldersundersøkelse viser at søkeren er over 18 år, eller søkeren har oppgitt en annen alder til andre lands myndigheter.

6.1.1 Grenser for plikten til å avklare egen identitet

Utlendingsforvaltningen kan ikke pålegge søkeren å medvirke eller forvente at vedkommende medvirker på en måte som kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse, se utl. § 83 annet ledd tredje punktum og utf. § 17-7 annet ledd. Der det er gitt tillatelse etter utl. § 28 om beskyttelse risikerer utlendingen opphør av flyktningstatus dersom vedkommende anskaffer seg sitt hjemlands reisedokumenter. UDI skal også som hovedregel vurdere tilbakekall av tillatelsen dersom en utlending som har fått beskyttelse mot forfølgelse fra sitt hjemlands myndigheter kontakter sitt hjemlands ambassade. Erverv av identitetsdokumenter fra hjemlandets ambassade vil likevel ikke alltid være i strid med grunnlaget for oppholdstillatelse med flyktningstatus. I tilfeller der asylsøkeren eller flyktningen ikke står i fare for forfølgelse fra hjemlandets myndigheter, kan utstedelse av identitetsdokumenter fra hjemlandets ambassade bidra til å sannsynliggjøre vedkommendes identitet. Hvorvidt utstedelse av reisedokument eller annet identitetsdokument fra hjemlandet er i strid med anført beskyttelsesbehov eller oppholdstillatelse må derfor vurderes konkret i den enkelte sak. Tilsvarende gjelder fødsels- og vigselsattester, som i flere sammenhenger etterspørres av norsk offentlig forvaltning.

Begrepet "kan komme i konflikt" forutsetter ikke en stor grad av sannsynlighet for at handlingen vil innebære en fare for søkeren. I praksis innebærer dette at utlendingsforvaltningen ikke vil kreve at søkeren bidrar på en måte som er i konflikt med anført beskyttelsesbehov, før søknaden om beskyttelse er avgjort.

Det kan forekomme at andre omstendigheter enn søkerens sikkerhet hindrer søkeren i å medvirke til å avklare sin identitet. I slike tilfeller må søkeren godtgjøre at det faktisk foreligger en hindring. UDI må deretter vurdere om denne hindringen er slik at UDI ikke med rimelighet kan forvente at søkeren medvirker.

6.1.2 Særlig om plikten til å fremlegge og fremskaffe dokumenter

Søkere som er i besittelse av pass eller annet reisedokument, må levere inn dette, jf. utl. § 93 første ledd og utf. § 17-21 annet ledd. Søkere som ikke er i besittelse av ID-dokumenter, plikter å gjøre sitt beste for å medvirke til å innhente slike, se utl. § 93 fjerde ledd. Det er som utgangspunkt bare aktuelt å gjøre unntak i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være urimelig å kreve at slikt dokument fremskaffes, se ot.prp. nr. 75 (2006-2007) om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) kapittel 3.6.4.1 (ekstern lenke).

En asylsøker som ikke er i konflikt med hjemlandets myndigheter, men som søker internasjonal beskyttelse av andre grunner, vil ofte ha mulighet til å innhente ulike former for dokumentasjon ved å henvende seg til hjemlandets myndigheter, for eksempel gjennom landets ambassade. Dersom søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter kan utlendingsmyndighetene likevel forvente at vedkommende tar kontakt med andre (personer, selskaper og organisasjoner) for bistand når dette er trygt og mulig.

Dersom søkeren ikke er i stand til å skaffe nytt pass eller andre reisedokumenter, bør vedkommende kunne fremskaffe andre dokumenter, gjerne flere, som kan bidra til å bekrefte identitetsopplysningene, se utf. § 17-7. Dette kan for eksempel være:

  • nasjonale ID-kort, gamle pass, fødselsattest, dåpsattest, førerkort, statsborgerskapsbevis, familiebøker, vigselsattest m.m.

  • skolepapirer, dokumenter om søkerens arbeidsforhold, boligforhold, bank- og forsikringsforbindelser

Selv om disse dokumentene ofte har lav notoritet og sjelden alene kan bevise at søkerens opplysninger om identitet er korrekte, kan de ha vekt i den konkrete helhetsvurderingen.

Asylsøkeren skal gjøre sitt beste for å framlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger, se utl. § 93 fjerde ledd. Dette innebærer et strengt krav til medvirkning:

  • Dersom søkeren hevder at det foreligger hindringer, skal vedkommende godtgjøre at hindringene foreligger.

  • Dersom søkeren hevder å ikke ha vært i stand til å framskaffe pass eller andre identitetsdokumenter gjennom ambassaden, forventes vedkommende å kunne framlegge korrespondansen som viser at han eller hun har gjort sitt beste, men ikke lykkes i å innhente dokumentene.

  • Dersom søkeren ikke kan framlegge pass, forventes det at søkeren gjør sitt beste for å framlegge andre dokumenter som kan bidra til å sannsynliggjøre identitetsopplysningene.

  • Dersom myndighetene i hjemlandet ikke kan bistå søkeren enten av sikkerhetsgrunner eller andre grunner, kan det være at søkeren kan ta kontakt med familie, kjente, organisasjoner eller institusjoner (banker etc.) for bistand til å skaffe til veie dokumenter. Utlendingsforvaltningen kan likevel ikke forvente at søkeren involverer venner og familie på en måte som setter dem i fare.

  • Før søknaden om beskyttelse er avgjort, vil utlendingsforvaltningen ikke forvente at søkeren reiser hjem for å hente dokumentene, eller til en ambassade utenfor Norge.

6.1.3 Konsekvenser ved brudd på medvirkningsplikten

Dersom søkeren ikke gjør sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirker til innhentingen av nødvendige opplysninger, se utl. § 93 fjerde ledd, har dette betydning for hvordan UDI vurderer søkerens generelle troverdighet i asylsaken. Dersom asylsøkeren bryter medvirkningsplikten etter utl. § 83 vil også dette ha betydning for vurderingen av søkerens troverdighet. I tillegg vil vedkommende kunne bli straffet, se utl. § 108 og straffeloven § 221 om uriktig forklaring (ekstern lenke). Videre kan det ha betydning for bruk av tvangsmidler, se utl. §§ 103 til 106. Forholdet kan også føre til utvisning, se utl. § 66 første ledd bokstav a.

6.2 Politiets utlendingsenhets oppgaver i den innledende asylsaksbehandling

Politiets utlendingsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for å klarlegge søkernes identitet ved ankomst, se ot.prp. nr. 75 (2006-2007) kapittel 3.6 (ekstern lenke). Det er PU som foretar den innledende undersøkelsen av en asylsøkers identitet, og skal sørge for at alle identitetsopplysninger de innhenter blir korrekt og fullstendig registrert.

PU skal veilede søkeren om plikten til å medvirke til å avklare sin identitet som følger av utl. §§ 83 annet ledd og 93 fjerde ledd, se punkt 6.1.

  1. Dersom søkeren ikke fremlegger pass eller annet reisedokument sammen med søknaden om beskyttelse, skal PU be søkeren om å fremskaffe ID-dokumenter dersom dette er mulig og ikke kommer i konflikt med behovet for beskyttelse, se punkt 6.1.1. PU skal spørre søkeren uttrykkelig om hvilke dokumenter søkeren mener vedkommende har muligheter til å fremskaffe.

  2. PU skal informere søkeren om at manglende etterlevelse av denne plikten kan ha betydning for om vedkommende får oppholdstillatelse i Norge.

  3. Dersom det foreligger holdepunkter for at søkerens opplysninger om etnisitet, nasjonalitet og/eller statsborgerskap ikke er korrekte, skal PU vurdere å foreta språkanalyse før de oversender saken til UDI.

  4. PU skal ikke avvente resultatet av dokumentundersøkelser før saken oversendes til UDI.

  5. Det skal framgå av registreringsskjemaet hvilke opplysninger søkeren har gitt om sin identitet, samt om PU gjør seg særlige merknader om søkerens identitet. Dette kan for eksempel være om oppgitt alder for en asylsøker som hevder å være mindreårig fremstår som åpenbart uriktig, eller om det er andre forhold under registreringen som gir grunn til å tvile på de identitetsopplysningene søker har oppgitt.

  6. PU skal oppta foto og fingeravtrykk i tråd med reglene som følger av utl. § 100 jf. utl. §§ 18-1, 18-2 og 18-3.

  7. PU skal oppta ansiktsfoto med samme kvalitet som for pass og nasjonale ID-kort, jf. pass- og ID-kortforskriften § 2-6 (ekstern lenke).

  8. Når resultatene av dokumentundersøkelsene foreligger, skal PU registrere (ta stilling til) dokumentets ekthet i ID-avklaringsløsningen og straks sende kopi av rapporten fra dokumentundersøkelse til UDI.

  9. PU skal skanne inn alle identitetsdokumenter i eSak og korrespondansene skal registreres i fagsystemet. Det er ikke nødvendig å skanne inn sider i pass som er helt blanke. PU må registrere om det er originaldokumenter eller kopier som er skannet inn.

  10. Eventuelle originale identitetsdokumenter skal deretter sendes til videre kontroll og samordning med sak. Dette gjelder også i saker om overføringsflyktninger.

  11. I den innledende asylsaksbehandlingen har PU myndighet til å beslutte bruk av tvangsmidler for å framskaffe dokumenter og annet materiale som kan bidra til å gi opplysninger om søkerens identitet. Det er PUs jurister, eventuelt tingretten, som har kompetanse til å beslutte bruk av tvangsmidler. Eventuelle opplysninger som framkommer ved bruk av tvangsmidler sendes til UDI ved at dokumenter og politirapport legges inn i DUF.

PUs arbeid med fastsettelse av identitet etter endelig negativt vedtak, og frem til og med uttransport, reguleres ikke av denne retningslinjen. For at PU skal kunne iverksette utlendingsforvaltningens negative vedtak i forbindelse med tvangsretur er det nødvendig at utlendingens korrekte identitet, eventuelt korrekte statsborgerskap er fastslått.

6.3 UDIs oppgaver under asylsaksbehandling

UDI har et selvstendig ansvar for å påse at saken er tilstrekkelig opplyst før de treffer vedtak, se fvl. § 17 (ekstern lenke) første ledd og utl. § 93 fjerde ledd tredje punktum. Dersom tvil i saken beror på at asylsøkeren ikke har bidratt slik UDI bør kunne forvente av han eller henne, se punkt 6.1, må søkeren selv bære risikoen dersom saken er mangelfullt opplyst.

6.3.1 Under asylintervjuet

Dersom søkeren ikke har fremlagt pass eller annet reisedokument sammen med søknaden om beskyttelse, og politiet ikke allerede har avklart søkerens identitet når saken ble sendt UDI, skal intervjuer legge stor vekt på å få opplysninger som kan gi grunnlag for å vurdere troverdigheten av søkerens opplysninger om identitet. Intervjueren bør da:

  • Informere søkeren om plikten til å medvirke til å avklare sin identitet, herunder plikten til å gjøre sitt beste for å fremskaffe dokumenter og om konsekvensene av å ikke fremlegge slike dokumenter, se punkt 6.1.

  • Stille kontrollspørsmål som kan belyse troverdigheten av identitetsopplysningene som er relevante i saken.

  • Spørre om hvilke type dokumenter som kan bidra til å bekrefte søkerens opplysninger om egen identitet som søkeren hadde i hjemlandet og eventuelt kan skaffe fra hjemlandet med hjelp fra myndigheter, familie eller andre, se punkt 6.1.2. og utf. § 17-7.

  • Få klarhet i søkerens begrunnelse hvis vedkommende mener seg ute av stand til å fremskaffe dokumenter som kan bidra til å klarlegge identiteten.

Intervjueren skal også be søkeren gi opplysninger om familierelasjoner, slik at de kan brukes ved en eventuell senere søknad om familieinnvandring hvor den tidligere asylsøkeren er referanseperson.

Dersom søkeren har fremlagt pass eller annet reisedokument sammen med søknaden om beskyttelse skal intervjueren kontrollere at den som møter til intervju er samme person som i reisedokumentet. Intervjueren skal også kontrollere søkeren mot asylsøkerbeviset. Retningslinjer for hvordan en bør foreta en personkontroll er gitt i veileder fra Politidirektoratet og Nasjonalt ID-senter (ekstern lenke, krever pålogging). Intervjuer skal også foreta kontroll av innskannede dokumenter i form av kontrollspørsmål, med særlig vekt på om det er utstedt i tråd med rutinene for utstedelse av slike dokumenter, herunder om det er utstedt av riktig myndighet og ved personlig oppmøte der det er krav om det. Videre skal det påses om identitetsopplysningene i reisedokumentet er i tråd med det som søker selv opplyser og som er registrert i fagsystemene. Søkerens alder og fødselsdato er sentrale ID-elementer. UDI må vurdere om det skal foretas en aldersundersøkelse for å bidra til å sannsynliggjøre søkerens alder. Se UDI 2020-007 Enslige mindreårige asylsøkere og aldersvurdering. Søkerens språkkunnskaper kan bidra til å sannsynliggjøre søkerens geografiske tilknytning. Intervjueren må vurdere om det er nødvendig å foreta en språkanalyse.

6.3.2 Saksbehandling før vedtak om beskyttelse

I saker hvor anførslene uansett ikke gir grunnlag for oppholdstillatelse, er det etablert forvaltningspraksis for å ikke kreve at søkerens identitet er utredet i samme grad som der vedtakets utfall avhenger av utlendingsforvaltningens vurdering av utlendingens identitet.

Saksbehandler skal i alle andre tilfeller sørge for at saken inneholder tilstrekkelige opplysninger om søkerens identitet til å avgjøre om vedkommendes identitet er sannsynliggjort eller ikke, før det fattes et vedtak.

I arbeidet for å avklare søkerens identitet skal saksbehandler blant annet vurdere å;

  • bestille språkanalyse av søkeren hvis ikke dette er gjort av PU

  • kontakte norske utenriksstasjoner for å verifisere søkerens opplysninger

  • sammenholde opplysningene i asylsaken med eventuelle andre utlendingssaker som søkeren har eller har hatt til behandling i Norge eller i utlandet

  • sammenholde søkerens opplysninger med opplysninger gitt av andre relevante personer, for eksempel søkerens familiemedlemmer

  • igangsette DNA-undersøkelser (dette vil være særlig aktuelt der det er medfølgende barn og det foreligger konkret tvil om oppgitt slektskap)

  • innhente råd fra, og/eller sende dokumentet til tredjelinjeundersøkelse til Nasjonalt ID-senter (NID)

  • Foreta søk i åpne kilder, se UDI 2015-026 Bruk av nettbaserte åpne kilder og sosiale medier i saksbehandlingen i UDI

Alle fysiske identitetsdokumenter som UDI mottar i løpet av saksbehandlingen, skal sendes til PU fortløpende. Dersom UDI har mottatt andre opplysninger om utlendingens identitet, skal UDI sende opplysningene dit. Der UDI mottar slike opplysninger må også identitetsopplysningene i fagsystemene oppdateres, og opplysninger om annen identitet må registreres som alias-identitet.

