UDI 2014-005 Varsling ved mistanke om smittsomme sykdommer under asylintervju

1. Innledning       

Dette dokumentet gir retningslinjer for varslingsrutiner ved mistanke om smittsom sykdom hos asylsøkeren under intervju.

Retningslinjene er utarbeidet i tråd med Folkehelseinstituttets anbefalinger ved mistanke om smittsomme sykdommer blant beboere i mottak. Folkehelseinstituttets anbefalinger er også relevant ved gjennomføring av asylintervju. Anbefalingene er derfor tatt med som et vedlegg til denne retningslinjen.

2. Generelt om smittsomme sykdommer      

Lov av 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) (ekstern lenke) har som formål bl.a. å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller ut av Norge til andre land (lovens § 1-1 (ekstern lenke)). Loven definerer i § 1-3 (ekstern lenke) en smittsom sykdom som «en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av en mikroorganisme (smittestoff) eller del av en slik mikroorganisme eller av en parasitt som kan overføres blant mennesker. Som smittsom sykdom regnes også sykdom som er forårsaket av gift (toksin) fra mikroorganismer.»

Folkehelseinstituttet opplyser at asylsøkere sjelden presenterer symptomer eller andre tegn på smittsom sykdom når de kommer til landet. De vanligste infeksjonene som diagnostiseres er sykdommer som latent tuberkulose, hivinfeksjon og hepatitt B. Disse kroniske sykdommene medfører generelt ingen smittefare for ansatte i Utlendingsdirektoratet (UDI) ved vanlig sosial omgang. Generelt kan det sies at en person med en smittsom sykdom, men uten symptomer eller plager, ikke medfører noen smitterisiko. Videre har alle sykdommer en inkubasjonstid, d.v.s tiden fra en person blir smittet av en sykdom til vedkommende får symptomer. Generelt kan man si at en person som er smittet, men som er i inkubasjonsperioden, er mindre smittsom enn en person med symptomer.

For søkere med en smittsom sykdom eller som har vært i kontakt med personer med en smittsom sykdom, men som ikke har symptomer, er sannsynligheten for at vedkommende kan smitte andre ved vanlig sosial kontakt svært liten.

Kommunehelsetjenesten har ansvaret for oppfølging og iverksetting av eventuelle strakstiltak ved mistanke om smittsom sykdom hos asylsøkere. Alle kommuner skal utpeke egne smittevernansvarlige og er pålagt å ha en smittevernplan, som skal inneholde informasjon om smittsomme sykdommer, eventuelle tiltak, hvem som er kommunens smittevernansvarlig og hvordan vedkommende kan kontaktes.

Se nettsidene til Helseetaten i Oslo Kommune for mer informasjon om smittevern og smittevernansvarlige (ekstern lenke) 

Se også Folkehelseinstituttet har også utarbeidet Smittevernboka med veiledning om smittsomme sykdommer (ekstern lenke)

3. Opplysninger om smittsom sykdom under asylintervjuet

Det skal ikke foretas intervju av søkere som har symptomer som kan tyde på at vedkommende har en smittsom sykdom.

Hvis det under intervjuet fremkommer opplysninger om at søkeren kan være smittet, må intervjuer avhengig av hvilken smittsom sykdom det dreier seg om, vurdere behovet for å avbryte intervjuet og henvise søkeren til en helsekontroll før det eventuelt bookes nytt intervju. Hvis intervjueren er i tvil, skal nærmeste leder kontaktes. Det vises til vedlegg 1 om hvem intervjueren kan kontakte ved mistanke om mulig smittsom sykdom. Hvis det tas kontakt med helsepersonell, skal intervjueren innhente råd fra disse om søkeren eventuelt skal holdes tilbake i UDIs intervjulokale frem til vedkommende kan bli tatt hånd om av kompetent helsepersonell.

3.1 Plikt til å varsle smittevernansvarlig i kommunen

Smittsomme sykdommer kan bl.a. spres gjennom luft og som dråpesmitte. Når en intervjuer bør konsultere helsepersonell vil bero på en konkret vurdering ved det enkelte intervju. Søkeren kan som nevnt selv gi opplysninger om egen smitte eller at vedkommende har vært i kontakt med andre som er mulige smittebærere. Videre kan forhold under intervjuet gi grunn til å konsultere helsepersonell. Som eksempel kan nevnes at søkeren stadig hoster eller nyser, har feber, gir uttrykk for slapphet, tretthet, fryseanfall eller lignende uten at vedkommende kan gi en naturlig forklaring på helsetilstanden. Dette er kun eksempler på mulig situasjoner som medfører behov for oppfølgning med helsepersonell. Opplistingen her er ikke uttømmende. 

