UDI 2012-021 Behandling av statsborgerskapssaker

1. Innledning

Retningslinjen beskriver hvordan saksbehandlere i Utlendingsdirektoratet (UDI) skal tolke og vurdere reglene i statsborgerlov- og forskrift i den praktiske saksbehandlingen. I retningslinjen er det lenket til forarbeider, instrukser fra overordnet departement og andre berørte retningslinjer der det er relevant. Retningslinjen gjelder vilkår og rutiner for behandling av søknader om norsk statsborgerskap etter statsborgerloven (sbl.) kap. 3 §§ 7-19 og tilhørende bestemmelser i statsborgerforskriften (sbf.). Retningslinjen omhandler også andre bestemmelser i statsborgerlov- og forskrift som gjelder behandling av søknader etter sbl. kapittel 3 og behandling av personopplysninger i forbindelse med en slik søknad.

Behandling av meldinger om statsborgerskap etter sbl. kapittel 4, kapittel 4a og § 37, søknad om å beholde norsk statsborgerskap etter sbl. § 24 annet ledd og søknad om å miste norsk statsborgerskap etter sbl. § 25 reguleres i UDI 2014-011 Melding om statsborgerskap, søknad om å beholde statsborgerskap og søknad om tap av norsk statsborgerskap og søknad om tap av norsk statsborgerskap og omtales derfor ikke her.

1.1 Rettskilder og berørte retningslinjer

• Statsborgerloven

• Statsborgerforskriften

• prp.nr.41 (2004–2005) Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) (ekstern lenke til regjeringen.no)

• 130 L (2020–2021) Endringer i statsborgerloven og integreringsloven (endring i kravene til oppholdstid mv (ekstern lenke til regjerningen.no)

• 144 L (2014–2015) Endringer i statsborgerloven (krav om norskkunnskaper og bestått prøve i samfunnskunnskap(ekstern lenke til regjeringen.no)

• 50 L (2011–2012) Endringer i statsborgerloven (ekstern lenke til regjeringen.no)

• 79 L (2010–2011) Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven (ekstern lenke til regjeringen.no)

• prp.nr.97 (2008–2009) Om lov om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre lover (ekstern lenke til regjeringen.no)

• Q-21/2010 Ikraftsettelse av lov 10.06.2005 nr 51 om statsborgerskap og statsborgerforskriften, samt av endringer i rettshjelpsloven og utlendingsforskiften

• A-67/2009 Endringer i forskrift 30. juni 2006 nr. 756 om erverv og tap av norsk statsborgerskap

• UDI 2016-010 Forberedelse og effektuering av vedtak om norsk statsborgerskap.

2. Saksbehandlingsregler og behandling av personopplysninger

2.1 Hva som regnes som søknadstidspunkt

Søknadstidspunktet er i utgangspunktet tidspunktet søkeren møter hos politiet for å legitimere seg og levere inn dokumenter som kreves for å vurdere søknaden.

I saker der sent oppmøte hos politi eller utenriksstasjon påvirker utfallet av statsborgerskapssaken til ugunst for søkeren, legges tidspunktet søknaden ble registrert i søknadsportalen til grunn som søknadstidspunkt. Det vil si tidspunktet søknadsopplysningene er registrert, søknaden er sendt inn fra søknadsportalen og eventuelt gebyr er betalt. Det er en forutsetning at sent oppmøte er utenfor søkerens kontroll og at søkeren senere har møtt opp så snart det var mulig og fremlagt det som kreves av dokumentasjon. Se instruks fra Kunnskapsdepartementet av 28. juli 2021, F-01-2021 Instruks - Fastsettelse av søknads- og meldingstidspunkt for statsborgerskap når det er lange ventetider for oppmøte hos politi og utenriksstasjon (ekstern lenke til regjeringen.no)

Utlendingsforvaltningen anser, etter lang og fast forvaltningspraksis, lengre ventetider enn syv kalenderdager for å være utenfor søkerens kontroll. Hvis en søker har registrert søknaden mindre enn en uke før en lovendring trer i kraft, søker fylle 18 år mv, og oppmøtet hos politiet ikke er mulig før etter for eksempel lovendringen eller 18 årsdagen, regnes sent oppmøte derfor ikke for å være utenfor søkerens kontroll. Det gjelder da selv om den totale ventetiden for oppmøte hos politiet er mer enn en uke.

2.2 Søkerens opplysningsplikt

Søkeren har plikt til å opplyse saken sin, og kan pålegges å gi informasjon og fremvise dokumenter som er nødvendige for å vurdere søknaden om statsborgerskap. Søkeren kan også pålegges å møte opp personlig. Dette fremgår av sbl. § 29. Hvis søkeren ikke bidrar til å gi nødvendige opplysninger, eller dokumenterer opplysninger der det er nødvendig for å vurdere om vilkårene for å få statsborgerskap er oppfylt, skal søknaden i utgangspunktet avslås.

2.3 Behandling av personopplysninger

Det fremgår av sbf. § 13A 1 første ledd at personopplysninger skal samles innfor nærmere, spesifikt angitte formål, blant annet forberedelse, behandling og oppfølging av saker om erverv og tap av norsk statsborgerskap og kontroll og verifisering av opplysninger.

Videre fremgår det av sbf. § 13A1 annet ledd at UDI kan benytte personopplysninger fra tidligere saksbehandling, også fra tidligere utlendingssaker, til nye formål «når det er nødvendig av kontrollhensyn og sakene har en forbindelse».  Det betyr at man i slike tilfeller kan benytte opplysninger fra tidligere utlendingssaker, også saker som gjelder andre enn utlendingen selv, selv om opplysningene var innhentet i forbindelse med en annen sak. Det er imidlertid en klar forutsetning at sakene har en forbindelse, og at det er nødvendig for å kontrollere om opplysninger gitt i saken (eller en annen sak) er riktige.

2.4 Innhenting av opplysninger fra andre etater

UDI kan pålegge andre etater å innhente opplysninger fra enkelte offentlige etater, selv om opplysningene i utgangspunktet er taushetsbelagt, se sbl. § 29b. Det er en forutsetning at opplysningene er nødvendige for å vurdere søknaden. Hvilke etater som kan pålegges å gi ut slike opplysninger er listet opp i sbl. § 29b. I hvilke sakstyper det kan innhentes opplysninger, hvem det kan innhentes opplysninger om og hvilke opplysninger som kan innhentes, er nærmere regulert i sbf. kapittel 14.

2.5 Automatiserte vurderinger

Det fremgår av sbf § 13A-3 at UDI kan treffe avgjørelser som utelukkende er basert på automatisert behandling av personopplysninger. Det fremgår videre at den automatiserte avgjørelsen ikke kan bygge på skjønnsmessige lov- eller forskriftsvilkår, med mindre avgjørelsen er utvilsom. Det vil si at det må være mulig å bryte ned vurderingen til objektive kriterier som ikke krever skjønnsmessige vurderinger. Hvis dette ikke er mulig, må en saksbehandler gjøre vurderingen.

Hvis UDIs saksbehandlingssystem automatisk har vurdert et vilkår til oppfylt, er det ikke behov for at en saksbehandler vurderer dette vilkåret på nytt. I saksbehandlingen skal man kun vurdere vilkår som ikke automatisk har blitt vurdert til oppfylt.

3. Samtykke til søknaden om statsborgerskap

Søkere som har fylt 18 år må selv samtykke til søknaden om norsk statsborgerskap.

Barn som har fylt 12 år på søknadstidspunktet, må samtykke til søknaden, se sbl. § 31 annet ledd.

Barn som ikke har fylt 12 år, skal ha anledning til å uttrykke sin mening, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. sbl. § 31 tredje ledd. I praksis er det foreldrene som må sørge for å forklare for barnet hva det innebærer å bli norsk, hvorfor de ønsker at barnet skal bli norsk og gi dem muligheten til å påvirke avgjørelsen.

3.1 Samtykke fra foreldre når det søkes for et barn

I saker for barn der foreldrene har felles foreldreansvar, må begge foreldrene samtykke til søknaden. Hvis det er registrert i Folkeregisteret at kun én av foreldrene har foreldreansvaret, er det tilstrekkelig at denne forelderen samtykker til søknaden, se sbl. § 31 første ledd.  

3.1.1 Vurdering av hvem som har foreldreansvar

I praksis registrerer ikke Skatteetaten foreldreansvar hvis det ikke er fastsatt hvem som har foreldreansvaret i henhold til norsk barnelov. Utgangspunktet er at enhver myndighet som skal avgjøre en sak der foreldreansvar er av betydning, må selv prejudisielt ta stilling til hvem som har foreldreansvaret for barnet. Hvis foreldreansvaret ikke er registrert i folkeregisteret, må saksbehandler følgelig foreta en prejudisiell vurdering av hvem som har foreldreansvaret. Det må begrunnes i vedtaket hva UDI har lagt til grunn om foreldreansvar i saken, siden passmyndighetene har behov for å vite dette for passutstedelse.

Saksbehandler kan ikke uten videre legge til grunn at den forelderen som oppholder seg i Norge har foreldreansvaret alene.

Reglene for fastsettelse av foreldreansvar følger av barnelova (ekstern lenke til lovdata), Haagkonvensjonen 1996 (ekstern lenke til regjeringen.no) og Europakonvensjonen 1980 (ekstern lenke til lovdata). Hvis barnet har hatt «vanlig bosted» i Norge fra fødselen, er det norsk rett som regulerer tildeling og fratakelse av foreldreansvar. Hvis et barn tidligere har hatt vanlig bosted i utlandet, men har vanlig bosted i Norge nå, må man undersøke om foreldrene har fått tildelt eller fratatt foreldreansvar etter utenlandsk rett og om utenlandsk foreldreansvar også gjelder i Norge. Dette reguleres av våre internasjonale forpliktelser.

Vi kan legge til grunn dokumenter fra hjemlandet hvis dokumentet har god notoritet, eller det ut ifra en helhetsvurdering fremstår som sannsynlig at dokumentet gir riktige opplysninger. For eksempel kan det være en dom som fastslår hvem som har foreldreansvaret. Hvis vi er kjent med at landet har regler hvor vigselsstatus er bestemmende for hvem som skal ha foreldreansvaret, vil dokumentasjon som viser foreldrenes vigselsstatus være av betydning. Se for øvrig UDI 2013-003 Familieinnvandring for barn med én forelder i Norge, punkt 2.

Hvis UDI i tidligere vedtak i utlendingssaken har lagt vekt på spesifikke opplysninger eller dokumenter og foretatt en vurdering av foreldreansvar, kan saksbehandler legge denne til grunn med mindre det er konkrete holdepunkter som taler for at vurderingen var feil. For eksempel hvis det foreligger nye opplysninger om hvem som har foreldreansvar.

Hvis det er usikkert om forelderen som har samtykket til søknaden har foreldreansvaret alene, og den andre forelderen ikke har samtykket til søknaden, skal søknaden i utgangspunktet avvises. Forelderen kan i slike tilfeller henvises til Tingretten for å få en avgjørelse på hvem som har foreldreansvaret.

3.1.2 Hvis én forelder befinner seg på ukjent sted

Hvis foreldreansvaret er felles, og en av foreldrene hevder at samtykke ikke kan innhentes fra den andre, kan det gjøres unntak hvis oppholdsstedet er ukjent, jf. sbl. § 31 første ledd annet punktum. Det fremgår av forarbeidene at dette unntaket også kan brukes hvis den andre forelderen er anført død og det ikke er mulig å fremskaffe offentlig utstedt dødsattest. Videre fremgår det at det ikke er tilstrekkelig for å gjøre unntak at den ene av foreldrene hevder å ikke vite hvor den andre er, eller at vedkommende ikke har gitt lyd fra seg på lang tid. Det at det er umulig å komme i kontakt med vedkommende bør sannsynliggjøres gjennom opplysninger fra offentlige myndigheter, tidligere arbeidsgivere eller på annen måte, se Ot.prp. nr.41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap,punkt 16 merknader til § 31 andre avsnitt (ekstern lenke til lovdata). Det er uttalt i forarbeidene at endringer i statsborgerrettslig status er en viktig avgjørelse, og bør være et felles ønske fra de som har foreldreansvaret. Det må kreves høy grad av sannsynlighet for at det ikke er mulig å få tak i den andre forelderen. Det antas derfor i forarbeidene at bestemmelsen vil komme til anvendelse helt unntaksvis. Se Ot.prp.nr.41 (2004-2005)  punkt 11.4.7 femte avsnitt (ekstern lenke til lovdata). Dersom UDI ikke mener det er sannsynliggjort at den andre forelderen oppholder seg på ukjent sted, kan forelderen som befinner seg i Norge reise sak for domstolen for å få fastslått foreldreansvar, jf. barnelova (bl.) § 56 første ledd annet punktum (ekstern lenke til lovdata).