6.4 Vurderingen av identitetsopplysninger i vedtak om beskyttelse, jf. utl. § 28

Tilstrekkelig informasjon om søkerens identitet er avgjørende for at myndighetene skal kunne vurdere om søkeren har et reelt behov for beskyttelse. Som hovedregel skal tillatelse etter utl. § 28 ikke gis til asylsøkere som ikke har sannsynliggjort den oppgitte identiteten, eller der dette er mulig, fremlagt dokumentasjon på sin identitet etter punkt 4.1. I tilfeller hvor det foreligger et beskyttelsesbehov skal tillatelse likevel gis. Tillatelsen vil i slike tilfeller kunne begrenses etter utf. § 10-13.

Vurderingen av om søkeren har sannsynliggjort sine identitetsopplysninger må gjøres ut fra en samlet vurdering. Saksbehandler bør særlig se hen til følgende:

  • Søkeren har ikke fremlagt identitetsdokumenter, se punkt 6.1.2. Når søkeren anfører å komme fra et land som utsteder dokumenter, kan det i seg selv være et moment som tilsier at oppgitt identitet ikke er sannsynliggjort. Dette gjelder spesielt når søkeren heller ikke har gitt en troverdig forklaring på hvorfor dokumentene ikke lar seg framskaffe. Dersom søkeren ikke kan framskaffe pass, bør vedkommende framskaffe andre identitetsdokumenter.

  • Mange søkere benytter en uriktig identitet under flukten fra hjemlandet. Dette etablerer ikke nødvendigvis tvil om identitet. Dersom søkeren imidlertid oppgir uriktig identitet også for norske myndigheter, og ikke straks medvirker til å avklare sin identitet, vil dette ha betydning for hvordan UDI vurderer hans eller hennes troverdighet.

  • Søkerens manglende kjennskap til språk, mangel på kunnskap om hjemlandet/hjemstedet, når dette er opplysninger som søkeren forutsetningsvis burde være kjent med, gir grunn til å tvile på søkerens identitet.

  • Generelt motstridende opplysninger i sakens løp gir mindre rom for å akseptere tvil om identitetsopplysningene. Dette gjelder også motstridende opplysninger om andre forhold enn identitet, for eksempel familieforhold eller asylgrunnlag.

  • Søkerens medvirkning eller manglende medvirkning for å avklare egen identitet har betydning for hvordan saksbehandler skal vurdere søkerens identitetsopplysninger.

  • Der søkerens opplysninger ikke samsvarer med undersøkelser som UDI eller politiet har foretatt, er ofte dette en klar indikasjon på at søkerens identitetsopplysninger ikke er korrekt.

6.4.1 Søkere som fyller vilkårene for beskyttelse, men ikke har sannsynliggjort sin identitet

Dersom asylsøkerens identitet ikke er sannsynliggjort, skal søknaden som hovedregel avslås. Det vil imidlertid være tilfeller der søkere som ikke har sannsynliggjort sin identitet, likevel fyller vilkårene i utl. § 28 første ledd, og derfor har rett til oppholdstillatelse (asylstatus). I enkelte saker kan situasjonen for eksempel være slik at det må anses tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren er borger av et gitt land eller kommer fra et område hvor sikkerhetssituasjonen tilsier at søkeren er vernet mot utsendelse, mens opplysninger om søkerens navn og/eller alder/fødselsdato ikke er sannsynliggjort. Identiteten skal i slike tilfeller registreres med riktighetsgraden «ikke sannsynliggjort».

6.5 Vurderingen av identitetsopplysninger i vedtak om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket jf. utl. § 38

Utlendingsmyndighetene er avhengig av å kjenne identiteten til søkeren for å vurdere om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til riket som tilsier at personen skal få oppholdstillatelse i Norge i medhold av utl. § 38. Myndighetene har ingen mulighet for å kontrollere hvilken betydning retur til hjemlandet vil ha for akkurat denne søkeren dersom de ikke vet hvem vedkommende er.

Dersom søkeren ikke har medvirket til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene kan forvente, se punkt 6.1, bør vedkommende ikke få oppholdstillatelse i medhold av utl. § 38.

6.5.1 Hovedregel — krav til fremlagt dokumentasjon på identitet, jf. utf. § 8-12

Det kreves som hovedregel at utlendingen fremskaffer dokumentasjon på sin identitet for å få oppholdstillatelse etter utl. § 38, jf. utf. § 8-12 første ledd og instruks Al-103/2009 Instruks om vurdering av identitet i saker etter utlendingsloven. Dette innebærer et krav til fremlagt dokumentasjon på identitet i tråd med retningslinjene i punkt 4.1.

For barn som er født i Norge vil norsk fødselsattest i utgangspunktet være tilstrekkelig dokumentasjon på barnets identitet, forutsatt at begge foreldrene har sannsynliggjort sin identitet. Barnets identitet skal da registreres i samsvar med foreldrenes identitet, jf. punkt 6.6.1 andre avsnitt. Barn født i Norge vil være tildelt et fødselsnummer. Dersom dette ikke går frem av utlendingsforvaltningens fagsystemer, må saksbehandler gjøre et kontrollsøk i Folkeregisteret, slik at barnets fødselsnummer kobles til DUF-nummeret. Saksbehandler må også vurdere hvordan utlendingsforvaltningen stiller seg til indentiteten som er registrert i Folkeregisteret, basert på opplysningene i fødselsmeldingen.

6.5.2 Unntak fra dokumentasjonskravet, jf. utf. § 8-12 første ledd

UDI kan gjøre unntak fra dokumentasjonskravet dersom;

  • søkerens identitet er sannsynliggjort og hans eller hennes hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon med tilstrekkelig notoritet, jf. utf. § 8-12 første ledd bokstav a,

eller dersom;

  • søkerens identitet er sannsynliggjort og hensynet til hans eller hennes sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kan kreves å kontakte hjemlandets myndigheter, jf. utf. § 8-12 første ledd bokstav b. For hvilke vurderinger som ligger til grunn for at søkerens "sikkerhet tilsier", se punktene 6.1.1 og 6.1.2.

Ved vurderingen av om identiteten i slike tilfeller som nevnt i bokstav a og b er sannsynliggjort, skal saksbehandler se hen til kulepunktene under punkt 6.4.

Dersom søkeren ikke fremlegger tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet eller faller inn under unntakene i bokstav a eller b, er den klare hovedregelen at UDI skal avslå søknaden på dette grunnlaget.

Når UDI skal behandle saker om unntak fra dokumentasjonskravet i utf. § 8-12 første ledd, skal saksbehandleren først konkludere med at det foreligger enten sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket før en går videre til en eventuell vurdering av dokumentasjonskravet.

Eksempler på at det etter utf. § 8-12 første ledd bokstav a "av andre grunner" er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon med tilstrekkelig notoritet, kan etter en konkret vurdering være der:

  • Det er gitt en tillatelse etter utl. § 38 der risiko for forfølgelse har vært et moment i helhetsvurderingen for at tillatelse er gitt på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Det vil si at det ikke er utelukket at utlendingen kan risikere forfølgelse selv om vedkommende ikke har fått innvilget flyktningstatus.

  • Et barn med familie kommer sammen med bare en av foreldrene. Dersom man trenger samtykke eller lignende fra begge foreldre for å få utstedt identitetsdokumenter, kan det være aktuelt å gjøre unntak hvis forelderen som er i Norge ikke skal pålegges å kontakte den andre forelderen på grunn av familievold eller liknende forhold, eller der den andre forelderen er ukjent eller ikke mulig å komme i kontakt med.

  • Søkeren er født og oppvokst i en flyktningleir i et annet land enn hjemlandet.

6.5.3 Unntak fra dokumentasjonskravet - begrensede tillatelser, jf. utf. § 8-12 annet ledd

Utf. § 8-12 annet ledd åpner for ytterligere unntak. I noen særlige tilfeller er det på det rene at det foreligger spesielt sterke menneskelige hensyn som taler mot å returnere søkeren til hjemlandet. Dette gjelder selv om søkerens identitet ikke er sannsynliggjort, og/eller selv om søkeren ikke har medvirket til å avklare identiteten i den grad loven forutsetter. Dette kan være tilfelle når de sterke menneskelige hensynene knytter seg til barn eller dreier seg om svært alvorlige helsemessige forhold, jf. UDI 2013-020 Helseanførsler ved vurdering av opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn. I slike tilfeller kan UDI vurdere å gi en tillatelse som er begrenset, se utl. § 38 femte ledd. En tillatelse som er begrenset mot familieinnvandring og permanent oppholdstillatelse innebærer blant annet at søkeren ikke kan bosettes, og at søkeren ikke er omfattet av integreringslovens bestemmelser om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, yrkesrettete tiltak mv.

Om fornyelser av begrensede tillatelser, se UDI 2018-003 Fornyelse av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse og instruks fra Justis- og politidepartementet GI-10/2011 Instruks om fornyelse av begrensede tillatelser etter utl. § 38 i asylsaker der det ikke er fremlagt dokumentasjon på identitet.

Det er klare ulemper med å ha en stor gruppe personer med begrensede tillatelser i Norge. Blant annet kan dette vanskeliggjøre integreringen. UDI skal ta dette i betraktning når de vurderer om tillatelsen skal gjøres begrenset.

6.5.4 Unntak fra dokumentasjonskravet — tillatelser uten begrensninger, jf. utf. § 8-12 annet ledd

Det følger forutsetningsvis av utf. § 8-12 annet ledd at UDI helt unntaksvis kan innvilge tillatelse uten begrensninger etter utl. § 38, selv når søkeren ikke faller inn under utf. § 8-12 første ledd, herunder at den oppgitte identiteten ikke er sannsynliggjort. Terskelen for å gi en slik tillatelse er høyere enn det som skal til for å gi en begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd. I slike tilfeller skal det begrunnes særskilt hvorfor man likevel gir en ordinær tillatelse, og det må dokumenteres hvilke forsøk søkeren har gjort for å avklare sin identitet, herunder legge fram dokumentasjon på identitet. I de tilfelle det gis tillatelse uten begrensinger uten at oppgitt identitet er sannsynliggjort skal det gå fram av vedtaket og registreringer i fagsystemene at søkers identitet ikke er sannsynliggjort, jf. punkt 5.3.

Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om det helt unntaksvis kan gis en tillatelse uten begrensinger når søkeren ikke faller inn under utf. § 8-12 første ledd, der momenter det kan legges vekt på er om:

  • Det dreier seg om særlige tilfeller med spesielt sterke menneskelige hensyn, for eksempel knyttet til barn eller helse. For barn som er født utenfor Norge kan det for eksempel legges vekt på om begge foreldrene har lagt fram dokumentasjon på identitet og fått en ordinær tillatelse, og det ikke er tvil om relasjonen mellom foreldre og barn

  • Søkeren har gjort sitt beste for å klarlegge sin identitet, men har likevel ikke lykkes i å fremskaffe dokumenter eller på annen måte klarlagt sin identitet.

  • UDI ikke kan forvente at begrensningene stimulerer søkeren til å framlegge dokumentasjon på identitet eller på annen måte avklare sin identitet, for eksempel fordi det er kjent for UDI at gruppen som søkeren tilhører vanskelig kan framskaffe dokumenter fra sitt hjemland.

  • Søkeren har hatt svært lang botid i Norge med oppholdstillatelse, Dette kan bare vektlegges som ett av flere hensyn, og kan i utgangspunktet ikke alene danne grunnlag for unntak fra dokumentasjonskravet. Hensynet er mest aktuelt for barn der lengden av barnets opphold i Norge, sammenholdt med barnets alder, kan tillegges særlig vekt. Det samme gjelder søkere som kom hit som barn og som har vært her i mange år, men har blitt voksne på vedtakstidspunktet.

6.6 Vurderingen av identitet når søkeren er medfølgende barn

Dersom søkeren er barn kan det oppstå særskilte problemstillinger hvis barnets foreldre ikke har framlagt dokumentasjon på sin identitet etter punkt 4.1 eller sannsynliggjort sin identitet, eller barnet ikke har framlagt tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet.

6.6.1 Dokumentasjonskrav når søkeren er barn

Som utgangspunkt skal også barn fremlegge dokumentasjon på sin identitet. Denne plikten til å fremlegge dokumenter gjelder innenfor de rammer som er omtalt i punktene over.

Barn som er født på norsk sykehus får norsk fødselsattest og blir innmeldt i Folkeregisteret av sykehuset gjennom fødselsmeldingen. På bakgrunn av opplysningene oppgitt av sykehuset, blir barnet registrert med et sett av personopplysninger og relasjoner i Folkeregisteret. Der barnets fødselsnummer oppgis i søknaden om oppholdstillatelse, vil personopplysninger om barnet i Folkeregisteret overføres direkte til UDIs fagsystemer. Saksbehandler må være klar over at tildeling av fødselsnummer på grunnlag av fødselsmelding, ikke innebærer at norske helsemyndigheter eller Skatteetaten har vurdert barnets eller foreldrenes identitet. Utlendingsforvaltningen må derfor foreta en selvstendig vurdering av barnets identitet. I utgangspunktet vil fremleggelse av fødselsattest, eller at saksbehandler sjekker barnets opplysninger i Folkeregisteret der disse ikke fremkommer i fagsystemene, være tilstrekkelig dokumentasjon på barnets identitet, forutsatt at barnets identitetsopplysninger stemmer overens med foreldrenes (statsborgerskap og etternavn), og begge foreldrene har framlagt dokumentasjon eller sannsynliggjort sin identitet. Barnets identitet skal da registreres i samsvar med foreldrenes identitet. Når bare én av foreldrene bor i Norge på vedtakstidspunktet, er det tilstrekkelig at denne forelderens identitet er sannsynliggjort, dette såfremt barnet får statsborgerskap etter vedkommende. Når forelderen som ikke bor i Norge har oppholdt seg her tidligere med identitetstvil, kan ikke barnet uten videre anses å ha sannsynliggjort identitet, og det må gjøres en konkret helhetsvurdering av barnets identitet. I slike tilfeller må det særskilt ses hen til eventuell tvil om statsborgerskap, da fødeland, navn og fødselsdato er dokumentert av norske helsemyndigheter.

Hvis barnet er født i utlandet må det i utgangspunktet framlegge dokumentasjon på sin identitet i tråd med retningslinjene i punkt 4.1. Se likevel punkt 6.4 og 6.5.

Retningslinjene i punkt 6.6.2, og der barn med familie er omtalt i punkt 6.5.2 og 6.5.4, gjelder både barn født i Norge og i utlandet med mindre dette er presisert særskilt.

Dersom det knytter seg usikkerhet til slektskapsforholdet mellom barn og foreldre, bør det vurderes om det skal utføres en DNA-test, se UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse.