Når det foreligger en plikt til å kontakte smittevernansvarlig er nærmere regulert i smittevernloven. Se også smittevernboka og informasjon på Oslo kommunes hjemmeside.

Når saksbehandleren har behov for veiledning fra fagpersonell innen smittevern skal smittevernansvarlig i Oslo kommune kontaktes, jf. vedlegg.

Se nettsidene til Helseetaten i Oslo Kommune for mer informasjon om smittevern og smittevernansvarlige (ekstern lenke) 

Dersom saksbehandleren ikke får kontakt med smittevernansvarlig i kommunen kan Oslo legevakt kontaktes (ekstern lenke).

Når saksbehandleren ikke får tak i fagpersoner i kommunen kan Folkehelseinstituttets smittevernvakt kontaktes.

Smittevernvakta: tlf. 21 07 63 48

3.2. Rapportering til UDI Mottak og retur, og til mottaket

I saker som omhandler smittsom sykdom skal saksbehandleren eller dennes foresatte varsle om sykdommen til lederen ved det aktuelle regionkontoret i UDI Mottak og retur med kopi til politiet slik at nødvendige forholdstiltak kan iverksettes Hvis det skulle oppstå situasjoner der det fremkommer opplysninger om meget alvorlige sykdommer/helsetilstand som det er nødvendig at helsepersonell ved mottaket straks må bli gjort kjent med av hensyn til søkeren selv eller omgivelsene, sendes det i tillegg melding om sykdom til helseansvarlig ved mottaket der slik finnes eller til mottaksleder.

3.3 Eskalering i linjen

Saker hvor saksbehandleren er tvil om rapporteringsplikten inntreffer eller saker som er kontroversielle skal forelegges nærmeste leder. Saker som omtales i denne retningslinjen skal eskaleres i henhold til Eskalering i UDI (ekstern lenke til UDI-biblioteket, krever innlogging).

4. Nærmere informasjon om tuberkulose

Folkehelseinstituttet opplyser at de fleste av dem som utvikler tuberkulosesykdom er smittet i andre land, og de fleste som blir smittet av tuberkulose blir aldri syke. Andelen som blir syke kan reduseres ytterligere ved å gi forebyggende medikamentell behandling. Forebyggende behandling tilbys personer som nylig er smittet eller som av ulike årsaker har økt risiko for å utvikle tuberkulosesykdom. Behandling for tuberkulose varer i minst et halvt år med daglig tablettinntak. 

4.1 Lovpålagt helsekontroll

Asylsøkere har en lovpålagt plikt til å la seg undersøke for tuberkulose. Utlendingsforskriften § 17-21 siste ledd fastslår at «utlending som kommer til riket og søker beskyttelse, har plikt til å gjennomgå tuberkuloseundersøkelse i henhold til forskrift 13. februar 2009 nr. 205 om tuberkulosekontroll § 3-1 (ekstern lenke) første ledd bokstav a. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer».

4.2 Søkere med lungetuberkulose

Søkere som får påvist lungetuberkulose under den pålagte helsekontrollen ved ankomst til landet blir sendt til et eget mottak mens de er i transittfasen. Opplysninger om påvist tuberkulose blir av UDI Beskyttelse 6 (koordinering) registrert i datasystemet LOS og man avventer intervjubooking til det mottas beskjed fra mottaket om at vedkommende ikke lenger er smittsom.

4.3 Tilbud om helsesjekk til saksbehandlere

Sannsynligheten for at saksbehandlere som gjennomfører asylintervju med asylsøkere som er smittet av tuberkulose selv blir smittet er svært liten. Det har derfor liten hensikt å undersøke dem hvis det i ettertid viser seg at asylsøkeren hadde smitteførende lungetuberkulose.

Hvis en saksbehandler likevel ønsker å la seg undersøke for tuberkulose, kan vedkommende kostnadsfritt gjennomføre en helsesjekk. Eventuelle utgifter som den tilsatte i UDI måtte ha i den forbindelse dekkes av direktoratet etter fremlagt originalkvittering fra lege/helsestasjon.