UDI 2013-003 Familieinnvandring for barn med én forelder i Norge

1. Innledning

Denne retningslinjen gjelder for familieinnvandringssaker som behandles i Utlendingsdirektoratet.

Retningslinjen gir en oversikt over praksis ved vurderingen av om vilkårene for foreldreansvar og samtykke er oppfylt når søkeren er barn som søker om oppholdstillatelse med én forelder i Norge jf. utlendingsloven § 42 annet ledd. 

Retningslinjen gir ikke retningslinjer for vurderingen av om de øvrige vilkårene for tillatelse etter utlendingsloven § 42 annet ledd er oppfylt.

Det er et vilkår for oppholdstillatelse til barnet at forelderen i Norge enten

• har foreldreansvaret for barnet alene, eller

• har del i foreldreansvaret for barnet. I så fall må den andre forelderen som hovedregel samtykke til at barnet kan bo i Norge med forelderen i Norge.

Som oftest vil det være en skilsmisse eller samlivsbrudd som er årsaken til at det er kun én av foreldrene som bor eller skal bosette seg i Norge. Formålet med bestemmelsen er at spørsmål om forelderansvar, daglig omsorg og samværsrett med den andre av foreldrene må være avklart før barnet bosetter seg i Norge.

I den forbindelse er hensynet til å hindre barnebortføring også viktig. Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser gjennom lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om forelderansvar m.v. og om tilbakelevering av barn, se Europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (ekstern lenke), og konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (ekstern lenke).

2. Foreldreansvar

2.1 Hva innebærer det å ha foreldreansvar?

Med ”foreldreansvar” menes at den/de som har dette ansvaret må kunne treffe alle beslutninger på vegne av barnet. Dette er i samsvar med begrepet foreldreansvar som følger av barnelova § 30 (ekstern lenke).

Begrepet foreldreansvar er noe annet enn å ha daglig omsorg eller samværsrett for et barn. Det å ha daglig omsorg for et barn tilsier at barnet bor hos denne forelderen, og at forelderen følger opp barnet i det daglige, men innebærer ikke at man kan treffe alle beslutninger på vegne av barnet. En forelder som har samværsrett med et barn, bor ikke fast sammen med barnet, men har rett til å ha samvær med barnet et bestemt eller ubestemt tidsrom.

Disse begrepene er ikke nødvendigvis brukt i andre land. Det er den norske betydningen av begrepet som er avgjørende for om vilkårene om foreldreansvar er oppfylt etter utlendingsloven § 42 annet ledd. Når vi vurderer om vilkårene for foreldreansvar er oppfylt, må vi derfor tolke hvordan foreldreansvar er regulert i andre lands lovgivning, den dokumentasjonen som er fremlagt i saken og de opplysningene vi har.

Dokumentasjon som sier noe om hvem som har foreldreansvaret kan for eksempel være fødselsattester, utskrift fra nasjonale eller regionale folkeregistre, husholdsholdregistre eller tilsvarende, skilsmissedommer, avtaler mellom foreldrene, dommer om samvær og annet.

2.2 Foreldrene er gift

Dersom foreldrene er gift på søknadstidspunktet legger vi til grunn at både far og mor har foreldreansvar for barnet.

2.3 Foreldrene er skilt eller de har ikke vært gift

Søkeren må som utgangspunkt legge frem dokumentasjon som viser at referansepersonen har del i foreldreansvaret.

Dersom foreldrene er skilt eller ikke har vært gift, varierer det fra land til land hvordan foreldreansvaret er fordelt. I noen land kan lovgivningen være klar. I andre land kan lovgivningen være mer skjønnsmessig, eller det kan være usikkert hvordan reglene om fordeling av foreldrerett skal tolkes. I noen land kan det også være usikkert om disse spørsmålene i det hele tatt er regulert.

I en del saker får vi fremlagt ulike dokumenter som skal vise at forelderen i Norge har foreldreansvaret alene. Vi må foreta en helhetsvurdering av dokumentene som er fremlagt. Husk at oversettelser kan være upresise, og at dokumentene må sees i sammenheng med lovgivningen i det aktuelle landet, og opplysningene som er gitt.

Generelle momenter i vurderingen av om forelderen har foreldreansvar etter norsk rett:

• Dersom det er fremlagt for eksempel en skilsmissedom som sier at den ene parten skal ha omsorg (custody) for barnet, vil dette vanligvis ikke være tilstrekkelig til å si at forelderen har foreldreansvaret alene.
  
  
• Det at den gjenværende forelderen skal betale barnebidrag eller tilsvarende, taler mot at forelderen i Norge har foreldreansvar alene.
  
  
• Det samme gjelder når den gjenværende forelderen har samværsrettigheter, eller på annen måte skal delta i oppdragelsen av barnet.
  
  
• Dersom en dom eller liknende sier at forelderen i Norge skal ha ”parental responsibility” taler dette for at vedkommende har foreldreansvaret alene.