6.6.2 Spørsmål knyttet til avledet ID-tvil for barn

Barns identitet kan avhenge av foreldrenes identitet. Barn kan derfor avlede identitetstvil fra sine foreldre. Hvorvidt identitetstvil avledes til barnet, må bero på en konkret vurdering av de identitetselementer barnet eventuelt arver fra forelderen som har identitetstvil. Dersom kun en av foreldrene avgir statsborgerskap til barnet i henhold til hjemlands lovgivning, vil som hovedregel dette være den primære forelderen å se hen til ved vurdering av barnets identitet. For retningslinjer om vurdering av identitetsopplysninger, se punkt 4.

Hvis ingen av foreldrene har sannsynliggjort sin identitet, vil barnet i utgangspunktet heller ikke ha sannsyligjort sin identiet. Unntak kan gjøres dersom barnet framlegger eget pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge, og har tilstrekkelig notoritet til å sannsynliggjøre barnets identitet tross foreldrenes identitetstvil. For å kunne anse et barns identitet som sannsynliggjort etter framlegging av eget reisedokument, må saksbehandler se hen til elementene det er tvil om rundt foreldrenes identitet. Er det for eksempel tvil om en av foreldrenes fødselsdato, vil ikke dette nødvendigvis påvirke barnets identitetsvurdering, men dersom det er tvil om statsborgerskapet til den av foreldrene som avgir barnets statsborgerskap, vil dette som hovedregel innebære tvil også om barnets identitet, selv i tilfeller der barnet har fremlagt gyldig reisedokument.

Der en eller begge foreldrenes tillatelse er gitt før 2. mars 2017 vil det framgå av vedtaket om vedkommendes identitet er dokumentert eller sannsynliggjort. Dersom foreldrenes identitet ble vurdert som dokumentert, kan det i utgangspunktet legges til grunn at de fremla dokumentasjon på sin identitet, noe som også vil framgå av registreringene i saken. Fremleggelse av pass for barnet kan også bidra til tvil om identiteten til en eller begge foreldre, for eksempel når barnet har framlagt et pass fra et land som barnet og foreldrene ikke skal være borger av.

Dersom bare den ene av foreldene har fremlagt dokumentasjon eller sannsynliggjort identitet må det vurderes konkret hvilken betydning dette får for vurderingen av barnets identitet. Hvis barnet får statsborgerskap fra den av foreldrene som har fremlagt dokumentasjon eller sannsynliggjort sin identitet skal barnets identitet som utgangspunktet anses å være sannsynliggjort. Ved denne vurderingen må det undersøkes om barnet etter hjemlandets lovgivning får statsborgerskap etter den aktuelle forelderen, og hva som må til for at barnet skal få dette. Dersom det er krav om at foreldrene må foreta en handling for at barnet skal få slikt statsborgerskap, for eksempel søke eller sende melding, skal det som utgangspunkt bes fremlagt dokumentasjon på at dette er gjort. Krav om å fremlegge slik dokumentasjon kan imidlertid unnlates på bakgrunn av landkunnskap om mulighetene til å få slik dokumentasjon og hvilke muligheter foreldrene har til å oppsøke nærmeste utenriksstasjon. Der barnet får statsborgerskap etter begge foreldrene kan vurderingen av barnets identitet følge den forelderen som har best vurdering av identitetstatus. Vurderingene i dette avsnittet gjelder både tilfelle der foreldrene har forskjellig statsborgerskap og der de har samme statsborgerskap.

Dersom UDI kommer til en endret vurdering av barnets identitet, fra det som er registrert på grunnlag av fødselsmeldingen, må UDI endre de registrerte identitetsopplysningene, se punkt 10 Endring og korrigering av registrerte identitetsopplysninger. Endringen vil bli fanget opp av folkeregistermyndigheten dersom UDI sender melding om oppholdstillatelse, men kun dersom barnets fødselsnummer er lagt inn i utlendingsforvaltningens fagsystem. Saksbehandler må derfor påse at barnets fødselsnummer er registrert i fagsystemene før oppholdstillatelsen fattes og innflyttingsmeldingen sendes.

6.6.3 Barn født av foreldre med begrenset tillatelse

Dersom barnet er født i Norge av foreldre med begrenset tillatelse, vil det ikke ha krav på oppholdstillatelse på grunnlag av reglene om familieinnvandring. Hvis foreldrene søker om beskyttelse på vegne av barnet, og barnet ikke fyller vilkårene for beskyttelse, kan det imidlertid være aktuelt å gi tillatelse etter utl. § 38. UDI må da vurdere om tillatelsen skal begrenses på grunn av tvil om barnets identitet, se bestemmelsens femte ledd, eller på grunn av manglende dokumentasjon på identitet, jf. utf. § 8-12. Se punkt 6.5.

6.7 Vurderingen av identitetsopplysninger i negative vedtak

Utfallet av søknader om beskyttelse vil ofte avhenge av om UDI kan legge til grunn søkerens opplysninger om identitet. Dersom søkerens anførsler uansett ikke vil gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, behøver imidlertid ikke UDI å ta særlig stilling til søkerens identitetsopplysninger. Dersom personen har et d-nummer, er det likevel viktig å være klar over at identitetsopplysningene knyttet til d-nummeret er identiteten som framgår av Folkeregisteret, selv om UDI ikke har tatt stilling til identitetsopplysningene.

6.8 Rett til å ta arbeid for asylsøkere (RAA)

Asylsøkere kan gis rett til å ta arbeid mens søknaden om beskyttelse er til behandling, jf. utl. § 94 jf. utf. § 17-26.

Det er et grunnvilkår at det ikke er tvil om søkerens identitet, jf utl. § 94 første ledd bokstav b. For vurderinger av hvorvidt det foreligger ID-tvil, viser vi til UDI 2010-180 Rett til å ta arbeid for asylsøkere.

Det er videre et vilkår at asylsøkeren fremlegger godkjent reisedokument eller nasjonalt ID-kort jf. utf. § 17-24 første ledd. De nevnte dokumenter må være fremlagt i original og være gyldige på søknadstidspunktet. De behøver imidlertid ikke være gyldige på vedtakstidspunktet. Hva som er godkjente reisedokumenter fremgår av utl. § 8, jf. utlendingsforskriften kapittel 2. De nasjonale ID-kortene må ha nødvendig notoritet og inneholde tilstrekkelige sikkerhetsdetaljer for å bli godkjent av UDI.

Det kan gjøres unntak fra kravet om dokumentasjon for søkere som kommer fra land som ikke utsteder reisedokumenter eller nasjonale ID-kort, jf utf. § 17-24 annet ledd. Unntaket er snevert.

Vurderingen av søkerens identitet er foreløpig og ikke bindende for senere vedtak etter utlendingsloven. Se UDI 2010-180 for øvrige vilkår og vurderinger.

7. Oppholdstillatelse

7.1 Utgangspunkter

Hovedregelen er at personer som søker oppholdstillatelse må dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet, se utf. § 10-2 annet ledd. Dette innebærer et krav til fremlagt dokumentasjon på identitet i tråd med punkt 4.1 og at søkerens identitet er sannsynliggjort. I visse saker, for eksempel saker om familieinnvandring, må det likevel tas hensyn til at enkelte søkere kommer fra land hvor det ikke er mulig å få utstedt pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge. I det tilfellet hvor søkeren kommer fra et land hvor det etter utlendingsmyndighetenes kjennskap vil være umulig å fremskaffe slike dokumenter, kan søknaden vurderes på bakgrunn av om den oppgitte identiteten er sannsynliggjort, jf. punkt 4.2. Hvor strenge krav det skal stilles til sikkerheten for at det er oppgitt riktig identitet, må vurderes i forhold hva slags type sak det er tale om.

7.2 Førstelinjens oppgaver i den innledende saksbehandlingen

Utenriksstasjonene og politidistriktene (førstelinjen) har et overordnet og generelt ansvar for å kontrollere identiteten ved søknader om oppholdstillatelse. Det er førstelinjen som foretar den innledende klarlegging av en søkers identitet i oppholdssaker, og skal sørge for at alle identitetsopplysninger de innhenter blir korrekt og fullstendig registrert i Datasystemet for utlendings- og flyktningesaker (DUF). Omtalen av utenriksstasjonenes og politidistriktenes oppgaver gjelder henholdsvis ved søknad fra utlandet og fra riket, med mindre noe annet særskilt er nevnt.

7.2.1 Politidistriktenes oppgaver

Det er politidistriktenes ansvar å kontrollere identiteten ved søknader om oppholdstillatelse. Dette innebærer:

  1. Politidistriktet skal veilede søkeren om vedkommendes plikt til å dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet, se utf. § 10-2 annet ledd.

  2. Ved søknader fra riket skal politidistriktene foreta en person- og dokumentkontroll av fremlagte ID-dokument i tråd med retningslinjene i UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter. Det samme gjelder ved søknader om fornyet og permanent oppholdstillatelse, og/eller søknad om endringer av identitetsopplysninger.

  3. Politidistriktet skal skanne inn alle identitetsdokumenter i eSak og korrespondansene skal registreres i DUF. Det er ikke nødvendig å skanne inn sider i pass som er helt blanke. Politiet må registrere om det er originaldokumenter eller kopier som er skannet inn. Dersom politiet får inn opplysninger eller dokumenter om en søkers identitet når saken er til behandling hos UDI, må opplysningene og skannet kopi av dokumentene oversendes UDI i eSak.

  4. Politidistriktet skal i tråd med UDI 2021-006 Opptak av biometri og saksopprettelse i utlendingssaker oppta og lagre biometriske data i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk av personer som søker om oppholdstillatelse i Norge, og forholde seg til treff på allerede lagret biometri, se utl. § 100 og utf. § 18-1. Ansiktsfoto skal opptas med samme kvalitet som for pass og nasjonale ID-kort, jf. pass- og ID-kortforskriften § 2-6 (ekstern lenke til lovdata.no)

  5. I de tilfellene søkeren legger fram identitetsdokumenter ved bør politidistriktet vurdere å kontakte PU dersom personen har søkt beskyttelse og ennå ikke har fått førstegangsvedtak. Videre skal politidistriktet ta en rutinemessig kontroll av identitetsdokumentet med det utstyr politidistriktet har til rådighet og vurdere hvorvidt det er adgang til å ta fingeravtrykk jf. utl. § 100 og utf. § 18-1. Det samme gjelder der politidistriktet får inn identitetsdokumenter ved søknad om fornyet oppholdstillatelse der søker har begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd på grunn av identitet, jf. UDI 2018-003 Fornyelse av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse.

  6. I de tilfellene der det er motstridende opplysninger om søkers identitet eller andre forhold som gir grunn til å tvile på søkers identitet, skal politidistriktet før oversendelse av saken til UDI som hovedregel foreta et intervju der søker og eventuelle referansepersoner gir en forklaring om de forhold som skaper identitetstvil jf. punkt 4.1.2. Det følger også av UDI 2011-040 punkt 3.3.2 bokstav c) at det i saker med motstridende identitetsopplysninger skal foretas en utvidet person- og dokumentkontroll. I slike saker skal politidistriktet også vurdere om det er behov for å innhente ytterligere identitetsdokumenter og kontrollere disse i tråd med det som framgår av punkt 4.1.2 før oversendelse av saken til UDI. Dette gjelder alle typer søknader om oppholdstillatelse, inkludert fornyet og permanent oppholdstillatelse. UDI kan også senere i søknadsbehandlingen be politiet ta intervju for å belyse andre forhold i saken.

    I porteføljer av saker fra land hvor det tidligere har vært avdekket saker der søkere har gitt uriktige opplysninger om identitet, herunder om statsborgerskap, bør politiet gjøre en utvidet kontroll av søkerens identitet. Dette vil være mest aktuelt ved søknader om fornyet og permanent oppholdstillatelse, der saksbehandlers erfaringer og kunnskap fra tidligere saker danner grunnlag til å initiere spørsmål for innledende undersøkelser, som igjen kan danne grunnlag for konkret mistanke. I en slik vurdering kan det være relevant å legge vekt på momenter og modsaqus som kan tale for at en sak kan være er en tilbakekallssak i UDI 2017-001 Politiets oppgaver i tilbakekallssaker punkt 2.4. I tillegg gir UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter punkt 3.3.2 (Utvidet kontroll) og vedlegg 1 til denne retningslinjen (sjekkliste for person- og dokumentkontroll for politiet) ytterligere vurderingsmomenter som er relevante. Hva en slik utvidet kontroll bør bestå i vil avhenge av erfaringer med den enkelte porteføljen, og saksbehandler bør i slike tilfelle søke assistanse hos andrelinje for identitetsarbeid i politidistriktet. Politiet kan utarbeide en rapport i saken hvor det framgår hvorfor det er gjort utvidet kontroll av søkers identitet, hva som har blitt foretatt av undersøkelser av identitet og utfallet av disse. Rapporten skal i så fall legges ved saken.

  7. Politiet skal registrere resultatene av dokumentundersøkelsen dersom politiet har utført utvidet dokumentkontroll i andrelinje for identitetsarbeid i politidistriktet eller tredjelinje ved Nasjonalt ID-senter som en del av den innledende avklaringen av utlendingens identitet. Saksbehandler i UDI skal også kontrollere at alle resultater av utvidet dokumentkontroll er registrert i fagsystemet når UDI er vedtaksmyndighet i saken.

  8. Dersom søkeren ikke har reisedokumenter må politidistriktet vurdere:

    • Om søkeren faller inn under unntaket for søkere fra land som ikke utsteder gyldige reisedokumenter.

    • Hvis søkeren ikke kan unntas etter første strekpunkt bes søkeren forklare hvorfor vedkommende ikke har reisedokument, og oppfordres til å fremlegge andre dokumenter fra hjemlandet som kan styrke identitetsopplysningene. Har søkeren et statsborgerskap som tilsier at søkeren normalt burde hatt hjemlandets reisedokument, og ingen troverdig grunn til hvorfor dette ikke er fremlagt, skal politiet informere søkeren om at reisedokument bør skaffes før søknaden innleveres. Ønsker søkeren allikevel å levere søknaden skal han eller hun informeres om at manglende reisedokument kan føre til avslag. Troverdige grunner til ikke å ha reisedokument vil være at søkerens referanseperson har beskyttelse i Norge på grunn av sitt forhold til hjemlandets myndigheter, og at søkeren vil fylle vilkårene for avledet status i Norge hvis søknad om familieinnvandring blir innvilget. Opplyser søkeren selv å være forfulgt av hjemlandets myndigheter og ikke kan kontakte dem for å få reisedokument, kan det også være en troverdig grunn til å ikke ha hjemlandets reisedokument, hvis dette er i tråd med politiets landkunnskap. De oppgitte grunnene til at reisedokument ikke fremlegges skal fremgå av saksdokumentene, enten i et intervju eller et forvaltningsnotat.