3.1.4 Hvis foreldrene er fratatt foreldreansvaret eller er døde

En verge kan kun opptre for søkeren dersom foreldrene er fratatt foreldreansvaret eller de er døde, jf. sbl. § 31 første ledd tredje punktum. Barnevernet, fosterforeldre eller hjelpeverger kan bistå en søker med å fremme en søknad om statsborgerskap, men de kan ikke samtykke til søknaden. I tilfeller der barnevernet har overtatt omsorgen for en søker, må barnevernstjenesten i visse tilfeller samtykke til en søknad om pass. Ved en søknad om norsk statsborgerskap må det imidlertid foreligge vedtak eller avgjørelse på at foreldrene er fratatt foreldreansvaret, eller dokumentasjon på at de er døde.

3.1.5 Hvis kun én av foreldrene samtykker til søknaden

Det er ikke åpning for å gjøre andre unntak enn de som nevnes i sbl. § 31. For eksempel kan det ikke gjøres unntak på bakgrunn av anførsler om at en av foreldrene ikke ønsker å samtykke grunnet konflikter eller manglende samarbeid i familien, eller at det ikke er ønskelig å innhente samtykke fra en av foreldrene grunnet konflikter, eller at familien bor på sperret adresse. I slike tilfeller må den andre forelderen henvises til tingretten for å begjære å få foreldreansvaret alene, jf. bl. § 56 første ledd annet punktum (ekstern lenke til lovdata).

Dersom én av foreldrene har verge og foreldreansvaret er felles, kan den andre forelderen samtykke til barnets søknad alene. Dette gjelder kun i tilfeller der statsforvalteren har fattet vedtak om at foreldreansvaret midlertidig tilfaller den andre forelderen etter vergemålsloven (vgml.) § 18 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata). Det bør være presisert i vedtaket at den ene forelderens midlertidige rett til å ivareta barnets interesser alene, gjelder spesifikt for statsborgerskapssaken.

4. Kravet om klarlagt identitet

Søkeren må ha klarlagt sin identitet før statsborgerskap kan innvilges, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav a.. «Identitet» er et sett med kjennetegn som til sammen definerer en unik referanse til en bestemt person. Sentrale identitetsopplysninger er kjennetegn som navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet, m.m. Vurderingen av søkerens identitet som er gjort i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse etter utlendingsloven legges som hovedregel til grunn. (se AI - 80/09 Instruks om vurdering av identitet i saker etter statsborgerloven (ekstern lenke til regjeringen.no)

Søkerens identitet skal i utgangspunktet anses som klarlagt selv om det i søkerens tidligere utlendingssak har vært tvil om identiteten til søkeren, hvis

• utlendingsmyndighetene eksplisitt har lagt én identitet til grunn, og

• utlendingsmyndighetene har begrunnet hvorfor identiteten er lagt til grunn, og

• avvikende opplysninger om søkerens identitet ikke er framkommet i ettertid.

Statsborgermyndighetene er ikke bundet av de tidligere vurderingene som er gjort av søkerens identitet i utlendingssaken hvis det i ettertid har oppstått forhold som gir grunn til tvil om tidligere oppgitte opplysninger om identitet. Det samme kan gjelde hvis utlendingsforvaltningen har ny kunnskap og erfaring som tilsier at vurderingen av identiteten til søkeren i tidligere saker likevel ikke var riktig.

Hva som kreves for at en identitet kan anses å være klarlagt er nærmere regulert i sbf. kapittel 1 og departementets rundskriv Q-40/2013 Ikrafttredelse av endringer i statsborgerforskriften. 

4.1 Hovedregelen om fremlagt pass med god notoritet

Hovedregelen er at søkeren må legge fram et pass med tilstrekkelig notoritet eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet for å klarlegge sin identitet, jf. sbf. § 1-1 Annen dokumentasjon med tilstrekkelig notoritet vil i hovedsak være nasjonalt identitetskort som er utstedt av EU-, EØS- eller EFTA-land og som er godkjent som reisedokument, jf. vedlegg 4 til utlendingsforskriften. Det skal være åpenbart at det framlagte dokumentet viser søkerens rette identitet. Beviskravet etter sbf. § 1-1 er kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Kvalifisert sannsynlighetsovervekt innebærer at sannsynlighetsgraden ligger et sted mellom alminnelig sannsynlighetsovervekt og det som regnes som sikkert.

For at passet skal kunne sies å ha tilstrekkelig notoritet må det være utstedt på bakgrunn av betryggende rutiner og registrerte og etterprøvbare opplysninger i eksisterende offentlig identitetsregister i innehaverens hjemland. Statsborgermyndighetene kan kontakte lokale myndigheter for å få bekreftet ektheten av dokumenter. Dette er imidlertid ikke praktisk mulig i alle land, for eksempel på grunn av manglende registreringsordninger i landet. I tilfeller der det ikke er mulig å etterprøve om opplysningene i passet er riktige, vil passet som oftest ikke ha tilstrekkelig notoritet. I slike tilfeller gjelder ikke kravet om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, se punkt 3.2.

I saker der identitetskravet er oppfylt i forbindelse med tidligere saker etter utlendingsloven, er det ikke nødvendig at passet eller identitetsdokumentasjonen er gyldig på søknads- eller vedtakstidspunktet. Det avgjørende er at det er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at den framlagte dokumentasjonen viser søkerens rette identitet. Dersom vi finner det nødvendig, kan vi be om at søkeren fornyer passet eller legger frem andre opplysninger som bevis på sin identitet, se departementets rundskriv Q-40/2013.

4.2 Søkere som ikke kan fremskaffe pass med god notoritet

Det kan gjøres unntak fra hovedregelen dersom søkerens hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig for søkeren å framskaffe et pass eller annet identitetsdokument med tilstrekkelig notoritet, se sbf. § 1-2 første ledd nr. 1. Videre kan det gjøres unntak fra hovedregelen dersom hensynet til søkerens sikkerhet gjør at personen ikke kan henvises til å kontakte hjemlandets myndigheter, se sbf. § 1-2 første ledd nr. 12.

I tilfeller hvor søkeren er omfattet av sbf. § 1-2, er beviskravet for vurdering av identitetsvilkåret alminnelig sannsynlighetsovervekt. Alminnelig sannsynlighetsovervekt innebærer at det må være mer enn 50 prosent sannsynlig at den opplyste identiteten er riktig.

Søkeren har en opplysningsplikt i henhold til sbl. § 29. Søkerens opplysningsplikt innebærer at søkeren må legge fram alle opplysninger og dokumentasjon på identitet som er tilgjengelig for søkeren og som det etter en konkret vurdering er rimelig å kreve av søkeren. Den fremlagte dokumentasjonen gjør at vi etter en helhetsvurdering kan avgjøre om det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at søkerens opplyste identitet er riktig.

4.2.1 Krav om pass når passet ikke har god notoritet

Som den klare hovedregel kreves det at søker fremlegger pass i de tilfellene søker har mulighet til dette, selv om passet har lav notoritet. Sammen med de opplysningene søkeren har gitt om sin identitet, kan pass med lav notoritet inngå som en del av grunnlaget i helhetsvurderingen av om søkerens identitet er klarlagt. Noen søkere har av forskjellige grunner ikke fremlagt pass, selv om de har mulighet til dette.

I enkelte tilfeller vil pass med lav notoritet ha ubetydelig verdi i vurderingen av om søkerens identitet er klarlagt, for eksempel fordi søkerens identitet tidligere har blitt verifisert. Terskelen for å fravike passkravet er imidlertid høy. I hvilken grad det kan godtas at søker ikke fremlegger pass beror på en skjønnsmessig vurdering av passets betydning for klarlegging av identiteten, kostnader og andre ulemper det vil medføre søkeren å framlegge pass, se departementets rundskriv Q-40/2013.

Det kan forekomme at vi fraviker passkrav for søkere som har relasjoner som har fått beskyttelse, selv om søker selv ikke har fått beskyttelse. Begrunnelsen er da at det vil være i strid med relasjonens sikkerhet at søker kontakter hjemlandets myndigheter for å få pass. I de fleste saker vil det allerede ha blitt tatt stilling til om det er et passkrav for søker eller ikke i vedtak om tidligere tillatelser eller vedtak om reisedokument. Hvis det ikke er tatt stilling til i tidligere saker, må vi ta en selvstendig vurdering av om det skal kreves pass eller ikke. Den klare hovedregel er fortsatt at det er et passkrav.

4.2.2 Søkere som ikke kan skaffe pass fra hjemlandet av hensyn til sikkerhet

Det skal ikke kreves pass for personer som er omfattet av sbf.sbf. § 1-2 første ledd nr. 2. Personer i denne gruppen har gjerne tillatelse på bakgrunn av behovet for beskyttelse. Familiemedlemmer til personer med beskyttelsesbehov kan også være omfattet, for eksempel hvis en søknad om pass kan sette familiemedlemmet med beskyttelsesbehov i fare. I de fleste saker vil det allerede ha blitt tatt stilling til om det er et passkrav for søker eller ikke i vedtak om tidligere tillatelser eller vedtak om reisedokument. Hvis det ikke er tatt stilling til i tidligere saker må vi ta en selvstendig vurdering av om det skal kreves pass eller ikke.

I noen tilfeller kan personer som har fått tillatelse på bakgrunn av behovet for beskyttelse likevel ha mulighet til å skaffe pass fra hjemlandet uten, at dette er i strid med søkerens sikkerhet. Det kan for eksempel være i tilfeller der tillatelsen er gitt av andre grunner enn behovet for beskyttelse fra myndighetene i landet og der man kan skaffe pass uten å reise til det aktuelle landet. Det kan også gjelde tilfeller der situasjonen i hjemlandet har endret seg, slik at det nå er trygt å fremskaffe pass. Utgangspunktet er at man ikke skal henvise søkere til å kontakte myndighetene i hjemlandet, med mindre man er sikker på at dette ikke vil sette søkeren eller familiemedlemmer i fare.

4.3 Unntak fra kravet om klarlagt identitet for særlige grupper av søkere

For særlige grupper av søkere er det gjort unntak fra beviskravene i både sbf. § 1-1 og 1-2. For disse gruppene er det ikke et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at den oppgitte identiteten er riktig. Unntaksbestemmelsen gjelder fire søkergrupper, se sbf. § 1-3.

4.3.1 Søkere som er født i Norge

Det er ikke et krav om fremleggelse av pass for søkere som er født i Norge og har fått sin identitet registrert i folkeregisteret, jf. sbf. § 1-3 første ledd. Dersom de er født i Norge og registrert i Folkeregisteret, skal identiteten anses klarlagt. Etter denne bestemmelsen er det ingen adgang til å foreta en skjønnsmessig vurdering. 

4.3.2 Søkere som var under 18 år ved innreise til riket, og som har minst én forelder med klarlagt identitet

Søkere som ikke var fylt 18 år ved innreise til Norge, og som har minst én forelder som fyller vilkårene for klarlagt identitet, kan anses for å ha klarlagt identitet uten at vi stiller krav om å legge frem pass, og uten at det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at identiteten er riktig, jf. sbf. § 1-3 annet ledd. Dersom én av foreldrene har blitt norsk, kan man som hovedregel legge til grunn at forelderens identitet er klarlagt. Skjønnsvurderingen skal ikke utøves strengt. Vi anser identiteten for å være klarlagt så fremt det ikke foreligger klare indikasjoner på at den oppgitte identiteten er feil, se departementets rundskriv Q-37/2012 Ikrafttredelse av endringer i statsborgerforskriften (regjeringen.no). 

4.3.3 Søkere som var under 14 år eller mellom 14 år og 17 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse

Søkere som var under 14 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse, og som har hatt opphold i riket med oppholdstillatelse de siste fem år, kan anses for å ha klarlagt identitet, selv om det ikke er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at identiteten er riktig, se sbf. § 1-3 tredje ledd bokstav a. Det samme gjelder søkere som var 14, 15 eller 16 år ved innvilgelsen av sin første oppholdstillatelse, og som har hatt opphold i riket med oppholdstillatelse de siste ti år, se sbf. § 1-3 tredje ledd bokstav b. 

Søkeren må være omfattet av unntakene fra kravet om pass med god notoritet i sbf. § 1-2 og ha gjort det som kan kreves for å klarlegge sin identitet. I vurderingen av om søkeren har gjort det som kan kreves, skal vi blant annet legge vekt på om søkeren har lagt frem de dokumenter det er rimelig å kreve.

Statsborgermyndighetene har en skjønnsmessig adgang til å anse identiteten som klarlagt i disse tilfellene. I vurderingen kan man blant annet legge vekt på om det er gitt en troverdig forklaring på hvorfor forholdene som har skapt identitetstvilen har oppstått.

Nærmere beskrivelse av skjønnsutøvelsen, hvem som omfattes av de to gruppene og beregningen av oppholdstiden på fem og ti år, jf. sbf. § 1-3 tredje ledd bokstav a og b jf. fjerde ledd, finnes i departementets rundskriv Q-37/2012.

5. Alderskravet

Det er krav om at søkeren har fylt 12 år før vedkommende kan få norsk statsborgerskap på selvstendig grunnlag, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav b. Det gjøres unntak fra krav om at søkeren må ha fylt 12 år for statsløse søkere etter sbl. § 16, og barn med norsk forelder etter sbl. §§ 17 og 15 annet ledd.

