UDI 2013-010 Tvangsekteskap i familieinnvandringssaker

1.   Innledning

Formålet med retningslinjene er å motvirke tvangsekteskap ved å forhindre at ekteskap inngått mot en av partenes vilje gir grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Retningslinjene skal videre legge til rette for at personer som er blitt utsatt for tvangsekteskap kan bli identifisert og få nødvendig bistand.

Retningslinjene gjelder for utenriksstasjonene, for politiets førstelinje i utlendingssaker og for UDI. De gir veiledning i hvordan

• gi informasjon i saker der det er holdepunkter for tvangsekteskap

• håndtere opplysninger om tvangsekteskap

• ivareta personens sikkerhet ved avslag på søknad om familieinnvandring

De gir videre veiledning i hvordan UDI som vedtaksmyndighet skal vurdere om ekteskapet er inngått ved tvang.

Retningslinjene gjelder både søknader etter utlendingsloven (utl.) § 40 (tredjelandsborgere) og for søknader etter utl. § 110 (EØS-regelverket). De gjelder både ved behandling av førstegangssøknad, ved søknad om fornyelse og ved vurdering av tilbakekall, og omfatter både referansepersoner og søkere som er utsatt for tvangsekteskap.

2.   Definisjon av tvangsekteskap

2.1 Grensegangen mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap 

Et arrangert ekteskap er et ekteskap der foreldre eller andre familiemedlemmer er aktivt involvert i en persons valg av ektefelle. Et slikt ekteskap kan være inngått i samsvar med eller mot partenes ønsker. I et arrangert ekteskap der ekteskapet er ønsket, har begge partene frivillig samtykket til ekteskapsinngåelsen. De involverte personene kan motsette seg familiens forslag, uten fare for å bli utsatt for represalier som utilbørlig press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold.

Tvangsekteskap må forstås i lys av tradisjonen med arrangert ekteskap. Det er ikke alltid lett å trekke grensene mellom utilbørlig press som kan utgjøre tvang, og mindre alvorlige grader av press og overtalelse fra foreldre med mer eller mindre sterke synspunkter på hvem deres barn bør gifte seg med.

Et tvangsekteskap forstår vi her som ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift eller ikke å gifte seg på nytt uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig adferd eller utilbørlig press. Tvangsekteskap er en form for vold i nære relasjoner, og kan i praksis også innebære at den enkelte ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap, eller velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier.

Det kan være flere grunner til at partene ikke har en reell mulighet til å gi uttrykk for sin vilje, blant annet på grunn av:

• Sterkt psykisk press

• Negativ sosial kontroll

• Lojalitet til familien

• Ung alder; sosialt og økonomisk avhengige av familien

• Liten tillit til offentlige myndigheter

• Fare for represalier – utstøtelse, vold, trusler om vold eller andre overgrep

• Sårbarhet, for eksempel på grunn av helseutfordringer

• Avtaler

Tvangsekteskap vil typisk være arrangerte ekteskap. Et arrangert ekteskap går først over til å være et tvangsekteskap når en eller begge parter utsettes for sterkt press eller tvinges til å inngå ekteskap. Et tvangsekteskap er altså et arrangert ekteskap som blir gjennomført til tross for at minst én av partene er motvillig. Mens tvangsekteskap er forbudt ved lov i Norge og en rekke andre land, er arrangert ekteskap lovlig.

Personer utsatt for tvangsekteskap har ikke en reell mulighet til å;

• avstå fra å gifte seg med personen som familien eller andre personer har valgt ut

• velge en annen partner på tvers av familiens eller andres ønsker

• velge å forbli ugift

2.2 Grensegangen mellom tvangsekteskap og menneskehandel

Personer som har inngått arrangerte ekteskap eller som er utsatt for tvangsekteskap kan samtidig være ofre for menneskehandel. Både seksuell utnytting og utnytting i arbeid eller tjenester kan forekomme innenfor rammen av et ekteskap.

Menneskehandel innebærer at kvinner, menn eller barn blir utnyttet ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller andre virkemidler, til ulike former for prostitusjon og andre seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester, kriminalitet, tigging, krigstjeneste eller fjerning av organer.

På Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) sin side (ekstern lenke) om menneskehandel, er det en liste over indikatorer som kan tyde på menneskehandel. For mer informasjon om hva menneskehandel er, om plikten til å identifisere og følge opp og om UDIs oppgaver, se UDIs arbeidsrom om menneskehandel (ekstern lenke til UDI sitt intranett, kun tilgjengelig for ansatte i UDI). 