    • I begge ovennevnte tilfelle kan politidistriktet stille kontrollspørsmål til søkeren for å kontrollere søkerens opplysninger om statsborgerskap, navn, fødselsdato og familierelasjon. Resultatet av denne kontrollen må formidles til UDI ved at det går frem om svarene på kontrollspørsmålene styrker eller svekker søkerens øvrige identitetsopplysninger, eller om de verken svekker eller styrker disse.

    • Dersom søkere ikke har reisedokumenter, må politiet vurdere bortvisning eller utvisning. Vanlig utlendingskontroll, jf utl. § 21, kan gjennomføres for å kunne bringe lovligheten av oppholdet i Norge på det rene. Politiet vil vurdere om det er nødvendig med bruk av tvangsmidler.

7.2.2 Utenriksstasjonenes oppgaver

  1. Utenriksstasjonen skal veilede søkeren om vedkommendes plikt til å dokumentere sin identitet ved å legge fram pass eller annet legitimasjonspapir utstedt av offentlig myndighet, se utf. § 10-2 annet ledd.

  2. Utenriksstasjonen skal foreta en person- og dokumentkontroll av fremlagte ID-dokument i tråd med retningslinjene i UDI 2011-040. Ved stasjoner der ekstern tjenesteyter tar i mot søknadene om oppholdstillatelse kan tjenesteyteren foreta personkontrollen.

  3. Utenriksstasjonen skal skanne inn alle identitetsdokumenter i eSak og korrespondansene skal registreres i NORVIS. Ved stasjoner der ekstern tjenesteyter tar imot søknadene om oppholdstillatelse kan tjenesteyteren skanne inn identitetsdokumentene. Det er ikke nødvendig å skanne inn sider i pass som er helt blanke. Utenriksstasjonen må registrere om det er originaldokumenter eller kopier som er skannet inn. Dersom utenriksstasjonen får inn opplysninger eller dokumenter om en søkers identitet når saken er til behandling hos UDI, må opplysningene og skannet kopi av dokumentene oversendes UDI i eSak.

  4. Utenriksstasjonen skal i tråd med UDI 2021-006 Opptak av biometri og saksopprettelse i utlendingssaker oppta og lagre biometriske data i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk av personer som søker om oppholdstillatelse i Norge, og forholde seg til treff på allerede lagret biometri, se utl. § 100 og utf. § 18-1. Ved stasjoner der ekstern tjenesteyter tar i mot søknadene om oppholdstillatelse kan tjenesteyteren ta opp biometrien.

  5. Utenriksstasjonen skal oppta ansiktsfoto med samme kvalitet som for pass og nasjonale ID-kort, jf. pass- og ID-kortforskriften § 2-6 (ekstern lenke). 

  6. Dersom søkeren ikke har reisedokumenter må utenriksstasjonen vurdere:

    • Om søkeren faller inn under unntaket for søkere fra land som ikke utsteder gyldige reisedokumenter

    • Hvis søkeren ikke kan unntas etter første strekpunkt bes søkeren forklare hvorfor vedkommende ikke har reisedokument, og oppfordres til å fremlegge andre dokumenter fra hjemlandet som kan styrke identitetsopplysningene. Har søkeren et statsborgerskap som tilsier at søkeren normalt burde hatt hjemlandets reisedokument, og ingen troverdig grunn til hvorfor dette ikke er fremlagt, skal utenriksstasjonen informere søkeren om at reisedokument bør skaffes før søknaden innleveres. Ønsker søkeren allikevel å levere søknaden skal han eller hun informeres om at manglende reisedokument kan føre til avslag. Troverdige grunner til ikke å ha reisedokument vil være at søkerens referanseperson har beskyttelse i Norge på grunn forholdet til hjemlandets myndighet, og at søkeren vil fylle vilkårene for avledet status i Norge hvis søknad om familieinnvandring blir innvilget. Opplyser søkeren selv å være forfulgt av hjemlandets myndigheter og ikke kan kontakte dem for å få reisedokument kan det også være en troverdig grunn til å ikke ha hjemlandets reisedokument, hvis dette er i tråd med utenriksstasjonens landkunnskap. De oppgitte grunnene til at reisedokument ikke fremlegges skal fremgå av saksdokumentene, enten i et intervju eller et forvaltningsnotat.

    • I begge ovennevnte tilfelle kan utenriksstasjonen stille kontrollspørsmål til søkeren for å kontrollere søkerens opplysninger om statsborgerskap, navn, fødselsdato og familierelasjon. Resultatet av denne kontrollen må formidles til UDI ved at det går frem om svarene på kontrollspørsmålene styrker eller svekker søkerens øvrige identitetsopplysninger, eller om de verken svekker eller styrker disse.

7.3 Saker som gjelder familieinnvandring

7.3.1 Vurdering av identitet når søkeren er barn

Når søkeren er barn kan det oppstå særskilte problemstillinger dersom barnets foreldre ikke har sannsynliggjort sin identitet, eller dersom barnet ikke har levert den dokumentasjon som kreves for andre søkere fra samme land, normalt gyldig pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge.

7.3.1.1 Dokumentasjonskrav når søkeren er barn

Som utgangspunkt skal også barn fremlegge dokumentasjon på sin identitet. Denne plikten til å fremlegge dokumenter gjelder innenfor de rammer som er omtalt i punktene over.

Barn som er født i Norge får norsk fødselsattest etter registrering i Folkeregisteret. Registreringen i Folkeregisteret gjøres på grunnlag av en fødselsmelding, med de personopplysninger og relasjoner som framgår der. Norsk fødselsattest vil i utgangspunktet være tilstrekkelig dokumentasjon på barnets identitet, forutsatt at begge foreldrene har sannsynliggjort sin identitet. Barnets identitet skal da registreres i samsvar med foreldrenes identitet. Der bare en av foreldrene bor i Norge på vedtakstidspunktet er det tilstrekkelig at denne forelderens identitet er sannsynliggjort, og barnet får statsborgerskap etter vedkommende. Når forelderen som ikke bor i Norge har oppholdt seg her tidligere med identitetstvil kan ikke barnet uten videre anses å ha sannsynliggjort identitet, og det må gjøres en konkret helhetsvurdering av barnets identitet.

Hvis barnet er født i utlandet må det i utgangspunktet fremlegges pass eller annet reisedokument som er godkjent for innreise til Norge.

Retningslinjene i punkt 7.3.2.2 gjelder både barn født i Norge og i utlandet med mindre annet er presisert særskilt.

Dersom det knytter seg usikkerhet til slektskapsforholdet mellom barn og foreldre, bør det vurderes om det skal utføres en DNA-test, jf. UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse, samt vurdere å ta kontakt med barnevernet. Dette kan for eksempel være aktuelt der barnet ikke har gyldig reisedokument eller annen dokumentasjon på identitet, og foreldrene ikke kan fremvise original fødselsattest for barnet.

7.3.1.2 Spørsmål knyttet til identitetstvil for barn

Barns identitet er i utgangspunktet avhengig av foreldrenes identitet. Barn avleder ID-tvil fra sine foreldre, og dersom begge foreldrene ikke har fremlagt dokumentasjon eller sannsynliggjort sin identitet, vil heller ikke barnet som utgangspunkt ha sannsynliggjort sin identitet.

Hvis kun en av foreldene har sannsynliggjort identitet må det vurderes konkret hvilken betydning dette får for vurderingen av barnets identitet. Hvis barnet får statsborgerskap fra den av foreldrene som har sannsynliggjort sin identitet skal barnets identitet som utgangspunktet anses å være sannsynliggjort. Ved denne vurderingen må det undersøkes om barnet etter hjemlandets lovgivning får statsborgerskap etter den aktuelle forelderen, og hva som må til for at barnet skal få dette. Dersom det er krav om at foreldrene må foreta en handling for at barnet skal få slikt statsborgerskap, for eksempel søke eller sende melding, skal det som utgangspunkt bes fremlagt dokumentasjon på at dette er gjort. Krav om å fremlegge slik dokumentasjon kan imidlertid unnlates på bakgrunn av landkunnskap om mulighetene til å få slik dokumentasjon og hvilke muligheter foreldrene har til å oppsøke nærmeste utenriksstasjon. Vurderingene i dette avsnittet gjelder både tilfelle der foreldrene har forskjellig statsborgerskap og der de har samme statsborgerskap.

I noen saker framgår det av referansepersonens vedtak at identiteten ikke er sannsynliggjort eller det ikke er framlagt dokumentasjon på identitet, men referansepersonen har likevel fått en tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. I slike tilfeller foreligger det identitetstvil for referansepersonen. Rimelighetsgrunner taler for at barnet ikke blir dårligere stilt enn forelderen. Når det hefter identitetstvil ved referansepersonen og denne likevel innvilges tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal barnet ikke få noen dårligere tillatelse enn forelderen. Barnets identitet kan likevel ikke registreres som sannsynliggjort.

Referansepersonen kan ha fått en tillatelse som er begrenset på grunn av at identiteten ikke er sannsynliggjort. Barnet vil da i utgangspunktet falle utenfor de kategorier som har rett til oppholdstillatelse, jf. utl. §§ 42 og 40 første ledd, og må i stedet vurderes etter bestemmelsene om sterke menneskelige hensyn, jf utl. § 38 første og femte ledd, eventuelt utl. § 49 første og fjerde ledd. Dersom det vurderes å gi en tillatelse til barnet så vil denne måtte begrenses både fordi referansepersonen har begrenset tillatelse og fordi barnet normalt selv ikke har sannsynliggjort sin identitet.

7.3.2 Saker der søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter

Denne problemstillingen er aktuell når det søkes om familieinnvandring med referanseperson som har beskyttelse, eller når det foreligger opplysninger om at søkeren selv er i konflikt med hjemlandets myndigheter.

7.3.2.1 Referansepersonen har beskyttelse i Norge

I familieinnvandringssaker kreves det ikke at søkeren framlegger pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge når søkeren har rett til oppholdstillatelse som flyktning etter utl. § 28 sjette ledd. Dette gjelder i utgangspunktet ektefelle, samboer og barn som fyller vilkårene for rett til oppholdstillatelse etter utl. §§ 40 til 42, jf. utl. § 28 sjette ledd og utf. § 7-2. Forutsetningen er at referansepersonen har tillatelse på grunn av et beskyttelsesbehov, jf. utl. § 28, og at dette beskyttelsesbehovet følger av referansepersonens forhold til hjemlandets myndigheter. Saksbehandleren må vurdere konkret om søkeren skal innvilges passérbrev ved innvilgelse av tillatelse etter utl. §§ 40 til 44 når søkeren fyller vilkårene for avledet status og ikke har reisedokument fra før.

Dersom det er åpenbart at en søker som vil ha rett til avledet status i Norge ikke vil risikere forfølgelse eller urimelige vanskeligheter dersom hjemlandets myndigheter kontaktes, skal søkeren likevel framlegge pass eller andre reisedokumenter som er gyldig for innreise.

Søkere som omfattes av unntakene i utf. § 7-2 første ledd bokstav a til b må likevel framlegge pass eller andre reisedokumenter som er godkjent for innreise til Norge. Ved vurderingen av om søkeren har et annet statsborgerskap enn referansepersonen etter § 7-2 første ledd bokstav b skal situasjonen på vedtakstidspunktet legges til grunn.

7.3.2.2 Søkeren er selv i konflikt med hjemlandets myndigheter

Dette vil typisk være aktuelt å vurdere når det er opplyst at søkeren selv befinner seg i flyktningleir. Forholdet til hjemlandets myndigheter må også vurderes når søkeren påberoper seg det.

Når søkeren befinner seg i flyktningleir og er registrert av UNHCR som flyktning legges det til grunn at søkeren er i konflikt med hjemlandets myndigheter med mindre vi har holdepunkter for noe annet. Det skal da ikke kreves at søkeren fremlegger reisedokumenter. Dersom det er åpenbart at søkeren ikke vil risikere forfølgelse eller urimelige vanskeligheter dersom hjemlandets myndigheter kontaktes, vil søkeren likevel måtte fremlegge pass eller andre reisedokumenter som er gyldig for innreise til Norge.

Dersom søkeren ikke er registrert som flyktning av UNHCR foretas det en konkret vurdering av om søkerens opplysninger om konflikt med hjemlandets myndigheter fremstår som tilstrekkelig sannsynlige. Utlendingspass eller tilsvarende som er utstedt av andre land, for eksempel i Europa eller Afrika, anses som en dokumentasjon på hvilke opplysninger søkeren har gitt om sin identitet til det aktuelle landet, så lenge det ikke foreligger konkret informasjon om at søkerens identitet er avklart før utstedelse av dokumentet.

Det må uansett tas en selvstendig vurdering av om familierelasjonen er sannsynliggjort.

7.3.4 Saksbehandle når det mangler dokumentasjon eller opplysninger om identitet, eller når det foreligger motstridende opplysninger

Punktet tar for seg noen typetilfeller av manglende eller motstridende informasjon, men tar ikke sikte på å gi noen uttømmende regulering av saksbehandlingen i disse tilfellene.

Det er ikke uvanlig at tidligere asylsøkere med negativt vedtak søker familieinnvandring fra riket etter å ha inngått ekteskap i Norge eller fordi vedkommende har fått barn, og barnet er norsk statsborger eller har oppholdstillatelse i Norge. Det forhold at søkeren har fått avslag på sin søknad om beskyttelse, viser at vedkommende ikke har et beskyttelsesbehov og kan kontakte hjemlandets myndigheter for å skaffe dokumentasjon på sin identitet.

For å kunne inngå ekteskap i Norge følger det av ekteskapsloven § 5 (ekstern lenke) bokstav a at en utlending må ha lovlig opphold i Norge. Utlendingen må legge fram dokumentasjon på identitet for folkeregistermyndigheten som prøver ekteskapsvilkårene. Den samme dokumentasjonen skal i slike tilfeller kreves vedlagt søknaden om oppholdstillatelse. Saksbehandleren i UDI må vurdere notoriteten av dokumentene og hvorvidt opplysningene skal verifiseres.

I noen tilfeller der familiemedlemmer søker gjenforening fra utlandet med en person bosatt i Norge stemmer ikke opplysningene søkerne gir overens med de opplysningene referansen ga om familierelasjoner da vedkommende kom til Norge. For eksempel kan referansens opplysninger om navn på barn være uoverensstemmende med navnet på barna som søker familiegjenforening. Referansen må i så fall gi en forklaring på uoverensstemmelsen og disse må vurderes i lys av andre momenter i saken. Saksbehandleren må vurdere om en DNA-test skal tas, se UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse.

7.4 Særlig om saker som gjelder innvandring på grunnlag av arbeid eller studier

I saker som gjelder arbeidsinnvandring og studier vil det normalt ikke være rom for å fravike kravet til framlagt dokumentasjon på identitet i tråd med punkt 4.1. Dette gjelder også i de tilfellene utlendingsforvaltningen mener at identiteten er sannsynliggjort på bakgrunn av andre dokumenter enn reisedokumenter.