Det er i utgangspunkt kun dokumenter fra offentlige myndigheter som kan si noe om hvem som har foreldreansvaret for et barn. I utgangspunktet kan ikke foreldrene avtale å overføre foreldreansvaret seg i mellom. Overføring av foreldreansvar må i de fleste tilfeller foregå gjennom en rettslig prosess i det landet barnet og foreldrene kommer fra. Det kan være unntak fra dette i noen land. Saksbehandler må i så fall innhente bekreftelse fra Landinfo om at foreldreansvar kan overføres i en privat prosess, og søkeren må fremlegge riktig dokumentasjon. For søkere fra land det ikke er mulig å få tak i dokumentasjon med tilstrekkelig notoritet, må overføringen av foreldreansvar sannsynliggjøres.

2.3.1 Spesielt om noen praktiske situasjoner for noen land/landområder

Afrika sør for Sahara, unntatt Sør-Afrika:

Vi må se hen til lovgivningen i det aktuelle landet. Det er sjelden det fremlegges dokumentasjon fra offentlige myndigheter.

Der barn er født utenfor ekteskap vil det at far er oppført på en fødselsattest ofte bety at han har del i foreldreansvaret. Hvis han ikke er oppført, betyr ikke det nødvendigvis at han ikke har del i foreldreansvaret for barnet. I denne vurderingen må vi se hen til blant annet momentene i punkt 2.3 ovenfor, og det som står i avsnittet nedenfor.

Der foreldrene er skilt vil det i mange land være et patriarkalsk system der far beholder foreldreansvaret for barn. I vurderingen av hvem som har foreldreansvaret må vi se hen til hvor barnet er vokst opp, om barnet er blitt boende hos mor eller fars familie etter skilsmissen, i hvilken grad foreldrene har tatt del i barnets oppvekst, og om far har bidratt med økonomisk forsørgelse dersom barnet har bodd hos mor.

2.3.2 Spesielt om situasjonen i land der foreldreansvaret vanligvis automatisk tildeles en av foreldrene

I mange land er det vanlig at far automatisk gis foreldreansvaret etter en skilsmisse, uavhengig av de faktiske forholdene rundt daglig omsorg. Regler som automatisk gir «foreldreansvaret» ved skilsmisse til far vil kunne gi resultater som er i strid med våre internasjonale forpliktelser og ordre public, selv om utlendingsloven § 42 annet ledd bruker begrepet foreldreansvar.

Av forarbeidene til utlendingsloven 2010 Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) punkt 9.6.7.5 (ekstern lenke) fremgår følgende:

«Departementet vil fastholde vilkåret om at en herboende forelder må ha foreldreansvar for et barn dersom barnet skal få oppholdstillatelse her, selv om begrepet «foreldreansvar» passer dårlig i forhold til land med tradisjoner for automatisk å tildele den ene av foreldrene foreldreansvaret ved skilsmisse, slik UDI påpeker. Departementet går inn for at dagens praksis i slike tilfeller videreføres, slik at vilkåret anses oppfylt når den som har foreldreansvaret samtykker til at barnet bosetter seg i Norge, se Ot.prp. nr.75 (s 211).»

Dette betyr at vi anser at vilkåret om at mor skal ha del i foreldreansvar er oppfylt når far samtykker til at barnet bosetter seg hos mor i Norge.

Der barnet skal bosette seg hos faren i Norge, vil samtykke i utgangspunktet også kreves av barnets mor, selv om hun etter hjemlandets lovgivning ikke har foreldrerett.

2.4 Den andre forelderen er død

Dersom den andre forelderen er død legger vi som utgangspunkt til grunn at forelderen i Norge har foreldreansvar alene. Vær oppmerksom på at i enkelte tilfeller har ikke forelderen i Norge del i foreldreansvaret i disse tilfellene, for eksempel der vedkommende aldri har hatt det før.

Søkeren må i utgangspunkt legge frem dødsattest på at den andre forelderen er død.

Se også punkt 4.1 nedenfor om unntak fra samtykke fordi det er umulig å innhente.

3. Krav til samtykke

Dersom saksbehandler kommer til at det er nødvendig med samtykke fra den andre forelderen, er det noen krav til samtykkets form og innhold.

3.1 Samtykkets innhold

I samtykket må forelderen samtykke til at barnet bosetter seg i Norge med den andre forelderen. Det er ikke tilstrekkelig at forelderen samtykker til at barnet skal ”reise til Norge”, ”besøke Norge” eller liknende. Vær også oppmerksom på at i enkelte land kreves det at begge foreldrene samtykker til at et barn reiser ut av landet, en såkalt utreisetillatelse. En slik tillatelse er ikke tilstrekkelig som samtykke til at barnet kan bosette seg i Norge.

3.2 Samtykkets form

Samtykket må være underskrevet av forelderen. Samtykket må bekreftes av notarius publicus eller en annen offentlig myndighet. En kopi av forelderens legitimasjon må legges ved samtykket.

Alternativt kan den andre av foreldrene møte personlig ved utenriksstasjonen, legitimere seg og underskrive søknaden. Vi godtar også at forelderen møter personlig ved utenriksstasjonen, legitimerer seg og avgir samtykke på et senere tidspunkt i saksbehandlingen.