2.3 Kontekst

Hvordan ekteskap inngås vil variere mellom ulike kulturer og samfunn, og det som kan oppfattes som et tvangsekteskap i en norsk kontekst ofte vil være samfunn som blant annet kjennetegnes av følgende;

• patriarkalske familiestrukturer med et tydelig kjønns- og generasjonshierarki

• det praktiseres arrangerte ekteskap

• det er manglende likestilling mellom kjønnene

• det er tradisjoner for barneekteskap

• vold mot kvinner og barn er utbredt

• fattigdom

• krig og konflikt

Det er imidlertid viktig å presisere at selv om partene har bakgrunn fra kulturer og samfunn som kjennetegnes ved ovenstående punkter så vil ikke ekteskapet av den grunn blir ansett som et tvangsekteskap, men det vil bero på en helhetlig og konkret vurdering av momenter i hver enkelt sak.

Motivene for å gjennomføre et tvangsekteskap er mange og sammensatte. Motivene kan være

• migrasjon

• økonomiske årsaker

• æresrelaterte årsaker

• ønske om å styrke allianser mellom familier/klaner/grupper

• tradisjon om at barna skal adlyde familiens valg av ektefelle

• ønske om å beskytte sine barn ved krig og konflikt

Alle som er utsatt for tvangsekteskap vil være under et sterkt psykisk press, og de som utsettes for tvangsekteskap lever som regel under sterk negativ sosial kontroll. Negativ sosial kontroll innebærer ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og ved at den kan bryte med en persons lovfestede rettigheter.

Ofte vil ung alder, sosial og økonomisk avhengighet av familien og tilhørighet til en familie som praktiserer et tydelig kjønns- og generasjonshierarki, være tungtveiende momenter som gjør det vanskelig for den unge å motstå ekteskapspress. Presset vil for mange oppleves som så utilbørlig, at det å si nei til ekteskapet ikke oppleves som et reelt valg. Å motstå ekteskapsinngåelse kan medføre ulike sanksjoner, som blant annet psykisk press, sosial utestengelse, vold, trusler om vold eller andre overgrep.

Terskelen for å gi informasjon om tvangsekteskap til utlendingsmyndighetene er svært høy. I mange kulturer og miljøer er det forventet at interne familieforhold skal håndteres innad i familien. Det er ikke sosialt akseptert å utlevere familien gjennom å ta kontakt med offentlige myndigheter. Dersom man likevel gjør dette, kan man risikere represalier.

3. Utenriksstasjonens oppgaver ved mistanke om tvangsekteskap

UDI vil i de fleste tilfeller anmode utenriksstasjonen om å foreta intervju av søkeren når UDI ser behov for dette i sin saksbehandling. I en del tilfeller foretar også utenriksstasjonen rutinemessig intervjuer ved søknadsmottak.

Dersom utenriksstasjonen selv fatter mistanke om at søkeren kan være utsatt for tvangsekteskap ved søknadsmottak eller underveis i en søknadsprosess, skal utenriksstasjonen på eget initiativ gjennomføre et intervju med søkeren for å kartlegge frivilligheten rundt ekteskapet. Utenriksstasjonen skal benytte intervjumalen UDI har utarbeidet for å avdekke tvangsekteskap. UDI kan kontaktes for nærmere veiledning.

Ved mistanke om tvangsekteskap skal utenriksstasjonen gjøre følgende:

• Gi informasjon om regelverk og forsøke å etablere trygge rammer for den utsatte.

• Forklare søkeren hva norske utlendingsmyndigheter legger i begrepet tvangsekteskap, se punkt 2.1.

• Informere søkeren om at det å presse eller tvinge noen til å inngå ekteskap er straffbart i Norge og at et slikt ekteskap ikke vil gi grunnlag for oppholdstillatelse.

• Informere om at alle opplysninger som nedtegnes i rapporten til UDI kan bli brukt i et vedtak. På denne måten kan personen selv ta stilling til hva han eller hun ønsker å gi av opplysninger.

• Informere søkeren om muligheten til selv å trekke søknaden.

• Informere om at UDI gjør en selvstendig vurdering av hvorvidt det er sannsynlighetsovervekt for tvangsekteskap, se punkt 6.2.

• Søke å kartlegge hvilke sanksjoner søkeren kan bli utsatt for dersom det blir kjent at han eller hun har gitt opplysninger om tvangsekteskap til norske utlendingsmyndigheter.

• Kontakte den lederen i UDI som har ansvaret for saken og anmode om skjerming, se punkt 8.2. UDIs representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (KT) bør også orienteres om saken.