7.5 Konsekvenser av at det ikke er framlagt dokumentasjon på identitet eller identiteten ikke er sannsynliggjort

7.5.1 Hovedregel

Søknad om oppholdstillatelse, herunder familieinnvandring, fra personer som ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, skal som hovedregel avslås. Avslaget skal hjemles i utl. § 59.

Det forhold at søkeren ikke kan sannsynliggjøre sin identitet, vil også medføre at troverdigheten til søkeren/av søkerens øvrige opplysninger i saken svekkes. I familieinnvandringssaker vil søknaden også bli avslått dersom familierelasjonen ikke er bekreftet eller sannsynliggjort, selv om det ikke hersker tvil om søkerens øvrige oppgitte opplysninger om identitet, som navn, fødselsdato og statsborgerskap, fordi et avgjørende ID-element i familieinnvandringssaker er familierelasjonen. Motsatt kan en DNA-test bevise at relasjonen mellom foreldre og barn er korrekt, men sier ingenting om øvrige identitetselementer.

7.5.2 Unntak - begrenset tillatelse i oppholdssaker etter utl. § 38 femte ledd

Når søkeren hverken har framlagt dokumentasjon på identitet eller sannsynliggjort sin identitet i oppholdssaker, er vilkårene for en tillatelse etter rettighetsbestemmelsene ikke oppfylt. Det skal likevel vurderes om sterke menneskelige hensyn taler for å gi en tillatelse i medhold av utl. § 38 første og femte ledd jf utf. § 8-12 siste ledd. Tillatelsen kan i så tilfelle begrenses mot permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring, jf. utl. § 38 femte ledd. Tillatelsen kan i medhold av samme bestemmelse også begrenses mot fornyelse. Det skal generelt mye til for å gi en slik begrenset tillatelse. Momenter av betydning vil særlig være hensynet til barn og muligheten for familien til å bo sammen i et annet land. Det vil ha betydning om barnet er norsk eller utenlandsk statsborger.

Det vil også ha betydning om en begrenset tillatelse vil medføre at identiteten vil bli avklart ved fornyet oppholdstillatelse eller søknad på nytt grunnlag, eller om det må forventes at identiteten ikke kommer til å bli avklart. Det skal i det siste tilfellet mer til for å gi en begrenset tillatelse og hovedregelen er at søknaden skal avslås.

Det følger av utf. § 8-12 annet ledd at UDI helt unntaksvis kan innvilge tillatelse uten begrensninger etter utl. § 38, selv når søkeren ikke faller inn under utf. § 8-12 første ledd, herunder at den oppgitte identiteten ikke er sannsynliggjort. Terskelen for å gi en slik tillatelse er høyere enn det som skal til for å gi en begrenset tillatelse etter utl. § 38 femte ledd. I slike tilfeller skal det begrunnes særskilt hvorfor man likevel gir en ordinær tillatelse, og det må dokumenteres hvilke forsøk søkeren har gjort for å avklare sin identitet, herunder legge fram dokumentasjon på identitet. I de tilfelle det gis tillatelse uten begrensinger uten at oppgitt identitet er sannsynliggjort skal det gå fram av vedtaket og registreringer i fagsystemet at søkers identitet ikke er sannsynliggjort, jf. punkt 5.3.

Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om det helt unntaksvis kan gis en tillatelse uten begrensinger når søkeren ikke faller inn under utf. § 8-12 første ledd, der momenter det kan legges vekt på er om:

  • Det dreier seg om særlige tilfeller med spesielt sterke menneskelige hensyn, for eksempel knyttet til barn eller helse. For barn som er født utenfor Norge kan det for eksempel legges vekt på om begge foreldrene har lagt fram dokumentasjon på identitet og fått en ordinær tillatelse, og det ikke er tvil om relasjonen mellom foreldre og barn

  • Søkeren har gjort sitt beste for å klarlegge sin identitet, men likevel ikke har lykkes i å fremskaffe dokumenter eller på annen måte klarlagt sin identitet.

  • UDI kan forvente at begrensningene stimulerer søkeren til å framlegge dokumentasjon på identitet eller på annen måte avklare sin identitet, for eksempel fordi det er kjent for UDI at gruppen som søkeren tilhører vanskelig kan framskaffe dokumenter fra sitt hjemland.

  • Søkeren har hatt svært lang botid i Norge med oppholdstillatelse, Dette kan bare vektlegges som ett av flere hensyn, og kan i utgangspunktet ikke alene danne grunnlag for unntak fra dokumentasjonskravet. Hensynet er mest aktuelt for barn der lengden av barnets opphold i Norge, sammenholdt med barnets alder, kan tillegges særlig vekt. Det samme gjelder søkere som kom hit som barn og som har vært her i mange år, men har blitt voksne på vedtakstidspunktet. Om fornyelser av begrensede tillatelser, se UDI 2018-003 Fornyelse av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse.

8. Reisebevis og utlendingspass

Dette punktet omhandler bare vurderingen av identitet ved utstedelse av reisebevis og utlendingspass, men ikke øvrige krav til utstedelse.

Et reisebevis eller utlendingspass er ikke i seg selv et identitetsdokument, og at det utstedes reisebevis eller utlendingspass betyr ikke at utlendingsforvaltningens dermed fastslår med sikkerhet at utlendingens identitet er korrekt. Det blir ikke tatt stilling til utlendingens identitet på nytt ved utstedelsen av reisedokumenter, med mindre det foreligger nye identitetsopplysninger som ikke tidligere har vært vurdert av utlendingsforvaltningen. Reisebevis for flyktninger og utlendingspass er imidlertid gyldig legitimasjon etter hvitvaskingsregelverket, jf. hvitvaskingsloven (ekstern lenke til lovdata), og kan brukes både ved åpning av ordinær bankkonto, for ordinær betalingsformidling og ved utstedelse BankID. Reisebevis og utlendingspass fungerer i realiteten som identitetsdokumenter også på andre områder i det norske samfunnet, og sannsynligvis også utenfor Norge, for eksempel overfor flyselskaper og andre lands myndigheter.

Etter utf. § 12-1 første ledd bokstav b kan reisebevis nektes utstedt når ”det er tvil om utlendingens identitet”. Etter utf. § 12-5 femte ledd kan utlendingspass nektes utstedt når det foreligger forhold som nevnt i § 12-1 første ledd. Reisebevis og utlendingspass kan følgelig nektes utstedt på de samme vilkårene.

Dersom "det er tvil om utlendingens identitet", skal reisebevis eller utlendingspass som hovedregel avslås. Med "tvil om identitet" menes at identiteten ikke er sannsynliggjort. Utlendingens opplysninger om identitet legges til grunn for utstedelse av reisedokument, med mindre det er holdepunkter for at identitetopplysningene ikke er korrekte. Konkrete holdepunkter kan for eksempel være om søkeren anmoder om å endre de registrerte identitetsopplysningene og utstede reisedokument på en annen identitet enn den som vedkommende allerede er registrert med. Saksbehandleren må da vurdere om utlendingen tidligere har gitt uriktige opplysninger til utlendingsforvaltningens, om det er grunnlag for tilbakekall av den gitte tillatelsen og/eller grunnlag for utvisning. Det skal videre vurderes om forholdet skal anmeldes, se UDI 2023-004 Anmeldelse Mer om dette i punkt 11 Konsekvenser av å oppgi uriktige identitetsopplysninger.

Dersom utlendingens identitet ikke er sannsynliggjort, kan reisebevis eller utlendingspass innvilges i helt spesielle tilfeller, for eksempel hvis det foreligger særlig sterke velferdsgrunner for at utlendingen skal kunne foreta én enkeltstående reise. Det skal gå fram av vedtaket hvor utlendingen skal reise og at reisedokumentet kun er gyldig for én enkeltreise til det eller de aktuelle landene utlendingen skal besøke, jf. utf. §§ 12-2 og 12-6.

I tilfeller hvor en utlending innvilges begrenset tillatelse etter utl. § 38, jf utf. § 8-12 første ledd, med krav om framleggelse av nasjonalitetspass for å dokumentere identitet, kan det samtidig innvilges utlendingspass for en enkeltreise dersom hjemlandets ambassade ligger i utlandet, se UDI 2019-001 reisebevis for flyktninger og utlendingspass. Dersom utlendingen må møte personlig for hjemlandets myndigheter flere ganger for å få ustedt pass kan utlendingspasset gis for inntil tre reiser. Dette gjelder selv om det ikke er søkt spesifikt om dette og uavhengig av om det ble innvilget utlendingspass for enkeltreise ved førstegangstillatelse.

Utlendingspass for enkeltreise kan innvilges selv om søkerens identitet ikke er sannsynliggjort. Utlendingspasset gjøres som hovedregel gyldig ut oppholdstillatelsens varighet, men ikke lenger enn for ett år, og for en reise, jf. utf. §§ 12-5 tredje ledd og 12-6 annet og sjette ledd, slik at søkeren kan reise til hjemlandets ambassade eller hjemlandet og få utstedt pass.

I perioden mellom 1990 og begynnelsen av 2000-tallet ble det i en del tilfeller innvilget reisedokumenter til søkere selv om det var kjent for utlendingsforvaltningen at det forelå tvil om utlendingens identitet. Disse reisedokumentene har senere blitt fornyet selv om utlendingens identitet ikke har blitt sannsynliggjort. I de tilfellene der utlendingen fikk innvilget reisedokument på 1990- og tidlig på 2000-tallet, til tross for at utlendingsforvaltningen kjente til de forholdene som tilsa at identitet ikke var sannsynliggjort, skal ikke adgangen til å nekte fornyelse av reisedokument benyttes med mindre særlige forhold tilsier det. Det kan eksempelvis være aktuelt å nekte fornyelse dersom utlendingens statsborgerskap ikke er sannsynliggjort. Se instruks fra Justisdepartementet GI-11/2010 om krav til sannsynliggjort identitet ved fornyelse av reisedokument.

9. Fornyelse av oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse

Det følger av utl. § 38 femte ledd og utf. § 8-12, instruks AI-103/2009 og punktene 6 og 7 i denne retningslinjen at det som utgangspunkt ikke skal gis en førstegangstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse uten at det er fremlagt dokumentasjon på identitet i tråd med punkt 4.1 eller oppgitt identitet anses som sannsynliggjort. Der tillatelse er gitt før 2. mars 2017 vil det framgå av vedtaket om utlendingens identitet er dokumentert eller sannsynliggjort. Dersom utlendingens identitet da ble vurdert som dokumentert kan det i utgangspunktet legges til grunn at vedkommende fremla dokumentasjon på sin identitet, noe som også vil framgå av registreringene i fagsystemet. Der tillatelse er gitt før 2. mars 2017 vil identiteten være registrert som sannsynliggjort selv om vedkommende framla identitetsdokument som nevnt i punkt 4.1 dersom dokumentet ikke hadde tilstrekkelig notoritet til å anse identiteten som dokumentert. I slike tilfeller vil det være riktig å registrere at søkerens identitet er sannsynliggjort og at det er framlagt dokumentasjon på identitet. Kravet til identitet ved søknad om fornyet eller permanent oppholdstillatelse bygger på at det er stilt krav til søkerens identitet ved tidligere tillatelser. Har det vært krav til framlagt dokumentasjon og sannsynliggjort identitet for søker ved tidligere tillatelser gjelder tilsvarende krav ved fornyet eller permanent oppholdstillatelse. Det tas ikke stilling til søkerens identitet på nytt da dette er gjort ved førstegangstillatelsen, med mindre det foreligger nye opplysninger som strider mot det som tidligere er oppgitt om identitet. Nye opplysninger er som regel registrert i den aktuelle saken, men kan også være registrert i eldre saker eller på alias eller dobbeltføring i DUF. Nye opplysninger kan også fremkomme i relasjoners saker.

Etter utl. § 62 annet ledd kan søknad om permanent oppholdstillatelse avslås dersom det foreligger tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, herunder at utlendingen aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet. Tilsvarende ordlyd framgår av utf. § 8-5 tredje ledd (lengeværende barn), og vurderingen etter utl. § 62 annet ledd er ment å være den samme.

Hvis det under behandlingen av søknader om permanent oppholdstillatelse oppstår tvil om søkerens identitet og det tidligere er vurdert at søker har fremlagt dokumentasjon eller at identiteten er sannsynliggjort, skal politiet sende disse sakene til UDI for behandling. Også andre saker der det framgår at det kan være tvil om identitet skal politiet sende saken til UDI for behandling. For generelt om politiets vedtakskompetanse ved søknad om fornyet tillatelse eller permanent oppholdstillatelse vises det til UDI 2010-089 politiets vedtaksmyndighet og mulighet til å avvise søknader punkt 2 og UDI 2017-006 Forberedelse og behandling av søknader om permanent oppholdstillatelse punkt 3.1. For fornyelser av begrensede tillatelser vises det til UDI 2018-003 Fornyelse av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse og instruks fra departementet GI-11/2010 Instruks om krav til sannsynliggjort identitet ved fornyelse av reisedokument. Se ovenfor punkt 4.1.3 og 7.2.1 i dette dokumentet om hvilke undersøkelser det kan være aktuelt å gjøre der det foreligger motstridende opplysninger om søkerens identitet, og hvilke oppgaver politiet har i den forbindelse. Det fremgår for øvrig av punkt 7.2.1 at politiet skal foreta person- og dokumentkontroll ved alle søknader om fornyet og permanent oppholdstillatelse der fremlagt identitetsdokument ikke er kontrollert tidligere.

Også ved søknader om permanent oppholdstillatelse skal den identitet som ble lagt til grunn ved førstegangssøknaden, legges til grunn, dersom det ikke foreligger nye opplysninger. For søknader om permanent oppholdstillatelse er det ikke et selvstendig krav til framleggelse av dokumentasjon eller sannsynliggjort identitet. Dette betyr at personer som er innvilget beskyttelse, eller annen tillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, kan få permanent oppholdstillatelse selv om identiteten ikke er sannsynliggjort.

Dersom det kommer fram nye opplysninger om søkerens identitet i perioden mellom innvilgelsen av førstegangstillatelsen og fram til søknad om permanent oppholdstillatelse innleveres, må det vurderes hvilke konsekvenser dette skal få. Spørsmålene knyttet til vedkommende sin identitet kan få følger ved en eventuell senere søknad om permanent oppholdstillatelse, hvis disse opplysningene tilsier at søkeren ikke har framlagt dokumentasjon på sin identitet i tråd med punkt 4.1 eller identiteten ikke kan anses sannsynliggjort. I slike tilfeller skal det vurderes konkret om det er grunnlag for å kalle tillatelsen tilbake, eventuelt at det skal gis tillatelse som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, samt om det er grunnlag for utvisning, se punkt 11. Det vises ellers til punkt 4.1.2 og 4.2.2 som omhandler hva som skal til for å anse at det er framlagt dokumentasjon eller at identiteten er sannsynliggjort i saker med motstridende identitetsopplysninger.