6. Kravet om å være og å forbli bosatt

Det er et krav at søkeren er og vil forbli bosatt i Norge ved innvilgelse av norsk statsborgerskap, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav c. Kravet er todelt og innebærer at søkeren både må være bosatt i Norge på vedtakstidspunktet og ha til hensikt å forbli bosatt i Norge i fremtiden.

6.1 Kravet om å være bosatt i Norge

Søkeren må dokumentere at han eller hun er bosatt i Norge (eller på Svalbard eller Jan Mayen) på vedtakstidspunktet. Dette kan gjøres ved registrering i folkeregisteret, informasjon om arbeid eller studier i Norge, m.m.

Søkere som har krav om oppholdstillatelse etter utlendingsloven må senest på vedtakstidspunktet ha, eller ha søkt om slik oppholdstillatelse i Norge. Kravet er omtalt i Prop.50 L (2011–2012) Endringer i statsborgerloven, punkt 10.6 (ekstern lenke til regjeringen.no).

Søkere som er omfattet av EØS-regelverket må utøve oppholdsrett senest på vedtakstidspunktet.

6.2 Kravet om at søkeren fortsatt skal forbli bosatt i Norge

Søknaden om norsk statsborgerskap skal i utgangspunktet avslås dersom søkeren på vedtakstidspunktet har konkrete planer om å flytte permanent fra Norge.

6.2.1 Planlagte opphold i utlandet som er tillatt

Kravet om å forbli bosatt i Norge anses oppfylt selv om søkeren skal ta midlertidig opphold i utlandet i forbindelse med arbeidsforhold i inntil tre år, studier eller medisinsk behandling etter innvilgelse av statsborgerskap, se sbf. § 2-1. Tilsvarende gjelder søkere som er medfølgende familiemedlemmer, se sbf. § 2-2. Dette gjelder personer som i fremtiden skal ta midlertidig opphold i utlandet. Personer som allerede har flyttet til utlandet på vedtakstidspunktet vil ikke fylle kravet om å være bosatt i Norge.

Søkeren skal dokumentere planlagte utenlandsopphold som gjelder studier, arbeidsforhold eller medisinsk behandling ved søknadsfremsettelsen. I tilfeller hvor søkeren skal studere i utlandet er ikke lengden på studieoppholdet begrenset i tid slik den er for arbeidsforhold. Studiene må imidlertid være over grunnskolenivå.

Utenlandsopphold som innebærer en bopelsendring, og at man har til hensikt å bli boende i utlandet på ubegrenset tid, vil medføre at søknaden skal avslås. Forhold som kan tyde på at vedkommende har til hensikt å bli boende i utlandet kan være meldt utflytting til folkeregisteret, objektive forhold som fast arbeid, kjøp av bolig eller lengden på utenlandsoppholdet.

6.2.2 Søkeren har tilbakeholdt opplysninger om planlagt utenlandsopphold

Søkeren skal selv opplyse om planlagte opphold i utlandet vet søknad om statsborgerskap. Hvis søkeren etter innvilget statsborgerskap flytter til utlandet og det viser seg at utenlandsoppholdet var planlagt før norsk statsborgerskap ble innvilget, kan det være grunnlag for tilbakekall av norsk statsborgerskap, jf. sbl. § 26 annet ledd. Hvis søkeren ikke har holdt tilbake opplysninger om planlagt utenlandsopphold, vil det ikke være grunnlag for tilbakekall. Hvis søkeren endrer planer etter vedtakstidspunktet, slik at et midlertidig opphold de har opplyst UDI om, blir varig, vil vi fortsatt anse at vilkårene var oppfylt på vedtakstidspunktet. Det vil da ikke være grunnlag for tilbakekall.

7. Kravet om permanent oppholdstillatelse

For å ha rett til norsk statsborgerskap, er det et vilkår at søkeren på vedtakstidspunktet for statsborgerskap har eller fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse i utlendingsloven (utl.) § 62, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav d. Det er ikke nødvendig at søkeren faktisk er innvilget permanent oppholdstillatelse. Det er heller ikke nødvendig at søkeren har søkt om permanent oppholdstillatelse. For mer informasjon om vilkår for permanent oppholdstillatelse, se UDI 2017- 006 Forberedelse og behandling av søknader om permanent oppholdstillatelse.

Vær oppmerksom på at vilkår som gjelder norsk og samfunnskunnskap og betydningen av straffbare forhold ikke er de samme som kravene som gjelder etter sbl. § 7 første ledd bokstav f og bokstav g.  Det kan for eksempel være at en person som har utløpt tilleggstid etter (utf.) § 11-5 ikke har utløpt karenstid, eller motsatt. En person som fyller krav om norsk og samfunnskunnskap for å få permanent oppholdstillatelse fyller ikke nødvendigvis kravene i sbl. § 7 første ledd bokstav f. For eksempel er det ulike aldersgrenser for hvem kravene gjelder for, og kravene etter utl. § 62 første ledd bokstav d og e gjelder kun personer som er omfattet av integreringsloven eller introduksjonsloven.

Vilkåret om permanent oppholdstillatelse gjelder ikke nordiske borgere (se sbl. § 13, utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen (se sbl. § 14), tidligere norske borgere (se sbl. §15) og barn med forelder som får eller har fått norsk statsborgerskap etter søknad (se sbl. § 17).

7.1 På hvilket tidspunkt vilkårene for permanent oppholdstillatelse må være oppfylt

Hvis en søker har fått permanent oppholdstillatelse før søknaden om statsborgerskap behandles, er kravet i sbl. § 7 første ledd bokstav d oppfylt, med mindre tillatelsen er bortfalt eller vilkårene for tillatelsen ikke var oppfylt og tillatelsen skal tilbakekalles. Det er kun hvis søkeren ikke har permanent oppholdstillatelse at man må vurdere om vilkårene i utl. § 62 og utf. kapittel 11 er oppfylt.

7.1.1 Søkeren har ikke søkt om permanent oppholdstillatelse

I saker der søkeren ikke har permanent oppholdstillatelse eller har søkt om permanent oppholdstillatelse, må man vurdere om søkeren ville ha fått permanent oppholdstillatelse hvis vedkommende hadde søkt om dette på vedtakstidspunktet i statsborgerskapssaken (se Q-32/2011 Instruks knyttet til statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d (ekstern lenke til regjeringen.no).

Søkere som ikke har permanent oppholdstilatelse må dokumentere at kravene er oppfylt på vedtakstidspunktet. Dette innebærer at det kan være behov for å oppdatere informasjonen fra søkeren vedrørende vilkåret i utl. § 62 første ledd bokstav a om reisevirksomhet og bokstav f om selvforsørgelse. I saker hvor personen ikke har søkt om permanent oppholdstillatelse er det ikke tilstrekkelig at vilkåret om selvforsørgelse var oppfylt på søknadstidspunktet for statsborgerskapssøknaden. Vilkåret om selvforsørgelse må være oppfylt de siste 12 månedene regnet tilbake i tid fra når vedtak fattes i statsborgerskapssaken. Dette gjelder også kravet om at søkeren ikke kan ha reist mer enn syv måneder de siste tre årene, eller ti måneder de siste fem årene. Syv måneder tilsvarer 217 dager og ti måneder tilsvarer 310 dager, se UDI 2017-006 Forberedelse og behandling av søknader om permanent oppholdstillatelse, punkt 3.5.1.

Tilleggstid på grunn av straffbare forhold beregnes fra tidspunkt som nevnt i utf. § 11-5 siste ledd.

7.1.2 Søkeren har søknad om permanent oppholdstillatelse til behandling

I saker der søkeren har søkt om permanent oppholdstillatelse, men ikke har fått endelig vedtak, må man vurdere om vilkårene for permanent oppholdstillatelse er oppfylt etter reglene i utl. § 62. Da vil det være tilstrekkelig at vilkårene for permanent oppholdstillatelse har vært oppfylt på ett tidspunkt mellom søknadstidspunktet for den permanente oppholdstillatelsen og vedtakstidspunktet i statsborgerskapssaken.

7.2 Søkere som oppholder seg på Svalbard

Utlendingsloven gjelder ikke for Svalbard, jf. utl. § 6 fjerde ledd. Personer som oppholder seg på Svalbard kan derfor ikke få oppholdstillatelse eller permanent oppholdstillatelse. Personer som oppholder seg på Svalbard uten permanent oppholdstillatelse fyller derfor ikke kravet i sbl. § 7 første ledd bokstav d. Hvis man allerede har fått permanent oppholdstillatelse faller den imidlertid ikke bort under opphold på Svalbard, se Ot.prp.nr.41 (2004–2005) punkt 4.6.4 tredje avsnitt (ekstern lenke til regjeringen.no). Personer som har permanent oppholdstillatelse og er bosatt på Svalbard kan derfor få norsk statsborgerskap. Søknaden om norsk statsborgerskap skal i slike tilfeller fremmes hos Sysselmannen på Svalbard, ikke lokalt politidistrikt.

7.3 Søkere som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

For personer som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kreves det istedenfor permanent oppholdstillatelse, at personen har oppholdt seg i riket med oppholdsrett de siste tre årene, jf. sbl. § 14. Søkeren må ha utøvd en oppholdsrett etter utl. §§ 112 til 114 eller ha varig oppholdsrett etter utl. §§ 115 og 116 i perioden. Hvis søkeren ikke har varig oppholdsrett, må saksbehandler vurdere om vilkårene for oppholdsretten er oppfylt i treårsperioden. Når søkeren har eller fyller vilkårene for varig oppholdsrett, er det ikke lenger behov for å vurdere grunnlaget for oppholdsretten i etterfølgende periode. Varig oppholdsrett består selv om vilkårene for oppholdsrett etter utl. §§ 112 og 113 ikke lenger er oppfylt. For mer informasjon om oppholdsrett, se UDI 2011-037 Opphold på selvstendig grunnlag for EØS-borgere og UDI 2011-016 Varig oppholdsrett.

Ved beregning av oppholdsrett og oppholdstid etter sbl. § 14, vil perioder uten oppholdsrett på til sammen to måneder ikke avbryte sammenhengende opphold, jf. sbf. § 3-3. Videre anses utenlandsopphold som samlet ikke overstiger to måneder (62 dager) det enkelte kalenderår som opphold i Norge, jf. sbf. § 3-4. Utenlandsopphold som overstiger to måneder i løpet av et kalenderår innenfor de siste tre årene før søknad om norsk statsborgerskap, vil medføre at vilkåret i sbl. § 14 ikke er oppfylt.

Kravet om at søkeren har oppholdt seg i riket i de siste tre årene med oppholdsrett innebærer derfor at søkere i denne gruppen har mindre fleksibilitet med hensyn til beregning av oppholdstid de siste tre årene før søknaden om norsk statsborgerskap, se  Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 16 merknader til § 14 (ekstern lenke til lovdata) og Høringsnotat 17/3936 Forslag til endringer i statsborgerloven og statsborgerforskriften (ekstern lenke til regjeringen.no) Kravet om at søkeren har oppholdt seg i riket de siste tre årene med oppholdsrett gjelder uavhengig av om søkeren har varig oppholdsrett eller ikke.

7.4 Betydningen av Storbritannias utmeldelse av EU (Brexit)

De som tidligere var omfattet, skal før 01.01.2022 ha søkt en tillatelse etter utf. §§ 19-33 eller 19-35. Hvis søkeren har tillatelse eller fyller vilkårene etter utf. § 19-35 er kravet i sbl. § 7 første ledd bokstav d oppfylt. Søkere med midlertidig tillatelse etter utf. §§ 19-33 må enten oppfylle kravet om permanent opphold etter utl. § 62 eller utf. § 19-35.

8. Kravet om oppholdstid

Det er et krav at søkeren har til sammen åtte års opphold i Norge i løpet av de siste elleve årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav e.

Oppholdstid for mer enn elleve år tilbake i tid tas ikke med i beregningen.

Det er kun faktisk opphold i Norge som skal medregnes. Opphold i Norge i flere perioder legges sammen. Uavhengig av om en person formelt anses bosatt i Norge under utenlandsopphold, blir faktisk botid utenfor Norge ikke medregnet.

Statsborgerloven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen, jf. sbl. § 1. Oppholdstid over noe tidsrom på Jan Mayen er svært sjeldent. En del søkere har hatt oppholdstid på Svalbard, og denne skal medregnes i oppholdstiden. Ettersom utlendingsloven ikke gjelder for Svalbard, jf. utl. § 6 fjerde ledd, er det ikke et krav at søkeren skal ha hatt oppholdstillatelser i perioden med opphold på Svalbard. Søkeren må likevel fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse på tidspunktet for vedtak om statsborgerskap, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav d.

Kravet om oppholdstid i sbl. § 7 første ledd bokstav e ble endret 1. januar 2022. I tilfeller der en søker har registrert søknaden om statsborgerskap før denne datoen er det krav om syv års opphold i løpet av de siste ti årene, se Endringslov til statsborgerloven og integreringsloven (endring i kravene til oppholdstid mv.), romertall III, nr 3 (ekstern lenke til regjeringen.no).