• Formidle mistanke om tvangsekteskap til UDI, også i saker der søkeren selv ikke har anført dette direkte. Opplysninger om tvangsekteskap bør ikke fremgå direkte av merknadsfeltet i NORVIS, men heller noteres som «informasjon i sak».

• Orientere om hvilken informasjon personen har fått og hvilke instanser utenriksstasjonen eventuelt har kontaktet ved overføring av saken til UDI.

4. Politiets oppgaver ved mistanke om tvangsekteskap

I de fleste tilfeller vil ikke UDI ha konkret informasjon om tvangsekteskap på det tidspunktet vi anmoder politiet om å innkalle referansepersonen eller søkeren til et intervju. Ofte vil informasjon om mulig tvangsekteskap komme frem gjennom intervjuet med politiet.

Ved mistanke om tvangsekteskap skal politiet gjøre følgende:

• Gi informasjon om regelverk og forsøke å etablere trygge rammer for den utsatte.

• Forklare hva norske utlendingsmyndigheter legger i begrepet tvangsekteskap, se punkt 2.1.

• Informere om at det å presse eller tvinge noen til å inngå ekteskap er straffbart.

• Informere om at UDI trenger opplysninger om tvang dersom de skal forhindre at ektefellen får oppholdstillatelse.

• Informere om at alle opplysninger som nedtegnes i rapporten til UDI kan bli brukt i et vedtak. På denne måten kan personen selv ta stilling til hva han eller hun ønsker å gi av opplysninger.

• Informere om muligheten til å avslå søknaden fordi referansepersonen trekker samtykket, se punkt 6.1. Her må referansepersonen orienteres om at vedtaket vil sendes til søkeren og at begrunnelsen vil komme frem av vedtaket.

• Informere om at UDI gjør en selvstendig vurdering av hvorvidt det er sannsynlighetsovervekt for tvangsekteskap, se punkt 6.2.

• Informere om hvilke tiltak utlendingsmyndighetene, politiet og øvrig hjelpeapparat kan igangsette for å sørge for personens sikkerhet. Skjermet botilbud for personer utsatt for tvangsekteskap/æresrelatert vold, voldsalarm, besøksforbud, advokatbistand, muligheten til å få ekteskapet kjent ugyldig etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd og rådgivning ved familievernkontor er noen av hjelpetiltakene.

• Formidle mistanke om tvangsekteskap til UDI ved oversendelse av saken, også i saker der personen selv ikke har anført dette direkte.

• Kontakte den lederen i UDI som har ansvaret for saken og anmode om skjerming, se punkt 8.2. UDIs representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (KT) bør også orienteres om saken.

Dersom politiet i intervjusituasjonen ser at personen har behov for å vurdere sin situasjon nærmere, kan det gis anledning til å avtale nytt intervju.

Se også punkt 8.1.

5. UDIs håndtering av opplysninger om tvangsekteskap

I noen tilfeller vil UDI motta informasjon om tvangsekteskap ved direkte henvendelser, for eksempel via UDIs veiledningstjeneste. Det er viktig at opplysninger som mottas om mulig tvangsekteskap raskt følges opp videre, og at den som tar kontakt med UDI får god informasjon. Grundig orientering om regelverk og rutiner ved tvangsekteskap vil kunne bidra til å gi personen trygge rammer til å kunne snakke om sin situasjon. Har saksbehandleren som mottar henvendelsen behov for hjelp eller veiledning til å håndtere samtalen, kan han eller hun konferere med leder og ressurspersoner i brukertjenester. Saksbehandleren kan også kontakte UDIs representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (KT).

5.1 Informasjon

Referansepersoner eller andre som tar kontakt med UDI skal bli informert om

• at opplysningene som gis blir lagt i saken og kan bli brukt i et vedtak. På den måten kan vedkommende selv ta stilling til om han eller hun ønsker å gi slike opplysninger.

• at det er vanskelig å hjelpe den tvangsutsatte hvis utlendingsmyndighetene ikke får tilstrekkelige opplysninger om mulig tvangsekteskap. Konsekvensen av å ikke gi opplysninger eller av å gi opplysninger anonymt, kan bli at søkeren får innvilget oppholdstillatelse.

• muligheten til å avslå søknaden fordi referansepersonen trekker samtykket, se punkt 6.1.

• muligheten for å avslå en søknad etter en sannsynlighetsvurdering, slik at personen forstår at han eller hun ikke trenger å gi direkte opplysninger om at personen er utsatt for et tvangsekteskap, se punkt 6.2.

Dersom personen som tar kontakt ønsker å være anonym, kan saksbehandleren som mottar hevendelsen henvise vedkommende til å ta kontakt med Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (KT) på telefon: 478 09 050 eller Røde Kors sin telefon om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse på telefon: 815 55 201.