10. Endring og korrigering av registrerte identitetsopplysninger

10.1 Hvilken myndighet som skal beslutte endring eller korrigering av registrerte identitetsopplysninger

10.1.1  Generelt

Punktet omhandler de sakstyper som er omfattet av retningslinjen, om dette se punkt 1. Det innebærer at korrigering eller endring av registrerte identitetsopplysninger i visumsaker eller for personer som er registrert etter EØS-regelverket eller er innvilget norsk statsborgerskap ikke er omtalt, selv om det også i slike tilfeller kan være utlendingsforvaltningen som skal korrigere eller endre registrerte identitetsopplysninger, se folkeregisterloven § 9-2 tredje ledd (ekstern lenke) og folkeregisterforskriften 9-2-1 (ekstern lenke). Retningslinjen kan likevel anvendes så langt den passer også i disse tilfellene.

Det kan være behov for å endre identitetsopplysningene til utlendinger i utlendingsforvaltningens fagsystemer når det fremkommer nye opplysninger om utlendingens identitet før eller etter at utlendingsmyndighetene har innvilget førstegangstillatelse. Med korrigering av identitetsopplysninger menes retting av åpenbart feilregistrerte identitetsopplysninger. Endring av identitetsopplysninger vil si alle tilfeller der det fastsettes nye identitetsopplysninger, med unntak av korrigeringer. I tilfeller der utlendingsforvaltningen anser endring av en eller flere identitetsopplysninger som en identitetsendring, det vil si at endringen(e) representerer en helt ny identitet, skal den tidligere identiteten registreres som et alias i fagsystemet.

Disse nye opplysningene kan for eksempel komme fra;    

  • utlendingen selv

  • biometriske og biografiske søk mot nasjonale og europeiske registre

  • tips

  • andre norske eller utenlandske myndigheter

  • verifisering av identitetsdokumenter i utlendingens hjemland

  • andre utlendingssaker registrert på utlendingen eller dennes relasjoner

Hvem som har myndighet til å endre registrerte identitetsopplysninger avhenger av hvilke opplysninger det er snakk om, og om utlendingen har fått innvilget oppholdstillatelse. I denne sammenheng anses utlendingen å "ha oppholdstillatelse" når vedtaket om tillatelsen er effektuert. Dette fordi meldingen om innvilget opphold sendes Folkeregisteret etter at politiet har effektuert vedtaket.

En avgjørelse om å endre eller ikke endre de registrerte opplysningene til søker er en beslutning og kan ikke påklages.

10.1.2 Utlendingen har ikke oppholdstillatelse i Norge

I saker der utlendingen ikke har oppholdstillatelse gjelder følgende:

  • Utlendingsforvaltningen kan endre eller korrigere registrerte opplysninger om navn, fødselsdato, fødested og statsborgerskap. For utlendinger som har fått tildelt et d-nummer i Folkeregisteret etter melding fra utlendingsforvaltningen kan opplysninger om navn, fødselsdato, fødested og statsborgerskap i Folkeregisteret kun endres av utlendingsforvaltningen, jf folkeregisterforskriften § 9-2-1 andre ledd (ekstern lenke). Utlendingsforvaltningen kan ikke endre opplysninger om navn, fødselsdato og fødested for personer som er født i norsk kommune. Bare folkeregistermyndigheten har myndighet til dette jf. folkeregisterforskriften § 9-2-1 første ledd annet punktum (ekstern lenke) og navneloven §§ 11 og 14 (ekstern lenke). Videre er det kun folkeregistermyndigheten som har myndighet til å endre juridisk kjønn i Folkeregisteret.

  • Den etaten i utlendingsforvaltningen som har saken til behandling (politiet, utenriksstasjonen, UDI eller UNE) kan korrigere og endre identitetsopplysninger. Politiet og utenriksstasjonen kan kun endre identitetsopplysninger før vedtak om førstegangstillatelse er fattet og etter endelig avslag foreligger, med mindre annet er avtalt med UDI.

  • Der det fremkommer nye identitetsopplysninger i perioden mellom det er fattet vedtak om førstegangstillatelse og tillatelsen er effektuert, skal politiet for å avklare om det dreier seg om endringer av identitetsopplysninger eller bare korrigering av feil i registreringen av identitetsopplysninger, jf. punkt 10.1.6, dersom de er i tvil om det. Dette gjelder for eksempel når utlendingen møter hos politiet for effektuering av tillatelsen og fremlegger pass med andre identitetsopplysninger. Hvis det ikke er tvil om at det dreier seg om en korrigering, og ikke en endring av identitetsopplysning, kan politiet gjøre dette uten å kontakte UDI. Dette gjelder kun tilfeller der det dreier seg om åpenbare feilregistreringer eller feil transkribering av navn. En feilaktig korrigering kan medføre  at utlendingens identitet ikke blir registert i Folkerregisteret eller feilregistrerte identitetsopplysninger ikke blir vurdert. Politiets adgang til å korrigere feilregistrerte identitetsopplysninger uten foregående avklaring med UDI skal derfor praktiseres med varsomhet. Dersom det dreier seg om en endring av registrerte identitetsopplysninger, skal endringen vurderes av UDI, eller av UNE, dersom UNE fattet vedtaket, før vedtaket effektueres. Se også punkt 4.1.3 og 7.2.1 for undersøkelser det kan være aktuelt å gjøre der det foreligger motstridende opplysninger om identitet og hvilke oppgaver politiet har i den forbindelse, inkludert at politiet skal foreta person- og dokumentkontroll der framlagt identitetsdokument ikke er kontrollert tidligere.

  • I de sakene der politiet korrigerer identitetsopplysninger før effektuering av tillatelsen må de:

    • registrere korrigeringene i fagsystemet før tillatelsen effektueres og politiet bestiller oppholdskort for utlendingen i samsvar med UDI 2012-011 Schengen-standardisert oppholdskort med elektronisk lagret biometri.

    • fatte et nytt vedtak med de korrigerte identitetsopplysningene hvis det er politiet som har gitt tillatelsen, eller informere UDI eller UNE om at de må fatte et nytt vedtak dersom de har gitt tillatelse. Det må framgå av vedtaket hvorfor identitetsopplysningene er korrigert.

10.1.3 Utlending som har oppholdstillatelse eller har en søknad om fornyet tillatelse til behandling

Retningslinjene i dette punktet gjelder også i saker der utlendingen har hatt en oppholdstillatelse som er utløpt, men det er søkt om fornyet oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse.

Reglene i punktet gjelder ikke der utlendingen;

  • har fått avslag på fornyet oppholdstillatelse og/eller har reist ut av landet og

  • ikke har noen gyldig oppholdstillatelse lenger og

  • ikke har levert ny søknad om oppholdstillatelse

I slike tilfeller, se retningslinjer i punkt 10.1.2

I saker der utlendingen har eller har hatt oppholdstillatelser gjelder følgende:

  • Utlendingsmyndighetene kan alltid korrigere identitetsopplysninger, herunder navn, hvis disse er feilregistrerte i våre systemer jf folkeregisterloven § 9-2 tredje ledd (ekstern lenke). Det er som hovedregel UDI eller UNE som kan korrigere slike opplysninger jf. punkt 10.1.6. Politiet eller utenriksstasjonen kan likevel korrigere åpenbare feilregistreringer så lenge dette er avklart med UDI på forhånd. Politiet og utenriksstasjonen kan i slike tilfeller kontakte UDI på telefon eller e-post, se Kontakt oss: Ansatte i utlendingsforvaltningen - UDI. Årsaken til at identitetsopplysningene er korrigert eller endret, og at dette er forhåndsklarert med UDI, skal registreres i fagsystemene. Etter at disse opplysningene er blitt korrigert i fagsystemet blir det sendt en automatisk korreksjonsmelding til Folkeregisteret. Se brukerveiledning (ekterne lenke til UDI sitt intranett, kun tilgjengelig for ansatte i UDI)

  • Utlendingsmyndighetene kan endre opplysninger om fødselsdato, fødested og statsborgerskap jf. folkeregisterforskriften § 9-2-1 første ledd første punktum (ekstern lenke). Både UDI og UNE kan endre opplysninger om fødselsdato, fødested og statsborgerskap hvis utlendingen ber om dette i forbindelse med søknad om fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap. Politiet kan ikke gjøre slike endringer når utlendingen har oppholdstillatelse jf. punkt 10.1.2.

  • Bare folkeregistermyndigheten kan endre navn til utlendinger som har oppholdstillatelse og som er registrert bosatt i Norge jf. navneloven §§ 11 og 14. Dersom søknad om navneendring må anses som en søknad om korrigering av navnet som framgikk av UDIs melding om oppholdstillatelse til Folkeregisteret, skal forespørselen fremlegges for UDI, slik at de kan sende en korrigeringsmelding i henhold til folkeregisterloven § 9-2 tredje ledd (ekstern lenke). Dersom navneendringen må sees som en identitetsendring, skal henvendelsen behandles av UDI, ikke folkeregistermyndigheten. Dette kan for eksempel være fordi navnendringen indikerer at utlendingens registrerte statsborgerskap er uriktig, og/eller fordi utlendingen i tillegg til navn også ønsker å korrigere eller endre opplysninger om fødselsdato, fødested eller statsborgerskap.

  • UDI kan endre opplysninger om fødselsdato, fødested eller statsborgerskap hvis utlendingen ber om dette uten samtidig å søke om fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap. Etter at saksbehandler har fattet beslutning om endring av disse opplysningene blir det sendt en automatisk endringsmelding til Folkeregisteret. Se brukerveiledning (ekterne lenke til UDI sitt intranett, kun tilgjengelig for ansatte i UDI) for hvordan endringen av personopplysningene skal registreres i DUF.

  • Der UDI har en sak til behandling hvor UNE har gitt førstegangstillatelsen, bør UDI se hen til UNEs vedtak, eventuelt også rådføre seg med UNE før UDI fatter beslutning om endring av personopplysningene. UDI er som hovedregel bundet av UNEs identitetsfastsettelse med mindre det foreligger nye opplysninger.

10.1.4 Folkeregistermyndighetens praksis – Endring av navn og fastsettelse av fødselsdato for enkelte datoer

Det er Folkeregisteret som har myndighet etter reglene i navneloven til å foreta endring av navn etter at utlendingen har fått tillatelse og er registrert som bosatt i Norge. Søknader om endringer av navn som kan innebære en identitetsendring forelegges UDI for vurdering. 

Det er bare UDI som kan ta stilling til en identitetsendring når identiteten er registrert i Folkeregisteret på grunnlag av rekvisisjon av d-nummer eller melding om innflytting fra utlendingsforvaltningen. Førstelinjen, UDI eller UNE la bestemte identitetsopplysninger til grunn ved førstegangsvedtak. Disse kan ha vært avgjørende for at oppholdstillatelse ble gitt. Det at søkeren har gitt uriktige opplysninger i første omgang, kan også medføre at tillatelsen kan tilbakekalles og søker utvises. Når folkeregistermyndigheten vurderer det slik at endringen av navn reelt sett innebærer en identitetsendring, skal de sende saken over til UDI for vurdering. En endring av bare navn kan være tilstrekkelig til at det reelt dreier seg om en identitetsendring som må forelegges UDI, se mer om vurderingen av hva som kan være en identitetsendring under punkt 10.2. UDI skal i disse tilfellene opprette en egen sak om identitetsendring og fatte en formell beslutning om at det skal foretas en identitetsendring eller ikke. Dersom UDI fatter en beslutning om identitetsendring, blir det sendt en automatisk endringsmelding fra DUF til Folkeregisteret. Se mer om saksbehandlingsrutiner under 10.3.

Utlendinger får ikke alltid et fødselsnummer som viser personens fødselsdato i Folkeregisteret. Dette fordi Folkeregisteret kan ha for få tilgjengelige identifikasjonsnummer for den aktuelle fødselsdatoen, jf. folkeregisterloven § 3-3 annet ledd (ekstern lenke) og folkeregisterforskriften § 3-3-1 (ekstern lenke). Dette gjelder fødselsdatoer der antall tilgjengelige fødselsnummer for bestemte fødselsdatoer er svært lavt, for eksempel 1. januar. I slike tilfeller kan folkeregistermyndigheten sette fødselsdag og -måned til den registreringsdag og -måned d-nummer eller fødselsnummer blir tildelt i Folkeregisteret. Det er da kun fødselsdato i fødselsnummeret som vil avvike fra fødselsdatoen som er lagt til grunn. I Folkeregisteret vil fødselsdatoen som er lagt til grunn komme frem av registeret, selv om dette avviker fra hva som står i selve fødselsnummeret. UDI skal registrere den opplyste fødselsdatoen uavhengig av om folkeregistermyndigheten senere eventuelt kommer til å sette en annen fødselsdato ved tildeling av fødselsnummer.

10.1.5 Endring av identitetsopplysninger i forbindelse med retur

Politiets utlendingsenhet (PU) eller politidistriktet kan avdekke nye identitetsopplysninger i forbindelse med returarbeid. Politiet skal da registrere de tidligere identitetsopplysningene som alias i DUF. Dersom vedkommende har fødsels- eller d-nummer, skal politiet ved endring av identitetsopplysninger orientere Skatteetaten om dette i brev, slik at folkeregistermyndigheten foretar omregistrering i Folkeregisteret. Dersom politiet vurderer at den tidligere identiteten skal meldes som falsk i Folkeregisteret, i henhold til folkeregistermyndighetens definisjon, skal politiet orientere folkeregistermyndigheten om dette. Politiet skal samtidig skrive rapport hvor det framgår:

  • hvorfor identitetsopplysningene er endret

  • om det er gjort undersøkelser og/eller

  • framlagt dokumentasjon på de nye identitetsopplysningene

Dersom utlendingen fortsatt har en sak til behandling hos UDI eller UNE, skal politiet videreformidle de nye avdekkede identitetsopplysningene til henholdsvis UDI eller UNE, som vurderer om det skal opprettes sak om identitetsendring. Hvis utlendingen ikke har en sak til behandling, skal politiet selv vurdere å opprette sak om identitetsendring. Det er UDI som skal vurdere identitetsendring dersom det avdekkes nye identitetsopplysninger i forbindelse med søknad om frivillig retur med IOM. Dersom utlendingen har d- eller fødselsnummer, skal UDI orientere folkeregistermyndigheten om identitetsendring. Dersom UDI vurderer at den tidligere identiteten skal meldes som falsk i Folkeregisteret, i henhold til folkeregistermyndighetens definisjon, skal UDI orientere folkeregistermyndigheten om dette.

Hvis utlendingen aldri har hatt oppholdstillatelse vil ikke UDI/UNE ha tatt stilling til identiteten. I disse tilfellene skal politiet endre registreringen av identitetsopplysningene og registrere den avvikende identiteten som alias i DUF. Grunnlaget for at den tidligere identiteten er registrert som alias skal registreres, og dokumentasjon på de nye identitetsopplysningene må skannes inn i saken. Disse rutinene gjelder også i de tilfelle UDI/UNE har avslått en søknad begrunnet i at søkerens identitet ikke er sannsynliggjort.