8.1 Utgangspunktet for beregning av oppholdstid

I tilfeller hvor oppholdstillatelsen ble gitt før søkeren ankom Norge, regnes oppholdstiden fra ankomst til Norge, jf. sbf. § 3-1. Dato for ankomst til Norge må sannsynliggjøres ved registrering hos politiet, registrering i folkeregisteret eller på annet måte.

I tilfeller hvor søknaden om oppholdstillatelse ble fremmet fra riket, regnes oppholdstiden fra tidspunktet da søknaden om oppholdstillatelse ble fremmet, så fremt søknaden ble innvilget, jf. sbf. § 3-2 første ledd.

I tilfeller der søkeren har rett til å oppholde seg i Norge under søknadsbehandlingen beregnes det oppholdstid fra ankomst til Norge, selv om søknaden ble fremmet fra utlandet og innvilget først etter ankomst.

For personer som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, og som har benyttet registreringsordningen, regnes oppholdstiden fra tidspunktet personen begynte å utøve oppholdsrett i Norge. Hvis søkeren begynte å utøve oppholdsrett før vedkommende registrerte seg hos politiet, er det tidspunktet da personen startet å utøve oppholdsrett som er utgangspunktet for botidsberegningen, ikke tidspunktet for registreringen. Det gis bare oppholdstid for perioder hvor det faktisk blir utøvd oppholdsrett. Perioder med oppholdsrett kan legges sammen.

8.2 Beregning av oppholdstid når tidligere tillatelse opprinnelig ble avslått

Oppholdstid mellom avslag på søknad om oppholdstillatelse og senere innvilgelse medregnes kun hvis avslaget ble gitt utsatt iverksettelse, eller utsatt iverksettelse fulgte av utlendingsloven, se sbf. § 3-2 andre ledd.

Ved søknader om beskyttelse regnes oppholdstiden fra søknaden ble fremmet, også når søkeren ble innvilget en annen tillatelse enn beskyttelse. Dette gjelder også når opplysningene som ga grunnlag for innvilgelse av søknaden ble fremlagt på et senere tidspunkt, f.eks. ved fremsettelse av klage eller omgjøringsbegjæring.

Hvis søker har fått en annen tillatelse etter utlendingsloven enn det opprinnelig ble søkt om, skal oppholdstiden regnes fra det tidspunktet da anførselen som førte til innvilget tillatelse ble fremmet for utlendingsmyndighetene. Dette vil for eksempel gjelde tilfeller der søknad om beskyttelse avslås, og familieinnvandringstillatelse gis i tilknytning til klage på avslag om beskyttelse selv om det ikke er fremmet søknad om familieinnvandringstillatelse. Se Q-26/2010 Instruks om beregning av oppholdstid i vedtak om statsborgerskap - sbf. § 3-2 (ekstern lenke til regjeringen.no)

Opphold i søknadsperioder skal medregnes uavhengig av om personen hadde rett til å fremme søknaden fra riket eller ikke.

Hvis søknaden om beskyttelse først er avslått med henvisning til Dublinforordningen og søknaden likevel tas til realitetsbehandling ved et senere tidspunkt, beregnes det botid for perioden fra tidspunktet det er fattet en beslutning om at søknaden tas til realitetsbehandling og frem til søknaden innvilges, selv om begjæring om utsatt iverksettelse tidligere er avslått.

8.2.1 Eksempel på beregning av oppholdstid ved søknad om beskyttelse og utsatt iverksettelse

En søker innleverer en søknad om beskyttelse 1. juli 2015. Denne søknaden blir avslått av UDI 10. desember 2015. Vedtaket påklages av søkeren 20. desember 2015 og det bes samtidig om at iverksettelsen av vedtaket utsettes. UDI vurderer klagen, men finner ikke grunnlag for å omgjøre tidligere vedtak. Saken oversendes UNE for klagebehandling 5. februar 2016. Det samtykkes samtidig til at iverksettelsen av vedtaket utsettes. UNE opprettholder 16. mai 2016 UDIs vedtak. Vedtaket innebærer at søkeren må forlate riket. Søkeren innleverer i etterkant av UNEs vedtak tre omgjøringsanmodninger. UNE samtykker ikke til utsatt iverksettelse i påvente av behandlingen av disse. UNE tar heller ikke noen av omgjøringsanmodningene til følge. 1. mai 2017 fremsettes det en fjerde omgjøringsanmodning. UNE samtykker den 15. mai 2017 til at iverksettelsen av vedtaket utsettes. I vedtak av 1. desember 2017 omgjør UNE tidligere vedtak, og søkeren innvilges beskyttelse i Norge. 

Søknaden om norsk statsborgerskap behandles av UDI 1. desember 2022.

Oppholdstiden beregnes i dette tilfellet fra søknaden om beskyttelse innleveres, det vil si fra 1. juli 2015. Søkeren får også godskrevet oppholdstiden i klageperioden frem til UNEs første avslag, det vil si frem til 16. mai 2016 fordi UDI har samtykket til utsatt iverksettelse av vedtaket. Søkeren får ikke godskrevet tiden i Norge uten utsatt iverksettelse, og oppholdstiden beregnes først fra UNE samtykker til dette, det vil si fra 15. mai 2017.

Oppholdstiden utgjør på behandlingstidspunktet ca. seks år og fem måneder.

Dersom UNE ikke hadde samtykket til utsatt iverksettelse, ville søkeren ikke få godskrevet tiden i Norge mellom UNEs første avslag og frem til de omgjorde vedtaket 1. desember 2017.

8.3 Beregning av oppholdstid ved fornyelser

Tiden fra utløpet av tillatelsen og frem til det leveres en ny søknad om oppholdstillatelse, regnes ikke med i oppholdstiden. Dette følger av sbf. § 3-3 første ledd.

Perioder uten oppholdstillatelse eller oppholdsrett med varighet på under to måneder (62 dager), har ikke betydning for kravet om sammenhengende opphold i sbl. §§ 14, 15, 16, 17 og 18, jf. sbf. § 3-3 annet ledd.

Hvis søknaden om fornyelse eller søknad om permanent oppholdstillatelse er registrert minst syv kalenderdager før utløpet av oppholdstillatelsen, og sent oppmøte hos politiet skyldes forhold utenfor søkers kontroll, anses søknaden levert før utløpet av tillatelsen.

8.4 Oppholdstillatelse av kortere varighet enn ett år

Både opphold med tillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse og opphold med tillatelser som ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal medregnes i oppholdstiden til søker så lenge tillatelsen er gitt med minst ett års varighet. Oppholdstillatelser gitt med en varighet på mindre enn ett år skal ikke medregnes i oppholdstiden i riket. Unntaket er oppholdstillatelser som har vært gitt med kortere varighet enn ett år for å ikke overskride utløpet av referansens tillatelse, jf. utl. § 60 første ledd tredje punktum. Det samme gjelder oppholdstillatelser gitt etter bestemmelsene i utl. kapittel 3, som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, men som er begrenset for å ikke overstige arbeidsforholdets lengde. Slike tillatelser skal medregnes ved beregningen av oppholdstiden, jf. sbl. § 7 tredje ledd.

8.5 Utenlandsopphold

Utenlandsopphold som samlet ikke overstiger to måneder (62 dager) det enkelte kalenderår anses som opphold i Norge, jf. sbf. § 3-4. Dette gjelder også ved beregning av oppholdstid etter sbl. §§ 14, 15, 16, 17 og 18. Dersom det samlede utenlandsoppholdet overstiger to måneder i løpet av et kalenderår, kommer hele oppholdet til fradrag ved beregning av oppholdstiden. Den som har vært utenfor Norge f.eks. i til sammen tre måneder innenfor et kalenderår, får dermed kun regnet ni måneder som oppholdstid dette kalenderåret. Ett kalenderår er perioden fra 1. januar til og med 31. desember samme år. Ved beregningen av antall dager med utenlandsopphold, skal vi legge sammen antall netter søkeren har oppholdt seg i utlandet. En dagstur uten overnatting regnes ikke som utenlandsopphold. Hvis en søker for eksempel har oppholdt seg i utlandet fra mandag til fredag, tilsvarer dette fire dagers utenlandsopphold

8.6 Beregning av oppholdstid når søkeren har fått identitetsendring

Hvis søkeren tidligere har hatt oppholdstillatelser gitt under uriktig identitet, teller disse med ved beregning av søkerens oppholdstid etter sbl. § 7 første ledd bokstav e, så fremt tillatelsene ikke er tilbakekalt. Se AI - 81/09 Instruks om beregning av oppholdstid etter statsborgerloven ekstern lenke til regjeringen.no).

8.7 Beregning av oppholdstid ved tilbakekall av tidligere tillatelser

Hvis hele oppholdstillatelsen er tilbakekalt etter utl. §§ 37 eller 63, teller ikke perioden tillatelsen er gitt for med ved beregning av søkers oppholdstid. Eventuelle søknadsperioder etter innreise før den opprinnelige tillatelsen ble gitt, regnes da heller ikke med.

Hvis tidligere oppholdstillatelse på minst ett år har blitt delvis tilbakekalt, regnes likevel perioden(e) som ikke er tilbakekalt med i oppholdstiden. Søknadsperioden regnes med på vanlig måte.

8.7.1 Vurdering av tilbakekall

Hvis det er mistanke om at vilkårene for en tidligere tillatelse ikke var oppfylt, skal det vurderes å opprette sak om tilbakekall. Se blant annet UDI 2017-013 UDIs oppgaver i tilbakekallssaker.

Hvis det oppstår spørsmål om å treffe vedtak etter utlendingsloven om tilbakekall av tillatelsen(e), kan dette ha betydning for søknaden om statsborgerskap. Videre behandling av søknaden om norsk statsborgerskap må da vente til det er foretatt en vurdering av om tidligere tillatelser skal tilbakekalles. I slike tilfeller kan søknaden om statsborgerskap stilles i bero, jf. sbl. § 30 første ledd.

8.8 Oppholdstid for søkere omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

For søkere som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen er det ikke krav om opphold med tillatelser av minst ett års varighet. I stedet for tillatelse, må søkeren ha utøvd oppholdsrett i de aktuelle antall år. Kravet til oppholdstid følger for øvrig av bestemmelsene i sbl. § 7 første ledd bokstav e, jf. §§ 10, 11, 12, 16 og 17. For mer informasjon om oppholdsrett, se UDI 2011-037 og UDI 2011-016.

Oppholdstiden kan bestå av en kombinasjon av oppholdstillatelser og oppholdsrett.

Opphold på båt utenfor norsk farvann og fly utenfor Norge regnes som utenlandsopphold. Dette gjelder selv om oppholdet er på en norsk båt eller flyselskapet er norsk.

9. Redusert krav til oppholdstid for enkelte grupper

Sbl. §§ 10, 11, 12, 13, 15, 16, 16a, 17 og sbl. § 18, jf. sbf. kapittel 8, inneholder regler om redusert krav om oppholdstid for ulike grupper av søkere.

9.1 Personer som har tilstrekkelig inntekt

For søkere som har hatt tilstrekkelig inntekt det siste året med fastsatt skatteoppgjør, gjelder ikke vilkåret i sbl. § 7 første ledd bokstav e. Søkere som har tilstrekkelig inntekt har krav om seks års opphold i Norge i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, se sbl. § 10.

Søkeren har tilstrekkelig inntekt hvis søkerens siste skatteoppgjør viser at inntekt og ytelser som inngår i alminnelig inntekt, før fradrag, tilsvarer minimum 3G, se sbf. § 6-1. Grunnbeløpet i folketrygden (1G) endres hvert år. Satsen for grunnbeløpet er lavere de fire første månedene i året, før satsen endres. Gjennomsnittet av grunnbeløpet blir derfor litt lavere enn verdien av 1 G per 1. mai det aktuelle året. Når vi beregner tilstrekkelig inntekt i statsborgerskapssaker, skal vi ta utgangspunkt i det gjennomsnittlige grunnbeløpet som også tar hensyn til den lavere satsen som gjaldt de fire første månedene. Satsen for grunnbeløpet fremgår blant annet av NAV sine nettsider: Grunnbeløpet i folketrygden - nav.no. Gjennomsnittlig grunnbeløp for det aktuelle året er også regnet ut på NAV sine nettsider og oppgis som «gjennomsnitt per år».

I skatteoppgjøret vil summen vises på side 3 som «Sum inntekter». Denne summen representerer søkerens samlede inntekter som inngår i alminnelig inntekt, før fradrag. Inntekten som skal regnes med vil også være tilgjengelig i eSamhandlingstjenesten «Skatteoppgjør». Hvis søkeren har inntekt som ikke står oppført i feltet som heter «Sum inntekter» i skatteoppgjøret, kan vi ikke regne med denne inntekten når vi vurderer om vedkommende har tilstrekkelig inntekt. Det betyr at vi ikke kan regne med inntekt i inneværende kalenderår. Vi kan heller ikke regne med inntekt fra i fjor, før vedkommende har mottatt skatteoppgjøret for dette året fra Skatteetaten.