I tilfeller hvor det er tvil om den som signerer samtykket har den relasjonen til barnet vedkommende hevder, kan det vurderes å benytte en kombinasjon av samtykke og DNA-test for å fastslå relasjonen.

3.3 Samtykke der barnet er født i Norge

Vi ber om at søkeren fremlegger samtykke fra den andre forelderen også i disse tilfellene.

I enkelte tilfeller er formkravet til samtykket oppfylt ved at den andre forelderen skriver under søknaden om oppholdstillatelse til barnet. Dette gjelder der han eller hun ikke selv skal bo i Norge, og dette er avklart før barnet søker.

Der den andre forelderen søker om oppholdstillatelse samtidig, og han eller hun får avslag på sin søknad om oppholdstillatelse må han eller hun fremlegge samtykke til at barnet blir igjen i Norge, selv om vedkommende tidligere har skrevet under søknaden. Det samme gjelder der han eller hun får et utvisningsvedtak eller annet vedtak som innebærer at vedkommende må forlate Norge etter at søknaden til barnet er levert.

4. Unntak fra kravet til samtykke

Selv om foreldrene deler foreldreansvaret er det likevel mulig å gjøre unntak fra kravet til samtykke i spesielle situasjoner. Dette følger av loven, og departementet har gitt føringer for når disse unntakene kan være aktuelle, se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) (ekstern lenke) punkt 9.6.7.5.

4.1 ”Umulig å innhente”

Det kan gjøres unntak fra kravet om samtykke dersom samtykke er umulig å innhente, for eksempel fordi det anses troverdig at den andre av foreldrene er forsvunnet.

I enkelte tilfeller opplyser forelderen i Norge at man ikke får innhentet samtykke fordi den andre forelderen for eksempel bor i en annen del av (hjem)landet, ikke har vært i kontakt med barnet på en stund, ikke står i telefonkatalogen, eller liknende grunner.

Disse grunnene vil vanligvis ikke være tilstrekkelig til å si at samtykket er umulig å innhente.

I noen tilfeller vil det være opplyst at barnets andre forelder er død/forsvunnet uten at dette kan dokumenteres. Dette vil særlig gjelde søkere fra Somalia og Afghanistan, men også fra andre land kan dette være en aktuell problemstilling. Dersom personen skal ha dødd i Somalia, må man sammenholde opplysningene som blir gitt i de ulike intervjuene og referansepersonens utlendingssak. Dersom det er gitt sammenfallende opplysninger, legger vi vanligvis til grunn opplysningene om at personen er død/forsvunnet. Dersom dødsfallet har skjedd i annet land enn Somalia bør vi etterspørre dokumentasjon, dersom det antas at det vil være mulig å fremskaffe dødsattest.

For noen andre land blir det også opplyst at det er umulig å få tak i dødsattest. For at det kan anses troverdig at den andre av foreldrene er død eller forsvunnet må det være gitt samsvarende opplysninger om dødsfallet/forsvinningen. Dersom forelderen er forsvunnet bør det om mulig være dokumentasjon som viser at det er forsøkt å få rede på hvor forelderen er, for eksempel gjennom Røde Kors, eller UNHCR.

4.2 ”Særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse uansett bør gis”

Forarbeidene åpner for at det kan foreligge særlige grunner som tilsier at tillatelse uansett kan gis: ”Departementet understreker at denne bestemmelsen må brukes med varsomhet. I de tilfellene to utenlandske foreldre er uenige om hvor barnet skal bo, bør ikke dette avgjøres av norske utlendingsmyndigheter. Unntaksbestemmelsen skal først og fremst brukes der utlendingsmyndighetene har opplysninger om at den andre forelderen ikke har omsorgsmulighet, for eksempel fordi vedkommende soner en lang straff i fengsel. Man kan også tenke seg tilfeller hvor den andre forelderen aldri har utøvd samvær med barnet eller vist noen interesse for det, eller samtykke nektes ut fra rent trakasserende motiver.”

I den konkrete vurderingen må vi se hen til om det er gitt samsvarende opplysninger, og om den dokumentasjonen som er fremlagt er troverdig. Andre eksempler fra praksis der det er gjort unntak etter denne bestemmelsen:

• Den andre forelderen har valgt å reise fra Norge, foreldrene har ulikt statsborgskap og forelderen har ikke vist noen interesse for barnet etter utreise.

• Den andre forelderen er utvist fra Norge på grunn av straffbare handlinger og nekter å gi samtykke i påvente av egen uttransportering.

• Den andre forelderen i hjemlandet er dømt for alvorlige overgrep mot søkeren og forelderen her, og forelderen i Norge har fått beskyttelse på grunn av dette forholdet.

5. Fornyelse

Vi krever ikke nytt samtykke ved søknad om fornyelse. Vær oppmerksom på at noen samtykker er begrenset i tid av forelderen. I disse tilfellene skal vi be om nytt samtykke.