10.1.6 Korrigering av feil i registreringen av identitetsopplysninger

UDI skal korrigere identitetsopplysningene i saker hvor utlendingen har oppholdstillatelse eller har en søknad om fornyet tillatelse til behandling, og utlendingsforvaltningen har gjort feil i registreringen av identitetsopplysningene. Dette gjelder for eksempel der;

  • utlendingsforvaltningen har feilaktig registrert en annen fødselsdato enn det som kommer frem av passet, søknaden og øvrige dokumenter i saken

  • utlendingen ved førstegangs tillatelse ble registrert med feil statsborgerskap, også der det er avklart at vedkommende ikke oppfylte kravene for å få statsborgerskap etter en av foreldrene

Saksbehandler skal:

Saksbehandleren skal alltid vurdere om opplysningene må korrigeres på grunn feilregistrering, eller det dreier seg om endring av identitetsopplysninger. Hvis det foreligger tvil om hvorvidt opplysningene er feilregistrert eller ikke, skal saken behandles som en søknad om endringer i identitetsopplysninger. Det samme gjelder der det ikke er mulig å fastsette om det er gjort en feilregistrering eller ikke. Saken skal da behandles i tråd med saksbehandlingsreglene i punkt 10.3 for slike endringer, herunder at politiet skal opprette sak om ID-endring og at utlendingen må fylle ut skjema for søknad om å endre fødselsdato, fødested og/eller statsborgerskap (ekstern lenke)

Se UDI 2012-009V2 Registrere søknad om ID-endring (kun tilgjengelig for utlendingsforvaltningen).

Noen typetilfelle bør som utgangspunkt ikke anses som korrigeringer av identitetsopplysninger, slik som der;

  • utlendingen fremlegger et pass med andre identitetsopplysninger enn tidligere oppgitt, herunder andre identitetsopplysninger enn i det forrige framlagte passet

  • det fremstår som usikkert om utlendingen har fått statsborgerskap etter en eller begge foreldrene, både om det følger av hjemlandets statsborgerlovgivning eller om foreldrene har gjort en handling som er nødvendig for at barnet skal få statsborgerskapet.

10.2 Når innebærer nye identitetsopplysninger en identitetsendring?

Når utlendingen får innvilget førstegangs oppholdstillatelse sendes det melding fra utlendingsforvaltningens fagsystem til Folkeregisteret ("innflyttingsmelding"). Personen kan bli registrert bosatt i Norge på grunnlag av meldingen, og tildelt fødselsnummer. Personer som ikke blir registrert bosatt, vil bli tildelt et d-nummer. Personen vil også få identitetsgrunnlagstatus "kontrollert" i Folkeregisteret, basert på at utlendingsforvaltningen har kontrollert og fastsatt identiteten, jf. folkeregisterforskriften § 6-5-4 første ledd siste setning (ekstern lenke).

Hvis disse identitetsopplysningene skal endres i ettertid, skal utlendingsmyndighetene vurdere om det er en korrigering av feilregistrerte opplysninger eller om det er en endring av identitetsopplysninger.

Endring av registrerte identitetsopplysninger kan innebære en ID-endring, men ofte vil ikke etterfølgende endringer av identitetsopplysninger være en ID-endring. Utlendingsmyndighetene skal benytte prosessen for "ID-endringssak" når de vurderer om tidligere registrerte identitetsopplysninger skal endres eller ikke. Dette gjelder uavhengig av om endring av identitetsopplysningene er å anse som en identitetsendring eller ikke. Tidligere feilregistrerte opplysninger skal ikke korrigeres ved bruk av "ID-endringssak".

I utgangspunktet kreves det alminnelig sannsynlighetsovervekt for å endre identiteten. Ved å oppgi ulike identiteter har imidlertid utlendingen ofte skapt tvil om sin identitet, og vedkommendes generelle troverdighet er dermed svekket. Hva utlendingen sier om sin identitet får i slike tilfeller mindre betydning, og det kreves klare holdepunkter i form av sikker dokumentasjon og verifiserte opplysninger for at identiteten kan endres. Det vises for øvrig til punkt 4.1.2 og 4.2.2 som omhandler hva som skal til for å anse at en identitet er sannsynliggjort i saker med motstridende identitetsopplysninger.

Saksbehandleren i UDI må i alle saker om endring av registrerte identitetsopplysninger først gjennomgå relevante opplysninger og dokumenter i utlendingssaken for å avklare følgende:

  • Hva som er opplyst om identiteten, når og av hvem.

  • Statsborgerskap, etnisitet, navn, relasjoner (foreldre, barn, sivilstand) fødselsdato og fødested.

  • Hvilken notoritet dokumentene har (dersom det er framlagt nye dokumenter), se blant annet notater fra Landinfo (ekstern lenke) og informasjon i Nasjonalt ID-senter sin database (ekstern lenke, krever pålogging) om den generelle notoriteten til dokumenter fra ulike land.

  • Resultatet fra eventuelle nye undersøkelser av utlendingens identitet, for eksempel registersøk, søk i åpne kilder eller verifisering.

  • Hvor sannsynlig det er at de nye identitetsopplysningene er korrekte.

Saksbehandleren skal vurdere alle relevante nye bevis for identitet, se punkt 4 om vurdering av identitetsopplysninger.

Dreier det seg om bytting av rekkefølge av navn eller små navneendringer, for eksempel fra Mohammed til Mohammad, kan dette ha bakgrunn i ulik transkribering og er trolig ikke en identitetsendring. Bytting av rekkefølge på navn må imidlertid bli vurdert i en kulturell sammenheng; kommer utlendingen fra et land der man har eget, fars og bestefars navn, kan bytting av rekkefølgen være påfallende og måtte vurderes som identitetsendring. Andre tilfeller der navneendring trolig ikke er en identitetsendring kan for eksempel være:

  • Utlendingen har fått nytt navn som følge av at vedkommende har endret sivilstatus.

  • Utlendingen har fått nytt statsborgerskap på grunn av nye statsdannelser mv.

  • For øvrig er navneloven i Norge liberal, så det er også mulig å endre til et helt annet navn uten at dette nødvendigvis innebærer en identitetsendring, for eksempel at en utlending har byttet til et norsk navn av ulike grunner.

I saker der utlendingen har byttet navn vil UDI vanligvis bli kjent med dette når vedkommende søker om fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap. Utlendingen må da framlegge dokumentasjon fra Folkeregisteret og begrunnelse for navneendringen. Hvis dette ikke er gjort bør UDI be utlendingen om disse opplysningene, og eventuell annen informasjon om årsaken til navneendringen. Den reelle årsaken vil ikke alltid samsvare med det som blir opplyst. Enkelte utlendinger har ankommet på falsk identitet og ønsker å "få tilbake" sin korrekte identitet etter å ha oppholdt seg i Norge. Mulighet for familieinnvandring kan også være en årsak.

Endringer i fødselsdato behøver ikke innebære en identitetsendring. Hvorvidt nye opplysninger om fødselsdato er å anse som en korrigering, enkeltstående endring av fødselsdato eller identitetsendring avhenger av hvor stort aldersavviket er og utlendingens forklaring til hvorfor den tidligere registrerte fødselsdatoen er feil. Det er av stor betydning om utlendinger som opplyser at de er enslige mindreårige vurderes som over eller under 18 år. Anmodning om endring av fødselsdato kan også være knyttet til et underliggende motiv om å oppnå rettslig handleevne som myndige, alderspensjon eller andre trygderettigheter. Enkelte kan også forsøke å endre fødselsdatoen slik at de som mindreårige kan unndra seg straff.

Søknad om endring av statsborgerskap vil som regel være en identitetsendring, med mindre det dreier seg om endring på grunn av nye statsdannelser eller lignende. For eksempel kan en endring av statsborgerskap fra somalisk eller eritreisk til etiopisk ha stor betydning for om vedkommende fyller vilkårene for beskyttelse.

Saker der det kan oppstå mistanke om at det reelt sett kan dreie seg om identitetsendring, kan for eksempel være tilfeller der utlendingen først har søkt om endring av fødselsdato, fødested og/eller statsborgerskap hos utlendingsforvaltningen, og senere melder endring av navn. Reglene om endring av navn etter navneloven er som nevnt liberale, men dersom det først er søkt om endring av fødselsdato, kan saken som helhet framstå som en identitetsendring. Andre momenter i vurderingen som kan tilsi at det dreier seg om en identitetsendring, kan være endringer av tidligere oppgitt navn til et helt annet navn som ikke er i samsvar med hjemlandets navnetradisjoner. Dersom en utlending ønsker å bli registrert med et helt annet navn i Folkeregisteret og påstår at det navnet som først ble oppgitt ikke var hans eller hennes korrekte navn, kan dette bli ansett som en identitetsendring. Det må uansett alltid gjøres en konkret helhetsvurdering av opplysningene i saken.

Dersom det er en kombinasjon av identitetsopplysninger som utlendingen ønsker å endre, der et av elementene er fødselsdato, fødested eller statsborgerskap, bør henvendelsen rettes til UDI. Dette gjelder for eksempel der vedkommende ønsker å endre både navn og fødselsdato.

Når en person søker om endring av navn i Folkeregisteret kan folkeregistermyndigheten innhente opplysninger fra UDI om hva som ble lagt til grunn i søknaden om oppholdstillatelse eller beskyttelse, og hvilken dokumentasjon på navn som ble framlagt på søknadstidspunktet. UDI skal etter anmodning fra folkeregistermyndigheten utlevere relevante opplysninger for registerføringen, jf. folkeregisterloven § 7-1 første og annet ledd (ekstern lenke).

10.3 Saksforberedelse og vurderinger ved endring av registrerte identitetsopplysninger

I punkt 10.3.1 og 10.3.2 anses utlendingen å "ha oppholdstillatelse" når vedtaket om tillatelsen er effektuert. Dette fordi meldingen om innvilget opphold sendes Folkeregisteret etter at politiet har effektuert vedtaket.

10.3.1 Utlendingen har ikke oppholdstillatelse i Norge

Saksforberedelse

Har utlendingen en sak til behandling i førstelinjen (utenriksstasjon/politiet) eller UDI, skal saksbehandler vurdere om det er grunnlag for å endre opplysningene om navn, fødselsdato, fødested og statsborgerskap. Saksbehandler må i alle saker om endring av registrerte identitetsopplysninger først gjennomgå samtlige dokumenter i utlendingssaken for å avklare hvilke opplysninger som tidligere er oppgitt, og hvor sannsynlig opplysningene er, se punkt 10.2. Der førstelinjen har endret registrerte identitetsopplysninger under sin behandling av saken, skal det ved oversendelsen til UDI gå frem hvilke opplysninger som er endret og hvorfor.

Som hovedregel skal det stilles krav om at utlendingen framlegger reisedokument fra sitt hjemland som dokumenterer de endringene i identitetsopplysninger som det søkes om. Der utlendingen har søkt beskyttelse, er vedkommende bare forpliktet til å legge fram identitetsdokumenter dersom dette ikke kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse, jf. det som står om dette under punkt 6.1.

Saksbehandling

Saksbehandleren i UDI må i saker om endring av identitetsopplysninger vurdere om:

  • Det er en korrigering av feilregistrerte identitetsopplysninger jf. punkt 10.1.6, eller en endring av identitetsopplysninger. Dersom det er en endring, må det også vurderes om det er en identitetsendring der den tidligere identiteten skal registreres som et alias.

For registrering av alias se UDI 2021-007V7 Registrering av alias og dobbeltføring i DUF (kun tilgjengelig for UDI).

Ved vurderingen av om det er grunnlag for å endre de registrerte identitetsopplysningene i DUF skal saksbehandler i førstelinjen eller UDI ta stilling til om det er sannsynlig at de nye identitetsopplysningene utlendingen oppgir er riktige. Saksbehandleren skal vurdere alle opplysninger om søkers identitet og foreta en helhetsvurdering av om de nye identitetsopplysningene er sannsynlige. I denne helhetsvurderingen er det relevant å legge vekt på de momentene som fremgår i punkt 4.1.1. 4.2.1 og 4.2.2 om krav til fremlagt dokumentasjon på identitet, krav til sannsynliggjort identitet og saker med motstridende opplysninger om søkers identitet, herunder at det kan være relevant å kreve at søkeren i tillegg til reisedokumenter også fremlegger andre ID-dokumenter.

10.3.2 Utlendingen har eller har hatt oppholdstillatelse i Norge

Retningslinjene i dette punktet gjelder også i saker der utlendingen har hatt en oppholdstillatelse som er utløpt, men har en søknad om fornyet midlertidig eller permanent oppholdstillatelse til behandling. Reglene i punktet gjelder ikke der utlendingen:

  • Har fått avslag på fornyet oppholdstillatelse og/eller har reist ut av landet og

  • ikke har noen gyldig oppholdstillatelse lenger og

  • ikke har levert ny søknad om oppholdstillatelse

Søknad om endring av navn

Søknader om endring av navn skal fremmes for og behandles av folkeregistermyndigheten hvis utlendingen har fått tildelt fødselsnummer. Folkeregistermyndigheten kan i den forbindelse innhente relevante opplysninger fra UDI, jf. punkt 10.2. De kan også be UDI om en vurdering av om endringen er en identitetsendring. UDI skal besvare henvendelsen og informere folkeregistermyndigheten om sin vurdering, jf. punkt 10.1.4.

Der utlendingen har søkt samtidig om både endring av navn og/eller fødselsdato, fødested og statsborgerskap, vil dette i utgangspunktet bli å anse som en mulig identitetsendring. Dersom denne søknaden er sendt folkeregistermyndigheten, skal folkeregistermyndigheten oversende søknaden om endring av fødselsdato, fødested eller statsborgerskap (ikke navn) til UDI for behandling. Dersom UDI fatter beslutning om endring av disse opplysningene, blir det sendt en automatisk endringsmelding til Folkeregisteret. Se brukerveiledning (ekstern lenke til UDI sitt intranett, kun tilgjengelig for UDI) for hvordan endringen av personopplysningene skal registreres i DUF.

Søknad om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap - saksforberedelse

Hvis det er utlendingen selv som ønsker å endre identitetsopplysninger må vedkommende fylle ut skjema for søknad om å endre fødselsdato, fødested og/eller statsborgerskap (ekstern lenke). Skjemaet skal brukes der utlendingen har fått oppholdstillatelse og søker om å endre identitetsopplysningene:

  • ved søknad om enten fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap

  • i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse på et annet rettslig grunnlag enn tidligere

  • uten å samtidig søke om fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap

Utlendingen må levere skjemaet med søknad om å endre identitetsopplysningene til sitt lokale politidistrikt. Politiet har ansvar for å kontrollere at skjemaet er riktig utfylt og at utlendingen legger frem dokumentasjon på endringene i identitetsopplysningene fra hjemlandets myndigheter, fortrinnsvis reisedokument med de nye identitetsopplysningene. Der utlendingen legger fram et reisedokument som ikke er kontrollert tidligere skal politiet foreta person- og dokumentkontroll i tråd med retningslinjene i UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter. Politiet skal registrere søknaden som en søknad om identitetsendring og oversende den til UDI for behandling. I saker der utlendingen søker endring av identitetsopplysninger samtidig med søknad om fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap, skal politiet registrere søknad om identitetsendring i fagsystemet, tillegg til registreringen av søknad om oppholdstillatelse eller statsborgerskap.