Inntekten skal i utgangspunktet beregnes ut ifra det skatteoppgjøret som foreligger på tidspunktet søkeren har registrert og sendt inn søknaden om norsk statsborgerskap i søknadsportalen. Hvis det er til gunst for søkeren, skal skatteoppgjør fastsatt mellom søknadstidspunktet og vedtakstidspunktet legges til grunn for beregningen.

Gjennomsnittlig grunnbeløp for 2022 var kr 109 784. Vi tar utgangspunkt i det gjennomsnittlige grunnbeløpet som gjaldt for det året det aktuelle skatteoppgjøret gjelder for og ganger summen med 3. Summen av inntektene i skatteoppgjøret for 2022 må derfor være minst 3 ganger dette beløpet, altså kr 329 352.

Gjennomsnittlig grunnbeløp i 2021 var kr 104 716. Skatteoppgjøret for 2021 må derfor vise at vedkommende hadde en inntekt som utgjør minst 314 148 NOK.

9.2 Personer som ankom Norge før fylte 18 år

For personer som ankom Norge før fylte 18 år, er det krav om fem års opphold med tillatelser av minst ett års varighet i løpet av de siste syv årene, jf. sbl. § 11. Ved vurderingen av om søkeren ankom Norge før fylte 18 år, kan det tas utgangspunkt i søknadsdato hvis det var søkt fra Norge, stempel for innreise til Norge i søkers pass, effektueringsdato for første oppholdstillatelse der tillatelsen er innvilget før innreise til Norge, eller annen dokumentasjon som kan sannsynliggjøre datoen for ankomst til Norge.

9.3 Personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk borger

Søkere som er gift, registrert partner eller samboer med en norsk statsborger på vedtakstidspunktet i statsborgerskapssaken, må ha minst fem års opphold i Norge i løpet av de siste ti årene med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, se sbl. § 12.   

Det er også et krav at oppholdstiden i Norge og tiden som gift, registrert partner eller samboer med norsk borger til sammen utgjør minst syv år. Tid som gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger i utlandet teller med i beregningen av oppholdstiden. Oppholdstid i Norge med tillatelser og tid som gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger legges sammen ved beregningen av de syv årene.

Sbl. § 12. gjelder også for søkere som har tillatelse etter utl. kapittel 13 om særlige regler for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, jf. sbl. § 14. For søkere som også omfattes av andre lempeligere ervervsregler, for eksempel nordiske borgere, får bestemmelsen ingen praktisk betydning fordi kravet til oppholdstid er kortere etter disse bestemmelsene.

9.3.1 Betydningen av når søker ble gift, registrert partner eller samboer med norsk borger

Hvis søker har giftet seg med en norsk statsborger etter ankomst til Norge, beregnes ekteskapstiden fra det tidspunktet ekteskapet ble inngått. I tillegg beregnes det oppholdstid for perioden søkeren har vært i Norge med oppholdstillatelse av minst ett års varighet.

Sbl. § 12 kommer ikke til anvendelse hvis søkeren på vedtakstidspunktet i statsborgerskapssaken ikke lenger er gift, registrert partner eller samboer med den norske statsborgeren. Tid med felles bopel fra tidligere samliv med norsk borger teller ikke med ved beregningen av søkerens oppholdstid.

I tilfeller hvor ektefellen har blitt norsk etter ekteskapets inngåelse, er det kun tiden etter at ektefellen ble norsk som regnes med som ekteskapstid, jf. sbf. § 7-1.

9.3.2 Kravet om felles bopel

Det er kun tid med felles bopel i Norge eller utlandet som regnes med i syvårskravet. Med felles bopel menes felles adresse og husholdning, jf. sbf. § 7-2 første ledd første punktum. Det er ikke tilstrekkelig at partene er folkeregistrert på samme adresse dersom de faktisk ikke bor sammen.

Partene anses å ha hatt felles bopel til tross for en atskillelse hvis atskillelsen er ment å være midlertidig, og årsaken til atskillelsen var utdannelse, arbeid eller andre særlige grunner, jf. sbf. § 7-2 første ledd annet punktum. Hvorvidt atskillelsen var av midlertidig karakter vurderes konkret i hver enkelt sak, men det er en forutsetning for å anse en atskillelse som midlertidig at partene hadde etablert felles bopel før atskillelsen. Hvis søkeren har vært innvilget oppholdstillatelse på grunn av familieinnvandring med ektefellen, må den midlertidige atskillelsen vært lagt til grunn ved innvilgelsen av tillatelsen. 

Midlertidig atskillelse på grunn av arbeid kan for eksempel gjelde sjøfolk, ansatte i oljenæringen, forsvaret, m. m. som gjør at partene vil ha delt bopel i visse perioder. «Andre særlige grunner» kan for eksempel være midlertidig opphold på sykehus eller annen pleieinstitusjon. Ved atskillelse som skyldes at den ene parten har gjennomført fengselsstraff eller opphold i annen anstalt som følge av idømt straffereaksjon, anses ikke partene for å ha hatt felles bopel, jf. sbf. § 7-2 annet ledd.

9.3.3 Hvis partene er separert eller norsk ektefelle dør nært opptil søknadstidspunktet

Ektepar som har tatt ut separasjon, er rettslig sett gift. I de fleste tilfellene vil separerte ektefeller ikke lenger ha felles bopel, slik at sbl. § 12 av den grunn ikke kommer til anvendelse. Det følger imidlertid av ekteskapsloven (el.) § 20 annet ledd (ekstern lenke til lovdata) at en separasjon blir uten rettsvirkning dersom ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. I slike tilfeller vil sbl. § 12 komme til anvendelse.

I unntakstilfeller faller separasjonen likevel ikke bort. Dette gjelder samliv i en overgangstid inntil samlivet er brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, se el. § 20 annet ledd siste punktum (ekstern lenke til lovdata). Ved opphør av separasjon og partene igjen bor sammen på vedtakstidspunktet, teller også perioden med felles bopel før separasjonen med ved beregning av ekteskapstiden.

Statsborgerskapssøknaden kan innvilges etter dispensasjonsbestemmelsen i sbl. § 19 hvis den norske ektefellen/registrerte partneren eller samboeren dør nært opp til søknadstidspunktet, og vilkårene ellers er oppfylt. Det kreves ikke at søknaden er innlevert før ektefellen dør, se Ot.prp. nr. 41 (2004-2005), punkt 16 merknader til § 12 (ekstern lenke til lovdata).

9.4 Nordiske borgere

Kravet til oppholdstid for nordiske borgere er to år, jf. sbl. § 13. Fordi kravet til oppholdstid er relativt kort, krever loven at oppholdet er sammenhengende og ligger direkte i forkant av statsborgervedtaket. Opphold på Svalbard regnes som opphold på fastlandet.

Oppholdstiden må sannsynliggjøres. I utgangspunktet skal oppholdstiden være registrert i Folkeregisteret. Det er en forutsetning at det som er registrert i Folkeregisteret stemmer overens med de faktiske forholdene. Hvis søkeren har vært bosatt i Norge lenger enn det som står i Folkeregisteret må det dokumenteres på annen måte.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvordan den nordiske borgeren har ervervet sitt statsborgerskap.

9.5 Tidligere norske borgere

Søkere som tidligere har vært norske borgere har kun krav om to års opphold med tillatelser av minst ett års varighet, jf. sbl. § 15 første ledd. De er også unntatt fra kravet om permanent oppholdstillatelse i sbl. § 7 første ledd bokstav d.

Det er ikke alderskrav for barn som tidligere har vært norsk statsborger og som også er barn av norsk statsborger. Barn under to år med norsk forelder, har heller ikke krav om opphold med tillatelser, se sbl. sbl. § 15 annet ledd.

9.6 Statsløse

For statsløse søkere gjelder ikke kravet om oppholdstid i sbl. § 7 første ledd bokstav e, jf. § 16. Søkere som på søknadstidspunktet har fylt 18 år, må ha oppholdt seg i Norge med oppholdstillatelser de siste tre årene. Det er ikke krav om oppholdstid for statsløse barn.

For både barn og voksne er det krav om at man har eller fyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse. Botidskravet for permanent oppholdstillatelse er fem år for enkelte grupper søkere, se utl. § 62 annet ledd. Botid for permanent oppholdstillatelse beregnes fra vedtakstidspunktet eller tidspunktet for melding til politiet, med mindre søker fikk oppholdstillatelse i henhold til utl. § 28 annet ledd eller utl. § 35, se utf. § 11-2 første ledd. Botiden regnes altså ikke nødvendigvis fra søknadstidspunktet selv om det er søkt fra Norge. I en del tilfeller kan derfor krav om oppholdstid etter statsborgerregelverket være oppfylt før botidskravet for permanent oppholdstillatelse. Vilkåret om permanent oppholdstillatelse kan da avgjøre når statsborgerskap tidligst kan innvilges. Dette gjelder også der søkeren er et barn.

Statsløse barn under 12 år kan erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag fordi de er unntatt vilkåret i sbl. § 7 første ledd bokstav b.

Søknader for statsløse personer som er født i Norge skal behandles i samsvar med G-08/2016 Instruks om tolkning av statsborgerloven-gjeldende rett for statsløse søkere som er født i Norge. Det gjelder egne krav for denne gruppen søkere i henhold til Europarådskonvensjonen artikkel 6, nr. 2, bokstav b og FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet artikkel 1 nr. 2.

Søkeren må sannsynliggjøre at han eller hun er statsløs, jf. sbl. § 16. Det betyr at vedkommende ikke kan ha et statsborgerskap i en stat anerkjent av Norge. Det følger videre av bestemmelsen at søkere som selv har valgt å være statsløs, eller som på en enkel måte kan bli borger av et annet land, ikke er omfattet, se sbl. § 16 annet ledd.

Spørsmålet om statsløshet må vurderes ut fra lovgivning og praksis i søkerens tidligere hjemland eller tidligere oppholdsland. Det kan ut fra en konkret vurdering være aktuelt å innhente uttalelse fra landrådgiver eller utenriksstasjon, eventuelt om nødvendig få saken verifisert. Det kan f.eks. være aktuelt

• hvis det, på bakgrunn av opplysninger søkeren har gitt, dokumentasjon vedlagt søknaden og/eller opplysningene i saken er uklart om søkeren faktisk er statsløs; eller

• hvis utlendingsmyndighetene i noen saker har behandlet søkeren som statsløs, mens i andre saker har behandlet søkeren som borger av ett eller flere land

Har utlendingsmyndighetene behandlet søkeren som statsløs etter en grundig vurdering, skal i utgangspunktet denne vurderingen legges til grunn.

Spørsmålet om barn har ervervet eller ved en enkel handling kan få statsborgerskap etter en av foreldrene, avhenger av lovgivningen i søkerens hjemland og må om nødvendig avklares med landrådgiver eller ved henvendelse til norsk utenriksstasjon. Det at barnet ikke er registrert som borger av landet, eller at foreldrene ikke ønsker å registrere barnet som borger av et land, gjør ikke barnet statsløst i henhold til sbl. § 16. Det avgjørende er om barnet har krav på et statsborgerskap etter loven i landet og ved en enkel handling kan få dette statsborgerskapet.

9.7 Personer som har tillatelse på grunnlag av behov for beskyttelse

For søkere som har fått oppholdstillatelse som flyktning etter utl. § 28, gjelder ikke vilkåret i sbl. § 7 første ledd bokstav e. Søkeren må likevel ha til sammen syv års opphold i Norge i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet, se sbl. § 16 a. Søkere som har fått oppholdstillatelse etter utl. § 38, jf. § 28 syvende ledd er ikke omfattet av bestemmelsen.

9.8 Søknad om statsborgerskap for barn med norske foreldre

Barn som er under 18 år på søknadstidspunktet og har minst én norsk forelder, har redusert krav om oppholdstid. Forelderen som barnet søker som biperson til, må ha blitt eller senest samtidig med barnet bli norsk statsborger etter en av bestemmelsene i kapittel 3 i statsborgerloven. Kravet om å ha fylt 12 år, krav om permanent oppholdstillatelse og krav om kunnskaper i norsk og samfunnskunnskap gjelder heller ikke for denne gruppen, se sbl. § 17.

Det er ikke et vilkår at barnet bor sammen med mor eller far. Den forelderen som er norsk borger trenger heller ikke å ha del i foreldreansvaret. Den eller de som har foreldreansvaret for barnet må imidlertid innlevere skriftlig samtykke til søknaden om norsk statsborgerskap, jf. sbl. § 31.

Hvis en annen enn barnets far eller mor har foreldreansvar, kan ikke barnet få norsk statsborgerskap som biperson til denne personen. Barnet kan kun få statsborgerskap som biperson til den som er mor eller far til barnet i henhold til barnelova.

Barn som er gift eller registrert partner er ikke omfattet av sbl. § 17. Barn som samboer er imidlertid omfattet.

Bestemmelsen omfatter også barn av foreldre som har ervervet statsborgerskap i medhold av 1950-loven, men som ble født før ny lov trådte i kraft den 1. september 2006, se overgangsbestemmelsen i sbl. § 37 fjerde ledd.