5.2 Videre oppfølging

Saksbehandleren som mottar opplysninger om mulig tvangsekteskap, skal

• kontakte den lederen som er ansvarlig for saken og be vedkommende vurdere skjerming i henhold til UDI 2012-014.

• be ansvarlig enhet følge opp saken videre og vurdere behov for intervju.

• orientere UDIs representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (KT) om saken.

6. Hjemmelsgrunnlag

Utl. § 51 annet ledd gir adgang til å avslå en søknad om familieinnvandring dersom referansepersonen (jf. utl. § 39) ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje.

Ved vurdering om det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje er partenes vilje ved vigselstidspunktet som er utgangspunktet for vår vurdering, jf. ordlyden «inngått» i utl. § 51 annet ledd

For at hjemmelen skal kunne benyttes, er det en forutsetning at ekteskapet er gyldig inngått og at det anerkjennes av norske myndigheter.

Utl. § 120 sjette ledd gir samme adgang til å nekte opphold i Norge for søknader fremmet etter EØS-regelverket.

6.1 Manglende samtykke

Dersom referansepersonen ikke samtykker i at søkeren gis oppholdstillatelse, kan søknaden om oppholdstillatelse avslås med denne begrunnelsen, jf. utl. § 51 annet ledd første alternativ.  

Bestemmelsen kan også anvendes som avslagsgrunnlag i saker hvor det kommer frem opplysninger om tvangsekteskap, men hvor referansepersonen av ulike grunner ønsker at søknaden avslås på grunnlag av manglende samtykke.

I Ot.prp. nr.75 (2006-2007), side 427 (ekstern lenke til lovdata, innlogget versjon), fremgår følgende:

«Bestemmelsen innebærer at man ved mistanke om tvang eller alvorlig ekteskapspress ikke vil være avhengig av at referansepersonen våger å forklare seg aktivt om det press som har vært utøvet. Det er tilstrekkelig for å nekte tillatelse til søkeren at referansepersonen unnlater å gi sin aktive støtte til søknaden».

I saker hvor referansepersonen ikke samtykker til tillatelse eller trekker sitt samtykke underveis i søknadsprosessen, må saksbehandleren i UDI, eventuelt politiet, ta kontakt med referansepersonen for å

• orientere om at en eventuell fullmakt til referansepersonen bortfaller på grunn av motstridende interesser, se punkt 8.5.1

• orientere om at det vil komme frem av vedtaket at hun eller han har trukket sitt samtykke

• søke å kartlegge hvilke sanksjoner personen kan bli utsatt for dersom vedtaket begrunnes (snakke med referansepersonen om hvilke tanker hun eller han har om dette)

Hvis saksbehandleren får opplysninger som tilsier at vedtaket vil kunne medføre fare for liv og helse, må saksbehandleren kontakte politiet for videre kartlegging og oppfølging. UDIs representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (KT) kan kontaktes ved behov for veiledning.

Dersom det er fare for liv og helse, må UDI vurdere om det er nødvendig å unnta opplysninger om manglende samtykke fra begrunnelse i vedtaket etter forvaltningsloven (flv.) § 24 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata), jf. fvl. § 19 annet ledd bokstav b (ekstern lenke til lovdata). Se nærmere beskrivelse under punkt 7.4.

Trekk av samtykke bør i utgangspunktet være skriftlig og signert av referansepersonen. Dette gjelder imidlertid ikke dersom vi har klare holdepunkter for at referansepersonen unnlater å gi sin aktive støtte til søknaden.

6.2 Sannsynlighetsovervekt for tvangsekteskap

Bestemmelsen i utl. § 51 annet ledd annet alternativ gjelder i situasjoner

• hvor referansepersonen eller søkeren gir utlendingsmyndighetene opplysninger om at vedkommende har vært utsatt for tvangsekteskap eller

• der utlendingsmyndighetene etter egen vurdering mener det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje

Etter utl. § 51 annet ledd «kan» oppholdstillatelse blant annet nektes dersom det er «sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje». 

Vurderingskriteriet er om «ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje», og ikke hvorvidt det er utøvet «rettsstridig atferd» som er det kriterium som anvendes i straffeloven og ekteskapsloven. Bestemmelsen har som formål å motvirke at oppholdstillatelse innvilges på bakgrunn av ekteskap som er inngått mot en av partenes vilje og beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Ot.prp. nr.75 (2006-2007) side 427 (ekstern lenke til lovdata, innlogget versjon).