Se UDI 2012-009V2 Registrere søknad om ID-endring (kun tilgjengelig for utlendingsforvaltningen) for hvordan dette skal registreres. 

Som hovedregel skal det stilles krav til at utlendingen framlegger reisedokument fra sitt hjemland som dokumenterer de endringene i identitetsopplysninger som det søkes om. Der utlendingen har fått oppholdstillatelse på grunnlag av behovet for beskyttelse, er vedkommende bare forpliktet til å legge fram identitetsdokumenter dersom dette ikke kan komme i konflikt med behovet for beskyttelse, jf. det som står om dette under punkt 6.1.

I saker der utlendingsforvaltningen har gjort feil i registreringen av identitetsopplysninger er det som hovedregel kun UDI som kan korrigere disse identitetsopplysningene, jf. punkt 10.1.6. Dette gjelder for eksempel der utlendingsforvaltningen feilaktig har registrert en annen fødselsdato, fødested eller statsborgerskap enn det som framgår av søkerens reisedokument. Politiet eller utenriksstasjonen kan likevel korrigere åpenbare feilregistreringer, forutsatt at dette er avklart med UDI på forhånd. Slike feilregistreringer kan utlendingsforvaltningen korrigere uten å fatte en beslutning om det. I saker der det kan være tvil om det er gjort en feilregistrering av identitetsopplysningene, eller om det dreier seg om reelle endringer i disse, skal saksbehandler i førstelinjen eller UDI vurdere den som en søknad om endringer av identitetsopplysninger. Det samme gjelder der det ikke er mulig å fastsette om det er gjort en feilregistrering eller ikke. Saken skal da behandles i tråd med saksbehandlingsreglene i dette punktet for slike endringer, herunder at det skal opprettes sak om identitetsendring.

Søknad om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap - saksbehandling

For endringer i fødselsdato, fødested eller statsborgerskap er det UDI som skal vurdere søknaden og kan registrere endringer. 

Saksbehandleren må i saker om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap:

  • Vurdere om det er korrigering av feilregistrerte identitetsopplysninger, jf. punkt 10.1.6. Dersom det er en endring av identitetsopplysninger, må det vurderes om det er en endring av en eller flere identitetsopplysninger eller om det er snakk om en identitetsendring, se punkt 10.2.

  • Vurdere om det skal foretas undersøkelser som verifisering, DNA-test eller politiintervju og om det er grunnlag for å vurdere tilbakekall av tidligere oppholdstillatelser, utvisning og/eller anmeldelse, se UDI 2017-013 Tilbakekall etter utlendingsloven, UDI 2010-024 Utvisning av tredjelandsborgere om utvisning og UDI 2023-004 Anmeldelse. Blir det lagt fram identitetsdokumenter i saken som ikke er kontrollert tidligere, skal politiet foreta person- og dokumentkontroll, se UDI 2011-040 Personkontroll og kontroll av identitetsdokumenter.

  • Foreta en konkret helhetsvurdering av om det er sannsynliggjort at de nye identitetsopplysningene utlendingen oppgir er riktige. I denne helhetsvurderingen må saksbehandleren vurdere alle opplysninger om utlendingens identitet. Det er relevant å legge vekt på de momentene som framgår i punkt 4.1, 4.2.1 og 4.2.2 om krav til framlagt dokumentasjon på identitet, krav til sannsynliggjort identitet og saker med motstridende opplysninger om utlendingens identitet, herunder at det kan være relevant å kreve at utlendingen i tillegg til reisedokumenter også framlegger andre identitetsdokumenter.

  • Fatte en beslutning om endring av identitetsopplysninger og vurdere om det skal opprettes en dobbeltføring eller et alias. Deretter fatte vedtak om innvilgelse eller avslag av en eventuell åpen søknad om oppholdstillatelse med de nye identitetsopplysningene, eller

Se UDI 2021-007V7 Registrering av alias og dobbelføring i DUF (kun tilgjengelig for utlendingsforvaltningen) om hvordan dette skal registreres.

  • Fatte en beslutning om å ikke endre identitetsopplysningene. Deretter fatte vedtak om innvilgelse eller avslag av en eventuell åpen søknad om oppholdstillatelse med de identitetsopplysningene utlendingen er registrert med. 

Der UDI fatter et vedtak om innvilgelse av ny søknad med nye identitetsopplysninger, skal det bestilles oppholdskort med de nye identitetsopplysningene for utlendingen, i samsvar med UDI 2012-011 Schengen-standardisert oppholdskort.

En beslutning om endring av identitetsopplysninger kan ikke påklages. Vedtak om oppholdstillatelse med nye identitetsopplysninger er et enkeltvedtak som kan påklages.

Nye identitetsopplysninger ved behandling av søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse

Dersom utlendingen fremmer en søknad om fornyelse av midlertidig oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse til utlendingsforvaltningen, og oppgir andre identitetsopplysninger enn de som er registrert, uten at det samtidig er søkt om endring av identitetsopplysninger, skal UDI i behandlingen av saken følge samme retningslinjer som der det er fremsatt slik søknad, se avsnittet ovenfor; "Søknad om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap – saksbehandling". Søkeren skal imidlertid i slike tilfeller som hovedregel anmodes om å fremsette søknad om endring av identitetsopplysninger, jf. avsnittet "Søknad om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap – saksforberedelse" ovenfor.

Nye identitetsopplysninger når det ikke er søknad til behandling

Nye opplysninger om identitet kan komme fra utlendingen selv, fra folkeregistermyndigheten, fra andre etater eller på annet vis. Dersom opplysningene kommer fra utlendingen selv, skal utlendingen som hovedregel anmodes om å fremsette søknad om endring av identitetsopplysninger, se “Søknad om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap – saksforberedelse". UDI kan også på eget tiltak beslutte endring av identitetsopplysninger. UDI skal da alltid ta kontakt med utlendingen for å la vedkommende uttale seg, jf. utf. § 17-7 tredje ledd.

Der nye identitetsopplysninger framkommer uten at utlendingen har en søknad til behandling og UDI finner at de nye identitetsopplysningene skal legges til grunn, skal normalt ikke den gitte oppholdstillatelsen omgjøres. Hvis det kan dreie seg om en identitetsendring, bør den innvilgede oppholdstillatelsen tas opp til ny vurdering, herunder vurdering av tilbakekall, samt utvisning og anmeldelse. Ved vurderingen av om de nye identitetsopplysningene skal legges til grunn, må alle punktene som nevnt over i avsnittet; "Søknad om endring av fødselsdato, fødested og statsborgerskap – saksbehandling" vurderes.

10.4 Samhandlingen mellom DUF/NORVIS og Folkeregisteret

DUF, NORVIS og ID-avklaringsløsningen er de saksbehandlingsverktøyene som brukes i utlendingsforvaltningen for å registrere opplysninger om utlendinger som søker tillatelser etter utlendings- og statsborgerloven. De oppdaterer og henter informasjon fra Utlendingsdatabasen (UDB) og andre tilknyttede databaser.

Utlendingers identitets- og folkeregistrerte personopplysninger blir overført automatisk fra UDB til Folkeregisteret første gang utlendingsforvaltningen innvilger en oppholdstillatelse som gir grunnlag for registrering i Folkeregisteret, jf. UDI 2021-007 Registrering av identitetsopplysninger og folkeregistrerte personopplysninger. Opplysningene blir overført når politiet eller UDI effektuerer oppholdstillatelsen. I tillegg til de utvalgte personopplysningene deler utlendingsforvaltningen informasjon om identitetsopplysningene er "Kontrollert" eller "Ikke kontrollert".

Som en hovedregel kan utlendinger som trenger oppholdstillatelse registreres som bosatt i Norge av Folkeregisteret når vedkommende er innvilget oppholdstillatelse på minimum seks måneder. Utlendinger som søker beskyttelse i Norge regnes som bosatt først fra det tidspunktet vedkommende får innvilget beskyttelse eller oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.

På grunnlag av oppholdstillatelsen blir utlendingen registrert i Folkeregisteret og tildelt d- eller fødselsnummer. Fødselsnummer og d-nummer er sentrale personidentifikatorer i Norge, og det er svært viktig at en person kun har ett identifikasjonsnummer og en identitet i Norge. En utlending med fødselsnummer som har vært registrert bosatt i Folkeregisteret, vil etter endelig avslag på oppholdstillatelse, eller dersom vedkommende flytter fra Norge, bli registrert som "utflyttet" i Folkeregisteret. Personen vil likevel beholde sitt fødselsnummer. I noen tilfeller kan fødselsnummeret settes som "opphørt" i Folkeregisteret, for eksempel dersom identiteten er vurdert som falsk. Et d-nummer settes som inaktivt fem år etter tildeling, jf. folkeregisterforskriften § 2-2-2 (ekstern lenke). Også et d-nummer kan settes som "opphørt" i Folkeregisteret ved falsk identitet

Saksbehandlere i utlendingsforvaltningen må være bevist på at utlendingsforvaltningen etter folkeregisterloven § 7-1 (ekstern lenke) har meldeplikt til Folkeregisteret når utlendingsforvaltningen   blir kjent med opplysninger som avviker fra det som er registrert i Folkeregisteret. Helt konkret må saksbehandlere i utlendingsforvaltningen være bevist på;

  • å følge rutinene for å melde fra til folkeregistermyndigheten når en identitet med d-nummer eller fødselsnummer registreres som alias eller dobbeltføring, og/eller har blitt vurdert som falsk identitet.

  • at endring og korrigering av personopplysninger i mange tilfeller vil generere en automatisk melding om endring av personopplysninger fra UDB til Folkeregisteret dersom identiteten har et fødsels- eller d-nummer. Saksbehandlere må derfor påse at endringer av personopplysninger er gjort i tråd med denne retningslinjen.

Etter at en utlending har blitt registrert i Folkeregisteret med DUF-nummer samt et fødselsnummer, vil endring av de registrerte identitetsopplysningene overføres fra Folkeregisteret til UDB så lenge personen er registrert som bosatt i Folkeregisteret.

Det vises for øvrig til UDI 2012-009V1 Registrering av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven om rutiner for registrering av identitetsopplysninger.

10.5 Samhandlingen mellom DUF og Schengen Informasjonssystem (SIS)

Vedtak om innmelding i SIS og vedtak om utreiseplikt fra Schengen leder automatisk til innmelding i SIS, henholdsvis etter etter artikkel 24 i grensekontrollforordningen (ekstern lenke) eller artikkel 3 i returforordningen (ekstern lenke). Ved innmelding overføres også identitetsopplysningene til SIS. Når identitetsopplysninger endres i DUF, sendes automatisk de nye identitetsopplysningene til SIS.

I tillegg til gjeldende identitetsopplysninger, skal innmeldingen i SIS inneholde informasjon om alle alias som er knyttet til den registrerte identiteten i DUF. Saksbehandler må derfor påse at alias blir registrert inn i SIS. Dette gjøres via arbeidsprosessen som registrerer dobbeltføring/alias, slik at alle identitetene som skal overføres til SIS vises i nedre halvdel av navneoversikten på personen.

Automatisk innmelding i SIS omfatter også foto, fingeravtrykk og bilde av reisedokument dersom dette er registrert på personen.

Registreringsfeltet "Fødested" i DUF skal kun inneholde navnet på det stedet personen ble født (byen eller landsbyens navn - aldri adresse eller annen unødig informasjon). Dette fordi opplysninger i Fødestedsfeltet også overføres til SIS.

11. Konsekvenser av å oppgi uriktige identitetsopplysninger

11.1 Generelt

Dersom det framkommer nye opplysninger om utlendingens identitet, må saksbehandleren vurdere om utlendingen tidligere har oppgitt uriktig identitet overfor utlendingsforvaltningen og om vedkommende har utgitt seg for å være en annen person, fiktiv eller reell, se punkt 10.

Saksbehandleren skal vurdere om det er grunnlag for å tilbakekalle tidligere gitte tillatelser eller norsk statsborgerskap og/eller grunnlag for utvisning.

Saksbehandleren må også vurdere om det foreligger et straffbart forhold etter norsk rett og om forholdet skal anmeldes, jf. UDI 2023-004 Anmeldelse. Påtalemyndigheten ved Riksadvokaten kan gi innspill om hvilke vilkår en eventuell anmeldelse skal fylle for å kunne få en rask og effektiv straffesaksbehandling. Riksadvokaten utga retningslinjer for rapportering av falske identiteter i mars 2011 med referanse Ra 10-235 (ekstern lenke, krever innlogging), samt retningslinjer for påtalebehandling av straffbare handlinger som avdekkes i utlendingssaker mv. av oktober 2008 med referanse Ra 05-370 (ekstern lenke, krever innlogging).

11.2 Tilbakekall av tidligere tillatelser

Dersom utlendingsforvaltningen kommer til at utlendingen er gitt en oppholdstillatelse med uriktig identitet, skal alle tillatelser gitt til den gamle identiteten som hovedregel tilbakekalles.

Utlendingsmyndighetene har tidligere innvilget oppholdstillatelser uten begrensinger til utlendinger til tross for at identiteten deres ikke var sannsynliggjort fordi utlendingen hadde operert med flere identiteter. En del av disse utlendingene forsøker i ettertid å dokumentere en av identitetene ved å legge fram nye opplysninger En del av disse utlendingene kommer fra land uten fungerende sentraladministrasjon, eller det er umulig for dem av andre grunner å fremskaffe reisedokument. I noen tilfeller kan det også være at hensynet til utlendingens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kan kreves å kontakte hjemlandets myndigheter. I slike saker kan UDI ofte ikke innhente dokumentasjon som gjør at de nye identitetsopplysningene sannsynliggjøres. I sistnevnte tilfeller skal tidligere oppholdstillatelser som hovedregel ikke tilbakekalles.

For politiets og UDIs oppgaver i tilbakekallssaker for øvrig se henholdsvis UDI 2017-001 Politiets oppgaver i tilbakekallssaker og UDI 2017-013 Tilbakekall etter utlendingsloven.

11.3 Utvisning og tilbakekall av statsborgerskap

Å oppgi uriktig identitet til norske myndigheter vil være en overtredelse av utl. §§ 83 og 108 bokstav c og utvisning med fem års eller varig innreiseforbud skal vurderes, se UDI 2010-024 Utvisning av tredjelandsborgere.

Retningslinjer ved tilbakekall av statsborgerskap følger av UDI 2024-008 Tilbakekall av norsk statsborgerskap.