9.8.1 Krav om oppholdstid

Det er ikke krav om oppholdstid for barn som er under to år på søknadstidspunktet. Vilkåret i sbl. § 7 første ledd bokstav c må likevel være oppfylt. Vilkåret om at barnet er bosatt i riket anses oppfylt så lenge det er fremmet en søknad om oppholdstillatelse for barnet. Det fremgår av 50 L (2011–2012) Endringer i statsborgerloven, punkt 6. (ekstern lenke til regjeringen.no), at det ikke er et krav at barnet har fått innvilget oppholdstillatelse.

For barn som er over to år på søknadstidspunktet er det et krav at de har oppholdt seg i Norge de siste to årene med oppholdstillatelse av ett års varighet. Formuleringen "de siste to årene" innebærer at det i toårsperioden ikke tillates at det har vært utenlandsopphold utover to måneder per kalenderår, jf. sbf. § 3-4, eller perioder uten tillatelse på mer enn to måneder i løpet av de siste to årene, jf. sbf. § 3-3.

Kravet i sbl. § 17 annet ledd om to års oppholdstid for barn over to år innebærer at et barn som ankommer Norge etter fylte 16 år, vil være fylt 18 år før toårskravet er oppfylt. Barnet vil da måtte søke statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Personer som søker på selvstendig grunnlag, men som ankom Norge før de fylte 18 år, har krav om fem års oppholdstid, se sbl. § 11.

9.9 Unntakene i statsborgerforskriften kapittel 8

Sbf. kapittel 8 inneholder regler for noen spesifikke grupper som har fått redusert krav til oppholdstid, jf. sbl. § 18.

9.9.1 Idrettsutøvere

For personer som er idrettsutøvere og skal delta i stort internasjonalt mesterskap, gjelder ikke vilkåret i sbl. § 7 første ledd bokstav e, jf. sbf. § 8-1. Søker må likevel ha til sammen minst seks års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet.

Det er en forutsetning at norsk statsborgerskap er avgjørende for deltagelsen, og at søker skal representere Norge.

Hvorvidt et mesterskap er stort, må også vurderes i forhold til hvor mange deltakere som internasjonale mesterskap innen vedkommende idrettsgren vanligvis har.

9.9.2 Husstandsmedlemmer til utsendt personell ved norsk utenriksstasjon og til militært personell

For søker som er husstandsmedlem til utsendt personell ved norsk utenriksstasjon, som ikke er statsborger av oppholdslandet, og som er registrert i norsk folkeregister, anses oppholdstiden knyttet til utenriksstasjonen som oppholdstid i riket, jf. sbf. § 8-2. Bestemmelsen gjelder søkere som befinner seg i utlandet, det vil si at hovedpersonen er utsendt på vedtakstidspunktet.

Det gjøres unntak fra kravet i sbl. § 7 til å være bosatt i riket, samt kravene til å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse og deltakelse i norskopplæring.

Det kreves at ektefeller m.fl. er del av den utsendtes husstand. Avgjørende for hvilke husstandsmedlemmer som omfattes, er folkeregisterets faktiske registrering. Husstandsmedlemmer er et videre begrep enn familie. Det er ikke nødvendig at søkeren har norsk personnummer eller D-nummer, men han eller hun må være registrert som relasjon til den utsendte i folkeregisteret. Søkeren må også vedlegge dokumentasjon som viser hvor vedkommende faktisk har vært bosatt i aktuelt tidsrom.

9.9.3 Kola-nordmenn og deres ektefelle, registrerte partner eller samboer

Kravene i sbl. § 7 første ledd bokstav d og e  gjelder ikke for personer som er omfattet av sbl. § 18, jf. sbf. § 8-3 fordi vedkommende er

• etterkommer av norske borgere som utvandret til Murmansk eller Arkhangelsk fylke i Russland fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til den russiske grensen ble stengt på slutten av 1920-tallet, og

• er innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge fordi vedkommende har nærmere bestemt tilknytning til Norge

Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden.

Hvis en søker har inngått ekteskap før innreise til Norge med person som har fått tillatelse som nevnt over og som får norsk statsborgerskap, skal han eller hun regnes som norskgift ved ekteskapets inngåelse ved vurdering av reglene i sbl. § 12 første ledd femte punktum. Femårskravet i sbl. § 12 første ledd gjelder ikke for denne gruppen, se sbf. § 8-3 annet ledd. Tilsvarende gjelder for registrerte partnere og samboere.

9.9.4 Utlending som har hatt norsk pass

For personer som har hatt norsk pass uten å være norsk, er det etter sbf. § 8-4 gjort visse unntak fra hovedvilkårene for statsborgerskap. Det gjøres unntak fra kravene om å fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse og oppholdstid med tillatelse, jf. sbl. § 7 første ledd bokstav d og e.

Det er et vilkår at søkeren har oppholdt seg i Norge i til sammen syv år i løpet av de siste ti årene. Det stilles ikke krav om at søker har hatt oppholdstillatelser i oppholdstiden. For søknader som reguleres av sbl. §§ 10 til 18, gjelder det som der er fastsatt om oppholdets varighet, men uten krav om oppholdstillatelser.

Det er et krav etter sbf. § 8-4 at søkeren har vært i aktsom god tro. Det er adgang til å gjøre ytterligere unntak fra vilkårene for erverv av statsborgerskap i sbl. kapittel 3 hvis det foreligger sterke grunner. Det skal dermed være en lavere terskel for å gjøre unntak etter denne bestemmelsen enn det som følger av sbl. § 19 som krever at det skal foreligge særlige sterke grunner. Bestemmelsen kan blant annet benyttes i tilfeller hvor søkeren er bosatt i utlandet, hvis det foreligger slike sterke grunner.

Søknader fra søkere som har fått feilutstedt norsk pass skal prioriteres, jf. instruks AI-2008-59 Instruks om prioritering av søknader om norsk statsborgerskap (ekstern lenke til Lovadata innlogget versjon).

9.9.5 Forskere tilknyttet norsk forskningsinstitusjon

For personer som er forsker tilknyttet norsk forskningsinstitusjon og som har en ledende faglig rolle i en forskergruppe med utstrakt internasjonalt samarbeid, gjelder ikke vilkåret i sbl. § 7 første ledd bokstav e, se sbf. § 8-5, jf, sbl. §18. Søkeren må likevel ha til sammen minst seks års opphold i riket i løpet av de siste tolv årene, med oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i seksårsperioden.

Unntaksbestemmelsen er ment å omfatte en avgrenset gruppe forskere som erfaringsmessig har behov for utenlandsopphold i forbindelse med sin stilling.

Søkeren må selv fremlegge dokumentasjon fra den institusjonen som vedkommende er ansatt ved, som beskriver den aktuelle forskerens ledende faglige rolle i forskergruppen og forskergruppens grad av internasjonalt samarbeid og dokumentasjon på utenlandsopphold som forskeren har hatt i forbindelse med sitt arbeid. Utlendingsmyndigheten må vurdere om en forsker er omfattet av unntaksbestemmelsen på bakgrunn av dokumentasjonen fra forskningsinstitusjonen og øvrige opplysninger.

Unntaket gjelder også for søker som er ektefelle, registrert partner eller samboer til en person som erverver eller har ervervet statsborgerskap etter sbf. § 8-5 første ledd.

Se høringsnotat av 27.november 2020: Høring - Forslag til endringer i statsborgerloven og statsborgerforskriften (endring i kravene til oppholdstid mm.) (ekstern lenke) for informasjon om bakgrunnen for innføring av unntaket.

Det fremgår blant annet av høringsnotatet at departementet ikke ser grunn til å inkludere barn i unntaksbestemmelsen, siden barn allerede er omfattet av unntaksbestemmelsene i sbl. §§ 11 og 17, med lempeligere krav til oppholdstid enn etter hovedregelen.

10. Kravet om prøve i norsk muntlig og statsborgerprøve

Søkere mellom 18 og 67 år må ha oppnådd minimum nivå B1 på muntlig prøve i norsk og ha bestått statsborgerprøve, se sbl. § 8, jf. § 7 første ledd bokstav f. Unntak fra kravene er nærmere regulert i sbf. kapittel 4. Se A-3/2022 -Ikrafttredelse av endringer i statsborgerskriften – endringer i språkkravet for nærmere beskrivelse av kravene og unntak fra kravene.

Søknadstidspunktet er avgjørende for om 18-årsgrensen er oppfylt. Vedtakstidspunktet er avgjørende for om 67-årsgrensen er oppfylt. Idet søkeren fyller 67 år, er vedkommende ikke lenger omfattet av kravet.

Kravet om å ha oppnådd minimum nivå B1 på muntlig prøve i norsk gjelder for søkere som har levert søknaden om statsborgerskap til politiet 1. oktober 2022 eller senere. Er søknaden levert før 1. oktober 2022, er det krav om at prøven er bestått på minimum nivå A2. Hvis søknaden var registrert i UDIs søknadsportal mer enn en uke før 1. oktober, men søknaden var levert etter dette tidspunktet, regnes søknaden som fremmet før 1.oktober, jf. instruks F-01-2021 og det er kravet om nivå A2 som gjelder.

Kravet om bestått prøve i norsk muntlig og krav om statsborgerprøve eller prøve i samfunnskunnskap på norsk, ble først innført i statsborgerloven 1. januar 2017 og gjaldt personer som søkte om statsborgerskap 1. januar 2017 eller senere. Som følge av at kravet om gjennomført opplæring i norsk ble opphevet 1. oktober 2022, er det derfor ikke lenger norskkrav for personer som leverte søknaden sin om norsk statsborgerskap før 1. januar 2017. Skjæringstidspunktet ble praktisert slik at hvis søknaden om statsborgerskap var registrert senest 15. desember 2016 og det ikke var mulig å levere søknaden hos politiet før 1. januar 2017, regnes søknaden som fremmet før ikrafttredelsen og kravet om prøver gjelder derfor ikke. Se mer om innføringen av krav om prøver i statsborgerloven i departementets retningslinje G-14/2016 Ikrafttredelse av endringer i statsborgerloven § 8 og statsborgerforskriften kap. 4.

10.1 Prøver i norsk muntlig som er godkjent på nivå B1

Kravet om å ha bestått prøve i norsk muntlig på minimum nivå B1 er oppfylt dersom søkeren fremlegger prøvebevis som viser at han eller hun har bestått en av følgende prøver:

• Muntlig delprøve av Norskprøven fra HK-dir. (tidligere Kompetanse Norge (2017-2022) eller VOX (2014-2017)), med resultat B1 eller B2.

• Prøve i tegnspråklig kommunikasjon fra HK-dir. (tidligere Kompetanse Norge (2017-2022) eller VOX (2014-2017)) med resultat B1 eller B2.

• Muntlig delprøve av Norskprøve 3 (tilsvarer nivå B1) fra Norsk språktest. (Prøven ble gjennomført i tidsrommet 2005-2014).

• Muntlig delprøve av Språkprøven i norsk for voksne innvandrere fra Norsk språktest. Bestått tilsvarer nivå B1 og godt bestått tilsvarer sterk B1 nivå. (Prøven ble gjennomført i tidsrommet 1999-2005).

• Språkprøven i norsk for fremmedspråklige voksne fra Norsk språktest. 220 poeng tilsvarer bestått og er på nivå B1. (Prøven ble gjennomført i tidsrommet 1996-1999).

• Test i norsk for fremmedspråklige – mellomnivå fra Norsk språktest. 220 poeng tilsvarer bestått og er på nivå B1. (Prøven ble gjennomført i tidsrommet 1992-1996)

• Delprøven “leseforståelse og muntlig kommunikasjon” av Norskprøven C1 – høyere akademisk nivå fra HK-dir. (tidligere Kompetanse Norge).

• Muntlig delprøve av Test i norsk - høyere nivå («Bergenstesten») fra Folkeuniversitetet (Norsk språktest). Bestått tilsvarer nivå B2 og godt bestått tilsvarer nivå C1. Test tatt før oktober 2009 har poengsum. På muntlig test tilsvarer 500 poeng bestått (nivå B2) og 600 poeng godt bestått (nivå C1).

10.2 Unntak fra krav om prøve i norsk muntlig

Unntatt fra kravet om å ha bestått prøve i norsk muntlig er søkere som har

• standpunktkarakter eller eksamenskarakter 2 eller høyere i norsk eller samisk i grunnskolen, jf. § 4-1 første ledd bokstav a, eller

• halvårsvurdering, standpunktkarakter eller eksamenskarakter 2 eller høyere i norsk eller samisk i videregående opplæring, jf. § 4-1 første ledd bokstav b, eller

• gjennomført studier i norsk eller samisk på universitets- og høyskolenivå i Norge eller i utlandet tilsvarende 30 studiepoeng, jf. § 4-1 første ledd bokstav c, eller

• oppfylt inntakskrav for studier på norsk eller samisk for universitet eller høyskole i Norge, jf. § 4-1 første ledd bokstav d, eller

• har fått vedtak om fritak fra plikt til å avlegge avsluttende prøve i norsk etter introduksjonsloven 19 annet ledd (ekstern lenke til lovdata) jf. forskrift om norskopplæring for innvandrere § 20 eller integreringsloven § 37 jf. § 29 (ekstern lenke til lovdata), se sbf. § 4-1 første ledd bokstav h

10.2.1 Karakterer fra grunnskole eller videregående skole

Søkere som har 1 i standpunktkarakter kan ikke lenger få unntak fra kravet om prøve i norsk muntlig på nivå B1. Reglene for unntak kan ha endret seg etter at søknaden om statsborgerskap ble levert. Hvis søkeren har innrettet seg etter unntaksreglene som gjaldt før 1.oktober 2022 og ikke lenger fyller kravene, skal vedkommende få anledning til å fremlegge ny dokumentasjon, eller eventuelt gjennomføre prøven i norsk muntlig før søknaden avgjøres.