I Ot. prp. nr. 109 (2004-2005) gis en nærmere beskrivelse av hva lovgiver har ment med ekteskap inngått mot en av partenes vilje. Det vises til følgende i punkt 4.5.3:

«I den grad man med ”tvangsekteskap" forstår slike ekteskap som kan utløse straffeansvar etter straffeloven eller som kan kjennes ugyldige etter ekteskapsloven, vil dette ikke nødvendigvis dekke alle de tilfeller av arrangerte ekteskap hvor det er utøvet et så alvorlig press at det kan anses å foreligge et overgrep i forhold til den enkeltes frihet til selv å velge ektefelle. Det må således legges vekt på at partene i arrangerte ekteskap ofte er svært unge og har en begrenset mulighet og evne til å hevde sine egne interesser når disse kommer i konflikt med familiens og slektens ønsker. Særlig gjelder dette for dem som er økonomisk og sosialt avhengige av foreldrene og familien. Selv om det ikke forekommer direkte trusler, vil det derfor kunne tenkes tilfeller hvor en eller begge parter blir overtalt under slike omstendigheter at det kan stilles spørsmål ved graden av selvstendighet og frihet knyttet til vedkommendes valg.»

Ved vurdering om det er «sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje» må det ikke ha funnet sted direkte tvang, trusler eller annen rettsstridig adferd. Det avgjørende er om det har vært press eller overtalelse i en slik grad at det etter omstendighetene ikke har vært noen reell frihet til å velge om man vil inngå ekteskap eller med hvem. Det er denne terskelen som legges til grunn når tvangsekteskap omtales i denne retningslinjen.

7. Vurdering av om ekteskapet er inngått ved tvang

Av lojalitet til familien og fare for represalier, ønsker få personer utsatt for tvangsekteskap å gi direkte opplysninger om dette til UDI, se punkt 2.1. Å avdekke tvangsekteskap i familieinnvandringssaker er derfor krevende, og forvaltningen må forsøke å identifisere tvangsekteskap med utgangspunkt i indikatorer. Saksbehandleren må gjøre en helhetlig vurdering av relasjonen basert på opplysningene i saken. Som regel er det behov for et intervju med referansepersonen for å kunne vurdere frivilligheten ved ekteskapsinngåelsen. I noen tilfeller vil det også være nødvendig å intervjue søkeren.

7.1 Momenter som kan indikere tvangsekteskap

Nedenfor listes det opp momenter som kan få betydning i den konkrete helhetsvurderingen av om det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje. Momentene er ikke rangert, og dette er heller ikke ment som en uttømmende liste.

7.1.1 Forut for ekteskapsinngåelse

• Partene er i slekt eller tilhører samme klan/kaste.

• Ekteskapet er arrangert, og foreldrene eller annen familie har vært aktive i valg av ektefelle og organisering av ekteskapet. Vær oppmerksom på at mange forsøker å nedtone at ekteskapet er arrangert eller gi uriktige opplysninger om hvordan de traff hverandre i forbindelse med en søknad om oppholdstillatelse.

• Ekteskapet ble bestemt i barndommen eller før en av partene hadde fylt 18 år.

• Partene ble forlovet, gift eller religiøst gift før en av partene hadde fylt 18 år.

• Partene har ikke truffet hverandre fysisk forut for ekteskapet.

• Partene har vært lite deltakende i bryllupsforberedelsene.

7.1.2 I forbindelse med ekteskapsinngåelse

• Referansepersonen var ukjent med at han eller hun skulle til opprinnelseslandet i anledning ekteskap før avreise.

• Referansepersonen blir «lokket» med til opprinnelseslandet ved å si at for eksempel familiemedlemmer i hjemlandet er syke/ døende.

• Lite kontakt før og etter forlovelse og ekteskapsinngåelse.

• Referansepersonen har avbrutt utdannelsen sin i tilknytning til ekteskapet.

• Kort tid fra skilsmisse til gjengifte.

• Referansepersonen og/eller søkeren giftet seg samtidig som andre familiemedlemmer.

• To eller flere søsken i én familie giftes bort til to eller flere søsken i en annen familie.

• Det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

• Søkeren har tidligere prøvd å få opphold i Norge på annet grunnlag, for eksempel på grunnlag av søknad om beskyttelse, og/eller ekteskapet er inngått i nær tilknytning til et avslag på en annen søknad om oppholdstillatelse.

7.1.3 I etterkant av ekteskapsinngåelse

• Partene har ikke bodd sammen.

• Lite kontakt og få besøk.

• Partene mangler kunnskap om og/eller viser lite interesse for hverandre.

• Sabotering av søknaden, for eksempel ved at referansepersonen ikke møter til intervju eller lar være å sende inn nødvendig eller etterspurt dokumentasjon.

• Referansepersonen har sabotert underholdskravet ved å gå ned i stillingsandel eller sluttet å arbeide i kortere eller lengre perioder.

• Fiktivt arbeidsforhold for å møte underholdskravet.

• Partene gir opplysninger om tvangsekteskap som senere trekkes tilbake, eller gir andre opplysninger som indikerer at ekteskapsinngåelsen ikke var frivillig.

7.1.4 Øvrige momenter

• Ære/kaste har stor betydning i familien.

• Søkeren og/eller referansepersonen er utsatt for negativ sosial kontroll.

• Det er grunn til å mistenke at referansepersonen, eller andre i nær familie, tidligere har blitt utsatt for tvangsekteskap, for eksempel ved avslag på søknad om familieinnvandring på dette grunnlaget eller ved at de er registrert med sperret adresse eller ny identitet i Folkeregisteret.

• Partene er klart ujevne i mental utvikling, for eksempel ved at referansepersonen har en kognitiv funksjonsnedsettelse, kan ha vanskeligheter med å forstå hva et ekteskap innebærer og dermed lettere kan være utsatt for press, manipulasjon og utnytting. Det kan også være tilfellet at søkeren er blitt presset inn i et ekteskap med en som har en ujevn mental utvikling.

• Søkeren er uvitende om referansepersonenes helsesituasjon.

• Det er motstrid mellom referansepersonens og søkers forklaring.

• Midlertidig flytting til et annet EU/EØS-land (kan skyldes et ønske om å unngå 24-årskravet eller andre vilkår i tredjelandsregelverket)

• Det foreligger andre omstendigheter som taler for at ekteskapet er inngått ved bruk av press, tvang eller utnytting.

7.2 Terskelen for å nekte tillatelse

I Ot.prp. nr.75 (2006-2007) side 427 (ekstern lenke til lovdata, innlogget versjon), står følgende:

«Selv om bestemmelsen bare fastsetter at tillatelse «kan» nektes dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, vil det kun være i helt særskilte tilfeller at denne adgangen til å nekte tillatelse ikke bør anvendes».

Det skal altså svært mye til for at vi ikke skal avslå en sak der det er sannsynlighetsovervekt for tvangsekteskap. 

Det fremgår imidlertid av forarbeidene til tidligere utlendingslov (Ot.prp. 109 (2004-2005), punkt 4.5.3) at tillatelse ikke alltid skal nektes selv om det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje. Det må alltid foretas en helhetsvurdering av situasjonen på vedtakstidspunktet. Det vises til de særskilte merknadene til lovutkastet § 62 annet ledd i utvalgets innstilling:

«Dersom ekteskapsinngåelsen ligger tilbake i tid og det ikke lenger er grunn til å tro at det er noe press fra andre som holder partene sammen - partene kan for eksempel også ha barn sammen – skal ikke opphold nektes fordi det er grunn til å anta at en av partene opprinnelig var utsatt for press ved ekteskapsinngåelsen, uten at det foretas en grundig helhetsvurdering.»

I relasjon til dette understreker departementet at det ikke skal være et utgangspunkt at ekteskapet skal anerkjennes fordi partene senere har fått barn sammen. En slik praksis ville i tilfelle kunne medføre en risiko for at kvinnen blir presset inn i et ufrivillig svangerskap. Det forutsettes imidlertid at man må foreta en grundig helhetsvurdering i de sakene hvor partene har felles barn, se punkt 7.5. Vurderingen må fremgå av vedtaket.

Ettersom personer utsatt for tvangsekteskap lever i konstant press fra foreldre og øvrig slekt, kan dette føre til at personen til slutt resignerer. Det at man har gitt etter for langvarig press, skal ikke være et utgangspunkt for at oppholdstillatelse skal gis. Saksbehandler skal for eksempel være varsom med å ikke nekte tillatelse i saker hvor referansepersonen på et tidlig stadium har gitt opplysninger om tvangsekteskap, men i etterkant hevder at hun eller han har tenkt seg godt om og nå likevel ønsker ektefellen til Norge.

Saker der saksbehandler vurderer å ikke nekte tillatelse selv om det er mest sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, skal eskaleres til nærmeste leder.