Søkere som deltar i et pågående modulforsøk med modulstrukturert fag- og yrkesopplæring (MFY) får ikke standpunktkarakter, men kompetansebevis. Hvis søkeren kan legge fram et kompetansebevis fra modul 1 som viser at denne modulen er godkjent, fyller vedkommende kravet om halvårsvurdering, standpunktkarakter eller eksamenskarakter 2 eller høyere i norsk eller samisk i videregående opplæring. Hvis det ikke går klart frem av kompetansebeviset at modul 1 er bestått, må søkeren legge frem en bekreftelse på at vedkommende har bestått MFY modul 1 sammen med kompetansebeviset.

10.2.2 Gjennomførte studier i norsk eller samisk

Søkere som har gjennomført til sammen 30 studiepoeng i norsk eller samisk ved universitet eller høyskole i Norge eller utlandet er unntatt fra krav om bestått prøve i norsk muntlig.

Personer som har bestått Trinn 1- og Trinn 2- eksamen i norsk for utenlandske studenter fra universitet eller høyskole, vil normalt ha gjennomført til sammen 30 studiepoeng i norsk. Hvis vedkommende har bestått prøvene og kan dokumentere at kursene utgjør til sammen 30 studiepoeng vil de være unntatt fra kravet om prøve i norsk muntlig.

10.2.3 Inntakskrav for studier på norsk eller samisk

Det fremgår av A-3/2022 at personer som kan dokumentere at de fyller de særlige kravene for kunnskaper i norsk eller samisk for inntak til universitet eller høgskole i Norge, har tilfredsstillende ferdigheter og skal fritas. Inntakskravene fremgår av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3–6 (ekstern lenke til lovdata) og forskrift om opptak til høyere utdanning.

Eksempler på hvordan man kan dekke språkkravet for opptak til studier på norsk eller samisk finnes på nettsidene til Samordna opptak (Krav til norsk og engelsk - Samordna opptak).

Inntakskravet er blant annet oppfylt hvis søkeren har:

• bestått Test i norsk - Høyere nivå (Bergenstesten), muntlig og skriftlig prøve. Hvis den skriftlige testen er tatt før høsten 2009, må poengsummen være minst 450. Hvis den muntlige testen er tatt før høsten 2009, må poengsummen være minst 500 poeng.

• bestått Trinn 3-eksamen fra universitetet

• bestått eksamen i norsk muntlig og skriftlig VG3 (tidligere kalt VK2) 

• fylt 25 år og fått godkjent realkompetansevurdering i faget norsk på VG3-nivå 

Det fremgår videre av A-3/2022 at det også vil være tilstrekkelig at man kan dokumentere deltakelse på et studium ved universitet eller høyskole i Norge der undervisningsspråket er norsk eller samisk.

10.2.4 Fritak etter integreringsloven eller introduksjonsloven

Hvis søkeren har fått vedtak om fritak fra plikt til opplæring eller prøve i norsk etter introduksjonsloven eller integreringsloven, må søkeren fremlegge kopi av vedtaket fra kommunen hvis dette ikke er levert til utlendingsmyndighetene tidligere, eller fremgår av NIR.

10.3 Grupper som må bestå prøven på nivå A2

For enkelte grupper er det gjort unntak fra kravet om å ha bestått prøve i norsk muntlig på nivå B1, men det er fortsatt krav om å ha bestått prøven i norsk muntlig på nivå A2. Det gjelder hvis

• søkeren ankom Norge på bakgrunn av søknad om beskyttelse eller som overføringsflyktning og har fylt 55 år, jf. § 4-1 første ledd bokstav e,

• søkeren mottar uføretrygd og har fylt 55 år, jf. § 4-1 første ledd bokstav f,

• særlige helsemessige årsaker, eller personlige forutsetninger som vedkommende ikke har kontroll over, gjør at søkeren ikke har mulighet til å bestå muntlig norskprøve på nivå B1 eller høyere, jf. § 4-1 første ledd bokstav g

• søkeren er statsløs, jf. § 4-1 første ledd bokstav i

10.3.1 Prøver i norsk muntlig som er godkjent på nivå A2

Kravet om å ha bestått prøve i norsk muntlig på minimum nivå A2 er oppfylt dersom søkeren fremlegger prøvebevis som viser at han eller hun har bestått en av følgende prøver:

• Muntlig delprøve av Norskprøven fra HK-dir. (tidligere Kompetanse Norge (2017-2022) eller VOX (2014-2017)), med resultat A2.

• Prøve i tegnspråklig kommunikasjon fra HK-dir. (tidligere Kompetanse Norge (2017-2022) eller VOX (2014-2017)) med resultat A2.

• Muntlig delprøve av Norskprøve 2 (tilsvarer nivå A2) fra Norsk språktest. (Prøven ble gjennomført i tidsrommet 2005-2014).

10.3.2 Særlige helsemessige årsaker eller personlige forutsetninger

Hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om det foreligger særlige helsemessige årsaker eller personlige forutsetninger som gjør at søkeren ikke har mulighet til å bestå muntlig norskprøve på nivå B1, fremgår av instruks A-3/2022.

Søkeren må selv fylle ut et skjema med opplysninger om hvorfor han eller hun ber om unntak og legge ved dokumentasjon som er nødvendig for å vurdere om det kan gjøres unntak.

Det er utarbeidet et eget tilleggsskjema som helsepersonell kan fylle ut med informasjon om søkerens helse og hvordan den kan påvirke søkerens muligheter til å lære seg norsk eller gjennomføre prøver. Det er også laget et tilleggsskjema som kan fylles ut av opplæringsinstitusjoner, logoped, spesialpedagog eller lignende som søkeren har vært i kontakt med og som har gjort en vurdering av søkerens muligheter til å tilegne seg språkkunnskaper.

10.4 Unntak fra krav om bestått prøve på nivå A2

Det kan, i spesielle tilfeller, gjøres generelt unntak fra krav om å ha bestått prøve i norsk muntlig også for gruppene som har krav til å bestå prøven i norsk muntlig på nivå A2 hvis det foreligger tungtveiende grunner til at vedkommende bør fritas, se sbf. § 4-1 annet ledd. Det fremgår av instruks A-3/2022 at dette vil bero på en konkret helhetsvurdering av de samme momentene som ved vurdering av unntak etter sbf. § 4-1 første ledd bokstav g, og der konklusjonen er at det foreligger tungtveiende årsaker.

Ved vurdering av unntak etter sbf. § 4-1 første ledd bokstav g og sbf. § 4-1 annet ledd, må man se hen til om det vil være mulig for søkeren å bestå prøven på tilstrekkelig nivå med tilrettelegging. Se mer om tilrettelegging på Kompetanse Norge.

10.5 Unntak fra statsborgerprøven

Søkeren er unntatt fra kravet om å ha bestått statsborgerprøven hvis han eller hun har:

• bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk i henhold til integreringsloven § 37 første ledd (ekstern lenke til lovdata) eller introduksjonsloven 19 annet ledd (ekstern lenke til lovdata), se sbf. § 4-2 første ledd bokstav a

• standpunktkarakter eller eksamenskarakter 2 eller høyere i samfunnsfag i grunnskolen, jf. § 4-2 første ledd bokstav b,

• halvårsvurdering, standpunktkarakter eller eksamenskarakter 2 i samfunnskunnskap i videregående opplæring, jf. § 4-2 første ledd bokstav c,

• gjennomført og bestått studier i samfunnsfag som gir kunnskap om Norge, på universitets- eller høyskolenivå tilsvarende minimum 10 studiepoeng, jf. § 4-2 første ledd bokstav d,

• er tatt opp til og har gjennomført studier på norsk eller samisk på universitets- eller høyskolenivå i Norge. Det er tilstrekkelig at man dokumenterer at man har vekttall eller studiepoeng fra studium på norsk eller samisk, jf. § 4-2 første ledd bokstav e

• på grunn av særlige helsemessige, andre tungtveiende årsaker, eller personlige forutsetninger som vedkommende ikke rår over, ikke har mulighet til å bestå prøven, jf. § 4-2 første ledd bokstav f, eller

• har fått vedtak om fritak fra plikt til å avlegge avsluttende prøve i samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 19 annet ledd jf. forskrift om opplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere § 20 eller integreringsloven § 37, jf. 29, se sbf. § 4-2 første ledd bokstav g.

10.5.1 Personer som har bestått MFY modul 1

Søkere som har 1 i standpunktkarakter kan ikke lenger få unntak fra kravet om bestått statsborgerprøve eller prøve i samfunnskunnskap på norsk. Reglene for unntak kan ha endret seg etter at søknaden om statsborgerskap ble levert. Hvis søkeren har innrettet seg etter unntaksreglene som gjaldt før 1.oktober 2022 og ikke lenger fyller kravene, skal vedkommende få anledning til å fremlegge ny dokumentasjon, eller eventuelt gjennomføre statsborgerprøven før søknaden avgjøres.

Søkere som deltar i et pågående modulforsøk med modulstrukturert fag- og yrkesopplæring (MFY) får ikke standpunktkarakter, men kompetansebevis. Hvis søkeren kan legge fram et kompetansebevis fra modul 1 som viser at denne modulen er godkjent, fyller vedkommende kravet om halvårsvurdering, standpunktkarakter eller eksamenskarakter 2 eller høyere i samfunnskunnskap i videregående opplæring. Hvis det ikke går klart frem av kompetansebeviset at modul 1 er bestått må søkeren legge frem en bekreftelse på at vedkommende har bestått MFY modul 1 sammen med kompetansebeviset.

10.5.2 Gjennomført og bestått studier som gir kunnskaper om Norge

Unntaket gjelder søkere som har gjennomført studier som gir kunnskap om Norge og de emnene som inngår i Læreplan i samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Studiene kan være gjennomført i Norge eller utlandet. Søkeren må levere karakterutskrift og emnebeskrivelse fra studiet.

10.5.3 Tatt opp til og gjennomført studier på norsk eller samisk

Søkeren må fremlegge karakterutskrift eller vitnemål fra høyskole eller universitet i Norge, der det fremgår at vedkommende har studiepoeng, eller vekttall i et studium der norsk eller samisk er undervisningsspråket.

10.5.4 Fritak etter integreringsloven eller introduksjonsloven

Hvis søkeren har fått vedtak om fritak fra plikt til opplæring eller prøve i samfunnskunnskap etter introduksjonsloven eller integreringsloven, må søkeren fremlegge kopi av vedtaket fra kommunen  hvis dette ikke er levert til utlendingsmyndighetene tidligere eller fremgår av NIR.

10.5.5 Særlige helsemessige årsaker eller personlige forutsetninger

Hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om det foreligger særlige helsemessige årsaker eller personlige forutsetninger som gjør at søkeren ikke har mulighet til å bestå statsborgerprøven eller prøve i samfunnskunnskap på norsk fremgår ikke eksplisitt av instruks A-3/2022, men vil i stor grad være de samme som ved vurdering av unntak fra krav om prøve i norsk muntlig.

Søkeren må selv fylle ut et skjema med opplysninger om hvorfor han eller hun ber om unntak og legge ved dokumentasjon som er nødvendig for å vurdere om det kan gjøres unntak.

Det er utarbeidet et eget tilleggsskjema som helsepersonell kan fylle ut med informasjon om søkerens helse og hvordan den kan påvirke søkerens muligheter til å avlegge eller bestå statsborgerprøven. Det er også laget et tilleggsskjema som kan fylles ut av opplæringsinstitusjoner, logoped, spesialpedagog eller lignende som søkeren har vært i kontakt med og som har gjort en vurdering av søkerens muligheter til å tilegne seg kunnskaper om det norske samfunnet eller tilstrekkelige norskkunnskaper til å bestå statsborgerprøven eller prøven i samfunnskunnskap på norsk.

10.6 Norskkrav for nordiske borgere

Nordiske borgere som kan dokumentere at de forstår det norske eller samiske språket, er unntatt fra kravene i sbl. § 8 om å ha bestått prøve i norsk muntlig og statsborgerprøven, se sbf. § 4-3.

Nordiske borgere kan legge ved en bekreftelse fra arbeidsgiver, skole, eller en norsk offentlig instans som bekrefter at søkeren forstår det norske eller samiske språket. Nordiske borgere som ikke forstår norsk eller samisk og ønsker å erverve norsk statsborgerskap ved søknad, har krav om bestått prøve i norsk muntlig på minimum nivå B1, og krav om å bestå statsborgerprøven.