7.3 Tvangsekteskap som begrunnelse i vedtak

Terskelen for ikke å benytte tvangsekteskap som begrunnelse i vedtaket skal være høy. Foreligger det sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er inngått mot en eller begges vilje, skal saksbehandleren som hovedregel avslå søknaden etter utl. § 51 annet ledd med denne begrunnelse. Dette gjelder selv om referansepersonen eller søkeren i utgangspunktet ikke ønsker dette. Det vil også gjelde dersom det foreligger andre avslagsgrunner i saken. Å avslå søknaden på et annet grunnlag, kan medføre at personen blir værende i en vedvarende pressituasjon. Å bruke tvangsekteskap som avslagsgrunn vil også kunne ha en allmennpreventiv virkning.

7.4 Unntak fra begrunnelsesplikten

Fvl. § 24 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata) gir anledning til å unnta fra begrunnelsesplikten i tilfeller hvor en begrunnelse vil avsløre opplysninger som parten etter fvl. § 19 (ekstern lenke til lovdata) ikke har krav på å bli kjent med. Etter fvl. § 19 annet ledd bokstav b (ekstern lenke til lovdata) kan begrunnelse unnlates når opplysningene ikke er av vesentlig betydning for en part, og opplysningene gjelder forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Det sentrale vurderingstemaet er om et begrunnet vedtak vil sette personens liv og helse i fare. Det er også mulig å unnta deler av begrunnelsen.

Det skal foretas en avveining hvor søkerens rett til å få kjennskap til vedtakets begrunnelse vurderes opp mot behovet for å holde begrunnelsen skjult i den enkelte sak. Av hensyn til søkerens mulighet til å påklage vedtaket, må det tungtveiende grunner til for å unnta begrunnelsen. Vurderingen må løftes i linjen til nærmeste leder.

Dersom den tvangsutsatte befinner seg i utlandet, har ikke hjelpeapparatet mulighet til å ivareta sikkerheten til vedkommende. Terskelen for å unnta begrunnelse bør derfor være noe lavere i de tilfellene der vi avslår på at søkeren er tvunget inn i et ufrivillig ekteskap.

7.5 Vurdering av barnets beste

Saksbehandleren skal vurdere barnets beste som et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, jf. Barnekonvensjonen art. 3 (ekstern lenke til lovdata) og Grunnloven § 104 (ekstern lenke til lovdata). Dette gjelder også i saker der vi mener det foreligger et tvangsekteskap. Hensynet til barnets beste er imidlertid ikke det eneste, og heller ikke alltid det avgjørende hensynet. Det vises til forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp. nr. 75 (2006-2007), pkt. 7.6.4 ekstern lenke til lovdata, innlogget versjon). Det at partene har felles barn, vil ikke i seg selv ha avgjørende betydning for vår vurdering av om ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje eller i vår vurdering av om tillatelse bør nektes, se punkt 7.2.

Saksbehandleren må foreta en helhetlig og konkret vurdering av barnets beste i hver enkelt sak. Det er viktig at saksbehandlerens vurdering av barnets beste fremgår tydelig av vedtaket, se utlendingsforskriften (utf.) § 17-1a.

8. Saksbehandlingsrutiner i de ulike instansene

8.1 Prioritering ved begrunnet bekymring

Ved begrunnet bekymring for tvangsekteskap skal UDI, politiet og utenriksstasjonene, så langt det er mulig, prioritere utredning, behandling og oppfølging av saken. Dette er viktig for å ivareta den utsattes behov for forutsigbarhet og sikkerhet.

«Begrunnet bekymring for tvangsekteskap» forstås i denne sammenheng som saker hvor det foreligger konkrete holdepunkter for tvangsekteskap. Det er ikke tilstrekkelig at søkeren kommer fra et land hvor det erfaringsmessig kan forekomme tvangsekteskap eller hvor det kun foreligger svak mistanke om tvangsekteskap.

8.2 Skjerming av sak

Alle tvangsekteskapssaker skal skjermes i Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF) før vedtak fattes.

Det er UDI som beslutter å skjerme opplysninger om personer i DUF, se UDI 2012-014. Som det også fremgår av punkt 3 og 4, skal utenriksstasjonen eller politiet ved mistanke om tvangsekteskap umiddelbart ta kontakt med den enheten i UDI som har saksansvaret for videre vurdering av om saken bør skjermes.

8.3 Linjebehandling

Alle familieinnvandringssaker som inneholder informasjon om tvangsekteskap, skal linjebehandles av nærmeste leder. I saker der UDI avslår en familieinnvandringssak fordi det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, skal vedtaket signeres av både saksbehandler og leder.