11. Vandelskravet

Den som er ilagt straff eller annen strafferettslig særreaksjon, har ikke rett til statsborgerskap før det er gått en viss tid (karenstid), jf. sbl. § 7 første ledd bokstav g. Vandelskravet gjelder også for barn som søker om statsborgerskap hvis barnet er over den kriminelle lavalder (15 år). Dette innebærer at saksbehandler må innhente uttømmende politiattest fra barn som har fylt 15 år etter at søknaden ble fremsatt hos politiet.

Er søkeren siktet eller under etterforskning, kan søknaden stilles i bero, jf. sbl. § 30. Det er i utgangspunktet lokalt politidistrikt som fatter vedtak om berostillelse av søknaden og sender vedtak om berostilling til søkeren. Når en eventuell straffesak er ferdigbehandlet må søkeren selv kontakte sitt lokale politidistrikt for å anmode om at søknaden blir åpnet igjen.

11.1 Hvordan beregne karenstid?

Hvordan karenstid for straff og strafferettslige særreaksjoner skal beregnes er nærmere regulert i sbf. §§ 5-1 til 5-3. Det skal beregnes karenstid for straff i tilfeller hvor søkeren ved rettskraftig dom er idømt ubetinget eller betinget fengselsstraff, ungdomsstraff, samfunnsstraff eller forvaring, og tilfeller der søker enten har vedtatt eller er idømt et forelegg, se sbf. § 5-2. Det skal beregnes karenstid for strafferettslig særreaksjon i tilfeller hvor søkeren er dømt til tvungent psykisk helsevern og tvungen psykisk omsorg, jf. sbf. § 5-3

Det beregnes ikke karenstid ved forenklet forelegg, påtaleunnlatelse, overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven (strpl.) § 71 a (ekstern lenle til lovdata), straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall, jf. sbf. § 5-7.

Er søkeren siktet eller under etterforskning, kan søknaden stilles i bero, jf. sbl. § 30. Det er i utgangspunktet lokalt politidistrikt som fatter vedtak om berostillelse av søknaden og sender vedtak om berostilling til søkeren. Når en eventuell straffesak er ferdigbehandlet må søkeren selv kontakte sitt lokale politidistrikt for å anmode om at søknaden blir åpnet igjen.

Ved ungdomsstraff, samfunnsstraff og ved bot ilagt ved forelegg eller dom, beregnes karenstiden etter tabellen i sbf.§ 5-1 på grunnlag av den subsidiære fengselsstraffen, jf. sbf.§ 5-2 annet ledd. Karenstiden regnes fra den dagen endelig dom ble avsagt, jf. sbl. § 9 annet ledd. Dersom dommen ankes og anken forkastes, regnes karenstiden fra dagen underinstansens dom ble avsagt. Dersom anken fører til en endring i underinstansens dom, er dagen for ankeinstansens dom utgangspunktet for beregningen av karenstiden. Tidspunktet da dommen ble rettskraftig er ikke relevant for beregningen av karenstidens lengde, men dommen må være rettskraftig før karenstiden kan beregnes.

Ved ilagt forelegg regnes karenstiden fra vedtakelsestidspunktet, jf. sbl. § 9 annet ledd. Hvis forelegget eller boten ikke vedtas, så er forelegget/boten ikke rettskraftig før dom foreligger i saken. I disse tilfellene må saken returneres til politiet for berostillelses. Statsborgerskap kan ikke innvilges før straffen eller den strafferettslige særreaksjonen er gjennomført og all prøvetid er utholdt, jf. sbl. § 9 tredje ledd.

11.1.1 Beregning etter gammel eller ny tabell?

Tabellen for utregning av karenstid i sbf. § 5-1 ble endret fra 01.06.2020. Tabellen i sbf.§ 5-1 vil gjelde søknader som er fremmet etter 01.06.2020. For saker fremmet før denne datoen, men som tas til behandling etter datoen, skal karenstiden beregnes etter tabellen som var gjeldende før 01.06.2020. Se vedlegg til retningslinjen for denne tabellen.

11.1.2 Straffbare forhold i utlandet

Reaksjon for straffbart forhold ilagt i utlandet kan kvalifisere til karenstid, jf. sbf. § 5-4.

Det er en forutsetning at forholdet er straffbart etter norsk lov. Karenstiden beregnes i henhold til tabellen i sbf.§ 5-1 på bakgrunn av den idømte reaksjonen i utlandet. Karenstidens lengde kan ikke overstige den øvre strafferammen for tilsvarende straffbart forhold etter norsk lov. For å hindre at personer med reaksjoner for straffbare forhold fra utlandet rammes urimelig i forhold til personer med reaksjoner ilagt i Norge, må det anvendes en viss grad av skjønn ved fastsettelse av karenstiden, se Q-21/2010 punkt 3.5.2, femte og sjette avsnitt.

11.1.3 Utholdt karenstid – Nye forhold ved ny søknad om statsborgerskap

I tilfeller der søkeren har utholdt karenstid som er beregnet etter gammel tabell, vil UDI ved ny søknad fremmet etter 01.06.2020 ikke beregne karenstiden på nytt. Tidligere utmålt karenstid gjelder så fremt det ikke foreligger nye straffbare forhold, jf. sbf. § 5-8.

I tilfeller der søkeren har utholdt karenstid, men hvor det ved ny søknad foreligger nye forhold, skal vi beregne karenstid på nytt. Alle tidligere forhold tas med ved beregningen av ny karenstid, jf. sbf. § 5-8 første ledd og § 5-6. Se punkt 9.3 for mer om beregning av karenstid ved gjentatte dommer og straffbare forhold.

11.1.4 Delt dom

Ved delt dom summeres ilagt fengselsstraff og subsidiær fengselsstraff før karenstid beregnes etter tabellen i sbf.§ 5-1, jf. § 5-5.

Eksempel:

En søker ble 30.06.2011 dømt til 30 dager betinget fengsel med to års prøvetid og ilagt en bot på kr. 10 000,-. Subsidiær fengselsstraff for boten var 20 dager. Summert blir dette 50 dager. Karenstiden for 50 dagers fengsel er 5 år, jf. sbf. § 5-1, og utløper 30.06.2016. I dette tilfellet utløper prøvetiden før karenstiden og får dermed ikke betydning.

11.1.5 Gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold

Ved gjentatte dommer og forelegg for straffbart forhold tas det utgangspunkt i den karenstiden som isolert sett utløper sist. Det gis et tillegg på halvparten av den karenstiden som hver av de andre dommene eller foreleggene isolert sett ville gitt, også selv om karenstiden for disse isolert sett er utløpt. Den samlede karenstiden skal ikke overstige det dobbelte av den karenstiden som isolert sett løper ut sist, jf. sbf. § 5-6.

Eksempel:

En søker ble 15.05.2010 dømt til 60 dager ubetinget fengsel. Videre ble han den 01.06.2012 ilagt en bot på kr. 10 000,-, subsidiært 20 dager fengsel. Fengselsstraffen gir isolert sett 5 års karenstid, og karenstiden utløper 15.05.2015, jf. sbf. § 5-1. Den subsidiære fengselsstraffen gir isolert sett 3 års karenstid, og karenstiden utløper 1.06.2015. Vi skal ta utgangspunkt i den karenstiden som utløper sist, jf. sbf. § 5-6 første ledd annet punktum. Vi tar da utgangspunkt i boten som utløper 01.06.2015 og gir tre års karenstid. Til denne karenstiden legger vi til halvparten av den karenstiden som fengselsstraffen isolert sett gir, det vil si 2½ år. Karenstiden blir da 5½ år, og løper fra 01.06.2012. Søkerens karenstid utløper i dette tilfellet 01.12.2017.

11.1.6 Fullbyrdingsutsettelse (Fellesstraff)

Ved gjentatte dommer og forelegg for straffbare forhold der en eller flere av dommene er fellesstraff, skal det ikke beregnes karenstid for tidligere ilagt reaksjon som er oppslukt av fellesstraffen, jf. Q-21/2010 punkt 3.5.2 fjerde avsnitt.

Eksempel:

En søker ble 07.08.2009 dømt til 10 måneder fengsel og 6 måneder betinget fengsel med 2 års prøvetid. Videre ble hen den 15.06.2012 dømt til 10 måneder fengsel og 4 måneder betinget fengsel med 2 års prøvetid. I politiattesten stod det at dommen fra 2012 var «Fellesstraff med Trondheim tingrett 07.08.2009.» Det er den betingede delen av 2009-dommen som blir oppslukt av fellesstraffen og som ikke skal telles med. Utgangspunktet for karenstid blir da 10 måneder fra 2009-dommen og 14 måneder fra 2012-dommen.

12. Hensynet til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn

Selv om alle øvrige vilkår er oppfylt, har søkeren ikke rett til norsk statsborgerskap hvis hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske forhold taler mot, jf. sbl. § 7 annet ledd. Det er overordnet departement som skal treffe vedtak om å avslå en søknad om norsk statsborgerskap etter sbl. § 7 annet ledd, jf. § 27 første ledd annet punktum. Departementet avgjør om hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn gjør seg gjeldende på en slik måte at det taler mot å innvilge norsk statsborgerskap.

UDI er saksforberedende instans i slike saker og er ansvarlig for, i alle søknader om statsborgerskap, å vurdere om saken kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

I instruks A-1/2024 Instruks om behandling av saker etter statsborgerloven som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn har departementet oppstilt en liste over forhold som kan indikere at en sak kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn (se instruksens punkt 4). Listen er veiledende og ikke uttømmende. Saksbehandler må vurdere om slike forhold eller opplysninger foreligger i saken.

Hvis saken inneholder opplysninger som treffer på ett eller flere av instruksens indikatorpunkter, skal videre saksbehandling følge saksbehandlingsrutinene som beskrives i instruks A-1/2024 og UDIs interne rutiner for håndtering av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

UDIs retningslinjer om asylpraksis for ulike land har egne punkter med informasjon om varslingssaker (saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn). Punktene kan også være nyttige for statsborgersaker. 

Det at saken inneholder graderte dokumenter, kan tyde på at saken tidligere har vært vurdert etter instruks G-10/2022 (Instruks om behandling av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter utlendingsloven kapittel 14) (ekstern lenke til regjeringen.no) eller instruks A-1/2024. Saksbehandler skal ved varsel om personmarkering i DUF ta kontakt med nærmeste leder.

I de tilfellene opplysningene som treffer på ett eller flere av instruksens indikatorpunkter er kjent fra tidligere saker, og UDI eller Justisdepartementet tidligere har vurdert at saken faller utenfor instruksene eller evt. ikke berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, må det som hovedregel foreligge nye opplysninger for at det skal være aktuelt å vurdere saken etter instruks A-1/2024 på nytt. 

Bestemmelsen om å avslå en søknad om norsk statsborgerskap etter sbl. § 7 annet ledd er ment som en snever unntaksbestemmelse fra rettskravet i sbl. § 7 første ledd. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at det skal kreves mye for at vilkårene kan anses oppfylt. Det framgår likevel av forarbeidene til bestemmelsen om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser etter sbl. § 26 b, at departementet vurderer det som mer alvorlig å fatte et vedtak om å frata en person norsk statsborgerskap i medhold av sbl. § 26 b enn å avslå en søknad om norsk statsborgerskap etter bestemmelsen i sbl. § 7 annet ledd. 

13. Særlige sterke grunner og hensynet til barnets beste

Det er anledning til å gjøre unntak fra ervervsvilkårene i sbl. kapittel 3 og sbf. hvis det foreligger særlige sterke grunner, jf. sbl. § 19. I saksbehandlingen skal man derfor alltid vurdere om det foreligger særlige sterke grunner til å innvilge en søknad om statsborgerskap, selv om vilkårene ellers ikke er oppfylt. Barnets beste skal videre være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nummer 1 og menneskerettsloven § 2 nummer 4. Selv om hensynet til barnets beste skal veie tungt, kan andre hensyn være relevante og avgjørende. Hensynet til barnets beste kan i noen tilfeller være én slik særlig sterk grunn til å dispensere fra vilkår i sbl., jf. sbl. § 19.

Det fremgår av forarbeidene til statsborgerloven at bestemmelse skal «fungere som en sikkerhetsventil for de svært sjeldne og spesielle tilfeller, der lovens vilkår ikke er oppfylt, og det likevel vil være urimelig at søkeren ikke får norsk statsborgerskap.». Videre fremgår det at dispensasjon bør gjøres i ekstraordinære tilfeller og at det ikke må gi opphav til regeldannelse. Se Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.15.5(ekstern lenke til lovdata) og punkt 16 merknader til § 19 (ekstern lenke til lovdata).

Dersom man kommer til at det skal dispenseres fra vilkår i henhold til sbl. § 19, skal vedtaket behandles i linjen av nærmeste leder, som også skal sørge for at det rapporteres på vedtaket til overordnet departement, i henhold til Q-23/2011 Utlendingsdirektoratets rapportering til departementet på statsborgerfeltet - styringsforhold, punkt 3 bokstav b og  Q-30/2011 Formkrav til Utlendingsdirektoratets praksisforeleggelser og rapportering om positive vedtak etter statsborgerloven, og departementets tilbakemeldinger, punkt 5.