8.5 Fullmakter

8.5.1 Fullmakt til referansepersoner

Hvem som er part i en utlendingssak er regulert i utf. § 17-1, jf. fvl. § 2 første ledd bokstav e (ekstern lenke til lovdata). En referanseperson er ikke å anse som en part i ektefellens søknad om familieinnvandringstillatelse. Dersom referansepersonen ønsker å representere søkeren eller få opplysninger i saken, må han eller hun få en skriftlig fullmakt fra søkeren, se fvl. § 12 fjerde ledd(ekstern lenke til lovdata).

I saker hvor vi avslår en søknad på grunn av tvangsekteskap eller manglende samtykke, er det ikke lenger gitt at referansepersonen og søkeren har sammenfallende interesser. Som hovedregel, vil vi derfor ikke lenger anse en fullmakt gitt til en referanseperson for å være gjeldende i saker der UDI avslår en søknad med denne begrunnelsen.

For å sikre at søkeren selv blir orientert om vedtaket skal saksbehandleren skrive vedtaket på engelsk, og søkeren skal orienteres om vedtaket via utenriksstasjon eller lokalt politidistrikt, jf.fvl. § 12 tredje ledd, nest siste setning (ekstern lenke til lovdata).

8.5.2 Fullmakt til advokater

Det følger av fvl. § 12 fjerde ledd (ekstern lenke til lovdata) at en advokat ikke behøver å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve dette. I tvangsekteskapssaker er det ofte referanseperson eller hans/hennes familie som engasjerer advokat, og det kan være uklart hvem advokaten representerer. Det vil derfor være grunn til å be om at advokater legge fram skriftlig fullmakt fra søker.

Ved et avslag i sak anses søkeren og referansepersonen å ha motstridene interesser. En advokat må derfor fremlegge en fullmakt sammen med klage eller innsynsbegjæringen i saker som avslås.

Dersom søkeren var representert ved en advokat før vedtak ble fattet i saken, må det innhentes en ny fullmakt hvis vedtaket påklages. Fullmakten må være datert etter at vedtaket er fattet og søkeren er gjort kjent med det. Fullmakten skal også være skrevet på et språk søkeren forstår.

Se også UDI 2014-010 Partsinnsyn etter forvaltningsloven og UDI 2014-010V1 Særlig om partsinnsyn i saker om tvangsekteskap

8.6 Er det behov for å varsle andre?

8.6.1 Avvergingsplikt

Du har plikt til å gi opplysninger til politiet for å avverge visse alvorlige straffbare handlinger (se avvergingsplikten i straffeloven (strl.) § 196 (ekstern lenke til lovdata). Avvergingsplikten inntrer når det fremstår som mest sannsynlig at handlingen vil bli begått eller gjentatt. I slike tilfeller opphever avvergingsplikten en eventuell taushetsplikt. Det kan medføre straffeansvar å unnlate å melde fra til politiet eller hindre andre i å melde fra.

Avverging kan skje på ulike måter, men det mest aktuelle er å varsle politiet. Å avverge på annen måte kan for eksempel være å ta kontakt med barnevernet. Dersom den straffbare handlingen allerede er begått, har vi avvergeplikt bare når det anses som sikkert eller mest sannsynlig at den straffbare handlingen vil gjentas eller hvis vi ved å varsle, kan avverge en allerede inntrådt skade fra å forverre seg til en alvorlig skade.

8.6.2 Opplysningsplikt til barnevernet

Opplysningsplikten til barnevernet gjelder for alle. Dersom en person har grunn til å tro at et barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, har de plikt til å melde saken videre til barnevernet. Dette følger av barnevernsloven (bvl.) §§ 13-2 og 13-4 (ekstern lenke til lovdata). I saker hvor opplysningsplikten inntrer, skal opplysningene meddeles umiddelbart til barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten har plikt til å gjennomgå en bekymringsmelding innen en uke etter mottakelse, jf. bvl. § 2-1 (ekstern lenke til lovdata). I løpet av denne uken kan melder bli kontaktet for utfyllende opplysninger. barnevernstjenesten kan også ta kontakt med foreldre til den/de meldingen omhandler, slik at også disse får uttale seg. Dersom UDI vurderer at slik kontakt kan medføre risiko for referansepersonen, bør meldingen inneholde opplysninger om dette.

Dersom UDI har bestemt at en søknad skal avslås fordi det er sannsynlig at det foreligger et tvangsekteskap og vi har opplysninger om at referansepersonen har mindreårige søsken i Norge, skal saksbehandler sende bekymringsmelding til barnevernet vedrørende øvrige søsken. I familier hvor et av barna blir utsatt for press i forbindelse med ekteskapsinngåelse, er det stor sannsynlighet for at flere av barna også vil kunne oppleve tilsvarende press når de kommer i gifteklar alder. Se for øvrig UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet.